Kategoriarkiv: Kultur

Hijab i flere fasonger

Bryne-frisøren Merete Hodne ble i februar fjor bøtelagt for diskriminering etter å ha bortvist en dame fra sin frisørsalong fordi damen brukte hijab. Hun nektet å betale, men etter anke helt til høyesterett endte det med en bot på kr 7.000. Saken fikk revygruppen Løgnaslaget til å lage en skjetsj der Hodne ble omtalt som “nazi-frisør”. Hun ba dem bruke en annen betegnelse, og da de sa nei til det, anla hun injuriesak mot Løgnaslaget. Denne saken tapte hun i lagmannsretten, og nylig har Høyesterett avvist anken. Her i bloggen skrev jeg om injuriesaken i februar og mars 2017. Da mente jeg at betegnelsen “nazi-” er knyttet til langt alvorligere ting enn den “forbrytelsen” Hodne hadde gjort seg skyldig i. Det mener jeg fortsatt. Det hadde vært fullt mulig for Løgnaslaget å moderere ordlyden i sketsjen uten at det ville gått ut over innholdet, og jeg synes ikke det kler revygruppen å insistere på å bruke skjellsord.

Nå var hijab et stridens hodeplagg lenge før Merete Hodne kastet ut sin hijab-kledde kunde. I februar 2009 meldte Justisdepartementet i en pressemelding at politiets uniformsreglement skulle endres slik at kvinnelig politi kunne bruke hijab som hodeplagg. Dette utløste et ras av protester, og endte med at det ikke ble noen endring.

Dagsavisen 4. juni 2016.

Forfatteren Ola Bog hadde for tre år siden et lite dikt i Dagsavisen, der han sammenliknet hijab med skaut. Det kan se tilforlatelig ut ved første øyekast, men jeg tror ikke skautet som Ola Bogs mor gikk med, hadde samme symboltyngde som en hijab på norske kvinner i dag. Hijab signaliserer hvilken religion man tilhører, og slik jeg forstår det, viser det også at man ønsker å underkaste seg denne religionen fullt og helt. Siden nordmenn flest har et fjernt forhold til islam, blir det da opp til hver enkelt hva man legger i å “underkaste seg fullt og helt”. Noen knytter islam til ytterliggående bevegelser, andre ser på muslimer som islams variant av norske vanekristne. I Aftenposten sto en lengre artikkel om hijab-bruk i oktober i fjor. Der sa islam-forskeren Anne Sofie Roald bl. a.:
__“I Koranen står det ingenting om at man skal dekke håret. Men
-__det står at man skal ta sin «khimar» og dekke brystet.”
__“Hijab er blitt en identitetsmarkør.”
__“Mange kvinner med hijab føler seg annerledes og (…) orienterer
-__seg innover mot gruppen i stedet for utover i samfunnet. Sånn
-__sett blir hijaben skadelig for integreringen.”

I begynnelsen av juni møtte Marian Hussein som vararepresentant for SV på Stortinget, og holdt som den første iført hijab et innlegg der . Dagbladet skrev om det, og måtte slette Facebook-posten om saken på grunn av mange kommentarer preget av hets. Her er de første sekundene av Marian Husseins innlegg:

Lily Bandehy er svært kritisk til Husseins hijabopptreden i Stortinget i Resett-innlegget Vi har åpnet for hijab på Stortinget, skal vi la Koranen bestemme norsk lov?. Bandehy er iranskfødt, tidligere muslim, men har konvertert til kristendommen, og har således solid bakgrunn for sine meninger om hva hijaben representerer. Karine Haaland i Document er også kritisk, men hennes kommentar, Den hvite manns krykker, gjelder forslaget som Hussein på vegne av tre SV-representanter  la frem i sitt neste innlegg samme dag, om en egen handlingsplan mot islamofobi og muslimfiendtlighet.

Zeliha Acar er berettiget til norsk pass, men har problemer med å følge reglene for å få det utstedt. På passfotoet må nemlig ørene synes, og det er vanskelig når man bruker hijab. I et innslag i NRK Dagsrevyen 21 nylig var hun tydelig krenket:

Øyvind Thuestad kommenterer dette i Document-innlegget NRKs evige omsorg for særkrav fra muslimer: «Krenkende» å vise ørene, der han har sakset fra NRKs Facebookside om saken. Den har “i skrivende stund 2000 kommentarer, og det er ingen overdrivelse å si at folk er lite begeistret,” skriver han. Med tanke på at Dagbladet måtte slette sin Facbookpost om SV-varaen med hijab, er det kanskje like greit at Thuestad siterer utvalgte kommentarer, ikke bare lenker til dem.

Kanskje kan også jeg føle meg krenket? Tittelen på Shurika Hansens innlegg i Resett, Norske menn er grunnen til at hun dekker til sine døtre, peker i den retning ved å antyde at jeg ikke klarer å styre meg hvis jeg får se en dame som ikke har dekket håret og ørene med hijab.

Det fremgår vel av det jeg har skrevet, at jeg ikke er overvettes begeistret for hodeplagget hijab. Men alt i alt synes jeg Øystein Mælands innlegg om hodeplagg i Aftenposten i september i fjor, oppsummerer det hele ganske salomonisk, for å holde seg til religionsnære uttrykk:

Klikk på teksten for å se den i fullskjerm i eget vindu.

(Innlegget ble påbegynt 01.07.2019 og fullført 01.07.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Når det er gøy, blir det bra

Kringkastingsorkesteret (KORK for de som har dårlig tid) hadde sin årlige ønskekonsert nylig. Høydepunktet kom tidlig, med ti år gamle Florian Rademacher Krogsæter som solist på althorn. Etter hva jeg vet om korps, er althornet det kjedeligste du kan spille der. Her var det stikk motsatt! Florian har åpenbart talent, men når han spiller så godt, tror jeg det kommer av noe han sier to ganger i forhåndsintervjuet: det blir kjempegøy! Klikk på bildet, hør intervjuet og nyt Florians spill – og gjerne også resten av konserten.

Klikk på bildet for å høre intervjuet Øyvor Bakke har med Florian Rademacher Krogsæter før han er solist med Kringkastingsorkesteret i Capriccio brillante av Herrman Bellstedt.

(Innlegget ble påbegynt 13.06.2019 og fullført 13.06.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Norske krigsseilere: tilgjengelig informasjon og ny forskning

Historien om de norske krigsseilerne under siste verdenskrig er full av dramatikk. De fikk en skammelig behandling etter krigen, men hadde reist seg selv en bauta i form av resultatet av sin innsats, som hadde stor betydning både for den allierte seieren og for Norge (les mer i blogginnlegget Norsk regjeringsmøte med verdenshistorisk betydning).

Nylig kunne Dagsavisen fortelle at det første mastergradsstipendet fra Polstjernefondet, Jon Micelets fond for dokumentasjon  av krigsseilas under og etter 2. verdenskrig, er blitt utdelt. Mottaker er historiestudent Erlend Lundvall, som i sitt mastergradsprosjekt tar for seg bevæpningen av den norske handelsflåten under krigen. Oldefaren hans var kaptein på MT ATHENE, som krigsforliste 10. juni 1942 i konvoi i Middelhavet (les hans rapport om forliset fra sjøforklaringen i Kairo), og denne delen av familiehistorien har bidratt til temavalget.

Jon Michelet bidro selv til å gjøre krigsseilernes historie kjent. Hans seksbindsverk En sjøens helt er en oppdiktet, men svært dokumentarisk preget historie som følger Halvor Skramstad som sjømann under og like etter krigen. Historikernes fremstilling  står i fembindsverket Handelsflåten i krig fra 1990-tallet. Men krigsseilernes historie er langt fra “ferdig forsket”, og bør i likhet med annen norsk krigshistorie ses på av nye generasjoner som kan ha nye innfallsvinkler.

Minnehallen i Stavern.

Allerede da verdenskrigen brøt ut i september 1939, visste norske sjøfolk at dette var farlig. Jeg så en dokumentarfilm der en som hadde seilt i begge verdenskrigene, ble spurt hvordan sjømannslivet var under 1. verdenskrig da Norge var nøytralt. Svaret kom spontant: “Nøytralt? Vi var da faen ikke nøytrale, dem skøyt jo på oss!” 2.500 norske sjøfolk omkom i krigsforlis 1914-18, og etter krigen var det den gang ingen tvil om at de hadde gjort en viktig innsats, bl. a. ved å bringe forsyninger til Norge. Kort tid etter krigen utkom en bok med navnet på alle de krigsforliste sjømennene, og Minnehallen i Stavern ble reist etter en arkitektkonkurranse i 1923 og innviet av Kong Haakon 7. i 1926.

Etter 2. verdenskrig var det ikke samme oppmerksomhet om de som hadde bidratt i krigsinnsatsen ved å fortsette å gjøre jobben som sivile sjøfolk. Jeg tror det kan skyldes at det denne gangen hadde foregått krigshandlinger i Norge, og at mange hadde følt okkupasjonsmaktens brutalitet. Likevel er det rart at det tok så lang tid før anerkjennelsen av krigsseilernes innsats kom. “Godt og vel 40 år etter så fikk dem medalje for det,” sang Erik Bye i en vise om norske sjøfolk. Som en del av forberedelsene til denne sene æresbevisningen  gjorde Harris Gregersen og Margrete Otter i 1987 den store jobben å kopiere alle sjøforklaringer og mannskapslister fra de 517 forlisene i Nortraship-flåten. Forsvarsmuseet og Norsk Sjøfartsmuseum fikk ett kopisett hver med et følgeskriv der det bl.a. sto: “Materialet tillates brukt av interesserte, men tillates ikke fjernet fra museene. Helst så vi at det – i likhet med 1. verdenskrigs forlis – blir trykt og oppbevart i bokform.”

Lenge var disse kopiene det beste som fantes av kilder for bl.a. familier som ville finne ut av “sin” krigsseilers historie. Men nøkkelen for å finne opplysninger var at man kjente til hvilket skip vedkommende hadde seilt på, for innholdet i de mange ringpermene var ordnet alfabetisk på skipsnavn. Det var derfor en stor forbedring da Oslo Internasjonale Sjømannshjems Fond bevilget midler slik at Sjøfartsmuseet kunne overføre sjøforklaringene til en søkbar database. Det måtte gjøres ved avskrift av forklaringene, en jobb jeg var så heldig å få utføre. Senere var jeg undervisningsleder ved museet, og handelsflåten under krigen var ett av temaene vi tilbød for ungdomsskole og videregående skole. Da spurte jeg alltid om elevene kjente til noen i familien som hadde seilt ute under krigen, og noen ganger kunne jeg sende en stolt ungdom hjem med utskrift av sjøforklaring og mannskapsliste fra det krigsforliset som en eldre slektning hadde vært med på. Databasen ble forøvrig senere utgitt i bokform, med et fyldig register over personer og skip , og dermed fikk Harris Gregersen og Margrete Otter sitt ønske oppfylt.

Ulempen med det databaserte registeret var at det bare omfattet sjøfolk som hadde vært med på et forlis, noe over 13.000 navn. Det var et stort tall, men langt fra alle. Krigsseilerregisteret i Kristiansand har som mål å finne alle. Sjøfartsmuseets database er en del av registeret sammen med mange andre kilder, og Arkivet freds- og menneskerettighetssenter står for kvalitetssikring av opplysningene. Registeret omfatter nå navn på 29.591 norske og 17.878 utenlandske sjøfolk i Nortraship-flåten.

Mange krigsseilere fikk senskader, ikke minst av de psykiske påkjenningene som for noen varte i seks år, fra krigsutbruddet i september 1939 til Japans kapitulasjon i august 1945. Men når det virkelig gjaldt, var de tilbake i kamp. Det skjedde under Jotun-brannen i Sandefjord i 1976. Og det skjedde da det brøt ut brann i Hellesøy, der en av beboerne var krigsseiler. Guri Hjeltnes forteller:

___En natt vinteren 1968/69 år siden brøt det ut brann i den lille kystbygda Hellesøy lengst nord i Øygarden. Brannen startet i et bolighus med eternittvegger. Flammene skjøt ut eternittplater som landet på andre hus, brannen spredte seg raskt. Husene sto tett i tett i Hellesøy. Alle som kunne, måtte ut for å hindre at hele bygda brant opp.
___Datterens første tanke var at nå kom faren til å dø. Han som ikke tålte noen ting, kunne ikke tåle en brann i nabolaget.
“Hvordan gikk det med far?” spurte Ingrid Sæterdal moren. Hun gikk på gymnaset i Bergen og ringte hjem til foreldrene i Hellesøy.
___“Nei, med far,” svarte moren, “-med ham gikk det fint. Han var ute natten igjennom for å slokke, han var med på å lede hele brannslukningsarbeidet fra starten av.”
___Faren hadde tatt varebilen – foreldrene drev butikk – og kjørt etter brannpumpen. Alt hadde vært hektisk, folk var oppskjørtet og redde. Men Ingrid Sæterdals far hadde gitt kommando og beholdt kontrollen. Faren skrudde ned når de andre skrudde opp, ga klare ordrer på en rolig og sindig måte.
___Walter Sæterdal var krigsseiler. Han hadde seilt ute gjennom alle krigsår, blant annet om bord i eskortefartøyer som fulgte konvoiene over Atlanterhavet i ubåtflokkenes tid. Femti overfarter over Atlanteren, kamp mellom ubåter og eskorte, vellykket og mislykket redning av overlevende fra handelsskip – alskens minner bar han med seg i hele etterkrigstiden.
___Men dette visste ikke barna. Han fortalte dem aldri noe alvorlig fra krigen. I oppveksten så de bare at faren var uforutsigbar, de visste aldri hvordan han ville reagere. Han taklet nye situasjoner dårlig, kunne være oppfarende og urimelig især når mye skjedde på en gang. Han reagerte på lyder, telefon, ringeklokke. Barna måtte ikke skrike og ikke løpe bak ryggen hans. Ja, falt en gaffel ned fra bordet, hoppet han opp.
___Faren var krigsskadd, og det satte sitt preg på hele familien. …
___Så brant det hjemme i Hellesøy. Og far ble med ett en annen, til familiens forundring. Moren kjente ikke ektemannen igjen etter brannen som truet med å legge hjembygda i aske. Han kom først hjem igjen til frokost, etter å ha stått på hele natten. Bygda var berget, Walter Sæterdal var helt rolig, drakk kaffe, gikk og la seg som om ingenting hadde skjedd.
___Da Ingrid Sæterdal ble voksen, kom hun en dag hjem med Arne Hartmarks bok om Atlanterhavsslaget og de norske korvettene. Da begynte faren å gråte. Han åpnet ikke boken eller snakket med datteren. Walter Sæterdal sa bare ut i luften: “Det var så mange vi ikke klarte å redde”.

Utdrag fra Epilog – brannen i bind 4 av verket Handelsflåten i krig 1939-1945.

(Innlegget ble påbegynt 05.06.2019 og fullført 05.06.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Fedrelandssanger og flagg

I anledning grunnlovsdagen åpner også dette innlegget med nasjonalsangen Ja, vi elsker dette landet, som Bjørnstjerne Bjørnson opprinnelig kalte Fædrelandssang. Her synger Den norske Studentersangforening alle de åtte versene. Utrolig nok er det mulig å fullføre norsk skole uten å lære hele nasjonalsangen, uten faktisk å vite at den egentlig har åtte vers, ja, til og med uten å kunne  de tre versene som vanligvis synges.

De fleste kjenner Rikard Nordraaks melodi og synger med i hvert fall på første vers av Ja, vi elsker dette landet. Enkelte uten folkeskikk  fortsetter å prate sammen som om dette var en hvilken som helst “låt”. I NRK har noen fått det for seg at nasjonalsangen passer som bakgrunnsmusikk, som i reportasjen Caroline Bækkelund Hauge hadde i Nyhetsmorgen mandag om økende interesse for bunad blant “flerkulturelle” (man blir ikke flerkulturell ved å flytte fra bygda til byen eller omvendt …).

Det begynner å bli noen år siden Bjørge Lillelien under cupfinalen avbrøt sin reportasje med et kort “… og så får vi nasjonalsangen,” før han forholdt seg taus og lytterne hørte Ja, vi elsker … med korps og gjerne publikums sang.

Staples tilbyr mujligheten for å tørke sølete fingre på flagget for kr 19,-.

Av et firma som kaller seg Staples kan man vel ikke vente noen nasjonalfølelse, men firmaet  burde vise respekt for nasjonalsymbolene. Fortsatt får små barn beskjed om ikke å subbe flagget i bakken på 17. mai, og jeg tror det ville blitt et ramaskrik om man hadde fjernet pinnen fra barnas flagg og brukt flagget som serviett. Men det er akkurat det Staples foreslår, bare i den varianten at flaggene er trykt på porøst papir. Attpåtil tar firmaet seg betalt for det – og noen er så uten folkeskikk at de kjøper dette.

Pledge of Allegiance to the Flag – Klikk på bildet for bedre leselig utgave.

USA er et land der flagget brukes mye, og amerikanske skoleelever avgir jevnlig løfte om troskap mot flagget. USAs nasjonalsang The Star Spangled Banner har navn etter flagget. Det er vanlig at store arrangementer i USA åpnes med at nasjonalsangen blir sunget eller fremført av en artist. Det skjedde også under Woodstock-festivalen i 1969, og artisten var Jimmie Hendrix. Ved å bruke alle el-gitarens muligheter til å skape lydeffekter brakte han sangteksten rett inn i debatten om Vietnam-krigen.

Øynasjonene Japan og Island har to av verdens vakreste nasjonalsanger, og jeg synes sangene likner litt på hverandre. Den japanske heter Kimigayo, er en av verdens korteste nasjonalsanger, og med en tekst som jeg tror er henvendt til keiseren. Den islandske er en salme, skrevet til tusenårsfesten i 1874 for bosetningen på Island. Den  fremføres med kor!

Siden det er 17. mai i dag, passer det å avslutte med en marsj. Oscar Borg skrev festmarsjen Amerika Norge til åpningen av Den norske Amerikalinje i 1913. Han har brukt lett gjenkjennelige vendinger fra Ja, vi elsker dette landet, og hvis noen synes de kjenner igjen en kjent marsj ca. 1 minutt og 55 sekunder fra begynnelsen, er det noen toner som minner om Alte Kameraden av Carl Teike. Men dette er en helstøpt marsj av Oscar Borg i en fremføring med Oslo Brigademusikk.

(Innlegget ble påbegynt 15.05.2019 og fullført 15.05.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Sauer og andre ålreite dyr

Foring i et gammel sauefjøs.

For mange år siden hadde NRK radio et program eller programinnslag der rollefigurene var en sauebonde fra Sørvestlandet og en bymann. De pratet sammen om løst og fast, og i et av innslagene stilte bymannen spørsmål ved om det egentlig var bonden som holdt sauer, kanskje det heller var slik at sauene holdt ham. Argumentene var gode: han måtte bygge fjøs til sauene, han måtte stille opp flere ganger daglig i vintersesongen for å gi dem mat, og han måtte sørge for at de kom sikkert hjem fra sommerbeite. Liknende tanker ga en ekte sauebonde som jeg kjente, uttrykk for. Han syntes det var et paradoks at han jobbet hardt med sauene sine hele året, og han var glad i dyrene, og så endte det opp med at han tok livet av en stor del av dem om høsten. Naboen hans var også glad i sine sauer, og syntes særlig det var leit en gang han måtte sende en som hadde tjent ham trofast i mange år, med bilen til slakteriet. Da han senere på dagen fikk seg en matbit på bygdas kafe, svingte slakteribilen inn foran kafeen – sjåføren skulle også ha mat – “og der sto denne sauen på lasteplanet og stirret på meg så jeg mistet apetitten,” sa sauebonden.

Sauebonden Pål Ragnar Paulsen dro til Luster for å hente botkomne sauer hjem til Lom, en tur på ca. 60 mil tur-retur.

I februar hadde NRK-Dagsrevyen et nyhetsinnslag om sauebonden Pål Ragnar Paulsen fra Lom, som hentet savnede sauer i Luster. Hans holdning til dyrehold er representativ for alle de bønder jeg har vært i kontakt med. Anne Ragnhild Korsvold Saglien kaller seg budeie, og har skrevet et innlegg i Aftenposten. Overskriften  “Kom ikkje her og sei at dyra mine ikkje har det godt!” kan antyde at hun har blitt provosert av noen som har et fjernt forhold til dyrehold.

I tidligere innlegg her i bloggen har jeg argumentert mot vegetarianisme og  for kjøp av sauekjøtt. Med tanke på det siste går det vel nå mot slutten av lammingstiden, og etter sommerbeitet er livet slutt for mange av årets lam. Men hverken jeg eller en tidligere sauebonde jeg rådførte meg med, tror på etiketten jeg fant før påske i Meny på Sandvika Storsenter: “Årets ferske lam”. I april!?

Bildet er tatt 17. april i Meny Sandvika Storsenter. Hvilken sauebonde har sendt sine nyfødte lam til slakting?

(Innlegget ble påbegynt 23.04.2019 og fullført 24.04.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Gjenbruk

Fornebu Gjenbruk holder til i Snarøyveien 48. Kjør til rundkjøringen med skulpturen, kjørt tilbake mot Oslo og ta første avkjørsel til høyre ca. 100 m fra rundkjøringen.

De siste to-tre ukene har det foregått en større oppgradering av datautstyret her i “redaksjonsbygningen”. Men det er oppgradering i gjenbruksstil. Tre gamle bærbare PC’er har fått Windows 7 og er tilordnet hver sin oppgave i huset. To andre har beholdt henholdsvis Windows Vista og Ubuntu og blir bevart fordi de har programvare jeg ikke finner andre steder. Så har jeg investert i “nytt” utstyr innkjøpt for kr 400,- på Fornebu Gjenbruk (ingen nettside, men finnes på facebook): en stor flatskjerm med innebygd høyttaler og en scanner som også kan scanne lysbilder og annet gjennomskinnelig materiale.

Kaste er et ord jeg bare kjenner fra nynorsk-opplæringen, der kaste-klassen er en annen betegnelse på a-verb, de som ender på -a i fortid. For man kaster ikke så lenge man har lagerplass. Og tar lagerplassen slutt, bygger man mer lagerplass.

Skyvedør der platene er nye, mens rammeverk, hjul, skinne og beslag er hentet i garasjen.

Gjenbruk er derfor et ord med god klang her på bruket. Da vi i 1993 utvidet hybelleiligheten på hjørnet av hovedbygningen, hadde vi mange rester av gipsplater fra tilsvarende arbeid i resten av etasjen. De ble brukt til veggkledning på et par steder i den ombygde hybelen, de ble sparklet og malt og ser fortsatt ut som de skal. Vi fant en døråpning i tømmerveggen bak panelet, og med litt tilpasning kunne vi der bruke en dør som far hadde fjernet i sin butikk, og som hadde ligget på garasjeloftet siden 1950-tallet. Skyvedøren mellom hybelens kjøkken og stue ble laget med rammeverk av gulvplanker fra ombygningen av uthuset i 1982. Skyvedørsbeslaget består av hjul fra en handlevogn og en aluminiumsskinne som var til overs fra utstillingsutstyr hos tidligere arbeidsgiver.

Når jeg ser meg om der jeg sitter og leser aviser og/eller ser på TV, slår det meg at nesten hele det lille karnappet er gjenbrukt. Det er bygd av materialer fra den le-veggen som tidligere sto mot gårdsplassen. Benken på bildet er en sammenleggbar seng som ble innkjøpt til familien en gang på 1960-tallet. TV-apparatet (egentlig en monitor for å se nett-TV) har jeg fått av gode venner som fikk en ny og litt bedre TV av noen andre. Og stolen jeg satt i da jeg tok bildene nedenfor, er en forhøyet lenestol som mor fikk på 1960-tallet. Men jeg må innrømme at takplater, vindusglass, gardiner og gulvbelegg er nytt. Det er også gassovnen (til bruk på ekstra kalde vinterdager), men den er kjøpt på tilbud.


Gjenbrukt TV-stue. T.v.: Skyvedørene er ombygde skapdører. Toseteren er en sammenleggbar gjesteseng fra 1950-tallet. Og gassovnen er kjøpt på tilbud. T.h.: Flatskjerm til nett-TV er overtatt fra noen som fikk en bedre TV. Veggpanelet er perlefaspanel fra en innervegg i hovedbygningen. Men gardinene er nye.

“Bruk og kast”-samfunnet ser heldigvis ut til å være i ferd med å gå av moten. Thor Nordgård og Kari Stavlund har vel aldri vært der. De bor i et hus som nesten ikke er forandret siden 1965, og som Aftenposten fortalte om i høst. Og Aftenpoddens Sarah Sørheim fortalte begeistret om en ung ekspeditrise  som ga henne håp om fremtiden.

 

To andre blogginnlegg handler også om gjenbruk:
Gammel maskin får nytt liv (22.06.2018)
Eplepressing på Langset: Saftfabrikken 2.0 (05.10.2018)

(Innlegget ble påbegynt 05.12.2018 og fullført 27.03.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Ukens biting: Tårn og dødshus for store egoer

Biting står oppført som et av synonymene til detalj i Synonymordboka.no.
Jeg har valgt ordet fordi det også kan være substantivering av verbet å bite.
Begge betydninger kan være aktuelle for det som her omtales.

___________________________________________________________________________

Paragraf 1 i Aksel Sandemoses Jante-lov lyder slik: “Du skal ikke tro du er noe”. Enkelte markerer så stor avstand til denne paragrafen at det kan virke latterlig, selv om mye av det de har prestert, viser at de faktisk er noe. De siste ukene har gitt et par eksempler.

Det er gått tre måneder siden Kjell Inge Røkke i all beskjedenhet lanserte ideen om et 200 meter høyt tårn på Fornebu (omtalt her i bloggen i et innlegg og i tilbakeblikk 21.12, 28.12 og 25.01). Selv har han, så vidt jeg har registrert, ikke sagt et ord om prosjektet. Men det har møtt motstand, og for et par uker siden fant tårnets arkitekt, Gert Wingårdh, at verden måtte opplyses, og skrev debattinnlegget Skyskraperen på Fornebu vil bli oppfattet som smal og vakker i Aftenposten. Han fikk svar fra Paul Grøtvedt med Document-innlegget Når Røkke-arkitekten skjønnmaler sitt tårn, der han er kritisk til Wingårdhs ego: “Slikt gjør man ikke, med mindre egoet er større enn begavelsen”. Grøtvedt skrev også om prosjektet like etter lanseringen, og ironiserte over Kjell Inge Røkkes ego: “Om forskningssenteret blir realisert som skyskraper, er det neppe noen som tenker på innholdet, men på giveren”. Det er ellers påfallende at havforskningen – i hvert fall det av den som er finansiert av Kjell Inge Røkke – er avhengig av å drive sin virksomhet 200 meter over havet. Nina Jensen (adm. dir. for REV Ocean som skal “bo” i tårnet) er indignert over at noen tror Røkke skal tjene penger på byggverket (hvordan kan noen ha kommet på slikt!?), og sier til NRK Østlandssendingen: “Dette er ikke et prosjekt som det kommer til å gjøres gode penger på, men snarere et utrolig viktig prosjekt for å redde livet i havet.”

Bjarne Melgaards “Dødshus”. Klikk på bildet for å lese hva Arkitektnytt skrev om prosjektet.

Bjarne Melgaard ville for noen år siden bygge seg hus. I all beskjedenhet valgte han plassering i et vernet skogholt som gjenfinnes på flere malerier av Edvard Munch den gang han bodde på Ekely. Nå var hverken naboene eller etter hvert byrådspartiene AP, SV og MDG særlig begeistret for Melgaards planer, og han fikk beskjed om å finne en annen tomt. Det er visst ikke så interessant, for han planlegger nå å bygge huset i utlandet. Slik kommenterte han beskjedent beslutningen i NRK Østlandssendingen nylig:

(Innlegget ble påbegynt 04.02.2019 og fullført 04.02.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Lek uten hjelm

Klikk på illustrasjonen for å lese Lekeplassutstyrs-forskriften (10 kapitler pluss et vedlegg).

Da jeg arbeidet på museum, laget en sivilarbeider en lekeinnretning  for barn. Det var en båt som sto på en sokkel som skulle forstille vann, og barna kunne gå ombord i båten eller krype inn under den og være “i vannet”. Innretningen var populær blant barnehager på besøk, og alle var fornøyd, inntil en eller annen slo opp i forskriftene for lekeapparater. Der fremgikk det klart at et så høyt podium krevde støtabsorberende underlag på marmorgulvet rundt det. Høyden var 70 cm, så vidt jeg husker, mens øvre grense for underlag var 60 cm. Barna kunne jo falle utenfor og slå seg, må vite.

Da jeg vokste opp, var det ingen forskrifter for sikkerhet ved lekeapparater, og ikke så mange lekeapparater heller. Jeg gikk i barnehage (i dag ville den knapt vært godkjent som barneparkering, hvis det fortsatt er et gangbart uttrykk) 200 m hjemmefra. Det var i hjørnet av en stor villahage, der det også var et flatt område etter en tidligere tennisbane. Det var sandkasse der, ellers ikke noen lekeapparater. Men en dag så jeg en rusten blikkboks, som trolig var blitt kastet over gjerdet fra veien. Jeg ville leke fotball, og sparket boksen. Mens den fløy gjennom luften, kom nabojenta Kirsten på kryssende kurs, og ble truffet i pannen av boksen. Hun fikk et kutt i pannen så stort at det måtte sys. Da jeg kom hjem, hadde noen fortalt mor at jeg hadde slått Kirsten med en lekespade, slik at hun måtte på sykehus og sy igjen såret. Siden da har min interesse for å spille fotball vært ikke-eksisterende.

Bortsett fra tante Ruth i barnehagen kan jeg ikke huske at voksne var i nærheten eller brydde seg om oss når vi lekte ute. Den eneste var fru Moe, som kjeftet på oss når vi bygde demning foran Moe-garasjen. Det var det beste stedet å bygge demning når det regnet, og fru Moes skjenn var en større trussel mot oss barn enn biltrafikken. For på  Gamle Drammensvei, som var grusvei på 1950-tallet, var det så få biler at vi ropte “bil” hver gang det kom en.

Vippehusker og karusell. Karusellen er av samme type som “vår” på Kadettangen, mens vippehuskene er modernisert, med støtabsorberende bildekk der de treffer bakken. Vår hadde en jernbøyle som traff gresset …

Av og til dro vi bort til Kadettangen. Der var det skøytebane om vinteren og badestrand om sommeren, men også lekeapparater: sving-huske, dump-huske og karusell. Den siste var en sirkelformet jernplate som roterte rundt en akse i sentrum, og med bøyler til å holde seg fast i. Vi måtte selv sparke den i gang og holde tempoet, og det var selvsagt om å gjøre å få den til å gå så fort som mulig. Det var også en utfordring å gå på i fart. Dette var ubetjente lekeapparater, og veien hjemmefra innebar kryssing av Drammensveien på et uoversiktlig punkt, men høyeste fartsgrense var bare 70 km/t … Men det var ingen voksne som fulgte oss.

Vi hadde strandtomt rett nedenfor eiendommen, på Lakseberget. Der lå det 6-8 badehus som tilhørte andre eiendommer i nabolaget. Dette var også en del av lekeområdet, og for å komme dit, måtte vi krysse Drammensveien fra porten nede i hjørnet av hagen. Det var fint å bade fra vår strand, selv om det var knust leirskifer og ikke sand som dekket den. Utenfor var det brådypt etter et par meter. Vannkvaliteten var så som så, med en sikt på i beste fall 30 cm, og vi brydde oss ikke om at det på nabotomten var et rør der overvannet fra alle septiktankene i Sandviksåsen kom ut. Om vinteren gikk vi ut på isen herfra, og om våren var det spennende å seile på isflak når isen gikk opp. Mor var ikke særlig begeistret en gang jeg kom søkkvåt hjem etter å ha falt i vannet, og jeg fikk forbud mot mer isflak-seiling.

Strandlinjen ved Lakseberget rett nedenfor Langset.

Det lå 8-10 fritidsbåter fortøyd langs stranden. Én av dem tilhørte min familie, som hadde en robåt jeg fikk lov til å bruke fra jeg var ca. 12 år gammel – den eneste i klassen som disponerte båt. Sammen med klassekamerater dro jeg på gjentatte ekspedisjoner til Kalvøya (broen var ikke bygd ennå), der vi etablerte oss på odden nærmest Høvikodden. Der lagde vi leirplass, med ildsted i midten og stoler bygd av store steiner rundt. Med dette som base utforsket vi øya, som hadde mye å by på. Vi kunne lett ha svidd av hele øya, for vi lette opp einerbusker med tørre grener som vi satte fyr på – de gnistret så festlig! Heldigvis fant vi ikke på å sette fyr på det høye, tørre gresset på de to slettene der det nå er plenområde og fotballbaner.

Alt dette kom jeg etter hvert i tanker om etter først å ha hørt BBC-podcasten Playgrounds made of junk om lekeplasser i Storbritannia rett etter 2. verdenskrig. Like etterpå så jeg et innslag i Norge Rundt om Papperiet. NRKs korrespondent i Washington, Veronica Westhrin,  var også innom temaet “hva er trygt for barn?” i sitt korrespondentbrev i Urix på lørdag for et par uker siden.

(Innlegget ble påbegynt 16.01.2019 og fullført 16.01.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Norsk-russisk samarbeid

Dagen i dag kunne gjerne opprettes som minnedag for norsk-russisk samarbeid. I 1978 inngikk Norge og Sovjetunionen gråsoneavtalen. Femten år senere var Norge og Russland to av landene som undertegnet Kirkenes-erklæringen, som markerte starten på Barentssamarbeidet.

Gråsoneavtalen hadde sin bakgrunn i at Norge og Sovjetunionen gjorde krav på jurisdiksjon i overlappende  områder i Barentshavet. Avtalen bestemte at hvert av landene skulle håndheve myndighet over egne fiskefartøyer i sonen, mens fartøyer fra tredjeland måtte ha tllatelse fra enten Norge eller Sovjetunionen.

Da Kirkenes-erklæringen ble undertegnet i 1993 var den kalde krigen nettopp slutt, og optimismen var stor når det gjaldt fremtidig samarbeid mellom landene som grenser til eller ligger nær Barentshavet: Norge, Russland, Finland og Sverige. En frukt av dette er avtalen mellom Norge og Russland om en visumfri sone i grenseområdet mellom landene.

Delelinje avtalt mellom Norge og Russland i 2011.

I 2011 ble Norge og Russland enige om delelinjen mellom landene i Barentshavet, og gråsoneavtalen ble dermed uaktuell. Norge ønsket i utgangspunktet at grensen skulle settes etter midtlinjeprinsippet, som følger landformer. Sovjetunionen/Russland ville bruke sektorlinjeprinsippet, som som følger lengde- og breddegrader. Det som begynte med gråsonen i 1978, endte med en kompromisslinje i 2011.

Pomorhandel: Russiske skuter ved Finnkongkeila ytterst i Tanafjorden i Finnmark.

Langt tilbake i tid, mens Russland var et tsar-rike, foregikk også et samarbeid på tvers av grensen i nord, men da på privat basis. Pomorhandelen (pomor betyr ved havet) foregikk fra 1700-tallet. Det var russiske handelsmenn fra Kvitsjøen som dro til Finnmark og Troms med korn og mel og kjøpte med seg fisk hjem igjen. Denne handelen var så omfattende at det oppsto et eget handelsspråk, russenorsk. Etter den russiske revolusjonen i 1917 ble grensen etter hvert stengt, og handelen stoppet opp.

Etter 2011 har dessverre Russland under president Putin foretatt seg ting som har fremkalt internasjonale reaksjoner og som også gjør norsk-russisk samarbeid vanskelig. Det er grunn til å tenke over spørmålet oberst Arvid Halvorsen stiller i Aftenposten-nedenfor:

Klikk på bildet for å lese innlegget i eget vindu.

(Innlegget ble påbegynt 10.01.2019 og fullført 10.01.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

En sang for HESTMANDEN

 

Maleri av HESTMANDEN slik skipet så ut etter en ombygning på 1930-tallet.

Ved Bredalsholmen Dokk og Fartøyvernsenter i Kristiansand ligger DS HESTMANDEN fortøyd, 118 år etter sjøsettingen ved Laxevaag Maskin & Jernskibsbyggeri i Bergen. At skipet fortsatt eksisterer, er et av norsk sjøfartshistories tilnærmede mirakler. Nå mangler bare en siste innsats før HESTMANDEN er klar som flytende minnesmerke for handelsflåtens og krigsseilernes innsats gjennom to verdenskriger. Det står om midler til drift av skipet: ca. 0,05 millarder kroner i et statbudsjett på 1377,1 milliarder (omtalt først i Fædrelandsvennen, deretter i Resett og til slutt i NRK Dagsrevyen).

Ca. 160 millioner er brukt på å restaurere HESTMANDEN. Alt som er brukt og som kommer til å bli brukt, kan ses på som nedbetaling av en æresgjeld til krigsseilerne og deres innsats  i to verdenskriger. I den første skaffet de forsyninger tll landet. I den andre bidro de sterkt til den allierte seieren, og la grunnlaget for gjenreisingen i Norge etter krigen.

I kystruta hadde HESTMANDEN sin faste kaiplass ved like utenfor Vestbanestasjonen (nå Nobels fredssenter), på innerste del av det som nå er Aker brygge.

Da HESTMANDEN ble sjøsatt i 1911, var bare navnet nok til at de færreste ville spådd skipet noen lykkelig fremtid. “Alle” vet at det betyr ulykke å snakke om hest til sjøs (de mest innbitte oppgir ikke motorkraft i hestekrefter), og da hjelper det ikke om navnet kommer fra en øy noen mil nord for Sandnessjøen. Men HESTMANDEN gikk støtt og stødig i kystrute for Vesteraalens Damskibsselskab (VDS) både før og etter 1. verdenskrig. Sånn sett kunne skipet like gjerne vært museumsskip for den transporttjenesten som i dag for en stor del er overtatt av containere på bil og tog.

Den restaurerte HESTMANDEN til kai ved Bredalsholmen Dokk og Fartøyvernsenter. Skipet er malt som under siste verdenskrig med “marinegrå” farge som til og med dekker skorsteinen med VDS-merket. Jeg har ikke funnet noen bilder av skipet fra krigsårene.

Men der HESTMANDEN ligger ved Bredalsholmen, ser skipet mer ut som et krigsskip enn som et kystruteskip. Det er ingen kanoner å se, riktignok, men skipet er gråmalt over det hele, til og med skorsteinen med VDS-merket. Slik så alle skip i Nortraship-flåten ut, da var de minst synlig for fiendtlige fly og skip. HESTMANDEN seilte i to verdenskriger. I den første (1914-1918) var Norge nøytralt, men skipet var innleid til britisk tjeneste. Det kunne lett blitt enden på historien. Det fortelles at HESTMANDEN en gang gikk i konvoi med en del andre skip langs kysten av Frankrike, men sakket akterut. Et enslig skip uten beskyttelse av marinefartøyer kan være lett bytte for ubåter eller andre krigsskip. Men i dette tilfellet ble resten av konvoien senket, mens HESTMANDEN klarte seg fordi den ikke hadde holdt følge.

Etter det tyske angrepet på Norge i 1940 rekvirerte regjeringen alle norske skip til krigstjeneste (blogginnlegget Norsk regjeringsmøte med verdenshistorisk betydning). HESTMANDEN gikk i militær transport frem til 7. juni, da skipet forlot Norge og ble satt inn i transporttjeneste langs kysten av Storbritannia.  Atlanterhavs-konvoiene led store tap, men konvoiene rundt de britiske øyer var heller ikke farefri. En gang holdt det på å gå galt under et tysk flyangrep. Et av flyene sneiet HESTMANDEN og styrtet i sjøen. Skadene på skipet var en brukket mast.

HESTMANDEN ble omdøpt til VEGAFJORD da Høvding skipsopphugging kjøpte skipet.

HESTMANDEN ble ombygd fra kull- til oljefyring i 1946, og gikk deretter i transporttjeneste i forbindelse med gjenoppbyggingen i Finnmark og Troms. I 1955 kjøpte Høvding skipsopphugging skipet, og døpte det om til VEGAFJORD. Under dette navnet holdt det også på å gå galt, og det til og med på grunn av en ubåt. En tysk ubåt som var senket, skulle heves, og vekten ble i meste laget for HESTMANDEN, som holdt på å kantre. Men nok en gang kom skipet helskinnet hjem.

Men etter fullført skipsopphuggingstjeneste ble HESTMANDEN lagt i opplag og var klar kandidat til selv å bli opphugd. Redningen denne gangen var Norsk Veteranskibsklub, som i 1979 med støtte fra Petter Olsen kjøpte HESTMANDEN og sto for en “møllposeoperasjon” slik at skipet ble foreløpig bevart. Etter 17 år med frivillig restaureringsarbeid fikk skipet status som krigsminnesmerke av Stortinget, og i 1996 ble det fredet av Riksantikvaren. Det forhindret ikke nye økonomiske prøvelser, og nå mangler altså fem millioner kroner til drift.

Høsten 1995 tok sanggruppen Hummer & Canari, der denne bloggeren er et fremtredende medlem, initiativ til en konsert til inntekt for restaureringen av HESTMANDEN. Konserten ble avsluttet med sanggruppens egen sang til HESTMANDEN, som her gjengis i opptak fra konserten.

Les også:
Jubileum for krigsveteranen KNM HITRA (26.10.2018)

(Innlegget ble påbegynt 10.01.2019 og fullført 10.01.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no