Kategoriarkiv: Lokalhistorie

Kalvøya-opplevelser

Sandviksbukta mellom buktene ved Malmskrivergården og Sjøholmen er truet av utfylling med én million kubikkmeter stein fra tunnelen for Ringeriksbanen. Om det skjer, blir det en fortsettelse av den ødeleggelsen som ble påbegynt da ny E18 ble bygd på begynnelsen av 1960-tallet. Med dette og flere innlegg her i bloggen prøver jeg å dokumentere området slik det så ut før veiutbyggingen. Les de andre innleggene.

–  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  – –

Kart over Kalvøya. Klikk på kartet for å se det i fullskjerm i eget vindu.

Kalvøya ble landfast i 1962, da den hengebroen som i vinter har blitt “pyntet” med glorete LED-lys, ble bygd. Men jeg trengte ikke bro for å komme til Kalvøya på 1950-tallet, for familien hadde robåt, som lå fortøyd rett nedenfor huset. Den fikk jeg lov til å bruke på egen hånd, og Kalvøya, 500 m unna, var nærmeste mål. Hvordan jeg sammen med noen klassekamerater ble en fare for Kalvøyas vegetasjon, fortalte jeg om i blogginnlegget Lek uten hjelm i januar 2019.

Sandviksbukta på 1920-tallet. Bærum roklubbs klubbhus er flyttet fra Kalvøya til Kadettangen. Klikk på bildet for større versjon i eget vindu. Klikk HER for et “rent”, større bilde (uten røde påtegninger).  Bildet er tatt fra Villa Fredheim.

Under våre ekspedisjoner rundt på Kalvøya oppdaget vi noe som åpenbart hadde vært et bygningsfundament. Vi syntes det var spennende med et hus som hadde forsvunnet helt, og visste ikke at dette var det som sto igjen på Kalvøya av Bærum roklubbs første klubbhus, som ble flyttet til Kadettangen.

Bilde-rekonstruksjon av H7-merket på Kalvøya.Den røde pilen peker ned på fjellveggen der merket var malt. Klikk på bildet for å se de i fullskjerm i eget vindu.

Vår leirplass lå i skogkanten på den lange odden innenfor Studentenes roklubb. Vanligvis dro vi korteste vei dit, men det hendte at vi tok omveien  rundt Kalvøya, bl.a. for å utforske den lille holmen Kalvøykalven. Da passerte vi den høye fjellskrenten mot Nesøya, der et stort H7-merke var malt på den glatte fjellveggen. Vi visste at det var blitt malt under krigen (krigtidens “grafitti”), men vi visste ikke at det var Einar Kristiansen som hadde gjort det, noe jeg fikk vite sist høst av Ingolf Kristiansen (født og oppvokst på Kalvøya, bor der i sommerhalvåret og passer på  øya, er ikke i familie med Einar Kristiansen). Merket i fjellveggen er ikke lenger synlig, men det finnes sikkert malingrester som gjør en rekonstruksjon mulig. Utfordringen går til Bærum kommunes kulturavdeling; et passende mål kunne være å ha det klart før august 2022, da er det 150 år siden kong Haakon ble født (03.08.1872) og 140 år siden Einar Kristiansen ble født (13.08.1882).

Selv under krigen var nok Kalvøya en fredelig plett. Det tok slutt rundt 1960, i hvert fall i en periode på året. Da ble det. etter hva jeg husker,  først arrangert St. Hansfest et par år, med pontongbro fra moloen ytterst på Kadettangen som adkomstvei. Så kom den nåværende broen, som gjorde at Kalvøya-festivalen kunne arrangeres. Der var jeg én gang, med det formål å få tak i en tekst av Lillebjørn Nilsen. Men jeg hørte festivalen hvert år, jeg bor tross alt bare 500 meter fra der hovedscenen sto. Likevel kan jeg ikke huske at lyden var spesielt sjenerende, kanskje fordi vi (etter min hukommelse) hørte hele lydbildet, ikke bare bassen. Sjenerende (et altfor mildt ord!) var derimot Extrema Outdoor, et “rave-party” som terroriserte hele Vestre Bærum i 2010 og 2011 med de daværende kommunepolitikernes velsignelse (noen av disse har fortsatt politiske verv). Politikerne syntes dette var en fin måte å “sette Sandvika på kartet” på; hovedoppslagene i pressen handlet om narkobeslag og -arrestasjoner …

Fremtidens Kalvøya? Hva med å ta utgangspunkt i øya slik den er, og bruke den til naturopplevelser for skoleelever på mellomtrinnet, gjerne i et samarbeid med Sjøholmen marime senter, som holder til på landsiden rett innenfor Kalvøya. Og jeg ser frem til at Bærum spelemannslag arrangerer landskappleik i Sandvika med hovedscene på  Kadettangen og festivalcamp på Kalvøya. Skal vi si i 2025?

Øyene i Bæums-skjærgården (Vestfjorden). KLikk på kartet for å se det i fullskjerm i eget vindu.

Før Satans Vegvesen raserte landskapet innerst i Sandviksbukta med den nye 4-feltsveien (nå 6-felts) som nå heter E18, lå strandtomtene som  tilhørte eiendommene i åsen ovenfor, der, På Langsets strandtomt hadde familien fortøynings- og opplagsplass for en robåt som bestefar hadde bygd. Den ble dessverre stjålet, og ble erstattet av en onkel-bygd båt (det er greit å ha båtbyggere i familien), som jeg tror var den som ble brukt til Kalvøya-ekspedisjoner og til andre oppdagelsesreiser i Vestfjorden. Vi rodde så langt som til Rauskjær, der det var mye renere vann enn i Sandviksbukta, og der vi kunne se bunnen på to meters dyp.

Det å få disponere familiens båt slik jeg gjorde, var jeg visst nokså alene om. Jeg kan ikke huske at det ble sagt noen formanende ord i den sammenheng; når jeg tenker tilbake, har jeg følelsen av at min bruk av båten var like selvfølgelig som at jeg brukte spisestuestolene hjemme til å sitte på. Jeg kan heller ikke huske at jeg fikk noen opplæring i å bruke båten, så det må ha skjedd som en del av familiens roturer før jeg begynte på skolen.

I dag har jeg begitt sjøen. I hagen står en 27 fots tresnekke bygd i 1952, den har stått på land i over ti år. På tilhenger har jeg en 14 fots påhengsmotorutrustet plastjolle , den er nesten utrykningsklar om jeg plutselig må til sjøs. 60 % av menneskekroppen består av vann, og det er saltvann. Sjøfolk og skip råtner i havn . Og Ut mot havet er en komposisjon av Edvard Fliflet Bræin, og har ingenting med Rune Rudberg å gjøre! Jeg foretrekker innspillingen med Kringkastingsorkesteret (klikk på plateomslagetbnedenfor for å høre), men har også funnet en versjon med blåsekvintett, sangsolist og mannskor (lette etter en ren mannskor-innspilling, men fant ingen).

(Innlegget ble påbegynt 18.06.2020 og fullført 18.06.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Aprildagene for 80 år siden

Noen dager har navn, som dagen i dag: langfredag. Andre eksempler er  julaften, Kristi himmelfartsdag, Mikkelsmess. Jeg kjenner dagens dato som “panikkdagen”, som jeg skrev om her i bloggen for et års tid siden. Jeg opplevde den ikke, men har klare minner om hva foreldene mine fortalte om sine opplevelser dagen etter at Oslo ble inntatt av tyske soldater.

I anledning 80-årsdagen for det tyske angrepet på Norge sendte NRK P2 i går et fem timer langt program. Godt skjult under samletittelen Angrepet på Norge 9. april kunne man der høre utdrag av et langt intervju med Sverre Riisnæs, som var justisminister i Quisling-regjeringen under krigen. NRK Museums podcast skriver om intervjuet:

Angrepet på Norge – Sverre Riisnæs snakker.
Quisling var vår Hellig Olav – NS justisminister Sverre Riisnæs snakker.

«Gal mann til rett tid» het boken som historiker Nils Johan Ringdal ga ut i 1989. Tittelen spiller på at den beryktede NS justisminister Sverre Riisnæs, en av de øverste navnene på motstandsbevegelsens liste over krigsforbrytere, ikke ble dømt i Landssvikoppgjøret. Riisnæs framsto som utilregnelig og ute av stand til hverken å forstå tiltalen eller forklare seg. Dermed unnslapp Riisnæs dødsstraff og ble isteden dømt til tvungen forvaring på Reitgjerdet sinnsykeasyl, uten at selve landssviksaken mot ham var tatt opp til doms. NRK-intervju klausulert Da saken mot Sverre Riisnæs ble foreldet i 1973 fikk den gamle naziministeren tilbake sitt pass og reiste sporenstreks til et lite kloster i byen Sortino på Syd-Sicilia. Deretter flyttet han til Wien, hvor han bodde fram til han til slutt kom tilbake til et sykehjem i Oslo hvor han døde i 1988, 90 år gammel. Mens han bodde i Wien og senere og senere også da Riisnæs kom tilbake til Oslo, ble han grundig intervjuet av den legendariske NRK-mannen Per Bøhn. I til sammen fire sesjoner, med totalt mer enn 10 timer opptak, fortalte Riisnæs om sitt liv til den pensjonerte sjefen for Dagsnytt og motstandsmannen Per Bøhn.”

Klikk på illustrasjonen for å lese hva Wikipedia skiver om binders – også som motstandssymbol under okkupasjonen 1940-45. Der kzn også plakaten forstørres og leses.

NRK TV markerte også 80-årsminnet, bl.a. med nyhetsinnslag som omtalte bindersen som “symbolet på motstanden i Norge under krigen”, men uten å forklare hvorfor nettopp dette symbolet ble valgt (“vi holder sammen”). Les advarselen til høyre og følg lenken til Wikipedia for å få vite mer om dette. Hovedinnslaget om 9. april 1940 i kveldens TV-program var en interessant film om kampene mellom norske og tyske styrker på Ringerike uken etter 9. april. Den inneholdt mange opplysninger, men var vanskelig å følge uten kart, som derfor gjengis her (les veiledning under kartet nederst).

Klikk på bildet for å se filmen (lenke til NRKs nettsider). Bruk menylinjen nederst i filmbildet til å slå av norske undertekster (all tale er på norsk), som av og til dekker interessante detaljer i bildet. Bruk pauseknappen når det er ønskelig å se på kartet, som kommer opp i eget bilde.
Klikk på kartet for å se det direkte på Karrtverkets nettsider. Hold venstreknappen nede og trekk kartet nedover og til høyre slik at det oransje merket ved Ringkollen står ved nederste kant (som på kartet ovenfor). Da er hele filmens område – strekningen mellom Hønefoss og Jevnaker – synlig. Om ønskelig kan hjulet på musen brukes for å zoome inn og ut, og ukjente stedsnavn kan finnes ved hjelp av søkefeltet øverst til venstre.

(Innlegget ble påbegynt 08.04.2020 og fullført 09.04.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Tannlegebesøk

Denne tannlegestolen skal ha vært i bruk siden Finn Brudefold drev praksis i Nafstadgården i Sandvika på 1930-tallet. Nå brukes den på røntgenrommet.

Forrige uke var jeg hos tannlegen til årlig service.  Etter at jeg hadde passert aldersgrensen for bruk av skoletannlege i 1960, sendte mine foreldre meg til tannlege Album i Sandvika. Det tannlegekontoret har jeg holdt meg til siden. Nå er det Thomas Lyche som har praksisen. Det årlige besøket begynner alltid med røntgenbilder av høyre og venstre side av tanngarden. Da sitter jeg i Sandvikas eldste tannlegestol, kanskje det eldste “arbeidsredskapet” som finnes i Sandvika. Opplysningen om stolen førte meg ut på enda en interessant arkivreise i litt lokalhistorie, og fikk meg til å tenke på tannlegeerfaringer jeg har hatt.

20. april 1934 begynte Finn Brudevold tannlegepraksis i Sandvika. Den var varslet med en serie annonser på Budstikkas førsteside, der tannlegene i Asker og Bærum averterte fast med jevne mellomrom. Jeg tror tannleger og leger har noen etiske retningslinjer om at annonser skal være svært nøkterne, og det var Brudevolds annonser. På åpningsdagen står én opplysning i tillegg til adresse, telefonnummer og åpningstider: “Røntgenfotografering”.

       
Tannlegeannonser i  Budstikka på 1930-tallet. Klikk på bildene for å lese.

Som annonsør må tannlege Brudevold ha vært en god kunde for Budstikka. Ved søk på navnet hans i avisens arkiv fikk jeg 70-90 treff hvert år utover på 1930-tallet. Kanskje var det grunnen til at han fikk redaksjonell omtale da han i september 1939 reiste til USA. Notisen sto 25. september, bare tre uker etter at Storbritannia hadde erklært krig mot Tyskland på grunn av Hitlers invasjon i Polen. Norge var nøytralt, men et norsk skip gikk på en mine allerede 13. september, så sjøreise over Atlanterhavet innebar risiko. Brudevold kom imidlertid trygt frem. Men så ble Norge trukket inn i krigen, og returen ble vanskelig, selv om USA fortsatt var nøytralt. Det endte med at Brudevold ble i USA, der han giftet seg og  etter hvert ble professor i odontologi.

   
Tannlege Brudevold fikk en annen karriere enn han kanskje hadde tenkt seg. Her er historien hans i fire klipp fra Budstikka før, under og etter krigen. Klikk for å lese.

Til tross for Brudevolds fravær var tannlegekontoret i drift under hele krigen, og annonserte flittig sammen med andre tannleger. “Vikaren” var Eivin Album, slik det fremgår av et par annonser om stenging i forbindelse med jul eller påske. Fra desember 1945 overtok Album formelt praksisen, og meddelte dette i annonse på første side i Budstikka, ved siden av avisens logo.

Brudevolds tannlegekontor lå ifølge hans annonser i “Bærum Privatbanks gård”. Gården het vel også da egentlig Nafstadgården (se blogginnlegget  Gård-navnene i Sandvika er fortsatt i bruk), og der holdt Album fortsatt til da jeg kom til ham første gang. Kontoret lå i 2. etasje, over Bergens Privatbank (nå Den norske Bank), men da banken trengte mer plass, måtte tannlegekontoret flytte én etasje opp. Nafstadgården var gammel, og jeg husker at tannlegestolen ristet når busser og lastebiler passerte på Ringeriksveien utenfor (dette var lenge før den ble gågate). Kanskje var ristingen en årsak til at kontoret flyttet til den nye Ringigården som var ferdig rundt 1960. Der holder det fortsatt til, med Sandvikas eldste tannlegestol som ærverdig inventar i røntgenrommet. I stil med dette kommer innkalling til den årlige servicen i postkassen, på frimerke-frankert fortrykt kort med dato og klokkeslett utfylt for hånd. Behandlingen er også i tradisjonell stil for kontoret: moderne utstyr og god kvalitet.

Min karriere som tannlegepasient begynte sannsynligvis hos tannlege Leivestad, som mors familie på en eller annen måte var knyttet til. Men det første jeg husker, er skoletannlegen. Ikke tannlegekontoret eller behandlingen der, men ventetiden før besøket. På Høvik skole foregikk det nemlig slik at tannlegesøster banket på klasseromsdøren og forkynte hvem som skulle være med henne til behandling, og hun fulgte klassens oppropsliste. Den gikk alfabetisk på etternavn, med guttene først, og da var det jo et stykke til Oma. Det ble godt tid til å grue seg.

Ellers har jeg som sagt holdt meg til samme kontor, bortsett fra da jeg var i militærtjeneste på Lahaugmoen, der jeg tror tannlegebesøk var gratis for oss vernepliktige. Det jeg husker derfra er at tannlegen så over tennene mine, og spurte hvilken tannlege jeg brukte. Det fortalte jeg med litt engstelse, før han sa: “Det er nydelig arbeid”.

En gang ble jeg henvist til kjevekirurg for å operere ut en visdomstann. Kirurgen liknet veldig på skuespilleren Arne Bang-Hansen, men operasjonen gikk greit, så det var nok ikke ham. Det siste som skjedde, var at han penslet over tennene med noe som viste hvor det var bakterier. Det fortalte han, men ikke at det ble rødt der det var bakterier. Som kjent er det rikelig med (snille) bakterier i munnen, så jeg gikk til apoteket der jeg leverte resept på smertestillende, mens jeg smilte intetanende som grev Dracula. Heldigvis dro jeg deretter rett hjem, og oppdaget hvordan jeg så ut.

De av mine jevnaldrende som gikk til tannlege i Sandvika, gikk enten til Album eller til Olav Augestad – det var kanskje bare de to for seksti år siden? Vel, det var én til, og hun var reguleringstannlege. Det hadde ikke jeg bruk for, heldigvis, for det kommer fortsatt skrekkhistorier når det dukker opp bilde av huset der hun hadde praksis.

       
Reguleringstannlege Inge Ødegaard holdt til i dr. Nyquists villa (t.v.), og bodde i Villa Rosenli (t.h.), drøyt 200 m nærmere Oslo. 

En tannlegehistorie til slutt: “Det var et dypt hull,” sa tannlegen, “et dypt hull”. “De behøver ikke si det to ganger,” protesterte pasienten. “Jeg sa det ikke to ganger, det var ekko,” sa tannlegen.

(Innlegget ble påbegynt 05.03.2020 og fullført 05.03.2020). Tilleggsopplysninger innarbeidet i teksten 12.03.2020.
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Sandvika har hatt fire bakerier

Utgangspunkt for dette blogginnlegget er et innlegg jeg skrev på Sandvika museums nettsider for fem år siden.
–  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –

Sandvikas fire bakerier siden 1890-tallet.

Da Sandvika vokste frem, foregikk nok baking av brød og annet for en stor del i hjemmene. Men nettopp på tettsteder som Sandvika var det kundegrunnlag for én eller flere bedrifter som kunne gjøre et levebrød ut av bakingen.

“Det første bakeriet vi kjenner til i Sandvika, ble startet av W.  Brekke på 1890-tallet.” Denne påstanden har jeg ikke hentet ut av eget hode, men jeg finner ikke igjen kildeopplysningene. Da jeg heller ikke fant noe om dette ved søk på nettet, ble jeg i tvil, og tvilen ble større da jeg oppsøkte bygningen der bakeriet skal ha holdt til, Riis Bilglass i Engervannsveien. Jeg hadde jeg hørt at bakerovnen fortsatt skulle eksistere der, men ingen kjente til den. En bakerovn på 1890-tallet var en stor “kasse” murt opp med  teglstein. Den ble fyrt opp innvendig, så ble ovnen tømt for aske og bakervarene ble stekt på varmen som strålte ut fra teglsteinen. Jeg fikk lov til å titte litt rundt for se om jeg kunne finne spor etter en gammel bakerovn, og kanskje fant jeg det. På baksiden av det lille huset er skillet mellom bygningsdelene tydelig, og den midterste delen består av teglstein som kan ha vært bakveggen på bakerovnen. Eldste skriftlige opplysning om bakeri på denne adressen fant jeg i 1958-utgaven av Adressebok for Akershus. Og i Budstikka fra 16. oktober 1936 sto en annonse for Brekke’s hjemmebakeri, med stedsopplysningen “melkeforretningen ved torvet”. Derfra husker jeg bakeriutsalget fra min oppvekst. Det lå i Gråstua, på hjørnet av Anthon Walles vei og Ringeriksveien. Huset ble revet, men ble tatt vare på, og er senere gjenreist i Løkkehaven. Lokalene der bakeriutsalget lå, ligger inn mot parken.

 
Til venstre: Gråstua med inngang til Brekkes bakeri (butikken) rett bak bilen. Bakeriet lå i Engervannsveien 25, rett ved rundkjøringen ved tunnelen. Teglsteinsmuren på baksiden av huset der Riis Bilglass holder til, kan være rest av bakerovnen.

I denne lille bygningen var det en gang bakeri. Den er synlig fra Sandviksveien, i innkjørselen mellom Städegården og “Geita”.

Et annet av Sandvikas eldste bakerier lå innenfor det som nå heter Städe-gården, murbygningen ved siden av Malmskrivergården. Thomas Andersen fikk bygd huset mot veien ca. 1900, og hadde bakeriutsalg i lokalene der Stayclassy nå holder til. Selve bakeriet lå i en bygning i bakgården. Murgården mot veien ble på den tiden selvsagt kalt “Baker Andersen-gården”. Før han startet bakeriet, hadde Andersen drevet landhandel i Sandvika Gjestgiveris bygning. Andersen leide i 1917 ut bakeriet til J. E. Stangebye, som drev det frem til 1926. Da kjøpte han Østbys bakeri på Løkketangen, og drev dette til det ble nedlagt på slutten av 1960-tallet.

 
Pipen på Stangebyes bakeri var et landemerke på Løkketangen. Bildet til venstre er tatt fra jernbanestasjonen, kanskje på 1960-tallet. Bildet til høyre fra 1955 er tatt omtrent ved dagens innkjøring til veien som heter Leif Tronstads plass.

Østbygården og “Rønna” (Sandvika Middelskole) delte tomten som i dag fylles av Kreditkassegården. Budstikkegården nærmest i bildet, Moegården og Nafstadgården bak i venstre kant. Bildet er tatt i 1944.

G. H. (Gustav Hagbart) Østby solgte sitt bakeri på Løkketangen fordi han hadde bygd et nytt, elektrisk (ikke ovnsfyrt) bakeri på den andre siden av jernbanen. Bakeriet lå bak bolig- og forretningsgården ved Drammensveien (senere Ringeriksveien, nå Rådmann Halmrasts vei), der dagens Kinogaten treffer Rådmann Halmrasts vei. Østbygården hadde tre etasjer pluss loftsetasje, og på gateplan lå bakeriutsalg, konditori og to butikklokaler til. Senere ble 2. etasje gjort om til kafeteria.

I “Baker Andersen-gården” holdt butikken seg til gjærede produkter, for den ble overtatt av Bærum øl- og vinsamlag. Etter dette har nok gården sitt navn i grunnboken, for der heter den “Polgården”. Den delen av tomten der bakeriet sto, ble overdratt til naboen, der Brødr. Berntsen hadde startet sin fabrikk.

Pipen fra bakerovnen i Stangebyes bakeri var noe av det siste som sto i gjen da Løkketangen ble revet i 1978.

Hvis min antakelse om Brekkes bakerovn stemmer, er det pussig nok de to eldste av Sandvikas fire bakerier som man fortsatt finner fysiske spor etter. På Løkketangen ble Stangebyes bakeri nedlagt omtrent ti år før bebyggelsen på Løkketangen ble revet, og klesbutikken Theani holdt til i det gamle bakeriet de siste årene før rivingen. Stangebyes skorstein  var noe av det siste som forsvant av det gamle Løkketangen.

Etter at Stangebye nedla bakeridriften og konsentrerte seg om dagligvareforretningen mot Ringeriksveien (i dag Elias Smiths vei) var det forsatt to bakerier igjen i Sandvika: Erling Østby a/s og W. Brekkes bakeri. De to gikk i 1971 sammen om å bygge bakeri på Rud/Hauger under navnet Bakers. Dette bakeriet flyttet sin virksomhet til Oslo i 2009, og det engelskklingende firmanavnet Bakers ble i 2016 endret til Bakehuset. Det var å gå mot strømmen, ser det ut til, for det er visst engelsk som gjelder nå!

(Innlegget ble påbegynt 26.02.2020 og fullført 27.02.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Gård-navnene i Sandvika er fortsatt i bruk

“Bergli,” sa jeg. “Hvor er det?” spurte min passasjer. Aldersforskjellen mellom oss er ca. 25 år, men vi har begge vokst opp omtrent 500 meter fra Bergli. Slike navn på bygninger med historie tilbake til 1930-tallet og eldre er i ferd med å gå i glemmeboken, og  dette blogginnlegget er et forsøk på å motvirke det. Langs Gamle Drammensvei på oversiden av Lakseberget heter husene gjerne Villa til “fornavn”. I Sandvika sentrum er -gården hengt på noe som ofte er et personnavn. Skillet går ved Sandvika Gjestgiveri (“Geita”).

Dette er ett av to innlegg i bloggen om husnavn i Sandvika. Les også De gamle villaene ved Sandviksbukta har navn.

Alle bildene i dette innlegget vises i fullskjerm i eget vindu når man klikker på dem.

–  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –

Gårdnavn i Sandvika sentrum. Mange navn slutter på “-gården”, og av plasshensyn står bare bindestrek sist i navnet. Navn i rød ramme er hus som er revet.

I Sandvika  sentrum, langs nåværende Rådmann Halmrasts vei (tidligere Ringeriksveien, og før det Drammensveien) ligger 11 bygninger som alle har navn, og der nesten alle navnene er i bruk. Like mange bygninger med navn har forsvunnet i forbindelse med de store forandringene som har skjedd i dette området siden 1950-tallet.

Det blir ofte sagt at Sandvika sentrum er blitt helt ødelagt av tunge betongkolosser. Det gjelder særlig østsiden (høyre side når man går fra Rådhuset til jernbanen), der hele den gamle bebyggelsen er fjernet og erstattet av to nybygg, som begge har navn.


Helgerudgården (t.v.), Kreditkassegården (midten) og Tinghuset dekker et område i Sandvika der både gammel bebyggelse og terrenget er fullstendig tilintet- og omgjort.

Helgerudgården  har overtatt navnet fra bygningen der Helgeruds kolonial lå, derav navnet. Apotekergården lå omtrent ved enden av den nåværende Helgerudgården. Den “gamle” jernbanestasjonen (fra 1916) ble revet, men den eldste står, som eneste trebygning i denne delen av Sandvika. Kreditkassegården har navn etter banken som lå her da gården var ny (derfor “kredit” med én t). Den er bygd på tomtene etter  Gråstua med gartner Jensens butikk, Rønna (opprinnelig Sandvika Middelskole) og Østbygården med bakeri i bakgården. Langs Anthon Walles vei er også selve terrenget ganske forandret, men Tinghuset og den forrige politistasjonen ligger på det som er igjen av Sverigehaugen. Hafsåsgården ved Anthon Walles vei er borte.

På vestsiden av den gamle hovedgaten gjennom Sandvika har utviklingen fått gå roligere for seg. Riving og nybygg har skjedd med én og én bygning, slik at hovedstrukturen har forblitt den samme. Gårdnavnene er bevart, og tre av dem står på bygningene.

                       
Ekornrudgården (t.v.) og Aamodtgården (t.h.)

       
Moegården (t.v.) og Nafstadgården (t.h.).


Bjerkaasgården – med både aa og å i navnet.

Aamodtgården ligger nærmest jernbanen med gårdnavnet over hovedinngangen. Både denne gården og de neste – Ekornrudgården, Nafstadgården, Moegården og Bjerkaasgården – har navn etter tidligere eiere, på den siste står navnet med store bokstaver oppe på veggen. De fem bygningene utgjør nå en sammenhengende, bymessig husrekke, noe som er resultat av gradvis utbygging siden 1930-tallet.

I det neste kvartalet har forandringene vært større og har skjedd raskere, men også her med én bygning om gangen. Ringigården, som også har gårdnavnet over hovedinngangen, erstattet en eldre og mindre trebygning. På plassen mellom denne bygningen og nåværende Kinoveien holdt drosjene til, og her sto Sandvikas juletre i adventstiden. Mens Bjerkaasgården fikk beholde sin tilsvarende plass da nybygget kom, ble Ringigården bygd helt ut til tomtegrensen og virker derfor mer ruvende. Opprinnelig var fargen blygrå, og da kan man nærmest si at gården formørket gaten. Budstikkegården, som fyller resten av kvartalet bort til Rådhustorget, var skilt fra Ringigården (både den nye og den gamle) av et lite trehus i én etasje, også det eid av Budstikka. Huset hadde opprinnelig vært sommerbolig for Donato Brambani. Det ble erstattet av teglsteinsbygningen som nå knytter sammen Budstikkegården og Ringigården.

 
Budstikkegården (t.v.) var begynnelsen på det som skulle være “den hvite byen ved sjøen”. Ringigården (t.h.) er blitt hvit, men var opprinnelig blygrå.

Bærum rådhus sto ferdig med første byggetrinn (østfløyen med det tilhørende tårnet) i 1927. To trebygninger rett ved rådhuset ble stående så lenge at jeg husker dem. Helmergården lå der oppkjørselen fra rådhusets borggård nå er. Stavergården lå i hjørnet av Rådhusparken, helt inntil Rådhuset.

Både Finstadgården, dr. Nyquists hus (revet), Malmskrivergården, Städegården og Sandvika Gjestgiveri (“Geita”) er omtalt i blogginnlegget “Gamlebyen” i Sandvika: Det som forsvant. Den opprinnelige Finstadgården var et av husene som ble revet for å gi plass til den bygningen som nå står der. Nåværende eiers navn, Johs. Hansen, har stått øverst på to av gårdens fasader i mange år, men gården heter fortsatt Finstadgården etter han som eide det lille trehuset med samme navn for omtrent 100 år siden. De gamle er eldst!

–  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –

Grunnlag for opplysningene ovenfor er Bærum bibliotekts bildebase og Husmannsplasser i Bærum av Arne Mohus. De fire heftene kan leses som e-bok:
Del 1: Gnr. 45 – 72
Del 2: Gnr. 73 – 94 og Bærums Verk 
Del 3: Lommedalen og Bærums jernverks grunde
Del 4: Østre Bærum – gnr. 1 – 11 fra Haslum til Høvik

For den som vil se bilder av hvordan det så ut tidligere, anbefaler jeg Knut Erik Skarnings nettsted om Bærum. Fra kartet jeg har lenket til, blar man seg ned til kartet over Sandvika sentrum. Der kan man klikke seg videre til opplysninger om de mange punktene som er beskrevet (tips: klikk med høyreknappen for å åpne i nytt vindu, så er det lett å gå tilbake til kartet senere). Et klikk øverst til venstre på Tilbake til overiktskart over Bærum fører til lenker til andre steder i Bærum.

Knut Wøllos bok Sandvika, fra tettsted til by – en billedkavalkade er tilgjengelig på Nasjonalbibliotekets nettsider. Den inneholder ikke bare fotografier av hvordan det så ut, men tegninger som sammenlikner før og nå og mange andre interessante opplysninger om Sandvika.

–  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –

Klikk på Kategorier til venstre for dette innlegget og velg Lokalhistorie for å finne flere blogginnlegg om området Sandvika – Blommenholm.

(Innlegget ble påbegynt 19.02.2020 og fullført 20.02.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

De gamle villaene ved Sandviksbukta har navn

“Bergli,” sa jeg. “Hvor er det?” spurte min passasjer. Aldersforskjellen mellom oss er ca. 25 år, men vi har begge vokst opp omtrent 500 meter fra Bergli. Slike navn på bygninger med historie tilbake til 1930-tallet og eldre er i ferd med å gå i glemmeboken, og  dette blogginnlegget er et forsøk på å motvirke det. Langs Gamle Drammensvei på oversiden av Lakseberget heter husene gjerne Villa til “fornavn” (jeg har utelatt det nedenfor). I Sandvika sentrum er -gården hengt på noe som ofte er et personnavn. Skillet går ved Sandvika Gjestgiveri (“Geita”).

Dette er ett av to innlegg i bloggen om husnavn i Sandvika. Les også Gård-navnene i Sandvka er fortsatt i bruk.

Alle bildene i dette innlegget vises i fullskjerm i eget vindu når man klikker på dem.

–  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –

De gamle villaene ved Sandviksbukta (røde ringer markerer husene som har forsvunnet).

Mellom Sandvika Gjestgiveri (“Geita”) og det nærmeste krysset mellom Homans vei og Gamle Drammensvei lå det i min oppvekst femten gamle villaer, alle unntatt én med navn. Ett hus forsvant med veiutbyggingen i 1964, ett brant ned for noen år siden, resten står fortsatt.

Bergheim ved furutrærne, Fredheim til høyre for svingen opp bakken.

Rett ved det nevnte krysset ligger Fredheim og Bergheim på hver sin side av veien. De nevnes i den rekkefølgen fordi Fredheim er eldst, utskilt fra gårdsnummer (gnr.) 9, Blommenholm, som bruksnummer (bnr.) 2  i 1875. Fredheim er nok også best kjent, ikke under eiendommens navn, men som Munch pensjonatskole, som holdt til her fra 1912 til den ble nedlagt i 1945. Bærum kommune leide også lokaler til skole her på 1950-tallet (1.-3 klasse, senere framhaldsskole) og 1960-tallet (1.-3. klasse i folkeskolen). Men opprinnelig var dette prestebolig, bygd av en prest som hadde giftet seg til mye penger. De siste 20-30 årene har store deler av lokalene vært utleid til kontor. Bergheim over veien, bnr. 5, har vært bolig siden eiendommen ble utskilt i 1883, og har til felles med Fredheim at samme familie har vært eiere gjennom tre generasjoner. Den store hovedbygningen var vel opprinnelig en “enkel enebolig” for en velstående familie, men er senere blitt oppdelt i to leiligheter. Bergheim og Fredheim er grenseeiendommer langs Gamle Drammensvei mot gnr. 7, Sandviksgrunnene.

Langset (t.v.) og Langseth (t.h.) ble begge bygd før eiendommen ble delt i 1907 (utsnitt av flyfoto tatt i 1963).

Den eldste eiendommen under gnr. 7 i dette området er Langset, bnr. 19, der jeg selv bor. Her har eierskapet vært i samme familie i to generasjoner. Hovedbygningen er fra ca. 1890, og den har hatt to leiligheter fra begynnelsen av, én for eieren og én for utleie. Etter at min familie flyttet inn i 1948, var det en periode fire boenheter i hovedbygningen. På 1960-tallet hadde hovedbygningen to leiligheter og to hybler, og det var også to hybler i sidebygningen. Den er senere bygd om til enebolig, der jeg bor, mens de tre boenhetene i hovedbygningen er utleid. Eiendommen nærmest grensen mot Blommenholm var opprinnelig også en del av Langset. Etter at denne delen ble skilt ut i 1907, ble navnet beholdt, men ble skrevet Langseth (med h til slutt). Langsets første eier bygde huset som står der, og som er kjernen i huset som ble utvidet i 1913. Både dette huset, hovedbygningen på Langset, tømmerhusene på Helgeli og Bellevue med mansardtak har jeg skrevet om i blogginnlegget Arkitektur i mitt nærmeste nabolag (september 2018).

         
Bellevue (t.v.) hadde opprinnelig inngang til eiendommen ved markeringspinnen i venstre kant av bildet. Det var en forseggjort port i samme farger som huset, og med kjørevei opp til en liten gårdsplass foran inngangsdøren. Helgeli (t.h.) er en barfrøstue, flyttet hit fra Østerdalen.

Fagerli var opprinnelig rødmalt, og hadde badehus i samme farge.

Fagerli heter den gamle villaen som nå har fått to nye hus mellom seg og Gamle Drammensvei. Huset skiftet farge fra rødt til hvitt for få år siden, og hadde eiendommens badehus fått stå i fred for veiutbyggingen langs Lakseberget, måtte eieren malt om det også (se blogginnlegg om Drammensveien/E-18).

Det nyeste av de gamle husene, bygd pp 1940-tallet, har ikke fått noe navn.

Litt lenger ned i veien har også huset skiftet farge fra rødt til hvitt. Dette er det nyeste av de gamle husene, bygd på 1940-tallet, og eiendommen har ikke fått noe navn. Det har derimot naboeiendommen mot Sandvika, som den navnløse eiendommen ble skilt ut fra i 1944. Den heter Lillebo, og er én av tre eiendommer som er knyttet til familien Brambani. Johannes Brambani, direktør for Sandvikens Blikkvarefabrik, kjøpte eiendommen i 1907 og bygde huset. Til da hadde han bodd på naboeiendommen mot Sandvika, Germacino, som hans far, Donato Brambani, kjøpte i 1898. Huset ser for meg ut som en funkis-villa, men er altså bygd før denne stilen ble mote på 1920- og 1930-tallet.

 
Germacino (t.v.) og Lillebo (t.h.)

Bergli har adresse til Anthon Walles vei.

Donato Brambani hadde tidligere bodd på Bergli, den store trebygningen som kneiser over Sandvika Gjestiveri. Som nevnt i ingressen til dette innlegget varnavnet ikke kjent for meg da jeg vokste opp. Da kaltes huset “Telegrafen” fordi den lokale avdelingen av Telegrafverket (som etter noen navneskifter nå heter Telenor) holdt til der. Dit gikk man for å sende festtelegram til konfirmasjon, bryllup o.l., og noen av mine jevnaldrende tjente lommepenger som telegrafbud på sykkel.

Mellom Germacino og Bergli lå tre villaer i sveitserstil. Furuli er det gule huset nærmest Germacino. Neste eiendom mot Sandvika er Rosenli. Den tredje villaen, Utsikten, brant ned på 1990-tallet, og hele eiendommen der det tidligere lå en halvannen etasjes sveitservilla med hage ned mot veien, er nå fylt av en kontorbygning. Et annet hus har også forsvunnet, Sjøstrand, som var eneste bolig på nedsiden av Drammensveien (nå Sandviksveien) i dette området. Den ble revet som en del av raseringen av Lakseberget da veien ble lagt her på 1960-tallet.

 
Rosenli (t.v.) og Furuli (t.h.). Furuli er nok den mest støyutsatte eiendommen  på denne strekningen av Gamle Drammensvei.

To hus har forsvunnet, men mye nytt har kommet til. Det har dels skjedd ved utvidelse og/eller ombygning av de gamle husene, som har på Langset, der min bolig er det tidligere uthuset. Nybyggene har kommet de siste årene (ett er nettopp påbegynt), og alle ligger så nær Langset at jeg har fått nabovarsel om dem. Heldigvis har de som bor der, hatt sans for å bygge hus som glir inn i landskapet. Når hageanlegg og beplantning er ferdig og har grodd til, tror jeg området vil få det preget av gammel villavei som reguleringsplanen til bevaring fra 2006 har som mål.

–  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –

Grunnlag for opplysningene ovenfor er bl. a. panteregisteret på Digitalarkivets nettsider. Noe har jeg også funnet i Husmannsplasser i Bærum av Arne Mohus. De fire heftene kan leses som e-bok:
Del 1: Gnr. 45 – 72
Del 2: Gnr. 73 – 94 og Bærums Verk 
Del 3: Lommedalen og Bærums jernverks grunde
Del 4: Østre Bærum – gnr. 1 – 11 fra Haslum til Høvik

–  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –

Klikk på Kategorier til venstre for dette innlegget og velg Lokalhistorie for å finne flere blogginnlegg om området Sandvika – Blommenholm.

(Innlegget ble påbegynt 11.02.20 og fullført 13.02.20)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Apotekergården i Sandvika med fortidens apotek

Andre blogginnlegg om Sandvikas lokalhistorie: se lenker under dette innlegget.
___________________________________________________________________________

Johan Fredrik Leonard Dreiers tegning fra 1700-tallet av Løveapoteket i Bergen det eldste kjente bildet av et norsk apote

Norges eldste bedrift som fremdeles er i virksomhet, er Svaneapoteket i Bergen. I dag er det 424 år siden kong Christian IV ga bevilling til å opprette apoteket, det første i Norge med slik autorisasjon.

I min oppvekst var det bare ett apotek i Sandvika, det het bare “apoteket”, og hadde ikke noe dyretilnavn som svane-, løve- eller hjort. Men om navnet ikke var flott, holdt det til i en flott bygning. Apotekergården ble bygd for Sandvikas første apoteker, Ingolf Sell. Han fikk bevilling i 1894 til  å opprette og drive “Apotheket i Bærum“, og åpnet apotek året etter. Det var ett år før Apotekergården sto ferdig, så da har han vel hatt andre lokaler til å begynne med.

Apotekergården i Sandvika. Jernbanestasjonen ligger til venstre like utenfor bildet. Plassen foran gården heter i dag Otto Sverdrups plass. Ifølge Bærum bibliotek er bildet fra 1950, men hvis det er drosjeholdeplass ved den lille boden til høyre for Apotekergården, må det være tatt på slutten av 1950-tallet. (OPPDATERING 21.12..2019: Trolig 1954-58 – se diskusjon hentet fra Facebookgruppen “Du vet du er fra Bærum når …”)

Et apotek rundt 1900 hadde to hoveddeler. Medisinene ble utlevert i offisinet, som vel egentlig var et butikklokale, men med innredning som var spesialtilpasset til medisinsalg. Flotte mahognyskap rikelig utstyrt med skuffer preger mange gamle apotek, etter sigende fordi apotekere tjente gode penger og hadde råd til slikt. Offisinet i Sandvika apotek (som var navnet fra 1939) ser noe enklere ut på bildene nedenfor. Men de er tatt to år før Apotekergården ble revet og mens apoteket var aktivt på jakt etter nye lokaler. Det kan vel også tenkes at slitte  mahognyskap er blitt malt over i stedet for å bli skiftet ut. Resepturet er apotekets laboratorium. Det kan være Sandvika apoteks reseptur vi ser litt av gjennom døråpningen på bildet lengst til venstre.


Interiør fra Sandvika apotek i 1966, fotografert av Jac. Jacobsen. Klikk på bildene for å se dem i full størrelse i eget vindu

Apotekergården lå like ved Sandvika stasjon, vis à vis Ekornrudgården, der butikken Nille holder til i dag. Gården ble revet i 1968 i forbindelse med “byfornyelsen” på den siden av Ringeriksveien gjennom Sandvika. Dette var noen år før kampen mot å rive trehusbebyggelsen på Løkketangen, og omtrent samtidig som Oslo bystyre vedtok å bygge motorvei gjennom Slottsparken(!) og 1700-tallsinnredningen i Løveapoteket i Bergen (bildet øverst i dette innlegget) ble “senket på Vågens dyp”. Så bygningen ble revet uten protester. Men materialene ble tatt vare på av en privatperson og lå lagret på Gyssestadkollen. Dette var tema i et par runder i Facebook-gruppen Du vet du er fra Bærum når … – her er litt av diskusjonen fra februar og mai 2014:
____Bygningen ble demontert og tatt vare på. For få år siden fikk Bærum kommune
__tilbud om å overta hele greia for eventuelt å gjenreise det et passende sted. Nei
__takk, var svaret. Da ble det kappet opp til ved. (Morten Larsen, 19.02.2014)
____Etter at apoteket var revet en gang på slutten av 60-tallet,var jeg med å ryddet
__og stablet bord og planker. Det hele ble lagret på Guldbergs eiendom på
__Gyssestadkollen. Kan ennå huske at det luktet naftalin av den plankestabelen
__mange år etterpå. Jeg vet ikke hva som skjedde med veden etterpå. Om den ble
__brukt som brensel kan det ikke ha vært noe særlig til peiskos, nei!
____Apropos gjenoppbygging av apoteket! Det stemmer at materialene ble
__oppbevart lenge etterpå hos Guldberg. Slik de var stablet og slik materialene ble
__ryddet, ser jeg det som bortimot umulig at noen kunne klare og rekonstruere
__apoteket fra den haugen av bord og planker. Med opprinnelige arbeidstegninger
__og gode fotografier derimot … men det ville være et helt annet prosjekt. (Bjørn

__ Tysland, 30.05.2014)
____Det meste er brent opp, men jeg har faktisk brukt 5 av stokkene fra reisverket i
__huset mitt. så noe eksisterer da enda. 2 er brukt i stua , 2 inn til kjøkkenet og en i
__trappa. (Johan Ludvig Daae, 30.05.2019)

Apotekets spesialitet er medisiner utskrevet på resept av en lege. I Apotekgårdens tid ble mye av medisinen tilvirket i apotekets reseptur, Av og til sendte mor meg til Sandvika med en resept for å hente medisin på apoteket, og seansen der inne husker jeg som litt av en seremoni. Etter å ha ventet på tur ved disken, leverte jeg resepten, og fikk vite hvor lang tid det ville ta før medisinen var klar. Ofte tok det ikke lang tid, f. eks. hvis det var piller som bare skulle telles opp og fylles på glass. Da ventet jeg i apoteklokalet til mors navn ble ropt opp, og jeg fikk medisinen og betalte. Var det medisin som krevde mer arbeid i resepturet, kunne ventetiden slik jeg husker det, være et par timer, og jeg måtte finne på noe annet før jeg hentet den ferdige medisinen.

I Apotekgårdens tid var det også annet enn medisiner man bare fikk på apoteket. Det gjaldt f. eks. reseptfrie smertestillende midler, som i dag er å få i dagligvarebutikker og på bensinstasjoner. Nå var det ikke så mange slike midler å velge mellom,
jeg kan ikke huske annet enn globoid. Et annet produkt jeg stiftet bekjentskap med, var jodbensin, som tilhørte standardutrustningen i medisinskapet hjemme. Den ble brukt til sårvask, vel å merke rundt såret, jeg husker at det sved fryktelig hvis det kom i selve såret. I de mange Facebook-kommentarene om Sandvika apotek var det en dame som fortalte at da hun var tenåring, var apoteket det eneste stedet man fikk kjøpt bind. Men hun hadde dratt derfra med en eske globoid fordi ekspeditøren var en mann, og hun syntes det var flaut å si til ham hva hun egentlig skulle ha.

Sandvika apotek flyttet inn i nye lokaler i Gustav Lund-gården i 1968. I dag  tilhører apoteket Vitus-kjeden, og det ligger fire  andre apotek innen en radius på ca. 350 meter. Ventetiden på at medisinen skal bli ferdig, er erstattet av ventetid med kølapp i hånden. Men det kan vi ikke klage på. Mine venner i Vest-Telemark kan riktignok velge mellom to apotek og et medisinutsalg (underavdeling av apotek), men avstanden dit er henholdsvis fire, syv og åtte mil hjemmefra, de syv milene inkluderer passering av en fjellovergang som av og til er vinterstengt.
___________________________________________________________________________
I bloggen står disse innleggene om Sandvikas lokalhistorie:
“Gamlebyen” i Sandvika: Det som forsvant
“Gamlebyen” i Sandvika – urørt siden ca. 1900
Kolonialbutikken i Sandvika
Apotekergården i Sandvika med fortidens apotek
Løkke i Sandvika
Løkketangen, trebyen som kunne blitt Sandvikas “gamla stan”
Kadettangen var for lenge siden en tange
Arkitektur i mitt nærmeste nabolag
Sandvikas driftige damer
Gamle bilder fra Sandvika og Blommenholm
SCHWABENLAND – lokal krigshistorie med fjerne forgreninger

.

(Innlegget ble påbegynt 11.12.2019 og fullført 11.12.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Drammensveien / E-18 ved Sandviksbukta gjennom 160 år

I år er det 160 år siden Drammensveien ble lagt langs sjøen mellom Blommenholm og Sandvika. Den nye veien erstattet det som nå heter Gamle Drammensvei lenger inn i terrenget. Siden 1859 har veien preget landskapet og påvirket hverdagen for de som bor på denne strekningen. En foreløpig kulminasjon var da motorveibroen over Sandviksbukta ble offisielt åpnet for 55 år siden, 18. november 1964. Dagen burde vært markert med en demonstrasjon som stanset trafikken, men det er dessverre ikke forsvarlig. I stedet prøver jeg nedenfor å beskrive veistrekningen med 34 bilder og noen avisklipp fra de 160 årene. Alle bildene er “klikkbare” slik at man kan se dem i fullskjerm i eget vindu. Der det er mulig, har jeg lagt lenke til Digitalmuseets bilder, som kan zoomes inn så man ser små detaljer. 
–  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –

“Gamle dager”, før biltrafikken kom

Ny bro for Drammensveien gjennom Sandvika i 1934

Drammensveien Blommenholm-Sandvika før 1963

1960-tallets brutalisme herjer Sandviksbukta

Broåpning 18. november 1964

Ferdig vei
–  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –

 

“Gamle dager”, før biltrafikken kom


1
Året er 1876. Fredheim, senere kjent som Munchs pensjonatskole, er nybygd. Den ligger på oversiden av den 17 år gamle “nye” Drammensveien mellom Blommenholm og Sandvika. Ellers er det ikke mye bebyggelse å se. Men husmannsplassen på Sjøholmen ligger der den fortsatt ligger, i dag ombygd til det ugjenkjennelige.

   
2                                                                            3
I de to bildene med samme motiv slynger Drammensveien seg mot Sandvika i høyre kant. Bilde 2 er tatt fra Fredheim få år etter at villaen ble bygd. Rett innenfor knausen midt i bildet ble Langset bygd i1890, og bilde 3 er tatt fra Langsets veranda i 1948.

 
4                                                                                5
Langset var et yndet postkortmotiv med sitt karakteristiske utseende på knausen over Drammensveien. Bilde 5 er et slikt postkortbilde fra tidlig på 1920-tallet, mens bilde 4 – kanskje et privatfoto – er noen år eldre.


6                                                                        7
De to vinterbildene er tatt med omtrent 40 års mellomrom, men fotografen har stått på samme sted, omtrent der bussholdeplassen Lakseberget ligger i dag. Veien går mot Sandvika på bilde 6, og på bilde 7 har en yngre utgave av denne bloggeren ryddet snø utenfor garasjen (med litt hjelp fra sin far).


8                                                                        9
To bilder tatt fra sjøen i perioden 1910-1920 viser nesten hele veistrekningen fra bukta ved Sjøholmen til bukta nedenfor Malmskrivergården. De hvitmalte stabbesteinene i veikanten er lette å se.

     
10                                                                   11
Låven på bilde 11 fra 1880-tallet er den samme som synes bak seilskøyta på Hans Gudes maleri (bilde 10) fra 1873. Veien skimtes så vidt på maleriet, og jeg tror kanskje Gude har dempet den litt for å gi bildet et mer landlig preg.

Ny bro for Drammensveien gjennom Sandvika i 1934

     
12                                              13                                               14
Rådmann Halmrasts vei i dag, Ringeriksveien for noen tiår siden, men før 1934 var Drammensveien navnet på Sandvikas hovedgate. Da var Løkke bro den eneste broen over Sandvikselva, og trafikken til Drammen gikk over den og videre over Jongsåsen ned til Slependen. Først i 1934 kom broen ved Rådhuset, og Drammensveien fikk den traseen den skulle beholde de neste 30 årene. Dermed var det også fastslått av hovedveien mellom Oslo og Drammen skulle gå langs Sandviksbukta, med de konsekvenser det senere fikk. Etter datidens forhold var det en fin og bred vei inn til Sandvika vestfra (bilde 12), en flott bro (bilde 13, fra åpningen) og rene autostradaen (med betongdekke!) videre forbi Jongskollen (bilde 14).

Drammensveien Blommenholm-Sandvika før 1963

   
15                                                                      16
Bilde 15 er tatt i 1963. Tvers over bildet går daværende “sørlandske hovedvei” / Drammensveien / riksvei 40 – kjært barn har mange navn. Mellom veien og sjøen hadde villaene på oversiden av veien sine strandtomter. På noen av dem sto badehus, gjerne malt i samme farge som villaen de hørte til, slik som det røde badehuset, som tilhørte den røde villaen litt oppe i åsen i høyre kant av bildet. Bilde 16 er tatt fra båthuset i venstre kant av bilde 15 og østover. Like etter at bilde 15 var tatt, begynte arbeidene med ny vei langs Sandviksbukta, og hele dette kulturminnet forsvant.

 
17                                                                   18
Omtrent ved Sandviksvei-enden av dagens bro over E18 til Sjøholmen lå villaen på bilde 17. Den ble bygd for komponisten Ole Olsen, kjent bl.a. for Solefaldssang (“Når Solen falder bag Top og Tinde”). I sommerselskapet på bildet fra 1925 kunne han og gjestene nyte den samme utsikten over Sandviksbukta som dagens bilister ser når de har passert Blommenholmkrysset. 20 år senere må Milorgs avdeling 13314 ha marsjert forbi på Drammensveien til høyre for huset før de kom dit bilde 18 er tatt, ved Sjøstrand,  ca. 400 meter fra Rådhuset. Steinformasjonen til venstre i bildet sto i skillet mellom Drammensveien og Gamle Drammensvei, som møttes her.

1960-tallets brutalisme herjer Sandviksbukta

Ny Drammensvei med to kjørefelt i hver retning ble gradvis anlagt fra Oslo og vestover. I 1963 var turen kommet til strekningen fra Blommenholm til Kjørbo. Dette var på den tiden Oslo kommune vedtok å legge motorvei gjennom Slottsparken. Det skjedde ikke, men Sandviksbukta fikk sin motorvei.


19
Det første som skjer ved et nytt veianlegg, er at terrenget ryddes. For Drammensveien Blommenholm-Kjørbo i 1963 innebar det at Ole Olsens villa (bilde 17) ble revet. Bilde 19 er tatt fra denne villaen mot det som senere ble Blommenholmkrysset.

   
20                                                                                         21
Bildene 20 og 21 er tatt mot Sandviksbukta fra Ole Olsens villa. På bilde 21 går trafikken fortsatt nokså uforstyrret på den gamle Drammensveien, som senere fikk navnet Sandviksveien. Langs stranden er alle badehusene (bilde 15 og 16) revet og buskaset mellom veien og sjøen er fjernet, men utfyllingen er ennå ikke påbegynt. Den store, åpne flaten der parkeringsplassen ved Sjøholmen nå ligger, het Mustadjordet. Grunnforholdene der var vanskelige, og kanskje en like stor ingeniørteknisk utfordring som broen ved Sandvika. Midt i anleggsperioden gikk det et stort leirras her. Det ble vurdert litt  ulikt av Aftenposten (9. april) og Budstikka (10. april).

         
Klikk på utklippene for å se dem i leselig størrelse.

 
22                                                                        23
Der veien skulle ligge på fylling i sjøen, ble det mudret før steinmassene ble fylt på (bilde 22). I en periode var den gamle Drammensveien anleggsvei for bilene med stein, som kjørte ned der Lakseberget bussholdeplass nå ligger (bilde 23). Da ble trafikken til Drammen dirigert om Homansvei og Gamle Drammensvei.

   
24                                                                          25
Broen over Sandviksbukta, Kadettangen og Sandvikselva tok langsomt form. I Sandviksbukta ble brobjelkene heist på plass med flytekran. Sandvikselva viste seg å være for grunn til at kranen kunne brukes der, og i stedet fikk man hjelp fra Ingeniørvåpenet.  I brokaret nærmest Blommenholm ble det lagd rom for oppbevaringsboder til båtplassene som skulle ligge på utsiden av veien. Alle som hadde hatt strandlinje der veien ble anlagt, ble tilbudt båtplasser, én pr. påbegynt 2,5 m strandlnje. Men de som takket ja, ble fratrukket 1.500 kroner pr. plass  i erstatningen, som tilsvarer ca. 16.000 kroner i dagens kroneverdi.

 
26                                                                        27
Motorveibroen ble anlagt 17 meter fra sjøsiden av Bærum rådhus (bildene 26 og 27). Dette var kommunestyret bekymret for da reguleringsplanen ble behandlet. Bekymringen gjaldt det estetiske og  de kommunale funksjonærene med arbeidsplass i rådhuset. Det faktum at Sandvika ble avskåret fra sjøen, ser ikke ut til å ha vært nevnt.

Broåpning 18. november 1964


28
Åpningen av Sandviksbroen ble markert sammen med 100-årsjubileet for Veidirektoratet. Samferdselsminister Erik HImle klippet snoren, og det var stor festivitas. I avisene sto fyldig reportasje, Aftenpostens med best tekst og Budstikkas med best bilde (bilde 28). Det er tatt før veien er åpnet for trafikken, som fortsatt snegler seg på den gamle veien som nå ble til Sandviksveien. Bildet viser også at bare halve broen var ferdig til åpningen. Budstikka brakte utdrag av talene fra ordfører Johs. Haugerud og veidirektør Karl Olsen. I sin lederartikkel betegner Budstikka erstatningsreglene som “antikverte”. Det erfarte far og naboen, som begge måtte avgi grunn med epletrær på da Drammensveien/Sandviksveien ble flyttet innover. Far fikk mye høyere erstatning enn naboen fordi han solgte eplene i sin butikk, mens naboen bare hadde dem til eget bruk.

Ferdig vei

   
29                                                              30
Den nye veiparsellen var ikke så lett synlig fra et ståsted omtrent på vannflaten (bilde 29). Men som man etter hvert fikk erfare, var den en støyende og støvende barriere mellom Sandviksbukta og landet innenfor. Blommenholmkrysset (bilde 30) ble et nytt begrep, med snirklete avskjøringer, men i første omgang ingen rundkjøringer.


31
Om veien ikke var lett synlig, så var støttemurene det. Da firefeltsveien mellom Strand og Høvik ble bygd, ble støttemurene kledd med granitt helt til topps (de murene ble revet da veien ble utvidet til seks felt). I 1964 hadde man redusert dette til granittkledning opp til ca. to meters høyde, resten var grå betong. Far syntes ikke det var særlig vakkert, og plantet villvin langs gjerdet over muren. I løpet av femti år (bilde 31) har villvinen nå dekket hele muren.

   
32                                                                   33
Bilde 32 er tatt mens Sandviksveien ennå fulgte Drammensveiens trase det siste stykket mot Sandvika. På bildet ser man alle de tre utgavene av Drammensveien. Gamle Drammensvei munner ut i det som var den nye Drammensveien (bilde 18 er tatt her, omtrent der veiene møtes), nå Sandviksveien. Lengst til venstre ligger E18. Bilde 33 er tatt etter at Sandviksveien ble lagt om og fikk rundkjøring ved tunnelen til Engervannet. Da murplatene langs rekkverket ble montert, trodde jeg man hadde begynt på en støyskjerm mot E18. Det viste seg å være nesten motsatt – platene skulle beskytte E18 mot snø og is når Sandviksveien ble brøytet.


34
Selv en firefelts motorvei kan av og til fremstå visuelt tiltalende. Mitt eget bilde (bilde 33) er tatt en høstkveld i 1965 med lite trafikk og Skaugumsåsen i profil foran en sol som er under horisonten. La oss håpe at det snart er solnedgang også for motorveien langs Sandviksbukta, slik at vi kan få området tilbakeført så langt som mulig til en grønn sone mellom sjøen og bebyggelsen ovenfor.

(Innlegget ble påbegynt 10.11.2019 og fullført 15.11.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Bylyder som forsvant

Her på bruket kommer det stadig nye lyder til, f. eks. økende trafikk på E18, utescene på Kadettangen med det jeg kaller “dunk-dunk”-musikk, russebusser m.m.m. En lyd jeg ikke savner, er brølene fra fly som tok av fra Fornebu. De forsvant da flyplassen flyttet til Gardermoen i 1998. I Dagsavisen fortalte Arnt Folmer i sommer om andre lyder som er blitt borte. Han er en ekte veteran, født i 1921, og minnes lyder som en gang fylte Oslo, byen han vokste opp i. Det er en tankevekkende og leseverdig tekst, som jeg lar erstatte det jeg selv burde skrevet, men som jeg ikke får tid til p.g.a. forberedelsene til eplehøstedagen i morgen . Klikk på oppslaget nedenfor for å lese.

(Innlegget ble påbegynt 08.09.2019 og fullført 08.09.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Gamle bilder fra Sandvika og Blommenholm

Andre blogginnlegg om Sandvikas lokalhistorie: se lenker under dette innlegget.
___________________________________________________________________________

Bildene som er beskrevet nedenfor, har alle lenker til Nasjonalbibliotekets bildesamling. Der er det mulig å zoome inn så mye at huset på bildet lengst til høyre nedenfor, fyller hele bildeflaten. Zoom inn, og finn interessante detaljer!

Det var for varmt til å gjøre fysisk arbeid, så jeg ble sittende ved en svalende vifte foran PC’en og bla i Nasjonalbibliotekets digitale bildesamlinger. Blant mye annet fant jeg de tre bildene nedenfor. To av dem sendte meg ut på detektivjakt i nettarkivene, det tredje gir meg påskudd til å utdype en tidligere tilsvarende jakt. Dessuten oppdaget jeg sterke og svake sider ved Nasjonalbibliotekets presentasjon av bildene.

   
Fra venstre: Kadettangen 1957 (foto: MIttet), Sandvika 1945-46 (foto: Mittet), “Capt. LIe, Blommenholm” (foto: Narve Skarpmoen). Klikk på bildene for å se dem i stor versjon.

Bildet av Kadettangen i 1957 så først ut som et nokså kjedelig bilde av den badestranden jeg husker fra oppveksten. Men så forstørret jeg bildet så mye som mulig, og i venstre kant fant jeg lekeapparatene vi brukte, huske og karusell, og rundt dem en gruppe barn – jeg kunne vært ett av dem. Disse lekeapparatene skrev jeg om i blogginnlegget Lek uten hjelm i januar i år, og da lette jeg en stund for å finne en riktig illustrasjon. Den jeg fant, blir stående i innlegget fordi den viser apparatene bedre. Men jeg legger inn en lenke til bildet fra Kadettangen i 1957, der riktignok dumphusken ikke har kommet med på bildet.

Aksel Larsens foto tatt fra SCHWABENLAND.

Bildet av Sandvika 1945-46 er tatt litt før jeg ble født, men det så slik ut også i mine første syv leveår. Jeg har skrevet om Mittets prospektkort tidligere i innleggene Städegårdens stadier og SCHWABENLAND – lokal krigshistorie med fjerne forgreninger. Kortet løste en gåte for meg, for jeg hadde tidligere sett et tilsvarende bilde på et prospektkort laget av Sandvika-fotografen Aksel Larsen. Det jeg ikke skjønte, var hvordan Larsen hadde klart å ta bildet fra den vinkelen, for helikopter var så vidt tatt i bruk i 1945, og droner lå seksti år frem i tiden. Men på Mittets prospektkort ser vi “fotostativet”, det tyske krigsskipet SCHWABENLAND, som lå i Sandviksbukta fra desember 1944 til sommeren 1946. Det var et katapultskip, som “skjøt ut” sjøfly som senere ble heist om bord igjen, og til venstre i Mittet-bildet ser vi katapulten. Aksel Larsen var mer interessert i hovedmotivet Sandvika. Han har stått lengre ned enn Mittet-fotografen, og har ikke tatt med noe av skipet. Men zoomer man inn på bildet hans, ser man den samme fortøyningskabelen som på Mittet-bildet.

Kart over litt av Blommenholm med de to lange bakkene i Homans vei og Gamle Drammensvei. Klikk på kartet for å se det i fullskjerm i eget vindu.

Da jeg gikk på Høvik skole, kunne jeg sykle enten Gamle Drammensvei eller Homans vei den første kilometeren hjemmefra. Begge veier hadde en lang bakke, “Bensebakken” (vi uttalte det slik) i Gamle Drammensvei og “Lie-bakken” i svingen på Homans vei der Sverrestien tar av. Da jeg bladde i Narve Skarpmoens bilder fra 1895 til 1930, dukket det plutselig opp et bilde med tittelen “Capt. Lie, Blommenholm”. Kunne dette ha noe med “Lie-bakken” å gjøre? Først måtte jeg finne ut om huset på bildet lå ved bakken. Google Earth ga meg et ganske godt bilde av et hus som liknet, og et bilde fra Gule Sider viste at det huset har samme slags vinduer som på Skarpmoen-bildet, så her traff jeg blink. Men hvem var “Capt. Lie”? Kartverkets norgeskart på nettet ga meg gårds- og bruksnummer. På Digitalarkivets nettsider fant jeg håndregister til panteregisteret, der det sto at eiendommen ble skilt ut i 1911 til en som het Lie – men det sto ikke noe fornavn. Jeg gikk videre til panteregisteret, som ga to initialer, hvor den siste var A, men den første …? Først i panteboken fant jeg “captein T. A. Lie” som kjøper. Ville det være mulig å identifisere vedkommende ytterligere? Et søk i 1910-folketellingen på etternavnet Lie med bosted på Østlandet og av hankjønn ga 1084 treff. De kunne sorteres alfabetisk på fornavn, og to hadde fornavnsinitialene T og A. Av dem var Tønnes A. Lie skipsfører, bosatt i Kristiania. Søk i folketellingen fra 1900 avslørte at A’en står for Andreas. Jeg fant ham også i slektsdatabasen Geni. Ifølge den var han gift med Sara Stenberg, men det ser ikke ut til at de hadde barn. Han bodde på eiendommen til han døde i 1949, i hele 38 år, så det er ikke utenkelig at Tønnes Andreas Lie var opphavet til navnet “Lie-bakken”.

Men hva med den andre, lange bakken, “Bensebakken” (de små sa “bremsebakken”) i Gamle Drammensvei? Har det vært en eller annen Bent, Bentsen eller Benzen inne i bildet her? Søk på internett ga ikke noe resultat, så dette må bli en utfordring for bloggens kloke og vakre lesere.

Nasjonalbibliotekets bildesamlinger og andre tilsvarende er fantastiske kilder til hvordan “verden” så ut tidligere. Men de kan også være kilde til gale opplysninger og misforståelser. Bildet fra Kadettangen ovenfor er et eksempel. Det finnes i to utgaver i Nasjonalbibliotekets Mittet-samling, åpenbart tatt med få minutters mellomrom. Det som har blitt til postkort, er datert “01.01.1948 til 01.01.1952”. Men på bildet ruver den nye Finstadgården, som var ferdig i 1954. Det bildet jeg har brukt, er datert 1957, som jeg tror stemmer. Et annet eksempel er alle bildene datert 1. januar – av sommeraktiviteter. Og når man er på jakt etter bilder fra spesielle steder, noe man finner i tittelen og kan lete frem ved å sortere alfabetisk på tittel, er det irriterende når alle bildene har tittelen “Wilse …”. Noen av disse svakhetene skyldes trolig at digitaliseringen har foregått mer eller mindre automatisk, men det bør rettes opp etter hvert.

Til slutt vil jeg ri en kjepphest. De to bildene nedenfor er tatt fra Kalvøya og viser hele strekningen fra Kadettangen til Sjøholmen slik området så ut ca. 1930. Fotografen, Jens Baardseth, var en periode innehaver av det som senere ble Sandvika bok- og papirhandel. Jeg vokste opp i området 20 år etter at bildene ble tatt, men det er ikke stor forskjell. Og kjepphesten? Når E-18 langs Sandviksbukta blir lagt i tunnel, er det mulig å tilbakeføre området langs sjøen til nesten det bildene fra 1930-tallet viser. Les Det er en tunnel i din fremtid som sto her i bloggen i januar i år.

 
Sandvika og Sandviksåsen fotografert fra Kalvøya ca. 1930 av Jens Baardseth.
___________________________________________________________________________
I bloggen står disse innleggene om Sandvikas lokalhistorie:
“Gamlebyen” i Sandvika: Det som forsvant
“Gamlebyen” i Sandvika – urørt siden ca. 1900
Kolonialbutikken i Sandvika
Apotekergården i Sandvika med fortidens apotek
Løkke i Sandvika
Løkketangen, trebyen som kunne blitt Sandvikas “gamla stan”
Kadettangen var for lenge siden en tange
Arkitektur i mitt nærmeste nabolag
Sandvikas driftige damer
Gamle bilder fra Sandvika og Blommenholm
SCHWABENLAND – lokal krigshistorie med fjerne forgreninger

.
(Innlegget ble påbegynt 14.07.2019 og fullført 15.07.2019)
2 kommentarer

___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no