Kategoriarkiv: Kultur

Fullført obligatorisk skole

I disse dager er det seksti år siden jeg fullførte det som da var obligatorisk skolegang. Siste skoledag på Høvik folkeskole skoleåret 1959/60 var sannsynligvis ikke en fredag (lørdagsfri i Bærumsskolenskolen ble først innført på 1970-tallet), kanskje heller torsdag 23. juni – jeg mener å huske at skoleslutt var knyttet til  St. Hansaften.

Min karriere på Høvik skole begynte i den nye paviljongen, der 1.-3. klasse holdt til. Paviljongen var visst bygd for at det skulle bli plass til 1946-kullet (“fredsbarna”), som jeg tilhørte. I paviljongen var det også lærerværelse og kontor for rektor (som hadde tittelen overlærer), dessuten lokaler for skolekjøkken og pappsløyd – men ingen gymsal, når vi hadde innegym, foregikk det i korridoren utenfor rektors kontor.

Jeg gikk på en kjønnsdelt skole. Gutter og jenter gikk i samme klasse, men hadde ikke helt de samme fagene. Guttene hadde håndarbeid (= “tekstilforming” ett år, i 3. klasse etter hva jeg husker, mens jentene hadde dette faget fra 3. til 7. klasse. I “håndarbeidsåret” lærte guttene å sy fast en knapp og å stoppe strømper, og sydde sløydforkle med broderte initialer. For guttene skulle ha ett år pappsløyd og deretter tresløyd, vi skulle lære å bruke verktøy. Som student leste jeg at det også til eksamen var forskjell på guttene og jentene, f.eks. kunne det på en eksamensoppgave i regning stå “jentene behøver ikke gjøre denne oppgaven”.

Og eksamen var viktig for å komme videre. Selv var jeg blant de teoriflinke, likevel var jeg redd for ikke å få gode nok karakterer til å komme inn på realskolen, noe  som eventuelt ville innebære at jeg19/ måtte gå framhaldsskolen. Men det gikk bra, selv om jeg tabbet meg  ut ved å velge “feil” stiloppgave ved norsk-eksamen, og “bare” fikk karakteren G (Godt), mens jeg pleide å få M (Meget Godt).

Det er vanskelig å sammenlikne dagens skole med den jeg opplevde. Men det har enkelte ganger slått meg at vi lærte mye, bl.a. husker jeg at jeg en gang mens jeg studerte norsk mellomfag, tenkte at jeg nettopp hadde lært noe mer i grammatikk enn det jeg kunne fra folkeskolen. Men avgangsvitnemålet fra Høvik skole tror jeg ikke finnes i mitt arkiv …

(Innlegget ble påbegynt 19.06.2020 og fullført 19.06.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Kalvøya-opplevelser

Sandviksbukta mellom buktene ved Malmskrivergården og Sjøholmen er truet av utfylling med én million kubikkmeter stein fra tunnelen for Ringeriksbanen. Om det skjer, blir det en fortsettelse av den ødeleggelsen som ble påbegynt da ny E18 ble bygd på begynnelsen av 1960-tallet. Med dette og flere innlegg her i bloggen prøver jeg å dokumentere området slik det så ut før veiutbyggingen. Les de andre innleggene.

–  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  – –

Kart over Kalvøya. Klikk på kartet for å se det i fullskjerm i eget vindu.

Kalvøya ble landfast i 1962, da den hengebroen som i vinter har blitt “pyntet” med glorete LED-lys, ble bygd. Men jeg trengte ikke bro for å komme til Kalvøya på 1950-tallet, for familien hadde robåt, som lå fortøyd rett nedenfor huset. Den fikk jeg lov til å bruke på egen hånd, og Kalvøya, 500 m unna, var nærmeste mål. Hvordan jeg sammen med noen klassekamerater ble en fare for Kalvøyas vegetasjon, fortalte jeg om i blogginnlegget Lek uten hjelm i januar 2019.

Sandviksbukta på 1920-tallet. Bærum roklubbs klubbhus er flyttet fra Kalvøya til Kadettangen. Klikk på bildet for større versjon i eget vindu. Klikk HER for et “rent”, større bilde (uten røde påtegninger).  Bildet er tatt fra Villa Fredheim.

Under våre ekspedisjoner rundt på Kalvøya oppdaget vi noe som åpenbart hadde vært et bygningsfundament. Vi syntes det var spennende med et hus som hadde forsvunnet helt, og visste ikke at dette var det som sto igjen på Kalvøya av Bærum roklubbs første klubbhus, som ble flyttet til Kadettangen.

Bilde-rekonstruksjon av H7-merket på Kalvøya.Den røde pilen peker ned på fjellveggen der merket var malt. Klikk på bildet for å se de i fullskjerm i eget vindu.

Vår leirplass lå i skogkanten på den lange odden innenfor Studentenes roklubb. Vanligvis dro vi korteste vei dit, men det hendte at vi tok omveien  rundt Kalvøya, bl.a. for å utforske den lille holmen Kalvøykalven. Da passerte vi den høye fjellskrenten mot Nesøya, der et stort H7-merke var malt på den glatte fjellveggen. Vi visste at det var blitt malt under krigen (krigtidens “grafitti”), men vi visste ikke at det var Einar Kristiansen som hadde gjort det, noe jeg fikk vite sist høst av Ingolf Kristiansen (født og oppvokst på Kalvøya, bor der i sommerhalvåret og passer på  øya, er ikke i familie med Einar Kristiansen). Merket i fjellveggen er ikke lenger synlig, men det finnes sikkert malingrester som gjør en rekonstruksjon mulig. Utfordringen går til Bærum kommunes kulturavdeling; et passende mål kunne være å ha det klart før august 2022, da er det 150 år siden kong Haakon ble født (03.08.1872) og 140 år siden Einar Kristiansen ble født (13.08.1882).

Selv under krigen var nok Kalvøya en fredelig plett. Det tok slutt rundt 1960, i hvert fall i en periode på året. Da ble det. etter hva jeg husker,  først arrangert St. Hansfest et par år, med pontongbro fra moloen ytterst på Kadettangen som adkomstvei. Så kom den nåværende broen, som gjorde at Kalvøya-festivalen kunne arrangeres. Der var jeg én gang, med det formål å få tak i en tekst av Lillebjørn Nilsen. Men jeg hørte festivalen hvert år, jeg bor tross alt bare 500 meter fra der hovedscenen sto. Likevel kan jeg ikke huske at lyden var spesielt sjenerende, kanskje fordi vi (etter min hukommelse) hørte hele lydbildet, ikke bare bassen. Sjenerende (et altfor mildt ord!) var derimot Extrema Outdoor, et “rave-party” som terroriserte hele Vestre Bærum i 2010 og 2011 med de daværende kommunepolitikernes velsignelse (noen av disse har fortsatt politiske verv). Politikerne syntes dette var en fin måte å “sette Sandvika på kartet” på; hovedoppslagene i pressen handlet om narkobeslag og -arrestasjoner …

Fremtidens Kalvøya? Hva med å ta utgangspunkt i øya slik den er, og bruke den til naturopplevelser for skoleelever på mellomtrinnet, gjerne i et samarbeid med Sjøholmen marime senter, som holder til på landsiden rett innenfor Kalvøya. Og jeg ser frem til at Bærum spelemannslag arrangerer landskappleik i Sandvika med hovedscene på  Kadettangen og festivalcamp på Kalvøya. Skal vi si i 2025?

Øyene i Bæums-skjærgården (Vestfjorden). KLikk på kartet for å se det i fullskjerm i eget vindu.

Før Satans Vegvesen raserte landskapet innerst i Sandviksbukta med den nye 4-feltsveien (nå 6-felts) som nå heter E18, lå strandtomtene som  tilhørte eiendommene i åsen ovenfor, der, På Langsets strandtomt hadde familien fortøynings- og opplagsplass for en robåt som bestefar hadde bygd. Den ble dessverre stjålet, og ble erstattet av en onkel-bygd båt (det er greit å ha båtbyggere i familien), som jeg tror var den som ble brukt til Kalvøya-ekspedisjoner og til andre oppdagelsesreiser i Vestfjorden. Vi rodde så langt som til Rauskjær, der det var mye renere vann enn i Sandviksbukta, og der vi kunne se bunnen på to meters dyp.

Det å få disponere familiens båt slik jeg gjorde, var jeg visst nokså alene om. Jeg kan ikke huske at det ble sagt noen formanende ord i den sammenheng; når jeg tenker tilbake, har jeg følelsen av at min bruk av båten var like selvfølgelig som at jeg brukte spisestuestolene hjemme til å sitte på. Jeg kan heller ikke huske at jeg fikk noen opplæring i å bruke båten, så det må ha skjedd som en del av familiens roturer før jeg begynte på skolen.

I dag har jeg begitt sjøen. I hagen står en 27 fots tresnekke bygd i 1952, den har stått på land i over ti år. På tilhenger har jeg en 14 fots påhengsmotorutrustet plastjolle , den er nesten utrykningsklar om jeg plutselig må til sjøs. 60 % av menneskekroppen består av vann, og det er saltvann. Sjøfolk og skip råtner i havn . Og Ut mot havet er en komposisjon av Edvard Fliflet Bræin, og har ingenting med Rune Rudberg å gjøre! Jeg foretrekker innspillingen med Kringkastingsorkesteret (klikk på plateomslagetbnedenfor for å høre), men har også funnet en versjon med blåsekvintett, sangsolist og mannskor (lette etter en ren mannskor-innspilling, men fant ingen).

(Innlegget ble påbegynt 18.06.2020 og fullført 18.06.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Ikke-digitale løsninger krever mennesker

To ganger denne uken har jeg opplevd at en digital, tilsynelatende floke har løst seg straks et vettugt menneske kom inn i bildet.

Klikk ovenfor for å lese blogginnlegget fra mars i år.

Først fikk jeg e-post fra Dagsavisen om at mitt abonnement (tre måneder for kr 1,-) var fornyet, dvs. at det hadde gått over til et fullpris-abonnement. Dagsavisen (på papir) har ikke endret seg siden jeg sluttet å lese den daglig, jeg var ikke interessert i å betale for noe fullpris-abonnement, men fristen for å avslutte var passert et par dager før jeg fant e-posten. Dette ringte jeg avisens kundeservice for å fortelle, og hadde forberedt meg på en vanskelig diskusjon. Det kunne jeg spart meg. Hun som tok telerfonen, oppfattet straks poenget, foreslo – før jeg fikk spurt om det – å  avslutte abonnementet straks og ba om et kontonummer som beløpet som var trukket fra mitt kredittkort, kunne overføres til. Dette hadde hun åpenbart fullmakt til, men det holder ikke med fullmakt, den må også brukes med vett, slik hun gjorde. Hun mente åpenbart at hennes oppgave var å løse problemer for kunder som ringte, og hun burde snarest mulig få jobb som veileder for andre kunde-“servicer” – jeg kan raskt fremskaffe en liste.

Min andre digitale floke denne uken hadde utgangspunkt i eget sommel; jeg hadde glemt å melde meg på et kurs jeg var svært interessert i, og sendte en tekstmelding med spørsmål om det fortsatt var mulig å melde seg på. Rett etterpå ringte hun som hadde mottatt tekstmeldingen, også hun en problemløser. Kurset var egentlig fulltegnet, kunne hun fortelle, men det var vanligvis noen som ikke møtte opp, så hvis jeg ville ta sjansen, var det bare å komme, noe jeg straks takket ja til.  Dette kunne vi kommunisert tungvint og digitalt om (med tekstmeldinger), men hun fikk saken raskt avklart ved analog kommunikasjon (også kalt “samtale”). Man skulle nesten tro hun hadde lest blogginnlegget Til kamp for gammeldags kommunikasjon! fra februar i år.

Kurset, som jeg kom med på, ble arrangert av Senior Norge, som i sitt ukebrev til medlemmene denne uken også skriver om  digitale “velsignelser”. Klikk på  brevtoppen nedenfor for å lese.

Klikk ovenfor for å lese ukebrevet fra Senior Norge. Det har tittelen “Kontantløst samfunn – vi krever omsorgsfull overgang!”

(Innlegget ble påbegynt 05.06.2020 og fullført 05.06.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

17. mai 2020

Joda, det ble en annerledes feiring av grunnlovsdagen, med nye inntrykk for bloggeren.

Sandvikas program for dagen begynner vanligvis tidlig, med salutt fra Løkkeåsen kl. 07.00. Den har jeg av og til hørt (ikke i år), men flaggheisingen ved Rådhuset har jeg aldri overvært, siden jeg har mitt eget flagg å heise. I år ble imidlertid den kommunale flaggheisingen og det tilhørende programmet videooverført på kommunens nettsider. Det fikk jeg med meg fra ti over åtte og utover, og det var interessant å være “til stede” ved Rådhuset, særlig etter at sendingen også fikk lyd i tillegg til bildene. Musikkorps, kor og taler gjør seg faktisk best med lyd.

 
<Flaggheis på Langset 17. mai 2020. Klikk på bildet til høyre for å se flagget vaie og høre “Norge i rødt, hvitt og blått”.

Asker og Bærums Budstikke 24. mai 1902.

For 118 år siden gikk Sandvikas 17. mai-tog ifølge referatet i Budstikken til “Sorenskriver Thomesens Hus” (i dag: hovedbygningen her på bruket), der det snudde og gikk tilbake til Sandviken. I år kom toget fra motsatt kant (Villa Fredheim ca. 130 m oppi veien som utgangspunkt), snudde utenfor her og gikk tilbake til utgangspunktet. Men i år fulgte toget Gamle Drammensvei, ikke Drammensveien (i dag: Sandviksveien) som i 1902. Det er likevel hyggelig at Langset har fått igjen sin gamle verdighet som landemerke på gunnlovsdagen.


17. maitog 2020 i Gamle Drammensvei, fra Villa Fredheim til Langset (t.v) og tilbake (t.h.)  Barnas festantrekk er i lyse farger, mens de voksnes (de går bakerst, og synes best på bildet til høyre) er preget av sort.

Det ble ellers en dempet feiring.Ikke en gang den felles, nasjonale avsynging av Ja, vi elsker dette landet var jeg med på, men jeg har gjort meg noen tanker om hvordan det kan gjøres neste år.

(Innlegget ble påbegynt 21.05.2020 og fullført 22.05.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Sortebill og Sabeltann som forbilder for barn

I forrige ukes Ekspasient-journal 2 skrev jeg om sjørøvere. Det er et underlig fenomen at slike brutale banditter fortsatt opptrer som en slags helter for barn.  Jeg vokste opp med Egners kaptein Sortebill. I dag er det kaptein Sabeltann som gjelder.

For få år siden var piratvirksomhet i Adenbukta og langs kysten av Somalia et så stort problem at Norge utplasserte en av de nye fregattene (søsterskip av havaristen KNM HELGE INGSTAD) for å beskytte skipstrafikken. Jeg har også hørt et BBC-program om et britisk ektepar i seilbåt som ble tatt som gisler av sjørøvere i dette farvannet. Parallelt med dette har disse piratenes forgjenger, kaptein S(ortebill/-abeltann) vært suksesser i Dyreparken ved Kristiansand, som film og som sang, men uten at idealiseringen av forbrytere  har vakt særlig oppsikt i pressen. Funksjonshemninger som et manglende øye (dekket av sort lapp) eller en manglende legg  (erstattet av treben) er jo så barnlig sjarmerende.

Bloggeren som kaptein Sortebill. Både dette bildet og et tilsvarende i forrige blogg er tatt på bloggerens eget initiativ, noe som tyder på at han ikke er helt frisk.

Ettersom jeg stadig ble kalt Sortebill etter at jeg begynte med lapp over det ene øyet, måtte jeg selvsagt skaffe meg en sabel. I kontrast med det som står i forrige avsnitt, var noe slikt ikke å få i lekebutikken, som kunne tilby en “sjørøverhatt” av plast. Men Mye moro”(karnevalsutstyr m.m.) hadde tre typer sabel, alle ufarlige hvis mn ikke slår for hardt. Men de som ringer på hos meg, blir nok skremt når jeg åpner døren med sort lapp over øyet og sabel i hånd.

Det viste seg at jeg kunne et vers av sangen om kaptein Sortebill utenat, og det slår meg at dette må ha vært vanskelig å forstå for småbarn på 1950-tallet. F. eks. forutsetter uttrykket very well bekrutta både engelskkunnskaper og kjennskap til våpen hvis man skal forstå det. Og Egner legger egentlig ikke skjul på brutaliteten i sjørøveriet. “Den gang sloss  vi hele natten, men til slutt så fikk vi tatt’n” (artig rim!). Men jeg stusser litt over innledningen til refrenget: “Vi seiler på sjøen vind og i blest” – er ikke vind og blest det samme?

” Tiden leger alle sår,” heter det. Så om noen hundre år er nok Henry Rinnan barnas helt, med dertil hørende kostyme  og nye vrtianter av å “gå planken”. Men uten nedsettende uttrykk som “negergutt” o.l.

(Innlegget ble påbegynt 21.04.2020 og fullført 23.04.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Bach for alle pengene!

Klikk på bildet for å se programoversikten for BBC Radio3 med varige lenker til mange gode musikkprogrammer.

De av bloggens lesere som ikke kan få nok av Bach-musikk, bør gå inn på programoversikten for BBC3 langfredag (10. april).  Der er både Johannespasjonen (kl. 00:30)og Mattheus-pasjonen (kl. 19:00). Når jeg ikke legger direkte lenke, er det dels fordi jeg er usikker på om det er mulig i skrivende stund, dels fordi flere andre musikkprogrammer der også kan anbefales, og er lette å finne via oversikten. Anbefalingene er In  Tune Mixtape (alle hverdager kl. 19:00) og søndagsprogrammet Sunday Morning (kl. 9-12). Alt er tilgjengelig når som helst via programoversikten.

(Innlegget ble påbegynt og fullført )
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Flagging på samefolkets dag

Biting står oppført som et av synonymene til detalj i Synonymordboka.no.
Jeg har valgt ordet fordi det også kan være substantivering av verbet å bite.
Begge betydninger kan være aktuelle for det som her omtales.

___________________________________________________________________________

Flagging ved Bærum rådhus 6. februar 2020.

Man kan ikke akkurat si at sameflagget vaiet fra flaggstangen ved Bærum rådhus i går, flagget hang nokså slapt ned. Men det hang der, og grunnen var samefolkets dag,, som markeres på denne datoen fordi det første samiske landsmøtet i 1917 åpnet 6. februar.

Samefolkets dag er offisiell flaggdag. Lov om flagging på kommunens offentlige bygninger tillater bruk av samenes flagg på kommunale flaggstenger, men etter min mening burde kommunen flagget med norsk flagg. Det er vanlig flaggskikk, og da markerer det norske flagget på hovedstangen en merkedag, mens årsaken til merkedagen (samefolkets dag, FN-dagen, statsbesøk m.m.) vises med flagging på én eller flere gjestestenger, som det står seks av like ved hovedflaggstangen utenfor Bærum rådhus.

Som overskriften antyder, og slik jeg har skrevet ovenfor: det er samefolkets dag, ikke deres nasjonaldag. Begrepene nasjonstat, og land glir over i  hverandre, men jeg tror de fleste mener de beskriver et avgrenset område med selvstyre. Da oppfattes samefolkets nasjonaldag lett som et politisk utsagn, et ønske om å gi selvstyre til et område som i dag er en del av Norge.

Samene er en egen etnisk gruppe, og deres kultur skal respekteres på linje med andres. Men å dyrke de forskjellige gruppenes egenart kan gå for langt og ende med en oppsplitting. Identitetspolitikk av det slaget ender lett med økt polarisering.

Her på bruket er 6. februar den ene av to offisielle flaggdager det ikke flagges (den andre er 1. mai). Kommunen er pålagt å flagge, og gjør det forhåpentligvis med norsk flagg neste år. Hvis ikke, synes jeg man burde utvide velviljen overfor nasjoner nær oss, og flagge med dansk flagg på 5. juni (Danmarks Grundlovsdag), svensk flagg på 6. juni (Sveriges nasjonaldag) og norsk flagg på 7. juni (unionsoppløsning 1905) – uansett hva loven sier.

(Innlegget ble påbegynt 06.02.2020 og fullført 06.02.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

En revyvise om verden og Akershus

“Verden er vel sånn omtrent som Akershus” er tittelen på en revyvise som Arild Feldborg skrev på 1950-tallet. Den er til dels skremmende aktuell, som bloggens lesere kan høre nedenfor etter noen innledende merknader.

Visen  er formet som et brev fra Trygve Lie til Dag Hammarkjöld. Lie var FNs første generalsekretær. Han ble avløst av Hammarskjöld i 1953, og ble utnevnt til fylkesmann i Oslo og Akershus i 1955.

               
FNs to første generalsekretærer, Trygve Lie (t.v.) og Dag Hammarskjöld (t.h.).

I “brevet” sammenlikner han verdenssituasjonen midt på 1950-tallet med forholdene i Akershus fylke. Beskrivelsen er forbausende lik dagens nyhetsbilde, særlig i første vers (vi må “oversette” den daværende Drammensveien til E18). Noen av kommunenavnene er fra før forrige kommunereform i 1964, og Feldborg omtaler også kirkesognet Såner som om det var en kommune på linje med Son litt lenger vest. Han tar seg også den kunstneriske frihet å innlemme Vestfold-øya Hvasser (som aldri har vært kommune) i Akershus, trolig for å finne et ord som rimer på Nasser, datidens egyptiske president.

For statslederne tilhører selvsagt femtitallet. De fremste av dem er Ike og Krust, oppnavn på henholdsvis den amerikanske presidenten Dwight D. Eisenhower og Sovjetunionens partisekretær Nikita Krustsjov. Navnet på den sovjetiske utenriksministeren Molotov, kjent for i internasjonale forhandlinger stadig å si “njet” (nei),  er også brukt for å karakterisere en viss protestholdning.

      
F.v.: Dwight D. Eisenhower, Nikita Krustsjov, Andrej Gromyko

Da Trygve Lie ble fylkesmann, lå hovedkvarteret for NATOs nordkommando på Kolsås i Bærum. I Bærum lå også Oslos hovedflyplass Fornebu, som ennå ikke hadde rullebaner som kunne motta jetpassasjerfly. Og da som nå var det på moten å bruke engelske uttrykk som news og shake hands (uttalt “sjeik hens”) i norske setninger. For bloggens yngre lesere (de eldre må ha meg unnskyldt for selvfølgeligheter) kan det opplyses at å “drikke dus” betydde at man deretter skulle tiltale hverandre med du, ikke De, og når det ble tatt gjennomslag, brukte man blåpapir og ett ekstra ark i skrivemaskinen, slik at en kopi ble skrevet samtidig med originalen.

Trygve Lie var utenriksminister i den norske eksilregjeringen i London under krigen. Som generalsekretær i FN skal han a vært en ordentlig boss (i engelsk, ikke bergensk betydning). Så når han skriver brev til Hammarskjöld, forestiller jeg meg at han har innkalt sin sekretær for å diktere brevet, som hun (sekretæren var helt sikkert en dame) formodentlig stenograferte og deretter maskinskrev. Avslutningen av visen kan tyde på dette.

Her kommer,. som annonsert innledningsvis, Verden er vel sånn omtrent som Akershus. Det er bloggeren selv som står for fremføringen, som er slik jeg lærte visen fra et radio-opptak med Carsten Byhring på 1960-tallet. Som i opptaket ligger melodien i pianoet, mens “Trygve Lie” dikterer til sin sekretær:

For å få riktig lydbalanse mellom piano og tale,  er pianoet spilt inn først, før teksten er lagt oppå. Min vanlige fremføring er å spille og snakke samtidig.

At jeg har kunnet gjenopplive denne teksten i mitt hode, er enda et eksempel på vårt fortreffelige biliotekvesen. Jeg prøvde utallige varianter av google-søk, men måtte gi opp. Så sendte jeg e-post til Nasjonalbiblioteket lørdag for tre uker siden, og regnet med svar i løpet av januar. Men allerede mandag morgen, første arbeidsdag etter at jeg hadde spurt, kom svaret. Tirsdag var jeg på Sandvika bibliotek for å bestille kopi av teksten (p.g.a. opphavsrettslige forhold måtte det gjøres slik) og uken etter kunne jeg hente kopien. Tusen takk til Astrid Nora Ressem på Nasjonalbiblioteket og til mine hjelpere på Sandvika bibliotek (navn dessverre ukjent)! En rekke firmaers og institusjoners kunde-“service” har mye å lære av dere.

(Innlegget ble påbegynt 28.01.2020 og fullført 30.01.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Maritimt språk har blitt fremmedspråk

Det er lenge siden folk flest hadde et så nært forhold til sjø og sjøfart at uttrykk knyttet til dette området var en del av dagligtalen. Dette slo meg da jeg hørte marinens MTB’er omtalt som “MTB-båter” i NRK-serien Den kalde krigen på slutten av fjoråret. Ettersom verneplikten i praksis er nedlagt, er vel heller ikke uttrykk knyttet til  det militære en del av dagligtalen,  men MTB var altså en forkortelse for motortorpedobåt (nå missiltorpedobåt, med samme forkortelse). I en tekst som må antas å være gjennomarbeidet, er slikt rart å høre. Det er forresten like rart å høre at Australia skal sette inn “militærskip” for å hjelpe de som er rammet av brannkatastrofen der. Trolig er utgangspunktet det engelske navy vessel, som jeg ville kalle marinefartøy.

I arkivet har jeg samlet opp en del pussigheter jeg har hørt om vanlige maritime forhold. På topp kommer et opptak fra Østlandssendingen i 2008. Ubehjelpeligheten i reportasjen kan forklares ved at reporter Håkon Løtveit var 21 år og trolig uten særlig  erfaring hverken med direktereportasje eller maritim terminologi:

Men han er i godt selskap. Også Martin Jahr i NRK Ekko påstår – både skriftlig og muntlig –  i en introduksjon om ubemannede skip at skipets kaptein har sin plass på broen. I en Dagsrevy-introduksjon om samme sak sier Tom Nilsen at det ikke er noen “bak roret”. Der er det farlig å oppholde seg! Men i en mindre båt kan man befinne seg ved roret. Nilsen har kanskje hørt for mye på Vazelina Bilopphøggers Tel våren skar je sjøsetta båt, der Eldar Vågan har lagt inn denne frasen i refrenget: “Bakom roret sit je, dreg snøret opp og ned …”. Det må da være veldig vått og ubehagelig?

Begrepet å gå ombord klarer de fleste (selv føler jeg mest for å skrive “om bord” i to ord). Men når noen border et skip, får enkelte det for seg at dette må uttales “bårder“. Det bringer tankene til Erik Byes sagnomsuste program Vi går ombord på 1960-tallet. Det åpnet med at det ble slått åtte glass (fire dobbeltslag, som markerer full vakt og at klokken er tolv, fire eller åtte) på skipsklokken fra Skomvær. Slik presenteres det ikke i NRKs historiske opptak.

Land og sjø er ulike elementer, derfor brukes også ulike ord om nesten samme tilstand. Bussen står på holdeplassen, toget står på stasjonen, men skipet ligger ved kaien. Den som kjører bussen, er sjåfør, mens toget styres av en togfører. Parallelt med det siste manøvreres en båt eller et skip av en båt– eller skipsfører. Og båten kjører ikke gjennom vannet, det seiler, også om den har motor. For sjøfart er mye eldre og mer knyttet til tradisjoner enn moderne transport på vei eller skinner (for ikke å snakke om i luften). Derfor har Karl Erik Harrs maleri  av fire motordrevne skøyter med støtteseil tittelen Utror fra Stamsund, for Harr har vokst opp i Harstad, der det “alltid” har hett å ro fiske.

Karl Erik Harr: Utror fra Stamsund (1978).

I NRK-programmet Språkteigen har det av og til dukket opp spørsmål om maritime uttrykk, og svarene har ikke alltid vært helt presise. Her er ett eksempel:

Min forklaring sendte jeg til Språkteigens Facebookside, der den kom inn. Men i radioprogrammet ble den aldri referert:

En klok femåring spurte i Språkteigen 3. desember om hvorfor det heter “bro” på et skip når det ikke er noe vann under. Jeg synes Sylfest Lomheims forklaring ble litt svevende (og det kan jo passe bra for en bro …), for så vidt jeg vet, har betegnelsen sitt opphav før moderne motorskip fikk sin utforming.

Til å begynne med så skipsbroen ut som en bro. Jeg har funnet bilder av polarskuta FRAM (ombygd til nåværende utseende i 1898) og fregatten KONG SVERRE (sjøsatt 1860), som begge har en slik bro. Den gikk fra den ene skutesiden til den andre, og var plassert i nærheten av skipsrattet, som sto på akterdekket der overføring med tau og kjettinger til roret var enklest. Fra denne broen fikk vakthavende offiser litt bedre utsikt forover, og kunne i trange farvann lettere avgjøre hvilke ordrer rormannen skulle få.

Da den tekniske utviklingen gjorde at skipsrattet kunne flyttes fremover, beholdt man betegnelsen “bro”. Først fikk bare rormannen et rorhus som beskyttet mot vind og vær, mens vakthavende offiser fortsatt måtte ut på den åpne broen på hver side for å gjøre sine observasjoner. En slik bro ser vi på et bilde av DS KRISTIANIAFJORD (sjøsatt 1913). Etter hvert ble hele broen bygd inn, men beholdt altså sin opprinnelige betegnelse.

 
Til venstre skipsbroen på fregatten KONG SVERRE (foto av nøyaktig modell i Norsk Sjøfartsmuseum). Til høyre den åpne broen og rorhuset på KRISTIANIAFJORD. Klikk på bildene for å se dem i fullskjerm.

(Innlegget ble påbegynt 08.01.2020 og fullført 09.01.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Radioteateret sender …

I dag er det 94 år siden den første radioteaterforestillingen i Norge ble sendt. Det private Kringkastingsselskapet (NRK-monopolet kom først i 1933) sto for sendingen. Hva forestillingen het, har jeg ikke funnet ut, men den var oversatt fra engelsk. Det første stykket skrevet på norsk kom året etter.

Min første erfaring med radioteateret var hørespillet i Lørdagsbarnetimen. For meg var det programmets viktigste del , alt annet var prat før og etter hørespillet. Av en eller annen grunn forbinder jeg hørespillet med “verkstedet” i uthuset, der jeg som barn drev med småsnekring o.l. Det sto en gammel Tandberg-radio der, så jeg må allerede som liten ha funnet ut at det gikk an å høre på radio mens jeg drev med praktisk arbeid. Jeg kjenner meg igjen i det Tor Åge Bringsværd skriver om Lørdagsbarnetimen under overskriften Alle bildene på veggen:

“Og for meg var det hørespillene som var barnetimen. Så jeg kunne lykkelig fortsette å stirre i veggen… Karius og Baktus, Frendeløs, Mesterdetektiven Blomkvist, Jungelboka, Tulutta og Makronelle. Titler som får små bjeller til å klinge i hodet den dag idag. — … Nansen (10 episoder!), Stanley og Livingstone – for ikke å snakke om Lille Lord Fauntleroy!”

Bringsværd skriver også at han under hørespillene i radio så “flere og bedre bilder enn TV noen gang har gitt meg”. Jeg har samme erfaring, og med det som bakgrunn har jeg valgt å la dette innlegget bare ha lyd-“illustrasjoner”.

I Radioteateret har jeg også gjenhørt “vanlige” teaterforestillinger som jeg ellers har sett fremført på scenen. Men det er nok hørespillserier jeg særlig husker. En gang på 1950-tallet gikk en science-fiction-serie som vi snakket mye om på skolen. Den handlet om romfarere, som etter min hukommelse  endte opp hos romvesener som så ut som snegler, som kunne snakke menneskespråk og som sa: “Ikke farlig – og velkommen” (dette kan ha vært Rolf Kirkvaags hørespillserie SOS fra verdensrommet, som er tatt vare på av NRK, men som dessverre ikke er tilgjengelig). Science-fiction-serien I trifidenes dager var samtaleemne da jeg gikk på gymnaset. Den kan høres i NRKs radioarkiv.

I mange år var kriminalhørespillet en fast del av lørdagsrutinen. Med en flyttbar reiseradio og etter hvert en lommeradio med øreplugg kunne lyttingen skje parallelt med ymse praktisk arbeid hjemme. Jeg tror husmaling var aktiviteten da jeg hørte Historien om Gottlob etter Torolf  Elsters kriminalroman. I serien opptrer en mystisk person som kalles Erlkönig, og introduksjonen er bygd over Schuberts musikk til Goethe-diktet med dette navnet.

De ni pianotonene etter hallomannens alvorlige “Radioteateret:” setter meg fortsatt i den samme stemningen, og jeg husker fortsatt den lille gremmelsen når en episode var slutt, og det var en hel uke til fortsettelsen. Nå kan hele serien høres i NRKs radioarkiv, og – om man vil – kan den dramatiske romansen av Goethe/Schubert høres på YouTube med oversettelse til engelsk.

Som nevnt i et blogginnlegg for et par år siden var de tidlige kriminalseriene i radio om Paul Temple og Paul Cox en del av barndommen. Dette var oversatte serier, der handlingen foregikk i Storbritannia. Senere kom serier med norsk forfatter, og jeg husker særlig to av dem. Johs Solbergs kriminalhørespill handlet om vanlige norske etterforskere. Jeg mener å ha lest at han selv hadde erfaring fra politiarbeid, i hvert fall opplevde jeg hans stykker som “ekte”. Men jeg gikk glipp av siste episode med løsningen i Det er fra kriminalpolitiet. Nå har jeg funnet hele serien i NRKs radioarkiv. Der finnes også seriene med Julia Tinnberg og førstebetjent Reinskau som hovedpersoner, skrevet av  Edith Ranum. Hun mistet synet som 20-åring, og det er kanskje noe av årsaken til at lyden i hennes hørespill treffer så godt. I 1975 vant hun 1. premie i en hørespillkonkurranse i Radioteatret med Kattungen. Stykket handler om en manns reaksjon da han ser to guttunger sparke ihjel en kattunge, og jeg brukte det noen ganger i min tid som lærer som en innfallsvinkel til temaet mobbing. Jeg synes stykket passer som eksempel på godt radioteater, også med den lydkvaliteten man får etter opptak av originalsendingen på spolebånd og senere digitalisering.

(Innlegget ble påbegynt 02.01.2020 og fullført 02.01.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no