Kategoriarkiv: Dagen i dag

Bilturer på tvers

Veiforbndelser i Sør-Norge. Klikk på kartet for å se det i fullskjerm.

“East is East, and West is West, and never the twain shall meet,” (øst er øst og vest er vest, og de to skal aldri møtes), skrev Rudyard Kipling i et dikt i 1889. Men for 85 år siden i dag skjedde akkurat det, i hvert fall her i Norge, da veien over Hardangervidda (nå riksvei 7) ble åpnet.

Det hadde selvsagt vært trafikk mellom Østlandet og Vestlandet før dette. Nordmannsslepene var eldgamle ferdselsveier mellom indre Hardanger og Hallingdal/Numedal, og det fantes flere slike veier mellom øst og vest, men de var alle for folk til fots eller til hest. I 1908 ble jernbanestrekningen mellom Voss og Gulsvik åpnet, og kystruta mellom Oslo og Bergen var også et bindeledd mellom Østlandet og Vestlandet til den ble nedlagt i 1969.

Petrus Scheltemer Beduins bil, en Panhard & Levassor, fotografert litt nord for Fagernes i 1901. Klikk på bildet for å se det i fullskjerm.

Den første som kjørte bil fra Østlandet til Vestlandet var nederlenderen Petrus Scheltemer Beduin i 1901. Men hans tur fra Kristiania til Lærdal må ses på som en sportsprestasjon, og ikke som innledningen til en ny type samferdsel. Veien som ble åpnet over Hardangervidda i 1934, var nok frem til 1950-tallet også bare en lite brukt mulighet til å reise med bil over fjellet. Når vi i min oppvekst skulle til Oma i Hardanger, gikk reisen med med tog til Voss, tog videre til Granvin og buss resten av veien, fordi dette var raskeste reisemåte (12-14 timer).

Da jeg kjørte i kolonne over Haukeli, var jeg første bil etter brøytebilen, og veibelysningen hadde ennå ikke kommet.

Såvidt jeg husker, var jeg selv sjåfør første gang jeg kom med bil til Oma. Det må ha vært på slutten av 1960-tallet, og senere har det blitt noen kryssinger øst-vest langs de etter hvert mange veistrekningene man nå kan følge. De fleste reisene har gått i glemmeboken, men jeg husker én tur over Haukelifjell med kolonnekjøring. Vi ble først loset inn i Vågslid-tunnelen, og i østenden av den overtok ny brøytebil som ledet oss videre. Plutselig stoppet brøytebilen og sjåføren forsvant ut i snøkavet og ble borte. Det viste seg at vi var ved brøytestasjonen, og at det var vaktskifte. Vi kom helskinnet videre. En annen tur mot vest over Haukeli skjedde i oktober, og jeg valgte å kjøre med sommerdekk. Det gikk greit til Røldal, men der snødde det kraftig. Så jeg la på kjettinger, og i stigningen opp til Røldalstunnelen kunne jeg tråkle meg forbi et antall trailere som ikke kom videre uten kjetting, og som heldigvis ikke stengte veien. En gang kjørte jeg ruten om Aurland-Hol, der den 690 m lange Hagatunnelen fortsatt er enveiskjørt med lysregulering fordi den er for smal til at to lastebiler kan passere hverandre (jeg var heldig og slapp å vente på grønt lys). Jeg har også kjørt Bergen-Oslo om Lærdal og gjennom Valdres. Da Kjell Opseth (1936-2017) var samferdselsminister for Arbeiderpartiet, fikk han gjennomslag for at dette skulle være den fergefrie hovedforbindelsen øst-vest. Derfor ble jeg nokså forbauset da jeg noen år senere for moro skyld undersøkte raskeste vei mellom Oslo og Bergen på Statens vegvesens nettsider, der jeg ble anbefalt å kjøre om Kongsberg og gjennom Numedal til Geilo og ta ferge over Hardangerfjorden.

Fergefritt fra Rosendal til London.

Uansett hva enkelte politiske partier mener om bilkjøring, er det bilveinettet som i dag knytter landet sammen og som også knytter oss til utlandet. Det påstås at en familie i Rosendal i Hardanger ville vise dette etter at Folgefonntunnelen åpnet i 2001. Til da hadde alle veier fra Rosendal ut i verden involvert en ferge. Nå satte familien seg i bilen, kjørte gjennom Folgefonntunnelen til Odda, langs hovedveinettet med bl.a. Oslofjordtunnelen gjennom Norge og Sverige og over Øresundsbroen, gjennom Europa til Calais, med bilen på toget under den engelske kanal og til slutt med venstrekjøring til London. De hadde kjørt Rosendal-London uten bruk av ferge!

.

(Innlegget ble påbegynt 13.06.2019 og fullført 13.06.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Mye å flagge for

Det er flaggdag i dag, og denne uken er det mye å flagge for. Jeg tenker ikke på de to andre flaggdagene: lokalt her på bruket 5. juni (Danmarks grunnlovsdag) og offentlig flaggdag 9. juni (pinsedag). Tankene går mer i retning av to svært voldelige begivenheter som kunne være verdt flagging, den ene kanskje helst flagging på halv stang.

I anledning 7. juni: Flagget på Oscarsborg festning

7. juni er flaggdag i Norge til minne om unionsoppløsningen i 1905, som ble vedtatt av Stortinget på denne dagen. Men den formelle opptakten til vedtaket skjedde ti år tidligere, også det på 7. juni, da Stortinget vedtok å forhandle med Sverige om innføring av et eget norsk konsulatvesen (den delen av utenrikstjenesten som tar seg av næringsmessige forhold). Striden om konsulatvesenet hadde pågått lenge, Sverige truet med krig hvis Norge gjennomførte dette på egen hånd, og stortingsvedtaket 7. juni 1895 om forhandlinger betydde i realiteten at man føyet seg etter Sverige – foreløpig. For parallelt med forhandlinger ble det norske forsvaret rustet opp, noe som hadde begynt allerede før 1895. En del av moderniseringen gjaldt Oscarsborg festning i Oslofjorden, og det var faktisk kanonene og torpedobatteriet fra denne opprustningen som senket den tyske krysseren BLÜCHER 9. april 1940. Senkingen forsinket den tyske invasjonen og førte frem til nok en 7. juni-begivenhet, da kong Haakon 7. og regjeringen måtte forlate Norge 7. juni 1940. At 7. juni ble valgt som kongens hjemkomstdato i 1945, tror jeg var svært bevisst.

Amerikanske soldater i landgangsfartøy nærmer seg Omaha Beach under invasjonen 6. juni 1944.

6. juni er nok for de fleste en dato som ikke skiller seg ut. Men alle har hørt om D-dagen, som var 6. juni 1944, og som var kodeord for den allierte invasjonen i Normandie av tyskernes “Festung Europa”. Denne høyst risikable operasjonen ble ansett som helt nødvendig for å knuse nazistenes militære herredømme på kontinentet, men hva ville skjedd om den hadde mislyktes? Ville kanskje Stalins Sovjetunionen ha okkupert hele Vest-Europa? Men invasjonen lyktes, og nordmenn bidro til det. Én av dem var meteorologen Sverre Petterssen, som anbefalte at invasjonen ble utsatt ett døgn, til det som i ettertid viste seg å være den eneste dagen da været var slik at en vellykket invasjon var mulig. 42 norske handelsskip fra Nortaship-flåten deltok i forsyningstjenesten under invasjonen, ti av dem på selve D-dagen. To marinefartøyer, jagerne STORD og SVENNER, var del av en alliert stridsgruppe. SVENNER ble senket av en torpedo, og 34 mann omkom. De norske jagerflyskvadronene 331 og 332 var med på å sikre luftrommet over invasjonsstrendene.

Invasjonen i Normandie er grundig dokumentert, men det er kanskje to spillefilmer som har gitt ettertiden mest informasjon. Den ene,  The longest day, bygger på boken av samme navn. Forfatteren Cornelius Ryan forteller om forberedelsene til invasjonen og selve invasjonsdagen, basert på intervjuer med involverte på begge sider av fronten. Filmen husker jeg som nokså dokumentarisk, og den kan være verdt å se på YouTube (mot betaling).  Den andre filmen, Redd menig Ryan, (1998) har jeg ikke sett, men den er ifølge Wikipedia “spesielt kjent for de første tyve minuttene som omhandler landgangen på Omaha Beach på D-dagen”. Jeg husker den på grunn av et intervju om filmen med daværende formann og nestformann i Krigsseilerforbundet, Eivind Abrahamsen og Halfdan Bakke.

Tianmen-plassen (Den himmelske freds plass) i Beijing i juni 1989.

4. juni er datoen man eventuelt kunne flagge på halv stang. Én grunn til det er de mange (ingen vet hvor mange) som ble drept da den kinesiske regjeringen satte inn militære mot ubevæpnede demonstranter på Den himmelske freds plass i Beijing. En annen grunn er hvordan de kinesiske myndighetene i alle år etter massakren har arbeidet for å utslette minnet om 4. juni 1989, slik at dagens unge kinesere ikke aner noe om hva som skjedde. BBC dokumenterte dette i en reportasje i anledning dagen, og det var åpenbar uvitenhet, ikke frykt for å uttale seg. For de fleste har nok mannen som med bæreposer i  hendene stanser en stridsvognskolonne, blitt symbolet for hendelsene på Tianmen-plassen i juni 1989. For min egen del husker jeg spesielt Fritz Nilsens radioreportasje fra et hotellrom med utsikt over plassen, men i dekning lenger inn i rommet p.g.a. skytingen på plassen (reportasjen er ikke å finne på NRKs nettsider). Kina har ikke beveget seg i demokratisk retning siden 1989, og det er grunn til å bekymre seg over hva man kan ha i vente fra den kanten.

Tianmen 4. juni, Danmarks grunnlovsdag 5. juni, D-dag 6. juni (og vi tar med Sveriges nasjonaldag  svenska flaggans dag), unionsoppløsningsdag 7. juni: alle dagene er knyttet til frihet som er oppnådd eller som det kjempes for. Det er mange grunner til å heise flagget med ettertanke.

(Innlegget ble påbegynt 06.06.2019 og fullført 07.06.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Norsk kontinentalsokkel har gjort Norge til et rikt land

Norsk kontinentalsokkel. Klikk på kartet for å komme til Oljedirektoratets interaktive kart.

Ta en titt på dette tallet: 8 964 224 885 102 (se tallet som tekst). Det var markedsverdien av det norske “oljefondet“, som formelt heter Statens pensjonsfond utland, da jeg begynte å skrive dette innlegget. Fordelt på de 5 334 762 personene som bor i Norge (tall for 1. kvartal 2019, inkluderer alle, også pensjonister, barn og innvandrere) blir det litt over 1,6 millioner kroner på hver. I dag er det 56 år siden Norge gjennom kongelig resolusjon proklamerte overherredømme over kontinentalsokkelen utenfor Norges kyst. Det ga økonomiske rettigheter langt utenfor territorialgrensens 12 nautiske mil (ca. 22 km) fra kysten, og er en av grunnene til at Norge har blitt en rik oljenasjon.

Norges maritime grenser (Statens kartverk). Klikk på kartet for å se det i stor versjon i eget vindu.

Kartet over de ulike grensene i havområdene rundt Norge kan virke forvirrende. Begreper som “12-milsgrense”, “økonomisk sone” og “kontinentalsokkel” har aldri vært en del av dagligtalen, og har heller ikke blitt det etter at Norge tjente seg rik på oljevirksomhet til havs. Enkelt sagt er det slik at innenfor Norges 12-milsgrense gjelder gjelder norsk lov, i norsk økonomisk sone har Norge suverene rettigheter over naturressursene i sjøen, på og under havbunnen. Kontinentalsokkelen, det “grunne” (0-500 m dypt) området mellom et kontinent og dyphavet, gjør at den økonomiske sonen langs norskekysten i noen områder forskyves utenfor 200-milsgrensen, som gjelder automatisk.

Da kontinentalsokkelen ble erklært som norsk, var jeg 16 år gammel. Oppveksten til da hadde nok vært preget av den oppturen som gjenreisningstiden etter krigen var. Seks år senere begynte norsk oljevirksomhet for alvor og var begynnelsen til en ny opptur. Sett fra dagens ståsted har nok min generasjon vært svært heldig.

Oljen på den norske kontinentalsokkelen er et resultat av naturens viderverdigheter. At den ble norsk, og at den ble forvaltet på en måte som kommer hele samfunnet til gode, er et resultat av mange kloke beslutninger. To personer peker seg ut når det gjelder

         
Til venstre: Jens Evensen (1917-2004). Til høyre: Farouk Al-Kasim.

grunnlaget for disse beslutningene. Jens Evensen var en sentral person i arbeidet med internasjonal havrett. Store norske leksikon skriver bl. a. dette: “Som formann i flere offentlige råd og utvalg fra 1950- til 1980-årene og som Norges første og hittil eneste havrettsminister 1974–78 ledet han arbeidet med å utforme en politikk for forvaltningen av ressursene i havet og la det juridiske grunnlaget for fordeling og utnyttelse av petroleumsforekomstene på kontinentalsokkelen.” Farouk Al-Kasim kom ved et lykketreff til Norge like før oljealderen begynte. Han var oljeingeniør fra Irak, og ble en viktig bidragsyter i arbeidet med å legge til rette forvaltningen av oljeressursene (hør ham selv fortelle  i et NRK-klipp).

Det nytter ikke å be banken om å utbetale andelen i oljefondet. Disse verdiene forvaltes på vegne av oss alle av Norges Bank Investment Management (det har visst bare engelsk navn!) etter retningslinjer gitt av Stortinget. Vi får håpe forvaltningen er god nok, og at verdiene ikke forsvinner i et fremtidig børskrakk. Siden jeg begynte å skrive dette innlegget, har verdien av fondet steget med noe over 13 milliarder kroner, så hittil har det gått bra.

(Innlegget ble påbegynt 30.05.2019 og fullført 30.05.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

NSB skal legge ned og selge gamle skinner

Overskriften er omtrent 40 år gammel, men er blitt aktuell først i år. Men bakgrunnen for overskriften ligger 40 år til bakover i tiden, da Edward Kennedy “Duke” Ellington var en kjent orkesterleder. De som ennå ikke har sett sammenhengen mellom ham og det som het NSB, må  vente til slutten av innlegget (ikke hopp dit nå!).

Edwards tilnavn “Duke” skal komme av han hadde svært høflige manerer allerede som liten gutt, noe han kan ha lært av faren, som var butler. Han fikk en skikkelig, amerikansk oppdragelse som også omfattet pianotimer fra han var i 7-årsalderen. Som tenåring var han mer interessert i baseball en musikk, men det var gode muligheter for svarte musikere i Washington, han fikk spillejobber, og 18 år gammel avbrøt han skolegangen, flyttet hjemmefra og ble profesjonell musiker.

Duke Ellingtons startet sitt eget orkester, og gjennombruddet kom med et engasjement i 1927 på Cotton Club i New York. Mood Indigo ble innspilt første gang i oktober 1930, og har siden kommet i mange versjoner. Innspillingsår for opptaket nedenfor er ukjent, men jeg legger merke til at det er fint lite noteark å se i orkesteret, selv om de spilller musikk som åpenbart arrangert:

Tittelen It Don’t Mean A Thing If It Ain’t Got That Swing kan kanskje stå som et motto for all Duke Ellingtons musikk. Teksten oppgis å være av Irving Mills, men den kan man vel si at både Ella Fitzgerald og andre bidragsytere i denne innspillingen (navn ikke oppgitt) forholder seg nokså fritt til etter hvert. Låten er fra 1931, fremføringen her er fra 1966 i Nice, en konsert jeg gjerne skulle vært til stede på:

Duke Ellington er av de få musikere som er blitt forbudt utgitt i Norge. Det gjaldt hans arrangement i 1960 for storband av Griegs musikk til Ibsens Peer Gynt. Jeg tror dette var første gang noen prøvde seg på noe slikt med Grieg, og jeg mener å huske at det var en del diskusjon om dette “gikk an”. Begrunnelsen for forbudet var at Griegs musikk var opphavsrettslig beskyttet til 1967. Grieg hadde kanskje syntes det var en artig vri, selv synes jeg Ellingtons arrangement av Anitras dans er bra, de andre velger jeg bort. Skal det først være Peer Gynt for storband, foretrekker jeg Øyvind Westbys arrangement for The Norwegian Big Band av I Dovregubbens hall.

Hva så med nedleggingen av NSB? I 1941 skrev Billy Strayhorn Take the A Train for Duke Ellingtons orkester. “A-toget” på New Yorks undergrunnsbane går fra Brooklyn via Harlem til nordlige Manhattan, mens Krøderbanen, som Lillebjørn Nilsen valgte til sin tekst, er et sidespor på Randsfjordbanen fra Vikersund til Krøderen. Banen var i drift for godstransport frem til 1985. Dra med Krøderbanen ble fremført av gruppen Ballade! (Birgitte Grimstad, Åse Kleveland, Lars Klevstrand, Lillebjørn Nilsen) en gang rundt 1980, og NRK laget en innspilling. Den gang var det ingen som tenkte seg at det nesten skulle gå troll i overskriftens ord. I dag er NSB “nedlagt”, og det er i dag er det 45 år siden musikeren Edward Kennedy “Duke” Ellington døde i New York, 75 år gammel.

(Innlegget ble påbegynt 21.05.2019 og fullført 21.05.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Hurra for 17. mai!

I dag, på grunnlovsdagen, begynner bloggen selvsagt med nasjonalsangen.Når jeg hører de første tonene, er det en naturlig refleks å reise seg. Det synes jeg også bloggens lesere bør gjøre når Den norske Studentersangforening femfører de tre versene det er vanlig å synge. Så kan man heller sitte når koret i et annet blogginnlegg synger alle åtte vers.

Som taler for dagen har jeg valgt Francis Bull (1887-1974). Han var professor i norsk litteraturhistorie ved Det Kongelige Frederiks Universitet (nå Universitetet i Oslo) lenge før jeg studerte norsk der, og var en kulturpersonliget også etter at han ble “emeritus”.
Hans halvtimelange tale er opprinnelig et radioforedrag fra 1963. Trolig holder Francis Bull også dette foredraget uten manuskript, i likhet med de fjernsynsforedragene jeg har sett med ham – han hadde alt i hodet, inkludert lange litteratursitater. Hør og nyt Francis Bull fortelle om 17. mais historie gjennom årene:

___________________________________________________________________________

Tillegg 17. mai kl. 16.15: Dagens borgerrtog i Sandvika, filmet ved avmarsj fra Løkkehaven ca. kl. 15.00.

(Innlegget ble påbegynt 15.05.2017 og fullført 17.05.2017)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Taler om håp: Mandela, Luther King, Kennedy

I dag er det 25 år siden Nelson Mandela ble innsatt som president i Sør-Afrika. Da hadde ropet om å sette ham fri fra fangenskap runget i musikalsk form i ti år med sangen Free Nelson Mandela. I annen form hadde protesten mot hans fengsling vært der i mange år før sangen.

Da Mandela ble løslatt 11. februar etter nærmere 30 års politisk fangenskap, holdt han en tale foran rådhuset i Cape Town tll en begeistret menneskemengde (hør hele talen). I to minutter mot slutten gjentar han sine egne ord fra forsvarstalen han holdt før han ble dømt mer enn 30 år tidligere. Det han sier, og det at han senere fulgte opp sine ord, forklarer hvorfor han fikk Nobels fredspris i 1993.

Klippet ovenfor begynner med ordene “Our march to freedom …”. Om det er bevisst, vet jeg ikke, men her knytter Mandela seg til en annen berømt tale. 28. august 1963 holdt Martin Luther King jr. sin 17 minutter lange “I have a dream”-tale ved avslutningen av frihetsmarsjen (march to freedom) til Washington, en mektig og fredelig demonstrasjon mot rasediskriminering i USA. De to minuttene der han forteller om sin fremtidsdrøm, har gitt navn til hele talen (hør hele talen).

Av John F. Kennedys tiltredelsestale som president 20. januar 1961 gikk også en liten sekvens på ca. 30 sekunderinn i sitatleksikon (hør hele talen). De fleste husker første del av sekvensen, men andre del var kanskje enda viktigere i 1961, midt under den kalde krigen. I likhet med Nelson Mandela og Martin Luther King ble den unge (44), nye presidenten John F. Kennedy sett på som håpet for fremtiden. 1960-tallet var så vidt begynt, etterkrigstiden var slutt og man så optimistisk fremover.

De tre talene har gått inn i verdenshistorien. De representerer alle et håp om – kanskje til og med en tro på – en bedre fremtid, Nelson Mandela var den av de tre talerne som fikk anledning til å arbeide aktivt for sine tanker. Verden i dag trenger en som ham.

(Innlegget ble påbegynt 09.05.2019 og fullført 09.05.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no;

Her kommer dine arme små

Hvis Utlendingsnemndas (UNEs) vedtak blir gjennomført, har 16 år gamle Mustafa Hasan i dag sin første dag som tilbakesendt jordansk statsborger etter et ti år langt opphold i Norge. Familien fikk den gang oppholdstillatelse fordi moren uriktig oppga at de var statsløse palestinere, mens de altså var jordanske statsborgere. Hun reiste ut med en datter for halvannet år siden og lot det norske barnevernet ta seg av Hassan og hans to år eldre bror, som må forlate Norge senest 1. juli. UNE legger sterke innvandringspolitiske hensyn til grunn for utvisningen, og mener det er et familienettverk som kan ta seg av brødrene i Jordan. Saken var et av hovedoppslagene i NRKs nyhetsmorgen tirsdag 30. april:

Klikk på bildet for å lese NTB-meldingen i Resett.

I en annen del av Midtøsten befinner det seg et antall barn som er norske statsborgere, men som ikke nødvendigvis blir mottatt med stor jubel hvis de vender hjem. Deres foreldre har vært tilsluttet terrororganisasjonen IS som nå har mistet sitt territorium, og mødre og barn (fedrene er visst drept i kamp eller er i hvert fall ute av bildet) bor under kummerlige forhold i leire opprettet for dem. Kurdiske myndigheter vil ikke tillate at bare barna blir hentet hjem til Norge  (hvis de er norske statsborgere), mødrene må følge barna.

I Norge er det ett og annet barn som det norske barnevernet mener ikke kan bo hos sine kjødelige foreldre. Jeg tenker ikke på barn som har vært utsatt for åpenbar vanskjøtsel, vold o.l., men på de tilfellene der barnevernet og foreldrene er uenige om hva som er forsvarlig. I et tidligere blogginnlegg har jeg beskrevet en slik sak. Det er fortsatt slik at barnevernet skal ta seg av både hjelp til familier som trenger det og sanksjoner overfor familier som ikke strekker til. Dette systemet gjør “barnevern” til noe mange føler som en trussel.

“Her kommer dine stakkars små” ville vel være en mer moderne formulering av overskriftens julesang-sitat. Enten det dreier seg om barn som blir sendt ut, om barn som blir hentet hjem eller barn som blir “fradømt” sine foreldre tror jeg det er viktig at vi tenker oss grundig om.

(Innlegget ble påbegynt 01.05.2019 og fullført 01.05.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Vaksine-erfaringer og vaksinemotstand

Tilfeller av akutt poliomyelitt per 100 000 innbyggere i Norge 1904-2018.

I dag er det 65 år siden den første store utprøvingen av vaksine mot poliomyelitt begynte ved en skole i Virginia i USA. Man kan trygt si at utprøvingen var vellykket, i dag er poliomyelitt en sjelden sykdom. I Norge er den så godt som utryddet, alle tilfeller etter 1969 skyldes smitte som er påført i utlandet. Poliovaksinen ble tatt i bruk i Norge i 1956. Det var begrenset tilgang til vaksine, men skolebarn ble prioritert, og jeg vet at vi fikk poliovaksine i løpet av folkeskolen en gang.

Nye tilfeller (insidens) av tuberkulose i Norge 1920-2016.

Ellers var det en årlig medisinsk seanse at vi tok pirquet-prøve, som kontrollerte motstandsevne mot tuberkulose. Helsesøster rispet i underarmen med noe som liknet en pennesplitt og smurte deretter på en væske som inneholdt ufarlig ekstrakt fra tuberkelbakterien. Det hele foregikk i klasserommet og var nokså smertefritt, men lukten av desinfeksjonsvæske brukt på huden før rispet og spenningen ved å bli rispet gjorde at noen gruet seg. Etter to dager ble vi undersøkt, og de som ikke hadde betennelsesreaksjon i rispet, ble sendt til videre undersøkelse. Jeg kan ikke huske at det skjedde med noen i min klasse.

Skolevaksineringen omfattet også noe som ble omtalt som “48 gaffelstikk”. Vi visste jo hvordan ett sprøytestikk under huden kjentes, og tanken på 48 slike gjorde at det gikk ville rykter om hvor smertefullt dette var. Så vidt jeg husker, foregikk denne vaksineringen et annet sted enn på skolen, noe som gjorde det enda mer fryktinngytende. Men så viste det seg at “gaffelen” besto av tynne nåler som bare så vidt ble stukket inn i huden, og det gjorde ikke vondt i det hele tatt. Jeg husker skrekken for de 48 “gaffelstikkene”, og jeg husker lettelsen over hvor ufarlig det var. Men jeg husker ikke hvilken sykdom denne vaksinen virket mot, og jeg har ikke klart å finne det ut ved søk på nettet.

Før jeg begynte på skolen i 1953, var koppevaksine den eneste som var påbudt. Den fikk vel også jeg, men jeg husker ikke noe av det. Etter hvert har flere vaksiner for barn blitt vanlig, og da vet barna at det skal stikkes og at det gjør vondt. Og med mødre som alltid trøster, er det naturlig at barnet på helsestasjonen sier: “Ikke stikk meg, stikk mamma!”

Da jeg var ferdig med skolen, ble militærtjenesten siste runde med vaksinering. Jeg gikk på befalskurs, og det var standard at klassen forflyttet seg i sluttet orden (fire i bredden) i springmarsj. En dag forflyttet vi oss slik til en vaksineringsrunde på sykestuen på Lahaugmoen. Det var kjent at vaksinen kunne gi reaksjoner kort tid etter at sprøyten var satt, men dette var Befalsskolen for Hærens Sanitet, og da hever man seg over slikt. Så da vi hadde stilt opp utenfor, var ordren som vanlig: “Spring – marsj!”. Etter et par meter datt en av mine medelever sammen. Det ble beordret “Holdt!”, han som falt om, ble brakt til sykestuen, og etter oppstilling kom ny ordre: “Hæla sammen, marsj fremad!” – altså ikke mer springmarsj.

Det finnes folk som er motstandere av vaksine. Argumentene varierer fra frykt for bivirkninger til tro på konspirasjonsteorier.  Bivirkninger finnes, og er en risiko forbundet med alle legemidler. Den risikoen må veies opp mot fordelen ved selv å bli beskyttet mot sykdom og den beskyttelsen samfunnet som helhet får ved å gjøre det vanskelig for en sykdom å spre seg. Konspirasjonsteorier og andre mer spesielle begrunnelser for vaksinemotstand kan se ut til å bygge på tro mer enn på viten, og har for det meste oppstått i nyere tid og blant grupper som ikke har hatt erfaring med utryddelsen av sykdommer som poliomyelitt og tuberkulose. Ikke alle er like sterke i troen – da det nylig brøt ut meslingepidemi, var det plutselig mange som likevel ville vaksinere sine barn mot meslinger.

En gang hadde jeg et hefte der alle vaksinasjoner var registrert med dato og stempel. Siste gang jeg brukte det, var i forbindelse med mitt ukesopphold i Saudi-Arabia i 1982. Nå finner jeg ikke heftet, og vet ikke om jeg har bruk for det. Men neste gang jeg er hos fastlegen, skal jeg spørre om jeg bør revaksineres, slik jeg ser Folkehelseinstituttet anbefaler.

(Innlegget ble påbegynt 23.04.2019 og fullført 24.04.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Notre Dame og Vålerenga kirke

Mandag skjedde noe jeg ikke kan forklare. Mens jeg så reportasjen fra brannen i Notre Dame, ringte en venn som ville slå av en prat. “Har du fått med deg nyhetene fra Paris?” spurte jeg, og det hadde vedkommende ikke. Da skjedde det rare: Jeg fikk klump i halsen og hadde vanskelig for å snakke da jeg skulle fortelle at Notre Dame sto i full fyr. Hvorfor skulle jeg få følelsesmessige reaksjoner av å fortelle en venn dette?

Bloggens faste lesere vet at jeg ikke er tilknyttet noe kirkesamfunn og gjerne kaller meg hedning. Men selv en hedning har kulturell tilknytning til tidligere tiders religiøse virksomhet og er helt innforstått med den nye formuleringen (2014) i grunnlovens paragraf 2: “Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv”. Jeg har også stor respekt for de som har en religiøs tro. Det må ha vært en kombinasjon av dette som fikk følelsene til å renne over. Det er noe av det samme som beskrives av Bjølsen Valsemølle i deres sang Vålerenga kjerke, skrevet av Trond Ingebretsen etter at kirken ble brannherjet i 1979.

Brannen i Notre Dame skjedde i begynnelsen av “den stille uke”, og i dag er det langfredag, som så vidt jeg vet er den helligste helligdagen for alle kristne kirkesamfunn. Påsken er full av helligdager, og fortsatt stopper samfunnet mer og mindre opp fra skjærtorsdag til 2. påskedag. Dagligvarebutikker holder åpent påskeaften, men det kommer ingen papiraviser, og nettaviser og andre nyhetsmedier er preget av at ingenting skjer. Uansett religiøs oppfatning tror jeg det er sunt med en slik pustepause i den ellers hektiske hverdagen.

Franske katedraler kimte med klokkene i solidaritet to døgn etter at brannen i Notre Dame startet.  Andre lands katedraler gjorde det samme, deriblant Nidarosdomen, som har mange likhetstrekk med sin større “søster” Notre Dame. Det var en fin handling, som jeg slutter meg til med  Preludium, fuge og variasjon op. 18 av den belgisk-franske komponisten Cesar Franck. Innspillingen er gjort i Nidarosdomen med den ukrainsk-norske organisten Olena Yuryeva.

(Innlegget ble påbegynt 17.04.2019 og fullført 18.04.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Rock around the clock

I dag er det 65 år siden Bill Haley spilte inn Rock around the Clock. Året etter ble den brukt som bakgrunnsmusikk i filmen Vend dem ikke ryggen (originaltittel: Blackboard Jungle), der Glenn Ford spiller en idealistisk lærer som prøver å få skikk på en vanskelig gutteklasse på en skole i New York. Filmen fikk god kritikk, og Rock around the clock ble en populær låt. Men filmens handling knyttet den til ungdomskriminalitet og lignende problemer.

Da Bill Haleys låt ble brukt på nytt i filmen Rock around the clock i 1956, var sammenhengen mye mer positiv, med “sunn” ungdom. Likevel var det denne filmen som førte til ungdomsopptøyer i flere byer i Europa, også i Oslo. Aftenposten hadde ifølge Wikipedia rost Vend dem ikke ryggen for førsteklasses spill og regi, men avisen var nokså avmålt til Rock around the clock – så vidt jeg skjønner gjaldt det  både filmen og musikken. Omtalen av “opptøyene” i Oslo er journalistisk nøytrale, men man aner at dette er noe avisen ikke liker.

             
T.v.: Aftenpostens anmeldelse av filmen Rock around the Clock. T.h.: Aftenpostens omtale 22.09.1956 av “opptøyene” i Oslo. Klikk på tekstene for å lese dem.

Selve låten Rock around the clock må vel i dag kunne kalles en klassiker. Til og med jeg har fremført den i min tid som lærer, da jeg spilte kontrabass i storbandet Hauger Horn & Blæs. Da orkesteret arrangerte vårball til inntekt for en reise til musikkfestival i York, vekslet storbandet med en liten gruppe som bl. a. hadde Rock around the clock som et av numrene, med meg som sanger. Det finnes heldigvis ikke noe opptak av det.

(Innlegget ble påbegynt 10.04.2019 og fullført 10.04.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no