Kategoriarkiv: Dagen i dag

To bursdagsbarn: Sunde og Krogh

To artister som har gledet mange, fyller år i dag. Øystein Sunde (født 1947) er ni år eldre enn Hanne Krogh (født 1956), men de begynte sine artistkarrierer omtrent samtidig.

Hanne Krogh ble kjent for “alle” – og for meg – da hun representerte Norge i den internasjonale finalen i Melodi Grand Prix i 1971. Hun var blitt oppdaget, tror jeg, av Arne Bendiksen året før, og det var også han som sto bak det norske bidraget Lykken er, som kom på nest siste plass.

Så fulgte ikke jeg så godt med på hverken Melodi Grand Prix eller annen populærmusikk i mange år, men det var vanskelig ikke å oppdage Hanne Kroghs neste store gjennombrudd, også det i Melodi Grand Prix, da hun og Elisabeth Andreassen under navnet Bobbysocks vant den europeiske finalen i 1985.  La det swinge er en fengende sang, og den vant med norsk tekst. Jeg så ikke den finalen, og heller ikke finalen i Grieghallen året etter. Men pauseinnslaget som Bobbysocks sang der, We’ll all be waiting for the morning, treffer meg mer i hjertet enn La det swinge. Av en eller annen grunn er den nokså nær koblet til mine tårekanaler.

Øystein Sunde husker jeg først med  På Lambertseterbanen, som var ett av sporene på hans første LP 1001 fnatt. Den var så annerledes, syntes jeg, og så ga den en treffende karakteristikk av stemningen på både buss, trikk og bane i Oslo, i hvert fall den gangen.

I juli 1974 var Øystein Sunde og jeg samtidig i Arendal, han på jobb, jeg på ferie. Han opptrådte på dagtid ved et LO-arrangement nede i byen, og om kvelden på Forum-festivalen, en visefestival som ble arrangert på Aust-Agdertunet. Der lå nok det politiske tyngdepunktet blant publikum et godt stykke til venstre for LO, og Øystein Sunde nådde ikke helt frem hos alle (men hos meg).  Som gitarist er Øystein Sunde suveren, med en fingerferdighet helt på høyde med hvordan han behersker det å skrive tekst (NRK-programmet Språkteigen hadde et innslag om det siste i høst). Både musikk og tekst har ofte utgangspunkt i en litt “vill” ide, noe jeg synes blir godt uttrykt i Bruktbilsamba.

Skulle jeg velge ett ord som karakteriserer begge dagens fødselsdagsbarn, synes jeg kvalitet passer. Gratulerer med dagen!

(Innlegget ble påbegynt 23.01.2020 og fullført 23.01.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

17. januar 1991

Aftenpostens forside fredag 18. januar 1991. Klikk på bildet for å lese hele avisen.

De som var noenlunde voksne 17. januar 1991, husker denne dagen. Morgennyhetene handlet om det USA-ledete angrepet mot Irak, som under sin daværende leder Saddam Hussein hadde okkupert Kuwait et halvt år tidligere. Men det alle nordmenn husker, er meldingen denne torsdagskvelden om at kong Olav var død.

Kongen var blitt rammet av slag i mai 1990, og kronprins Harald hadde siden da fungert som regent. På samme måte hadde det vært under kong Haakons sykdom de to siste årene han levde, men i motsetning til sin far viste kong Olav seg offentlig og lot seg fotografere mens han var sykemeldt.

Gulfkrigen og kong Olavs død hadde visstnok sammenheng. Kong Harald har fortalt at hans far var svært opptatt av den spente situasjonen i Midtøsten etter at Irak hadde okkupert Kuwait, at han var redd for en storkrig, og at dette kunne ha påvirket hans helsetilstand. Jeg husker opptakten til krigen fordi min daværende arbeidsplass, Norsk Sjøfartsmuseum, om kvelden 17. januar 1991 åpnet en utstilling om handelsflåten i krig. Riggingen av utstillingen foregikk parallelt med opptrappingen til krigen mot Saddam Husseins Irak, en krig alle visste ville komme når tidsfristen han hadde fått for å trekke seg ut av Kuwait, var omme. På en stor plakat i utstillingen var denne avisoverskriften fra slutten av august 1939 gjengitt: “Freden kan endnu reddes”. Det ga spesielle følelser. Kronprinsparet, den gang Harald og Sonja, var til stede ved åpningen av utstillingen. De måtte forlate museet tidligere enn planlagt, og etterlot for en stund alle i uvisshet om det skyldtes den internasjonale situasjonen eller kong Olavs sykdom.

Kong Olavs båre forlater Slottet 30. januar 1991. Rett bak følger den nærmeste familien, deretter kongelige og statsledere.

Kong Olav ble begravet 30. januar. Kongens båre ble fulgt av det største antall kongelige og statsmenn som noen gang hadde vært samlet på norsk jord.  Til tross for sikkerhets-situasjonen p.g.a. Gulfkrigen fulgte de båren til fots hele veien fra Slottet til Oslo domkirke. Kanonlavetten med båren ble trukket av en åpen Volvo-jeep bemannet med gardister. Det enkle arrangementet ble kritisert av noen som mente man burde brukt et mer representativt kjøretøy, men jeg tror dette var helt i kong Olavs ånd.

Kong Olav var folkekongen, og hans død utløste reaksjoner som til da ikke hadde vært vanlige her til lands. Allerede om kvelden etter at dødsfallet var kunngjort, kom de første lysene på Slottsplassen. Og da jeg kjørte til jobb neste morgen, passerte jeg et hav av blomster og lys ved porten inn til Kongsgården på Bygdøy.

Gulfkrigen i 1991 ble ikke den verdenskatastrofen som kong Olav hadde fryktet. 33 land ledet av USA deltok i den internasjonale styrken, og angrepet hadde hjemmel i en FN-resolusjon fra november1990. President George H. Bush kunngjorde våpenhvile da Kuwait var frigjort og de irakiske styrkene var drevet på flukt. Mange mente den militære suksessen burde vært fulgt opp med å styrte Saddam Hussein, men det var ikke innenfor FN-resolusjonen, og president Bush forholdt seg til den. Det tror jeg også var i kong Olavs ånd.

(Innlegget ble påbegynt 15.01.2020 og fullført 15.01.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Nasjonenes forbund og De forente nasjoner

.

I dag er det 100 år siden Nasjonenes forbund ble dannet (i Norge har man av en eller annen grunn valgt Folkeforbundet som den vanligste betegnelsen). Denne internasjonale organisasjonen var et resultat av Versailles-traktaten, avtalen som avsluttet 1. verdenskrig, og som skulle forhindre nye kriger. Dessverre kan se ut som verden ennå ikke var moden for en overordnet, internasjonal organisasjon for å sikre fred. Det viste seg at Nasjonenes forbund ikke hadde maktmidler som kunne stå opp mot stormaktsinteressene. I løpet av 1930-tallet var Mandsjuria-konflikten mellom Japan og Kina, Mussolini-Italias angrep på Etiopia, Hitler-Tysklands militære besettelse av Rhinland og den tysk-italienske støtten til Franco i den spanske borgerkrigen alle traktatbrudd som skjedde uten at det kom noen effektiv reaksjon fra Nasjonenes forbund. USA ble aldri medlem av Nasjonenes forbund, og i løpet av 1930-tallet meldte Tyskland, Italia og Japan seg ut, mens Sovjetunionen ble eksludert etter angrepet på Finland i 1939. Formelt ble Nasjonenes forbund oppløst i 1946, etter opprettelsen av De forente nasjoner.

Nansenpass.

Nasjonenes forbund fikk størst betydning på det humanitære området. Med Fridtjof Nansen som den første høykommissæren for flyktninger ble flere hundre tusen flyktninger og krigsfanger etter 1. verdenskrig repatriert. Det skjedde bl. a. ved hjelp av “Nansenpasset”, et identitetskort som Nasjonenes forbund utstedte til statsløse flyktninger.  Forbundet var også involvert i hjelpen under hungerskatastrofen i Russland tidlig på 1920-tallet. Og den internasjonale domstolen i Haag ble opprettet av Nasjonenesi forbund. Når det gjelder arbeidet for internasjonal fred og sikkerhet, var Nasjonenes forbund det første tiltaket der stater gikk sammen om å danne en overordnet organisasjon som skulle hindre krig. Tidligere hadde dette skjedd ved allianser, forbund eller avtaler mellom land.

.

For 74 år siden i dag åpnet De forente nasjoners første generalforsamling  i London. Om åpningen med hensikt ble lagt til datoen for opprettelsen av Nasjonenes forbund, vet jeg ikke, men slik kunne det gjerne vært. For De forente nasjoner var en fortsettelse av det arbeidet Nasjonenes forbund hadde begynt på. 1. verdenskrig hadde vært forferdelig, men ikke forferdelig nok til å hindre en ny krig. 2. verdenskrig sluttet med to atombombesmell som viste hva en eventuell tredje storkrig kunne føre med seg, og med den erfaringen klarte man å opprette en verdensorganisasjon som fortsatt eksisterer. FN har mange og store svakheter, men kan ta initativ overfor stridende parter, og gir dem et forum der det er mulig til å komme frem til fredelige løsninger. FN er ikke noe “verdenspoliti”, men i hvert fall en verdensorganisasjon, der de fleste land på kloden er medlem.

(Innlegget ble påbegynt 09.01.2020 og fullført 09.01.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Radioteateret sender …

I dag er det 94 år siden den første radioteaterforestillingen i Norge ble sendt. Det private Kringkastingsselskapet (NRK-monopolet kom først i 1933) sto for sendingen. Hva forestillingen het, har jeg ikke funnet ut, men den var oversatt fra engelsk. Det første stykket skrevet på norsk kom året etter.

Min første erfaring med radioteateret var hørespillet i Lørdagsbarnetimen. For meg var det programmets viktigste del , alt annet var prat før og etter hørespillet. Av en eller annen grunn forbinder jeg hørespillet med “verkstedet” i uthuset, der jeg som barn drev med småsnekring o.l. Det sto en gammel Tandberg-radio der, så jeg må allerede som liten ha funnet ut at det gikk an å høre på radio mens jeg drev med praktisk arbeid. Jeg kjenner meg igjen i det Tor Åge Bringsværd skriver om Lørdagsbarnetimen under overskriften Alle bildene på veggen:

“Og for meg var det hørespillene som var barnetimen. Så jeg kunne lykkelig fortsette å stirre i veggen… Karius og Baktus, Frendeløs, Mesterdetektiven Blomkvist, Jungelboka, Tulutta og Makronelle. Titler som får små bjeller til å klinge i hodet den dag idag. — … Nansen (10 episoder!), Stanley og Livingstone – for ikke å snakke om Lille Lord Fauntleroy!”

Bringsværd skriver også at han under hørespillene i radio så “flere og bedre bilder enn TV noen gang har gitt meg”. Jeg har samme erfaring, og med det som bakgrunn har jeg valgt å la dette innlegget bare ha lyd-“illustrasjoner”.

I Radioteateret har jeg også gjenhørt “vanlige” teaterforestillinger som jeg ellers har sett fremført på scenen. Men det er nok hørespillserier jeg særlig husker. En gang på 1950-tallet gikk en science-fiction-serie som vi snakket mye om på skolen. Den handlet om romfarere, som etter min hukommelse  endte opp hos romvesener som så ut som snegler, som kunne snakke menneskespråk og som sa: “Ikke farlig – og velkommen” (dette kan ha vært Rolf Kirkvaags hørespillserie SOS fra verdensrommet, som er tatt vare på av NRK, men som dessverre ikke er tilgjengelig). Science-fiction-serien I trifidenes dager var samtaleemne da jeg gikk på gymnaset. Den kan høres i NRKs radioarkiv.

I mange år var kriminalhørespillet en fast del av lørdagsrutinen. Med en flyttbar reiseradio og etter hvert en lommeradio med øreplugg kunne lyttingen skje parallelt med ymse praktisk arbeid hjemme. Jeg tror husmaling var aktiviteten da jeg hørte Historien om Gottlob etter Torolf  Elsters kriminalroman. I serien opptrer en mystisk person som kalles Erlkönig, og introduksjonen er bygd over Schuberts musikk til Goethe-diktet med dette navnet.

De ni pianotonene etter hallomannens alvorlige “Radioteateret:” setter meg fortsatt i den samme stemningen, og jeg husker fortsatt den lille gremmelsen når en episode var slutt, og det var en hel uke til fortsettelsen. Nå kan hele serien høres i NRKs radioarkiv, og – om man vil – kan den dramatiske romansen av Goethe/Schubert høres på YouTube med oversettelse til engelsk.

Som nevnt i et blogginnlegg for et par år siden var de tidlige kriminalseriene i radio om Paul Temple og Paul Cox en del av barndommen. Dette var oversatte serier, der handlingen foregikk i Storbritannia. Senere kom serier med norsk forfatter, og jeg husker særlig to av dem. Johs Solbergs kriminalhørespill handlet om vanlige norske etterforskere. Jeg mener å ha lest at han selv hadde erfaring fra politiarbeid, i hvert fall opplevde jeg hans stykker som “ekte”. Men jeg gikk glipp av siste episode med løsningen i Det er fra kriminalpolitiet. Nå har jeg funnet hele serien i NRKs radioarkiv. Der finnes også seriene med Julia Tinnberg og førstebetjent Reinskau som hovedpersoner, skrevet av  Edith Ranum. Hun mistet synet som 20-åring, og det er kanskje noe av årsaken til at lyden i hennes hørespill treffer så godt. I 1975 vant hun 1. premie i en hørespillkonkurranse i Radioteatret med Kattungen. Stykket handler om en manns reaksjon da han ser to guttunger sparke ihjel en kattunge, og jeg brukte det noen ganger i min tid som lærer som en innfallsvinkel til temaet mobbing. Jeg synes stykket passer som eksempel på godt radioteater, også med den lydkvaliteten man får etter opptak av originalsendingen på spolebånd og senere digitalisering.

(Innlegget ble påbegynt 02.01.2020 og fullført 02.01.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

En utrygg verden?

Afghanistan. Kartet er hentet fra CIAs World Factbook.

At Afghanistan fikk ny president for 40 år siden i dag, kan høres ut som en begivenhet i et fjernt land, og uten  betydning for vår del av verden. Men presidentskiftet var resultat av at Sovjetunionen noen dager tidligere hadde gått inn i Afghanistan med store styrker. Det var første gang siden 1968 at Sovjetunionen hadde handlet militært mot en nabostat, noe som gjorde en allerede utrygg internasjonal situasjon et hakk verre. Et par uker tidligere hadde NATO gjort det såkalte “dobbeltvedtaket” om å utplassere mellomdistanseraketter i Vest-Europa hvis Sovjetunionen ikke trakk tilbake sine SS-20-raketter fra Øst-Europa.

Dette er en av de få gangene jeg har følt at internasjonal politikk hadde betydning for meg personlig. Etter militærtjenesten i 1968 ble jeg mobiliseringsdisponert i en bataljon med spesialoppdrag før en eventuell mobilisering, og jeg hadde  allerede vært på to repetisjonsøvelser der vi øvde på spesialoppdraget: overføring til Nord-Norge og oppholdende strid (gradvis tilbaketrekning) der. Norge var i likhet med Afghanistan et naboland til Sovjetunionen. Hvis den internasjonale spenningen økte, kunne kanskje min mobiliseringsbataljon komme i tjeneste? Heldigvis gikk det ikke slik.

Sovjetunionen trakk ikke SS-20-rakettene tilbake. Men NATO utsatte utplasseringen av sine mellomdistanseraketter for å få i gang forhandlinger om atomnedrustning. I Norge ble det politisk strid om dobbeltvedtaket. Allerede under opptakten til det ble organisasjonen Nei til atomvåpen (den het først Nei til nye atomvåpen) dannet. Den politiske venstresiden var kritisk til dobbeltvedtaket, men Kåre Willochs høyreregjering (fra 1981) holdt fast på det. NATO begynte å utplassere mellomdistanseraketter fra desember 1983. Først med INF-avtalen (Intermediate-Range Nuclear Forces) i 1987 ble de landbaserte sovjetiske og amerikanske kjernefysiske mellomdistanserakettene i Europa avskaffet.

Ukraina. Kartet er hentet fra CIAs World Factbook. Krigssonen i Donetsk i øst og Russlands okkupasjon av Krim er ikke avmerket på kartet.

INF-avtalen ble undertegnet av presidentene Ronald Reagan og Mikhail Gorbatsjov i 1987 og trådte i kraft 1. juni 1988. I 2018 mente NATO-landene at Russland hadde brutt avtalen. Forhandlinger fulgte, men resultatet ble at USA trakk seg fra avtalen i august i år. Vladimir Putin har varslet at Russland vil gjøre det samme. Verden har igjen blitt mer utrygg.

(Innlegget ble påbegynt 24.12.2019 og fullført 24.12.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Varme juleønsker til bloggens lesere

Første norske telegrafkabel åpnet mellom Kristiania og Drammen 20. desember 1854. Meldingene ble sendt med telegrafnøkkel.

Ennå er det noen dager igjen, men dette er siste blogg før jul, og tiden for å ytre ønsker om at alle bloggens lesere kan feire jul slik de helst vil gjøre det. Ønsket sendes og blir mottatt digitalt, men ut fra mitt hus går det fortsatt gjennom en kobberledning fra den tiden telefonene ble levert av Televerket. Her på bruket har vi til og med slike ledninger fra den gangen det het Telegrafverket. Ledningen burde vært pyntet i dag, for det er 165 år siden den første telegrafledningen mellom Kristiania og Drammen åpnet. Det var den første i landet, og den gjorde det mulig å sende meldinger – både julehilsener og annet– med rasende fart fra telegrafnøkkel til telegrafnøkkel.

Ledninger er litt “ute” nå. De ble utkonkurrert av mobiltelefonen, på samme måte som fast-telefonen (før i tiden het den bare “telefonen”) gradvis utkonkurrerte telegrafnøkkelen. Kommunikasjon er fortsatt det sentrale, men kommunikasjonen pr. telefon er visst på vei ut. Nå blir jeg ikke lenger overrasket over å få tekstmelding med spørsmål om det er greit å ta en telefonsamtale, og hvis det er jeg som ringer ut, er det ikke sikkert den jeg ringer til, åpner for en samtale.

Men én form for kommunikasjon er tidløs: musikk. Fortsatt går folk på konsert for å høre levende musikk. Og med dagens teknologi er musikk av alle slag tilgjengelig over internett. Mitt valg, nederst, som årets musikalske julehilsen er Cantique de Jean Racine av Gabriel Faure, fremført av Choir of King’s College Cambridge og Orchestra of the Age of Enlightenment med Stephen Cleobury som dirigent. Hør også gjerne foregående to års musikalske julehilsener, In the Bleak Midwinter og Vitae Lux – den siste med bilder av utsikten fra mitt kjøkkenvindu.

(Innlegget ble påbegynt 18.12.2019 og fullført 18.12.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Apotekergården i Sandvika med fortidens apotek

Andre blogginnlegg om Sandvikas lokalhistorie: se lenker under dette innlegget.
___________________________________________________________________________

Johan Fredrik Leonard Dreiers tegning fra 1700-tallet av Løveapoteket i Bergen det eldste kjente bildet av et norsk apote

Norges eldste bedrift som fremdeles er i virksomhet, er Svaneapoteket i Bergen. I dag er det 424 år siden kong Christian IV ga bevilling til å opprette apoteket, det første i Norge med slik autorisasjon.

I min oppvekst var det bare ett apotek i Sandvika, det het bare “apoteket”, og hadde ikke noe dyretilnavn som svane-, løve- eller hjort. Men om navnet ikke var flott, holdt det til i en flott bygning. Apotekergården ble bygd for Sandvikas første apoteker, Ingolf Sell. Han fikk bevilling i 1894 til  å opprette og drive “Apotheket i Bærum“, og åpnet apotek året etter. Det var ett år før Apotekergården sto ferdig, så da har han vel hatt andre lokaler til å begynne med.

Apotekergården i Sandvika. Jernbanestasjonen ligger til venstre like utenfor bildet. Plassen foran gården heter i dag Otto Sverdrups plass. Ifølge Bærum bibliotek er bildet fra 1950, men hvis det er drosjeholdeplass ved den lille boden til høyre for Apotekergården, må det være tatt på slutten av 1950-tallet. (OPPDATERING 21.12..2019: Trolig 1954-58 – se diskusjon hentet fra Facebookgruppen “Du vet du er fra Bærum når …”)

Et apotek rundt 1900 hadde to hoveddeler. Medisinene ble utlevert i offisinet, som vel egentlig var et butikklokale, men med innredning som var spesialtilpasset til medisinsalg. Flotte mahognyskap rikelig utstyrt med skuffer preger mange gamle apotek, etter sigende fordi apotekere tjente gode penger og hadde råd til slikt. Offisinet i Sandvika apotek (som var navnet fra 1939) ser noe enklere ut på bildene nedenfor. Men de er tatt to år før Apotekergården ble revet og mens apoteket var aktivt på jakt etter nye lokaler. Det kan vel også tenkes at slitte  mahognyskap er blitt malt over i stedet for å bli skiftet ut. Resepturet er apotekets laboratorium. Det kan være Sandvika apoteks reseptur vi ser litt av gjennom døråpningen på bildet lengst til venstre.


Interiør fra Sandvika apotek i 1966, fotografert av Jac. Jacobsen. Klikk på bildene for å se dem i full størrelse i eget vindu

Apotekergården lå like ved Sandvika stasjon, vis à vis Ekornrudgården, der butikken Nille holder til i dag. Gården ble revet i 1968 i forbindelse med “byfornyelsen” på den siden av Ringeriksveien gjennom Sandvika. Dette var noen år før kampen mot å rive trehusbebyggelsen på Løkketangen, og omtrent samtidig som Oslo bystyre vedtok å bygge motorvei gjennom Slottsparken(!) og 1700-tallsinnredningen i Løveapoteket i Bergen (bildet øverst i dette innlegget) ble “senket på Vågens dyp”. Så bygningen ble revet uten protester. Men materialene ble tatt vare på av en privatperson og lå lagret på Gyssestadkollen. Dette var tema i et par runder i Facebook-gruppen Du vet du er fra Bærum når … – her er litt av diskusjonen fra februar og mai 2014:
____Bygningen ble demontert og tatt vare på. For få år siden fikk Bærum kommune
__tilbud om å overta hele greia for eventuelt å gjenreise det et passende sted. Nei
__takk, var svaret. Da ble det kappet opp til ved. (Morten Larsen, 19.02.2014)
____Etter at apoteket var revet en gang på slutten av 60-tallet,var jeg med å ryddet
__og stablet bord og planker. Det hele ble lagret på Guldbergs eiendom på
__Gyssestadkollen. Kan ennå huske at det luktet naftalin av den plankestabelen
__mange år etterpå. Jeg vet ikke hva som skjedde med veden etterpå. Om den ble
__brukt som brensel kan det ikke ha vært noe særlig til peiskos, nei!
____Apropos gjenoppbygging av apoteket! Det stemmer at materialene ble
__oppbevart lenge etterpå hos Guldberg. Slik de var stablet og slik materialene ble
__ryddet, ser jeg det som bortimot umulig at noen kunne klare og rekonstruere
__apoteket fra den haugen av bord og planker. Med opprinnelige arbeidstegninger
__og gode fotografier derimot … men det ville være et helt annet prosjekt. (Bjørn

__ Tysland, 30.05.2014)
____Det meste er brent opp, men jeg har faktisk brukt 5 av stokkene fra reisverket i
__huset mitt. så noe eksisterer da enda. 2 er brukt i stua , 2 inn til kjøkkenet og en i
__trappa. (Johan Ludvig Daae, 30.05.2019)

Apotekets spesialitet er medisiner utskrevet på resept av en lege. I Apotekgårdens tid ble mye av medisinen tilvirket i apotekets reseptur, Av og til sendte mor meg til Sandvika med en resept for å hente medisin på apoteket, og seansen der inne husker jeg som litt av en seremoni. Etter å ha ventet på tur ved disken, leverte jeg resepten, og fikk vite hvor lang tid det ville ta før medisinen var klar. Ofte tok det ikke lang tid, f. eks. hvis det var piller som bare skulle telles opp og fylles på glass. Da ventet jeg i apoteklokalet til mors navn ble ropt opp, og jeg fikk medisinen og betalte. Var det medisin som krevde mer arbeid i resepturet, kunne ventetiden slik jeg husker det, være et par timer, og jeg måtte finne på noe annet før jeg hentet den ferdige medisinen.

I Apotekgårdens tid var det også annet enn medisiner man bare fikk på apoteket. Det gjaldt f. eks. reseptfrie smertestillende midler, som i dag er å få i dagligvarebutikker og på bensinstasjoner. Nå var det ikke så mange slike midler å velge mellom,
jeg kan ikke huske annet enn globoid. Et annet produkt jeg stiftet bekjentskap med, var jodbensin, som tilhørte standardutrustningen i medisinskapet hjemme. Den ble brukt til sårvask, vel å merke rundt såret, jeg husker at det sved fryktelig hvis det kom i selve såret. I de mange Facebook-kommentarene om Sandvika apotek var det en dame som fortalte at da hun var tenåring, var apoteket det eneste stedet man fikk kjøpt bind. Men hun hadde dratt derfra med en eske globoid fordi ekspeditøren var en mann, og hun syntes det var flaut å si til ham hva hun egentlig skulle ha.

Sandvika apotek flyttet inn i nye lokaler i Gustav Lund-gården i 1968. I dag  tilhører apoteket Vitus-kjeden, og det ligger fire  andre apotek innen en radius på ca. 350 meter. Ventetiden på at medisinen skal bli ferdig, er erstattet av ventetid med kølapp i hånden. Men det kan vi ikke klage på. Mine venner i Vest-Telemark kan riktignok velge mellom to apotek og et medisinutsalg (underavdeling av apotek), men avstanden dit er henholdsvis fire, syv og åtte mil hjemmefra, de syv milene inkluderer passering av en fjellovergang som av og til er vinterstengt.
___________________________________________________________________________
I bloggen står disse innleggene om Sandvikas lokalhistorie:
“Gamlebyen” i Sandvika: Det som forsvant
“Gamlebyen” i Sandvika – urørt siden ca. 1900
Kolonialbutikken i Sandvika
Apotekergården i Sandvika med fortidens apotek
Løkke i Sandvika
Løkketangen, trebyen som kunne blitt Sandvikas “gamla stan”
Kadettangen var for lenge siden en tange
Arkitektur i mitt nærmeste nabolag
Sandvikas driftige damer
Gamle bilder fra Sandvika og Blommenholm
SCHWABENLAND – lokal krigshistorie med fjerne forgreninger

.

(Innlegget ble påbegynt 11.12.2019 og fullført 11.12.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Nilsmesse med nye nettsider om Lakseberget

Sandviksbukta nedenfor Langset i 1963. Hvis det egentlige Lakseberget var en fjellknaus, var det enten knausen som Drammensveien skjærer seg gjennom på bildet eller en tilsvarende knaus utenfor bildets venstre kant, der det nå er bygd bro for gang- og sykkelvei. I dag brukes betegnelsen Lakseberget om hele strekningen langs sjøen fra Sandvika til Sjøholmen.

I dag har nettstedet Lakseberget i Sandviksbukta hatt stabelavløpning, med bildet over som del av en ny menyknapp til høyre på skjermen.  Det meste av innholdet har stått her i bloggen tidligere, men det har vært vanskelig å få oversikt over hele saksområdet. Det nye nettstedet er forhåpentlig mer strukturert i så måte.

På nettstedet er det også mulig å komme med egne ideer og innspill via kommentarfelt eller e-post. Det som eventuelt kommer inn, blir videresendt til administrasjonen i Bærum kommune. Lite er ennå gjort med selve reguleringen, så  det burde være mulig å få gehør for gode ideer. Men ingenting om slik “idedugnad” er avtalt med  kommunen, så vi vet ikke hvordan slike innspill blir behandlet.

Det er en egen menyknapp for de som er interessert i lokalhistorie. Under den står lenker til alle de lokalhistoriske innleggene her i bloggen om “kystlinjen” rundt Sandviksbukta.

Ellers er det Nilsmesse i dag, til minne om Den hellige Nikolas av Myra, julenissens fjerne opphav. Han levde fra (omtrent) 280 til 345. Nettstedet katolsk.no sier at det eneste vi vet sikkert om ham, er at han var biskop av Myra. Jeg tror vi kan regne én ting til som sikkert: Han sa ikke “ho-ho-ho” (med engelsk uttale) når han møtte barn!

(Innlegget ble påbegynt 04.12.2019 og fullført 06.12.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Julekalender – hvorfor og hvordan?

Norges første barneombud, Målfrid Grude Flekkøy, var født 1. søndag i advent, 29. november 1936.

Målfrid Grude Flekkøy var Norges (og verdens) første barneombud. Hun var født på 1. søndag i advent i 1936, og 18 ganger i hennes levetid falt denne merkedagen på 29. november. Både som barn, som mor og som barneombud må hun ha gjort seg noen tanker om fenomenet julekalender.

Bakgrunnen for at jeg kom i tanker om dette, var rammen rundt NRKs Norge rundt for en uke siden. Da tilbrakte programleder Karoline Stangenes tiden mellom programinnslagene sammen med Aina Therese Haagensen. De skulle lage pakkekalender for sistnevntes seks år gamle sønn Carl Thomas. Her er alle “mellomspillene”:

Da jeg vokste opp, hadde julekalenderen luker med bilde bak, og det var stor skam å kikke i kalenderen før riktig dato. En gang på 1950-tallet kom den første kalenderen med sjokolader i. Etter det jeg husker, var sjokoladefigurene på størrelse med en femøring, som var datidens største mynt i omfang.  Poenget med kalender var ellers åpenbart å telle ned til jul,. Da kunne en stor potet innpakket i sølvpapir med 24 fyrstikker stukket inn i den bli en fin julekalender, ifølge barnetimen for de minste. “Få en voksen til å brenne av fyrstikkene”, var alltid en viktg påminnelse. Så var det bare å trekke ut en fyrstikk hver dag, og se hvordan det ble stadig færre dager til jul.

Serinakaker var en av mine spesialiteter som barn. Jeg var svært dyktig til å lage gaffelspor på kakene før de ble satt i ovnen.

En av pakkene i Norge Rundts julekalender var å være med på julebakst. Det fikk jeg også være med på, uten at det gikk veien om noen pakkekalender. Mor blandet ingrediensene til deig for de ulike slagene: sirupssnipper, serinakaker, tyske skiver, berlinerkranser, sandkaker, kokosmakroner og smultringer. Min oppgave var å kjevle, stanse ut, rulle til kuler, dytte i former osv. Det var trivelig arbeid, og jeg syntes deigen smakte like godt som de ferdig stekte kakene.

Pakkekalender var et ukjent begrep helt til på slutten av 1980-tallet, tror jeg. Damene i sanggruppen som øver hos meg, var barn på 1960-tallet, og jeg tror ikke de fikk pakkekalender. Men deres barn fikk det, og får det visst til dels ennå. Det har liksom blitt noe som alle “skal ha”, enda et utslag av en nokså materialistisk holdning til julen. Men det er kanskje en uunngåelig side av dagens overflodssamfunn? Et innslag i NRK Dagsrevyen om barneidrett kan få en til å lure. Og jeg sliter litt med å forstå at noen lager pakkekalender for hunder.

Kunne det være en ide at barna selv ga noe, undret jeg etter å ha sett pakkekalenderutgaven av Norge rundt, og fikk svar da jeg leste Budstikka på mandag – det er faktisk noen som gjør det! Men i samme nettutgave av avisen stusset jeg over omtalen av en juletradisjon som forsvinner. Det er helt rimelig at 81 år gamle Arne Lund synes det er både strevsomt og risikabelt å klatre opp i eiendommens store grantre med julebelysning. Vel-leder Torleiv Ranheim tror mange vil savne juletreet. Var det ingen som tilbød seg å gjøre jobben for ham som har gledet nabolaget med juletre i 40 år? Det eneste Ranheim sier om det, er at flere har oppfordret Lund om å slutte å klatre til topps i juletreet fordi det kan være farlig (NB! Se oppdatering om dette under Tilbakeblikk 06.12.2019).

Kalenderprogrammet i Norge rundt ga meg også et språklig spørsmål: Heter det julekalender eller adventskalender? Språkrådet har en artikkel om dette, og sier det er valgfritt. Men kanskje avspeiles holdningen til julen i betegnelsen man velger. For meg peker julekalender, særlig i form av  pakkekalender, i retning av betenkelige sider ved dagens overflodssamfunn. Adventskalender får meg i større grad til å tenke på den egentlige årsaken til at de troende feirer jul. En slik kalender kan gjerne være en gammeldags potet med fyrstikker, eller den mer moderne varianten appelsin med nellikspiker. Eller kanskje aller nyeste variant av potetkalenderen?

(Innlegget ble påbegynt 28.11.2019 og fullført 29.11.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

St. Cecilia, musikkens skytshelgen

 

Skulptur fra kirken Santa Cecilia i Roma.

St. Cecilia, som har sin minnedag i dag, er skytshelgen for kirkemusikken, for musikere, sangere og diktere og for instrumentmakere og orgelbyggere. Helgenberetningen om henne forteller at hun døde som martyr 22. november 230.

Ifølge Wikipedia er en rekke musikere født 22. november. Hvorvidt dette har noen sammenheng med St. Cecilias dag, er jeg i tvil om. Men det er musikere i flere sjangere fra pop til kirkemusikk. Her er noen få ord om hver av dem og et stykke musikk de står bak:

Benjamin Britten, britisk komponist og dirigent (1913 –1976)
Britten er en av Storbritannias mest kjente komponister, med verk for orkester, for kor, scenisk musikk og mye annet. Det er naturlig i dag å ta frem hans Hymn to St Cecilia. En orkesterkomposisjon som barn kan ha glede av og lære av, er The Young Person’s Guide to the orchestra.

Östen Warnerbring, svensk musiker (1934 – 2006)
Warnerbring var populær da jeg var i militæret i 1968, og var en gjenganger på svensk melodiradio som var det som ble spilt på rommet der jeg holdt til på Lahaugmoen. Glöm ej bort det finns rosor var å høre flere ganger ukentlig, men jeg har plukket ut Jag är en liten påg från Skåne.

Sverre Knudsen, norsk forfatter og musiker (1955 – )
Knudsen har spilt med The Aller Værste, Løver & Tigre og The Beste, og har gitt ut soloalbum. Det første var La det brenne, og fra det albumet har jeg valgt ut Tid.

Jim Matheos, amerikansk gitarist og låtskriver (1962 – )
Matheos er gitarist og skriver musikk i stilen progressiv metal for bandet Fates Warning. Jeg har funnet Away With Words, som er første spor på platen med samme navn.

Åge Sten Nilsen, norsk musiker (1969 – )
Nilsen er kjent fra TV-programmet Allsang på grensen, og fra 9. juli 2008 har jeg valgt ut hans versjon av The Final Countdown.

Ville Valo, finsk musiker (1976 – )
Valo er vokalist og låtskriver for det finske rockebandet HIM. Mitt valg er Ikkunaprinsessa, med en YouTube-innspilling som er tekstet på både finsk og spansk.

Ben Adams, britisk musiker (1981 – )
Adams er kjent fra bandet A1. Jeg har valgt ut den rolige låten One Beautiful Morning.

Arthur Sullivan, britisk komponist, (1900 – 1842)
Sullivan er også en av de kjente britiske komponistene. En av hans kjente sanger er Onward Christian Soldiers, som jeg synes passer til St. Cecilias dag. Jeg har valgt en fremføring der musikken spilles av en 65-noters pianorull fra tidlig 1900-tall.

Et musikkstykke som er brukt på flere samleplater for St. Cecilias  dag, er Felix Mendelsohns Hear my Prayer. Sammenhengen med St. Cecilias dag skulle jeg gjerne funnet ut av, om noen av bloggens kloke lesere kan hjelpe. Jeg selv vært med på å fremføre verket, ikke på 22. november, men i mars 1995 med Bærum korverksted (der jeg var i tenorgruppen), Bærum symfoniorkester og Tore Erik Mohn som dirigent. På nettet finnes ingen innspilling fra den fremføringen, men Kiri Te Kanawa, Mormon Tabernacle Choir og Utah Symphony kan være en god erstatning.

(Innlegget ble påbegynt 19.11.2019 og fullført 19.11.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no