Kategoriarkiv: Dagen i dag

Notre Dame og Vålerenga kirke

Mandag skjedde noe jeg ikke kan forklare. Mens jeg så reportasjen fra brannen i Notre Dame, ringte en venn som ville slå av en prat. “Har du fått med deg nyhetene fra Paris?” spurte jeg, og det hadde vedkommende ikke. Da skjedde det rare: Jeg fikk klump i halsen og hadde vanskelig for å snakke da jeg skulle fortelle at Notre Dame sto i full fyr. Hvorfor skulle jeg få følelsesmessige reaksjoner av å fortelle en venn dette?

Bloggens faste lesere vet at jeg ikke er tilknyttet noe kirkesamfunn og gjerne kaller meg hedning. Men selv en hedning har kulturell tilknytning til tidligere tiders religiøse virksomhet og er helt innforstått med den nye formuleringen (2014) i grunnlovens paragraf 2: “Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv”. Jeg har også stor respekt for de som har en religiøs tro. Det må ha vært en kombinasjon av dette som fikk følelsene til å renne over. Det er noe av det samme som beskrives av Bjølsen Valsemølle i deres sang Vålerenga kjerke, skrevet av Trond Ingebretsen etter at kirken ble brannherjet i 1979.

Brannen i Notre Dame skjedde i begynnelsen av “den stille uke”, og i dag er det langfredag, som så vidt jeg vet er den helligste helligdagen for alle kristne kirkesamfunn. Påsken er full av helligdager, og fortsatt stopper samfunnet mer og mindre opp fra skjærtorsdag til 2. påskedag. Dagligvarebutikker holder åpent påskeaften, men det kommer ingen papiraviser, og nettaviser og andre nyhetsmedier er preget av at ingenting skjer. Uansett religiøs oppfatning tror jeg det er sunt med en slik pustepause i den ellers hektiske hverdagen.

Franske katedraler kimte med klokkene i solidaritet to døgn etter at brannen i Notre Dame startet.  Andre lands katedraler gjorde det samme, deriblant Nidarosdomen, som har mange likhetstrekk med sin større “søster” Notre Dame. Det var en fin handling, som jeg slutter meg til med  Preludium, fuge og variasjon op. 18 av den belgisk-franske komponisten Cesar Franck. Innspillingen er gjort i Nidarosdomen med den ukrainsk-norske organisten Olena Yuryeva.

(Innlegget ble påbegynt 17.04.2019 og fullført 18.04.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Rock around the clock

I dag er det 65 år siden Bill Haley spilte inn Rock around the Clock. Året etter ble den brukt som bakgrunnsmusikk i filmen Vend dem ikke ryggen (originaltittel: Blackboard Jungle), der Glenn Ford spiller en idealistisk lærer som prøver å få skikk på en vanskelig gutteklasse på en skole i New York. Filmen fikk god kritikk, og Rock around the clock ble en populær låt. Men filmens handling knyttet den til ungdomskriminalitet og lignende problemer.

Da Bill Haleys låt ble brukt på nytt i filmen Rock around the clock i 1956, var sammenhengen mye mer positiv, med “sunn” ungdom. Likevel var det denne filmen som førte til ungdomsopptøyer i flere byer i Europa, også i Oslo. Aftenposten hadde ifølge Wikipedia rost Vend dem ikke ryggen for førsteklasses spill og regi, men avisen var nokså avmålt til Rock around the clock – så vidt jeg skjønner gjaldt det  både filmen og musikken. Omtalen av “opptøyene” i Oslo er journalistisk nøytrale, men man aner at dette er noe avisen ikke liker.

             
T.v.: Aftenpostens anmeldelse av filmen Rock around the Clock. T.h.: Aftenpostens omtale 22.09.1956 av “opptøyene” i Oslo. Klikk på tekstene for å lese dem.

Selve låten Rock around the clock må vel i dag kunne kalles en klassiker. Til og med jeg har fremført den i min tid som lærer, da jeg spilte kontrabass i storbandet Hauger Horn & Blæs. Da orkesteret arrangerte vårball til inntekt for en reise til musikkfestival i York, vekslet storbandet med en liten gruppe som bl. a. hadde Rock around the clock som et av numrene, med meg som sanger. Det finnes heldigvis ikke noe opptak av det.

(Innlegget ble påbegynt 10.04.2019 og fullført 10.04.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Striden mellom Norge og Danmark om Grønland

“Norgesveldet” på slutten av 1200- og begynnelsen av 1300-tallet omfattet også Grønland.

I dag er det 86 år siden den norske okkupasjonen av Øst-Grønland ble avsluttet. Den hadde sin bakgrunn i at Grønland var norsk frem til Kalmarunionen på slutten av 1300-tallet. Da Norge ble avstått til Sverige etter Napoleonskrigene, beholdt Danmark “skattlandene” Grønland, Island og Færøyene. Etter unionsoppløsningen i 1905 var det var enighet om at Vest-Grønland, som var bebodd, var dansk. Men nordmenn drev sel- og hvalfangst langs kysten av Øst-Grønland, og Norge anerkjente ikke dansk suverenitet over disse ubebodde områdene. Da Danmark i 1921 erklærte at hele Grønland skulle være under dansk herredømme, protesterte Norge. Forhandlingene som fulgte, endte i 1924 med Øst-Grønland-traktaten, som ga begge land like rettigheter til jakt, fiske, m.m. i de ubebodde delene av Øst-Grønland. Suverenitetsspørsmålet ble ikke berørt i traktaten.

Den norske okkupasjonen av Øst-Grønland begynte i juni 1931 på privat initativ. Hallvard Devold, som ledet en fangstekspedisjon på Øst-Grønland, erklærte da “landet mellom Karlsbergfjord i syd og Besselfjord i nord okkupert i Hans Majestet Kong Haakons navn”, og kalte området Eirik Raudes land. Etter et par uker godkjente Stortinget og regjeringen anneksjonen, og oppnevnte Helge Ingstad som sysselmann. Danmark brakte saken inn for den internasjonale domstolen i Haag,  der Norge tapte på alle punkter. Dommen ble akseptert av Norge, og okkupasjonen tok slutt 5. april 1933.

Vidkun Quisling (t.v.) dannet partiet Nasjonal Samling (NS) i mai 1933, og gjorde statskupp etter den tyske invasjonen i april 1940. Jens Hunseid (t.h.) var norsk statsminister 1931-33 med Quisling som forsvarsminister, og meldte seg inn i NS høsten 1940.

Da denne striden mellom Norge og Danmark var tema i historietimen på Høvik folkeskole, snakket klasseforstander Hoset varmt om det faktum at Norge og Danmark hadde blitt enige i rettssalen, og ikke hadde gått til krig mot hverandre. Men kunne det gått annerledes? Viktige aktører på norsk side får meg til å stille spørsmålet. Det var den nylig tiltrådte regjeringen Kolstad fra Bondepartiet som stadfestet okkupasjonen av Eirik Raudes land sommeren 1931. Men Peder Kolstad døde i 1932, og ble etterfulgt av Jens Hunseid. Han var, ifølge Norsk Allkunnebok, en hissigpropp. Etter nesten kupp-liknende manøvrer i Bondepartiets stortingsgruppe  ble han ny statsminister for en regjering der forsvarsministeren het Vidkun Quisling. Han er kjent for senere “bragder”, men var allerede den gang mislikt av Arbeiderpartiet, bl. a. fordi han hadde vært forsvarsminister under “Menstad-slaget” i 1931, da et gardekompani ble sendt fra Oslo for å opprettholde ro og orden under streiketumulter i Grenland. Da regjeringen godkjente okkupasjonen av Øst-Grønland, hadde forsvarsminister  Quisling, ifølge Wikipedias artikkel om Eirik Raudes land, gitt ordre om at den norske marinen om nødvendig skulle støtte okkupantene.

Da Hunseid-regjeringen ble felt av mistillitsforslag i 1933, gikk det bare et par måneder før Quisling startet sitt eget parti, Nasjonal Samling (NS). Jens Hunseid meldte seg inn i NS høsten 1940. De to som sto bak den private okkupasjonen av Eirik Raudes land, var NS-medlemmer helt fra partiet ble dannet. Så  her var nok av folk med ideologi som kunne tenkes å starte en væpnet konflikt. Det hører også med til bildet at kong Haakon var sikker på at Norge hadde en god sak i Haag-domstolen, men han var nok ikke innstilt på noen krig med Danmark om Øst-Grønland.

.

Andre blogginnlegg om Norge i polarområdene:
De fire norske polarskutene
I Roald Amundsens fotspor?
Roald Amundsen, GJØA og Nordvestpassasjen
Fra Amerika til Kong Haakon VII Vidde
SCHWABENLAND – lokal krigshistorie med fjerne forgreninger

(Innlegget ble påbegynt 03.04.2019 og fullført 03.04.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Norske ekko av spansk borgerkrig

I dag er det 80 år siden Francos nasjonalister gikk seirende ut av den spanske borgerkrigen ved at de siste republikanerne kapitulerte. Det innledet et fascistisk diktatur som overlevde både Mussolinis tilsvarende i Italia og Hitlers i Tyskland. Spania fikk ikke demokratisk styre før etter Francos død i 1975.

T.v.: Den andre spanske republikkens flagg. T.h.: Spanias flagg under Franco.

Den spanske borgerkrigen begynte da en gruppe offiserer forsøkte å begå statskupp mot regjeringen fra venstrekoalisjonen Frente Popular (Folkefronten). Som alle borgerkriger var dette en krig med stor grusomhet fra begge sider. General Francisco Franco sluttet seg etter hvert til opprørerne, som fikk støtte fra både Mussolinis Italia og Hitler-Tyskland. Den tyske støtten skjedde bl.a. ved at byen Guernica ble bombet av tyske fly i Francos tjeneste. Dette var første gang ren terrorbombing mot sivile ble tatt i bruk i krigføring. Pablo Picasso og Arnulf Øverland har beskrevet ugjerningen med henholdsvis maleri og dikt, begge kalt Guernica.

Pablo Picassos maleri Guernica (1937)

Ingen stater støttet den spanske regjeringen militært, men mange frivillige kjempet på republikansk side mot Franco. Noe over to hundre nordmenn deltok i de internasjonale brigadene, et titall deltok på Franco-siden.

Aftenposten 21. mars 1945. Klikk på bildet for å lese artikkelen.

Man skulle kanskje tro at Franco ville ha gått i allianse med Hitler da 2. verdenskrig brøt ut, men det skjedde ikke. I 1943, da det begynte å bli åpenbart at Tyskland ville tape krigen, erklærte Spania seg nøytralt. Så da krigen tok slutt, skjedde ingen forandring med styre og stell i Spania. Men Franco var ikke velsett i demokratiske land, heller ikke i Norge. I mars 1946 nektet Oslos havnearbeidere å losse et skip lastet med spanske tomater. Det resulterte i en spontanaksjon fra Oslos husmødre, som i stort antall toget til Filipstadkaien og losset skipet selv. Men tross uviljen i fagbevegelsen gjenopprettet Arbeiderpartiregjeringen de diplomatiske forbindelsene mellom Norge og Spania i 1947.

Omtrent ti år etter tomataksjonen reiste mine foreldre på ferie til den spanske øya Mallorca. Alle visste vel da at Spania var et diktatur, likevel tror jeg ikke mor og far følte at de burde boikotte landet. Men ut fra hva de fortalte etter hjemkomsten, tror jeg kanskje de hadde fått en slags gjenopplevelse av stemningen i Norge under okkupasjonen. Enda ti år senere satt Franco fortsatt med makten i Spania. Da skrev Jens Bjørneboe diktet Spansk vuggevise, som jeg tror illustrerer godt situasjonen for opposisjonelle i Franco-Spania. Flere har satt musikk til diktet, men bare en av dem passer etter min mening til stemningen. Komponistens navn kjenner jeg ikke, og jeg finner ingen versjon med “min” melodi på nettet, så her kommer sangen i min egen fremføring.

(Innlegget ble påbegynt 27.03.2019 og fullført 27.03.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Lerken jubler høyt i sky

Onsdag denne uken var det vårjevndøgn. Omtrent samtidig hørte jeg på BBC Vaughan Williams fiolinstykke The Lark Ascending, og kom i tanker om verselinjen i overskriften. Det er på denne tiden lerka kommer tilbake fra sitt vinteropphold lenger sør, og gir lyd fra seg på denne måten, visstnok mens den flyr:

Den som vil, kan sammenligne med Ralph Vaughan Williams’ versjon av lerkesangen – for fiolin og orkester.

Fugler er blant de mange naturfagområder jeg har liten greie på. Min enkle regel er at fugler med rett nebb er spurv, mens de med krumt nebb er ørn. For fuglelivet i mitt nærmiljø har det hittil vært godt nok. Men med nymontert fuglekasse med kamera må jeg kanskje gå til anskaffelse av en fugleornitologisk (?) håndbok. For ifølge monteringsanvisningen passer åpningen til bl. a. kjøttmeis. Har den rett eller krumt nebb?

Den første sangen jeg kan huske at vi lærte i første eller annen klasse på Høvik skole, var Alle fugler små de er, og vi lærte til og med annenstemmen. Senere har jeg fått oppklart dette med “gjøk og sisik, torsk og stær”, mens jeg aldri har hatt problemer med “lerka jubler høyt i sky”.

Det må også være fra skoletiden jeg kan Per Sivles dikt Å, vesle lerka med melodi av Lars Søraas. Trolig lærte jeg den på samme måte som resten av sangskatten, slik jeg fortalte om i blogginnlegget På sangens vinger i november 2017. Vi sang sikkert om lerka i klasserom nr. 1 på Høvik, men Kirsten Bråten Berg synger garantert bedre!

Enerhaugen før 1960, med Grønland kirke i bakgrunnen. Klikk på bildet for å høre Arvid Nilsen fremføre revyvisen På Enerhaugen.

Lerke kan som kjent betegne også andre ting enn enn en fugl. I en legendarisk revyvise fremført av Arvid Nilsen, skriver tekstforfatter Alfred Næss i 4. vers: “En må satse litt for kosen så’n kan ha en sånn lerkefugl”. Den “fuglen” kunne vel også føre litt glede med seg, selv om visa ellers er vemodig.

(Innlegget ble påbegynt 21.03.2019 og fullført 21.03.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Sjøfolk og skip på rømmen i krigstid

         
GALTESUND var et kullfyrt dampskip. Det var et vakkert skip, men det er grunn til å sende en tanke til bl. a. fyrbøterne (fra fyrrommet om bord t.h.), som under nokså tøffe forhold sørget for at maskinen fikk damp til fremdrift.

I dag er det 77 år siden kystruteskipet DS GALTESUND ble kapret av norske motstandsfolk ledet av kaptein Odd K. Starheim fra Kompani Linge. Kapringen skjedde i åpen sjø vest for Jøssingfjord. Det var kuling med snøbyger, og kystbefolkningen registrerte bare at skipet hadde forsvunnet. Man var redd for at det kunne ha gått på en mine. Men GALTESUND kom trygt til Aberdeen, og ble satt inn i transporttjeneste langs kysten av Storbritannia. Året etter ledet Starheim en ny kapring, denne gang av DS TROMØSUND. Men denne gangen skjedde kapringen mens skipet lå til kai i Rekefjord, myndighetene oppdaget hva som skjedde, og det ble skuddveksling med tyske soldater på kaien. Skipet seilte mot Storbritannia, men ble bombet i senk av tyske fly, og alle om bord omkom.

Klikk på tittelbildet for se filmen. NB! Filmen varer ca. halvannen time. Deretter kommer noe av filmen om igjen p.g.a. en feil i datalagringen hos YouTube.

GALTESUND ble kapret til alliert tjeneste. Et annet norsk skip, MS LIDVARD, kom seg også fra tysk-kontrollert til alliert havn, men på en mer utspekulert måte. Skipet lå internert i Dakar, som var kontrollert av det tysk-vennlige franske Vichy-regimet. Hvordan LIDVARD tross vakthold kom seg fra Dakar sørover til det britisk-kontrollerte Freetown i Sierrea Leone, er fortalt i filmen Flukten fra Dakar, som er tilgjengelig på YouTube. Jeg vil nødig ødelegge filmopplevelsen, og overlater derfor til de som ikke vil se filmen å lese om den på Wikipedia.

LIDVARD forlot Dakar med redusert mannskap, fordi 20 mann hadde rømt i livbåter før skipet kom seg  ut. Lenger nord, i den marrokanske byen Port Lyautey (i dag Kenitra), lå MS NYHORN og flere andre skip internert. For å hindre at besetningen rømte, var alle livbåter og andre småbåter fjernet. Men sjøfolkene rømte likevel. For med materialer som var brukt til å stemple (støtte opp) lasten, bygde de i skjul i lasterommet kjøl- og spantverk til båter som ble trukket med seilduk. Med disse seilte besetningen til britisk-kontrollerte Gibraltar, en distanse på nærmere 300 km.


T.v.: En av de selvbygde båtene fra NYHORN fotografert etter ankomst til Gibraltar.
T.h.: En av båtene fra Nyhorn ble tatt vare på og sto utstilt i Norsk Sjøfartsmuseum.

Det finnes to øyenvitneskildringer av flukten i de selvbygde båtene. Ingolf Sexe, 2. styrmann og telegrafist på NYHORN, har fortalt i sin dagbok om én av seilasene. En annen er beskrevet i en rapport som 2. styrmann Hans Omland fremla ved sjøforklaring i Gibraltar (sjøforklaringen ble holdt fordi én mann hadde falt overbord og forsvunnet på denne ferden).

“Kvarstad”-båtenes to forsøk på å nå Storbritannia. Tallene i gule sirkler markerer hvor skip ble senket.

En større flukt av skip til britisk havn skjedde i 1941 og 1942. Det var de såkalte “kvarstad”-båtene (kvarstad er svensk for arrest). Ca. 15 skip som lå i svensk havn da Norge ble angrepet 9. april 1940, ble etter hvert samlet i Göteborg. For begge de krigførende partene var disse skipene, dels også lasten, av stor verdi. Fem skip kom seg til Storbritannia i januar 1941, hvoretter de resterende ble tatt i arrest. Disse ti fartøyene ble forsøkt seilt til Storbritannia i april 1942, men bare to kom frem. To andre vendte tilbake til Sverige og ble der resten av krigen, mens de øvrige seks ble senket, dels av tyske fartøyer og fly, dels av egen besetning. Wikipedia forteller ganske utførlig hele “kvarstad”-historien.

Fra disse historiene om flukt til alliert-kontrollert område sitter jeg igjen med ett inntrykk: beundring. Ikke p.g.a. det dristige i selve flukten, men fordi sjøfolkene valgte å flykte.  Svært mange av dem kunne hatt behagelige dager i trygghet der skipet lå internert. Men de rømte til alliert område, der de gikk inn som mannskap i Nortraship-flåten. Med 2000 norske sjøfolk omkommet i krigsforlis under 1. verdenskrig, visste alle norske sjøfolk hva krigsseilas var allerede da krigen brøt ut i september 1939. Likevel valgte de det. Uforståelig – og beundringsverdig.

(Innlegget ble påbegynt 12.03.2019 og fullført 14.03.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

I anledning 8. mars

I dag er det 8. mars.  og det er tillyst flere demonstrasjonstog. Jeg kommer ikke til å gå i noen av dem. Men en tale for dagen kan det alltids bli plass til. Jeg fant den i Morgenbladet, og “festtaleren” er Espen Thoresen. I likhet med de fleste andre klippene i dette innlegget har talen en litt annen innfallsvinkel til 8. mars enn det man trolig kan vente av parolene i dagens demonstrasjonstog.

Det kan også være grunn til å se 8. mars i et litt bredere perspektiv. For over ett år siden vedtok Stortinget ny likestillingslov, fremlagt av før-forrige statsråd Solveig Horne. Øivind Østberg i Document redegjorde for loven i januar i fjor under overskriften Drømmen om det fullkomne samfunn.

Årets 8. mars-tog begynte allerede 18. januar. Da besto det riktignok av bare én person, men fikk likevel bred dekning i NRK Dagsrevyen. Andre medier fulgte opp, bl. a. Resett (Maria Zähler) og Aftenposten (innlegg av Kaja Tømmerås på Si;D).

Selv bor jeg alene, men hadde jeg holdt meg med damer i huset, ville jeg nok prøvd å ha en viss kontroll over dem. Til det formålet får man nå kjøpt appen Absher, utviklet i Saudi Arabia. Etter beskrivelsen kan den anbefales på det sterkeste. Se bare hva Abdulbadi Hussein skriver på Google Play (salgskanal for Absher) 17. februar i år:
___What a wonderful app that helps you to do your governmental requirements so ___easily. You can issue, renew, delegate and view your properties & your ___independents status and the validity of their documents & yours as well. Not to ___mention the great favors for old, young, women, labors and business people. ___You never know how much time & how many waiting queues were reduced so ___significantly by only one app under one umbrella.
Google-oversettelse til norsk (det kan være lettere å skjønne engelsken!):
___Hva en flott app som hjelper deg med å gjøre dine offentlige krav så enkelt. Du ___kan utstede, forny, delegere og se dine eiendommer og din uavhengige status og ___gyldigheten av deres dokumenter og din også. For ikke å nevne de store ___favoriseringene for gamle, unge, kvinner, arbeid og forretningsfolk. Du vet aldri ___hvor mye tid og hvor mange ventekøer ble redusert så signifikant av bare én app ___under en paraply.

Og siden vi nå er på den kanten, altså Saudi Arabia: Her er en god veiledning for de av bloggens lesere som vurderer å begynne med hijab:

(Kommentarer til dette innlegget eller til enkeltklipp i det ønskes hjertelig velkommen, forutsatt at de inneholder opplysninger om datoen for den internasjonale mannsdagen.)

(Innlegget ble påbegynt 03.03.2019 og fullført 07.03.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.


Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no.

Pengegaloppen – den gang vi brukte mynter

Siste vers i Pengegaloppen av Vidar Sandbeck begynner slik: “Men gubben han fikk hjertesting da´n itte fant en tiøring …”. Sangen er skrevet i 1958, mens tiøringen ennå var gangbar mynt. Den gikk ut av bruk på dagens dato i 1993.

Aurlandssko uten tiøring.

Jeg lurer på om Aurland skofabrikk, som fortsatt eksisterer og produserer aurlandssko, hamstret tiøringer frem mot 1. mars 1993. For bortsett fra at tiøring var et betalingsmiddel, forbinder jeg den med aurlandsskoen, som skulle ha en tiøring i den lille, spaltede lærremmen over vristen. Mynten fulgte ikke med når man kjøpte skoen, den måtte settes inn av skoens eier. På engelsk kalles visst slike sko penny loafers, og om tiøring-skikken kom hit fra utlandet eller om vi eksporterte den, vet jeg ikke.

Da tiøringen gikk ut av bruk, overtok 25-øringen dens plass i aurlandsskoen. Men denne mynten hadde egentlig en helt annen oppgave: det var telefonmynten. For leeeenge siden, før mobiltelefonen, til og med før man betalte for telefonsamtaler etter hvor lenge de varte, var prisen for en telefonsamtale 25 øre.

   
Lenge før mobiltelefonene: Kø utenfor telefonkiosken. Den enkle telefonautomaten tok 25-øringer, og én mynt holdt til én samtale, uansett hvor lenge den varte. Derfor køen …

Automatene i telefonkioskene tok bare 25-øringer, og sto man der uten, fikk man ikke ringt – ikke en gang nødsamtaler, tror jeg. Mynten var ikke så stor, så det var lett å miste den, og da falt den gjennom risten som var gulv i telefonkiosken og var umulig  å få tak i, bortsett fra for hendige ungdommer som dermed fikk litt ekstra lommepenger.

For en femtiøring fikk man kjøpt en pinneis, for et kronestykke fikk man en krone-is. Det var luksusutgaven av den slags is, og den hadde til å begynne med en kongekrone avbildet på papiret, derav navnet. Men siden prisen var én krone, ble den av mange omtalt som “krones-is”, og det ble mye oppstuss da prisen økte. Men krone-isen selges fortsatt, og den koster nå rundt ti  kroner, tror jeg.

Da tier’n var gul og femmer’n var blå – klikk på bildet for å høre DeLillos synge sin låt med den tittelen. Klikk HER for å se større bilde av sedlene.

Holder vi oss til 1950-tallet, var én-kronen høyeste myntverdi. Derfor var det både fem- og tikronesedler, mens verdien 20 kroner hverken fantes som mynt eller seddel. Da femkroneseddelen ble erstattet av mynt i 1963, ble dette den største mynten, så stor at den fikk oppnavnet “kumlokk”. Men verdien var for stor til at ungdom kunne bruke den til å kaste på stikka med.

I 1964 ble det fortsatt kastet på stikka på Kalbakken.

En tiøring var ikke verdt mye da den gikk ut av bruk. Men tidligere det hadde også vært lavere myntverdier med sine spesielle bruksområder. Den gamle, store femøringen var størst, og ble brukt til å kaste på stikka med. Dette pengespillet (som det vel egentlig var) er antakelig ukjent for dagens barn og unge. Men det ble spilt i skolegården på Høvik på 1950-tallet. Spillet gikk ut på å kaste en mynt slik at den landet nærmest mulig et mål, som kunne være en pinne (“stikke”) stukket ned i bakken, en strek eller kanskje en vegg. Den som kom nærmest, vant potten, som var alle myntene som var kastet. Femøringen var stor og tung, og egnet seg godt til å kaste med, og verdien var ikke større enn at barn og ungdom kunne bære tapet når andre tok potten. Den nye og mindre femøringen som kom i 1973, var ikke så god å kaste med, og det bidro vel til at spillet forsvant.

Femøringen var den minste (i verdi) mynten man kunne få kjøpt noe for i min barndom: Femøres karameller.  Vel – fra 1. eller 2. klasse husker jeg at vi for ett eller to øre kunne kjøpe kandissukker (biter av krystallisert, brunt sukker) hos kjøpmann Syvertsen ved Blommenholm stasjon. Ellers har disse to myntene blitt et symbol for meg på den synkende pengeverdien. Det er svært godt illustrert av Alf Prøysens sang “Å, du gode sparegrisen min”. Da jeg hørte den første gang, var de en ettøring som skulle på grisen. Mens jeg ennå hørte på barnetimen, skiftet det til toøring. Og flere år senere ble den innspilt med orkesterakkompagnement – med tiøring. Og da er vi – i pengeverdi – tilbake der vi startet.

(Innlegget ble påbegynt 28.02.2019 og fullført 28.02.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

En gang speider, alltid speider!

I dag er det 162 år siden Robert Baden-Powell ble født. Det er også 130 år siden Olave St. Clair Soames ble født, hun giftet seg med Robert Baden-Powell i 1912. I 1908 ga han ut boken Scouting for boys, og den fanget åpenbart tidsånden. Han hadde tenkt den som en veileder for organisasjoner som arbeidet med barn og ungdom, men det endte med at han startet sin egen organisasjon, som i dag har vokst til den verdensomspennende speiderbevegelsen. Speiding var opprinnelig for gutter, men ganske tidlig ble det et tilbud også for jenter, og gjennom flere tiår var ekteparet Baden-Powell sentrale i verdensspeiderarbeidet. Deres felles fødselsdag, 22. februar, er –særlig for jentespeidere – Tenkedagen,  opprinnelig innstiftet av jentespeidernes verdensorganisasjon i 1926 som et motstykke til guttespeidernes St. Georgs dag (23. april).

              
I 1907 arrangerte Robert Baden-Powell en leir på Brownsea Island. 20 gutter deltok, og leiren regnes som starten på speiderbevegelsen. I 1957 var det jubileums-jamboree i Sutton Park, London. Der deltok 33.000 speidere. EP-platen spilt inn til leiren hadde jamboreesangen (en flott marsj.) på forsiden. Baksiden med en sang om Gilwell (hovedsenter for verdensspeiderbevegelsen) har også opptak av Baden-Powell fra 1937 (han døde i 1941). Klikk på etikettene for å høre!

Scouting for Boys utkom i 1908. Wolf Cub’s Handbook er skrevet for ledere, men jeg hadde stor glede av å lese den som barn.

Jeg var selv speider i mange år, og egentlig er jeg vel fortsatt speider i henhold til mottoet i overskriften. Det er litt rart å tenke på at det første jeg leste om speiding, var skrevet av Robert Baden-Powell selv. Det var den norske utgaven av Wolf Cub’s Handbook (engelsk tittel også på norsk), som mor hadde fra sin tid som leder for ulvungene (nå småspeiderne) i 1. Kampen. Hennes speiderbakgrunn var sikkert også en vesentlig grunn til at jeg ble speider, for jeg visste vel neppe noe om det som åtteåring i 1954. I boken er det ikke vanskelig å finne spor etter Robert Baden-Powells bakgrunn som britisk offiser i kolonitiden. Han brukte erfaringer derfra da han skrev Scouting for Boys. Men det er også lett å forstå at dette var noe som fanget interesse hos britiske gutter.

Robert Baden-Powell hadde 30 års erfaring som britisk offiser i flere kolonikriger da han startet speiderbevegelsen. Men han må også ha hatt et stort talent for pedagogikk – dagens norske skole ville få mye ut av å følge hans anvisninger!

I min klasse på Høvik skole ble alle guttene ulvunger. Det sier litt om aktivitetestilbudet for barn på 1950-tallet, men det sier også noe om hvor sterkt “speider’n” sto på Blommenholm. Da jeg ble speider som elleveåring, var jeg så heldig å komme i 2. Blommenholm, den nyeste troppen, der Fredrik Schjander var leder. Jeg tror kanskje hans stil var medvirkende til at jeg fortsatte som aktiv speider til 1973, den siste tiden som troppsleder. Fra speidertiden har jeg en haug med gode minner, både fra “hverdagen” med patrulje- og troppsmøter, fra overnattingsturer og friluftsliv, og fra sommerleire i inn- og utland. I voksen alder ser jeg også hvor verdifull den tiden var for min personlige utvikling, for speiding varer over år, og bidrar til å gjøre ungdom selvstendige. Fra min tid som leder husker jeg at vi voksne himlet litt med øynene når foreldre til nyinnmeldte speidere spurte hvor lenge dette kurset varte…

Da jeg var ca. 20, meldte jeg meg ut av statskirken. Men jeg var fortsatt speider, og har til og med fått det skriftlig at jeg som leder hadde lært en av mine speidere å tro på Gud(!). På Norsk Speidergutt-Forbunds (NSF) landsmøte i 1972 argumenterte jeg mot å vedta en uendret formålsparagraf der det sto “(… oppdra til) kristne menn og gode samfunnsborgere”. Jeg mente at f. eks. nordmenn med jødisk tro ikke kunne bli speidere med en slik ordlyd. Men formålsparagrafen ble vedtatt uendret, og jeg tok konsekvensen av det, trakk meg som leder og meldte meg ut av NSF. Med interesse og litt vemod konstaterer jeg at Norges Speiderforbund i fjor gjorde vedtak i tråd med det jeg mente i 1972.

Min manglende gudstro til tross: jeg synes det passer å avslutte dette innlegget med Speiderbønnen, som er en av de fineste salmene jeg kjenner (jeg valgte den som et av musikkstykkene i mors begravelse). Carl Søylands melodi med den harmoniseringen jeg fant noter til på 1960-tallet, blir her fremført uten tekst med elektronisk instrumentering jeg har arbeidet mye for å få riktig (jfr. teksten “hør mitt hjertes stille bønn”). Etter musikken (og det er tillatt å synge til) får man tenke seg at jeg som bloggleder sier: “Speidere, vær beredt!”. Og så håper jeg å høre en rungende tilbakemelding.

Tidligere blogginnlegg om min tid som speider:
“Kuldesjokk” og “Sibir-kulde” (02.03.2018)
Over hav og fjell og vei og sti (27.04.2018)
Når jeg søker på “speider” her i bloggen (det grønne feltet øverst til høyre) får jeg i tillegg tolv treff fra innlegg der jeg har berørt temaet.

(Innlegget ble påbegynt 21.02.2019 og fullført 21.02.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Filmtekniske opplevelser

Klikk på bildet for å lese reportasjen om brannen i Aftenpostens aftennummer 15. februar 1963. Klikk HER for å lese det som sto i morgennummeret 16. februar.

For 56 år siden i dag var det storbrann på Majorstua i Oslo. Om morgenen, mens kinomaskinistene forberedte pressevisning av filmen Mytteriet på Bounty på Colosseum, tok det fyr i sceneteppet. Bortsett fra de ansatte, var ingen mennesker i kinoen. Likevel ble det dramatisk da kuppelen raste ned. Brannfolkene under den ikke hadde radiokommunikasjon, men de hørte varselropene utenfra og kom seg i sikkerhet, og ingen menneskeliv gikk tapt. Mye teknisk utstyr ble også reddet fordi den ene kinomaskinisten slo av strømmen slik at brannlukene falt ned foran projeksjonsvinduene.

Klikk på bildet for å se filmen i NRKs nettarkiv, der den er tilgjengelig til oktober 2023.

Noe av utstyret som ble reddet, var kanskje de spesielle fremviserne som ble brukt til filmen Windjammer. Det var den første filmen for kjempelerret, jeg så den på Colosseum sammen med familien, og den gjorde et voldsomt inntrykk. Den nye teknikken het Cinemiracle, og det ble brukt tre kameraer og et lerret som var dobbelt så stort som det vi var vant med fra Sandvika kino (den gamle, som lå i Rådhuset). Fra filmen husker jeg særlig overgangen fra “vanlig” film, som de første minuttene viste, til bredlerret. Det skjedde i den første scenen med CHRISTIAN RADICH for fulle seil i åpen sjø gled. Teppet  gled til side så hele lerretet ble avdekket, og filmen fylte plutselig … hele verden! Jeg tror det er den eneste gangen jeg har opplevd applaus for en film, og det til og med før den var ordentlig i gang. Jeg husker også sledeferden ned de bratte gatene i Funchal på Madeira, da det brede lerretet gjorde at jeg følte det som om jeg faktisk satt i sleden. Og jeg husker at teknikken ikke var perfekt, for da kameraene gled langs fjellveggen i Sognefjorden mens Sven Erik Libæk spilte Griegs a-mollkonsert, kunne man tydelig se “skjøten” på lerretet mellom de tre fremviserne.

Filmteknikken utviklet seg videre, og etter hvert ble Cinemiracle og Cinerama med tre kameraer avløst av 70 mm film med ett kamera. Windjammer var den eneste filmen som ble laget med Cinemiracle, og jeg får nok aldri se den igjen slik som på Colosseum for 60 år siden. Jeg har hørt at en bonde i Australia kjøpte fremvisningsutstyr som var brukt der, og viste filmen på låveveggen sin, men har ikke funnet noen bekreftelse på det.  Men i romjulen gikk Windjammer på NRK i en versjon som var så nær Cinemiracle som fjernsynsfilm kan komme. En liten bue øverst og nederst på skjermen gjør at man får en følelse av det store, buede lerretet på Colosseum, og hele filmen vises som jeg så den i 1959, til og med pausen er med!

Mye har skjedd med filmteknikken siden Windjammer, men stadig viser det seg at det enklest mulige er det beste. Slik ble også en astronomisk verdensbegivenhet dokumentert grundig. Det skjedde på dagens dato i 2013, og hadde et ganske annet omfang enn den “lille” brannen på Colosseum. Mange russere hadde installert bilkameraer for å beskytte seg mot korrupte politimenn. Disse kameraene fikk også med seg det som skjedde på himmelen, og dokumenterte dermed en meteoritt som kom inn i atmosfæren over Ural-regionen i Russland og eksploderte med et voldsomt lysglimt.

(Innlegget ble påbegynt 13.02.2019 og fullført 15.02.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no