Kategoriarkiv: Kultur

Hårete musikaler

Aftenposten 4. desember 1970. Klikk for å lese.

Like før jul fant jeg det femti år gamle klippet til høyre. Musikken til Hair hadde jeg i min samling da ‘klippet var nytt – den var trolig innspilt fra en lånt plate med min Tandberg båndopptaker . Men jeg hadde ikke sett musikalen, som jeg bare kjente av omtale i avisene (på samme måte som biskop Juvkam?). Så da Hair kom på kino, var særlig avslutningsnummeret Let the sunshine in – som jeg forbandt med «flower power» og hippie-kultur – et sjokk. Da jeg så filmscenen igjen i romjulen, fikk jeg assosiasjoner til en liknende(?) sekvens i en annen film, og jeg har tillatt meg å klippe de to sammen.

Fra Aftenpostens side for underholdningsannonser 4. januar 1960.

Jeg trodde først at Hair var den første musikal-platen i min samling. Men etter nærmere ettertanke fant jeg ut at det var My fair lady, en EP (alle vet hva det er?) med musikk fra den norske versjonen. Den kom til heimen (innkjøpt av mine foreldre?) etter at familien hadde sett forestillingen i Folketeateret noen uker etter premieren der.

Den første musikal-platen jeg kjøpte selv, var en LP  med musikk fra Oklahoma! og South Pacific, ett orkesterpotpourri på hver side av platen, og uten et eneste sanginnslag. Noen år senere kjøpte jeg LPen med filmmusikken fra West Side Story. Den byttet jeg med en medelev som hadde samme innspilling, men i stereo. Det var særlig sporet Quintet – samsang med de to gjengene Jets og Sharks og rollefigurene Tony, Maria og Anita – som gjorde seg godt i stereo. Ellers synes jeg fortsatt at Cool er et høydepunkt, særlig avslutningen med et «Bah!» etterfulgt av et slags punktum på bassgitar(?). Dette høres best i plateversjonen, der musikken beskriver den spente stemningen etter slåsskampen mellom gjengene (den ender med et knivdrap), og der Jets vinner roen tilbake (jfr. tittelen «Cool») ved sammen å knipse med fingrene (gjengens «kjenningssignal»). På YouTube ligger også et filmklipp med Cool.

Det er mulig å finne alle filmene jeg har nevnt ovenfor, på nettet. Det er fortsatt verdt innsatsen å lete dem opp!

(Innlegget ble påbegynt 29.12.2020 og fullført 15.01.2021)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Stars and stripes forever

Stars and stripes i to versjoner.

De er ikke helt enige med hverandre borte i Sambandsstatene, men overskriften til dette blogginnlegget er de trolig enige om, selv om enkelte gjerne vil ha stjernene plassert på to striper som går i kryss.Kanskje kan de være helt enige om – til og med spille sammen, de som behersker dertil egnede instrumenter – at Sousa-marsjen The Stars and Stripes Forever er et godt valg som unionens offisielle marsj. Ellers synes jeg fortsatt at Jimmie Hendrix’ Woodstock-versjon av nasjonalsangen The Star Spangled Banner er svært god (men man må kjenne originalen) – den har vært brukt her i bloggen minst to ganger.

Klikk på bildet for å høre Alistair Cooke fortelle om USAs nasjonalsanger – etter en innledning om fugler.

Sousa-marsjen  er et tilskudd til patriotisk USAnsk musikk, men er ikke USAs nasjonalsang. Noe slikt hadde ikke landet før i 1931, slik Alistair Cooke fortalte i et av sine Letter from America (best å høre – klikk på  bildet til høyre – men BBC har også lagt ut en tekstversjon av kåseriet).

Det er vanskelig å forbedre Alistair Cookes kåserier, men jeg synes jeg har gjort det ved å lage lenker og gi noen kommentarer til de sangene han forteller om

God Save The Queen
Vi  kjenner melodien som vår kongesang. Jeg fant heldigvis en «riktig» versjon, som begynner stille, og blir «majestetisk» i siste del.

Yankee Doodle
Denne sangen lærte jeg på realskolen. Versjonen med fløyter og trommer passer godt, jeg tror fremføringen er inspirert av en skotsk Massed Pipes & Drums parade

Kaiserhymne (Heil dir im Siegerkranz)
YouTube-versjonen det er lenket til, begynner med bilde av en note. Den ser ekte ut, men viser en annen melodi (hør de første fire taktene av den) enn den man hører.  Ellers ser jeg ikke bort fra at Donald John, som er president i Sambandsstatene til førstkommende onsdag (20.01.2021), kunne tenkt seg en oversatt versjon av denne – særlig tittellinjen – som presidenthymne.

God Bless America
Den innspillingen jeg har valgt, begynner og slutter med kor a-capella (uten instrumentfølge). og kunne klart seg godt uten partiet med fullt orkester –synes jeg.

America the Beautiful
Innspillingen begynner med storband, noe som passer godt for en USAnsk «nasjonal»-sang. Koret kommer inn, litt gospel-aktig, først med melodien unisont, etter hvert flerstemt. Storband og kor hadde vært nok, etter min smak. Solisten synger profft, men denne sangen skal ikke være en prestasjon.
– – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – –
Les mer …
… om vår egen nasjonalsang og et par av verdens vakreste nasjonsanger i Fedrelandssanger og flagg fra 17. mai 2019.

(Innlegget ble påbegynt 14.01.2021 og fullført 14.01.2021)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Digitale julegaver

Med mange forestående fridager kan det være tid for å lese og/eller lytte. De digitale julegavene er først og fremst ment å lyttes til.

Korrespondentbrev med innhold som fortsatt er interessant
BBC har vært så vennlig å legge ut åpent tilgjengelig alle Alistair Cookes ukentlige Letter from America sortert etter presidentperioder i  USA. De eldste er fra slutten av 1940-tallet, men for folk på min alder, som husker så langt tilbake, lar dette seg fortsatt høre, og Cooke gjør seg mange interessante tanker ut over det tidsaktuelle.

Lenken fra bildet nedenfor går til podcastsiden for Letter from America (blogglesere som ikke er fortrolige med podcaster og nedlasting av lydfiler, kan kanskje ha nytte av å lese Podcast for nybegynnere fra april 2017). Klikk på en periode på podcastsiden for å se oversikten over alle innslagene i perioden (sortert i omvendt kronologisk orden, med de nyeste øverst). Under overskriften for hvert innlegg ligger bl. a. teksten i leselig form, transkribert fra opptaket. Podcastene kan lastes ned til PC eller direkte til «smart»-telefon.

Klikk på bildet for å komme til denne BBC-siden.

Musikalske veiledninger
BBCs The Listening Service er musikkteori presentert på en underholdende måte. Språket er engelsk, men med de mange lyd-eksemplene blir det greit å forstå.

Klikk på bildet for å komme til BBCs oversikt over programmene.

(Innlegget ble påbegynt 16.12.2020 og fullført 18.12.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Å Vestland, Vestland

For mange år siden, mens jeg var ansatt i skolebokavdelingen i et forlag, hadde jeg en årlig oktoberreise til lærerstevnene i Trondheim, Bergen og Stavanger. Det var innkvartering på byenes beste hotell, der Hotel Norge i Bergen skilte seg ut ved at værelsesbetjeningen i løpet av kvelden var innom hotellrommet, brettet opp en flik av dynen og tente sengelampen. Denne servicen, som jeg alltid har sett på som kjennetegnet på et førsteklasses hotell, opplevde jeg igjen på de to “hotellene” jeg bodde på under min vestlandsreise i oktober i år, en reise som ikke gikk til Vestlandske Lærarstemna, men til venner og familie.

Hver gang jeg reiser mellom Øst- og Vestlandet, kommer jeg i tanker om hvor enkel denne reisen etter hvert har blitt. Tidligere var det et todagers-prosjekt, med tog, buss og delvis båt (omtalt i blogginnlegget Bilturer på tvers i juni 2019). Nå tar det noen timer med privatbil. Denne gangen gikk turen vestover gjennom Telemark og over Haukeli, på det som var den første helårsveien over fjellet. Hjemturen fulgte den nyeste helårsveien over Filefjell. Begge veier var det bar vei (ikke snø eller is i veibanen), noe som ikke er en selvfølge i oktober.

Som på mine lærerstevnereiser var også Vestlandsturen i oktober en utskeielse i matveien, med bare “etnisk” mat: biff à la Szechuan, pinnekjøtt, lutefisk, fiskeboller og fårikål. En av spesialitetene i Hotel Norges restaurant da jeg frekventerte den årlig (på forlagets regning), var Flensburger, som jeg ønsker meg til jul.

Skolebokfolkene fra alle forlagene gjorde lærerstevne-byene utrygge sammen, bl.a. ved å prøve nye, ukjente spisesteder. Slik havnet jeg en gang i Bergen på et etablissement som het Show Boat, ikke så langt fra Hotel Norge. Da vi neste dag fortalte de andre om stedet, var kommentaren fra den eneste bergenseren i forlagsflokken (hun var visst fra en svært besteborgerlig familie): “Det er to steder i Bergen man ikke går, og Show Boat er det ene!”

Noen har nok kastet seg over dette innlegget fordi det har hentet sin tittel fra en kjent og kjær sang. Den kommer nedenfor, fremført av Sissel Kyrkjebø – med rulle-R og i “playback”. At hun synger med rulle-R her, er ikke så galt, for teksten er skrevet av Tore Ørjaseter, som var fra Skjåk. Og at han skrev dikt om Vestlandet, er ikke så rart, for fra Skjåk til Loen i Nordfjord er det bare litt over 7 mil i luftlinje, mens avstanden til Lillehammer er mer enn dobbelt så stor. Å Vestland, Vestland har melodi av Sigurd Førsund:

(Innlegget ble påbegynt 01.11.2020 og fullført 06.11.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Rullestol!

På en eller annen TV-kanal som jeg ikke har tilgang til, foregår for tiden en dansekonkurranse. En av deltakerne er Birgit Skarstein, som bruker rullestol, og som av enkelte har fått pepper for å delta med den i en konkurranse for “vanlige” dansere.

Klikk på bildet for å lese teksten i eget vindu (under skanningen har dessverre én linje i hver spalte forsvunnet).

Min kompetanse på området dans er svært begrenset. Derfor fikk jeg noen aha-opplevelser da jeg leste Selma Morens intervju med Birgit Skarstein i Dagsavisen sist lørdag (til høyre).

Min erfaring med rullestol (som observatør, ikke bruker) skrev jeg om her i bloggen i innlegget Hvorfor skal noen påføres et unødvendig handikap? i februar 2018. Holdningen til rullestolbrukere var også tema i NRK-programmet Språkteigen nylig. Og for snart tre år siden hadde NRK Dagsrevyen 21 en reportasje om en hotelldirektør som skulle gjennomføre arbeidsdagen i sitt eget hotell som rullestolbruker.

Hotelldirektøren fikk erfare mange sider av (delvis mangelfull) “universell utforming”, et prinsipp som går ut på å gi bruksgjenstander en utforming som gjør at de kan brukes av alle. Det innebærer mer enn et skråplan for rullestol ved inngangen, f.eks. skrulokk som lar seg åpne med svake hender eller bruksanvisninger som kan leses uten bruk av forstørrelsesglass.

Universell utforming er enklest å få til hvis det er i tankene allerede under planlegging. Siden dette prinsippet er nokså nytt, er det mange gamle mangler som må rettes opp. Selv har jeg gjennomgått Enklere livs nettsider. Der finnes mange hjelpemidler til daglig arbeid i hjemmet, noe av det er uaktuelt å kjøpe, men kan gi ideer til annerledes bruk av redskaper man allerede har.

(Innlegget ble påbegynt 23.09.2020 og fullført 24.09.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Fullført obligatorisk skole

I disse dager er det seksti år siden jeg fullførte det som da var obligatorisk skolegang. Siste skoledag på Høvik folkeskole skoleåret 1959/60 var sannsynligvis ikke en fredag (lørdagsfri i Bærumsskolenskolen ble først innført på 1970-tallet), kanskje heller torsdag 23. juni – jeg mener å huske at skoleslutt var knyttet til  St. Hansaften.

Min karriere på Høvik skole begynte i den nye paviljongen, der 1.-3. klasse holdt til. Paviljongen var visst bygd for at det skulle bli plass til 1946-kullet (“fredsbarna”), som jeg tilhørte. I paviljongen var det også lærerværelse og kontor for rektor (som hadde tittelen overlærer), dessuten lokaler for skolekjøkken og pappsløyd – men ingen gymsal, når vi hadde innegym, foregikk det i korridoren utenfor rektors kontor.

Jeg gikk på en kjønnsdelt skole. Gutter og jenter gikk i samme klasse, men hadde ikke helt de samme fagene. Guttene hadde håndarbeid (= “tekstilforming” ett år, i 3. klasse etter hva jeg husker, mens jentene hadde dette faget fra 3. til 7. klasse. I “håndarbeidsåret” lærte guttene å sy fast en knapp og å stoppe strømper, og sydde sløydforkle med broderte initialer. For guttene skulle ha ett år pappsløyd og deretter tresløyd, vi skulle lære å bruke verktøy. Som student leste jeg at det også til eksamen var forskjell på guttene og jentene, f.eks. kunne det på en eksamensoppgave i regning stå “jentene behøver ikke gjøre denne oppgaven”.

Og eksamen var viktig for å komme videre. Selv var jeg blant de teoriflinke, likevel var jeg redd for ikke å få gode nok karakterer til å komme inn på realskolen, noe  som eventuelt ville innebære at jeg19/ måtte gå framhaldsskolen. Men det gikk bra, selv om jeg tabbet meg  ut ved å velge “feil” stiloppgave ved norsk-eksamen, og “bare” fikk karakteren G (Godt), mens jeg pleide å få M (Meget Godt).

Det er vanskelig å sammenlikne dagens skole med den jeg opplevde. Men det har enkelte ganger slått meg at vi lærte mye, bl.a. husker jeg at jeg en gang mens jeg studerte norsk mellomfag, tenkte at jeg nettopp hadde lært noe mer i grammatikk enn det jeg kunne fra folkeskolen. Men avgangsvitnemålet fra Høvik skole tror jeg ikke finnes i mitt arkiv …

(Innlegget ble påbegynt 19.06.2020 og fullført 19.06.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Kalvøya-opplevelser

Sandviksbukta mellom buktene ved Malmskrivergården og Sjøholmen er truet av utfylling med én million kubikkmeter stein fra tunnelen for Ringeriksbanen. Om det skjer, blir det en fortsettelse av den ødeleggelsen som ble påbegynt da ny E18 ble bygd på begynnelsen av 1960-tallet. Med dette og flere innlegg her i bloggen prøver jeg å dokumentere området slik det så ut før veiutbyggingen. Les de andre innleggene.

–  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  – –

Kart over Kalvøya. Klikk på kartet for å se det i fullskjerm i eget vindu.

Kalvøya ble landfast i 1962, da den hengebroen som i vinter har blitt “pyntet” med glorete LED-lys, ble bygd. Men jeg trengte ikke bro for å komme til Kalvøya på 1950-tallet, for familien hadde robåt, som lå fortøyd rett nedenfor huset. Den fikk jeg lov til å bruke på egen hånd, og Kalvøya, 500 m unna, var nærmeste mål. Hvordan jeg sammen med noen klassekamerater ble en fare for Kalvøyas vegetasjon, fortalte jeg om i blogginnlegget Lek uten hjelm i januar 2019.

Sandviksbukta på 1920-tallet. Bærum roklubbs klubbhus er flyttet fra Kalvøya til Kadettangen. Klikk på bildet for større versjon i eget vindu. Klikk HER for et “rent”, større bilde (uten røde påtegninger).  Bildet er tatt fra Villa Fredheim.

Under våre ekspedisjoner rundt på Kalvøya oppdaget vi noe som åpenbart hadde vært et bygningsfundament. Vi syntes det var spennende med et hus som hadde forsvunnet helt, og visste ikke at dette var det som sto igjen på Kalvøya av Bærum roklubbs første klubbhus, som ble flyttet til Kadettangen.

Bilde-rekonstruksjon av H7-merket på Kalvøya.Den røde pilen peker ned på fjellveggen der merket var malt. Klikk på bildet for å se de i fullskjerm i eget vindu.

Vår leirplass lå i skogkanten på den lange odden innenfor Studentenes roklubb. Vanligvis dro vi korteste vei dit, men det hendte at vi tok omveien  rundt Kalvøya, bl.a. for å utforske den lille holmen Kalvøykalven. Da passerte vi den høye fjellskrenten mot Nesøya, der et stort H7-merke var malt på den glatte fjellveggen. Vi visste at det var blitt malt under krigen (krigtidens “grafitti”), men vi visste ikke at det var Einar Kristiansen som hadde gjort det, noe jeg fikk vite sist høst av Ingolf Kristiansen (født og oppvokst på Kalvøya, bor der i sommerhalvåret og passer på  øya, er ikke i familie med Einar Kristiansen). Merket i fjellveggen er ikke lenger synlig, men det finnes sikkert malingrester som gjør en rekonstruksjon mulig. Utfordringen går til Bærum kommunes kulturavdeling; et passende mål kunne være å ha det klart før august 2022, da er det 150 år siden kong Haakon ble født (03.08.1872) og 140 år siden Einar Kristiansen ble født (13.08.1882).

Selv under krigen var nok Kalvøya en fredelig plett. Det tok slutt rundt 1960, i hvert fall i en periode på året. Da ble det. etter hva jeg husker,  først arrangert St. Hansfest et par år, med pontongbro fra moloen ytterst på Kadettangen som adkomstvei. Så kom den nåværende broen, som gjorde at Kalvøya-festivalen kunne arrangeres. Der var jeg én gang, med det formål å få tak i en tekst av Lillebjørn Nilsen. Men jeg hørte festivalen hvert år, jeg bor tross alt bare 500 meter fra der hovedscenen sto. Likevel kan jeg ikke huske at lyden var spesielt sjenerende, kanskje fordi vi (etter min hukommelse) hørte hele lydbildet, ikke bare bassen. Sjenerende (et altfor mildt ord!) var derimot Extrema Outdoor, et “rave-party” som terroriserte hele Vestre Bærum i 2010 og 2011 med de daværende kommunepolitikernes velsignelse (noen av disse har fortsatt politiske verv). Politikerne syntes dette var en fin måte å “sette Sandvika på kartet” på; hovedoppslagene i pressen handlet om narkobeslag og -arrestasjoner …

Fremtidens Kalvøya? Hva med å ta utgangspunkt i øya slik den er, og bruke den til naturopplevelser for skoleelever på mellomtrinnet, gjerne i et samarbeid med Sjøholmen marime senter, som holder til på landsiden rett innenfor Kalvøya. Og jeg ser frem til at Bærum spelemannslag arrangerer landskappleik i Sandvika med hovedscene på  Kadettangen og festivalcamp på Kalvøya. Skal vi si i 2025?

Øyene i Bæums-skjærgården (Vestfjorden). KLikk på kartet for å se det i fullskjerm i eget vindu.

Før Satans Vegvesen raserte landskapet innerst i Sandviksbukta med den nye 4-feltsveien (nå 6-felts) som nå heter E18, lå strandtomtene som  tilhørte eiendommene i åsen ovenfor, der, På Langsets strandtomt hadde familien fortøynings- og opplagsplass for en robåt som bestefar hadde bygd. Den ble dessverre stjålet, og ble erstattet av en onkel-bygd båt (det er greit å ha båtbyggere i familien), som jeg tror var den som ble brukt til Kalvøya-ekspedisjoner og til andre oppdagelsesreiser i Vestfjorden. Vi rodde så langt som til Rauskjær, der det var mye renere vann enn i Sandviksbukta, og der vi kunne se bunnen på to meters dyp.

Det å få disponere familiens båt slik jeg gjorde, var jeg visst nokså alene om. Jeg kan ikke huske at det ble sagt noen formanende ord i den sammenheng; når jeg tenker tilbake, har jeg følelsen av at min bruk av båten var like selvfølgelig som at jeg brukte spisestuestolene hjemme til å sitte på. Jeg kan heller ikke huske at jeg fikk noen opplæring i å bruke båten, så det må ha skjedd som en del av familiens roturer før jeg begynte på skolen.

I dag har jeg begitt sjøen. I hagen står en 27 fots tresnekke bygd i 1952, den har stått på land i over ti år. På tilhenger har jeg en 14 fots påhengsmotorutrustet plastjolle , den er nesten utrykningsklar om jeg plutselig må til sjøs. 60 % av menneskekroppen består av vann, og det er saltvann. Sjøfolk og skip råtner i havn . Og Ut mot havet er en komposisjon av Edvard Fliflet Bræin, og har ingenting med Rune Rudberg å gjøre! Jeg foretrekker innspillingen med Kringkastingsorkesteret (klikk på plateomslagetbnedenfor for å høre), men har også funnet en versjon med blåsekvintett, sangsolist og mannskor (lette etter en ren mannskor-innspilling, men fant ingen).

(Innlegget ble påbegynt 18.06.2020 og fullført 18.06.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Ikke-digitale løsninger krever mennesker

To ganger denne uken har jeg opplevd at en digital, tilsynelatende floke har løst seg straks et vettugt menneske kom inn i bildet.

Klikk ovenfor for å lese blogginnlegget fra mars i år.

Først fikk jeg e-post fra Dagsavisen om at mitt abonnement (tre måneder for kr 1,-) var fornyet, dvs. at det hadde gått over til et fullpris-abonnement. Dagsavisen (på papir) har ikke endret seg siden jeg sluttet å lese den daglig, jeg var ikke interessert i å betale for noe fullpris-abonnement, men fristen for å avslutte var passert et par dager før jeg fant e-posten. Dette ringte jeg avisens kundeservice for å fortelle, og hadde forberedt meg på en vanskelig diskusjon. Det kunne jeg spart meg. Hun som tok telerfonen, oppfattet straks poenget, foreslo – før jeg fikk spurt om det – å  avslutte abonnementet straks og ba om et kontonummer som beløpet som var trukket fra mitt kredittkort, kunne overføres til. Dette hadde hun åpenbart fullmakt til, men det holder ikke med fullmakt, den må også brukes med vett, slik hun gjorde. Hun mente åpenbart at hennes oppgave var å løse problemer for kunder som ringte, og hun burde snarest mulig få jobb som veileder for andre kunde-“servicer” – jeg kan raskt fremskaffe en liste.

Min andre digitale floke denne uken hadde utgangspunkt i eget sommel; jeg hadde glemt å melde meg på et kurs jeg var svært interessert i, og sendte en tekstmelding med spørsmål om det fortsatt var mulig å melde seg på. Rett etterpå ringte hun som hadde mottatt tekstmeldingen, også hun en problemløser. Kurset var egentlig fulltegnet, kunne hun fortelle, men det var vanligvis noen som ikke møtte opp, så hvis jeg ville ta sjansen, var det bare å komme, noe jeg straks takket ja til.  Dette kunne vi kommunisert tungvint og digitalt om (med tekstmeldinger), men hun fikk saken raskt avklart ved analog kommunikasjon (også kalt “samtale”). Man skulle nesten tro hun hadde lest blogginnlegget Til kamp for gammeldags kommunikasjon! fra februar i år.

Kurset, som jeg kom med på, ble arrangert av Senior Norge, som i sitt ukebrev til medlemmene denne uken også skriver om  digitale “velsignelser”. Klikk på  brevtoppen nedenfor for å lese.

Klikk ovenfor for å lese ukebrevet fra Senior Norge. Det har tittelen “Kontantløst samfunn – vi krever omsorgsfull overgang!”

(Innlegget ble påbegynt 05.06.2020 og fullført 05.06.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

17. mai 2020

Joda, det ble en annerledes feiring av grunnlovsdagen, med nye inntrykk for bloggeren.

Sandvikas program for dagen begynner vanligvis tidlig, med salutt fra Løkkeåsen kl. 07.00. Den har jeg av og til hørt (ikke i år), men flaggheisingen ved Rådhuset har jeg aldri overvært, siden jeg har mitt eget flagg å heise. I år ble imidlertid den kommunale flaggheisingen og det tilhørende programmet videooverført på kommunens nettsider. Det fikk jeg med meg fra ti over åtte og utover, og det var interessant å være “til stede” ved Rådhuset, særlig etter at sendingen også fikk lyd i tillegg til bildene. Musikkorps, kor og taler gjør seg faktisk best med lyd.

 
<Flaggheis på Langset 17. mai 2020. Klikk på bildet til høyre for å se flagget vaie og høre “Norge i rødt, hvitt og blått”.

Asker og Bærums Budstikke 24. mai 1902.

For 118 år siden gikk Sandvikas 17. mai-tog ifølge referatet i Budstikken til “Sorenskriver Thomesens Hus” (i dag: hovedbygningen her på bruket), der det snudde og gikk tilbake til Sandviken. I år kom toget fra motsatt kant (Villa Fredheim ca. 130 m oppi veien som utgangspunkt), snudde utenfor her og gikk tilbake til utgangspunktet. Men i år fulgte toget Gamle Drammensvei, ikke Drammensveien (i dag: Sandviksveien) som i 1902. Det er likevel hyggelig at Langset har fått igjen sin gamle verdighet som landemerke på gunnlovsdagen.


17. maitog 2020 i Gamle Drammensvei, fra Villa Fredheim til Langset (t.v) og tilbake (t.h.)  Barnas festantrekk er i lyse farger, mens de voksnes (de går bakerst, og synes best på bildet til høyre) er preget av sort.

Det ble ellers en dempet feiring.Ikke en gang den felles, nasjonale avsynging av Ja, vi elsker dette landet var jeg med på, men jeg har gjort meg noen tanker om hvordan det kan gjøres neste år.

(Innlegget ble påbegynt 21.05.2020 og fullført 22.05.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Sortebill og Sabeltann som forbilder for barn

I forrige ukes Ekspasient-journal 2 skrev jeg om sjørøvere. Det er et underlig fenomen at slike brutale banditter fortsatt opptrer som en slags helter for barn.  Jeg vokste opp med Egners kaptein Sortebill. I dag er det kaptein Sabeltann som gjelder.

For få år siden var piratvirksomhet i Adenbukta og langs kysten av Somalia et så stort problem at Norge utplasserte en av de nye fregattene (søsterskip av havaristen KNM HELGE INGSTAD) for å beskytte skipstrafikken. Jeg har også hørt et BBC-program om et britisk ektepar i seilbåt som ble tatt som gisler av sjørøvere i dette farvannet. Parallelt med dette har disse piratenes forgjenger, kaptein S(ortebill/-abeltann) vært suksesser i Dyreparken ved Kristiansand, som film og som sang, men uten at idealiseringen av forbrytere  har vakt særlig oppsikt i pressen. Funksjonshemninger som et manglende øye (dekket av sort lapp) eller en manglende legg  (erstattet av treben) er jo så barnlig sjarmerende.

Bloggeren som kaptein Sortebill. Både dette bildet og et tilsvarende i forrige blogg er tatt på bloggerens eget initiativ, noe som tyder på at han ikke er helt frisk.

Ettersom jeg stadig ble kalt Sortebill etter at jeg begynte med lapp over det ene øyet, måtte jeg selvsagt skaffe meg en sabel. I kontrast med det som står i forrige avsnitt, var noe slikt ikke å få i lekebutikken, som kunne tilby en “sjørøverhatt” av plast. Men Mye moro”(karnevalsutstyr m.m.) hadde tre typer sabel, alle ufarlige hvis mn ikke slår for hardt. Men de som ringer på hos meg, blir nok skremt når jeg åpner døren med sort lapp over øyet og sabel i hånd.

Det viste seg at jeg kunne et vers av sangen om kaptein Sortebill utenat, og det slår meg at dette må ha vært vanskelig å forstå for småbarn på 1950-tallet. F. eks. forutsetter uttrykket very well bekrutta både engelskkunnskaper og kjennskap til våpen hvis man skal forstå det. Og Egner legger egentlig ikke skjul på brutaliteten i sjørøveriet. “Den gang sloss  vi hele natten, men til slutt så fikk vi tatt’n” (artig rim!). Men jeg stusser litt over innledningen til refrenget: “Vi seiler på sjøen vind og i blest” – er ikke vind og blest det samme?

” Tiden leger alle sår,” heter det. Så om noen hundre år er nok Henry Rinnan barnas helt, med dertil hørende kostyme  og nye vrtianter av å “gå planken”. Men uten nedsettende uttrykk som “negergutt” o.l.

(Innlegget ble påbegynt 21.04.2020 og fullført 23.04.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no