Kategoriarkiv: Kultur

Ukens biting: Tårn og dødshus for store egoer

Biting står oppført som et av synonymene til detalj i Synonymordboka.no.
Jeg har valgt ordet fordi det også kan være substantivering av verbet å bite.
Begge betydninger kan være aktuelle for det som her omtales.

___________________________________________________________________________

Paragraf 1 i Aksel Sandemoses Jante-lov lyder slik: “Du skal ikke tro du er noe”. Enkelte markerer så stor avstand til denne paragrafen at det kan virke latterlig, selv om mye av det de har prestert, viser at de faktisk er noe. De siste ukene har gitt et par eksempler.

Det er gått tre måneder siden Kjell Inge Røkke i all beskjedenhet lanserte ideen om et 200 meter høyt tårn på Fornebu (omtalt her i bloggen i et innlegg og i tilbakeblikk 21.12, 28.12 og 25.01). Selv har han, så vidt jeg har registrert, ikke sagt et ord om prosjektet. Men det har møtt motstand, og for et par uker siden fant tårnets arkitekt, Gert Wingårdh, at verden måtte opplyses, og skrev debattinnlegget Skyskraperen på Fornebu vil bli oppfattet som smal og vakker i Aftenposten. Han fikk svar fra Pål Grøtvedt med Document-innlegget Når Røkke-arkitekten skjønnmaler sitt tårn, der han er kritisk til Wingårdhs ego: “Slikt gjør man ikke, med mindre egoet er større enn begavelsen”. Grøtvedt skrev også om prosjektet like etter lanseringen, og ironiserte over Kjell Inge Røkkes ego: “Om forskningssenteret blir realisert som skyskraper, er det neppe noen som tenker på innholdet, men på giveren”. Det er ellers påfallende at havforskningen – i hvert fall det av den som er finansiert av Kjell Inge Røkke – er avhengig av å drive sin virksomhet 200 meter over havet. Nina Jensen (adm. dir. for REV Ocean som skal “bo” i tårnet) er indignert over at noen tror Røkke skal tjene penger på byggverket (hvordan kan noen ha kommet på slikt!?), og sier til NRK Østlandssendingen: “Dette er ikke et prosjekt som det kommer til å gjøres gode penger på, men snarere et utrolig viktig prosjekt for å redde livet i havet.”

Bjarne Melgaards “Dødshus”. Klikk på bildet for å lese hva Arkitektnytt skrev om prosjektet.

Bjarne Melgaard ville for noen år siden bygge seg hus. I all beskjedenhet valgte han plassering i et vernet skogholt som gjenfinnes på flere malerier av Edvard Munch den gang han bodde på Ekely. Nå var hverken naboene eller etter hvert byrådspartiene AP, SV og MDG særlig begeistret for Melgaards planer, og han fikk beskjed om å finne en annen tomt. Det er visst ikke så interessant, for han planlegger nå å bygge huset i utlandet. Slik kommenterte han beskjedent beslutningen i NRK Østlandssendingen nylig:

(Innlegget ble påbegynt 04.02.2019 og fullført 04.02.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Lek uten hjelm

Klikk på illustrasjonen for å lese Lekeplassutstyrs-forskriften (10 kapitler pluss et vedlegg).

Da jeg arbeidet på museum, laget en sivilarbeider en lekeinnretning  for barn. Det var en båt som sto på en sokkel som skulle forstille vann, og barna kunne gå ombord i båten eller krype inn under den og være “i vannet”. Innretningen var populær blant barnehager på besøk, og alle var fornøyd, inntil en eller annen slo opp i forskriftene for lekeapparater. Der fremgikk det klart at et så høyt podium krevde støtabsorberende underlag på marmorgulvet rundt det. Høyden var 70 cm, så vidt jeg husker, mens øvre grense for underlag var 60 cm. Barna kunne jo falle utenfor og slå seg, må vite.

Da jeg vokste opp, var det ingen forskrifter for sikkerhet ved lekeapparater, og ikke så mange lekeapparater heller. Jeg gikk i barnehage (i dag ville den knapt vært godkjent som barneparkering, hvis det fortsatt er et gangbart uttrykk) 200 m hjemmefra. Det var i hjørnet av en stor villahage, der det også var et flatt område etter en tidligere tennisbane. Det var sandkasse der, ellers ikke noen lekeapparater. Men en dag så jeg en rusten blikkboks, som trolig var blitt kastet over gjerdet fra veien. Jeg ville leke fotball, og sparket boksen. Mens den fløy gjennom luften, kom nabojenta Kirsten på kryssende kurs, og ble truffet i pannen av boksen. Hun fikk et kutt i pannen så stort at det måtte sys. Da jeg kom hjem, hadde noen fortalt mor at jeg hadde slått Kirsten med en lekespade, slik at hun måtte på sykehus og sy igjen såret. Siden da har min interesse for å spille fotball vært ikke-eksisterende.

Bortsett fra tante Ruth i barnehagen kan jeg ikke huske at voksne var i nærheten eller brydde seg om oss når vi lekte ute. Den eneste var fru Moe, som kjeftet på oss når vi bygde demning foran Moe-garasjen. Det var det beste stedet å bygge demning når det regnet, og fru Moes skjenn var en større trussel mot oss barn enn biltrafikken. For på  Gamle Drammensvei, som var grusvei på 1950-tallet, var det så få biler at vi ropte “bil” hver gang det kom en.

Vippehusker og karusell. Karusellen er av samme type som “vår” på Kadettangen, mens vippehuskene er modernisert, med støtabsorberende bildekk der de treffer bakken. Vår hadde en jernbøyle som traff gresset …

Av og til dro vi bort til Kadettangen. Der var det skøytebane om vinteren og badestrand om sommeren, men også lekeapparater: sving-huske, dump-huske og karusell. Den siste var en sirkelformet jernplate som roterte rundt en akse i sentrum, og med bøyler til å holde seg fast i. Vi måtte selv sparke den i gang og holde tempoet, og det var selvsagt om å gjøre å få den til å gå så fort som mulig. Det var også en utfordring å gå på i fart. Dette var ubetjente lekeapparater, og veien hjemmefra innebar kryssing av Drammensveien på et uoversiktlig punkt, men høyeste fartsgrense var bare 70 km/t … Men det var ingen voksne som fulgte oss.

Vi hadde strandtomt rett nedenfor eiendommen, på Lakseberget. Der lå det 6-8 badehus som tilhørte andre eiendommer i nabolaget. Dette var også en del av lekeområdet, og for å komme dit, måtte vi krysse Drammensveien fra porten nede i hjørnet av hagen. Det var fint å bade fra vår strand, selv om det var knust leirskifer og ikke sand som dekket den. Utenfor var det brådypt etter et par meter. Vannkvaliteten var så som så, med en sikt på i beste fall 30 cm, og vi brydde oss ikke om at det på nabotomten var et rør der overvannet fra alle septiktankene i Sandviksåsen kom ut. Om vinteren gikk vi ut på isen herfra, og om våren var det spennende å seile på isflak når isen gikk opp. Mor var ikke særlig begeistret en gang jeg kom søkkvåt hjem etter å ha falt i vannet, og jeg fikk forbud mot mer isflak-seiling.

Strandlinjen ved Lakseberget rett nedenfor Langset.

Det lå 8-10 fritidsbåter fortøyd langs stranden. Én av dem tilhørte min familie, som hadde en robåt jeg fikk lov til å bruke fra jeg var ca. 12 år gammel – den eneste i klassen som disponerte båt. Sammen med klassekamerater dro jeg på gjentatte ekspedisjoner til Kalvøya (broen var ikke bygd ennå), der vi etablerte oss på odden nærmest Høvikodden. Der lagde vi leirplass, med ildsted i midten og stoler bygd av store steiner rundt. Med dette som base utforsket vi øya, som hadde mye å by på. Vi kunne lett ha svidd av hele øya, for vi lette opp einerbusker med tørre grener som vi satte fyr på – de gnistret så festlig! Heldigvis fant vi ikke på å sette fyr på det høye, tørre gresset på de to slettene der det nå er plenområde og fotballbaner.

Alt dette kom jeg etter hvert i tanker om etter først å ha hørt BBC-podcasten Playgrounds made of junk om lekeplasser i Storbritannia rett etter 2. verdenskrig. Like etterpå så jeg et innslag i Norge Rundt om Papperiet. NRKs korrespondent i Washington, Veronica Westhrin,  var også innom temaet “hva er trygt for barn?” i sitt korrespondentbrev i Urix på lørdag for et par uker siden.

(Innlegget ble påbegynt 16.01.2019 og fullført 16.01.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Norsk-russisk samarbeid

Dagen i dag kunne gjerne opprettes som minnedag for norsk-russisk samarbeid. I 1978 inngikk Norge og Sovjetunionen gråsoneavtalen. Femten år senere var Norge og Russland to av landene som undertegnet Kirkenes-erklæringen, som markerte starten på Barentssamarbeidet.

Gråsoneavtalen hadde sin bakgrunn i at Norge og Sovjetunionen gjorde krav på jurisdiksjon i overlappende  områder i Barentshavet. Avtalen bestemte at hvert av landene skulle håndheve myndighet over egne fiskefartøyer i sonen, mens fartøyer fra tredjeland måtte ha tllatelse fra enten Norge eller Sovjetunionen.

Da Kirkenes-erklæringen ble undertegnet i 1993 var den kalde krigen nettopp slutt, og optimismen var stor når det gjaldt fremtidig samarbeid mellom landene som grenser til eller ligger nær Barentshavet: Norge, Russland, Finland og Sverige. En frukt av dette er avtalen mellom Norge og Russland om en visumfri sone i grenseområdet mellom landene.

Delelinje avtalt mellom Norge og Russland i 2011.

I 2011 ble Norge og Russland enige om delelinjen mellom landene i Barentshavet, og gråsoneavtalen ble dermed uaktuell. Norge ønsket i utgangspunktet at grensen skulle settes etter midtlinjeprinsippet, som følger landformer. Sovjetunionen/Russland ville bruke sektorlinjeprinsippet, som som følger lengde- og breddegrader. Det som begynte med gråsonen i 1978, endte med en kompromisslinje i 2011.

Pomorhandel: Russiske skuter ved Finnkongkeila ytterst i Tanafjorden i Finnmark.

Langt tilbake i tid, mens Russland var et tsar-rike, foregikk også et samarbeid på tvers av grensen i nord, men da på privat basis. Pomorhandelen (pomor betyr ved havet) foregikk fra 1700-tallet. Det var russiske handelsmenn fra Kvitsjøen som dro til Finnmark og Troms med korn og mel og kjøpte med seg fisk hjem igjen. Denne handelen var så omfattende at det oppsto et eget handelsspråk, russenorsk. Etter den russiske revolusjonen i 1917 ble grensen etter hvert stengt, og handelen stoppet opp.

Etter 2011 har dessverre Russland under president Putin foretatt seg ting som har fremkalt internasjonale reaksjoner og som også gjør norsk-russisk samarbeid vanskelig. Det er grunn til å tenke over spørmålet oberst Arvid Halvorsen stiller i Aftenposten-nedenfor:

Klikk på bildet for å lese innlegget i eget vindu.

(Innlegget ble påbegynt 10.01.2019 og fullført 10.01.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

En sang for HESTMANDEN

 

Maleri av HESTMANDEN slik skipet så ut etter en ombygning på 1930-tallet.

Ved Bredalsholmen Dokk og Fartøyvernsenter i Kristiansand ligger DS HESTMANDEN fortøyd, 118 år etter sjøsettingen ved Laxevaag Maskin & Jernskibsbyggeri i Bergen. At skipet fortsatt eksisterer, er et av norsk sjøfartshistories tilnærmede mirakler. Nå mangler bare en siste innsats før HESTMANDEN er klar som flytende minnesmerke for handelsflåtens og krigsseilernes innsats gjennom to verdenskriger. Det står om midler til drift av skipet: ca. 0,05 millarder kroner i et statbudsjett på 1377,1 milliarder (omtalt først i Fædrelandsvennen, deretter i Resett og til slutt i NRK Dagsrevyen).

Ca. 160 millioner er brukt på å restaurere HESTMANDEN. Alt som er brukt og som kommer til å bli brukt, kan ses på som nedbetaling av en æresgjeld til krigsseilerne og deres innsats  i to verdenskriger. I den første skaffet de forsyninger tll landet. I den andre bidro de sterkt til den allierte seieren, og la grunnlaget for gjenreisingen i Norge etter krigen.

I kystruta hadde HESTMANDEN sin faste kaiplass ved like utenfor Vestbanestasjonen (nå Nobels fredssenter), på innerste del av det som nå er Aker brygge.

Da HESTMANDEN ble sjøsatt i 1911, var bare navnet nok til at de færreste ville spådd skipet noen lykkelig fremtid. “Alle” vet at det betyr ulykke å snakke om hest til sjøs (de mest innbitte oppgir ikke motorkraft i hestekrefter), og da hjelper det ikke om navnet kommer fra en øy noen mil nord for Sandnessjøen. Men HESTMANDEN gikk støtt og stødig i kystrute for Vesteraalens Damskibsselskab (VDS) både før og etter 1. verdenskrig. Sånn sett kunne skipet like gjerne vært museumsskip for den transporttjenesten som i dag for en stor del er overtatt av containere på bil og tog.

Den restaurerte HESTMANDEN til kai ved Bredalsholmen Dokk og Fartøyvernsenter. Skipet er malt som under siste verdenskrig med “marinegrå” farge som til og med dekker skorsteinen med VDS-merket. Jeg har ikke funnet noen bilder av skipet fra krigsårene.

Men der HESTMANDEN ligger ved Bredalsholmen, ser skipet mer ut som et krigsskip enn som et kystruteskip. Det er ingen kanoner å se, riktignok, men skipet er gråmalt over det hele, til og med skorsteinen med VDS-merket. Slik så alle skip i Nortraship-flåten ut, da var de minst synlig for fiendtlige fly og skip. HESTMANDEN seilte i to verdenskriger. I den første (1914-1918) var Norge nøytralt, men skipet var innleid til britisk tjeneste. Det kunne lett blitt enden på historien. Det fortelles at HESTMANDEN en gang gikk i konvoi med en del andre skip langs kysten av Frankrike, men sakket akterut. Et enslig skip uten beskyttelse av marinefartøyer kan være lett bytte for ubåter eller andre krigsskip. Men i dette tilfellet ble resten av konvoien senket, mens HESTMANDEN klarte seg fordi den ikke hadde holdt følge.

Etter det tyske angrepet på Norge i 1940 rekvirerte regjeringen alle norske skip til krigstjeneste (blogginnlegget Norsk regjeringsmøte med verdenshistorisk betydning). HESTMANDEN gikk i militær transport frem til 7. juni, da skipet forlot Norge og ble satt inn i transporttjeneste langs kysten av Storbritannia.  Atlanterhavs-konvoiene led store tap, men konvoiene rundt de britiske øyer var heller ikke farefri. En gang holdt det på å gå galt under et tysk flyangrep. Et av flyene sneiet HESTMANDEN og styrtet i sjøen. Skadene på skipet var en brukket mast.

HESTMANDEN ble omdøpt til VEGAFJORD da Høvding skipsopphugging kjøpte skipet.

HESTMANDEN ble ombygd fra kull- til oljefyring i 1946, og gikk deretter i transporttjeneste i forbindelse med gjenoppbyggingen i Finnmark og Troms. I 1955 kjøpte Høvding skipsopphugging skipet, og døpte det om til VEGAFJORD. Under dette navnet holdt det også på å gå galt, og det til og med på grunn av en ubåt. En tysk ubåt som var senket, skulle heves, og vekten ble i meste laget for HESTMANDEN, som holdt på å kantre. Men nok en gang kom skipet helskinnet hjem.

Men etter fullført skipsopphuggingstjeneste ble HESTMANDEN lagt i opplag og var klar kandidat til selv å bli opphugd. Redningen denne gangen var Norsk Veteranskibsklub, som i 1979 med støtte fra Petter Olsen kjøpte HESTMANDEN og sto for en “møllposeoperasjon” slik at skipet ble foreløpig bevart. Etter 17 år med frivillig restaureringsarbeid fikk skipet status som krigsminnesmerke av Stortinget, og i 1996 ble det fredet av Riksantikvaren. Det forhindret ikke nye økonomiske prøvelser, og nå mangler altså fem millioner kroner til drift.

Høsten 1995 tok sanggruppen Hummer & Canari, der denne bloggeren er et fremtredende medlem, initiativ til en konsert til inntekt for restaureringen av HESTMANDEN. Konserten ble avsluttet med sanggruppens egen sang til HESTMANDEN, som her gjengis i opptak fra konserten.

Les også:
Jubileum for krigsveteranen KNM HITRA (26.10.2018)

(Innlegget ble påbegynt 10.01.2019 og fullført 10.01.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Halve programinnslaget er ikke-oversatt engelsk

Ombudsmann er et av de norske (skandinaviske?) ordene som andre land har importert. Årets Rafto-pris ble tildelt den polske ombudsmannen Adam Bodnar på Litteraturhuset i Oslo i november, og NRKs Verdibørsen og programleder Zofia Paskiewiczj var der. Men hvorfor var halve programinnslaget på engelsk, og uten oversettelse? Slik høres det ut hvis man erstatter engelsken med en pipetone første gang fenomenet forekommer:

Det engelske spørsmålet (pipetonen i lydeksempelet) kommer helt uten forvarsel om at vi nå skal over på noe annet enn norsk. Det er heller ikke særlig god lydkvalitet på klippene fra Litteraturhuset, og flere engelsk-innslag er på polsk-gebrokkent engelsk.  Den som har tid, kan høre innslaget uten det som er på engelsk (6 min.), og

sammenlikne med hele innslaget (12 min. 15 sek).

De fleste som hører på Verdibørsen har vel engelskkunnskaper nok til å forstå det som blir sagt. Men det gjelder ikke nødvendigvis alle, og hvorfor skal Norsk Rikskringkasting la være å sende på norsk? Er ikke dette nokså snobbete fra redaksjonens side, en holdning av typen “de som ikke får med seg denne engelsken, har vel ikke evne til å interessere seg for temaet”?

I prinsippet ser jeg ingen forskjell på dette og det Helene Uri var utsatt for på en Oslo-restaurant, og som hun i september fortalte om på sin språkside i Aftenposten under overskriften Er jeg gammel og sur som syntes det er uhøflig. Hun fikk mange reaksjoner fra leserne, og kunne neste uke melde tilbake: Hurra! jeg er ikke sur!

BBC har svært ofte innslag med intervjuobjekter som ikke snakker engelsk. Der i gården har de en fast prosedyre for slikt: Vi hører litt av originalopptaket på det fremmede språket, så overtar en BBC-medarbeider på engelsk, gjerne med aksent fra det landet intervjuobjektet er fra. Dermed unngås at alt blir gjentatt (original først, oversettelse etterpå), og det er uproblematisk å få med seg hva som blir sagt.

En språklig undring til slutt: For meg skurrer det litt når det i overskriften står “…_som syntes det er”. Jeg ville foretrukket enten “…_som synes det er” eller “…_som syntes det var” . Hvis Helene Uri har laget overskriften, tar nok jeg feil. Er den laget av Aftenposten, derimot … Det er to-tre tiår siden korrekturleserne forsvant fra dagspressen.

(Innlegget ble påbegynt 25.12.2018 og fullført 25.12.2018)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Sandvikas driftige damer

Da Sandvikas moderne historie begynte i 1872 ved at Drammensbanen kom, var ikke kvinner synlige hverken i politikk eller næringsliv. Likevel satte noen få kvinner sitt preg på det nye tettstedet, og de har fått etterfølgere frem til i dag.

Julie Randers
Søstrene Petra og Olava Tjernsli
Ranveig Andresen
Dagens damer

.

.

.

Julie Randers

Julie Randers Christiansen har selv fortalt om sin første tid i Sandvika. Hele hennes historie er tilgjengelig på slektsgranskingsnettstedet Geni i form av et brev til hennes barnebarn. Til Sandvika kom Julie Randers Christiansen med sine barn vinteren 1896/97 fra Hvaler. Hun var nylig blitt enke, hadde solgt alt famlien eide og reist til Sandvika for å etablere seg der. I brevet til barnebarnet forteller hun om hvordan hun kom i gang med sin manufakturforretning ved lån via bekjentskaper og med hjelp fra kjøpmenn i Sandvika. Hun leide lokaler i trebygningen i sveitserstil som lå der Løkkeåsveien gikk opp i en bratt bakke fra Drammensveien (senere Ringeriksveien, nå Elias Smiths vei). For å få økonomien til å gå rundt, tok hun “en lærer i pensjon og 3 damer i middag”. I tillegg drev hun som syerske, noe som helst ble nattarbeid. Slik fikk butikken hennes etter hvert et godt økonomisk fundament.

I 1910 døde eieren av gården der Julie Randers leide lokaler. Hun risikerte nå at leieforholdet kunne bli oppsagt av nye eiere, og for å sikre forretningen kjøpte hun selv gården, også denne gangen med god økonomisk hjelp. Randersgården, som den nå ble kalt, var en stor bygning som var dårlig vedlikeholdt. Men hun fikk den renovert, og som eier fikk hun også inntekter av forskjellig utleie, bl. a. til klasserom for Evje skole mens den nye skolen ble bygd, og til kommunekassereren. Det siste viste seg å trekke kunder, fordi man måtte gå gjennom butikken for å komme til kommunekassereren.

Ved siden av å drive butikken, deltok Julie Randers i det lokale foreningslivet. Hun var mangeårig formann i Sandvikens kvinneforening. Og hun var den første kvinne som ble valg inn i styret for Sandvikens vel.

Asker og Bærums Budstikke 30. desember 1938.

I 1934 overlot Julie Randers Christiansen forretningen til sin svigerdatter (tror jeg) Katharine Randers. Men hun eide fortsatt gården, der hun bodde i tredje etasje, og hun var hjemme da det brøt ut brann 3. juledag 1938. Det var en dramatisk brann, fremgår det av reportasjen i Asker og Bærums Budstikke. Heldigvis ble alle husets beboere reddet ut, men bygningen var totalskadet.

Asker og Bærums Budstikke 14. juli 1939.

Den nye Randersgården reiste seg i løpet av et par år, og står nå som et solid minnesmerke over en av damene som etablerte dagens Sandvika.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

Petra og Olava Tjernsli

Søstrene Petra (f. 1869) og Olava (f. 1871) Tjernsli kom fra Sollihøgda, og startet kolonialbutikk på Smestad i 1896. Etter en tid flyttet de butikken til Sandvika. Til å begynne med holdt de til i leide lokaler hos brødrene Johnsen. Så flyttet de til Nafstadgården, de samme lokalene som i dag huser SpecSavers.

Søstrene Tjernsli bak disken i leide lokaler i Nafstadgården. Dette er de samme lokalene som SpecSavers holder til i i dag.

Men så bygde søstrene sin egen forretningsgård på den andre siden av Drammensveien, som veien gjennom Sandvika het den gangen (senere ble det Ringeriksveien, nå er det Rådmann Halmrasts vei). Der hadde søstrene butikk i første etasje og leilighet i 2. etasje. Denne gården var lenge sentral i gatebildet i Sandvika, og het selvfølgelig Tjernsligården. Den skiftet navn til Helgerudgården først  etter at Egil Nordby, som i 1935 overtok gården og butikken etter søstrene Tjernsli, og som kalte butikken Søstrene Tjernslis Eftf., solgte videre til Alf Helgerud i 1951.

   
T.v.: Tjernsligården en gang mellom 1906 (tomten utskilt 1905) og 1918 (den nye stasjonsbygningen ferdig 1919). T.h.: Helgerudgården (tidl. Tjernsligården) ligger fortsatt sentralt i Sandvika i 1967. Klikk på bildene for stor utgave i eget vindu.

Søstrene Tjernsli var driftige forretningsfolk, og deres “Kolonial-, Mel & Fedevareforretning” ble – som det sto i Petra Tjernslis nekrolog i 1935 – “en av Sandvikas største og mest velrennomerte i sin branche”. Ved siden av dette var de tydeligvis aktive i foreningslivet. Olava var med på å stifte Bærums kjøpmannsforening, satt to år i styret der og var foreningens revisor i 21 år. Hun deltok også aktivt i Selskabet for Sandvikens vel, og var medlem av styret i 1912. Ellers finner vi søstrene gjentatte ganger i trekningslister i Budstikka etter basarer, som de sikkert også hadde støttet med gevinster fra butikken.

At de to søstrene gjorde det godt øknomisk, kan man se av skattelisten for 1907 i Budstikka . Dette var like etter at Tjernsligården sto ferdig, og da hadde begge en årsinntekt på kr 2000 og en formue på kr 8000. Det var helt på linje med kjøpmenn ellers i Bærum.

Olava giftet seg i 1929 (litt usikkert årstall, hun var ugift i 1928) med eieren av nabogården, bakermester Gustav Hagbart Østby, som var blitt enkemann femten år tidligere. Petra forble ugift.

“Damene fra Sandvika, J(ulie) Randers Christiansen og søstrene  Tjernsli, sto først i fellesannonsen som de handlende i Bærum hadde i forbindelse med kong Haakons ankomst til Norge i november 1905.

.

.

.

Ranveig Andresen

Ranveig Andresen tilhører generasjonen etter Julie Randers Christiansen og søstrene Tjernsli. Sammen med Oskar Andresen, som hun giftet seg med i 1934, drev hun Sandvika bok- og papirhandel fra slutten av 1930-tallet.

Hennes pikenavn var Johnsrud, et veletablert navn i Lommedalen. Hun må ha fattet interesse for bokhandel tidlig, for i et intervju i Budstikka i 1949 skriver intervjueren: “Fru Andresen har solgt bøker i Sandvika i 20 år”. Hvis det stemmer, begynte hun i Leif Jensens bokhandel i 1929 og fortsatte med Jens Baardseth (Leif Jensens efterf. bokhandel) fra 1935 før hun og ektemannen overtok det hele etter noen år.

Fru Andresen (som damer flest på den tiden “mistet” hun fornavnet da hun ble gift) var bokhandlerdelen av forretningen, mens Oskar “Mika” Andresen tok seg av papirdelen. Det er som en dame i 50-60-årene jeg husker henne, på en tid da hun i praksis var Sandvikas “kultursjef”. Ved siden av bøker kunne man også få kjøpt grammofonplater, mest singler og EPer. Jeg tror bokhandelen lenge var det eneste stedet i Sandvika man fikk kjøpt plater, en tradisjon tilbake til sveivegrammofonens tid. På en hylle inne i ett av bakrommene sto en platespiller med øretelefon, og den ble brukt når kunder skulle høre på en plate før de kjøpte.

Men det var først og fremst bøkene som gjaldt for fru Andresen. En av hennes ansatte på 1960- eller 1970-tallet fortalte om bokhandlerens metode for å sikre seg at kundene fikk service. Når årets bøker kom om høsten, ble de fordelt for lesing til alle de ansatte. Så måtte hver enkelt gi et resymé av den boken hun hadde lest (jeg kan ikke huske at det var mannlige bokhandlermedhjelpere der), slik at alle kunne svare på spørsmål fra kundene. Jeg har også et personlig minne om service fra Sandvika bok- og papirhandel. Det var mammut-salg en gang på 1970-tallet, og jeg leverte bestillingsliste for å hente bøkene senere. Da jeg kom hjem neste dag, lå de i postkassen med faktura. Det hjalp sikkert litt at fru Andresen kjente meg som speiderleder for Trond, men likevel …

Også Ranveig Andresen deltok i foreningslivet. Hun satt i styret i Bærum sogneselskap, der hun ble utnent til æresmedlem. Hun var også medlem av Høirekvinners klubb, men deltok ikke aktivt i politisk arbeid. Ellers er hun mindre synlig i lokalpressen enn forretningsdamene i generasjonen før. Men at hun var godt kjent i Sandvika og Bærum er det liten tvil om. I en omtale av butikkenes vindusutstillinger i forbindelse med kong Haakons 75-årsdag i 1947 får hun rosende omtale som “fru Ranveig Andresen”,  uten at hennes tilknytning til bokhandelen blir nevnt i det hele tatt.

Siden det snart er jul, kan det passe å avrunde denne delen med en annonse som sto i Budstikka for akkurat 76 år siden. 21. desember 1942 var midt i den mørkeste krigstiden, og man måtte være forsiktig så okkupasjonsmakten ikke ble provosert. Men var det ikke noe med nisseluer?

.

.

.

Dagens damer

Det er driftige damer i Sandvika i dag også! Fire av dem har vært med i styret for Sandvika museum Lofthe siden starten i 2013. Det de har fått til, er mye på linje med det Julie Randers Christiansen gjorde: fra ingenting har de bygd opp og holdt liv i en institusjon med lokal tilknytning.

Meget velfortjent fikk ildsjelene bak Sandvika museum Lofthe hederlig omtale og diplom da frivillighetsprisen ble delt ut i forrige uke. Bak prisen står Bærum frivilligsentral og Bærum kommune. Det er flott med diplom, men museet trenger først og fremst praktisk støtte. Lokalene i 2. etasje i det tidligere Brekkehuset på Løkketangen er en opplevelse for alle som husker 1950-tallet eller vil fortelle om det. Men det er trangt, og den bratte trappen samsvarer lite med “universell tilgjengelighet”. Rett ved siden av står et annet, kommunalt eid hus fra Løkketangen. Det er tomt, etter at Bjørg Thorhallsdottir flyttet til Sjøholmen. Overlat dét huset til Sandvika museum! Museets femårige historie tyder på at det kan bli en suksess.

(Innlegget ble påbegynt 12.12.2018 og fullført 20.12.2018)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Julenøtter med ekstra hardt skall

Quiz i avisen er gøy, særlig når avisen tabber seg ut. Med min overlegne kunnskapsrikdom avslører jeg slikt, og jeg har tatt vare på fadesene slik at flere kan fryde seg.

Nedenfor har de “tvilsomme” spørsmålene fått rød ramme, de andre følger med som bonus. Spørsmålene står lengst til venstre, deretter avisens fasit og bloggens kommentar. For oversiktens skyld har jeg prøvd meg på en emneinndeling.  Klikk på bildene for å få teksten i leselig størrelse i eget vindu.

Korrekturfeil?
Hemmelig
Målinger
Kongelig
Litt av hvert

,

,

Korrekturfeil?

      

      

      

,

,

Hemmelig

      

      

      

,

,

Målinger

      

      

,

,

Kongelig

      

      

.

.

Litt av hvert

      

      

      

(Innlegget ble påbegynt 19.12.2018 og fullført 20.12.2018)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Lille Jensens lange vei til Mandalay

Én spesiell sang er knyttet til førjulstiden for meg og for mange andre: Lille Jensen drar til Mandalay. Dit skal vi, men det er en lang vei.

Langt bak i historien  om Lille Jensen drar til Mandalay ligger diktet Mandalay av Rudyard Kipling. Og når Kipling nevnes, går mine tanker til en av hans romaner, Jungelboken (boken, ikke tegnefilmen!), som bringer meg tilbake til gymsalen på Valler skole en lørdagskveld tidlig i desember en gang midt på 1950-tallet. På Blommenholmspeidernes årsfest skulle ulveflokken fremføre en dramatisering fra boken, bl. a. episoden der Mowgli blir bortført av bandar-log (apefolket), og jeg var tatt ut til å være Mowgli! Løftet opp på alle de andre ulvungenes hender ble jeg ført rundt i salen, mens jeg ropte “Vi er ett blod, du og jeg!”. I salen satt en stolt mor, som selv hadde vært ulveleder på Kampen i 1930-årene. Fra den tiden hadde hun Wolf Cub’s Handbook (den het det også på norsk), og der jeg leste historien om Mowgli.

Kipling sto nok støtt i en tradisjon der Storbritannia var en stormakt med kolonier over hele verden. Historiene om Mowgli  (Jungelboken er den første) avspeiler dette. Det gjør også diktet Mandalay, som først sto på trykk i 1890. Den engelske teksten er grundig forklart og analysert av det britiske Kipling-selskapet. Diktet ble tonesatt og fant vei til andre land, bl. a. til Danmark, der Kai Friis Møller lagde dansk tekst. Den danske ble også den norske versjonen av Kiplings dikt, som jeg har kjent med Erling Winkels melodi så lenge jeg kan huske, og som Julius Hougen spilte inn på 78-plate i 1948.

Det er denne melodien Bjarne Amdahl har hatt i øret da han satte musikk til Reidar Anthonsens tekst om Lille Jensen. I fremføringen med Rolf Just Nilsen og (visstnok) Willy Andresens orkester brukes selve “Mandalay-melodien” som akkompagnement til prosateksten mellom versene, Dette er én av mange viser som har sin opprinnelse i Otto Nilsens Søndagsposten på NRK.  Ulike kilder tidfester den til forskjellige år, men for meg beskriver teksten tiden rundt 1960. I et NRK-opptak er sangen (originalopptaket?) illustrert med scener der Rolf Just Nilsen spiller “lille Jensen”. Selv synes jeg sangen bare skal høres, eventuelt med stillbilder i sort/hvitt. Det får bli et prosjekt for neste års førjulstid.

Lille Jensen ser trikken sin forsvinne …

(Innlegget ble påbegynt 14.12.2018 og fullført 14.12.2018)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

80 år siden far begynte butikk i Bjerregaards gate

I fjor kom denne bloggens 21. utgave ut på lørdag før palmesøndag, og der skrev jeg i innlegget Værsågod – neste!” om fars butikk i Bjerregaards gate i Oslo (les gjerne dét innlegget før fortsettelsen her):
___“Det hender jeg er innom i gaten der butikklokalet fortsatt ligger. ___Men hverken der eller i de andre butikklokalene er det handel i ___dag, i hvert fall ikke med dagligvarer.”
Nå har det kommet en matvarebutikk der! Ikke i “fars” lokale, men i det litt større lokalet vegg i vegg, der det opprinnelig var fargehandel. St. Hanshaugen frukt, grønt & blomster driver med det navnet forteller, og bruker fortauet som en utvidelse av butikken på samme måte som far gjorde. Og så har de brukt bilder fra Fruktforretningen Hardanger på 1950- og 1960-tallet som vindusdekorasjoner. Det er veldig trivelig å oppleve “butikk på fortauet” der igjen, særlig fordi den nye butikken åpnet bare en måned før åttiårsdagen for fars butikketablering. Han begynte 2. desember 1938, så jubileumsdagen er på søndag.

Nystartet butikk i 1938
Krigsårene
Mange småbutikker
Nært forhold til ansatte og kunder
Rester etter “Hardanger” neste femti år etter
Virksomheten i lokalene etter “Hardanger”
Et minnesmerke utenfor butikken
Innflyttere driver butikk

 

Nystartet butikk i 1938

Kvartalet var nybygd da far kom forbi og så at det var et butikklokale ledig der. Da hadde han i flere år prøvd få seg jobb i Oslo. Men dette var “de harde trettiåra”, og som vestlending uten hjemstavnsrett i Oslo var det umulig for ham å få ansettelse noe sted. “Jeg begynner for meg selv,” tenkte far, og kontaktet Gamle Aker Boligselskap, som var utleier av butikklokalet. De skulle ha innskudd, og det hadde ikke far råd til, så han sa at da fikk det være. Men boligselskapet var nok interessert i å få leid ut, og frafalt kravet om innskudd.

Dette bildet tok far det første året butikken var i drift. Ingen biler da, bare en sykkel, som kan være fars. Senere kom bilene, men far hadde aldri problem med å få parkert sin varebil rett utenfor butikken. I dag er det vanskelig å finne parkeringsplass i hele området.

Far fikk hjelp av sin yngre søster Hallfrid til å drive butikken. Ingen av dem hadde egentlig peiling på vareutvalg og slikt, men de fikk god hjelp av leverandører til å komme i gang. Far har selv fortalt hvordan den første tiden var:

_____“Hallfrid var kommet noen dager tidligere og ble en uunnværlig støtte fra første dag. Varene vi hadde fått inn, ble plassert og spredt utover for å fylle opp hyllene. Der vi hadde for lite varer, brukte vi tomemballasje og reklame.
_____Åpningsdagen, 2. desember 1938 husker jeg lite fra. Vi gikk vel for det meste og ventet på en kunde. Hvem som var den første, husket jeg aldri, men i de følgende år var det flere fruer som sa at “jeg var den første kunden i denne butikken.” Kassa viste at åpningsdagens salg var kr. 24,50.

Forholdsvis nystartet butikk. Hallfrid lengst til høyre, navn på de to andre er ukjent. Bildet er trolig tatt sommeren 1939.

_____Det viste seg fort at Hallfrid hadde et godt lag med kundene, ble fort kjent med dem og kunne fortelle meg hva de spurte etter og hva vi burde ta inn. Det var mange av kundene som sa at vi burde føre grønnsaker. Vi forsto etter hvert at det var vi nødt til. Men det var et problem. Både Hallfrid og jeg visste hva kål og gulrøtter var, men det var også alt. Jeg bad Hallfrid gå ut og handle grønnsaker i andre butikker, spørre og grave og lære mest mulig. På det viset visste vi snart hva purre og selleri var og en hel del annet. Vi begynte med grønnsaker, og det hjalp på omsetningen. Utenfor butikken, men innenfor fortauet, var det en stor plass som tilhørte gården. Vi begynte å bruke den til utstillingsplass for frukt og grønnsaker. Det var virkningsfullt og hjalp ytterligere på omsetningen, som økte for hver dag. Julehandelen var så god at vi hadde råd til å ta drosje hjem til vår elendige hybel i Herslebsgate, hvor vi spiste med yttertøyet på. Det tok timer før hybelen nådde normal innetemperatur. Et lite juletre ble pyntet med noen flagg som Hallfrid hadde funnet på gata og kapselen fra en halv flaske konjakk som jeg hadde kjøpt til jul.
_____Frukt og grønnsaker kjøpte vi hos grossister til å begynne med, det var jo vinteren. Men da våren kom, og produsentene kom til Grønlands Torg med varene sine, ble mye av innkjøpene våre gjort der. Bil hadde vi ikke, så sykkel var transportmiddelet, etter en tid også med tilhenger. Produsentene kom tidlig på morgenen, og da måtte vi også være der for å finne de fineste varene og ikke risikere at alt var utsolgt når vi kom. Butikken stengte vi kl. 19.00, så det ble lange dager. Det var et slit, men det var moro også når vi så at det gikk den rette veien. Vi fulgte med i hva våre konkurrenter førte av varer og utvidet etter hvert varebeholdningen etter våre observasjoner og etter spørsmål og råd fra våre kunder. Det gikk bedre og bedre dag for dag utover sommeren 1939. Vi følte oss litt tryggere på fremtiden.”

Krigsårene

Så kom 9. april 1940, Norge ble okkupert, og etter hvert ble det matmangel. Da viste det seg at far hadde talent for å skaffe varer. Et bilde jeg ikke kan finne igjen, viser køen en gang han hadde fått tak i et parti kål. Denne køen sto fra butikkdøren, rundt hjørnet og ned hele Casparis gate. At det var matmangel, skjønner man av det som skjedde da all kålen var utsolgt. Kålkassene var lagd med 10-15 cm avstand mellom bordene, og løse kålblader hadde falt ned på fortauet gjennom disse åpningene. Da det var tomt for kål, kom folk og spurte om de kunne få kjøpe kålbladene!

Det at far klarte å skaffe varer, fikk stor betydning for butikken senere. Kundene måtte registrere seg for å få rasjoneringskort, og far hadde langt flere kunder enn det lille lokalet skulle tilsi. Den store kundekretsen holdt seg til far solgte butikken. Da ble det etter hvert viktig å skaffe de riktige varene, som far også hadde talent for.

 

 

Mange småbutikker

I samme kvartal, ca. 60 m ned i gaten, lå seks andre butikklokaler, og på hjørnet mot Uelands gate var Gamle Aker kafe med uteservering på en terrasse om sommeren. Jeg har fått hjelp av folk som bodde i gården på 1950-tallet til å huske butikkene, som, bortsett fra skomakeren, alle solgte varer: fisk, kjøtt, kolonialvarer, bakervarer, klokker – her var det arbeidsdeling! Far, som var tidlig ute med frysedisk, ville selge frossenfisk, men fikk beskjed fra gårdselskapet

Butikklokalene nederst i Bjerregaards gate. Med rødt står det som var (til en gang på 1970-tallet), med grønt det som er (klikk på bildet for å få teksten i leselig størrelse). Det var nok mer folk på fortauet den gang det lå fem butikker og en skomaker her.

om at fisk var reservert for fiskebutikken. I en matvarebutikk som Fruktforretningen Hardanger regner man i dag regner med å finne brød, smør og melk, men det tok melkebutikken over gaten seg av den gang.

Bak vinduene i kjelleretasjen lå melkebutikken, som jeg tror hadde inngang nærmest porten inn til bakgården der det nå er vindu.

I dag selges stort sett bare tjenester i disse lokalene, og noen av dem er åpenbart rene kontorlokaler som ikke bryr seg med å ha noe skilt ut mot gaten.

 

 

 

Nært forhold til ansatte og kunder

De første årene var fars søster Hallfrid eneste “ansatte” i butikken. Men etter hvert ble det behov for mer hjelp, og far ansatte en dame. Så fikk han tips fra kundene om at de hadde sett henne ta penger fra kassen. Hun ble oppsagt, og som vestlending skjønte far at Oslo-jenter ikke var til å stole på. Han kontaktet derfor Vatles handelsskule (tror jeg det var) i Øystese i Hardanger og spurte om skolens rektor hadde noen å anbefale. Det hadde han, og dermed var en lang tradisjon etablert der Fruktforretningen Hardanger hadde ansatte fra Hardanger. Problemet med denne “importen” var bolig for disse som kom vestfra, for boligmangelen i Oslo var prekær. Det løste far ved å bygge hybel i uthuset her på Langset, som var familiens nye bolig fra 1948. Kanskje var det grunnen til at det ble et nært forhold mellom sjef og ansatte. Betjeningen satt på med far til og fra jobb, mor invitert dem gjerne til middag etter jobb, og de ble på mange måter behandlet som en av husstanden her på bruket. Da far etter hvert ansatte Oslo-damer igjen (det var aldri noen menn som søkte den slags butikkjobb), var også forholdet nært. Jeg husker at familien var på besøk hos en av de ansatte, og datteren til en av de som arbeidet i butikken helt til far solgte den, har fortalt at hun var på besøk her, hun snakket mye med mor, og min søster mener hun lærte å svømme av henne.

Kundene var også nærmere enn det som er vanlig i dagens store dagligvarebutikker. Familien Heide-Steen bodde lenger ned i Bjerregaards gate, og Harald jr. var frivillig medhelper hos far i sin oppvekst. Jeg husker Schjetne, som ble fars lege. Tvers over gaten bodde malermester Løvaas, som var en hyggelig mann og eier av en sort Rover som sto parkert i gaten like ved porten til Bjerregaards gate 58. Og jeg husker en julaften, da klokken var to og  vi endelig skulle stenge og dra hjem  (jeg var utkommandert butikkassistent). Da oppdaget far en innpakket literpakning med krokanis i frysedisken, merket med navn og “betalt”, men ikke hentet. Han mente eieren bodde i Uelandsgate, og gleden der ble stor da vi dukket opp og leverte isen.

 

 

 

Rester etter “Hardanger” nesten femti år etter

“Fars butikk” er for tiden vaktmesterkontor. Jeg var på besøk der denne uken, og utrolig nok er det fortsatt rester av fars virksomhet. I trapperommet ned til kjelleren var det et stort rom øverst da lokalet var nytt. Der bygde far en plattform og potetbinge. Med kanal gjennom veggen til butikkens lille bakværelse og en sinnrik anordning med pedal kunne potetene raskt veies opp. Det som fortsatt eksisterer, er lemmen far lagde for å komme opp til bingen. Den sto for det meste i stilling “opp” slik man kunne gå under den ned kjellertrappen. Med lemmen vippet ned kunne man gå på den opp til potetbingen. Manøvreringen var gjort lett med et vektlodd i en wire som gikk via en trinse i taket.  I kjølelageret i kjelleren (bygd rundt 1960) er kjøleaggregatet nå  demontert. Men inne i det lille lagerrommet står fortsatt fars notater på veggen om når aggregatet er smurt.

 

 

 

Virksomheten i lokalene etter “Hardanger”

Jeg har vært innom i “butikken” to-tre ganger de siste 20 årene. Første gang var det fortsatt butikk, men bare med kioskvarer. Hun som sto bak disken, skjønte ikke så godt norsk, så jeg spurte ikke om å få se meg om. Men over disken var fortsatt fars opphengssystem  med klypekroker til å henge opp potetgullposer med i bruk, 25 år etter at han solgte butikken. Neste gang jeg var et søndagsbesøk sammen med far. Da het butikken Wolfs Lair (ulvehiet), og drev med heavy metal. Det var visst planen å bruke kjelleren til et slags klubblokale, men brannvesenet tillot ikke det, og de flyttet. Så var det visst en skiltmaker der, og nå er lokalet altså vaktmesterkontor, dvs. at det egentlig står tomt.

 

 

 

Et minnesmerke utenfor butikken

I august 2013 deltok jeg i en spesiell seremoni på fortauet utenfor butikken. Da ble det satt ned “snublestener” i fortauet tll minne om familien Gordon, som var en av de jødiske familiene som ble sendt til tilintetgjørelsesleire i nazi-Tyskland. Far skrev i sin fortelling om butikken bl. a. dette:
___“Da jeg første gang kom til butikken etter at jeg hadde leid ___lokalet, var der noen barn som lekte like utenfor. Blant dem var en ___liten pike, antagelig ca. tre år gammel. Hun var en vakker liten ___unge som jeg senere fikk vite het Doris. Jeg husker at jeg tenkte: ___“Dette blir kanskje kundene mine etter hvert.” Og sånn ble det. ___Det viste seg at Doris var jøde og at hun og familien bodde i 2. ___etasje rett over butikken. At jødene var i fare, visste alle som ___hadde fulgt litt med. Og det gikk slik at først ble alle jødiske menn ___i byen arrestert. Far til Doris var blant dem. De ble samlet i en leir ___i Vestfold og kom aldri hjem igjen. Senere ble resten av jødene tatt ___og sendt med skipet “DONAU” til Tyskland. Blant dem var Doris. ___Jeg så henne aldri igjen.”

Snublestener er et kunstprosjekt av den tyske kunstneren Gunter Demnig for å minnes de som forsvant uten spor under nazistenes jødeforfølgelser. Da jeg kontaktet Jødisk museum for å foreslå en snublesten for Doris, viste det seg at de nettopp hadde åpnet en utstilling der det var bilde av henne. Bildet hadde de fått av en som var født omtrent samtidig med henne, og som hadde bodd i en annen oppgang i kvartalet. Nå står fem snublestener for famlien Gordon i fortauet utenfor Bjerregaards gate 41.

 

 

 

Innflyttere driver butikk

Innehaveren av St. Hanshaugen frukt, grønt & blomster er en trivelig fyr fra Tyrkia. Da far drev butikk i nabolokalet, trodde visst noen av kundene at han også var innvandret fra utlandet, for noen av dem kalte ham konsekvent for Omar (Oma – uten noen r – er etternavnet). Men far hadde bare innvandret fra Hardanger.

(Innlegget ble påbegynt 29.11.2018 og fullført 30.11.2018)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Kvinner selv stod opp og strede …

Bloggens egen fotograf har fotografert KNM HELGE INGSTAD i Øygarden nord for Bergen, liggende på bunnen med bare radartårnet over vann.

I skrivende stund ligger KNM HELGE INGSTAD på sjøbunnen ikke langt fra Sture-terminalen på Alvøyna i Nordhordland. Etter kollisjon med en oljetanker ble fregatten satt på grunn for at den ikke skulle synke på dypet. Hvordan kollisjonen kunne skje, har det ikke kommet noen forklaring på ennå, men det er på det rene at HELGE INGSTAD hadde en fart på 17 knop ved sammenstøtet, og at skipet er utrustet med alt som finnes av moderne sivilt og militært navigasjonsutstyr.

Siden Sjøforsvaret har gitt få opplysninger om årsaken til forliset, har det vært en del spekulasjon. En av dem som har tenkt høyt, er Helge Lurås i nettavisen Resett. Under overskriften Kvinner, politisk korrekthet og KNM Helge Ingstad skriver han bl.a.:

“Det er fortsatt ikke klart hvilke feil som ble gjort og av hvem. Det er heller ikke kommet ut offentlig hvem den aktuelle vaktsjefen på broen var, annet enn at det var en navigasjonsoffiser. Både menn og kvinner kan gjøre feil.
Men det er grunn til å kreve at kommisjonene som skal se på årsaken til denne ulykken, også ser bredere på de prosessene og omstillingene Forsvaret er inne i. Skal et hovedpoeng med Forsvaret være at kvinner skal finne sin plass og at man skal bruke energi på «integrering» og skape et «balansert» arbeidsmiljø?”

Hverken her eller ellers i artikkelen gir han kvinner skylden for forliset, han ber om at prosessene og omstillingene Forsvaret er inne i, blir tatt med i vurderingen. Men slike problemstillinger reiser man ikke ustraffet. I Aftenpodden 15. november tillegger Trine Eilertsen ham helt andre synspunkter enn de han har gitt uttrykk for,

og det harseleres en del rundt dette etterpå (hele podcasten kan høres på nettet). Eilertsen pleier å være svært ryddig når det gjelder presseetikk, så jeg velger å tro denne “utskeielsen” skyldes at hun var i USA da HELGE INGSTAD kolliderte, og bare har fått med seg andres gjengivelse av det som sto i Resett.

Forrige gang Resett omtalte kvinner i forsvaret, var i mars, da avisen gjenga en NTB-melding med denne overskriften: Studie: – Kvinnelige soldater tåler ekstrem belastning minst like godt som menn. Det var ikke lagt til noen kommentar fra redaksjonen, men kommentarfeltet var kritisk til meldingen.

Selv er jeg så gammel at kvinner i tjeneste i forsvaret ikke fantes (tror jeg) da jeg avtjente verneplikten i 1968. Men på én av mine fem repetisjonsøvelser var det blitt noen av dem. Jeg må innrømme at jeg ble litt overrasket i toalettbygget i repetisjonsleiren på Maukstadmoen da det en morgen kom inn en kvinnelig MP-soldat mens jeg sto der og pusset tenner. Men det var bare ett toalettbygg, og hun brydde seg ikke, så hvorfor skulle jeg?

Da jeg gikk på skolen på 1950- og 1960-tallet, var Aftenpostens stillingsannonser fordelt på “Stilling ledig – menn” og “Stilling ledig – kvinner”.  Slik var det ikke da jeg var lærer på 1970-tallet, men elevene valgte utdanning og yrke som om oppdelingen på annonsesidene fortsatt var der. Og slik er det visst fremdeles, ifølge NRKs Nyhetsmorgen for et år siden (det har neppe endret seg særlig siden da):

Dette innslaget interesserer meg av to grunner. Den ene er at forandringen er så liten: 85 prosent av de yrkesaktive arbeider i et kvinne- eller mannsdominert yrke nå, og endringen er på bare tre prosentpoeng de siste 30 årene. Den andre grunnen er at hele innslaget er gjennomsyret av at denne kjønnsdelingen er et problem, uten at det blir sagt hvorfor. Her er en liste med utsagn fra lydklippet ovenfor, med det jeg oppfatter som ladede ord eller  uttrykk i kursiv:
– Menn vegrer seg for å velge utradisjonelt.
– Kjønns-segregering.
Snu trenden.
Gamle holdninger.
– Yrkesvalgene har nesten ikke utviklet seg.
– Kampanjene virker ikke.
– … få gutter til å orientere seg den veien.
Kvinneyrker har lav status og lav lønn.
Handler det om syn på kvinner?
– Så kan vi snakkes om ti år og se om det har blitt noen bedring.
Det hadde for øvrig vært interessant om NRK hadde fortalt hvordan kjønnsbalansen i yrkeslivet er i andre land.

Som nevnt i innslaget fra NRKs Nyhetsmorgen, finnes det de som velger utradisjonelt. De blir gjerne omtalt som nettopp det, slik NRK Dagsrevyen gjorde i et innslag i juni i år. Kanskje det er en årsak til at de fleste velger tradisjonelt – de ønsker ikke å skille seg ut?

Likelønn er et beslektet tema. Det er et faktum at kvinner tjener mindre enn menn – i gjennomsnitt. Der lønnssystemene er åpne for innsyn, og det er de for det meste i kvinnedominerte yrker, gis det lik lønn for likt arbeid. Et mindretall kvinner i lederjobber kan være én forklaring (høye lederlønninger trekker nivået for menn oppover), avbrudd i yrkeskarrieren for kvinner p.g.a. svangerskapspermisjon kan være en annen. Det kan også tenkes at Anki Gerhardsen er inne på noe i sitt debattinnlegg Kvinner som skylder på andre, som sto i Aftenposten i november i fjor.

Likestilling i arbeidslivet er alt for alvorlig til ikke å kunne fleipes med. Et klipp fra Aftenposten om mannskoret Derbyshire Constabulary Male Voice Choir er riktignok ikke fleip, men i hvert fall til å trekke på smilebåndet av. Så har vi gode, gamle Charles Darwins  utsagn i The Descent of Man and and Selection in Relation to Sex . Og for å slutte omtrent der jeg begynte: et videoklipp nederst som antyder kvinners tekniske ferdigheter. Med det klippet håper jeg på like mange presseoppslag som Helge Lurås fikk for sitt innspill om prosesser og omstillinger i Forsvaret.

P.S. Overskriften er hentet fra Ja, vi elsker, og står i nasjonalsangens 3. vers. Kvinneaktivister nevner vanligvis ikke denne linjen, men den som står rett nedenfor: “Andre kunne bare grede”.

(Innlegget ble påbegynt 21.11.2018 og fullført 21.11.2018)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no