
I dag er det 24 år siden passasjerfergen ESTONIA forliste i Østersjøen på tur fra Tallinn til Stockholm. Skipet sank i løpet av en time, og 852 av de 989 ombordværende mistet livet. Årsaken til forliset var en defekt i baugporten. I det dårlige været gjorde det at porten falt av, slik at vann fosset inn på bildekket. Etter forliset ble det avdekket mangler i redningsarbeidet både om bord og i den store redningsaksjonen som ble igangsatt. Det er også reist tvil om den virkelige ulykkesårsaken. På 20-årsdagen for forliset hadde Aftenposten en større artikkel om forliset. Wikipedia har også en grundig presentasjon.

Drøyt syv år før ESTONIA-forliset skjedde en liknende ulykke i Den engelske kanal. Der kantret fergen HERALD OF FREE ENTERPRISE på tur fra Zeebrügge (i Belgia) til Dover, og 193 mennesker omkom. Også her var baugportene årsaken, men de falt ikke av, de sto åpne. I den norske fergeulykken fem år etter ESTONIA var det katamaranen SLEIPNER som forliste. 16 av de 76 om bord omkom da passasjerbåten kolliderte med Store Bloksen om kvelden 26. november, på tur fra Haugesund til Bergen. Årsaken var feilnavigering, og kapteinen ble dømt til betinget fengsel for dette.
Skipulykker med passasjerskip får alltid stor publisitet. Kanskje har dette sin rot så langt tilbake som da TITANIC forliste in 1912. Det var kjent som “skipet som ikke kunne synke”, og det var et voldsomt sjokk da det likevel sank og ca. 1500 mennesker omkom (omtalt her i bloggen i april i fjor). For etter TITANIC har det skjedd andre forlis med tilsvarende dramatikk, men uten at det har nedfelt seg i den allmenne folkekunnskapen. Hvem kjenner i dag til ANDREA DORIA (forlist 1956 etter kollisjon i tåke med STOCKHOLM)? Hvor mange kjenner til NORGE (forliste 1904 etter å ha gått på skjær nær Rockall vest for Skottland). Og hvor mange har hørt om en av verdens største skipskatastrofer, da det tyske passasjerskipet WILHELM GUSTLOFF ble senket i Østersjøen av en sovjetisk u-båt i 1945? Mellom 5.300 og 7.400 mennesker omkom. En av de som ble reddet, fortalte i BBC-programmet Witness den fantastiske historien om hvordan han berget seg selv og de andre i den livbåten han havnet i.
(Innlegget ble påbegynt 27.09.2018 og fullført 27.09.2018)
___________________________________________________________________________
| Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l. |
| Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre |
Til innholdsliste for denne utgaven
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no




AF1 – Langtidsplanlegging: Artistene som skal synge i ymse kirker i desember, har allerede begynt å avertere. Jeg benytter derfor anledningen til å melde fra om at Hummer & Canari, den lille sanggruppen jeg er medlem av, vil avholde den tradisjonelle konserten i forbindelse med tenning av julesyrinbusken hos Erle 9. desember. Vi har allerede begynt å øve, men vi synger ikke julesanger slik at andre kan høre det. Og hverken vi eller de som averterte førjuls- og julekonserter i Aftenposten 22. september, slår Odd Nordstoga.
AF2 – Åpenhet: Hvorfor er det så mye hets mot det russiske antidopingbyrået? De er helt åpne om sin virksomhet, og har satt skilt på døren – til og med på svensk – om hva som foregår der inne.

AF4 – Kinotilbud: For hundre år siden var det like mange kinoer i Oslo, eller Kristiania som byen da het, som det er i dag – syv. Filmene var nok kortere, og de var helt sikkert ikke i farger. Til gjengjeld fikk man kanskje levende pianomusikk ved siden av filmen. Fire av 1918-filmene handler om kvinner: Zigeuner-prinsessen, Kvindehjerter, Millionpiken og Piken fra Klubben. Jeg vakler mellom den siste og Egtemænd paa rangel. men jeg er vel som vanlig for sent ute til å få kjøpt billett før filmen blir tatt av plakaten.

Fra slutten av 1950-tallet hadde min familie hund. Trolly, en blanding av collie og schäfer, levde så opp til navnet sitt at han måtte avlives. Timmy, derimot, ble en ordentlig familiehund. Han var en collie, og var ellers svært interessert i sykler. Han kunne ligge helt avslappet på gårdsplassen, men når han hørte en sykkel i svingen oppe ved Fredheim (drøyt 100 m unna) var han straks på plass i eiendommens nordøstre hjørne og fulgte sykkelen på innsiden av gjerdet så langt han kunne. Flere år etter at Timmy kom til hundehimmelen, var det en tydelig sti etter hans sykkelspurter. Timmy var snill som et lam (han var jo fårehund), men fordi han var så stor, prøvde ingen seg på epleslang her. Det varte også lenge etter at hans tid tok slutt på 1970-tallet.



