Kategoriarkiv: Dagen i dag

Dagen derpå

Denne dagen for ti år siden tror jeg alle var nokså lamslått. Selv kjente jeg ingen som var berørt av terroraksjonen i regjeringskvartalet og på Utøya, men det ble liksom ikke vanlig helg (23. juli var en lørdag for ti år siden). Og jeg forsto etter hvert hva det var for et romlende smell jeg hadde hørt i 15.30-tiden dagen før, og som jeg hadde trodd var sprengning på en byggetomt i nærheten – jeg  kjente at huset ristet, og jeg bor ca. 13 km fra regjeringskvartalet.

Ingen som ønsker å bli tatt alvorlig, kan på noen måte forsvare terrorhandlingene i Oslo og på Utøya 22. juli 2011. Men de som før denne datoen var kritiske til de samme mulige utviklingstendensene  som terroristen begrunnet sine handlinger med, er heller ikke medskyldige i det han gjorde. Jeg trekker sammenlikning med Arbeiderpartiet på 1930-tallet, da jeg tror mange i partiet sympatiserte med Sovjetunionen, uten at det gjør dem medskyldige i det som skjedde under «Moskva-prosessene» på 1930-tallet eller i andre sider av Josef Stalins maktmisbruk.

Minnesmerket etter terroraksjonen har avstedkommet størst debatt i mediene, i hvert fall frem til tidlig på året i år. I NRKs distriktssending for Oslo og Viken mandag denne uken beklaget Statsbyggs informasjonsdirektør Hege Njaa Aschim at minnesmerket på Utøykaia ikke ble ferdig til tiårsmarkeringen. Det kunne det vært, om AUF og Statsbygg hadde valgt å legge det litt lenger opp i åsen, langs E-16 og fortsatt med utsikt til Utøya. Dette alternativet og en del andre synspunkter knyttet til minnesmerker for 22. juli-terroren er omtalt tidligere her i bloggen:
Minnesmerke for Utøya-ofrene: Et ønske fra en utenforstående
22. juli: Uforståelig uforstand om minnesmerker
Tilbakeblikk 02.10.2020
Tilbakeblikk 13.11.2020
Tilbakeblikk 27.11.2020
Tilbakeblikk 28.05.2021

Av all medieomtale i forkant av tiårs-markeringen har jeg valgt et kort innlegg i Aftenposten av Bente Marie Bakke. Hun nevner bl. a. de som nå får et minnesmerke de helst ikke vil ha der det bygges.

Les også 22. juli, som sto her i bloggen på seksårsdagen for terrorhandlingene.

(Innlegget ble påbegynt 21.07.2021 og fullført 21.07.2021)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Tre «fødselsdager»

Dagens dato er «fødselsdag» for tre fenomener som mange mener har fått større utbredelse enn ønskelig:
– islamsk tidsregning (Muhammeds flukt fra Mekka til Medina i 622).
– parkometeret (tatt i bruk i 1935).
– atombomben (første prøvesprengning i 1945).

At islam har sin egen tidsregning, har jeg visst siden jeg gikk på folkeskolen. Men det er først i den senere tid at deler av den islamske tidsregningen har blitt noe jeg er bevisst på. Som nordmenn flest vet jeg (riktigere: får jeg vite) når muslimene har sin fastemåned ramadan. Det står mer om «fremmede» kalendere i Nytt år – eller … fra januar i fjor.

Parkometeret var i full vigør da jeg tok førerkortet, men ser nå ut til å ha forsvunnet helt fra gatebildet. Men ideen var sådd, og private firmaer har fulgt opp de kommunale parkeringsvaktene med skremmende suksess – økonomisk. Hensikten med parkometeret var vel i utgangspunktet å skape sirkulasjon i parkeringen, slik at alle før eller siden kunne finne en plass. Nå har også det offentlige overtatt ideen om at dette er en inntektskilde, og offentlige etater viser seg å være minst like grådige på fortjeneste som de private parkeringsfirmaene.

Atombomben har også vært i «full vigør», men det er heldigvis 76 år siden. Men som for parkometeret: ideen, dvs. kunnskapen, er der, og man skal ikke føle seg for trygg.

De tre fenomenene ser for meg ut til å ha bare én ting felles: tallet 16 (dagens dato). En passende musikalsk avrunding kan derfor være Sixteen tons i en utgave nesten uten instrumenter, men med særpreget stemmebruk:

(Innlegget ble påbegynt 14.07.2021 og fullført 14.07.2021)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Sjøredning i 130 år

Norsk Selskap til Skibbrudnes Redning (NSSR) bruker nå betegnelsen Rednings-selskapet (RS) også i sin logo. På fartøyene står den inter-nasjonale forkortelsen for redningstjeneste, SAR (search and rescue).

I dag er det 130 år siden Norsk Selskab til Skibbrudnes Redning (NSSR) ble stiftet. 130 år er ikke noe jubileum (det er etter bloggerens mening hvert 25. år), men Redningsselskapet har likevel fortjent rosende omtale. I dag har jeg inntrykk av at det stort sett er fritidsbåter som utgjør «kunde»-grunnlaget, tidligere var det kystflåten og særlig fiskefartøyer. Selskapet fikk sin pangstart i sitt første år da RS COLIN ARCHER var redningsfartøy i Nord-Norge. Jeppe Jul Nielsen forteller om begivenhetene i Hamningberg i mai 1894.

Hamningberg ligger på Varangerhalvøya. Klikk for større bilde.

Som det fremgår av fortellingen, klarte seilskøyta (uten motor!) COLIN ARCHER det datidens moderne dampskip ikke klarte, og Redningsselskapet holdt seg til seil som fremdriftsmiddel helt til 1930-tallet, da skøytene fikk hjelpemotor. De moderne rednings-«skøytene» er hurtiggående fartøyer. To av dem, ODD FELLOW og ODD FELLOW II, ble bygd av Fjellstrand på Omastrand i 1973 og 1974 av Fjellstrand Aluminium Yachts AS, en slags fortsettelse av min bestefars båtbyggeri.

Klikk på bildet for å lese mer om ODD FELLOW II og Redningsselskapet (helt nederst).

Sommeren 1893, da NSSR ble stiftet, stevnet tre senere berømte fartøyer nordover langs norskekysten. Det ene var redningsskøyta COLIN ARCHER, som hadde fått navn etter sin konstruktør. Han hadde også konstruert polarskipet FRAM, som denne sommeren var på sitt første tokt for å la seg fryse fast i drivisen og etter planen (som ikke lot seg gjennomføre, viste det seg) skulle drive med isen over Nordpolen. Det tredje skipet var DS VESTERAALEN, det første hurtigruteskipet, som brukte bare syv dager på seilasen fra Trondheim til Hammerfest (det heter fortsatt hurtigruten, men er nå den langsomste måten å reise på).

Blowing in the wind – i hvert fall tittelen – passer godt til Redningsselskapet og redningsaksjonen i Hamningberg, men da Bob Dylan spilte den inn på dagens dato i 1962, tror jeg ikke han hadde dette i tankene. Derfor har jeg valgt en innspilling med Peter, Paul and Mary:

(Innlegget ble påbegynt 06.07.2021 og fullført 06.07.2021)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

75!

I dag passer det å begynne bloggen med en fødselsdagsfanfare …

… for i dag fyller jeg 75 år!

Min tradisjon tro blir det ingen storslagen markering. At det i det hele tatt blir noen markering, skyldes at mitt antall år er delelig med 25, det er m.a.o. (etter tradisjon fra 1300-tallet) et jubelår, og bør som sådan markeres.

Smittevernrestriksjonene har satt sine begrensninger på fødselsdagsarrangementet etter at jeg har lest anbefalinger og regler grundigere enn statsministeren gjorde tidlilgere i år (men hun er bare 60 …). Men antallsbegrensninger er jeg vant til fra mine tidligere jubileer. Femtiårsdagen ble markert ombord i veterandampskipet BØRØYSUND, der det var et maksimalt antall passasjerer å ta hensyn til. 25 år tidligere foregikk feiringen (og det ble ikke feiret på mitt initiativ!) i en forholdsvis liten leilighet i Stavern, der det mest minneverdige kanskje var at den ene fødselsdagskaken skled av fatet og havnet på gulvet, hvoretter spørsmålet ikke var «Hvor stort stykke skal du ha?», men «Hvor mye skal du ha?» Nuvel, det er femti år siden.

Egentlig synes jeg ikke det er så stas å bli 75. Men når man tar alternativet i betraktning, som kong Olav (43 år eldre enn meg) sa i et intervju da han var 75 eller 80, kan det være grunn til å feire. Hadde jeg hatt muligheten, ville jeg fylt f. eks. Bærum kulturhus med alle de som har vært snille mot meg og overbærende med meg opp gjennom årene – ingen nevnt, ingen glemt.

Fødselsdagsfanfare til åpning, to fødselsdagssanger til avslutning. Den ene, I går var det bursdan min, ble skrevet 17 år før jeg kom til verden, og tilhører mitt repertoar (hvis jeg får hjelp til akkompagnementet), men fremføres her av Einar Rose:

Den andre, Årene går, passer bedre for dagens anledning, tilhører Einar Schankes evergreens og har et viktig sistevers:

(Innlegget ble påbegynt 27.06.2021 og fullført 02.07..2021)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Torgeirs Tanker om Tilværelsen
Nr. 26, årgang 6

Menyen ovenfor ligger også på Twitter (@torgeirstanker).

    • Det er hyggelig om du forteller andre om denne bloggen!
      Klikk på merket ovenfor og velg Facebook, Twitter, e-post m.m.m.
    • Dette er 240. gang en ny utgave av Torgeirs Tanker om Tilværelsen blir publisert.

Koreakrigen er ikke slutt

Klikk for å se større bilde av kartet.

For 71 år siden i dag begynte Koreakrigen ved at nordkoreanske militære styrker krysset den 38. breddegrad som markerte delingen mellom den sovjetiske og den amerikanske okkupasjonssonen etter 2. verdenskrig (Korea var fra begynnelsen av 1900-tallet i praksis en japansk koloni, og ble okkupert etter Japans kapitulasjon i 1945). Krigshandlingene ble avsluttet med våpenhvile 27. juli 1953, men fortsatt er det ingen fredsavtale, så formelt pågår Koreakrigen ennå.

Da krigen brøt ut, var det ingen tvil om at de krigførende partene var de forholdsvis nyopprettede (i 1948) statene Nord- og Sør-Korea. Men de var støttet av henholdsvis Sovjetunionen/Kina og USA, så krigen ble en del av internasjonal storpolitikk. Den ble tatt opp i FNs sikkerhetsråd, som Sovjetunionen på det tidspunktet boikottet (i protest mot at Taiwan og ikke Fastlands-Kina hadde fast sete i rådet) og som derfor kunne gjøre vedtak uten sovjetisk veto. Dermed oppfordret sikkerhetsrådet om nordkoreansk tilbaketrekning og ba medlemslandene gi militær støtte til Sør-Korea. 16 medlemsstater fulgte oppfordringen – hoveddelen av FN-styrken besto av USA-avdelinger.

             
Oversiktsbilde og vinterbilde av NORMASH. Klikk for større bilder.

Norge deltok ikke med stridende styrker i Koreakrigen, men med et feltsykehus, som jeg tror tilsvarte det som i min tid som sanitetsbefal het lett feltsykehus (LFSH – amerikansk betegnelse var MASH, Mobile Army Surgical Hospital). Det norske feltsykehuset NORMASH var først og fremst en del av FN-styrken i Korea og var militært tilordnet USAs 8. armé, men etter våpenhvilen i 1953 mottok sykehuset også sivile pasienter.

Klikk for å lese Wikipedia-omtalen av filmen.

Filmen M*A*S*H handler om en gruppe medisinsk personell på et feltsykehus under Koreakrigen. Jeg så den på kino (den kom senere som TV-serie, som jeg ikke så), og husker den som ganske morsom, men jeg var kanskje påvirket av at jeg et drøyt år tidligere hadde fullført førstegangstjenesten i Hærens sanitet. M*A*S*H blir helgens hjemmefilm i TV-karnappet, tror jeg.

(Innlegget ble påbegynt 24.06.2021 og fullført 24.06.2021)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Waterloo

Waterloo – uttalt på engelsk – blir nok av svært mange forbundet med tittelen på Abba-låten som vant Melodi Grand Prix i 1974. Men Waterloo er et sted i Belgia, ikke langt fra Brüssel, kjent over hele verden fordi Napoleon Bonaparte på dagens dato i 1815 tapte slaget der mot Storbritannia og Preussen. Seierherrene avsatte ham som fransk keiser og sendte ham senere som fange til øya St. Helena, der han døde i 1821.

 
Ovenfor til venstre: Waterloo i Belgia. Ovenfor til høyre: Waterloo i London

Navnet Waterloo er altså flamsk, og skal – ifølge et uttaleleksikon jeg fant – uttales slik:

Med bakgrunn i slaget i 1815 har vi på norsk uttrykket å møte sitt Waterloo (å lide et abolutt nederlag); tilsvarende uttrykk finnes kanskje også på andre språk. Den (overveiende?) engelske uttalen skyldes vel at en bydel i London fikk navn etter stedet der britene hadde seiret over Napoleon.

«Løvehøyden» ble bygd i årene 1823-26, og var det første minnesmerket på stedet der slaget ved Waterloo foregikk.

Slaget ved Waterloo sto på en stor slette. Minnesmerket over slaget er en høyde som er bygd på sletten. Da jeg var der i 1959 (på speidertur til Frankrike), gikk jeg nok opp de mange trappetrinnene til monumentet på toppen adskillig raskere enn jeg ville gjort i dag.

Et blogginnlegg der Napoleon Bonaparte er tilnærmet hovedperson, burde kanskje fått musikalsk tonefølge av Napoleon med sin hær over Alpene dro. Men så kom jeg til å tenke på verselinjen «Alle hadde bukser med røde render i», noe som ledet meg videre til Guttemusikken av/med Kjell Lund, som ble født for 94 år siden i dag. Napoleon med sin hær oppfatter jeg som en forenkling av det første temaet i Gammel jegermarsj, og lar den være ett av valgene nedenfor.

 
Klikk på bildene for å høre Gammel jegermarsj (t.v.) eller Guttemusikken (t.h.)

(Innlegget ble påbegynt 14.06.2021 og fullført 14.06.2021)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

En runde med bil på Le Mans-banen

Da jeg kjørte en runde på racerbanen i Le Mans i 1987, hadde jeg bare en svak formening om at det en gang hadde skjedd en større ulykke der – for 66 år siden i dag, da en av de deltakende bilene kjørte ut, vrakdeler havnet blant tilskuerne og 82 ble drept.

Akkrediteringskortet som viser at jeg var registrert som «concurrent» i Le Mans i 1987.

Min bilrunde på banen i Le Mans foregikk ikke med Formel-1, men med en Mazda 626 (1985-modell, tror jeg). Riktignok var jeg der som «team»-deltaker (med akkreditering!) sammen med noen som skulle kjøre 24-timersløp («endurance») – på motorsykkel. Runden på banen skyldtes at én av de tre førerne hadde lagt fra seg armbåndsuret under trening, og hadde glemt det. Uret lå et par hundre meter fra det punktet der vi kunne kjøre inn på den stengte banen, men det lå mot banens kjøreretning. Vi fikk aller nådigst lov til å kjøre inn på banen for å hente uret, men da måtte vi følge kjøreretningen og ikke kjøre raskere enn 20 km/t.

Dessverre har jeg ingen fotodokumentasjon av min runde på banen i Le Mans (mobilkameraet var ennå ikke oppfunnet). Men jeg har andre bilder, bl. a. av vår mekaniker utenfor den nokså tomme pit’en (verkstedboksen) ved banen. Iført Shell-overall ser han ut som en bensinstasjoneier som venter på kunder. Vegg i vegg med vår pit, der enkelt verktøy lå på gulvet , holdt et av fabrikklagene  til, med verktøyskap, spesialutstyr og en hel gjeng med mekanikere. Interessant kontrast!

Proff- og amatørlag ved banen i Le Mans.

I tillegg til bilder tatt med film, har jeg bilder i hodet. Ett av dem er av en nokså nonchalant franskmann, som midt på natten, mens løpet pågikk, kom gående langs verkstedbodene, der det stadig var bensinpåfylling og -søl, med en tent sigarett. Han fikk forholdsvis bryskt tilsnakk av en av de utstasjonerte brannmennene, som alle hadde slips.

Kjøpt i Le Mans ved hjelp av norsk-fransk lommeordbok.

Vårt lag besto av nærmere 20 personer, de fleste fra Bergensområdet. Det viste seg at jeg var den eneste som kunne snakke litt fransk. Derfor ble jeg sendt på byen for å kjøpe stjerneskrutrekker og bremseklosser (utrolig hva man kan klare ved hjelp av Gyldendals lommeordbok!). Og hver gang vi spiste på restaurant, fikk jeg beskjed om å bestille bakte poteter (vi fikk pommes frites uansett hva jeg sa).

24-timersløpet for motorsykkel i 1987 ble gjennomført uten noen ulykke, og vårt lag fikk en hederlig 17.-plass totalt (av ca. 90 deltakere,  tror jeg – proffe og amatører), og kom på tredjeplass i sin klasse. Det ga en pengepremie, som kom godt med for norske MC-kjørere uten noe stort sponsorapparat.

(Innlegget ble påbegynt 08.06.2021 og fullført med rettelse 13.06.2021)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Himmelsk fred

Massakren på Den himmelske freds plass i Beijing forbinder jeg med bakken opp mot Kongsgården på Bygdøy. Årsaken er lite dramatisk: Det var der jeg syklet på vei til jobb for 32 år siden i dag  da jeg i lommmeradioens øretelefon hørte Fritz Nilsens høyst dramatiske rapport i 7.30-nyhetene på NRK. Her er noen utdrag:

Jeg husker også Bo Wang, kinesisk student i Oslo, som ble brukt som kommentator av NRK og som snakket norsk med riktig tonefall:

Og som alle andre husker jeg selvsagt «han med bæreposene», mannen som stanset en hel kolonne med stridsvogner. Han er visst aldri blitt identifisert, og ble kanskje fjernet for godt av de kinesiske makthaverne i 1989.

Utsnitt fra CNN-reportasje. Klikk for å se hele reportasjen.

Dessverre tyder lite på at dagens regime i Kina er særlig forskjellig fra det som sto bak massakren i 1989. Likevel sitter Kina i FNs menneskerettighetsråd sammen med andre «ledende menneskerettighetsnasjoner» som bl.a. Qatar, Saudi-Arabia, Cuba og Den demokratiske republikken Kongo.

I februar neste år skal Beijing være vertsby for de 24. olympiske vinterleker. Jeg tviler på at norsk idrett der vil ha mot til å markere kritikk mot kinesiske brudd på menneskerettighetene.

(Innlegget ble påbegynt 02.06.2021 og fullført 02.06.2021)
___________________________________________________________________________
Les  også:
Tilbakeblikk 11.06.2021

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Suksess og nederlag

På dagens dato er det 84 år siden begynnelsen på Adolf Hitlers eneste suksess. 28. mai 1937 etablerte den tyske nazi-regjeringen selskapet Gesellschaft zur Vorbereitung des Deutschen Volkswagens, senere kjent som Volkswagen eller – på godt norsk – Folkevogn.

På bilder av biltrafikk i Norge mellom 1950 og 1980 finner man alltid minst én folkevogn, eller «boble», som etter hvert ble den folkelige betegnelsen på personbilutgaven. Den var bakhjulsdrevet og hadde luftkjølt motor bak (aldri noe problem med  bakkestart på glatt føre). Bagasjerommet var under panseret foran, der man også fant bensintanken (helt i front og farlig utsatt ved en eventuell frontkollisjon).

I mange år var jeg selv den lykkelige eier av en folkevognboble. Jeg valgte den ikke selv, men fikk den av far, som hadde kjøpt den av han som drev renseri vegg i vegg med fars butikk. Til da hadde jeg fått låne fars bil når jeg trengte biltransport (far var kanskje lei av det?), og jeg kan huske at jeg syntes folkevognen var mer behagelig å kjøre enn den stasjonsvognen (Ford 17m) far da hadde – eget førersete (benkesete i stasjonsvognen), gulvgir (rattgir i stasjonsvognen). Bagasjeplass var aldri noe problem (omtalt i Alternative fakta 43/20), med folkevognen dro vi fire speidere med full oppakning på en ukes tur til Danmark, og alt «tømmeret» speidertroppen min trengte til å bygge ymse stativer og leirinnretninger på Røros-landleiren, ble transportert fra Sandvika på folkevognens tak.

På nevnte danmarkstur passerte folkevognens speedometer 100.000 km, noe som ble feiret i veikanten med én kork Aalborg-akevitt til hver av de ombordværende og én på bilens bensintank. Det var også den første bilen jeg har hatt med «telefon». Mobiltelefonen var ennå ikke oppfunnet, men jeg hadde fått tak i et løst telefonrør med spiralledning, og hadde en ringeklokke under panseret med ringeknapp inne i bilen. Det var alltid morsomt å stå ved fortauskanten, ringe «telefonaktig» med klokken og la passasjeren rekke ut telefonrøret til en tilfeldig forbipasserende og si: «Det er telefon til deg.»

Place de Narvik i Paris. Klikk for å se kartet i større format.

Bare tre år etter at Volkswagen var etablert i Tyskland, 28. mai 1940, led Adolf Hitler sitt første nederlag i 2. verdenskrig. Da ble Narvik gjenerobret av allierte styrker (byen ble riktignok oppgitt av de allierte 8. juni). Polske og franske styrker deltok i gjenerobringen, og kanskje vet franskmenn mer om dette enn nordmenn (narviksfolk unntatt). I hvert fall finnes Place de Narvik i Paris, ikke langt fra Triumfbuen. General Carl Gustav Fleischer var sjef for det allierte Narvik-felttoget; tross suksessen i Narvik passer hans historie kanskje best under overskriften «nederlag».

(Innlegget ble påbegynt 24.05.2021 og fullført 24.05.2021)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no