Kategoriarkiv: Dagen i dag

Nilsmesse med nye nettsider om Lakseberget

Sandviksbukta nedenfor Langset i 1963. Hvis det egentlige Lakseberget var en fjellknaus, var det enten knausen som Drammensveien skjærer seg gjennom på bildet eller en tilsvarende knaus utenfor bildets venstre kant, der det nå er bygd bro for gang- og sykkelvei. I dag brukes betegnelsen Lakseberget om hele strekningen langs sjøen fra Sandvika til Sjøholmen.

I dag har nettstedet Lakseberget i Sandviksbukta hatt stabelavløpning, med bildet over som del av en ny menyknapp til høyre på skjermen.  Det meste av innholdet har stått her i bloggen tidligere, men det har vært vanskelig å få oversikt over hele saksområdet. Det nye nettstedet er forhåpentlig mer strukturert i så måte.

På nettstedet er det også mulig å komme med egne ideer og innspill via kommentarfelt eller e-post. Det som eventuelt kommer inn, blir videresendt til administrasjonen i Bærum kommune. Lite er ennå gjort med selve reguleringen, så  det burde være mulig å få gehør for gode ideer. Men ingenting om slik “idedugnad” er avtalt med  kommunen, så vi vet ikke hvordan slike innspill blir behandlet.

Det er en egen menyknapp for de som er interessert i lokalhistorie. Under den står lenker til alle de lokalhistoriske innleggene her i bloggen om “kystlinjen” rundt Sandviksbukta.

Ellers er det Nilsmesse i dag, til minne om Den hellige Nikolas av Myra, julenissens fjerne opphav. Han levde fra (omtrent) 280 til 345. Nettstedet katolsk.no sier at det eneste vi vet sikkert om ham, er at han var biskop av Myra. Jeg tror vi kan regne én ting til som sikkert: Han sa ikke “ho-ho-ho” (med engelsk uttale) når han møtte barn!

(Innlegget ble påbegynt 04.12.2019 og fullført 06.12.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Julekalender – hvorfor og hvordan?

Norges første barneombud, Målfrid Grude Flekkøy, var født 1. søndag i advent, 29. november 1936.

Målfrid Grude Flekkøy var Norges (og verdens) første barneombud. Hun var født på 1. søndag i advent i 1936, og 18 ganger i hennes levetid falt denne merkedagen på 29. november. Både som barn, som mor og som barneombud må hun ha gjort seg noen tanker om fenomenet julekalender.

Bakgrunnen for at jeg kom i tanker om dette, var rammen rundt NRKs Norge rundt for en uke siden. Da tilbrakte programleder Karoline Stangenes tiden mellom programinnslagene sammen med Aina Therese Haagensen. De skulle lage pakkekalender for sistnevntes seks år gamle sønn Carl Thomas. Her er alle “mellomspillene”:

Da jeg vokste opp, hadde julekalenderen luker med bilde bak, og det var stor skam å kikke i kalenderen før riktig dato. En gang på 1950-tallet kom den første kalenderen med sjokolader i. Etter det jeg husker, var sjokoladefigurene på størrelse med en femøring, som var datidens største mynt i omfang.  Poenget med kalender var ellers åpenbart å telle ned til jul,. Da kunne en stor potet innpakket i sølvpapir med 24 fyrstikker stukket inn i den bli en fin julekalender, ifølge barnetimen for de minste. “Få en voksen til å brenne av fyrstikkene”, var alltid en viktg påminnelse. Så var det bare å trekke ut en fyrstikk hver dag, og se hvordan det ble stadig færre dager til jul.

Serinakaker var en av mine spesialiteter som barn. Jeg var svært dyktig til å lage gaffelspor på kakene før de ble satt i ovnen.

En av pakkene i Norge Rundts julekalender var å være med på julebakst. Det fikk jeg også være med på, uten at det gikk veien om noen pakkekalender. Mor blandet ingrediensene til deig for de ulike slagene: sirupssnipper, serinakaker, tyske skiver, berlinerkranser, sandkaker, kokosmakroner og smultringer. Min oppgave var å kjevle, stanse ut, rulle til kuler, dytte i former osv. Det var trivelig arbeid, og jeg syntes deigen smakte like godt som de ferdig stekte kakene.

Pakkekalender var et ukjent begrep helt til på slutten av 1980-tallet, tror jeg. Damene i sanggruppen som øver hos meg, var barn på 1960-tallet, og jeg tror ikke de fikk pakkekalender. Men deres barn fikk det, og får det visst til dels ennå. Det har liksom blitt noe som alle “skal ha”, enda et utslag av en nokså materialistisk holdning til julen. Men det er kanskje en uunngåelig side av dagens overflodssamfunn? Et innslag i NRK Dagsrevyen om barneidrett kan få en til å lure. Og jeg sliter litt med å forstå at noen lager pakkekalender for hunder.

Kunne det være en ide at barna selv ga noe, undret jeg etter å ha sett pakkekalenderutgaven av Norge rundt, og fikk svar da jeg leste Budstikka på mandag – det er faktisk noen som gjør det! Men i samme nettutgave av avisen stusset jeg over omtalen av en juletradisjon som forsvinner. Det er helt rimelig at 81 år gamle Arne Lund synes det er både strevsomt og risikabelt å klatre opp i eiendommens store grantre med julebelysning. Vel-leder Torleiv Ranheim tror mange vil savne juletreet. Var det ingen som tilbød seg å gjøre jobben for ham som har gledet nabolaget med juletre i 40 år? Det eneste Ranheim sier om det, er at flere har oppfordret Lund om å slutte å klatre til topps i juletreet fordi det kan være farlig (NB! Se oppdatering om dette under Tilbakeblikk 06.12.2019).

Kalenderprogrammet i Norge rundt ga meg også et språklig spørsmål: Heter det julekalender eller adventskalender? Språkrådet har en artikkel om dette, og sier det er valgfritt. Men kanskje avspeiles holdningen til julen i betegnelsen man velger. For meg peker julekalender, særlig i form av  pakkekalender, i retning av betenkelige sider ved dagens overflodssamfunn. Adventskalender får meg i større grad til å tenke på den egentlige årsaken til at de troende feirer jul. En slik kalender kan gjerne være en gammeldags potet med fyrstikker, eller den mer moderne varianten appelsin med nellikspiker. Eller kanskje aller nyeste variant av potetkalenderen?

(Innlegget ble påbegynt 28.11.2019 og fullført 29.11.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

St. Cecilia, musikkens skytshelgen

 

Skulptur fra kirken Santa Cecilia i Roma.

St. Cecilia, som har sin minnedag i dag, er skytshelgen for kirkemusikken, for musikere, sangere og diktere og for instrumentmakere og orgelbyggere. Helgenberetningen om henne forteller at hun døde som martyr 22. november 230.

Ifølge Wikipedia er en rekke musikere født 22. november. Hvorvidt dette har noen sammenheng med St. Cecilias dag, er jeg i tvil om. Men det er musikere i flere sjangere fra pop til kirkemusikk. Her er noen få ord om hver av dem og et stykke musikk de står bak:

Benjamin Britten, britisk komponist og dirigent (1913 –1976)
Britten er en av Storbritannias mest kjente komponister, med verk for orkester, for kor, scenisk musikk og mye annet. Det er naturlig i dag å ta frem hans Hymn to St Cecilia. En orkesterkomposisjon som barn kan ha glede av og lære av, er The Young Person’s Guide to the orchestra.

Östen Warnerbring, svensk musiker (1934 – 2006)
Warnerbring var populær da jeg var i militæret i 1968, og var en gjenganger på svensk melodiradio som var det som ble spilt på rommet der jeg holdt til på Lahaugmoen. Glöm ej bort det finns rosor var å høre flere ganger ukentlig, men jeg har plukket ut Jag är en liten påg från Skåne.

Sverre Knudsen, norsk forfatter og musiker (1955 – )
Knudsen har spilt med The Aller Værste, Løver & Tigre og The Beste, og har gitt ut soloalbum. Det første var La det brenne, og fra det albumet har jeg valgt ut Tid.

Jim Matheos, amerikansk gitarist og låtskriver (1962 – )
Matheos er gitarist og skriver musikk i stilen progressiv metal for bandet Fates Warning. Jeg har funnet Away With Words, som er første spor på platen med samme navn.

Åge Sten Nilsen, norsk musiker (1969 – )
Nilsen er kjent fra TV-programmet Allsang på grensen, og fra 9. juli 2008 har jeg valgt ut hans versjon av The Final Countdown.

Ville Valo, finsk musiker (1976 – )
Valo er vokalist og låtskriver for det finske rockebandet HIM. Mitt valg er Ikkunaprinsessa, med en YouTube-innspilling som er tekstet på både finsk og spansk.

Ben Adams, britisk musiker (1981 – )
Adams er kjent fra bandet A1. Jeg har valgt ut den rolige låten One Beautiful Morning.

Arthur Sullivan, britisk komponist, (1900 – 1842)
Sullivan er også en av de kjente britiske komponistene. En av hans kjente sanger er Onward Christian Soldiers, som jeg synes passer til St. Cecilias dag. Jeg har valgt en fremføring der musikken spilles av en 65-noters pianorull fra tidlig 1900-tall.

Et musikkstykke som er brukt på flere samleplater for St. Cecilias  dag, er Felix Mendelsohns Hear my Prayer. Sammenhengen med St. Cecilias dag skulle jeg gjerne funnet ut av, om noen av bloggens kloke lesere kan hjelpe. Jeg selv vært med på å fremføre verket, ikke på 22. november, men i mars 1995 med Bærum korverksted (der jeg var i tenorgruppen), Bærum symfoniorkester og Tore Erik Mohn som dirigent. På nettet finnes ingen innspilling fra den fremføringen, men Kiri Te Kanawa, Mormon Tabernacle Choir og Utah Symphony kan være en god erstatning.

(Innlegget ble påbegynt 19.11.2019 og fullført 19.11.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Vulkanske hendelser på Island

Surtsey er Islands sørligste punkt

I dag er det 56 år siden Islands territorium ble utvidet mot sør. Da brøt vulkanøya Surtsey havoverflaten. Den vokste etter hvert til ca. to kvadratkilometer. Senere har den krympet noe, men er fortsatt Islands sørligste punkt. Øya er et eldorado for forskere, og har kanskje betydning for hvor Islands territorialgrense går.

Surtsey får meg til å tenke på Heimaey, den bebodde øya i Vestmannaøyene, som ligger omtrent midtveis mellom det islandske fastlandet og Surtsey. Begge mine Islandsbesøk omfattet en tur til Heimaey, som også er preget av vulkansk aktivitet. 23. januar 1973 kom et helt uventet utbrudd fra øyas vulkan Eldfell. En revne åpnet seg bare noen hundre meter fra nærmeste bolig, og lava strømmet ut. Heldigvis lå øyas fiskefartøyer stort sett i havn, og kunne brukes til å evakuere befolkningen. Fartøyene ble også brukt til å kjempe mot lavaen. Den truet med å stenge innløpet til havnen, noe som ville gjort øya utilgjengelig og dermed ubeboelig. Båtenes brannsprøyter ble brukt mot lavaen slik at den kjølnet raskere. Resultatet ble en havn som var bedre beskyttet mot havet enn tidligere.

 
Innseilingen til havnen på Heimaey før 1973 (t.v.) og i dag (t.h.). Området til venstre for moloen ble fylt av masse fra vulkanutbruddet. Lavaen stanset like nedenfor vanntanken på sort-/hvitt-bildet. Restene av tanken kan skimtes på Google Earths bilde til høyre. Klikk på bildene for å se dem i fullskjerm i eget vindu.

Da jeg var på Heimaey i 1981, åtte år etter utbruddet, var den stivnede lavamassen fortsatt varm når man tok på den. Men enkelte steder sto enslige planter med hvite blomster i kontrast mot den svarte steinen. I fjor var jeg der igjen, og nå hadde steinen fått et mer rødlig preg, og plantelivet var rikere. Men fortsatt snodde veien seg gjennom et måneaktig landskap med en blanding av lava og løsmasse. Det siste blir gravd ut og brukt som fyllmasse, og varmen fra lavaen utnyttes til varmtvanns- og elektrisitetsproduksjon.

  
46 år etter vulkanutbruddet er terrenget fortsatt som et månelandskap (t.v.). Massene etter utbruddet blir gravd ut og brukt som fyllmasse m.m. (midten). Plantelivet er sakte på vei tilbake (t. h.)

Vulkanutbruddet i 1973 har fått sitt eget museum på Heimaey. Det er bygd rundt ruinen av et bolighus som ble begravd i aske fra utbruddet, og som senere er gravd ut igjen. Da jeg var på Heimaey i 1981, ble vi vist rundt i det området som var blitt begravd av aske, og der det var anlagt en provisorisk vei som bussen kunne ta seg frem på. Det gjorde sterkt inntrykk da guiden i min buss litt stille sa: “Nå kjører vi over der huset vårt lå”.

 
Museet som forteller om vulkanutbruddet er bygd rundt dette huset som ble gravd ut av aske- og lavamassene.

(Innlegget ble påbegynt 14.11.2019 og fullført 14.11.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Broen over Kwai, seniordans, golf og lydredigering

I dag feirer Tanum Seniordans 25 år. Der er jeg ikke med, noe mange danseglade damer bør være takknemlige for. Men jeg ble spurt om å fremskaffe en marsj på CD i anledning jubileet, og det var mer i min gate, for jeg har da spilt til dans, må vite.

“Broen over Kwai” var marsjen man ønsket. Den husker jeg helt tilbake fra 1957, da filmen med den tittelen kom, og alle kunne plystre marsjen som de britiske soldatene brukte i sitt krigsfangenskap. Min egen 45-plate, kjøpt en gang på 1960-tallet, var vanskelig å overføre til CD, så jeg søkte på nettet. Da fant jeg ikke bare marsjen, men en lang historie om den.

Den egentlige River Kwai March er ikke “plystremarsjen”, men høres slik ut:

Malcolm Arnold skrev den i 1957 som en kontramelodi til hovedtemaet i marsjen Colonel Bogey av Kenneth J. Alford. Med The Band of Her Majesty’s Royal Marines høres den slik ut:

Her er det, som man hører, ingen plystring. Men marsjens innledende tema er knyttet til plystring. Da må vi over til “folkesporten” golf, som også marsjens tittel er knyttet til.

Golfspillere roper “fore” for å varsle andre spillere som kan komme i veien for en flyvende golfball. For lenge siden, da golfballer var kostbare, var ropet også en kortform av “forecaddie”, og ble ropt for at caddien skulle følge med for å se hvor ballen havnet, slik at han kunne finne den igjen. I en golfklubb for militære var det et av medlemmene  som ikke ropte “fore”, men i stedet plystret slik:

Dette korte, to-tonige temaet brukte så Kenneth J. Alford i sin marsj. Han het forresten Frederick Joseph Ricketts, men som militærmusiker måtte han bruke et psevdonym fordi han ikke hadde lov til å drive annen virksomhet.

Marsjen heter Colonel Bogey (Oberst Bogey). I golf er bogey en betegnelse som i dag brukes om en nokså presis prestasjon. Tidligere var betydningen noe mer uklar, men den handlet om prestasjon, og mange oppfattet det som å konkurrere mot en ukjent “Mister Bogey”. I den militære golfklubben syntes de ikke det passet seg å spille mot en “mister”. Derfor ga de Bogey en militær grad, og valgte oberst. Colonel Bogey var på plass.

Til kveldens jubileumsfeiring i Tanum Seniordans har jeg smidd sammen en korpsversjon (The Central of The Royal British Legion) av Colonel Bogie med plystringen fra filmen, slik at marsjen ble lang nok. Det medførte også å senke korpsinnspillingen med et halvt tonetrinn og øke tempoet på plystredelen litt, begge deler mulig med det gratis lydredigeringsprogrammet Audacity.

Da jeg spilte til dans, var det som medlem av storbandet på skolen der jeg var lærer. Mitt instrument var kontrabass, og mine prestasjoner var beskjedne. Til ære for kveldens jubilant kommer her min versjon av Alfords Colonel Botgie som polonese, etterfulgt av det som hører med til innledningen på et ball: en vals (Fascination med Hugo Strasser) og en swinglåt (Moten Swing med Per Borthen Swing Department).

Filmen er tllgjengelig på internett. Den er tekstet på rumensk, men det originale lydsporet er beholdt (med litt svak lyd).

(Innlegget ble påbegynt 05.05.2019 og fullført 05.05.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Allehelgensdag: Merkedag for minner og mer

I dag er det allehelgensdag, lagt til 1. november av pave Gregor 4. på 800-tallet. Opprinnelig var dette messedag for de helgenene som ikke hadde fått en spesiell messedag. Etter at Danmark-Norge innførte Luthers lære, ble allehelgensdag beholdt som kirkelig høytidsdag, men da som minnedag for reformasjonen 30. oktober 1536. I 1770 ble allehelgensdag lagt til første søndag i november.

Allehelgensdag er også minnedag for de døde. Dette er vel det eneste som ennå lever igjen i folketradisjonen i form av skikken med å sette lys på graven. Det gjør selv en hedning som jeg, men det skyldes at far døde på allehelgensdag.

En underlig måte å reklamere for dagligvarer på – er det slik at kundene må regne med å dø av det de kjøper?

Men dagen før, eller rettere sagt kvelden før, allehelgensaften, blir grundig markert, etter hvert også her til lands. Spør en tilfeldig ungdom om vedkommende markerer allehelgensaften, og svaret blir trolig et stort spørsmålstegn. Men spør på “norwenglish” om Halloween (opprinnelig All Hallow Even = allehelgensaften), så blir reaksjonen en annen. I den norske feiringen av Halloween er det ikke mye igjen av helgener eller minnedag for de døde, Det viktigste ser ut til å være å kle seg ut så skremmende som mulig. Men handelsstanden kan glede seg over stor omsetning av juggel og amerikanske gresskar.

Det var knyttet værtegn til allehelgensdag. Ett av dem var at hvis det la seg is denne dagen, ville det ikke bli isvinter, men la den seg like etter, ville det bli mye is. Tro hva Greta Thunberg mener om dette? Jeg skal i hvertfall følge nøye med på Sandviksbukta og se om det stemmer.

Minnemusikk for de døde blir ofte oppført i tilknytning til allehelgensdag i form av et rekviem. Selv har jeg vært med på Gabriel Faurés rekviem, som også amatørkor kan klare å synge. Særlig de to siste leddene, Libera Me og In Paradisum, er musikk som går rett til hjertet. Men skal jeg velge musikk knyttet til det allehelgensdag representerer, blir det nok den enkle sangen Jeg kom til landet som ikke er, på mange måter er en billedlig fremstilling av særlig det siste messeleddet hos Fauré. Eyvind Skeie har skrevet teksten, og musikken er av Galib Mammadov i Tord Gustavsens arrangement. Dette er en del av Sommerlandet, en vakker fortelling med bakgrunn i en tragisk hendelse. Les om det, eller bare klikk på plateomslaget nedenfor for å høre sangen:

(Innlegget ble påbegynt 29.10.2019 og fullført 29.10.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Tanker rundt frigjøringen av Finnmark i 1944

Kirkenes ble befridd ved direkte krigshandlinger, til forskjell fra mesteparten av Norge, som ble frigjort ved en allmenn tysk kapitulasjon. Gruveanlegget ble brukt som tilfluktsrom. Her møtes norske sivilister og sovjetiske soldater.

I dag er er det 75 år siden det tysk-okkuperte Kirkenes ble inntatt av styrker fra Sovjetunionen. Det var en begivenhet til ettertanke i dag.

Den tyske okkupasjonsmakten kom til Kirkenes i juni 1940. Da Hitler-Tyskland angrep Sovjetunionen 22. juni 1941, lå Kirkenes plutselig ved frontlinjen. Tyske styrker gikk til angrep mot Murmansk gjennom Finland, og Kirkenes var en viktig forsyningshavn for tyske land- og sjøstridskrefter. Derfor ble byen utsatt for bombing på en helt annen måte enn andre norske byer, og var en ruinhaug da Den røde arme inntok byen 25. oktober 1944.

Sovjetunionens fremrykking i nord fikk konsekvenser også for resten av Finnmark og for de nordlige delene av Troms. Tyskerne tok i bruk “den brente jords taktikk” ved tilbaketrekningen sørover. Sivilbefolkningen ble tvangsevakuert, all bebyggelse ble brent og infrastrukturen ødelagt. Dette var de største systematiske krigsødeleggelsene i Norge, men de ble lite kjent  mens de pågikk, og har blitt merkelig lite omtalt senere.

Etter den tyske kapitulasjonen 8. mai 1945 var deler av Finnmark okkupert av Sovjetunionen, store deler av Nord-Norge var kontrollert av norske styrker, mens Sør-Norge var under britisk kontroll. Jeg har ofte lurt på hvorfor de sovjetiske styrkene trakk seg tilbake, noe som skjedde allerede i september. Hvorfor ble ikke Norge delt i NDR – Norske Demokratiske Republikk – og kongeriket Sør-Norge, parallelt med det som skjedde i Tyskland (DDR og Bundesrepublik Deutschland)? Årsaken var at Sovjetunionens leder Stalin så på Norge som del av den britiske interessesfæren, mens han prioriterte Øst-Europa som sovjetisk interessesfære. Nils Morten Udgaard har skrevet en grundig og interessant artikkel om det i Aftenposten i 2015, og i kronikken Ikke bare russerne bør inviteres til frigjøringsjubileet for Øst-Finnmark i augist i år forteller John Berg også om det som hendte militært i Nord-Norge frem til mai 1945.

Frigjøringen av Kirkenes blir markert der i dag, med bl. a. Russlands utenriksminister Sergej Lavrov tilstede. Det har forståelig nok vært en del diskusjon rundt denne markeringen på grunn av Russlands lite nabovennlige aksjoner andre steder i Europa, og spionsaken mot Frode Berg har også vært en belastning på forholdet mellom Norge og Russland. Men når det gjelder 2. verdenskrig, bør vi nok ta inn over oss at det var Sovjetunionen – både Den røde arme og sivilbefolkningen – som bar de største byrdene i kampen mot Hitler-Tyskland. Russland bør få sin velfortjente takk for det.

Det finnes et musikalsk ekko av den sovjetiske erobringen av Kirkenes i 1944. Pianisten Robert Levin, som hadde flyktet til Sverige for å unngå jødeforfølgelsen i Norge, skrev på oppfordring Kirkenesmarsjen, som fikk tekst av Arild Feldborg. Førsteoppføringen med Levin som dirigent hadde ifølge lokalhistoriewiki.no den litt spesielle besetningen fiolin, bratsj, klaver, fløyte, klarinett og kontrabass. Den eneste innspillingen jeg fant på nettet, var med Kirkenes Hornmusikk, og jeg tror de spiller Jan Eriksens korpsarrangement.

Klikk på bildet for å høre Kirkenes hornmusikk spille og synge Kirkenesmarsjen og se hele teksten.

(Innlegget ble påbegynt 22.10.2019 og fullført 25.10.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Verdensmakten USAs vekst – og fall?

USAs ytterpunkter i nord, sør og øst. Klikk på bildet for et større kart.

I dag er det årsdag for to av USAs landervervelser: Alaska og Puerto Rico. Alaska ble kjøpt i 1867 fra den russiske tsaren for 7,2 millioner dollar og ble den 49. delstaten i 1959. Puerto Rico ble erobret fra Spania i 1898 under den spansk-amerikanske krigen, og er et selvstyrt, uinnlemmet territorium som tilhører USA. Med Hawaii som den 50. delstaten har USA  siden 1959 hatt ytterpunkter nær Nordpolen, et stykke ut i Atlanterhavet og langt ut i Stillehavet.

Men det er ikke bare den geografiske utstrekningen som har gjort USA til en verdensmakt. I hvert fall siden 1. verdenskrig har landet vært ledende i verdenspolitikken, og etter 2. verdenskrig har politikken lagt vekt på å lede. Det har skjedd ved allianser og bruk av “myk makt”, men  også med mer hardhendte metoder.

Mitt spørsmål i overskriften er knyttet til den politikken USA nå fører. Noen vil si at det Donald Trumps politikk. Men han ble valgt med nesten 50 prosent av stemmene i 2016, og  har fortsatt en oppslutning på mer enn en 30 prosent i meningsmålinger, så han har solid støtte. En grunn til det kan være at USAs økonomiske utvikling så langt har oppfylt Trumps slagord “make America great again.”

Klikk på tegneserien for å få den i leselig størrelse.

Men USA har vært “great” på flere måter enn som innenriksøkonomisk suksess. I to verdenskriger har landet vært på den seirende og – etter gjengs vurdering – riktige siden. Under den kalde krigen var USA garantisten mot at diktaturstaten Sovjetunionen skulle vinne frem. Innflytelsen fra USA på det kulturelle området har også vært stor. Geir Lundestad peker i sin Aftenposten-kronikk USAs posisjon svekket under Donald Trump på at lederrollen på disse områdene kan svekket.

Inge Grødum i Aftenposten for et års tid siden. Klikk på tegningen for å lese teksten.

Skepsisen til Donald Trump som president var stor allerede under valgkampen. Harald Stanghelle ga uttrykk for slik skepsis i en kommentar med en lang overskrift som oppsummerte situasjonen slik han så den ett år etter presidentvalget: Bøllete, hårsår, selvopptatt, inkompetent og med tvilsom impulskontroll. Og i rute til å bli gjenvalgt som USAs president. Og bare tre uker etter presidentinnsettelsen i 2017 skrev Bernt Hagtvet kronikken Er Donald Trump en fascist?. Han svarte nei på spørsmålet, men hadde ellers ikke mye positivt å si om den nyinnsatte presidenten.

Med erfaringene siden Donald Trump tiltrådte som president tror jeg det er mange med meg som ønsker at USA blir greit igjen.

(Innlegget ble påbegynt 16.10.2019 og fullført 16.10.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Fra pistolskudd til “koranklosser”

Klikk på bildet for å lese bokens baksidetekst.

I dag er det 26 år siden attentatet mot den daværende Aschehoug-sjefen William Nygaard. Det er antatt, men ikke bekreftet, at attentatet hadde bakgrunn i at Aschehoug hadde utgitt Salman Rushdies bok Sataniske vers. Irans leder da boken utkom i 1988, ayatollah Khomeini, hadde utstedt en fatwa (domsavsigelse i islam gitt av en ekspert på religiøs jus) der troende muslimer ble pålagt å drepe alle som bidro til å utgi boken. Han mente den spottet islam.

Khomeinis fatwa var, etter det jeg husker, første gang islam ble knyttet til en internasjonal trussel. Den resulterte i ett drap; den japanske oversetteren av Sataniske vers, Hitoshi Igarishi, ble drept med kniv i 1991. William Nygaard ble truffet av tre skudd, men overlevde tross livstruende skader. Saken er aldri oppklart, men i fjor, like før saken ville blitt foreldet, tok Kripos ut siktelse mot flere personer med utenlandsk opphav. Det har vært reist kritikk både mot politiets etterforskning og mot manglende støtte til William Nygaard etter attentatet.

Før 22. juli 2011 var terroraksjoner på norsk jord noe man ikke tenkte på, selv om det hadde vært flere. Så langt tilbake som da jeg gikk på gymnaset, herjet “granatmannen“. Fra februar til april 1965 satte han (eller var det hun?) opp feller med håndgranat på tilfeldige steder i Oslo. Noen granater eksploderte, men ingen personer ble drept eller skadet. I 1979 kastet nynazisten Petter Kristian Kyvik en bombe inn i 1. mai-toget i Oslo. Ingen ble drept, men en vakt i demonstrasjonen ble alvorlig skadet. På min fødselsdag i 1982 eksploderte en bombe i Østbanehallen, med én drept og 11 sårede som resultat. Dette liknet politisk motiverte terroraksjoner andre steder i verden, men viste seg å være et forsøk på pengeutpressing.

       
Klikk på avisforsidene for å lese om bomben i Østbanehallen (t.v.) og bomben mot Ahmadiyya-moskeen (t.h.).

Tre år senere ble Ahmadiyya-moskeen på Frogner sprengt. Heller ikke her gikk menneskeliv tapt.  Også her sto en ny-nazist bak attentatet.

Tydelige merker etter skudd mot synagogen i Oslo.

Etter angrepene mot New York og Washington 11. september 2001 var det igjen islamistisk terror som fikk størst oppmerksomhet. Norge fikk sin andel, men uten at menneskeliv gikk tapt. Islamisten Arfan Bhatti avfyrte skudd mot synagogen i Oslo i 2006. Han fremførte også trusler mot alminnelig sikkerhet fordi Norge hadde soldater i Afghanistan. Mullah Krekar har ikke utført terrorhandlinger på norsk jord, men ble i 2003 vedtatt utvist av hensyn til rikets sikkerhet. Tross det befinner han seg fortsatt i landet.

Selv om terrorhandlingene 22. juli 2011 ble begått av en som må karakteriseres som høyre-ekstrem, er det fortsatt islamistisk terror som skremmer. Vi har sett hvordan den såkalte Islamske Stat (IS) for frem mens den behersket deler av Midtøsten. Det er også interessant å høre Hege Storhaug fortelle i Documents podcast om da hun reiste rundt i landet for å lansere boken Islam. Den 11. landeplage og da hun var til stede på et arrangement i Sandvika på Israels nasjonaldag. Terroraksjonene mot ukemagasinet Charlie Hebdo og konsertlokalet Bataclan i Paris i 2015, lastebiler som kjørte inn i folkemengder i Nice og Berlin i 2016 og en tilsvarende aksjon i Stockholm i 2017 ble alle utført av islamister. Sikringstiltak mot kjøretøyaksjoner preger bybildet flere steder, og forhistorien gjør det forståelig at de kalles “koranklosser” og “koranpotter”.

              
“Koranklosser” og “koranpotter” utenfor Oslo City og på Karl Johan. Utformingen har blitt penere etter hvert. Klikk på bildene for å se dem større.

–  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –

Tidligere blogginnlegg om terrorisme:
Keep calm and carry on (15.04.2017)
Bombeterror og mediedekning (27.05.2017)

(Innlegget ble påbegynt 09.10.2019 og fullført 09.10.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Der stod sig et slag uti Køge bugt

Tekstbildet ovenfor er hentet fra den utgaven av Mads Bergs sangbok som vi brukte på Høvik skole. Klikk på bildet for å lese teksten og eventuelt synge sammen med Søvæsenets tamburkorps.

Sangtime på slutten av 1950-tallet med b-klassen i rom nr. 1: Vår lærer Hoset tar stemmefløyten ut av lommen og gir tonen, og vi synger med liv og lyst nr. 83 i Mads Bergs sangbok, Huitfeldt-visa, der overskriften til dette innlegget er første linje. Jeg har tidligere (På sangens vinger, 04.11.2017) forundret meg over hvordan Hoset klarte å lære oss melodien. Vi sang nok ikke så pent som Søværnets Tamburkorps, men uansett: i dag er det 309 år siden begivenheten som beskrives i sangen.

At slaget i Køge Bugt sør for København har fått pIass i en norsk skolesangbok, skyldes sangens helt, Iver Huitfeldt. Han var dansk sjøoffiser født i Norge (Hurum) og ble helte-erklært etter slaget. Det var nok grunnen til at Jacob Breda Bull ga ham en egen sang i sitt tre-akters folkeskuespill Tordenskjold. Navnet på Huitfeldts skip, DANEBROG, er også navnet på det danske flagget. I siste linje refererer Jacob Breda Bull til sagnet om hvordan det danske flagget kom til. Under slaget ved Lyndanisse (i dag Tallinn) i Estland skal flagget ha falt ned fra himmelen mens en stemme forkynte at danskene ville seire ved dette flagget – noe de gjorde.

Køge Bugt ligger sør for København.

Det at “skuten fløy dit, hvorfra flagget kom” ved slaget i Køge Bugt, ble  redningen for resten av den danske flåtestyrken. Ved å la ankrene falle, unngikk Huitfeldt at brannen i hans skip spredte seg til flere skip, samtidig som de svenske skipene ble hindret. Dermed reddet han den danske flåten, og det er ikke rart han fikk heltestatus.

I Køge museum kan man se utstillingen Krudtbrødre – mod har ingen alder. I innledningen til undervisningsopplegget for utstillingen står det: “I dag regnes Iver Huitfeldt som en af Danmarks søhelte. Men hvordan kan det egentlig være?” Utstillingen og filmene elevene får se, lar seg ikke gjengi her. Men museumsinspektør Berit Christensen har skrevet en orientering om Iver Huitfeldt og tilknyttede emner, og den er interessant lesning for flere enn danske skoleelever. Den etterfølges av noen tankevekkende spørsmål som elevene skal ta stilling til, og som også er vel verdt å tenke over for andre.

Fregatt av Iver-Huitfeldt-klassen

“Iver Huitfeldt-klassen” er den danske fregattklassen som tilsvarer Norges “Fridtjof-Nansen-klassen”. Så kan jo vi nordmenn more oss over at danskene har oppkalt sin fregattklasse etter en nordmann. Men de har i hvert fall oppkalt etter en sjøoffiser, til og med en som ofret livet frivillig for å redde resten av flåten. Vi har valgt å gi vår klasse med krigsskip navn etter en fredsprisvinner …

(Innlegget ble påbegynt 02.10.2019 og fullført 02.10.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no