Kategoriarkiv: Dagen i dag

Mellom to nasjonaldager

   
I dag er det to dager før Dagen i Norge, og dagen etterpå i Israel.  Det siste er en sannhet med modifikasjoner. Israels nasjonaldag sies å være 14. mai (landet erklærte seg selvstendig 14. mai 1948 etter å ha vært britisk protektorat siden 1. verdenskrig), men datoen er etter vår kalender, og når det gjelder viktige nasjonale begivenheter, følger Israel den jødiske kalenderen. Så i år ble Yom Ha’atzmaut (uavhengighetsdagen) feiret 28.-29.  april (5. ijár i den jødiske kalenderen).

Markeringen av Yom Ha’atzmaut  går altså over to dager. Den første er  sørgedag for Israels falne soldater, og det flagges på halv stang (en slags parallell til vår kransenedleggelse ved krigsminnesmerker o.l. , ofte tidlig på dagen 17. mai). Om kvelden heises flagget på full  stang, og festlighetene, i form av folkefester, kan begynne.

Israelske barn går ikke i tog på nasjonaldagen, og det er heller ikke  andre parader (militærparader ble det visst slutt på for mange år siden). Men nasjonalsangen  blir nok spilt, og kanskje også sunget, Israels nasjonalsang har den vakre tittelen  Hatikvah (Håp). Jeg har også funnet en spesialversjon av  Ja, vi elsker dette landet fra NRK-programmet Eides språksjov – versjonen er enda kortere enn  de tre  versrne (av åtte) som vanligvis synges.

P.g.a. corona-krisen feires årets nasjonaldager både i Norge og Israel under spesielle forhold. Slik var det her i landet også i 2017 (noen som husker det?). og da  skrev Karine Haaland i Document kommentaren Et vakkert og vemodig bilde av idyll – og av hva som truer oss. . Den synes jeg passer til ettertanke for feiringen av både 17. mai og Yom Ha’atzmaut,

___________________________________________________________________________

I anledning overimorgendagen: ta også gjerne en titt på blogginnlegget Fedrelandssanger og flagg  fra 17. mai i fjor.

(Innlegget ble påbegynt 13.05.2020 og fullført 14.05.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Frigjøringsdag

I dag er det 75 år siden fredsdagen 1945, den som i USA kalles VE-day (Victory Europe  – Japan kapitulerte først 14. august, på VJ-day). Alle som opplevde 8. mai 1945 husker noe fra dagen, også små barn: Karl Erik Harr har fødselsdag i dag og var fem år gammel i 1945, og fortalte i NRK Dagsrevyen onsdag denne uken om sine minner, som ikke bare dreide seg om bursdagsfeiring. Selv er jeg født over ett år etter frigjøringen, men har et minne om dagen: Foreldrene mine fortalte at en dyr flaske konjakk, som de hadde spart for å markere en eller annen høytidelig anledning, ble delt i begeistring med noen fremmede mennesker i et portrom i Oslo sentrum om kvelden 8. mai. Naboen oppe i veien var 35 år gammel da freden kom, og fortalte at han fortsatt heiste flagget om ettermiddagen 7. mai, slik de tok sjansen på å gjøre i 1945. Her på bruket var det flaggheis kl. 08.00 i morges.

Joseph Grimelands krigsseilermonument på Bygdøynes ble avduket av HM kong Olav i 1980,

Mine senere minner fra markeringen av 8. mai knytter seg til Krigsseilermonumentet på Bygdøynes, der det hvert år er kransenedleggelse (også i år).  Det jeg husker som særlig høytidelig, var når pårørende av omkomne krigsseilere (enker og barn) la ned sine “kranser” ved monumentet, én rose fra hver. Jeg håper denne tradisjonen fortsatt opprettholdes.

Med frigjøringsdagen som bakgrunn har Hanne Sophie Greve skrevet kronikken Frihet og liv er ett i Aftenposten . Tittelen er hentet fra Nordahl Griegs dikt 17. mai 1940 (“I dag står flaggstangen naken
blant Eidsvolls grønnende trær ….”) og mot slutten av kronikken siterer hun fra samme forfatters Til ungdommen (“Fred er å skape”),  Kronikken bærer et visst preg av at Greve har vært dommer ved Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, og den kunne gjerne blitt fremført som dagens tale ved krigsseilermonumentet. NRK markerer dagen med programmet Da freden kom til Norge i nesten halvannen time. Tidligere har det vært reprisesending av den severdige serien Alliert og alene om det allierte felttoget i Norge etter den tyske invasjonen 9. april 1940 .  For den som ser serien: Legg gjerne inn et gjensyn(?) med filmen Kongens nei halvveis i første del  (etter filmklippene fra bombingen av Elverum og Nybergsund).

Og siden det er flaggdag: Flagget skal hales kl. 21.00 i dag. Gratulerer med dagen til alle bloggens lesere, og takk til de som bidro i frigjøringskampen!

(Innlegget ble påbegynt 07.05.2020 og fullført 07.05.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

1. mai uten flagg

Det er 1. mai og flaggdag i dag, men det flagges ikke her på Langset. Det faller meg ikke naturlig, siden jeg føler at jeg derved støtter en politisk bevegelse jeg ikke føler meg hjemme i.

1. og 17( !) mai ble vedtatt som “høgtidsdager” i 1947. Det endelige lovvedtaket ble gjort av Lagtinget lørdag ( !) 23. april. Vedtaket var enstemmig.

Det er tradisjon for ikke å flagge på Langset  1. mai. Far var ikke særlig opptatt av flaggdager, men som kjøpmann flagget han i hvert fall ikke denne dagen (selv om det var han som skaffet den flaggstangen som fortsatt står på eiendommen). Et par opplevelser han hadde i tiden som arbeidssøker i Oslo på 1930-tallet er nok også noe av forklaringen. Han fortalte om dette i det heftet jeg ga tittelen Da nier’n var ny,  bl.a. om da han var med på å snekre et nytt gulv  i en tegnesal på Akers Mek. Verksted:

“Jeg hadde inntrykk av at jeg gjorde like godt arbeid som de andre. Da arbeidet var ferdig, fortalte de meg at det var akkordarbeid jeg hadde vært med på. Nå skulle de gjøre opp akkorden, men de hadde funnet ut at jeg ikke var organisert og mente at jeg av den grunn ikke skulle være med på å dele akkordtillegget.

Jeg var en tur i LO for å organisere meg som snekker. Det kunne jeg ikke få gjort fordi jeg ikke var i arbeid. Jeg fortalte at jeg var organisert i Sjømannsforbundet. Hva med en overføring? Det kunne ikke gjøres. Når jeg ikke kunne bli organisert uten å være i arbeid og ikke kunne få arbeid fordi jeg ikke var organisert, følte jeg at jeg sto meget svakt.”

 “Op, alle jordens bundne trelle!”

(Innlegget ble påbegynt 30.04.2020 og fullført 30.04.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Sæverud på 1-2-3

I dag er det 123 år siden komponisten Harald Sæverud ble født. Han var en av de første komponistene jeg ble musikalsk kjent med. Det skjedde da jeg i 1. klasse på Høvik skole gikk i “skramleorkester” (vi spilte Orff-instrumenter) med Eva Sandvik Stugu som lærer, eller muligens året etter, da jeg lærte blokkfløyte (mitt første instrument) med henne. Hun er senere kjent som klaverpedagog, og om hun selv spilte Kjempeviseslåtten av Sæverud eller om vi hørte på en grammofonplate, husker jeg ikke. Men platen ble anskaffet til avspilling på sveivegrammofonen vi hadde hjemme, og jeg har senere fått høre at foreldrene mine var litt forbauset over min musikksmak (Griegs  I Dovregubbens hall var den andre platen jeg fikk, også den ønsket etter at jeg hadde hørt komposisjonen hos Eva Sandvik Stugu).

“Baksiden” av Kjempeviseslåtten  var Rondo Amoroso, som jeg senere selv har spilt på piano , men Einar Steen-Nøkleberg gjør det mye bedre:

Sæverud har også skrevet musikk til Ibsens Peer Gynt. Om jeg husker riktig, var det mye oppstyr om det, eller kanskje jeg blander sammen med nynorsk-oppsetningen av Peer Gynt på Det norske teatret, noe det også var mye diskusjon om. Men at Sæveruds musikk var uvant, er lett å forstå. Tenk på Griegs Morgenstemning, som er forspill til skuespillets 4. akt (som etter Ibsens sceneanvisning foregår “henimod solnedgang”!) og  sammenlikn med  Sæveruds forspill Blandet selskap, som presenterer en rekke nasjonale melodier og slik foregriper handlingen i 4. akt,  der vi møter svensken Trumpeterstråle, amerikaneren Master Cotton, Monsieur Balon (fransk) og hr. von Ebelkopf (tysk).

Uvant eller ikke: som scenemusikk synes jeg at Sæveruds forspill overgår Griegs, og det er dessuten morsomt!

Med et nær forestående 75-årsjubileum for frigjøringen 1945 blir Sæveruds Kjempeviseslåtten sikkert å høre både titt og ofte. Når publikum lytter digitalt til klaverinnspillingen, blir det en markering som garantert skjer uten annen smittefare enn at man vil høre stykket om igjen. Her er Kjell Bækkelunds innspilling (om igjen, for lesere som fulgte lenken i første avsnitt):

(Innlegget ble påbegynt 16.04.2020 og fullført 16.04.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Aprildagene for 80 år siden

Noen dager har navn, som dagen i dag: langfredag. Andre eksempler er  julaften, Kristi himmelfartsdag, Mikkelsmess. Jeg kjenner dagens dato som “panikkdagen”, som jeg skrev om her i bloggen for et års tid siden. Jeg opplevde den ikke, men har klare minner om hva foreldene mine fortalte om sine opplevelser dagen etter at Oslo ble inntatt av tyske soldater.

I anledning 80-årsdagen for det tyske angrepet på Norge sendte NRK P2 i går et fem timer langt program. Godt skjult under samletittelen Angrepet på Norge 9. april kunne man der høre utdrag av et langt intervju med Sverre Riisnæs, som var justisminister i Quisling-regjeringen under krigen. NRK Museums podcast skriver om intervjuet:

Angrepet på Norge – Sverre Riisnæs snakker.
Quisling var vår Hellig Olav – NS justisminister Sverre Riisnæs snakker.

«Gal mann til rett tid» het boken som historiker Nils Johan Ringdal ga ut i 1989. Tittelen spiller på at den beryktede NS justisminister Sverre Riisnæs, en av de øverste navnene på motstandsbevegelsens liste over krigsforbrytere, ikke ble dømt i Landssvikoppgjøret. Riisnæs framsto som utilregnelig og ute av stand til hverken å forstå tiltalen eller forklare seg. Dermed unnslapp Riisnæs dødsstraff og ble isteden dømt til tvungen forvaring på Reitgjerdet sinnsykeasyl, uten at selve landssviksaken mot ham var tatt opp til doms. NRK-intervju klausulert Da saken mot Sverre Riisnæs ble foreldet i 1973 fikk den gamle naziministeren tilbake sitt pass og reiste sporenstreks til et lite kloster i byen Sortino på Syd-Sicilia. Deretter flyttet han til Wien, hvor han bodde fram til han til slutt kom tilbake til et sykehjem i Oslo hvor han døde i 1988, 90 år gammel. Mens han bodde i Wien og senere og senere også da Riisnæs kom tilbake til Oslo, ble han grundig intervjuet av den legendariske NRK-mannen Per Bøhn. I til sammen fire sesjoner, med totalt mer enn 10 timer opptak, fortalte Riisnæs om sitt liv til den pensjonerte sjefen for Dagsnytt og motstandsmannen Per Bøhn.”

Klikk på illustrasjonen for å lese hva Wikipedia skiver om binders – også som motstandssymbol under okkupasjonen 1940-45. Der kzn også plakaten forstørres og leses.

NRK TV markerte også 80-årsminnet, bl.a. med nyhetsinnslag som omtalte bindersen som “symbolet på motstanden i Norge under krigen”, men uten å forklare hvorfor nettopp dette symbolet ble valgt (“vi holder sammen”). Les advarselen til høyre og følg lenken til Wikipedia for å få vite mer om dette. Hovedinnslaget om 9. april 1940 i kveldens TV-program var en interessant film om kampene mellom norske og tyske styrker på Ringerike uken etter 9. april. Den inneholdt mange opplysninger, men var vanskelig å følge uten kart, som derfor gjengis her (les veiledning under kartet nederst).

Klikk på bildet for å se filmen (lenke til NRKs nettsider). Bruk menylinjen nederst i filmbildet til å slå av norske undertekster (all tale er på norsk), som av og til dekker interessante detaljer i bildet. Bruk pauseknappen når det er ønskelig å se på kartet, som kommer opp i eget bilde.
Klikk på kartet for å se det direkte på Karrtverkets nettsider. Hold venstreknappen nede og trekk kartet nedover og til høyre slik at det oransje merket ved Ringkollen står ved nederste kant (som på kartet ovenfor). Da er hele filmens område – strekningen mellom Hønefoss og Jevnaker – synlig. Om ønskelig kan hjulet på musen brukes for å zoome inn og ut, og ukjente stedsnavn kan finnes ved hjelp av søkefeltet øverst til venstre.

(Innlegget ble påbegynt 08.04.2020 og fullført 09.04.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Jag trodde änglarna fanns …

I dag er det, ifølge Wikipedia, årsdag for viktige hendelser som at Marshallplanen (økonomisk hjelpeplan fo Europa) ble undertegnet av USAs president Truman (1948), verdens første mobiltelefonsamtale (1973) og IBMs fremvisning av deres første PC (1986). Men viktigere enn dette er det som gjøres  hver dag av svært mange ansatte ved norske helseinstitusjoner. “Ingen nevnt, ingen glemt,” heter det, men jeg har lyst til å nevne  to, som eksempel på det jeg mener. Dette skrives på lørdag, og den ene skaffet meg tidligere i dag en pakke AAA-batterier, slik at jeg kunne skrive dette innlegget med mitt nyanskaffede trådløse tastatur som, i motsetning til det på min Chromebook, er utformet med tanke på at det skal brukes av menneskehender. Den andre kom nettopp inn på rommet mitt med en nakkepute til den høyryggede lenestolen her, slik at jeg behagelig kunne lene meg tilbake og se  Eides språksjov fra altanen – det beste programmet hittil i serien, med en genial, smittetrygg løsning for publikum, og med bl.a. denne Til ettertanke (klikk på bildet nedenfor for å se):

Lenken fra bildet går til språksjovets post “til ettertanke”. Derfra kan man klikke seg til programstart og se hele spsråksjovet, noe som anbefales!

Begge de to nevnt ovenfor gjorde “bare” jobben sin, men bidro ved det til å  gjøre min “hverdag” enklere  og mer komfortabel. De har fortjent like mye applaus som de får som er i “frontlinjen” nå under coronakrisen. De to er også eksempler på hvordan vi alle kan gjøre tilværelsen mer knirkefri for hverandre, også når det ikke er krisetid.

Ellers har jeg ikke kunnet unngå å legge merke til at jeg får stor oppmerksomhet fra damer som er langt yngre enn de jeg pleier å omgås. For en eldre, enslig herre kan det virke lovende når en ung, lyshåret dame kneler ned foran stolen der man sitter og sier
“Hei, jeg heter Lise, jeg skal  være hos eeg i natt.” Eller når en pen, asiatisk utseende dame smiler skjelmsk og spør: “Har du lyst til å være med meg?” (da hadde jeg nettopp ått vite at jeg skulle bytte rom). Ikke rart at de stadig måler blodtrykket og pulsen, hvoretter de tar en dråpe blod fra fingeren for å forsikre seg om at blodtrykks-  og pulsmålingene er reelle – at det virkelig er blod i kroppen.

Oversskriften til dette innlegget er førstelinjen i en sang fra dansebandet Ole Ivars, og den har fortsettelsen   “…bara i himmelen”. Som forsøksvis beskrevet ovenfor: Noen av englene arbieider også på Lønnås. Det er åpenbart et ansetttelseskrav her at man har englevinger eller at de er i ferd med å vokse ut.

(Innlegget ble påbegynt 28.03.2020 og fullført 29.03.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Share

Alf Cranner 1936-2020

I dag begraves Alf Cranner fra Skåtøy kirke. Men han kommer til å leve lenge gjennom sitt bidrag til norsk kultur. Alf Cranner skrev tekst og musikk til egne viser, han skrev musikk til andres tekster og når han fremførte visene, var det ofte til eget akkompagnement på gitar. Hans første album, Fiine Antiquiteter, utkom i 1964, det siste, Presang (med Knut Reiersrud Band) kom i fjor, og hele tiden sang han med den samme karakteristiske stemmen. Det er vemodig når en som har gitt så mye glede, går ut av tiden.

Alf Cranner bodde i Kragerø, og mange av hans viser og melodier er knyttet til kysten. I Båt til lyst, som han selv har skrevet tekst og musikk til,  beskriver han båtferielivet slik jeg husker det fra 1970- og 1980-tallet, og han har små, ironiske spark både til trebåtentusiaster og til de med plastikkbåt.

Skjærgårdsvise 1977 handler også om sommerferie ved kysten, men sett fra de fastboendes side utpå høsten en gang. Jeg synes det er vemodig-vakkert!

Av Alf Cranners melodier til andres tekster har jeg plukket frem Sjømannsvise, med tekst av Harald Sverdrup. Jeg synes den passer til avslutning her, på den dagen da Alf Cranner blir begravet.

Underr: Alf Cranner på scenen i Oslo konserthus under Oslo Jazzfestival i august 2019.

(Innlegget ble påbegynt 12.03.2020 og fullført 12.03.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Vinterkrigen, Fortsettelseskrigen og noen som var med

Etter Viinterkrigen 1939-40 måtte Finland avstå bl. a. det karelske neset til Sovjetunionen. Den nye grensen på skrå øverst til venstre.

Vinterkrigen begynte 30. november 1939 da Sovjetunionen angrep Finland for å få landet til å avstå landområder i sør. Det finske forsvaret under ledelse av Carl Gustaf Mannerheim, viste seg å være en tøff motstander, men i det lange løp hadde finnene ingen sjanse mot en stormakt som Sovjetunionen. På dagens dato for åtti år siden reiste en finsk delegasjon til Moskva for å forhandle om fred. I fredsavtalen 12. mars måtte Finland avstå viktige landområder i sørøst, bl. a. landets nest største by Viborg.

To kriger på 1930-tallet involverte deltakere fra flere nasjoner enn de som var direkte involvert i krigene. Den første var den spanske borgerkrigen, som riktignok ble utkjempet med spaniere på begge sider av fronten, men der mange norske frivillige deltok (omtalt her i bloggen i innlegget Norske ekko av spansk borgerkrig). Den andre var Vinterkrigen. Den fremste internasjonale protesten mot den krigen var at Sovjetunionen ble ekskludert fra Nasjonenes forbund.  Enkeltnasjoner støttet også Finland, bl. a. Norge, som i hemmelighet ga feltkanoner og ammunisjon, og som tillot forflytning av fly til Finland via Sola flystasjon. 803 norske frivillige deltok i kampene i Nord-Finland, innrullert i Svenska frivilligkåren. Det tok lang tid å få avdelingen stridsdyktig, og den kom først i kamp mot slutten av Vinterkrigen. Det var to norske falne. En kort fortelling om de norske frivillige står i boken Oslogjengen av Jan Christensen.

Väinö Linnas roman Ukjkent soldat handler om den finske Fortsettelseskrigen. Den kan leses på Nasjonalbibliotekets nettsider – klikk på bildet.

Tyskland og Sovjetunionen hadde delt Polen mellom seg i september, og krigshandlingene der var slutt, så Vinterkrigen fikk stor oppmerksomhet i Europa. Den uventet sterke motstanden fra finnene bidro nok også til dette. Sovjetunionen seiret i Vinterkrigen, og det var ikke unaturlig at Finland benyttet første anledning til å slå tilbake. Dessverre for Finland skjedde det da Tyskland brøt ikke-angrepspakten med Sovjetunionen med Operasjon Barbarossa. Finland sluttet seg til Tysklands angrep mot Sovjetunionen, og denne krigen kalles Fortsettelseskrigen. Finlands mest leste roman, Ukjent soldat, handler om den.

Av nordmenn som deltok i Vinterkrigen, kjente jeg én. Han het Carl, og når jeg nøyer meg med fornavnet, er det fordi han også deltok i Fortsettelseskrigen, han var frontkjemper i den vanligste norske betydningen av ordet. Da han fortalte dette, kom det som en overraskelse på oss som var blitt kjent med ham på 1970-tallet. Hans forklaring var at han under Vinterkrigen hadde svoret troskap til Mannerheim, som også var den finske militære lederen under Fortsettelseskrigen. Den forklaringen godtok vi – han var en enkel sjel. En annen nordmann som deltok i Fortsettelseskrigen, var Finn W. Seeberg. Han var den yngste norske soldaten i trefningen mellom et norsk gardekompani og en fremrykkende tysk avdeling  på Midtskogen 10. april 1940, og ble kjent for mange gjennom filmen Kongens nei. Familien kom fra Drammen, men flyttet til Finland i forbindelse med farens arbeid, og Finn ble født i Finland. Da vinterkrigen brøt ut, ville han melde seg som frivillig, men faren mente det var tryggere å sende sønnen til familie i Drammen. Med litt hjelp kom han inn som garderekrutt, og slik havnet han i trefningen ved Midtskogen. Hans deltakelse i Fortsettelseskrigen var det ingen som stilte spørsmål om da han ble intervjuet flere steder i forbindelse med filmen Kongens nei. Selv begrunnet han det med at han var oppvokst i Finland, og Aftenposten skriver: “… før han bestemte seg for å reise tilbake til Finland helt på slutten av året i 1940. Han vervet seg på nytt som soldat, men i “fortsettelseskrigen” fikk Finland militær støtte av Tyskland. Da dimitterte han og reiste tilbake til Norge og Drammen for godt.” Denne fremstillingen stemmer ikke helt overens med en Aftenposten-artikkel som sto fem år tidligere om Fortsettelseskrigen.

Men 75 år etter at 2. verdenskrig tok slutt, kan man stille seg mange spørsmål om hvorfor folk handlet som de gjorde. Svarene er trolig mer kompliserte enn vi tenker over i første omgang. Mye som skjedde under okkupasjonen, var og er åpenbart helt uakseptabelt. Men de som sto bak dette den gangen, har fått sin straff og er stort sett ute av tiden. Likevel er dette, som med Carl ovenfor, et tema man ikke snakker om. Jeg skulle ønske vi kunne snakke om dette på tvers av datidens fronter og uten noen dømmende eller unnskyldende holdning fra noen av partene.

(Innlegget ble påbegynt 04.03.2020 og fullført 04.03.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Hjelp til å unngå matsvinn

1942: Matkø utenfor Stangebyes kolonial på Løkketangen i Sandvika.

Bildet ovenfor er tatt i 1942, og fotografen har stått mellom Løkke (“Røde Kors-huset) og Randersgården (der Kaffebrenneriet ligger på hjørnet). Fra Stangebyes kolonial strekker køen seg bortover fortauet, over Løkke bro på dens opprinnelige plass og over til den andre siden av Sandvikselva. Årsaken til køen var ifølge Bærum bibliotek “salg av kunsthonning”. Men dette var ikke salg i dagens betydning av ordet. Køen sto der fordi det for en kort stund var mulig å få kjøpt honning. Far opplevde noe tilsvarende i sin butikk i nærheten av Alexander Kiellands plass i Oslo. Han hadde fått tak i et lastebillass med hodekål, køen var lang og kålen ble raskt utsolgt. Men det sier noe om matsituasjonen at da alt var tomt, spurte folk om de kunne få ta kålblader som lå igjen på fortauet.

Også drivstoff var mangelvare under krigen. Generatordrift med gass fra knott (ved) var en løsning. 24 prosent av landets drosjer fikk montert dette.

Jeg kom i tanker om dette da jeg leste at på dagens dato i 1942 ble det i Oslo forbudt å selge rent kjøtt, bare kjøttdeig og pølser var tillatt. I Stavanger var det mangel på poteter, og folk ble oppfordret til å ha et lager av kålrot. Selv er jeg født etter krigen, men jeg husker at det kom nye matvarer i butikkene mens jeg var barn, bl. a. hermetisk ananas , fersken og aprikos. Foreldrene mine giftet seg i 1944, og ressursutnyttelsen i mors kjøkken bar nok preg av at hun ble husmor i en tid da det var matmangel og ingenting måtte gå til spille (mer om det i blogginnlegget Rasjonering i tre generasjoner).

Men også før krigen var det god skikk å utnytte maten til siste rest. Statens lærerinneskole i husstell utga en kokebok med oppskrifter av alle slag. Boken er tilgjengelig på Nasjonalbibliotekets nettsider, og kan saktens være nyttig også i dag. Sammen med alle oppskriftene står kapittelet Stell og bruk av rester (levninger). Det burde være obligatorisk i dagens husstellundervisning, hvis det finnes noe slikt.

(Innlegget ble påbegynt 27.02.2020 og fullført 27.02.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Dolly Parton og Maria Callas: To sanger, samme innhold?

Dolly Parton begynte sin karriere som country-sanger. I dag er hun kjente både som sanger, som låtskriver og som filmskuespiller. Gjennombruddet kom med sangen 9 to 5, som hun hadde skrevet til filmen med samme navn, der hun også hadde hovedrollen. For 39 år siden i dag nådde sangen toppen av hitlistene.

Men det er annen av Dolly Partons sanger som står høyt på min hitliste. Da jeg først hørte den, var det Whitney Houstons versjon i filmen The Bodyguard, en for meg masete, slitsom og uinteressant fremføring. Så hørte jeg tilfeldigvis i bilen originalinnspillingen med Dolly Parton. Hun skrev sangen basert på personlige forhold, og det kan høres. Innspillingen fra 1974 er den eldste jeg har funnet, men det skal visstnok finnes et opptak fra året før, da sangen ble skrevet. Det kan ha vært dette jeg hørte i bilen, for jeg husker det som enda mer stillferdig enn dette:

Puccinis Madama Butterfly, som hadde urpremiere 70 år før I will always …, er ingen stillferdig opera. Men er ikke kjernen i handlingen mye den samme som i Dolly Partons sang? Jeg kom i tanker om dette etter å ha sett Den norske Operas tolkning av Madama Butterfly sist søndag. Forskjellen er selvsagt at i sangen er det hun som går, mens i operaen er det han som forlater sin japanske geisha. Men sammenlikner man innholdet i sangen og handlingen i operaen, synes jeg det må være lov til å kalle operaen en slags forløper til I will always love you.

Før Cho-Cho-San (Butterfly) innser realitetene, synger hun arien Un bel di, vedremo. Den er stillferdig – på operavis. I arien beskriver hun for sin tjenestepike hvordan hun ser for seg dagen da marineløytnant Pinkerton kommer tilbake til henne. Blant mange innspillinger som finnes på YouTube, har jeg valgt en fra 1987 med Maria Callas.

I musikken til Madama Butterfly er USAs og Japans nasjonalsanger flettet inn et par ganger. Begge ble omtalt her i bloggen på 17. mai i fjor. De av bloggens lesere som skal se og høre Madama Butterfly på scenen eller “hermetisk”, anbefales å gjøre seg kjent med den japanske Kimigayo (“alle” kjenner den USAnske The Star Spangled Banner), slik at de kjenner den igjen i forestillingen. For meg har all musikken i Madama Butterfly et orientalsk preg, og det kan høres ut som Puccini har hentet mye av den musikalske stilen i operaen fra Japans nasjonalsang.

(Innlegget ble påbegynt 20.02.2020 og fullført 21.02.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no