Kategoriarkiv: Kultur

Maritimt språk har blitt fremmedspråk

Det er lenge siden folk flest hadde et så nært forhold til sjø og sjøfart at uttrykk knyttet til dette området var en del av dagligtalen. Dette slo meg da jeg hørte marinens MTB’er omtalt som “MTB-båter” i NRK-serien Den kalde krigen på slutten av fjoråret. Ettersom verneplikten i praksis er nedlagt, er vel heller ikke uttrykk knyttet til  det militære en del av dagligtalen,  men MTB var altså en forkortelse for motortorpedobåt (nå missiltorpedobåt, med samme forkortelse). I en tekst som må antas å være gjennomarbeidet, er slikt rart å høre. Det er forresten like rart å høre at Australia skal sette inn “militærskip” for å hjelpe de som er rammet av brannkatastrofen der. Trolig er utgangspunktet det engelske navy vessel, som jeg ville kalle marinefartøy.

I arkivet har jeg samlet opp en del pussigheter jeg har hørt om vanlige maritime forhold. På topp kommer et opptak fra Østlandssendingen i 2008. Ubehjelpeligheten i reportasjen kan forklares ved at reporter Håkon Løtveit var 21 år og trolig uten særlig  erfaring hverken med direktereportasje eller maritim terminologi:

Men han er i godt selskap. Også Martin Jahr i NRK Ekko påstår – både skriftlig og muntlig –  i en introduksjon om ubemannede skip at skipets kaptein har sin plass på broen. I en Dagsrevy-introduksjon om samme sak sier Tom Nilsen at det ikke er noen “bak roret”. Der er det farlig å oppholde seg! Men i en mindre båt kan man befinne seg ved roret. Nilsen har kanskje hørt for mye på Vazelina Bilopphøggers Tel våren skar je sjøsetta båt, der Eldar Vågan har lagt inn denne frasen i refrenget: “Bakom roret sit je, dreg snøret opp og ned …”. Det må da være veldig vått og ubehagelig?

Begrepet å gå ombord klarer de fleste (selv føler jeg mest for å skrive “om bord” i to ord). Men når noen border et skip, får enkelte det for seg at dette må uttales “bårder“. Det bringer tankene til Erik Byes sagnomsuste program Vi går ombord på 1960-tallet. Det åpnet med at det ble slått åtte glass (fire dobbeltslag, som markerer full vakt og at klokken er tolv, fire eller åtte) på skipsklokken fra Skomvær. Slik presenteres det ikke i NRKs historiske opptak.

Land og sjø er ulike elementer, derfor brukes også ulike ord om nesten samme tilstand. Bussen står på holdeplassen, toget står på stasjonen, men skipet ligger ved kaien. Den som kjører bussen, er sjåfør, mens toget styres av en togfører. Parallelt med det siste manøvreres en båt eller et skip av en båt– eller skipsfører. Og båten kjører ikke gjennom vannet, det seiler, også om den har motor. For sjøfart er mye eldre og mer knyttet til tradisjoner enn moderne transport på vei eller skinner (for ikke å snakke om i luften). Derfor har Karl Erik Harrs maleri  av fire motordrevne skøyter med støtteseil tittelen Utror fra Stamsund, for Harr har vokst opp i Harstad, der det “alltid” har hett å ro fiske.

Karl Erik Harr: Utror fra Stamsund (1978).

I NRK-programmet Språkteigen har det av og til dukket opp spørsmål om maritime uttrykk, og svarene har ikke alltid vært helt presise. Her er ett eksempel:

Min forklaring sendte jeg til Språkteigens Facebookside, der den kom inn. Men i radioprogrammet ble den aldri referert:

En klok femåring spurte i Språkteigen 3. desember om hvorfor det heter “bro” på et skip når det ikke er noe vann under. Jeg synes Sylfest Lomheims forklaring ble litt svevende (og det kan jo passe bra for en bro …), for så vidt jeg vet, har betegnelsen sitt opphav før moderne motorskip fikk sin utforming.

Til å begynne med så skipsbroen ut som en bro. Jeg har funnet bilder av polarskuta FRAM (ombygd til nåværende utseende i 1898) og fregatten KONG SVERRE (sjøsatt 1860), som begge har en slik bro. Den gikk fra den ene skutesiden til den andre, og var plassert i nærheten av skipsrattet, som sto på akterdekket der overføring med tau og kjettinger til roret var enklest. Fra denne broen fikk vakthavende offiser litt bedre utsikt forover, og kunne i trange farvann lettere avgjøre hvilke ordrer rormannen skulle få.

Da den tekniske utviklingen gjorde at skipsrattet kunne flyttes fremover, beholdt man betegnelsen “bro”. Først fikk bare rormannen et rorhus som beskyttet mot vind og vær, mens vakthavende offiser fortsatt måtte ut på den åpne broen på hver side for å gjøre sine observasjoner. En slik bro ser vi på et bilde av DS KRISTIANIAFJORD (sjøsatt 1913). Etter hvert ble hele broen bygd inn, men beholdt altså sin opprinnelige betegnelse.

 
Til venstre skipsbroen på fregatten KONG SVERRE (foto av nøyaktig modell i Norsk Sjøfartsmuseum). Til høyre den åpne broen og rorhuset på KRISTIANIAFJORD. Klikk på bildene for å se dem i fullskjerm.

(Innlegget ble påbegynt 08.01.2020 og fullført 09.01.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Radioteateret sender …

I dag er det 94 år siden den første radioteaterforestillingen i Norge ble sendt. Det private Kringkastingsselskapet (NRK-monopolet kom først i 1933) sto for sendingen. Hva forestillingen het, har jeg ikke funnet ut, men den var oversatt fra engelsk. Det første stykket skrevet på norsk kom året etter.

Min første erfaring med radioteateret var hørespillet i Lørdagsbarnetimen. For meg var det programmets viktigste del , alt annet var prat før og etter hørespillet. Av en eller annen grunn forbinder jeg hørespillet med “verkstedet” i uthuset, der jeg som barn drev med småsnekring o.l. Det sto en gammel Tandberg-radio der, så jeg må allerede som liten ha funnet ut at det gikk an å høre på radio mens jeg drev med praktisk arbeid. Jeg kjenner meg igjen i det Tor Åge Bringsværd skriver om Lørdagsbarnetimen under overskriften Alle bildene på veggen:

“Og for meg var det hørespillene som var barnetimen. Så jeg kunne lykkelig fortsette å stirre i veggen… Karius og Baktus, Frendeløs, Mesterdetektiven Blomkvist, Jungelboka, Tulutta og Makronelle. Titler som får små bjeller til å klinge i hodet den dag idag. — … Nansen (10 episoder!), Stanley og Livingstone – for ikke å snakke om Lille Lord Fauntleroy!”

Bringsværd skriver også at han under hørespillene i radio så “flere og bedre bilder enn TV noen gang har gitt meg”. Jeg har samme erfaring, og med det som bakgrunn har jeg valgt å la dette innlegget bare ha lyd-“illustrasjoner”.

I Radioteateret har jeg også gjenhørt “vanlige” teaterforestillinger som jeg ellers har sett fremført på scenen. Men det er nok hørespillserier jeg særlig husker. En gang på 1950-tallet gikk en science-fiction-serie som vi snakket mye om på skolen. Den handlet om romfarere, som etter min hukommelse  endte opp hos romvesener som så ut som snegler, som kunne snakke menneskespråk og som sa: “Ikke farlig – og velkommen” (dette kan ha vært Rolf Kirkvaags hørespillserie SOS fra verdensrommet, som er tatt vare på av NRK, men som dessverre ikke er tilgjengelig). Science-fiction-serien I trifidenes dager var samtaleemne da jeg gikk på gymnaset. Den kan høres i NRKs radioarkiv.

I mange år var kriminalhørespillet en fast del av lørdagsrutinen. Med en flyttbar reiseradio og etter hvert en lommeradio med øreplugg kunne lyttingen skje parallelt med ymse praktisk arbeid hjemme. Jeg tror husmaling var aktiviteten da jeg hørte Historien om Gottlob etter Torolf  Elsters kriminalroman. I serien opptrer en mystisk person som kalles Erlkönig, og introduksjonen er bygd over Schuberts musikk til Goethe-diktet med dette navnet.

De ni pianotonene etter hallomannens alvorlige “Radioteateret:” setter meg fortsatt i den samme stemningen, og jeg husker fortsatt den lille gremmelsen når en episode var slutt, og det var en hel uke til fortsettelsen. Nå kan hele serien høres i NRKs radioarkiv, og – om man vil – kan den dramatiske romansen av Goethe/Schubert høres på YouTube med oversettelse til engelsk.

Som nevnt i et blogginnlegg for et par år siden var de tidlige kriminalseriene i radio om Paul Temple og Paul Cox en del av barndommen. Dette var oversatte serier, der handlingen foregikk i Storbritannia. Senere kom serier med norsk forfatter, og jeg husker særlig to av dem. Johs Solbergs kriminalhørespill handlet om vanlige norske etterforskere. Jeg mener å ha lest at han selv hadde erfaring fra politiarbeid, i hvert fall opplevde jeg hans stykker som “ekte”. Men jeg gikk glipp av siste episode med løsningen i Det er fra kriminalpolitiet. Nå har jeg funnet hele serien i NRKs radioarkiv. Der finnes også seriene med Julia Tinnberg og førstebetjent Reinskau som hovedpersoner, skrevet av  Edith Ranum. Hun mistet synet som 20-åring, og det er kanskje noe av årsaken til at lyden i hennes hørespill treffer så godt. I 1975 vant hun 1. premie i en hørespillkonkurranse i Radioteatret med Kattungen. Stykket handler om en manns reaksjon da han ser to guttunger sparke ihjel en kattunge, og jeg brukte det noen ganger i min tid som lærer som en innfallsvinkel til temaet mobbing. Jeg synes stykket passer som eksempel på godt radioteater, også med den lydkvaliteten man får etter opptak av originalsendingen på spolebånd og senere digitalisering.

(Innlegget ble påbegynt 02.01.2020 og fullført 02.01.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Hurra! Y-blokken skal rives!

“Endelig! Det var da godt!” tenkte jeg da beslutningen om at Y-blokken i Regjeringskvartalet skal rives, ble gjort kjent. Dermed har jeg avslørt min manglende kompetanse innen arkitektur, og har ertet på meg mange som av grunner jeg ikke forstår, har ønsket å bevare dette heslige bygget. Én av dem er Stig Andersen, som i debattinnlegget De kommer til å angre i Dagsavisen viser til det han mener er historiske paralleller. Han er trolig blant de Kjetil Rollness karakteriserer som “en elitistisk elite” i Aftenposten-innlegget Fra oven er selv det menneskefiendtlige vakkert.

Edvin Öhrströms skulptur “Nils Holgerssons gås” da den sto på Arne Garborgs plass (utsnitt av foto – klikk på bildet for å se hele Harriet Flaattens fotografi.

I blogginnlegget Drammensveien / E-18 ved Sandviksbukta gjennom 160 år er én av overskriftene 1960-tallets brutalisme herjer Sandviksbukta. På samme måte som E18 raserte min barndoms Lakseberget, knuste Y-blokken Arne Garborgs plass mellom Deichmanns biblioteksbygning og regjeringskvartalet. På Arne Garborgs plass sto en av Oslos få skulpturer som jeg har et personlig forhold til, Edvin Öhrströms Nils Holgerssons gås. Den viste mormor meg etter et besøk på Dampkjøkkenet der jeg pleide å få vaniljepudding, og jeg tror hun må ha løftet meg opp slik at jeg kunne sitte på gåseryggen og leke Nils Holgersson. Men jeg har også opplevd området som voksen, og synes at den åpne plassen foran hovedbrannstasjonen ga nødvendig rom mellom Deichmann-bygningen og høyblokken i regjeringskvartalet. I stedet kom det lokk over plassen og en mastodont av en kontorbygning ble klemt inn. Nå skal det endelig bort!

 
To bilder fra Arne Garborgs plass i 1966 (foto: Knut B. Eng). Aviskiosken er innringet for å vise vinkelen bildene er tatt fra. Klikk på bildene for å se dem på Digitalmuseets nettsider, der det er mulig å zoome kraftig inn.


Y-blokken mellom Høyblokken i regjeringskvartalet og Deichmann-bygningen – og over Arne Garborgs plass (tårnet på Hovedbrannstasjonen i rød teglstegn er også på bildet ovenfor til venstre). Her kan man virkelig snakke om arkitektonisk brutalisme!

Barnemorderen fra Utøya hadde neppe arkitektur i tankene da han raserte regjeringskvartalet, men handlingen er blitt brukt som argument mot å rive Y-blokken. Jeg synes Monica Mælands protest mot dette er lavmælt saklig. Andre motstandere av riving er enige i at Y-blokken er stygg, men mener at stygt/pent ikke skal ha noen betydning når man vurderer arkitektur. Der strekker som sagt min kompetanse ikke til, men jeg tillater meg å mene at arkitektur som får frem dårlige følelser, ikke har livets rett. Når Y-blokken rives, er Ulf Grønvold fornøyd med det. Men før den endelige avgjørelsen ble tatt, skrev han debattinnlegget Hva kan vi lære av Y-blokken? i Aftenposten.

Etter at Arne Garborgs plass kom under lokk, ble Nils Holgerssons gås flyttet til Damstredet ved Akersveien. Tro om den nå kommer tilbake?

(Innlegget ble påbegynt 25.12.2019 og fullført 02.01.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Fra Golliwog til Eide

Torgeirs Tanker er denne bloggens “fornavn”, og det er rart hvordan tankene kan fly. Jeg satt med søndagsfrokosten, som vanlig med BBC3-programmet Sunday Morning som lydkulisse.  Og plutselig var jeg tilbake til tidlig 1950-tall og barnetimen for de minste. For musikken fra BBC var Golliwog’s Cake Walk, som Anne-Cath. Vestly brukte som kjenningsmelodi til sine barnetimer. Den gang visste jeg ikke at dette var siste sats i Children’s Corner av Claude Debussy, og hadde jeg visst, kunne jeg ikke engelsk og ville ikke forstått tittelen. Nå vet jeg det (har til og med skrevet om det tidligere her i bloggen), og tankene gikk til annen fransk musikk jeg har hatt glede av.

La fille aux cheveux de lin (Piken med linhåret) er også et pianostykke av Debussy. Men første gang jeg hørte det, var det arrangert for fiolin og piano, tror jeg, og var kjenningsmelodi til et kriminalhørespill basert på Torolf Elsters bok Jeg syntes i hvert fall det var et fint stykke musikk, og foreslo det da jeg som student i musikk grunnfag hadde pianotimer med Babben Lavik. Som pianist ser jeg på meg selv som en delvis brukbar akkordarbeider, men La fille … og stykker med tilsvarende vanskelighetsgrad har jeg aldri følt at jeg har behersket.

Harald Sæverud var ikke fransk, men for meg har hans Rondo amoroso et fransk preg. Jeg spilte det hos Babben Lavik, og kjente musikken fra en plate mine foreldre kjøpte til meg da jeg gikk i 1. eller 2. klasse på folkeskolen. Jeg var blitt innmeldt i skolemusikken, og fikk “grunnutdanning” i skramleorkester i 1. klasse og lærte blokkfløyte i 2. klasse. Eva Sandvik Stugu var lærer, og spilte Kjempeviseslåtten for oss. Det var visst til overraskelse og en smule bekymring for mine foreldre at jeg kom hjem og ønsket meg slik musikk på plate, men den ble kjøpt – og på baksiden var Rondo amoroso. Det ble et avvikende supplement til familiens samling av 78-plater, som ellers bestod av mer dansbar populærmusikk.

Den franske komponisten Erik Satie tror jeg ikke var kjent for meg før flere år etter at jeg tok musikk grunnfag. Av komposisjonene hans er “Gymnopedier” kanskje mest kjent, bl. a. har Herborg Kråkevik satt tekst til en av dem i sangen I tospann fra albumet Herborgs verden. Men de siste ukene har Saties Gnossienne nr. 1 blitt en del av lørdagsunderholdningen, når Sjur Hjeltnes spiller den i Eides språksjov som introduksjon til hennes Til ettertanke. Og da er vi ved veis ende for denne tankeflukten. Linda Eide tenner lyset og har kloke ord å si:

(Innlegget ble påbegynt 10.12.2019 og fullført 10.12.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Mat med tradisjoner

Det er fortsatt lenge til jul, og ingen grunn til å stresse med julematen ennå. Men over i morgen er 1. søndag i advent, og man kan jo gjøre seg noen tanker om det som serveres “i de tusen hjem” på julaften. I min bekjentskapskrets går det i svineribbe, pinnekjøtt eller lutefisk. Sammen med  torsk hører dette til de solide norske tradisjonene. Når flere dagligvarekjeder nevner kalkun blant julematen, må det være en misforstått overføring av amerikanske tradisjoner rundt Thanksgiving Day. At kokt ørret er julemat, forstår jeg, men pizza Grandiosa godtar jeg ikke. Og Andøy kommune serverte sist jul fiskeboller i hvit saus til pleietrengende eldre uten sykehjemsplass, men gjør kanskje ikke det igjen.

Utstyr for tilberedning av ribbe med “sous vide for fattigfolk”.

Min julemat er svineribbe. Tidligere ble den tilberedt på tradisjonelt vis i stekeovn, der svoren kunne bli som den ble – jeg synes kjøttet er viktigst. Nå har jeg prøvd en ny tilberedningsmåte etter å ha kommet over nettartikkelen Sous vide for fattigfolk. Sous vide er fransk og betyr “i vakuum”, og metoden består i å langtidsateke vakuumpakket mat ved lav temperatur (60-70 grader). Det finnes eget utstyr for dette: et apparat for å vakuumpakke maten og vannbad der temperaturen holdes jevnt på ønsket nivå gjennom hele steketiden. Jeg gjorde det enklere med det kjøkkenutstyret jeg har. I fryseren lå en tynnribbe (overligger fra i fjor) som var vakuumpakket. Den fikk plass i en ovnsform fra Ikea, som jeg fylte med varmt vann til det sto over ribbepakken. Dette satte jeg i stekeovnen, stilte termostaten på 65 grader og satte i gang varmluftsovnen. For å ha kontroll med temperaturen, brukte jeg et steketermometer som lå i vannet. Litt justering med termostaten var nødvendig, men etter et par timer holdt temperaturen seg jevnt på 65 grader. Steketiden skulle være 36 – 40 timer, så jeg måtte kople ut komfyrvakten som bare gir meg én time om gangen. Men etter fullført tid og nedkjøling kunne jeg pakke ut den saftigste ribben jeg noengang har spist, dog uten sprø svor (den kan skjæres av og “sprøes” separat i stekeovnen). Dette skal jeg gjøre igjen til jul, men da kjøper jeg en vakuumpakket ribbe som er ferdig krydret.

Omtrent slik ser pinnekjøttet ut når jeg begynner dampingen. Men på bldet er det nok brukt pinner under kjøttet, min rist ville vært synlig rundt kjøttet.

Skulle jeg valgt noe annet enn svineribbe til jul, måtte det bli pinnekjøtt, og det skal være røkt. Dette er mat som er bearbeidet for lagring, så jeg pakker kjøttet i passende porsjonsposer som står i kjøleskapet. Én slik pose blir spist i løpet av julen, og resten går med i løpet av vårhalvåret. Jeg ser at dagligvareforretninger selger pinner til å legge under kjøttet i kjelen slik betegnelsen “pinnekjøtt” tilsier. Skulle jeg tilberedt ved hjelp av pinner, ville jeg nok skåret meg noen bjørkepinner selv. I stedet bruker jeg rist. Etter at kjøttet er vannet ut i et døgns tid, fyller jeg vann opp til risten i kjelen, legger i kjøttet og setter på lokk med lodd. Så skal det dampe i 3-4 timer. Jeg har en vannkoker ved siden av komfyren og etterfyller kjelen med kokende vann når det er nødvendig. Noen bruker tilsetninger i vannet for å gi en ekstra smak til kjøttet (kanskje gjør også pinnene det), så dette er mat som det neppe passer å tilberede sous vide.

Klikk på bildet for å lese hva Varden skriver om denne spesielle lutefisken.

Det blir nok også en lutefiskmiddag i løpet av julen. Tar man utgangspunkt i den fisken som trekkes opp av havet, er lutefisk en underlig og svært kronglete tilberedingsmåte. Fisken, vanligvis torsk, skal først tørkes på hjell noen måneder. Så skal den bløtes ut noen dager før den legges et par dager i kaldt vann tilsatt lut. Da er den blitt giftig, så den må igjen legges i kaldt vann i ti dager for å bli spiselig. Alt dette blir for komplisert for meg, så jeg kjøper “fersk” lutefisk som har gjennomgått denne prosessen. Den tilbereder jeg i

ovnspanne dekket med aluminiumsfolie. Ribbefett, bacon og ertestuing er mitt standard tilbehør. Der jeg spiser en årlig lutefiskmiddag på vertinnens fødselsdag, skal hun ha lefse til lutefisken. Ellers har jeg hørt om både hvit saus, geitost, sirup og sennep som tilbehør, uten at det frister. Og tro det eller ei: jeg fant en oppskrift på nettet da jeg søkte etter “lutefisk sous vide“. Oppskriften er på engelsk, men det virker som den har et norsk opphav.

Det som er felles for all julematen som er nevnt ovenfor, fra pizza Grandiosa til lutefisk, er at den i seg selv ikke har noe med selve julens innhold å gjøre. Hva slags mat skulle man da tilberede, mon tro?

(Innlegget ble påbegynt 28.11.2019 og fullført 28.11.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Ikke noe liknende siden radioapparatene ble beslaglagt høsten 1941?

Det er ingen likhet mellom landets vekslende politiske flertall i våre dager og det mindretallet som styrte Norge i 1941, bortsett fra én ting: ønsket om å ha kontroll over etermediene.

Aftenposten 2. august 1941. Klikk på bildet for å lese forordningen om avlevering av radioapparatene.

2. august 1941 fikk folk i mesteparten av landet ordre om å levere sine radioapparater til nærmeste lensmannskontor eller politistasjon. Fristen var fem dager. I de samme områdene ble det forbudt å produsere eller selge radioapparater. Forordningen kom fra den tyske okkupasjonsmakten. Hensikten var å hindre at folk hørte BBC, som hadde sendinger fra den norske regjeringen i London.

4. februar 2011 la regjeringen Stoltenberg frem stortingsmeldingen om digitalisering av radiomediet (Meld. St. 8 2010-2011). En konsekvens av meldingen er at det fra 2022 (med mulig forlengelse til 2025) blir forbudt å sende radio på FM-nettet i Norge. I storbyene har forbudet allerede trådt i kraft. Norge er det eneste landet i verden som har vedtatt et slikt forbud.

Etter at det riksdekkende FM-nettet ble slukket i 2017, har radiolytting i Norge gått drastisk ned, noe som ikke har skjedd i andre land. Dessuten er beredskapen svekket fordi ikke alle har anskaffet DAB-radio, halvparten av landets biler er utstyrt med FM-radio der det ikke lenger sendes trafikkmeldinger, og utenlandske kjøretøyer (deriblant vogntog og turistbusser) har stort sett bare FM-radio.

Det er paralleller mellom bompenger og forbud mot FM-radio. Bompenger er vedtatt mot ønskene fra folk flest, FM-slukking og innføring av DAB-radio er bestemt eller uten at folk flest har  uttrykt noe ønske eller behov for det. Jeg tror at hvis FM-slukkingen hadde medført samme økonomiske konsekvens som bompenger, ville man kunne startet et politisk parti med samme oppslutning som FNB (opp mot 20 prosent i de fylkene det stiller liste).

I utgave 52 av podcasten Hvem slukket lyset på FM kreves at slukkingen av riksdekkende FM-nett og innføring av DAB blir gransket av riksrevisjonen. Episoden gir ellers en god oppsummering av situasjonen. Alle 53 episoder er tilgjengelig på flere nettsteder. Episode 51 er opplesing av en VG-kronikk om saken. Hør den eller les den!

–  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  – – – – – – – – – – –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –

I blogginnlegget Min eneste DAB-radio er ikke i bruk fra juni i fjor skrev jeg også om dette. Der er det lenker til tidligere innlegg om DAB og om slukking av FM-båndet.

(Innlegget ble påbegynt 24.09.2019 og fullført 24.09.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Bylyder som forsvant

Her på bruket kommer det stadig nye lyder til, f. eks. økende trafikk på E18, utescene på Kadettangen med det jeg kaller “dunk-dunk”-musikk, russebusser m.m.m. En lyd jeg ikke savner, er brølene fra fly som tok av fra Fornebu. De forsvant da flyplassen flyttet til Gardermoen i 1998. I Dagsavisen fortalte Arnt Folmer i sommer om andre lyder som er blitt borte. Han er en ekte veteran, født i 1921, og minnes lyder som en gang fylte Oslo, byen han vokste opp i. Det er en tankevekkende og leseverdig tekst, som jeg lar erstatte det jeg selv burde skrevet, men som jeg ikke får tid til p.g.a. forberedelsene til eplehøstedagen i morgen . Klikk på oppslaget nedenfor for å lese.

(Innlegget ble påbegynt 08.09.2019 og fullført 08.09.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Ekstra: Jesus er i naboens hage!

Sist søndag sto plakaten ovenfor plutselig ved innkjørselen til Fredheim, naboeiendommen opp bakken fra Langset. Men naboen har hverken meldt seg inn i Misjonskirken eller i Mållaget. Plakaten er en del av utendørsutstillingen Bedehusland, bilder som fotograf Erlend Berge har tatt av bedehus fra hele landet.

Villa Fredheim har adresse Gamle Drammensvei 196. Utstillingen Bedehusland begynner rett til venstre for dette bildet.

Dette er ikke første utstilling på Fredheim. I “Prestens vognskjul”, en del av uthuset på Fredheim, har Christine Munch tidligere hatt utstilling i forbindelse med Blommenholm Vels 100-årsjubileum og vist frem kunstprodukter av Kjell Munch (1923-2003), hennes far. Utendørsutstillingen Bedehusland  står i den gamle hagen, som er slik den opprinnelig ble anlagt på 1870-tallet. Utstillingen viser mulighetene hagen har som “utstillingslokale”.

Utstillingen Bedehusland har vært vist flere steder, senest utenfor Oslo domkirke. På 1970-tallet var over tre tusen bedehus i aktiv bruk her i landet. Nå er tallet på full fart nedover. I Bærum kan jeg i farten bare huske Høvik bedehus som rent bedehus. Det som


Høvik bedehus (t.v.) lå i svingen fra broen over E18 ned til Sarbuvollveien, Det er revet, mens Folkets hus i Sandvika (t.h.) fortsatt er i drift.

kalles/kaltes Sandvika bedehus, var egentlig menighetshus for Tanum kirke, gitt til menigheten av fru Elise Brodtkorb på Kjørbo. Det store forsamlingshuset i Skogveien på Stabekk var  KFUK/KFUMs Ungdomshuset, som nå er overtatt av Bærum frikirke. Folkets hus er vel arbeiderbevegelsens parallell til de kristne bedehusene. Folkets hus i Sandvika ble bygd av arbeiderne på Hamang papirfabrikk. Det lå også et Folkets hus på Snarøya, trolig reist av arbeiderne ved Snarøen brug, men der er det nå villastrøk. Folkets hus på Høvik, i Høvik skolevei, er hovedkontor for Bærum kommunes hjemmebaserte tjenester, avdeling Blommenholm.

Selv en hedning som jeg fant mye interessant i Bedehusland. Utstillingen begynner ved krysset Gamle Drammensvei / Homans vei og fortsetter i Fredheims hage. Det er utgang i Sandvika-enden av hagen, så dette anbefales som søndagstur eller som en berikende omvei på turen til Sandvika. Men ikke vent for lenge, utstillingen skal videre vestover.

(Innlegget ble påbegynt 28.08.2019 og fullført 28.08.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Hijab i flere fasonger

Bryne-frisøren Merete Hodne ble i februar fjor bøtelagt for diskriminering etter å ha bortvist en dame fra sin frisørsalong fordi damen brukte hijab. Hun nektet å betale, men etter anke helt til høyesterett endte det med en bot på kr 7.000. Saken fikk revygruppen Løgnaslaget til å lage en skjetsj der Hodne ble omtalt som “nazi-frisør”. Hun ba dem bruke en annen betegnelse, og da de sa nei til det, anla hun injuriesak mot Løgnaslaget. Denne saken tapte hun i lagmannsretten, og nylig har Høyesterett avvist anken. Her i bloggen skrev jeg om injuriesaken i februar og mars 2017. Da mente jeg at betegnelsen “nazi-” er knyttet til langt alvorligere ting enn den “forbrytelsen” Hodne hadde gjort seg skyldig i. Det mener jeg fortsatt. Det hadde vært fullt mulig for Løgnaslaget å moderere ordlyden i sketsjen uten at det ville gått ut over innholdet, og jeg synes ikke det kler revygruppen å insistere på å bruke skjellsord.

Nå var hijab et stridens hodeplagg lenge før Merete Hodne kastet ut sin hijab-kledde kunde. I februar 2009 meldte Justisdepartementet i en pressemelding at politiets uniformsreglement skulle endres slik at kvinnelig politi kunne bruke hijab som hodeplagg. Dette utløste et ras av protester, og endte med at det ikke ble noen endring.

Dagsavisen 4. juni 2016.

Forfatteren Ola Bog hadde for tre år siden et lite dikt i Dagsavisen, der han sammenliknet hijab med skaut. Det kan se tilforlatelig ut ved første øyekast, men jeg tror ikke skautet som Ola Bogs mor gikk med, hadde samme symboltyngde som en hijab på norske kvinner i dag. Hijab signaliserer hvilken religion man tilhører, og slik jeg forstår det, viser det også at man ønsker å underkaste seg denne religionen fullt og helt. Siden nordmenn flest har et fjernt forhold til islam, blir det da opp til hver enkelt hva man legger i å “underkaste seg fullt og helt”. Noen knytter islam til ytterliggående bevegelser, andre ser på muslimer som islams variant av norske vanekristne. I Aftenposten sto en lengre artikkel om hijab-bruk i oktober i fjor. Der sa islam-forskeren Anne Sofie Roald bl. a.:
__“I Koranen står det ingenting om at man skal dekke håret. Men
-__det står at man skal ta sin «khimar» og dekke brystet.”
__“Hijab er blitt en identitetsmarkør.”
__“Mange kvinner med hijab føler seg annerledes og (…) orienterer
-__seg innover mot gruppen i stedet for utover i samfunnet. Sånn
-__sett blir hijaben skadelig for integreringen.”

I begynnelsen av juni møtte Marian Hussein som vararepresentant for SV på Stortinget, og holdt som den første iført hijab et innlegg der . Dagbladet skrev om det, og måtte slette Facebook-posten om saken på grunn av mange kommentarer preget av hets. Her er de første sekundene av Marian Husseins innlegg:

Lily Bandehy er svært kritisk til Husseins hijabopptreden i Stortinget i Resett-innlegget Vi har åpnet for hijab på Stortinget, skal vi la Koranen bestemme norsk lov?. Bandehy er iranskfødt, tidligere muslim, men har konvertert til kristendommen, og har således solid bakgrunn for sine meninger om hva hijaben representerer. Karine Haaland i Document er også kritisk, men hennes kommentar, Den hvite manns krykker, gjelder forslaget som Hussein på vegne av tre SV-representanter  la frem i sitt neste innlegg samme dag, om en egen handlingsplan mot islamofobi og muslimfiendtlighet.

Zeliha Acar er berettiget til norsk pass, men har problemer med å følge reglene for å få det utstedt. På passfotoet må nemlig ørene synes, og det er vanskelig når man bruker hijab. I et innslag i NRK Dagsrevyen 21 nylig var hun tydelig krenket:

Øyvind Thuestad kommenterer dette i Document-innlegget NRKs evige omsorg for særkrav fra muslimer: «Krenkende» å vise ørene, der han har sakset fra NRKs Facebookside om saken. Den har “i skrivende stund 2000 kommentarer, og det er ingen overdrivelse å si at folk er lite begeistret,” skriver han. Med tanke på at Dagbladet måtte slette sin Facbookpost om SV-varaen med hijab, er det kanskje like greit at Thuestad siterer utvalgte kommentarer, ikke bare lenker til dem.

Kanskje kan også jeg føle meg krenket? Tittelen på Shurika Hansens innlegg i Resett, Norske menn er grunnen til at hun dekker til sine døtre, peker i den retning ved å antyde at jeg ikke klarer å styre meg hvis jeg får se en dame som ikke har dekket håret og ørene med hijab.

Det fremgår vel av det jeg har skrevet, at jeg ikke er overvettes begeistret for hodeplagget hijab. Men alt i alt synes jeg Øystein Mælands innlegg om hodeplagg i Aftenposten i september i fjor, oppsummerer det hele ganske salomonisk, for å holde seg til religionsnære uttrykk:

Klikk på teksten for å se den i fullskjerm i eget vindu.

(Innlegget ble påbegynt 01.07.2019 og fullført 01.07.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Når det er gøy, blir det bra

Kringkastingsorkesteret (KORK for de som har dårlig tid) hadde sin årlige ønskekonsert nylig. Høydepunktet kom tidlig, med ti år gamle Florian Rademacher Krogsæter som solist på althorn. Etter hva jeg vet om korps, er althornet det kjedeligste du kan spille der. Her var det stikk motsatt! Florian har åpenbart talent, men når han spiller så godt, tror jeg det kommer av noe han sier to ganger i forhåndsintervjuet: det blir kjempegøy! Klikk på bildet, hør intervjuet og nyt Florians spill – og gjerne også resten av konserten.

Klikk på bildet for å høre intervjuet Øyvor Bakke har med Florian Rademacher Krogsæter før han er solist med Kringkastingsorkesteret i Capriccio brillante av Herrman Bellstedt.

(Innlegget ble påbegynt 13.06.2019 og fullført 13.06.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no