Kategoriarkiv: Dagen i dag

Fra pistolskudd til “koranklosser”

Klikk på bildet for å lese bokens baksidetekst.

I dag er det 26 år siden attentatet mot den daværende Aschehoug-sjefen William Nygaard. Det er antatt, men ikke bekreftet, at attentatet hadde bakgrunn i at Aschehoug hadde utgitt Salman Rushdies bok Sataniske vers. Irans leder da boken utkom i 1988, ayatollah Khomeini, hadde utstedt en fatwa (domsavsigelse i islam gitt av en ekspert på religiøs jus) der troende muslimer ble pålagt å drepe alle som bidro til å utgi boken. Han mente den spottet islam.

Khomeinis fatwa var, etter det jeg husker, første gang islam ble knyttet til en internasjonal trussel. Den resulterte i ett drap; den japanske oversetteren av Sataniske vers, Hitoshi Igarishi, ble drept med kniv i 1991. William Nygaard ble truffet av tre skudd, men overlevde tross livstruende skader. Saken er aldri oppklart, men i fjor, like før saken ville blitt foreldet, tok Kripos ut siktelse mot flere personer med utenlandsk opphav. Det har vært reist kritikk både mot politiets etterforskning og mot manglende støtte til William Nygaard etter attentatet.

Før 22. juli 2011 var terroraksjoner på norsk jord noe man ikke tenkte på, selv om det hadde vært flere. Så langt tilbake som da jeg gikk på gymnaset, herjet “granatmannen“. Fra februar til april 1965 satte han (eller var det hun?) opp feller med håndgranat på tilfeldige steder i Oslo. Noen granater eksploderte, men ingen personer ble drept eller skadet. I 1979 kastet nynazisten Petter Kristian Kyvik en bombe inn i 1. mai-toget i Oslo. Ingen ble drept, men en vakt i demonstrasjonen ble alvorlig skadet. På min fødselsdag i 1982 eksploderte en bombe i Østbanehallen, med én drept og 11 sårede som resultat. Dette liknet politisk motiverte terroraksjoner andre steder i verden, men viste seg å være et forsøk på pengeutpressing.

       
Klikk på avisforsidene for å lese om bomben i Østbanehallen (t.v.) og bomben mot Ahmadiyya-moskeen (t.h.).

Tre år senere ble Ahmadiyya-moskeen på Frogner sprengt. Heller ikke her gikk menneskeliv tapt.  Også her sto en ny-nazist bak attentatet.

Tydelige merker etter skudd mot synagogen i Oslo.

Etter angrepene mot New York og Washington 11. september 2001 var det igjen islamistisk terror som fikk størst oppmerksomhet. Norge fikk sin andel, men uten at menneskeliv gikk tapt. Islamisten Arfan Bhatti avfyrte skudd mot synagogen i Oslo i 2006. Han fremførte også trusler mot alminnelig sikkerhet fordi Norge hadde soldater i Afghanistan. Mullah Krekar har ikke utført terrorhandlinger på norsk jord, men ble i 2003 vedtatt utvist av hensyn til rikets sikkerhet. Tross det befinner han seg fortsatt i landet.

Selv om terrorhandlingene 22. juli 2011 ble begått av en som må karakteriseres som høyre-ekstrem, er det fortsatt islamistisk terror som skremmer. Vi har sett hvordan den såkalte Islamske Stat (IS) for frem mens den behersket deler av Midtøsten. Det er også interessant å høre Hege Storhaug fortelle i Documents podcast om da hun reiste rundt i landet for å lansere boken Islam. Den 11. landeplage og da hun var til stede på et arrangement i Sandvika på Israels nasjonaldag. Terroraksjonene mot ukemagasinet Charlie Hebdo og konsertlokalet Bataclan i Paris i 2015, lastebiler som kjørte inn i folkemengder i Nice og Berlin i 2016 og en tilsvarende aksjon i Stockholm i 2017 ble alle utført av islamister. Sikringstiltak mot kjøretøyaksjoner preger bybildet flere steder, og forhistorien gjør det forståelig at de kalles “koranklosser” og “koranpotter”.

              
“Koranklosser” og “koranpotter” utenfor Oslo City og på Karl Johan. Utformingen har blitt penere etter hvert. Klikk på bildene for å se dem større.

–  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –

Tidligere blogginnlegg om terrorisme:
Keep calm and carry on (15.04.2017)
Bombeterror og mediedekning (27.05.2017)

(Innlegget ble påbegynt 09.10.2019 og fullført 09.10.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Der stod sig et slag uti Køge bugt

Tekstbildet ovenfor er hentet fra den utgaven av Mads Bergs sangbok som vi brukte på Høvik skole. Klikk på bildet for å lese teksten og eventuelt synge sammen med Søvæsenets tamburkorps.

Sangtime på slutten av 1950-tallet med b-klassen i rom nr. 1: Vår lærer Hoset tar stemmefløyten ut av lommen og gir tonen, og vi synger med liv og lyst nr. 83 i Mads Bergs sangbok, Huitfeldt-visa, der overskriften til dette innlegget er første linje. Jeg har tidligere (På sangens vinger, 04.11.2017) forundret meg over hvordan Hoset klarte å lære oss melodien. Vi sang nok ikke så pent som Søværnets Tamburkorps, men uansett: i dag er det 309 år siden begivenheten som beskrives i sangen.

At slaget i Køge Bugt sør for København har fått pIass i en norsk skolesangbok, skyldes sangens helt, Iver Huitfeldt. Han var dansk sjøoffiser født i Norge (Hurum) og ble helte-erklært etter slaget. Det var nok grunnen til at Jacob Breda Bull ga ham en egen sang i sitt tre-akters folkeskuespill Tordenskjold. Navnet på Huitfeldts skip, DANEBROG, er også navnet på det danske flagget. I siste linje refererer Jacob Breda Bull til sagnet om hvordan det danske flagget kom til. Under slaget ved Lyndanisse (i dag Tallinn) i Estland skal flagget ha falt ned fra himmelen mens en stemme forkynte at danskene ville seire ved dette flagget – noe de gjorde.

Køge Bugt ligger sør for København.

Det at “skuten fløy dit, hvorfra flagget kom” ved slaget i Køge Bugt, ble  redningen for resten av den danske flåtestyrken. Ved å la ankrene falle, unngikk Huitfeldt at brannen i hans skip spredte seg til flere skip, samtidig som de svenske skipene ble hindret. Dermed reddet han den danske flåten, og det er ikke rart han fikk heltestatus.

I Køge museum kan man se utstillingen Krudtbrødre – mod har ingen alder. I innledningen til undervisningsopplegget for utstillingen står det: “I dag regnes Iver Huitfeldt som en af Danmarks søhelte. Men hvordan kan det egentlig være?” Utstillingen og filmene elevene får se, lar seg ikke gjengi her. Men museumsinspektør Berit Christensen har skrevet en orientering om Iver Huitfeldt og tilknyttede emner, og den er interessant lesning for flere enn danske skoleelever. Den etterfølges av noen tankevekkende spørsmål som elevene skal ta stilling til, og som også er vel verdt å tenke over for andre.

Fregatt av Iver-Huitfeldt-klassen

“Iver Huitfeldt-klassen” er den danske fregattklassen som tilsvarer Norges “Fridtjof-Nansen-klassen”. Så kan jo vi nordmenn more oss over at danskene har oppkalt sin fregattklasse etter en nordmann. Men de har i hvert fall oppkalt etter en sjøoffiser, til og med en som ofret livet frivillig for å redde resten av flåten. Vi har valgt å gi vår klasse med krigsskip navn etter en fredsprisvinner …

(Innlegget ble påbegynt 02.10.2019 og fullført 02.10.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Orkestermusikk i 100 år

Til denne ekstrakonserten i 1967 var nok billettene dyrere enn vanlig. Ståplass, billigste billett, tror jeg vanligvis kostet kr 4,-, men her koster den kr 5-.

I kveld skal jeg i bursdagskonsert. Det er hundre år i dag siden Filharmonisk Selskaps Orkester, som nå kaller seg Oslo-Filharmonien, avholdt sin første konsert i Gamle Logen. Jeg har hatt glede av orkesteret siden jeg gikk på gymnaset på begynnelsen av 1960-tallet.

Så kulturelt aktiv som jeg var på gymnaset, tror jeg ikke jeg har vært senere. Fra inspektør Rud kom det stadig tilbud på oppslagstavlen om restbilletter for en billig penge til ulike forestillinger på Oslo-teatrene. Kanskje var det også han som formidlet kontakt til Filharmoniskes ungdomskonserter. De var en opplevelse i seg selv, men i tillegg fikk vi innledning til konsertene med universitetslektor Jon Medbøe, som var en svært dyktig formidler.

Ståplassområdet bakerst i Universitetets Aula, under galleriet. Ståplasser, ja – men med sitteplass på benkene på hver side hvis jman var ute i tide.

To år etter gymnaset begynte jeg på musikk grunnfag, og konserter med Filharmoniske var bortimot obligatorisk. Universitetets Aula var konsertlokalet (dette var før Konserthuset var bygd), der billett for en ståplass kostet fire kroner etter hva jeg husker. Ståplassområdet var bak seteradene i salen, under galleriet, og sofabenkene langs veggene var også “ståplass”. Så var man tidlig ute, ble det sitteplass uten særlig utsikt, men med fullt lydtrykk fra orkesteret.

Øyvin Fjeldstad, sjefdirigent for Filharmonisk Selskaps Orkester 1962-1989.

Både da jeg abonnerte på ungdomskonsertene og da jeg tok musikk grunnfag var Øyvin Fjeldstad sjefdirigent for Filharmonisk Selskaps Orkester. På dirigentpodiet så jeg ham jo mest bakfra , men jeg husker ham som en hvithåret, stødig orkesterleder – alt var liksom under full kontroll. Filmopptak av ham som dirigent har jeg ikke funnet, men jeg anbefaler en innspilling der han dirigerer Filharmoniske i Dvořáks 9. symfoni, “Fra den nye verden” . Den symfonien hørte jeg første gang med nettopp dette orkesteret og denne dirigenten.

Sist jeg hørte Oslo-Filharmonien i Konserthuset, var det også en niende symfoni, denne gang Beethoven. Dirigent var Klaus Mäkelä, som blir ny sjefdirigent fra 1. august 2020. Knapt 22 år gammel var han rent visuelt den rake motsetningen til Øivin Fjeldstad, som var i sekstiårene da jeg opplevde ham, men også Mäkelä hadde full kontroll. Hele konserten er tilgjengelig på YouTube. De siste drøyt fem minuttene av opptaket utgjøres av applausen, som nesten er en opplevelse i seg selv, så jeg har laget et eget klipp med de siste taktene av Beethovens niende og den etterøflgende applausen.

Som man ser der, var det proppfullt i salen, så det var ikke vanskelig å bli kvitt den ene billetten jeg av forskjellige grunner hadde i tillegg til min egen. Om det var Sivert Dagsland som fikk den, kommer jeg nok til å lure lenge på, hvis han ikke tilfeldigvis leser denne bloggen og bekrefter eller avkrefter.

Bursdagskonserten i kveld er litt annerledes enn en vanlig konsert med Oslo-Filharmonien. Den er med konferansier (Hans Olav Brenner), og på programmet står hele ti innslag, noen av dem deler av større verk. Det hele foregår i Oslo Konserthus, og man er bedt om å være på plass ti minutter før konserten begynner, så kanskje kommer Kongen …

(Innlegget ble påbegynt 25.09.2019 og fullført 25.09.2019)
1 kommentar

___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Da John Lyng måtte gå av som statsminister

Klikk på bildet for å se det i fullskjerm i eget vindu. Klikk her for å se navnene på de som sitter rundt bordet.

For 56 år siden i dag  fikk John Lyngs regjering mistillitsvotum mot seg i Stortinget. Lyng hadde da vært statsminister i 28 dager i den første borgerlige regjeringen siden 1935.

I nesten hele min tid på folkeskolen var Haakon 7. konge i Norge, USAs president het Eisenhower og Einar Gerhardsen var statsminister. Særlig det siste virket helt uforanderlig frem til stortingsvalget i  1961. Da mistet Arbeiderpartiet sitt rene flertall, som det hadde hatt siden 1945, og var avhengig av de to representantene fra Sosialistisk Folkeparti.

En gruveulykke på Svalbard kom til å gjøre omveltninger i norsk politikk. Granskningsrapporten etter ulykken i Kings Bay (“Tønseth-rapporten) inneholdt sterk kritikk av sikkerheten i gruven, og industriminister Kjell Holler gikk av. Regjeringens Stortingsmelding om ulykken førte til at alle de borgerlige partiene (Høyre, Venstre, Senterpartiet og Kristelig folkeparti) gikk sammen om et mistillitsforslag. De to representantene for Sosialistisk folkeparti støttet forslaget, og Einar Gerhardsen måtte gå av som statsminister. John Lyngs samlingsregjering tiltrådte 25. august.

Einar Gerhardsen med solbriller på statministerplassen i Stortinget under Kings Bay-debatten. John Lyng på plassen bak Gerhardsen bruker ikke solbriller.

Den fire dager lange stortingsdebatten om Kings Bay vekket enorm interesse. Den ble direkte overført i radio og fjernsyn, og alle fulgte med. Selv gikk jeg på gymnaset og kan ikke huske at jeg ellers var spesielt politisk engasjert. Men dette fikk jeg med meg, bl.a. ved hjelp av familiens forholdsvis nyanskaffede reiseradio, som fulgte med til forskjellige gjøremål rundt på eiendommen. TV-reportasjen fra Stortinget var av en type NRK ikke hadde erfaring med. Etter hva jeg har hørt, var det sportsredaksjonen som fikk oppgaven. Den hadde mobilt utstyr som også kunne brukes i Stortinget. Opptakene krevde mer lys enn det som var i bruk i stortingssalen, og jeg husker at politikerne gikk med solbriller.

Lyng-regjeringen ble felt etter et mistillitsvotum der SF skiftet side igjen, og den fikk ikke utrettet mye i de 28 dagene den satt. Men de borgerlige partiene hadde vist at de kunne samarbeide, og dannet regjering med Per Borten som statsminister etter at de vant flertall ved stortingsvalget i 1965.

(Innlegget ble påbegynt 18.09.2019 og fullført 18.09.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Farlige fjell

Raset fra Ramnefjellet 13. september 1937 ødela bygdene Bønes og Nesdal. Klikk på kartet for å se det i fullskjerm i eget vindu.

Veslemannen raste for åtte dager siden. Området var evakuert, og raset rammet ikke bebyggelsen. Slik var det ikke for 83 år siden i dag, søndag 13. september 1936, da deler av Ramnefjellet raste ut i Lovatnet. Raset skapte en flodbølge som rammet bygdene Nesdal og Bødal. 74 mennesker omkom, 41 av dem ble ikke funnet. Dette var ikke første gang Ramnefjellet brakte ulykke over Nesdal og Bødal. I 1905 gikk et ras med tilsvarende virkning. Da omkom 61 mennesker, og bare ni av dem ble funnet. Geologene mente da at det ikke var fare for flere ras, derfor ble gårdene bygd opp igjen. Det skjedde ikke etter raset i 1936. Og denne rasulykken skjedde bare to år etter at Langhamaren og Heggurda hadde rast ut i Tafjorden og skapt en flodbølge som drepte 40 mennesker.

Simadalen ble ødelagt av flom i 1939. Klikk på kartet for å se det i full størrelse i eget vindu.

Tre år etter Loen-ulykken fikk Simadalen i Hardanger oppleve naturkreftene i form av flom. En brearm fra Hardangerjøkelen pleide å demme opp tre vann, og etter sommerens snøsmelting ble det så mye vann at det løftet opp brearmen og lagde en årlig flom i Simadalen. Dette var plagsomt, så derfor sprengte man en avløpstunnel i 1899. Det løste problemet i mange år, men i 1937 hadde tunnelen tettet seg, og en storflom rev med seg 20 hus. Det gikk ikke menneskeliv tapt, men dalen var ødelagt og ingenting ble bygd opp igjen. NRKs Arthur Klæbo (1908-1985) fortalte om sitt reportasjebesøk til ulykken i Simadalen i et program på 1950-tallet.

Den nylig raste Veslemannen har fått stor publisitet gjennom flere år fordi de som bor under fjellpartiet gang på gang har måttet evakuere. Her har det ikke vært fare for flodbølge eller flom, det er selve fjellet som har vært trusselen. I desember 2017 hadde beboerne på gården Lyngheim under Veslemannen måttet evakuere fem ganger (det ble i alt 16 evakueringer), og jeg skrev om hvordan dette påvirket dem under overskriften Byråkratene og de berørte. Veslemannen har falt og det problemet er løst, men konklusjonen i innlegget fra 2017 står ved lag.

(Innlegget ble påbegynt 08.09.2019 og fullført 09.09.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

“Frigjøring av Palestina”

En av terroristene fra Svart september under aksjonen i deltakerlandsbyen under OL i München 1972.

I dag er det 47 år siden avslutningen av terroraksjonen der palestinske aksjonister drepte elleve israelske deltakere og trenere under OL i München. Aksjonistene kom fra terroristgruppen Svart september, Etter å ha tatt ni israelere som gisler (to andre ble drept under gisseltakingen), krevde de øyeblikkelig frigivelse av 234 palestinere i israelske fengsler og av de to tyskerne Andreas Baader og Ulrike Meinhof, som satt fengslet i Tyskland for terrorhandlinger. Alle gislene ble drept da tysk politi gjorde et mislykket forsøk på å frigjøre dem.

Svart septembers aksjon i München var høydepunktet – eller kanskje heller lavmålet – av en rekke aksjoner for å gjøre “Palestina-saken” kjent.  I alle aksjonene var ofrene helt tilfeldige mennesker som ikke hadde noen tilknytning til striden mellom palestinske flyktninger og staten Israel.

To av flyene som ble kapret og ført til Dawson Fields i Jordan. Klikk på bildet for å lese Wikipedia-artikkelen om kapringene.

Flykapring var ett middel som skapte stor oppmerksomhet. Nokså nøyaktig to år før München-massakren ble tilsammen fem passasjerfly kapret av aksjonister fra Folkefronten for Palestinas frigjøring (PFLP). Tre fly landet på den avsidesliggende flystripen Dawson Field i Jordan. Passasjerene slapp etter hvert fri, mens flyene ble sprengt. Det samme skjedde med et fjerde fly som landet i Kairo, også der uten at passasjerene ble fysisk skadet. Det femte flyet landet på Heathrow i London etter at flyets vakter hadde overmannet kaprerne.

“Landshut” ved mellomlanding i Dubai under kapringen i 1977. To av flyvertinnene står i døråpningen.

I oktober 1977 kapret PFLP et Lufthansaflyet “Landshut” for å presse tyske myndigheter tll å løslate fengslede tyske terrorister. Etter flere mellomlandinger kom flyet til Mogadishu i Somalia. Underveis hadde kaprerne drept flyets kaptein ved mellomlandingen i Aden. I Mogadishu ble flyet stormet av tyske sikkerhetsstyrker i en vellykket aksjon der tre av de fire gisseltakerne ble drept og alle gislene ble frigjort.

Både München-massakren og “Landhut”-kapringen har hatt forgreninger til Norge. Israel iverksatte “Operasjon Guds Vrede” mot de som sto bak terroraksjonen i München. En del av denne operasjonen var drapet på den marokkanske kelneren Achmed Bouchiki på Lillehammer i 1973. Han ble forvekslet med en av hovedpersonene bak München-massakren. Seks av Mossad-agentene som deltok i aksjonen, ble pågrepet, og fem av dem ble dømt, fire for delaktighet i drap. Den overlevende etter “Landhut”-kapringen, Souhaila Andrawes, ble dømt til 20 års fengsel i Somalia, men ble benådet og løslatt etter to år. Tolv år senere fikk hun og familien oppholdstillatelse på humanitært grunnlag i Norge. I 1994 ble hun oppsporet av tysk politi, og ble etter hvert dømt i Tyskland til ti års fengsel for flykapring, frihetsberøvelse, utpressing, medvirkning til overlagt drap på flykapteinen og drapsforsøk på de tyske politimannskapene som stormet flyet. Deler av dommen ble sonet i norsk fengsel, og etter halvgått soning ble hun løslatt. Ifølge Dagbladet bodde hun fortsatt i Norge i 2017.

Mitt syn på Palestina-konflikten har nok blitt påvirket av hvordan palestinske organisasjoner har kjempet for sin sak. Å bruke gisler for å fremme egne interesser synes jeg er frastøtende i tillegg til å være umoralsk, særlig når gislene ikke har noen tilknytning til saken det står strid om. Det gjelder hele skalaen av konflikter fra borgerkrig til lønnskamp.

(Innlegget ble påbegynt 04.09.2019 og fullført 04.09.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Så er det klima-“streik” igjen

Det er mulig at disse plakatene formidler et viktig budskap om klimaet.

Det skal være klima-“streik” igjen i dag. Jeg har forsøkt å finne ut hvem som arrangerer den, men finner ingen overordnet ansvarlig person eller gruppe, bare støttespillere. Det er lite betryggende når man ser hvor lettvint noen av de streikende tar vanlige demokratiske spilleregler.  På det området ser jeg ingen forandring fra det som var situasjonen da jeg skrev blogginnlegget Skal barna lede verden?  etter forrige “streik” i juni:

“… jeg synes Aftenpostens sitat  “Hvorfor kan ikke regjeringen oppfylle kravene våre?” fra I dag streiker vi for klimaet igjen viser skremmende tendenser i  udemokratisk retning. Si;D-innlegget i Aftenposten er skrevet av ungdom. Det er ikke oppropet som  25 “kulturpersonligheter og akademikere” fikk på trykk i Aftenposten en uke før klima-“streiken” i mars, der de innledningsvis slutter seg til opprørserklæringen fra Extinction Rebellion Norge. Denne gruppen sto bak demonstrasjonen inne i stortingssalen nylig, da møtet måtte avbrytes for å rydde publikumsgalleriet. En motærklæring til “kjendis”-oppropet, skrevet av 22 prominente, norske akademikere, har tittelen Planeten dør ikke, og vi skal ikke sette demokratiet til side. Dette har Aftenposten nektet å ta inn ifølge nettavisen Document, som ikke oppgir noen begrunnelse for avslaget.”

På denne siden av skoleferien har jeg registrert innlegget Kjære politikere: Vi er enige med dere! Hilsen skolestreiker på Aftenpostens Si;D-side, skrevet av Selma Baalerud. Hun synes politikerne kunne svare på streiken, ikke med pene ord om ungdommelig engasjement, men ved å gjøre noe, komme med en plan for klimatiltak osv. Da synes jeg hun ser bort fra det som står i alle stortingspartienes programmer, der arbeid for klimatiltak er understreket som viktig, men som del av en helhet.

Dyster-ironisk overskrift i Document. Klikk på bildet for å lese artikkelen.

De pågående skogbrannene i Amazonas har fått stor oppmerksomhet i forbindelse med uttalelser fra Frankrikes president Macron før G7-møtet i Biarritz.  Det er ALARM! Regnskogen står i flammer! Oksygenet forsvinner! er Morten Skaugs noe ironiske overskrift til et innlegg i Document, der han går i dybden om skrogbranner i Amazonas med fakta som ikke støtter opp under katastrofebeskrivelsen i andre medier.

Og i dag er det altså klima-“streik”. Grunnen til at jeg hele tiden har satt streik i anførselstegn, skrev jeg om på slutten av blogginnlegget Ukens biting: Streik i mars. For de “streikende” blir det nok en lang og slitsom dag, så kanskje kan “streike”-komiteen, hvis det finnes en slik, få hjelp fra AUF i Trøndelag. De delte ut gratis burgere etter en debatt om klima og kjøtt. Det er jo valgkamptid, må vite!

(Innlegget ble påbegynt 28.08.2019 og fullført 28.08.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

En fredsavtale, landavståelser og en plass

Ved freden i Brömsebro 1645 måtte Danmark-Norge avstå Jämtland og Härjedalen (markert med rødt på det lille kartet) til Sverige.

En gang for lenge siden var jeg med på å stifte Foreningen mot freden i Brömsebro, som hadde svært få medlemmer, men som aldri er blitt nedlagt. Sånn sett burde dagens blogg vært innrammet av sørgerand, for i dag er det 374 år siden denne fredsavtalen mellom Sverige og Danmark-Norge ble inngått, og Jämtland og Härjedalen ble svensk.

I krigshandlingene mellom Norge og Sverige klarte den norske hæren stort sett å forsvare norsk territorium. Men Sverige vant flere slag i Danmark og var en militær stormakt i Europa, med mange seire i trettiårskrigen fra 1618 til 1648, så i det store spillet tapte Danmark-Norge. Krigshandlingene i Norge og Sverige ble kalt Hannibalfeiden etter den norske stattholderen Hannibal Sehested, og med god grunn. Da han ble stattholder, satte Sehested i gang med å gjennomføre Christian 4.s hærordinans (hærlov) fra 1628. Sehested fikk etablert en norsk bondehær basert på utskriving av soldater. Han satte også i gang arbeidet med å skaffe Norge en flåte av defensjonsskip (kombinerte handels- og marinefartøyer), hvorav ett skal ha blitt bygd i Sandvika.

Christian IV (t.h., øverst) var dansk-norsk konge 1588-1648, og interesserte seg sterkt for Norge. Christan August (t.h., nederst) var president for det midlertidige riksstyret i Norge 1807-1810. Hannibal Sehested (t.v.) har “sin” gate mellom Kristian IVs gate og Kristian Augusts gate.

Hannibal Sehested er blitt beæret med en egen gate og plass sentralt, men likevel bortgjemt, i Oslo. Sehesteds gate går mellom gatene oppkalt etter Kristian IV  og Kristian August, to andre dansker som har hatt stor betydning for Norge. Sehesteds plass ligger midt i det korte gateløpet, og er mest kjent fordi forlagene Gyldendal og Aschehoug ligger på hver sin side av plassen.

Som fortsatt medlem av Foreningen mot freden i Brömsebro gleder det meg at spørsmålet om Jämtland og Härjedalen fortsatt dukker opp i mediene dann og vann. Og svenskene skal ikke føle seg helt trygge, For ifølge en myte(?) skal nederste knapp på ermet på norske generaluniformer, inkludert Kongens, ikke kneppes igjen før Jämtland og Härjedalen igjen er blitt norsk, og uniformene er visst sydd slik at denne knappen ikke kan kneppes. Nå er det ikke lenge siden jeg her i bloggen skrev om det avgjort siste slaget mellom svenske og norske styrker, så vi får heller sette vår lit til beboerne i området som ble svensk i 1645. Hvis jeg husker riktig, var det sterke krefter der som ville tilbakeføre Jämtland og Härjedalen til Norge etter folkeavstemningen i 1994, da Norge igjen sa nei til å blir medlem av EU.

(Innlegget ble påbegynt 22.08.2019 og fullført 22.08.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

En tirsdagsvisitt til Arendalsuka

I skrivende stund er Arendalsuka inne i innspurten. Til tross for at det har vært massiv pressedekning av arrangementet, kan jeg ikke se at noen medier har fått med seg at jeg kastet glans over begivenheten tirsdag.

Politisk debatt er hovedtema i Arendalsuka. Den deltok jeg ikke i. Men siden det er valgår, hadde jeg tenkt ut tre spørsmål til de politiske partiene som eventuelt fattet interesse for meg når jeg passerte rekken av partiboder. Jeg ble ikke kontaktet av noen, men kom på forskjellig vis i samtale med representanter for Høyre, Venstre, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Fremskrittspartiet.

“Hva er ditt viktigste argument for at jeg skal stemme på ditt parti?” var mitt første spørsmål. Dette var egentlig et “lurespørsmål” siden det er lokal- og regionalvalg i år, og jeg regnet med at svarene ville bli nokså “rikspolitiske”. Det ble de på en måte, men i en prinsipiell form som også passer på lokal- og regionalnivå. Og svarene fulgte skillelinjen mellom blå-grønt og rød-grønt: Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre la vekt på individets rettigheter og ville arbeide for valgfrihet, mens Arbeiderpartiet og Senterpartiet la vekt på fellesskapsløsninger der individet må innordne seg.

Mitt andre spørsmål gjaldt nominasjonsprosessen. Alle de jeg snakket med, hadde deltatt på nominasjonsmøter, tre av dem var listekandidater til kommunestyret. De er derfor blant de to prosentene som bestemmer hvilke personer vi andre 98 prosent kan stemme på, og jeg ba om deres syn på det demokratiske aspektet ved dette. Ingen lot seg provosere av den lille kritikken som lå i spørsmålet, ingen kom heller med noen ide som kunne gi større velgermedvirkning i personvalget. Men et par av de jeg snakket med, påpekte at det står fritt for alle som vil, å bli medlem av et politisk parti og derved kvalifisere seg til å delta i nominasjonen.

Siste spørsmål gjaldt muligheten til å stryke kandidater. Det har velgerne ikke kunnet gjøre siden 1999, som var siste gang jeg stemte ved kommunevalget (se forrige ukes blogginnlegg Noen råd før kommunestyre- og fylkestingsvalget). Ingen var spesielt opptatt av å gjeninnføre muligheten for å stryke, men alle hadde forståelse for poenget. En mulighet som ble foreslått, var å gi personstemme til alle unntatt den jeg ville stryke, noe som ville gi omtrent samme effekt – men ikke hvis kandidaten jeg ønsket å stryke, var kumulert.

Veloverveide og gode svar fikk jeg av alle, til dels med poenger jeg ikke hadde tenkt på, alle fem var hyggelige å snakke med og ingen var krampaktig partipolitiske. Det bør love godt for valgkampklimaet i Arendal at jeg kom i snakk med motpolene Fremskrittspartiet og Senterpartiet mens to av deres representanter var i hyggelig passiar midt mellom de to partiteltene. For ordens skyld nevner jeg de partiene som ikke fikk gleden av å snakke med meg: Kristelig folkeparti, Rødt, Miljøpartiet de grønne og Sosialistisk venstreparti.

Arendalsuka er en norsk kopi av den svenske Almedalsvedckan i Visby på Gotland. Begge steder er politisk debatt utgangspunktet, og i tillegg deltar en rekke interesseorganisasjoner o. l.  fordelt i små teltboder i hele området rundt Pollen. Fartøyer fortøyd i Pollen er også en del av arrangementet, og i år lå STATSRAAD LEHMKUHL, SØRLANDET og CHRISTIAN RADICH der. Både om bord i disse tre skværriggerne,  om bord i andre båter og i lokaler på land var det foredrag og arrangementer.

Men det var i det politiske området jeg gjorde meg gjeldende, og med stor privat suksess. Fra Arbeiderpartiet fikk jeg et drops, fra Fremskrittspartiet en kulepenn og fra Senterpartiet tilbud om en gulrot, som jeg takket nei til. Størst suksess ga møtet med Høyre, for på leting etter buss dit bilen var parkert, møtte vi Høyre-representanten igjen, og fikk vi sitte på med henne siden hun hadde et ærend like i nærheten av parkeringen. Men ingen av disse oppofrende tiltakene får meg til å delta i kommunevalget så lenge jeg ikke kan stryke kandidater.

(Innlegget ble påbegynt 14.08.2019 og fullført 14.08.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Fra Nagasaki til Langnes skanse

Nagasaki 9. august 1945.

I dag er det 74 år siden en atombombe ble brukt i krig for annen og forhåpentligvis siste gang. Det var den japanske byen Nagasaki som ble utsatt for dette, etter at Hiroshima var bombet på samme måte tre dager tidligere. Minst 225.000 mennesker ble drept i de to angrepene. Ingen vet hvor mange som ville ha måttet bøte med livet hvis krigen skulle vært utkjempet med konvensjonelle våpen til Japan kapitulerte.

Bombene over Hiroshima og Nagasaki hadde en sprengkraft som tilsvarte henholdsvis  15.000 og 21.000 tonn TNT. For ordinære bomber under 2. verdenskrig var sprengkraften opptil et par tonn. Da en britisk bompe på 500 kilo ble funnet ved det gamle raffineriområdet ved Valle utenfor Tønsberg, ble et område med en radius på én kilometer evakuert, Sprengkraften for Hiroshima- og Nagasaki-bomben var 30-40 tusen ganger sterkere. Dette var et helt nytt våpen.

USA var alene om kjernefysiske våpen til 1949, da Sovjetunionen foretok sin første prøvesprengning. Storbritannia og Frankrike hadde også egne atomvåpen på 1950-tallet. Kinas første prøvesprengning fant sted i 1964. Senere har India, Pakistan og Nord-Korea blitt atommakter, og det antas at også Israel har atomvåpen, noe landet hverken vil bekrefte eller avkrefte.

Kunnskapen om atomvåpen lar seg ikke fjerne. Men våpenet er bare blitt brukt to ganger, for 74 år siden. General Douglas MacArthur ønsket visst å bruke atomvåpen mot Kina under Koreakrigen på begynnelsen av 1950-tallet, men det skjedde ikke. Under Cuba-krisen i 1962 kan terrorbalansen ha medvirket til at det ikke ble noen væpnet konflikt mellom USA og Sovjetunionen. Men faren er stadig til stede for at noe kan skje, kanskje ikke krig, men katastrofer utløst av et uhell. Det skrev jeg om på slutten av blogginnlegget Dystert om fortid og fremtid i februar 2017.

Klikk på kartet for å se det i fullskjerm i eget vindu.

Det får være en trøst at det i dag er 205 år siden siste gang – og det var siste gang – norske og svenske soldater to mot hverandre i krigshandlinger. I slaget ved Langnes skanse (i nåværende Askim kommune) 9. august 1814 ble svenskene holdt tilbake, og den norske innsatsen viste at militær erobring av Norge kunne bli en langvarig og blodig affære. I stedet ble det forhandlinger, som endte med Mossekonvensjonen og personalunionen med Sverige frem til 1905. Til dette bidro den norske kommandanten ved Langnes, oberst Diderik Hegermann, med bare åtte kanoner og overholdet ingen atomvåpen.

(Innlegget ble påbegynt 06.08.2019 og fullført 06.08.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no