Kategoriarkiv: Dagen i dag

Filmtekniske opplevelser

Klikk på bildet for å lese reportasjen om brannen i Aftenpostens aftennummer 15. februar 1963. Klikk HER for å lese det som sto i morgennummeret 16. februar.

For 56 år siden i dag var det storbrann på Majorstua i Oslo. Om morgenen, mens kinomaskinistene forberedte pressevisning av filmen Mytteriet på Bounty på Colosseum, tok det fyr i sceneteppet. Bortsett fra de ansatte, var ingen mennesker i kinoen. Likevel ble det dramatisk da kuppelen raste ned. Brannfolkene under den ikke hadde radiokommunikasjon, men de hørte varselropene utenfra og kom seg i sikkerhet, og ingen menneskeliv gikk tapt. Mye teknisk utstyr ble også reddet fordi den ene kinomaskinisten slo av strømmen slik at brannlukene falt ned foran projeksjonsvinduene.

Klikk på bildet for å se filmen i NRKs nettarkiv, der den er tilgjengelig til oktober 2023.

Noe av utstyret som ble reddet, var kanskje de spesielle fremviserne som ble brukt til filmen Windjammer. Det var den første filmen for kjempelerret, jeg så den på Colosseum sammen med familien, og den gjorde et voldsomt inntrykk. Den nye teknikken het Cinemiracle, og det ble brukt tre kameraer og et lerret som var dobbelt så stort som det vi var vant med fra Sandvika kino (den gamle, som lå i Rådhuset). Fra filmen husker jeg særlig overgangen fra “vanlig” film, som de første minuttene viste, til bredlerret. Det skjedde i den første scenen med CHRISTIAN RADICH for fulle seil i åpen sjø gled. Teppet  gled til side så hele lerretet ble avdekket, og filmen fylte plutselig … hele verden! Jeg tror det er den eneste gangen jeg har opplevd applaus for en film, og det til og med før den var ordentlig i gang. Jeg husker også sledeferden ned de bratte gatene i Funchal på Madeira, da det brede lerretet gjorde at jeg følte det som om jeg faktisk satt i sleden. Og jeg husker at teknikken ikke var perfekt, for da kameraene gled langs fjellveggen i Sognefjorden mens Sven Erik Libæk spilte Griegs a-mollkonsert, kunne man tydelig se “skjøten” på lerretet mellom de tre fremviserne.

Filmteknikken utviklet seg videre, og etter hvert ble Cinemiracle og Cinerama med tre kameraer avløst av 70 mm film med ett kamera. Windjammer var den eneste filmen som ble laget med Cinemiracle, og jeg får nok aldri se den igjen slik som på Colosseum for 60 år siden. Jeg har hørt at en bonde i Australia kjøpte fremvisningsutstyr som var brukt der, og viste filmen på låveveggen sin, men har ikke funnet noen bekreftelse på det.  Men i romjulen gikk Windjammer på NRK i en versjon som var så nær Cinemiracle som fjernsynsfilm kan komme. En liten bue øverst og nederst på skjermen gjør at man får en følelse av det store, buede lerretet på Colosseum, og hele filmen vises som jeg så den i 1959, til og med pausen er med!

Mye har skjedd med filmteknikken siden Windjammer, men stadig viser det seg at det enklest mulige er det beste. Slik ble også en astronomisk verdensbegivenhet dokumentert grundig. Det skjedde på dagens dato i 2013, og hadde et ganske annet omfang enn den “lille” brannen på Colosseum. Mange russere hadde installert bilkameraer for å beskytte seg mot korrupte politimenn. Disse kameraene fikk også med seg det som skjedde på himmelen, og dokumenterte dermed en meteoritt som kom inn i atmosfæren over Ural-regionen i Russland og eksploderte med et voldsomt lysglimt.

(Innlegget ble påbegynt 13.02.2019 og fullført 15.02.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Dronning, prinsesse og søster

Aftenpostens forside 8. februar 1952. Klikk på bildet for å lese hele avisen, eller klikk HER for å lese OL-bilaget som utkom denne dagen.

8. februar 1952 var en historisk dag. Jeg tenker ikke på at Elizabeth Windsor ble høytidelig proklamert som dronning av Storbritannia, Canada, Australia, New Zealand og en rekke andre Samvelde-land som senere har fått sin selvstendighet. Det store hendte her hjemme: jeg fikk en søster. OL i Oslo hadde åpningsseremoni på Bislett 14. februar, og da befant visst mor og barn seg fortsatt på Betanien (ca. 600 m fra Bislett), for mor fortalte at hun kunne høre jubelbrølet. Da hørte vel også min søster det, og ble inspirert til innsats i livet. Godt hun ikke visste det Resett refererte fra forskerhold nylig: Januar- og februarbarn er mer fremgangsrike.

Vinterlekene ble erklært åpnet av prinsesse Ragnhild, som overtok for kong Haakon som var i Storbritannia p.g.a. kong Georges begravelse. Det er lett å tro at prinsessens navn var årsak til at min søster ble hetende det samme, men det er i tilfelle bare en del av sannheten. For kort tid før jeg ble storebror, hadde datteren i familien som leide i 1. etasje, hatt besøk av en jevnaldrende jente som het Ragnhild. Det syntes jeg var et fint navn, og foreslo det for mine foreldre. De var litt skeptiske, og snakket om fare for slurvete uttale (“Rangnill” i stedet for “RaGnHilD”), men så ble det altså som jeg hadde foreslått.

Far drev frukt- og grønnsakbutikk og var på Grønlands torg grytidlig hver tirsdag og fredag for å skaffe varer. Mor syntes derfor det var artig at hennes to barn var født på torgdagene, jeg på en tirsdag, min søster på en fredag. Etter hvert ble søster gift med en bankmann, og hennes barn er født den 1., 15. og siste i måneden …

Man får den søsteren man får, og jeg har vært veldig heldig. En av hennes beste egenskaper, sett fra mitt ståsted, er den store tålmodigheten hun har med en nokså sær bror. Og så har vi det til felles at vi lett tyr til tårene når vi blir følelsesmessig berørt (jeg er flinkest til å skjule det).

Ovenfor nevnte jeg en artikkel fra Resett om januar- og februarbarn. Der kommer jo jeg litt dårlig ut (fødselsdag midt på sommeren), så for å kompensere gjengir jeg også en annen artikkel fra samme nettavis: Den eldste i søskenflokken er den smarteste.

(Innlegget ble påbegynt 03.02.2019 og fullført 03.02.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Helvete: Hallesby, Øverland, Arkhipov og Petrov

Aftenposten lørdag 24. januar 1953
Klikk på bildet for å høre talen (den begynner etter en bønn), og/eller klikk HER for å lese den.

25. januar 1953 var en søndag, og Indremisjonsselskapet hadde ettermiddagsmøte i Storsalen med tale av bl. a. Ole Hallesby, pensjonert professor ved Menighetsfakultetet. Som annonsen forteller, ble møtet kringkastet, og landet rundt satt folk og hørte det som senere er blitt kalt “helvetestalen”. Innholdet i talen var neppe så forskjellig fra det som var vanlig på slike møter, men det at den ble overført på radio – og i 1953 var det bare én radiokanal – gjorde at den ble hørt av mange som ikke gikk på indremisjonsmøter. Til disse hørte folk i Dagbladet, som i 1953 var en kulturradikal avis, og som mandag hadde oppslag på førstesiden om talen. Aftenposten omtalte ikke “helvetestalen” før lørdag, og da i form av et klipp fra den kristne avisen Dagsavisa og et innlegg skrevet av biskop Kristian Schjelderup etter oppfordring fra Aftenposten. Hallesby og Schjelderup ble motpolene i det som ble kalt “helvetesdebatten”, som handlet om hvorvidt “helvetet hører hjemme i kjærlighetens religion” (Schjelderups spissformulering). Debatten har stadig blitt referert til, slik at også jeg, som i 1953 bare hørte barnetimen i radio, har blitt kjent med den. Men det var først da jeg skulle skrive om den her i bloggen at jeg hørte hele talen.

Arnulf Øverland (1889-1968)

Nesten på dagen 20 år tidligere hadde Arnulf Øverland holdt foredraget Kristendommen – den tiende landeplage i Det Norske Studentersamfund. Det er også en begivenhet jeg har lest mye om, men det er først nå jeg har lest hele foredraget. Der beskriver Øverland kristenreligiøse fenomener som nadverd, jomfrufødsel og treenigheten med en nøktern, nesten naturvitenskapelig ordbruk, og på en måte som opplagt måtte provosere de troende. En som ble provosert, var professor Hallesby, som anmeldte Øverland for blasfemi. I rettssaken som fulgte, ble Øverland frikjent etter reglene om ytringsfrihet. Blasfemiparagrafen i straffeloven ble etter dette en “sovende” paragraf. I 2009 prøvde Senterpartiet å blåse liv i den, men var ikke særlig heldig med sitt utspill. I 2015 ble paragrafen hastefjernet etter terrorangrepet mot det franske satiremagasinet Charlie Hebdo.

25. januar 1995 var det nære på at helvete på jord brøt løs i form av atomkrig. En norsk forskningsrakett som ble skutt opp fra Andøya, ble av en russisk radarstasjon feiltolket som en amerikansk atomrakett, og russerne gjorde forberedelser til motangrep. President Boris Jeltsin satt klar med “atomkofferten”, og dette var ifølge russiske myndigheter det nærmeste de har vært å sette i gang et atomangrep. Det ble avverget fordi Andøya-raketten falt i havet før angrepet ble igangsatt. Slike avgjørende bevis fantes ikke ved to

To som handlet riktig og hindret atomkrig.

tidligere episoder som kunne endt i atomkrig. Under Cubakrisen i 1962 brukte den amerikanske marinen synkeminer mot en sovjetisk ubåt for å tvinge den opp til identifikasjon. Ubåten hadde vært uten kontakt med sine egne i flere dager, og skipssjefen trodde krig hadde brutt ut og ville bruke ubåtens atomtorpedo. Men han måtte ha samtykke fra de to andre offiserene. Vasilij Arkhipov nektet, og torpedoen ble ikke avfyrt. I 1983 meldte datasystemene i Sovjetunionens varslingssystem at amerikanske atomraketter var på vei. Stanislav Petrov hadde ansvaret for å melde fra om dette slik at motangrep kunne iverksettes. Men av flere grunner mente han varselet måtte bero på en feil, og unnlot å varsle. Det viste seg senere at meldingen var blitt utløst av solrefleks som ble feiltolket av systemet.

I valget mellom bibelsk helvete eller atomkrig som helvete er kanskje det siste å foretrekke, ettersom det ikke varer evig. De som vil vite mer om atomkrig som ikke er blitt noe av, kan lese siste del av blogginnlegget Dystert om fortid og fremtid fra februar 2017. De som heller vil ha en munter presentasjon, kan høre Tom Leher i NRK-opptak fra 1967 fremføre So long, mom og We will all go together when we go. Eller man kan gjøre som Ole Brumm og si ja takk til begge deler.

(Innlegget ble påbegynt 24.01.2019 og fullført 24.01.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Godt nytt år!

Et godt nytt år ønskes for alle lesere av denne bloggen. Jeg håper hver i sær får det trivelig både i helg og hverdag. Det betyr ikke et friksjonsfritt liv, men passe motstand til at man kjenner at det forsatt er krefter.

Min nyttårsaften ble feiret på tradisjonelt vis sammen med en liten gruppe gode venner. En del av kveldens “program” var H. M. kong Haralds nyttårstale, som jeg synes var ekstra tankevekkende i år. Hovedpoengene lå i innledningen og avslutningen, som lød slik:

“Vi alle bærer noe dyrebart inni oss som bare er vårt. Det er et kompass som ingen kan ta fra oss – og som rommer vår medmenneskelighet.
I Salomos Ordspråk står det: «Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det.» Så hvordan bevarer vi hjertet vårt? Vi gjør det ved å være vennlige mot hverandre. Ved å føre en respektfull samtale på tross av uenighet. Ved å løfte andre frem.
Vi bevarer det også når vi gjenkjenner et medmenneske i en fremmed. For da innser vi at vi deler det mest sentrale: Å være menneske på jorden.

På denne kvelden kunne jeg ønske meg et felles nyttårsforsett for oss alle: At vi i året som kommer skal møte hverandre med vennlighet. Hvis vi sammen ønsker oss et samfunn preget av respekt på tross av uenighet, av åpenhet fremfor frykt, av varme heller enn avstand – ja så klarer vi det. Slik bevarer vi også vårt hjerte – som selve livet går ut fra – og som gjør oss til den vi er.”

Det er et nyttårsløfte  jeg gjerne slutter meg til, og som muligens blir en fast “kjeller” på denne siden. Ettersom jeg ukentlig skriver blogg der jeg ofte mener noe om hva andre sier og gjør, skal jeg prøve å være ekstra omhyggelig i ordvalget og diskutere sak, ikke angripe person. Og selv om jeg i Om denne bloggen tar forbehold om at jeg er en negativ sutregubbe, skal jeg lete etter lyspunkter.

2019 er i gang, la oss håpe på det beste!

(Innlegget ble påbegynt 03.01.2019 og fullført 04.01.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Til bloggens kloke og vakre lesere

For ordens skyld først: Alle denne bloggens lesere er kloke og vakre! Antallet kommer nok ikke opp mot de mer kjente og kommersielle bloggene, men det er kvaliteten som teller, ikke kvantiteten. Dagens blogg er den siste i år, og jeg benytter anledningen til å takke hver enkelt som leser bloggen.

Når jeg ser på besøksstatistikken for siste år, blir jeg ydmyk av at så mange har brukt tid til å lese det jeg har skrevet. For en som bor alene, ligger det mye mentalhygiene i å sette ord på ting man tenker på og vite at noen leser det. Når jeg  av og til også får en tilbakemelding i kommentarfeltet eller pr. e-post, gleder jeg meg over det, særlig hvis jeg møter motstand. En eneboer har godt av å få rokket litt ved sine fastlåste meninger. Ikke alle tilbakemeldinger blir publisert i bloggen, jeg velger ut de som kan ha allmenn interesse.

Det kan se ut som mange blar seg gjennom den ukentlige utgaven fra topp til bunn og leser det man fatter interesse for. Ellers er DAB-radio og lokalhistorie to temaer som  har vært mye besøkt. Geografisk er bloggens lesere spredt over hele landet, med tyngdepunkter i Oslo-området og i Hordaland/Rogaland. Til og med utenlands har bloggen hatt lesere, eller i hvert fall besøkende – 59 land utenom Norge er representert i statistikken.

Nedenfor har jeg listet opp blogginnleggene knyttet til fire temaer jeg har interessert meg mye for i 2018. Av enkeltinnlegg utenom disse temaene er jeg særlig fornøyd med to, som begge har teknisk tilknytning. Det ene handler om “Totakt-seminaret” her på bruket i juni, da motorkyndige venner fikk startet den gamle tohjulstraktoren fra 1950-tallet. Det andre viser min oppdatering i september av “Saftfabrikken” til nesten full motorisert drift.

Så følger jeg gammel skikk på denne siden av årsskiftet og sier

TAKK FOR DET GAMLE!

 

Blogginnlegg om fire store temaer i 2018

Utfyllingsområde Lakseberget (som ligger i Sandviksbukta)
Barnevernet
Engelskspråklig jåleri
Innvandring

.

.

.

Utfyllingsområde Lakseberget (som ligger i Sandviksbukta)
Stein i Sandviksbukta: Ingen vedtak, men administrasjonen later som om steinfylling er bestemt
__Tilbakeblikk 02.11.2018
__Tilbakeblikk 16.11.2018

Bevar Sandviksbukta!
Ny ide for Sandviksbukta
__Tilbakeblikk 07.12.2018
Bærum kommune hindrer beboer-medvirkning

.

.

.

Barnevernet
28 prosent uten tillit til barnevernet – med god grunn
__Tilbakeblikk 06.04.2018
__Tilbakeblikk 01.06.2018
__Tilbakeblikk 08.06.2018
__Tilbakeblikk 27.07.2018
__Tilbakeblikk 24.08.2018
__Tilbakeblikk 07.09.2018
__Tilbakeblikk 14.09.2018
__Tilbakeblikk 21.09.2018
__Tilbakeblikk 16.11.2018
__Tilbakeblikk 21.12.2018

.

.

.

Engelskspråklig jåleri
Inferiority complexes?
__Tilbakeblikk 06.04.2018
__
Tilbakeblikk 07.09.2018
Høflighet i språket
Engelsk (p)syke
__Tilbakeblikk 25.05.2018
Welcome to Sandy Bay (Sandvika)
Sandy Bay City Festival (Sandvika Byfest)
Sandvika sett med språknerdens øyne

.

.

.

Innvandring
Plaget av xenofobi?
Får ikke være med i regjeringen?
__Tilbakeblikk 09.03.2018
__Tilbakeblikk 16.03.2018
Professor med interessante iakttakelser
__Tilbakeblikk 30.03.2018
__Tilbakeblikk 31.08.2018
Født i oktober 1999
__Tilbakeblikk 27.07.2018

(Innlegget ble påbegynt 23.12.2018 og fullført 28.12.2018)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Bitte-bitte-lille julaften

I dag er siste vanlige hverdag før jul, og selv om jeg – som den hedning jeg er – ikke feirer jul, preger julen denne tiden på året. Det er ikke til å unngå, og det har vart en stund, som mine mange kritiske ytringer om julehysteri har vist.

Men selv en hedning ser noe godt i julefeiringen. Det er tiden for å dele samvær med “flokken”, enten det nå er familie eller venner. Min tradisjon har likevel etter hvert blitt å tilbringe julaften alene, i et hjem som er fritt for julepynt, og det er jeg godt fornøyd med.

Fra min hedninghule sender jeg ønsker om fredelig jul til denne bloggens lesere og til dem som har gitt meg inspirasjon til å skrive innlegg. Som “julekort” velger jeg igjen Vitae lux  illustrert med bilder tatt fra mitt eget kjøkkenvindu.

(Innlegget ble påbegynt 19.12.2018 og fullført 19.12.2018)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

“Mussikk er et gøyalt spell”

Tre fremragende musikere har tilknytning til dagen i dag i henhold til mine kilder. Arve Tellefsen og Inger Lise Rypdal er født 14. desember. Glenn Miller forsvant 14. desember 1944 i et fly på vei over Den engelske kanal.

Glenn Miller er nok den første jeg hørte av de tre. Jeg kan ikke huske at hans musikk ble spilt hjemme da jeg var liten, hverken i radio eller på den sveivegrammofonen jeg vokste opp med. Men den må ha vært der, for jeg kjente den igjen da jeg ble eldre og ble interessert i jazz og storband. Historien om Glenn Miller er fortalt i filmen The Glenn Miller Story, som jeg har vært innom i en annen sammenheng her i bloggen. Jeg har også hatt gleden av å være med på et korverksted der Per Oddvar Hildre dirigerte og Prime Time Orchestra sto for orkesterakkompagnementet. Programmet ble først fremført i Sandvika kino under storbandfestivalen, og senere for et fullsatt Oslo konserthus. Det var ikke vanskelig å fylle konserthuset når Glenn Miller sto på programmet. Et par år tidligere hadde  Glenn Miller Orchestra konsert, og den ble visst utsolgt bare på avisnotisen som sto før annonsen. Alle innspillinger med Glenn Miller er hørverdige, jeg har valgt ut Pennsylvania 6-5000, som visstnok skal være et telefonnummer. Her får musikerne for en gangs skyld også bruke sin stemme, og de uttaler “6-5000” rytmisk på to forskjellige måter. Låten har mer rytme og akkorder enn melodi, og innspillingen har den riktige klangen av 78-plate spilt på et godt musikkanlegg. Dette er storband på sitt beste!

Inger Lise Rypdal er bare tre år yngre enn meg, og slo gjennom som artist på en tid da jeg var mest opptatt av klassisk musikk. For meg var hun den gangen derfor “bare popstjerne”, og jeg festet meg ikke ved musikken. Men jeg la merke til den perfekte uttalen av Shakespeare da hun sang Romeo og Julie! Så ble vi begge eldre, og Inger Lise viste seg å være noe mer enn “bare popstjerne”. Men favorittlåten min er fra hennes første tid, selv om jeg ble kjent med den noe senere. Fru Johnsen (1968) med tekst av Terje Mosnes flytter et amerikansk pietisktisk miljø hjem til Norge, og ble ikke uten videre ansett som sømmelig. Linjene “Er det fra denne samling hyklere jeg hører at jeg ikke strekker til / fordi min skjørtekant er nærmere den himmel dere aldri kommer til” slo neppe an blant folk som følte seg knyttet til bedehuset. Selv forbinder jeg av en eller annen grunn Fru Johnsen med norsk barnevern, som er en gjenganger her i bloggen. Denne innspillingen på YouTube er  fra 1969:

Av dagens tre musikanter er Arve Tellefsen den mest allsidige, tror jeg. Han er først og fremst klassisk fiolinist av verdensklasse. Men han tar ikke seg selv høytidelig, og har vært med i helt andre musikalske sammenhenger enn som solist med symfoniorkester, bl.a. som medlem av Bakklandet Bassangforening sammen med Knutsen &  Ludvigsen (Øystein Dolmen og Gustav Lorentzen). Jeg har funnet et par innspillinger der Arve Tellefsen fremfører klassiske svisker som også jeg prøvd meg på den gang jeg lærte å spille fiolin. I et potpourri over norske melodier var jeg solist i Seterjentens søndag med Høvik skoles strykeorkester i Universitetets aula en gang rundt 1960. Jeg var skrekkslagen og hadde vibrato over hele kroppen. Arve Tellefsen har en mer kontrollert vibrato i en musikkvideo jeg fant på YouTube. Czardas av Monty er et paradenummer for fiolinister. Det har jeg også prøvd meg på, men i de raske partiene klarte jeg ikke å spille spiccato, dvs. å la buen hoppe på strengen. Det klarer Arve Tellefsen (som tilsynelatende plutselig blir kalt opp på scenen) når han spiller sammen med Sonoko Miriam Welde og Atle Sponberg. Dette er et stykke som innbyr til lek, og det er flott både å høre og se de tre fiolinistene leke.

(Innlegget ble påbegynt 13.12.2018 og fullført 13.12.2018)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Navnedag for Hallfrid

Skikken med navnedag er så ny her i landet at det kanskje ikke kan kalles en skikk. Navnedag en katolsk tradisjon fra før reformasjonen, og var knyttet til helgendager. Disse navnene sto i den norske almanakken frem til 1912, og at de ble fjernet, tyder på at de var lite i bruk. Jeg kan ikke huske å ha hørt om navnedag før jeg ble voksen, og jeg oppfattet det som noe vi hadde lånt fra Sverige. Der har skikken hatt sammenhengende tradisjon fra 1700-tallet.  Typisk nok må jeg slå opp i navnedagslisten for å finne ut når jeg selv kan feire.

Uansett: I dag har Hallfrid navnedag. Navnet har sin opprinnelse fra gammelnorsk hallr (=hellestein) og friðr (=vakker). Det er et sjeldent navn, faktisk så sjeldent at jeg ikke finner det i Statistisk Sentralbyrås statistikk over navns historiske utvikling, slik også et søk på Google avslører:

Men i min slekt er Hallfrid et solid navn. Fars yngre søster Hallfrid var den første tanten jeg lærte navnet på. Vel, lærte … jeg klarte å si “tant’ Halla”, og det het hun så lenge jeg gikk på folkeskolen. Som jeg fortalte i forrige utgave av bloggen (80 år siden far begynte butikk i Bjerregaards gate) var hun til stor hjelp for far de første årene han drev sin frukt- og grønnsakforretning. Da far, mor og jeg flyttet hit til Langset, overtok Hallfrid mine foreldres hybel i Marcus Thranes gate 13. Det er nok grunnen til at jeg har et vagt minne om hvordan det så ut der, for jeg var bare to år da vi flyttet ut. Hallfrid var min yndlingstante, også etter at hun giftet seg og flyttet til Lindås. Og hun hadde fortsatt omsorg for meg, noe jeg merket når jeg var på besøk der.

Alle ni Oma-søsknene samlet, trolig tidlig på 1930-tallet. De står etter alder, med den yngste fremst: Hallfrid d.y., Harald, Trygve, Erling, Gunnbjørg, Per, Odd, Einar, Gudrun.

Hallfrid var yngst av de ti barna mine besteforeldre fikk. Av de ti var det én som døde bare ti år gammel, og hun het også Hallfrid. I dag synes vi det er rart å gi et barn navn etter et eldre søsken som er død. Men da jeg syslet med slektshistorie en periode og undersøkte slektsregistre i diverse bygdebøker, så jeg at dette forekom flere ganger. Hallfrid d.e. døde like før jul i 1912, At et av barna døde, var selvsagt en tragedie i seg selv. For bestemor må det ha vært en ekstra stor påkjenning, for hun var høygravid, og fødte min far en knapp måned etter dødsfallet. Hele slekten etter mine besteforeldre har kjent til Hallfrid d.e., og på Omaslektens treff i fjor fikk vi se bilde av henne, de fleste for første gang. Det gjorde sterkt inntrykk, og gjør det fortsatt.

De seks eldste Oma-barna: Gudrun, Einar, Hallfrid d.e., Odd, Per, Gunnbjørg og Erling. Bildet er trolig tatt første halvdel av 1912.

Ifølge Statistisk sentralbyrå er det i dag 207 som heter Hallfrid (74 som eneste fornavn, 133 som første fornavn). Det er knapt fire promille av befolkningen. Da veier det litt opp at det i mine besteforeldres barneflokk var 20 prosent som het Hallfrid.

(Innlegget ble påbegynt 06.12.2018 og fullført 06.12.2018)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Winston Churchill – beundret i tre generasjoner

Statue av Winston Churchill (kunstneren er Ivor Roberts-Jones) på Parliament Square i London. Klikk på bildet for å lese Wikipedias artikkel om Churchill.

TV-serien The Valiant Years med kjenningsmelodi av Richard Rogers ble sendt på NRK mens jeg gikk på Valler “kommunale høgre allmennskole” som den da het. Serien handlet om Winston Churchill, og den ukentlige episoden var helt nødvendig å få med seg for meg som gikk engelsklinjen. Churchill, nesten nitti år gammel da, var fortsatt medlem av Underhuset. Han ble gjenvalgt siste gang i 1959, men stilte ikke til gjenvalg i 1964. Han døde i januar 1965, og jeg tror det ble markert i klasse 5 E (for engelsklinje).  Winston Churchills livshistorie kan man lese mange steder, bl. a. på Wikipedia.

Jeg er én av mange Churchill-beundrere. Noen av hans taler fra krigsårene er fortsatt til inspirasjon i andre kamper man må føre, f. eks. denne fra 4. juni 1940, etter den mirakuløse retretten fra Dunkerque, med ordene “we shall never surrender”:

Da far kom på sykehus etter en liten hjerneblødning på sin nittiårs-dag, tok det ikke mange dager før han var i trening og kunne bevege seg forsiktig over gulvet med gåstol. Og han siterte Churchill:

Britisk plakat fra 1940, aldri tatt i bruk.

En annen beundrer er Dagsavisens Lars West Johnsen, som jeg i andre sammenhenger har vært ganske kritisk mot (finn ham i personregisteret øverst på siden). I januar skrev han lørdagskommentaren Winston lever! med utgangspunkt i filmen Darkest Hour, og brukte denne praktfulle formuleringen om Churchill: “I dag framstår han som en enslig eik i britisk krattskog”.  Men det er jo tid for å rive ned helter fra fortiden, så i kommentarfeltet får West Johnsen motbør. Og Stian Bromark uttrykte seg slik i Dagsavisen-kommentaren Keep calm, don’t carry on i forrige uke: “Dagen før besøkte vi Winston Churchill-museet i samme nabolag. Museet er en hyllest til britenes aller flinkeste sigarrøyker, men er også et mektig mausoleum over landets fordums storhet: kriger, kolonier, modige menn, selvoppofrende kvinner, revejakt, GT, lorder og lorgnetter.” Kanskje like greit at Bromark ikke lenger jobber i Dagsavisen, så slipper han og Lars West Johnsen å ha for mye med hverandre å gjøre …

Winston Churchills begravelse i 1965 viste tydelig hvordan samtiden beundret ham (flere amerikanske TV-seere enn John F. Kennedys begravelse et drøyt år tidligere). Da kisten ble transportert oppover Themsen til familiegravstedet nær fødestedet Blenheim Palace, passerte den et havneområde, der kranene ble manøvrert slik at det så ut som om de bukket til følget som passerte. At beundringen fortsatt er der, viser det faktum at denne paraden på elven ble gjenskapt femti år etter, i 2015.

Det er Winston Churchills fødselsdag i dag, og egentlig burde jeg flagget – med britisk flagg.

(Innlegget ble påbegynt 29.11.2018 og fullført 29.11.2018)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Rasjonering i tre generasjoner

Rasjoneringskort for bensin fra 1973. Kortene ble ikke tatt i bruk.

For 45 år siden i dag var vi i begynnelsen av det som senere er blitt kalt “oljekrisen”. De oljeproduserende landene i Midtøsten brukte handelen med olje som et virkemiddel i kampen mot Israel etter Yom Kippur-krigen. Den pågikk i oktober 1973, og endte med at et uforberedt Israel var etter hvert fikk overtaket over naboene Egypt og Syria, før det ble inngått våpenhvile. Oljeprisen ble økt med 70 prosent i oktober, i desember med 130 prosent, og de oljeproduserende landene innførte full leveringsstopp av olje til bl. a. Nederland og USA. Bensin ble også i Norge en vare som måtte sikres for nødvendig transport, så bensinstasjonene ble pålagt å stenge fra 17.00 til 05.00 og i helgene. Og som eier av en Folkevogn-boble fikk jeg tilsendt bensinrasjoneringskort, som skulle tas i bruk fra årsskiftet 1973/74.

To ganger før bensinkortene hadde jeg opplevd rasjonering. Den siste gangen var jeg trolig rundt syv år gammel, og jeg har fortalt om det her i bloggen tidligere. Jeg skulle handle for mor i Alf Helgeruds kolonialbutikk i Sandvika (forløper for dagens Spar Helgerudhallen). Da det ble min tur ved disken, fikk jeg vite at de faste kundene kunne få kjøpt en kilo (tror jeg det var) bananer denne dagen. Men far hadde jo frukt- og grønnsakforretning, så jeg takket nei. Men langt tidligere har jeg dokumentasjon på at jeg har “opplevd” rasjonering, faktisk før jeg ble født. Et rasjoneringskort med mors navn på fra mai 1946  gjelder “ekstra fettrasjon for gravide kvinner”, og det var jo egentlig til meg.

Randi Oma på kjøkkenet i 2. etasje på Langset, slik det så ut på 1960-tallet. Kjøkkeninnredningen hadde far bygd da familien flyttet inn i 1948, noe som forklarer benkehøyden. Krydderskuffene (av glass) og deler av kjøkkeninnredningen er gjenbrukt i mitt kjøkken.

Mor og far giftet seg i 1944, i en tid da det var knapphet på alt, også på mat. Det  preget matstellet hjemme da jeg var barn. Det ble sjelden kastet mat, og grønnsaker som ikke ble solgt i fars butikk fordi de hadde skjønnhetsflekker (halvbløte tomater, flekket blomkål m.m.) havnet hjemme hos mor, og ble brukt i matlagningen. Til ettertanke for de som i dag kaster mat fordi “best før”-datoen er passert, nevner jeg mors metode: Søndagsmiddag med blomkål der de brune flekkene var skrapt vekk, blomkålsuppe mandag, blomkålgrateng tirsdag, stekte blomkålgratengkaker onsdag. For mor hadde lært av sin mor, som var husmor med to små barn under første verdenskrig. Da var det også matvaremangel og rasjonering i Norge, og mormor tok vare på sine rasjoneringskort for at barna skulle se hva det var når de ble større. Både mors og mormors rasjoneringskort hang i glass og ramme over spisebordet hjemme.

Mot slutten av 1973 stabiliserte oljeforsyningene seg med nye og høyere priser, og kortene for bensinrasjonering ble ikke tatt i bruk. Men alle på min alder og litt yngre husker oljekrisen, særlig de helgene det var forbudt å kjøre bil. Dette falt sammen med årets første snefall, og man kunne gå på ski i bygater og på landeveier uten fare for å bli kjørt ned. Og lojaliteten til restriksjonene var stor, særlig etter at man hadde sett bilde av kong Olav som tok Holmenkollbanen fra Nationaltheatret til Forgnerseteren for å gå søndagstur på ski. Fikk ikke undersåttene hans kjøre bil, så skulle ikke han heller. Du snakker om folkekonge!

Kong Olav på Holmenkollbanen under oljekrisen i 1973. Foto: Jan A. Martinsen / Aftenposten

(Innlegget ble påbegynt 22.11.2018 og fullført 22.11.2018)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no