Kategoriarkiv: Kultur

Ikke noe liknende siden radioapparatene ble beslaglagt høsten 1941?

Det er ingen likhet mellom landets vekslende politiske flertall i våre dager og det mindretallet som styrte Norge i 1941, bortsett fra én ting: ønsket om å ha kontroll over etermediene.

Aftenposten 2. august 1941. Klikk på bildet for å lese forordningen om avlevering av radioapparatene.

2. august 1941 fikk folk i mesteparten av landet ordre om å levere sine radioapparater til nærmeste lensmannskontor eller politistasjon. Fristen var fem dager. I de samme områdene ble det forbudt å produsere eller selge radioapparater. Forordningen kom fra den tyske okkupasjonsmakten. Hensikten var å hindre at folk hørte BBC, som hadde sendinger fra den norske regjeringen i London.

4. februar 2011 la regjeringen Stoltenberg frem stortingsmeldingen om digitalisering av radiomediet (Meld. St. 8 2010-2011). En konsekvens av meldingen er at det fra 2022 (med mulig forlengelse til 2025) blir forbudt å sende radio på FM-nettet i Norge. I storbyene har forbudet allerede trådt i kraft. Norge er det eneste landet i verden som har vedtatt et slikt forbud.

Etter at det riksdekkende FM-nettet ble slukket i 2017, har radiolytting i Norge gått drastisk ned, noe som ikke har skjedd i andre land. Dessuten er beredskapen svekket fordi ikke alle har anskaffet DAB-radio, halvparten av landets biler er utstyrt med FM-radio der det ikke lenger sendes trafikkmeldinger, og utenlandske kjøretøyer (deriblant vogntog og turistbusser) har stort sett bare FM-radio.

Det er paralleller mellom bompenger og forbud mot FM-radio. Bompenger er vedtatt mot ønskene fra folk flest, FM-slukking og innføring av DAB-radio er bestemt eller uten at folk flest har  uttrykt noe ønske eller behov for det. Jeg tror at hvis FM-slukkingen hadde medført samme økonomiske konsekvens som bompenger, ville man kunne startet et politisk parti med samme oppslutning som FNB (opp mot 20 prosent i de fylkene det stiller liste).

I utgave 52 av podcasten Hvem slukket lyset på FM kreves at slukkingen av riksdekkende FM-nett og innføring av DAB blir gransket av riksrevisjonen. Episoden gir ellers en god oppsummering av situasjonen. Alle 53 episoder er tilgjengelig på flere nettsteder. Episode 51 er opplesing av en VG-kronikk om saken. Hør den eller les den!

–  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  – – – – – – – – – – –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –

I blogginnlegget Min eneste DAB-radio er ikke i bruk fra juni i fjor skrev jeg også om dette. Der er det lenker til tidligere innlegg om DAB og om slukking av FM-båndet.

(Innlegget ble påbegynt 24.09.2019 og fullført 24.09.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Bylyder som forsvant

Her på bruket kommer det stadig nye lyder til, f. eks. økende trafikk på E18, utescene på Kadettangen med det jeg kaller “dunk-dunk”-musikk, russebusser m.m.m. En lyd jeg ikke savner, er brølene fra fly som tok av fra Fornebu. De forsvant da flyplassen flyttet til Gardermoen i 1998. I Dagsavisen fortalte Arnt Folmer i sommer om andre lyder som er blitt borte. Han er en ekte veteran, født i 1921, og minnes lyder som en gang fylte Oslo, byen han vokste opp i. Det er en tankevekkende og leseverdig tekst, som jeg lar erstatte det jeg selv burde skrevet, men som jeg ikke får tid til p.g.a. forberedelsene til eplehøstedagen i morgen . Klikk på oppslaget nedenfor for å lese.

(Innlegget ble påbegynt 08.09.2019 og fullført 08.09.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Ekstra: Jesus er i naboens hage!

Sist søndag sto plakaten ovenfor plutselig ved innkjørselen til Fredheim, naboeiendommen opp bakken fra Langset. Men naboen har hverken meldt seg inn i Misjonskirken eller i Mållaget. Plakaten er en del av utendørsutstillingen Bedehusland, bilder som fotograf Erlend Berge har tatt av bedehus fra hele landet.

Villa Fredheim har adresse Gamle Drammensvei 196. Utstillingen Bedehusland begynner rett til venstre for dette bildet.

Dette er ikke første utstilling på Fredheim. I “Prestens vognskjul”, en del av uthuset på Fredheim, har Christine Munch tidligere hatt utstilling i forbindelse med Blommenholm Vels 100-årsjubileum og vist frem kunstprodukter av Kjell Munch (1923-2003), hennes far. Utendørsutstillingen Bedehusland  står i den gamle hagen, som er slik den opprinnelig ble anlagt på 1870-tallet. Utstillingen viser mulighetene hagen har som “utstillingslokale”.

Utstillingen Bedehusland har vært vist flere steder, senest utenfor Oslo domkirke. På 1970-tallet var over tre tusen bedehus i aktiv bruk her i landet. Nå er tallet på full fart nedover. I Bærum kan jeg i farten bare huske Høvik bedehus som rent bedehus. Det som


Høvik bedehus (t.v.) lå i svingen fra broen over E18 ned til Sarbuvollveien, Det er revet, mens Folkets hus i Sandvika (t.h.) fortsatt er i drift.

kalles/kaltes Sandvika bedehus, var egentlig menighetshus for Tanum kirke, gitt til menigheten av fru Elise Brodtkorb på Kjørbo. Det store forsamlingshuset i Skogveien på Stabekk var  KFUK/KFUMs Ungdomshuset, som nå er overtatt av Bærum frikirke. Folkets hus er vel arbeiderbevegelsens parallell til de kristne bedehusene. Folkets hus i Sandvika ble bygd av arbeiderne på Hamang papirfabrikk. Det lå også et Folkets hus på Snarøya, trolig reist av arbeiderne ved Snarøen brug, men der er det nå villastrøk. Folkets hus på Høvik, i Høvik skolevei, er hovedkontor for Bærum kommunes hjemmebaserte tjenester, avdeling Blommenholm.

Selv en hedning som jeg fant mye interessant i Bedehusland. Utstillingen begynner ved krysset Gamle Drammensvei / Homans vei og fortsetter i Fredheims hage. Det er utgang i Sandvika-enden av hagen, så dette anbefales som søndagstur eller som en berikende omvei på turen til Sandvika. Men ikke vent for lenge, utstillingen skal videre vestover.

(Innlegget ble påbegynt 28.08.2019 og fullført 28.08.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Hijab i flere fasonger

Bryne-frisøren Merete Hodne ble i februar fjor bøtelagt for diskriminering etter å ha bortvist en dame fra sin frisørsalong fordi damen brukte hijab. Hun nektet å betale, men etter anke helt til høyesterett endte det med en bot på kr 7.000. Saken fikk revygruppen Løgnaslaget til å lage en skjetsj der Hodne ble omtalt som “nazi-frisør”. Hun ba dem bruke en annen betegnelse, og da de sa nei til det, anla hun injuriesak mot Løgnaslaget. Denne saken tapte hun i lagmannsretten, og nylig har Høyesterett avvist anken. Her i bloggen skrev jeg om injuriesaken i februar og mars 2017. Da mente jeg at betegnelsen “nazi-” er knyttet til langt alvorligere ting enn den “forbrytelsen” Hodne hadde gjort seg skyldig i. Det mener jeg fortsatt. Det hadde vært fullt mulig for Løgnaslaget å moderere ordlyden i sketsjen uten at det ville gått ut over innholdet, og jeg synes ikke det kler revygruppen å insistere på å bruke skjellsord.

Nå var hijab et stridens hodeplagg lenge før Merete Hodne kastet ut sin hijab-kledde kunde. I februar 2009 meldte Justisdepartementet i en pressemelding at politiets uniformsreglement skulle endres slik at kvinnelig politi kunne bruke hijab som hodeplagg. Dette utløste et ras av protester, og endte med at det ikke ble noen endring.

Dagsavisen 4. juni 2016.

Forfatteren Ola Bog hadde for tre år siden et lite dikt i Dagsavisen, der han sammenliknet hijab med skaut. Det kan se tilforlatelig ut ved første øyekast, men jeg tror ikke skautet som Ola Bogs mor gikk med, hadde samme symboltyngde som en hijab på norske kvinner i dag. Hijab signaliserer hvilken religion man tilhører, og slik jeg forstår det, viser det også at man ønsker å underkaste seg denne religionen fullt og helt. Siden nordmenn flest har et fjernt forhold til islam, blir det da opp til hver enkelt hva man legger i å “underkaste seg fullt og helt”. Noen knytter islam til ytterliggående bevegelser, andre ser på muslimer som islams variant av norske vanekristne. I Aftenposten sto en lengre artikkel om hijab-bruk i oktober i fjor. Der sa islam-forskeren Anne Sofie Roald bl. a.:
__“I Koranen står det ingenting om at man skal dekke håret. Men
-__det står at man skal ta sin «khimar» og dekke brystet.”
__“Hijab er blitt en identitetsmarkør.”
__“Mange kvinner med hijab føler seg annerledes og (…) orienterer
-__seg innover mot gruppen i stedet for utover i samfunnet. Sånn
-__sett blir hijaben skadelig for integreringen.”

I begynnelsen av juni møtte Marian Hussein som vararepresentant for SV på Stortinget, og holdt som den første iført hijab et innlegg der . Dagbladet skrev om det, og måtte slette Facebook-posten om saken på grunn av mange kommentarer preget av hets. Her er de første sekundene av Marian Husseins innlegg:

Lily Bandehy er svært kritisk til Husseins hijabopptreden i Stortinget i Resett-innlegget Vi har åpnet for hijab på Stortinget, skal vi la Koranen bestemme norsk lov?. Bandehy er iranskfødt, tidligere muslim, men har konvertert til kristendommen, og har således solid bakgrunn for sine meninger om hva hijaben representerer. Karine Haaland i Document er også kritisk, men hennes kommentar, Den hvite manns krykker, gjelder forslaget som Hussein på vegne av tre SV-representanter  la frem i sitt neste innlegg samme dag, om en egen handlingsplan mot islamofobi og muslimfiendtlighet.

Zeliha Acar er berettiget til norsk pass, men har problemer med å følge reglene for å få det utstedt. På passfotoet må nemlig ørene synes, og det er vanskelig når man bruker hijab. I et innslag i NRK Dagsrevyen 21 nylig var hun tydelig krenket:

Øyvind Thuestad kommenterer dette i Document-innlegget NRKs evige omsorg for særkrav fra muslimer: «Krenkende» å vise ørene, der han har sakset fra NRKs Facebookside om saken. Den har “i skrivende stund 2000 kommentarer, og det er ingen overdrivelse å si at folk er lite begeistret,” skriver han. Med tanke på at Dagbladet måtte slette sin Facbookpost om SV-varaen med hijab, er det kanskje like greit at Thuestad siterer utvalgte kommentarer, ikke bare lenker til dem.

Kanskje kan også jeg føle meg krenket? Tittelen på Shurika Hansens innlegg i Resett, Norske menn er grunnen til at hun dekker til sine døtre, peker i den retning ved å antyde at jeg ikke klarer å styre meg hvis jeg får se en dame som ikke har dekket håret og ørene med hijab.

Det fremgår vel av det jeg har skrevet, at jeg ikke er overvettes begeistret for hodeplagget hijab. Men alt i alt synes jeg Øystein Mælands innlegg om hodeplagg i Aftenposten i september i fjor, oppsummerer det hele ganske salomonisk, for å holde seg til religionsnære uttrykk:

Klikk på teksten for å se den i fullskjerm i eget vindu.

(Innlegget ble påbegynt 01.07.2019 og fullført 01.07.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Når det er gøy, blir det bra

Kringkastingsorkesteret (KORK for de som har dårlig tid) hadde sin årlige ønskekonsert nylig. Høydepunktet kom tidlig, med ti år gamle Florian Rademacher Krogsæter som solist på althorn. Etter hva jeg vet om korps, er althornet det kjedeligste du kan spille der. Her var det stikk motsatt! Florian har åpenbart talent, men når han spiller så godt, tror jeg det kommer av noe han sier to ganger i forhåndsintervjuet: det blir kjempegøy! Klikk på bildet, hør intervjuet og nyt Florians spill – og gjerne også resten av konserten.

Klikk på bildet for å høre intervjuet Øyvor Bakke har med Florian Rademacher Krogsæter før han er solist med Kringkastingsorkesteret i Capriccio brillante av Herrman Bellstedt.

(Innlegget ble påbegynt 13.06.2019 og fullført 13.06.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Norske krigsseilere: tilgjengelig informasjon og ny forskning

Historien om de norske krigsseilerne under siste verdenskrig er full av dramatikk. De fikk en skammelig behandling etter krigen, men hadde reist seg selv en bauta i form av resultatet av sin innsats, som hadde stor betydning både for den allierte seieren og for Norge (les mer i blogginnlegget Norsk regjeringsmøte med verdenshistorisk betydning).

Nylig kunne Dagsavisen fortelle at det første mastergradsstipendet fra Polstjernefondet, Jon Micelets fond for dokumentasjon  av krigsseilas under og etter 2. verdenskrig, er blitt utdelt. Mottaker er historiestudent Erlend Lundvall, som i sitt mastergradsprosjekt tar for seg bevæpningen av den norske handelsflåten under krigen. Oldefaren hans var kaptein på MT ATHENE, som krigsforliste 10. juni 1942 i konvoi i Middelhavet (les hans rapport om forliset fra sjøforklaringen i Kairo), og denne delen av familiehistorien har bidratt til temavalget.

Jon Michelet bidro selv til å gjøre krigsseilernes historie kjent. Hans seksbindsverk En sjøens helt er en oppdiktet, men svært dokumentarisk preget historie som følger Halvor Skramstad som sjømann under og like etter krigen. Historikernes fremstilling  står i fembindsverket Handelsflåten i krig fra 1990-tallet. Men krigsseilernes historie er langt fra “ferdig forsket”, og bør i likhet med annen norsk krigshistorie ses på av nye generasjoner som kan ha nye innfallsvinkler.

Minnehallen i Stavern.

Allerede da verdenskrigen brøt ut i september 1939, visste norske sjøfolk at dette var farlig. Jeg så en dokumentarfilm der en som hadde seilt i begge verdenskrigene, ble spurt hvordan sjømannslivet var under 1. verdenskrig da Norge var nøytralt. Svaret kom spontant: “Nøytralt? Vi var da faen ikke nøytrale, dem skøyt jo på oss!” 2.500 norske sjøfolk omkom i krigsforlis 1914-18, og etter krigen var det den gang ingen tvil om at de hadde gjort en viktig innsats, bl. a. ved å bringe forsyninger til Norge. Kort tid etter krigen utkom en bok med navnet på alle de krigsforliste sjømennene, og Minnehallen i Stavern ble reist etter en arkitektkonkurranse i 1923 og innviet av Kong Haakon 7. i 1926.

Etter 2. verdenskrig var det ikke samme oppmerksomhet om de som hadde bidratt i krigsinnsatsen ved å fortsette å gjøre jobben som sivile sjøfolk. Jeg tror det kan skyldes at det denne gangen hadde foregått krigshandlinger i Norge, og at mange hadde følt okkupasjonsmaktens brutalitet. Likevel er det rart at det tok så lang tid før anerkjennelsen av krigsseilernes innsats kom. “Godt og vel 40 år etter så fikk dem medalje for det,” sang Erik Bye i en vise om norske sjøfolk. Som en del av forberedelsene til denne sene æresbevisningen  gjorde Harris Gregersen og Margrete Otter i 1987 den store jobben å kopiere alle sjøforklaringer og mannskapslister fra de 517 forlisene i Nortraship-flåten. Forsvarsmuseet og Norsk Sjøfartsmuseum fikk ett kopisett hver med et følgeskriv der det bl.a. sto: “Materialet tillates brukt av interesserte, men tillates ikke fjernet fra museene. Helst så vi at det – i likhet med 1. verdenskrigs forlis – blir trykt og oppbevart i bokform.”

Lenge var disse kopiene det beste som fantes av kilder for bl.a. familier som ville finne ut av “sin” krigsseilers historie. Men nøkkelen for å finne opplysninger var at man kjente til hvilket skip vedkommende hadde seilt på, for innholdet i de mange ringpermene var ordnet alfabetisk på skipsnavn. Det var derfor en stor forbedring da Oslo Internasjonale Sjømannshjems Fond bevilget midler slik at Sjøfartsmuseet kunne overføre sjøforklaringene til en søkbar database. Det måtte gjøres ved avskrift av forklaringene, en jobb jeg var så heldig å få utføre. Senere var jeg undervisningsleder ved museet, og handelsflåten under krigen var ett av temaene vi tilbød for ungdomsskole og videregående skole. Da spurte jeg alltid om elevene kjente til noen i familien som hadde seilt ute under krigen, og noen ganger kunne jeg sende en stolt ungdom hjem med utskrift av sjøforklaring og mannskapsliste fra det krigsforliset som en eldre slektning hadde vært med på. Databasen ble forøvrig senere utgitt i bokform, med et fyldig register over personer og skip , og dermed fikk Harris Gregersen og Margrete Otter sitt ønske oppfylt.

Ulempen med det databaserte registeret var at det bare omfattet sjøfolk som hadde vært med på et forlis, noe over 13.000 navn. Det var et stort tall, men langt fra alle. Krigsseilerregisteret i Kristiansand har som mål å finne alle. Sjøfartsmuseets database er en del av registeret sammen med mange andre kilder, og Arkivet freds- og menneskerettighetssenter står for kvalitetssikring av opplysningene. Registeret omfatter nå navn på 29.591 norske og 17.878 utenlandske sjøfolk i Nortraship-flåten.

Mange krigsseilere fikk senskader, ikke minst av de psykiske påkjenningene som for noen varte i seks år, fra krigsutbruddet i september 1939 til Japans kapitulasjon i august 1945. Men når det virkelig gjaldt, var de tilbake i kamp. Det skjedde under Jotun-brannen i Sandefjord i 1976. Og det skjedde da det brøt ut brann i Hellesøy, der en av beboerne var krigsseiler. Guri Hjeltnes forteller:

___En natt vinteren 1968/69 år siden brøt det ut brann i den lille kystbygda Hellesøy lengst nord i Øygarden. Brannen startet i et bolighus med eternittvegger. Flammene skjøt ut eternittplater som landet på andre hus, brannen spredte seg raskt. Husene sto tett i tett i Hellesøy. Alle som kunne, måtte ut for å hindre at hele bygda brant opp.
___Datterens første tanke var at nå kom faren til å dø. Han som ikke tålte noen ting, kunne ikke tåle en brann i nabolaget.
“Hvordan gikk det med far?” spurte Ingrid Sæterdal moren. Hun gikk på gymnaset i Bergen og ringte hjem til foreldrene i Hellesøy.
___“Nei, med far,” svarte moren, “-med ham gikk det fint. Han var ute natten igjennom for å slokke, han var med på å lede hele brannslukningsarbeidet fra starten av.”
___Faren hadde tatt varebilen – foreldrene drev butikk – og kjørt etter brannpumpen. Alt hadde vært hektisk, folk var oppskjørtet og redde. Men Ingrid Sæterdals far hadde gitt kommando og beholdt kontrollen. Faren skrudde ned når de andre skrudde opp, ga klare ordrer på en rolig og sindig måte.
___Walter Sæterdal var krigsseiler. Han hadde seilt ute gjennom alle krigsår, blant annet om bord i eskortefartøyer som fulgte konvoiene over Atlanterhavet i ubåtflokkenes tid. Femti overfarter over Atlanteren, kamp mellom ubåter og eskorte, vellykket og mislykket redning av overlevende fra handelsskip – alskens minner bar han med seg i hele etterkrigstiden.
___Men dette visste ikke barna. Han fortalte dem aldri noe alvorlig fra krigen. I oppveksten så de bare at faren var uforutsigbar, de visste aldri hvordan han ville reagere. Han taklet nye situasjoner dårlig, kunne være oppfarende og urimelig især når mye skjedde på en gang. Han reagerte på lyder, telefon, ringeklokke. Barna måtte ikke skrike og ikke løpe bak ryggen hans. Ja, falt en gaffel ned fra bordet, hoppet han opp.
___Faren var krigsskadd, og det satte sitt preg på hele familien. …
___Så brant det hjemme i Hellesøy. Og far ble med ett en annen, til familiens forundring. Moren kjente ikke ektemannen igjen etter brannen som truet med å legge hjembygda i aske. Han kom først hjem igjen til frokost, etter å ha stått på hele natten. Bygda var berget, Walter Sæterdal var helt rolig, drakk kaffe, gikk og la seg som om ingenting hadde skjedd.
___Da Ingrid Sæterdal ble voksen, kom hun en dag hjem med Arne Hartmarks bok om Atlanterhavsslaget og de norske korvettene. Da begynte faren å gråte. Han åpnet ikke boken eller snakket med datteren. Walter Sæterdal sa bare ut i luften: “Det var så mange vi ikke klarte å redde”.

Utdrag fra Epilog – brannen i bind 4 av verket Handelsflåten i krig 1939-1945.

(Innlegget ble påbegynt 05.06.2019 og fullført 05.06.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Fedrelandssanger og flagg

I anledning grunnlovsdagen åpner også dette innlegget med nasjonalsangen Ja, vi elsker dette landet, som Bjørnstjerne Bjørnson opprinnelig kalte Fædrelandssang. Her synger Den norske Studentersangforening alle de åtte versene. Utrolig nok er det mulig å fullføre norsk skole uten å lære hele nasjonalsangen, uten faktisk å vite at den egentlig har åtte vers, ja, til og med uten å kunne  de tre versene som vanligvis synges.

De fleste kjenner Rikard Nordraaks melodi og synger med i hvert fall på første vers av Ja, vi elsker dette landet. Enkelte uten folkeskikk  fortsetter å prate sammen som om dette var en hvilken som helst “låt”. I NRK har noen fått det for seg at nasjonalsangen passer som bakgrunnsmusikk, som i reportasjen Caroline Bækkelund Hauge hadde i Nyhetsmorgen mandag om økende interesse for bunad blant “flerkulturelle” (man blir ikke flerkulturell ved å flytte fra bygda til byen eller omvendt …).

Det begynner å bli noen år siden Bjørge Lillelien under cupfinalen avbrøt sin reportasje med et kort “… og så får vi nasjonalsangen,” før han forholdt seg taus og lytterne hørte Ja, vi elsker … med korps og gjerne publikums sang.

Staples tilbyr mujligheten for å tørke sølete fingre på flagget for kr 19,-.

Av et firma som kaller seg Staples kan man vel ikke vente noen nasjonalfølelse, men firmaet  burde vise respekt for nasjonalsymbolene. Fortsatt får små barn beskjed om ikke å subbe flagget i bakken på 17. mai, og jeg tror det ville blitt et ramaskrik om man hadde fjernet pinnen fra barnas flagg og brukt flagget som serviett. Men det er akkurat det Staples foreslår, bare i den varianten at flaggene er trykt på porøst papir. Attpåtil tar firmaet seg betalt for det – og noen er så uten folkeskikk at de kjøper dette.

Pledge of Allegiance to the Flag – Klikk på bildet for bedre leselig utgave.

USA er et land der flagget brukes mye, og amerikanske skoleelever avgir jevnlig løfte om troskap mot flagget. USAs nasjonalsang The Star Spangled Banner har navn etter flagget. Det er vanlig at store arrangementer i USA åpnes med at nasjonalsangen blir sunget eller fremført av en artist. Det skjedde også under Woodstock-festivalen i 1969, og artisten var Jimmie Hendrix. Ved å bruke alle el-gitarens muligheter til å skape lydeffekter brakte han sangteksten rett inn i debatten om Vietnam-krigen.

Øynasjonene Japan og Island har to av verdens vakreste nasjonalsanger, og jeg synes sangene likner litt på hverandre. Den japanske heter Kimigayo, er en av verdens korteste nasjonalsanger, og med en tekst som jeg tror er henvendt til keiseren. Den islandske er en salme, skrevet til tusenårsfesten i 1874 for bosetningen på Island. Den  fremføres med kor!

Siden det er 17. mai i dag, passer det å avslutte med en marsj. Oscar Borg skrev festmarsjen Amerika Norge til åpningen av Den norske Amerikalinje i 1913. Han har brukt lett gjenkjennelige vendinger fra Ja, vi elsker dette landet, og hvis noen synes de kjenner igjen en kjent marsj ca. 1 minutt og 55 sekunder fra begynnelsen, er det noen toner som minner om Alte Kameraden av Carl Teike. Men dette er en helstøpt marsj av Oscar Borg i en fremføring med Oslo Brigademusikk.

(Innlegget ble påbegynt 15.05.2019 og fullført 15.05.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Sauer og andre ålreite dyr

Foring i et gammel sauefjøs.

For mange år siden hadde NRK radio et program eller programinnslag der rollefigurene var en sauebonde fra Sørvestlandet og en bymann. De pratet sammen om løst og fast, og i et av innslagene stilte bymannen spørsmål ved om det egentlig var bonden som holdt sauer, kanskje det heller var slik at sauene holdt ham. Argumentene var gode: han måtte bygge fjøs til sauene, han måtte stille opp flere ganger daglig i vintersesongen for å gi dem mat, og han måtte sørge for at de kom sikkert hjem fra sommerbeite. Liknende tanker ga en ekte sauebonde som jeg kjente, uttrykk for. Han syntes det var et paradoks at han jobbet hardt med sauene sine hele året, og han var glad i dyrene, og så endte det opp med at han tok livet av en stor del av dem om høsten. Naboen hans var også glad i sine sauer, og syntes særlig det var leit en gang han måtte sende en som hadde tjent ham trofast i mange år, med bilen til slakteriet. Da han senere på dagen fikk seg en matbit på bygdas kafe, svingte slakteribilen inn foran kafeen – sjåføren skulle også ha mat – “og der sto denne sauen på lasteplanet og stirret på meg så jeg mistet apetitten,” sa sauebonden.

Sauebonden Pål Ragnar Paulsen dro til Luster for å hente botkomne sauer hjem til Lom, en tur på ca. 60 mil tur-retur.

I februar hadde NRK-Dagsrevyen et nyhetsinnslag om sauebonden Pål Ragnar Paulsen fra Lom, som hentet savnede sauer i Luster. Hans holdning til dyrehold er representativ for alle de bønder jeg har vært i kontakt med. Anne Ragnhild Korsvold Saglien kaller seg budeie, og har skrevet et innlegg i Aftenposten. Overskriften  “Kom ikkje her og sei at dyra mine ikkje har det godt!” kan antyde at hun har blitt provosert av noen som har et fjernt forhold til dyrehold.

I tidligere innlegg her i bloggen har jeg argumentert mot vegetarianisme og  for kjøp av sauekjøtt. Med tanke på det siste går det vel nå mot slutten av lammingstiden, og etter sommerbeitet er livet slutt for mange av årets lam. Men hverken jeg eller en tidligere sauebonde jeg rådførte meg med, tror på etiketten jeg fant før påske i Meny på Sandvika Storsenter: “Årets ferske lam”. I april!?

Bildet er tatt 17. april i Meny Sandvika Storsenter. Hvilken sauebonde har sendt sine nyfødte lam til slakting?

(Innlegget ble påbegynt 23.04.2019 og fullført 24.04.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Gjenbruk

Fornebu Gjenbruk holder til i Snarøyveien 48. Kjør til rundkjøringen med skulpturen, kjørt tilbake mot Oslo og ta første avkjørsel til høyre ca. 100 m fra rundkjøringen.

De siste to-tre ukene har det foregått en større oppgradering av datautstyret her i “redaksjonsbygningen”. Men det er oppgradering i gjenbruksstil. Tre gamle bærbare PC’er har fått Windows 7 og er tilordnet hver sin oppgave i huset. To andre har beholdt henholdsvis Windows Vista og Ubuntu og blir bevart fordi de har programvare jeg ikke finner andre steder. Så har jeg investert i “nytt” utstyr innkjøpt for kr 400,- på Fornebu Gjenbruk (ingen nettside, men finnes på facebook): en stor flatskjerm med innebygd høyttaler og en scanner som også kan scanne lysbilder og annet gjennomskinnelig materiale.

Kaste er et ord jeg bare kjenner fra nynorsk-opplæringen, der kaste-klassen er en annen betegnelse på a-verb, de som ender på -a i fortid. For man kaster ikke så lenge man har lagerplass. Og tar lagerplassen slutt, bygger man mer lagerplass.

Skyvedør der platene er nye, mens rammeverk, hjul, skinne og beslag er hentet i garasjen.

Gjenbruk er derfor et ord med god klang her på bruket. Da vi i 1993 utvidet hybelleiligheten på hjørnet av hovedbygningen, hadde vi mange rester av gipsplater fra tilsvarende arbeid i resten av etasjen. De ble brukt til veggkledning på et par steder i den ombygde hybelen, de ble sparklet og malt og ser fortsatt ut som de skal. Vi fant en døråpning i tømmerveggen bak panelet, og med litt tilpasning kunne vi der bruke en dør som far hadde fjernet i sin butikk, og som hadde ligget på garasjeloftet siden 1950-tallet. Skyvedøren mellom hybelens kjøkken og stue ble laget med rammeverk av gulvplanker fra ombygningen av uthuset i 1982. Skyvedørsbeslaget består av hjul fra en handlevogn og en aluminiumsskinne som var til overs fra utstillingsutstyr hos tidligere arbeidsgiver.

Når jeg ser meg om der jeg sitter og leser aviser og/eller ser på TV, slår det meg at nesten hele det lille karnappet er gjenbrukt. Det er bygd av materialer fra den le-veggen som tidligere sto mot gårdsplassen. Benken på bildet er en sammenleggbar seng som ble innkjøpt til familien en gang på 1960-tallet. TV-apparatet (egentlig en monitor for å se nett-TV) har jeg fått av gode venner som fikk en ny og litt bedre TV av noen andre. Og stolen jeg satt i da jeg tok bildene nedenfor, er en forhøyet lenestol som mor fikk på 1960-tallet. Men jeg må innrømme at takplater, vindusglass, gardiner og gulvbelegg er nytt. Det er også gassovnen (til bruk på ekstra kalde vinterdager), men den er kjøpt på tilbud.


Gjenbrukt TV-stue. T.v.: Skyvedørene er ombygde skapdører. Toseteren er en sammenleggbar gjesteseng fra 1950-tallet. Og gassovnen er kjøpt på tilbud. T.h.: Flatskjerm til nett-TV er overtatt fra noen som fikk en bedre TV. Veggpanelet er perlefaspanel fra en innervegg i hovedbygningen. Men gardinene er nye.

“Bruk og kast”-samfunnet ser heldigvis ut til å være i ferd med å gå av moten. Thor Nordgård og Kari Stavlund har vel aldri vært der. De bor i et hus som nesten ikke er forandret siden 1965, og som Aftenposten fortalte om i høst. Og Aftenpoddens Sarah Sørheim fortalte begeistret om en ung ekspeditrise  som ga henne håp om fremtiden.

 

To andre blogginnlegg handler også om gjenbruk:
Gammel maskin får nytt liv (22.06.2018)
Eplepressing på Langset: Saftfabrikken 2.0 (05.10.2018)

(Innlegget ble påbegynt 05.12.2018 og fullført 27.03.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Ukens biting: Tårn og dødshus for store egoer

Biting står oppført som et av synonymene til detalj i Synonymordboka.no.
Jeg har valgt ordet fordi det også kan være substantivering av verbet å bite.
Begge betydninger kan være aktuelle for det som her omtales.

___________________________________________________________________________

Paragraf 1 i Aksel Sandemoses Jante-lov lyder slik: “Du skal ikke tro du er noe”. Enkelte markerer så stor avstand til denne paragrafen at det kan virke latterlig, selv om mye av det de har prestert, viser at de faktisk er noe. De siste ukene har gitt et par eksempler.

Det er gått tre måneder siden Kjell Inge Røkke i all beskjedenhet lanserte ideen om et 200 meter høyt tårn på Fornebu (omtalt her i bloggen i et innlegg og i tilbakeblikk 21.12, 28.12 og 25.01). Selv har han, så vidt jeg har registrert, ikke sagt et ord om prosjektet. Men det har møtt motstand, og for et par uker siden fant tårnets arkitekt, Gert Wingårdh, at verden måtte opplyses, og skrev debattinnlegget Skyskraperen på Fornebu vil bli oppfattet som smal og vakker i Aftenposten. Han fikk svar fra Paul Grøtvedt med Document-innlegget Når Røkke-arkitekten skjønnmaler sitt tårn, der han er kritisk til Wingårdhs ego: “Slikt gjør man ikke, med mindre egoet er større enn begavelsen”. Grøtvedt skrev også om prosjektet like etter lanseringen, og ironiserte over Kjell Inge Røkkes ego: “Om forskningssenteret blir realisert som skyskraper, er det neppe noen som tenker på innholdet, men på giveren”. Det er ellers påfallende at havforskningen – i hvert fall det av den som er finansiert av Kjell Inge Røkke – er avhengig av å drive sin virksomhet 200 meter over havet. Nina Jensen (adm. dir. for REV Ocean som skal “bo” i tårnet) er indignert over at noen tror Røkke skal tjene penger på byggverket (hvordan kan noen ha kommet på slikt!?), og sier til NRK Østlandssendingen: “Dette er ikke et prosjekt som det kommer til å gjøres gode penger på, men snarere et utrolig viktig prosjekt for å redde livet i havet.”

Bjarne Melgaards “Dødshus”. Klikk på bildet for å lese hva Arkitektnytt skrev om prosjektet.

Bjarne Melgaard ville for noen år siden bygge seg hus. I all beskjedenhet valgte han plassering i et vernet skogholt som gjenfinnes på flere malerier av Edvard Munch den gang han bodde på Ekely. Nå var hverken naboene eller etter hvert byrådspartiene AP, SV og MDG særlig begeistret for Melgaards planer, og han fikk beskjed om å finne en annen tomt. Det er visst ikke så interessant, for han planlegger nå å bygge huset i utlandet. Slik kommenterte han beskjedent beslutningen i NRK Østlandssendingen nylig:

(Innlegget ble påbegynt 04.02.2019 og fullført 04.02.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no