Kategoriarkiv: Lokalhistorie

Gård-navnene i Sandvika er fortsatt i bruk

“Bergli,” sa jeg. “Hvor er det?” spurte min passasjer. Aldersforskjellen mellom oss er ca. 25 år, men vi har begge vokst opp omtrent 500 meter fra Bergli. Slike navn på bygninger med historie tilbake til 1930-tallet og eldre er i ferd med å gå i glemmeboken, og  dette blogginnlegget er et forsøk på å motvirke det. Langs Gamle Drammensvei på oversiden av Lakseberget heter husene gjerne Villa til “fornavn”. I Sandvika sentrum er -gården hengt på noe som ofte er et personnavn. Skillet går ved Sandvika Gjestgiveri (“Geita”).

Dette er ett av to innlegg i bloggen om husnavn i Sandvika. Les også De gamle villaene ved Sandviksbukta har navn.

Alle bildene i dette innlegget vises i fullskjerm i eget vindu når man klikker på dem.

–  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –

Gårdnavn i Sandvika sentrum. Mange navn slutter på “-gården”, og av plasshensyn står bare bindestrek sist i navnet. Navn i rød ramme er hus som er revet.

I Sandvika  sentrum, langs nåværende Rådmann Halmrasts vei (tidligere Ringeriksveien, og før det Drammensveien) ligger 11 bygninger som alle har navn, og der nesten alle navnene er i bruk. Like mange bygninger med navn har forsvunnet i forbindelse med de store forandringene som har skjedd i dette området siden 1950-tallet.

Det blir ofte sagt at Sandvika sentrum er blitt helt ødelagt av tunge betongkolosser. Det gjelder særlig østsiden (høyre side når man går fra Rådhuset til jernbanen), der hele den gamle bebyggelsen er fjernet og erstattet av to nybygg, som begge har navn.


Helgerudgården (t.v.), Kreditkassegården (midten) og Tinghuset dekker et område i Sandvika der både gammel bebyggelse og terrenget er fullstendig tilintet- og omgjort.

Helgerudgården  har overtatt navnet fra bygningen der Helgeruds kolonial lå, derav navnet. Apotekergården lå omtrent ved enden av den nåværende Helgerudgården. Den “gamle” jernbanestasjonen (fra 1916) ble revet, men den eldste står, som eneste trebygning i denne delen av Sandvika. Kreditkassegården har navn etter banken som lå her da gården var ny (derfor “kredit” med én t). Den er bygd på tomtene etter  Gråstua med gartner Jensens butikk, Rønna (opprinnelig Sandvika Middelskole) og Østbygården med bakeri i bakgården. Langs Anthon Walles vei er også selve terrenget ganske forandret, men Tinghuset og den forrige politistasjonen ligger på det som er igjen av Sverigehaugen. Hafsåsgården ved Anthon Walles vei er borte.

På vestsiden av den gamle hovedgaten gjennom Sandvika har utviklingen fått gå roligere for seg. Riving og nybygg har skjedd med én og én bygning, slik at hovedstrukturen har forblitt den samme. Gårdnavnene er bevart, og tre av dem står på bygningene.

                       
Ekornrudgården (t.v.) og Aamodtgården (t.h.)

       
Moegården (t.v.) og Nafstadgården (t.h.).


Bjerkaasgården – med både aa og å i navnet.

Aamodtgården ligger nærmest jernbanen med gårdnavnet over hovedinngangen. Både denne gården og de neste – Ekornrudgården, Nafstadgården, Moegården og Bjerkaasgården – har navn etter tidligere eiere, på den siste står navnet med store bokstaver oppe på veggen. De fem bygningene utgjør nå en sammenhengende, bymessig husrekke, noe som er resultat av gradvis utbygging siden 1930-tallet.

I det neste kvartalet har forandringene vært større og har skjedd raskere, men også her med én bygning om gangen. Ringigården, som også har gårdnavnet over hovedinngangen, erstattet en eldre og mindre trebygning. På plassen mellom denne bygningen og nåværende Kinoveien holdt drosjene til, og her sto Sandvikas juletre i adventstiden. Mens Bjerkaasgården fikk beholde sin tilsvarende plass da nybygget kom, ble Ringigården bygd helt ut til tomtegrensen og virker derfor mer ruvende. Opprinnelig var fargen blygrå, og da kan man nærmest si at gården formørket gaten. Budstikkegården, som fyller resten av kvartalet bort til Rådhustorget, var skilt fra Ringigården (både den nye og den gamle) av et lite trehus i én etasje, også det eid av Budstikka. Huset hadde opprinnelig vært sommerbolig for Donato Brambani. Det ble erstattet av teglsteinsbygningen som nå knytter sammen Budstikkegården og Ringigården.

 
Budstikkegården (t.v.) var begynnelsen på det som skulle være “den hvite byen ved sjøen”. Ringigården (t.h.) er blitt hvit, men var opprinnelig blygrå.

Bærum rådhus sto ferdig med første byggetrinn (østfløyen med det tilhørende tårnet) i 1927. To trebygninger rett ved rådhuset ble stående så lenge at jeg husker dem. Helmergården lå der oppkjørselen fra rådhusets borggård nå er. Stavergården lå i hjørnet av Rådhusparken, helt inntil Rådhuset.

Både Finstadgården, dr. Nyquists hus (revet), Malmskrivergården, Städegården og Sandvika Gjestgiveri (“Geita”) er omtalt i blogginnlegget “Gamlebyen” i Sandvika: Det som forsvant. Den opprinnelige Finstadgården var et av husene som ble revet for å gi plass til den bygningen som nå står der. Nåværende eiers navn, Johs. Hansen, har stått øverst på to av gårdens fasader i mange år, men gården heter fortsatt Finstadgården etter han som eide det lille trehuset med samme navn for omtrent 100 år siden. De gamle er eldst!

–  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –

Grunnlag for opplysningene ovenfor er Bærum bibliotekts bildebase og Husmannsplasser i Bærum av Arne Mohus. De fire heftene kan leses som e-bok:
Del 1: Gnr. 45 – 72
Del 2: Gnr. 73 – 94 og Bærums Verk 
Del 3: Lommedalen og Bærums jernverks grunde
Del 4: Østre Bærum – gnr. 1 – 11 fra Haslum til Høvik

For den som vil se bilder av hvordan det så ut tidligere, anbefaler jeg Knut Erik Skarnings nettsted om Bærum. Fra kartet jeg har lenket til, blar man seg ned til kartet over Sandvika sentrum. Der kan man klikke seg videre til opplysninger om de mange punktene som er beskrevet (tips: klikk med høyreknappen for å åpne i nytt vindu, så er det lett å gå tilbake til kartet senere). Et klikk øverst til venstre på Tilbake til overiktskart over Bærum fører til lenker til andre steder i Bærum.

Knut Wøllos bok Sandvika, fra tettsted til by – en billedkavalkade er tilgjengelig på Nasjonalbibliotekets nettsider. Den inneholder ikke bare fotografier av hvordan det så ut, men tegninger som sammenlikner før og nå og mange andre interessante opplysninger om Sandvika.

–  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –

Klikk på Kategorier til venstre for dette innlegget og velg Lokalhistorie for å finne flere blogginnlegg om området Sandvika – Blommenholm.

(Innlegget ble påbegynt 19.02.2020 og fullført 20.02.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

De gamle villaene ved Sandviksbukta har navn

“Bergli,” sa jeg. “Hvor er det?” spurte min passasjer. Aldersforskjellen mellom oss er ca. 25 år, men vi har begge vokst opp omtrent 500 meter fra Bergli. Slike navn på bygninger med historie tilbake til 1930-tallet og eldre er i ferd med å gå i glemmeboken, og  dette blogginnlegget er et forsøk på å motvirke det. Langs Gamle Drammensvei på oversiden av Lakseberget heter husene gjerne Villa til “fornavn” (jeg har utelatt det nedenfor). I Sandvika sentrum er -gården hengt på noe som ofte er et personnavn. Skillet går ved Sandvika Gjestgiveri (“Geita”).

Dette er ett av to innlegg i bloggen om husnavn i Sandvika. Les også Gård-navnene i Sandvka er fortsatt i bruk.

Alle bildene i dette innlegget vises i fullskjerm i eget vindu når man klikker på dem.

–  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –

De gamle villaene ved Sandviksbukta (røde ringer markerer husene som har forsvunnet).

Mellom Sandvika Gjestgiveri (“Geita”) og det nærmeste krysset mellom Homans vei og Gamle Drammensvei lå det i min oppvekst femten gamle villaer, alle unntatt én med navn. Ett hus forsvant med veiutbyggingen i 1964, ett brant ned for noen år siden, resten står fortsatt.

Bergheim ved furutrærne, Fredheim til høyre for svingen opp bakken.

Rett ved det nevnte krysset ligger Fredheim og Bergheim på hver sin side av veien. De nevnes i den rekkefølgen fordi Fredheim er eldst, utskilt fra gårdsnummer (gnr.) 9, Blommenholm, som bruksnummer (bnr.) 2  i 1875. Fredheim er nok også best kjent, ikke under eiendommens navn, men som Munch pensjonatskole, som holdt til her fra 1912 til den ble nedlagt i 1945. Bærum kommune leide også lokaler til skole her på 1950-tallet (1.-3 klasse, senere framhaldsskole) og 1960-tallet (1.-3. klasse i folkeskolen). Men opprinnelig var dette prestebolig, bygd av en prest som hadde giftet seg til mye penger. De siste 20-30 årene har store deler av lokalene vært utleid til kontor. Bergheim over veien, bnr. 5, har vært bolig siden eiendommen ble utskilt i 1883, og har til felles med Fredheim at samme familie har vært eiere gjennom tre generasjoner. Den store hovedbygningen var vel opprinnelig en “enkel enebolig” for en velstående familie, men er senere blitt oppdelt i to leiligheter. Bergheim og Fredheim er grenseeiendommer langs Gamle Drammensvei mot gnr. 7, Sandviksgrunnene.

Langset (t.v.) og Langseth (t.h.) ble begge bygd før eiendommen ble delt i 1907 (utsnitt av flyfoto tatt i 1963).

Den eldste eiendommen under gnr. 7 i dette området er Langset, bnr. 19, der jeg selv bor. Her har eierskapet vært i samme familie i to generasjoner. Hovedbygningen er fra ca. 1890, og den har hatt to leiligheter fra begynnelsen av, én for eieren og én for utleie. Etter at min familie flyttet inn i 1948, var det en periode fire boenheter i hovedbygningen. På 1960-tallet hadde hovedbygningen to leiligheter og to hybler, og det var også to hybler i sidebygningen. Den er senere bygd om til enebolig, der jeg bor, mens de tre boenhetene i hovedbygningen er utleid. Eiendommen nærmest grensen mot Blommenholm var opprinnelig også en del av Langset. Etter at denne delen ble skilt ut i 1907, ble navnet beholdt, men ble skrevet Langseth (med h til slutt). Langsets første eier bygde huset som står der, og som er kjernen i huset som ble utvidet i 1913. Både dette huset, hovedbygningen på Langset, tømmerhusene på Helgeli og Bellevue med mansardtak har jeg skrevet om i blogginnlegget Arkitektur i mitt nærmeste nabolag (september 2018).

         
Bellevue (t.v.) hadde opprinnelig inngang til eiendommen ved markeringspinnen i venstre kant av bildet. Det var en forseggjort port i samme farger som huset, og med kjørevei opp til en liten gårdsplass foran inngangsdøren. Helgeli (t.h.) er en barfrøstue, flyttet hit fra Østerdalen.

Fagerli var opprinnelig rødmalt, og hadde badehus i samme farge.

Fagerli heter den gamle villaen som nå har fått to nye hus mellom seg og Gamle Drammensvei. Huset skiftet farge fra rødt til hvitt for få år siden, og hadde eiendommens badehus fått stå i fred for veiutbyggingen langs Lakseberget, måtte eieren malt om det også (se blogginnlegg om Drammensveien/E-18).

Det nyeste av de gamle husene, bygd pp 1940-tallet, har ikke fått noe navn.

Litt lenger ned i veien har også huset skiftet farge fra rødt til hvitt. Dette er det nyeste av de gamle husene, bygd på 1940-tallet, og eiendommen har ikke fått noe navn. Det har derimot naboeiendommen mot Sandvika, som den navnløse eiendommen ble skilt ut fra i 1944. Den heter Lillebo, og er én av tre eiendommer som er knyttet til familien Brambani. Johannes Brambani, direktør for Sandvikens Blikkvarefabrik, kjøpte eiendommen i 1907 og bygde huset. Til da hadde han bodd på naboeiendommen mot Sandvika, Germacino, som hans far, Donato Brambani, kjøpte i 1898. Huset ser for meg ut som en funkis-villa, men er altså bygd før denne stilen ble mote på 1920- og 1930-tallet.

 
Germacino (t.v.) og Lillebo (t.h.)

Bergli har adresse til Anthon Walles vei.

Donato Brambani hadde tidligere bodd på Bergli, den store trebygningen som kneiser over Sandvika Gjestiveri. Som nevnt i ingressen til dette innlegget varnavnet ikke kjent for meg da jeg vokste opp. Da kaltes huset “Telegrafen” fordi den lokale avdelingen av Telegrafverket (som etter noen navneskifter nå heter Telenor) holdt til der. Dit gikk man for å sende festtelegram til konfirmasjon, bryllup o.l., og noen av mine jevnaldrende tjente lommepenger som telegrafbud på sykkel.

Mellom Germacino og Bergli lå tre villaer i sveitserstil. Furuli er det gule huset nærmest Germacino. Neste eiendom mot Sandvika er Rosenli. Den tredje villaen, Utsikten, brant ned på 1990-tallet, og hele eiendommen der det tidligere lå en halvannen etasjes sveitservilla med hage ned mot veien, er nå fylt av en kontorbygning. Et annet hus har også forsvunnet, Sjøstrand, som var eneste bolig på nedsiden av Drammensveien (nå Sandviksveien) i dette området. Den ble revet som en del av raseringen av Lakseberget da veien ble lagt her på 1960-tallet.

 
Rosenli (t.v.) og Furuli (t.h.). Furuli er nok den mest støyutsatte eiendommen  på denne strekningen av Gamle Drammensvei.

To hus har forsvunnet, men mye nytt har kommet til. Det har dels skjedd ved utvidelse og/eller ombygning av de gamle husene, som har på Langset, der min bolig er det tidligere uthuset. Nybyggene har kommet de siste årene (ett er nettopp påbegynt), og alle ligger så nær Langset at jeg har fått nabovarsel om dem. Heldigvis har de som bor der, hatt sans for å bygge hus som glir inn i landskapet. Når hageanlegg og beplantning er ferdig og har grodd til, tror jeg området vil få det preget av gammel villavei som reguleringsplanen til bevaring fra 2006 har som mål.

–  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –

Grunnlag for opplysningene ovenfor er bl. a. panteregisteret på Digitalarkivets nettsider. Noe har jeg også funnet i Husmannsplasser i Bærum av Arne Mohus. De fire heftene kan leses som e-bok:
Del 1: Gnr. 45 – 72
Del 2: Gnr. 73 – 94 og Bærums Verk 
Del 3: Lommedalen og Bærums jernverks grunde
Del 4: Østre Bærum – gnr. 1 – 11 fra Haslum til Høvik

–  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –

Klikk på Kategorier til venstre for dette innlegget og velg Lokalhistorie for å finne flere blogginnlegg om området Sandvika – Blommenholm.

(Innlegget ble påbegynt 11.02.20 og fullført 13.02.20)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Apotekergården i Sandvika med fortidens apotek

Andre blogginnlegg om Sandvikas lokalhistorie: se lenker under dette innlegget.
___________________________________________________________________________

Johan Fredrik Leonard Dreiers tegning fra 1700-tallet av Løveapoteket i Bergen det eldste kjente bildet av et norsk apote

Norges eldste bedrift som fremdeles er i virksomhet, er Svaneapoteket i Bergen. I dag er det 424 år siden kong Christian IV ga bevilling til å opprette apoteket, det første i Norge med slik autorisasjon.

I min oppvekst var det bare ett apotek i Sandvika, det het bare “apoteket”, og hadde ikke noe dyretilnavn som svane-, løve- eller hjort. Men om navnet ikke var flott, holdt det til i en flott bygning. Apotekergården ble bygd for Sandvikas første apoteker, Ingolf Sell. Han fikk bevilling i 1894 til  å opprette og drive “Apotheket i Bærum“, og åpnet apotek året etter. Det var ett år før Apotekergården sto ferdig, så da har han vel hatt andre lokaler til å begynne med.

Apotekergården i Sandvika. Jernbanestasjonen ligger til venstre like utenfor bildet. Plassen foran gården heter i dag Otto Sverdrups plass. Ifølge Bærum bibliotek er bildet fra 1950, men hvis det er drosjeholdeplass ved den lille boden til høyre for Apotekergården, må det være tatt på slutten av 1950-tallet. (OPPDATERING 21.12..2019: Trolig 1954-58 – se diskusjon hentet fra Facebookgruppen “Du vet du er fra Bærum når …”)

Et apotek rundt 1900 hadde to hoveddeler. Medisinene ble utlevert i offisinet, som vel egentlig var et butikklokale, men med innredning som var spesialtilpasset til medisinsalg. Flotte mahognyskap rikelig utstyrt med skuffer preger mange gamle apotek, etter sigende fordi apotekere tjente gode penger og hadde råd til slikt. Offisinet i Sandvika apotek (som var navnet fra 1939) ser noe enklere ut på bildene nedenfor. Men de er tatt to år før Apotekergården ble revet og mens apoteket var aktivt på jakt etter nye lokaler. Det kan vel også tenkes at slitte  mahognyskap er blitt malt over i stedet for å bli skiftet ut. Resepturet er apotekets laboratorium. Det kan være Sandvika apoteks reseptur vi ser litt av gjennom døråpningen på bildet lengst til venstre.


Interiør fra Sandvika apotek i 1966, fotografert av Jac. Jacobsen. Klikk på bildene for å se dem i full størrelse i eget vindu

Apotekergården lå like ved Sandvika stasjon, vis à vis Ekornrudgården, der butikken Nille holder til i dag. Gården ble revet i 1968 i forbindelse med “byfornyelsen” på den siden av Ringeriksveien gjennom Sandvika. Dette var noen år før kampen mot å rive trehusbebyggelsen på Løkketangen, og omtrent samtidig som Oslo bystyre vedtok å bygge motorvei gjennom Slottsparken(!) og 1700-tallsinnredningen i Løveapoteket i Bergen (bildet øverst i dette innlegget) ble “senket på Vågens dyp”. Så bygningen ble revet uten protester. Men materialene ble tatt vare på av en privatperson og lå lagret på Gyssestadkollen. Dette var tema i et par runder i Facebook-gruppen Du vet du er fra Bærum når … – her er litt av diskusjonen fra februar og mai 2014:
____Bygningen ble demontert og tatt vare på. For få år siden fikk Bærum kommune
__tilbud om å overta hele greia for eventuelt å gjenreise det et passende sted. Nei
__takk, var svaret. Da ble det kappet opp til ved. (Morten Larsen, 19.02.2014)
____Etter at apoteket var revet en gang på slutten av 60-tallet,var jeg med å ryddet
__og stablet bord og planker. Det hele ble lagret på Guldbergs eiendom på
__Gyssestadkollen. Kan ennå huske at det luktet naftalin av den plankestabelen
__mange år etterpå. Jeg vet ikke hva som skjedde med veden etterpå. Om den ble
__brukt som brensel kan det ikke ha vært noe særlig til peiskos, nei!
____Apropos gjenoppbygging av apoteket! Det stemmer at materialene ble
__oppbevart lenge etterpå hos Guldberg. Slik de var stablet og slik materialene ble
__ryddet, ser jeg det som bortimot umulig at noen kunne klare og rekonstruere
__apoteket fra den haugen av bord og planker. Med opprinnelige arbeidstegninger
__og gode fotografier derimot … men det ville være et helt annet prosjekt. (Bjørn

__ Tysland, 30.05.2014)
____Det meste er brent opp, men jeg har faktisk brukt 5 av stokkene fra reisverket i
__huset mitt. så noe eksisterer da enda. 2 er brukt i stua , 2 inn til kjøkkenet og en i
__trappa. (Johan Ludvig Daae, 30.05.2019)

Apotekets spesialitet er medisiner utskrevet på resept av en lege. I Apotekgårdens tid ble mye av medisinen tilvirket i apotekets reseptur, Av og til sendte mor meg til Sandvika med en resept for å hente medisin på apoteket, og seansen der inne husker jeg som litt av en seremoni. Etter å ha ventet på tur ved disken, leverte jeg resepten, og fikk vite hvor lang tid det ville ta før medisinen var klar. Ofte tok det ikke lang tid, f. eks. hvis det var piller som bare skulle telles opp og fylles på glass. Da ventet jeg i apoteklokalet til mors navn ble ropt opp, og jeg fikk medisinen og betalte. Var det medisin som krevde mer arbeid i resepturet, kunne ventetiden slik jeg husker det, være et par timer, og jeg måtte finne på noe annet før jeg hentet den ferdige medisinen.

I Apotekgårdens tid var det også annet enn medisiner man bare fikk på apoteket. Det gjaldt f. eks. reseptfrie smertestillende midler, som i dag er å få i dagligvarebutikker og på bensinstasjoner. Nå var det ikke så mange slike midler å velge mellom,
jeg kan ikke huske annet enn globoid. Et annet produkt jeg stiftet bekjentskap med, var jodbensin, som tilhørte standardutrustningen i medisinskapet hjemme. Den ble brukt til sårvask, vel å merke rundt såret, jeg husker at det sved fryktelig hvis det kom i selve såret. I de mange Facebook-kommentarene om Sandvika apotek var det en dame som fortalte at da hun var tenåring, var apoteket det eneste stedet man fikk kjøpt bind. Men hun hadde dratt derfra med en eske globoid fordi ekspeditøren var en mann, og hun syntes det var flaut å si til ham hva hun egentlig skulle ha.

Sandvika apotek flyttet inn i nye lokaler i Gustav Lund-gården i 1968. I dag  tilhører apoteket Vitus-kjeden, og det ligger fire  andre apotek innen en radius på ca. 350 meter. Ventetiden på at medisinen skal bli ferdig, er erstattet av ventetid med kølapp i hånden. Men det kan vi ikke klage på. Mine venner i Vest-Telemark kan riktignok velge mellom to apotek og et medisinutsalg (underavdeling av apotek), men avstanden dit er henholdsvis fire, syv og åtte mil hjemmefra, de syv milene inkluderer passering av en fjellovergang som av og til er vinterstengt.
___________________________________________________________________________
I bloggen står disse innleggene om Sandvikas lokalhistorie:
“Gamlebyen” i Sandvika: Det som forsvant
“Gamlebyen” i Sandvika – urørt siden ca. 1900
Kolonialbutikken i Sandvika
Apotekergården i Sandvika med fortidens apotek
Løkke i Sandvika
Løkketangen, trebyen som kunne blitt Sandvikas “gamla stan”
Kadettangen var for lenge siden en tange
Arkitektur i mitt nærmeste nabolag
Sandvikas driftige damer
Gamle bilder fra Sandvika og Blommenholm
SCHWABENLAND – lokal krigshistorie med fjerne forgreninger

.

(Innlegget ble påbegynt 11.12.2019 og fullført 11.12.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Drammensveien / E-18 ved Sandviksbukta gjennom 160 år

I år er det 160 år siden Drammensveien ble lagt langs sjøen mellom Blommenholm og Sandvika. Den nye veien erstattet det som nå heter Gamle Drammensvei lenger inn i terrenget. Siden 1859 har veien preget landskapet og påvirket hverdagen for de som bor på denne strekningen. En foreløpig kulminasjon var da motorveibroen over Sandviksbukta ble offisielt åpnet for 55 år siden, 18. november 1964. Dagen burde vært markert med en demonstrasjon som stanset trafikken, men det er dessverre ikke forsvarlig. I stedet prøver jeg nedenfor å beskrive veistrekningen med 34 bilder og noen avisklipp fra de 160 årene. Alle bildene er “klikkbare” slik at man kan se dem i fullskjerm i eget vindu. Der det er mulig, har jeg lagt lenke til Digitalmuseets bilder, som kan zoomes inn så man ser små detaljer. 
–  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –

“Gamle dager”, før biltrafikken kom

Ny bro for Drammensveien gjennom Sandvika i 1934

Drammensveien Blommenholm-Sandvika før 1963

1960-tallets brutalisme herjer Sandviksbukta

Broåpning 18. november 1964

Ferdig vei
–  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –

 

“Gamle dager”, før biltrafikken kom


1
Året er 1876. Fredheim, senere kjent som Munchs pensjonatskole, er nybygd. Den ligger på oversiden av den 17 år gamle “nye” Drammensveien mellom Blommenholm og Sandvika. Ellers er det ikke mye bebyggelse å se. Men husmannsplassen på Sjøholmen ligger der den fortsatt ligger, i dag ombygd til det ugjenkjennelige.

   
2                                                                            3
I de to bildene med samme motiv slynger Drammensveien seg mot Sandvika i høyre kant. Bilde 2 er tatt fra Fredheim få år etter at villaen ble bygd. Rett innenfor knausen midt i bildet ble Langset bygd i1890, og bilde 3 er tatt fra Langsets veranda i 1948.

 
4                                                                                5
Langset var et yndet postkortmotiv med sitt karakteristiske utseende på knausen over Drammensveien. Bilde 5 er et slikt postkortbilde fra tidlig på 1920-tallet, mens bilde 4 – kanskje et privatfoto – er noen år eldre.


6                                                                        7
De to vinterbildene er tatt med omtrent 40 års mellomrom, men fotografen har stått på samme sted, omtrent der bussholdeplassen Lakseberget ligger i dag. Veien går mot Sandvika på bilde 6, og på bilde 7 har en yngre utgave av denne bloggeren ryddet snø utenfor garasjen (med litt hjelp fra sin far).


8                                                                        9
To bilder tatt fra sjøen i perioden 1910-1920 viser nesten hele veistrekningen fra bukta ved Sjøholmen til bukta nedenfor Malmskrivergården. De hvitmalte stabbesteinene i veikanten er lette å se.

     
10                                                                   11
Låven på bilde 11 fra 1880-tallet er den samme som synes bak seilskøyta på Hans Gudes maleri (bilde 10) fra 1873. Veien skimtes så vidt på maleriet, og jeg tror kanskje Gude har dempet den litt for å gi bildet et mer landlig preg.

Ny bro for Drammensveien gjennom Sandvika i 1934

     
12                                              13                                               14
Rådmann Halmrasts vei i dag, Ringeriksveien for noen tiår siden, men før 1934 var Drammensveien navnet på Sandvikas hovedgate. Da var Løkke bro den eneste broen over Sandvikselva, og trafikken til Drammen gikk over den og videre over Jongsåsen ned til Slependen. Først i 1934 kom broen ved Rådhuset, og Drammensveien fikk den traseen den skulle beholde de neste 30 årene. Dermed var det også fastslått av hovedveien mellom Oslo og Drammen skulle gå langs Sandviksbukta, med de konsekvenser det senere fikk. Etter datidens forhold var det en fin og bred vei inn til Sandvika vestfra (bilde 12), en flott bro (bilde 13, fra åpningen) og rene autostradaen (med betongdekke!) videre forbi Jongskollen (bilde 14).

Drammensveien Blommenholm-Sandvika før 1963

   
15                                                                      16
Bilde 15 er tatt i 1963. Tvers over bildet går daværende “sørlandske hovedvei” / Drammensveien / riksvei 40 – kjært barn har mange navn. Mellom veien og sjøen hadde villaene på oversiden av veien sine strandtomter. På noen av dem sto badehus, gjerne malt i samme farge som villaen de hørte til, slik som det røde badehuset, som tilhørte den røde villaen litt oppe i åsen i høyre kant av bildet. Bilde 16 er tatt fra båthuset i venstre kant av bilde 15 og østover. Like etter at bilde 15 var tatt, begynte arbeidene med ny vei langs Sandviksbukta, og hele dette kulturminnet forsvant.

 
17                                                                   18
Omtrent ved Sandviksvei-enden av dagens bro over E18 til Sjøholmen lå villaen på bilde 17. Den ble bygd for komponisten Ole Olsen, kjent bl.a. for Solefaldssang (“Når Solen falder bag Top og Tinde”). I sommerselskapet på bildet fra 1925 kunne han og gjestene nyte den samme utsikten over Sandviksbukta som dagens bilister ser når de har passert Blommenholmkrysset. 20 år senere må Milorgs avdeling 13314 ha marsjert forbi på Drammensveien til høyre for huset før de kom dit bilde 18 er tatt, ved Sjøstrand,  ca. 400 meter fra Rådhuset. Steinformasjonen til venstre i bildet sto i skillet mellom Drammensveien og Gamle Drammensvei, som møttes her.

1960-tallets brutalisme herjer Sandviksbukta

Ny Drammensvei med to kjørefelt i hver retning ble gradvis anlagt fra Oslo og vestover. I 1963 var turen kommet til strekningen fra Blommenholm til Kjørbo. Dette var på den tiden Oslo kommune vedtok å legge motorvei gjennom Slottsparken. Det skjedde ikke, men Sandviksbukta fikk sin motorvei.


19
Det første som skjer ved et nytt veianlegg, er at terrenget ryddes. For Drammensveien Blommenholm-Kjørbo i 1963 innebar det at Ole Olsens villa (bilde 17) ble revet. Bilde 19 er tatt fra denne villaen mot det som senere ble Blommenholmkrysset.

   
20                                                                                         21
Bildene 20 og 21 er tatt mot Sandviksbukta fra Ole Olsens villa. På bilde 21 går trafikken fortsatt nokså uforstyrret på den gamle Drammensveien, som senere fikk navnet Sandviksveien. Langs stranden er alle badehusene (bilde 15 og 16) revet og buskaset mellom veien og sjøen er fjernet, men utfyllingen er ennå ikke påbegynt. Den store, åpne flaten der parkeringsplassen ved Sjøholmen nå ligger, het Mustadjordet. Grunnforholdene der var vanskelige, og kanskje en like stor ingeniørteknisk utfordring som broen ved Sandvika. Midt i anleggsperioden gikk det et stort leirras her. Det ble vurdert litt  ulikt av Aftenposten (9. april) og Budstikka (10. april).

         
Klikk på utklippene for å se dem i leselig størrelse.

 
22                                                                        23
Der veien skulle ligge på fylling i sjøen, ble det mudret før steinmassene ble fylt på (bilde 22). I en periode var den gamle Drammensveien anleggsvei for bilene med stein, som kjørte ned der Lakseberget bussholdeplass nå ligger (bilde 23). Da ble trafikken til Drammen dirigert om Homansvei og Gamle Drammensvei.

   
24                                                                          25
Broen over Sandviksbukta, Kadettangen og Sandvikselva tok langsomt form. I Sandviksbukta ble brobjelkene heist på plass med flytekran. Sandvikselva viste seg å være for grunn til at kranen kunne brukes der, og i stedet fikk man hjelp fra Ingeniørvåpenet.  I brokaret nærmest Blommenholm ble det lagd rom for oppbevaringsboder til båtplassene som skulle ligge på utsiden av veien. Alle som hadde hatt strandlinje der veien ble anlagt, ble tilbudt båtplasser, én pr. påbegynt 2,5 m strandlnje. Men de som takket ja, ble fratrukket 1.500 kroner pr. plass  i erstatningen, som tilsvarer ca. 16.000 kroner i dagens kroneverdi.

 
26                                                                        27
Motorveibroen ble anlagt 17 meter fra sjøsiden av Bærum rådhus (bildene 26 og 27). Dette var kommunestyret bekymret for da reguleringsplanen ble behandlet. Bekymringen gjaldt det estetiske og  de kommunale funksjonærene med arbeidsplass i rådhuset. Det faktum at Sandvika ble avskåret fra sjøen, ser ikke ut til å ha vært nevnt.

Broåpning 18. november 1964


28
Åpningen av Sandviksbroen ble markert sammen med 100-årsjubileet for Veidirektoratet. Samferdselsminister Erik HImle klippet snoren, og det var stor festivitas. I avisene sto fyldig reportasje, Aftenpostens med best tekst og Budstikkas med best bilde (bilde 28). Det er tatt før veien er åpnet for trafikken, som fortsatt snegler seg på den gamle veien som nå ble til Sandviksveien. Bildet viser også at bare halve broen var ferdig til åpningen. Budstikka brakte utdrag av talene fra ordfører Johs. Haugerud og veidirektør Karl Olsen. I sin lederartikkel betegner Budstikka erstatningsreglene som “antikverte”. Det erfarte far og naboen, som begge måtte avgi grunn med epletrær på da Drammensveien/Sandviksveien ble flyttet innover. Far fikk mye høyere erstatning enn naboen fordi han solgte eplene i sin butikk, mens naboen bare hadde dem til eget bruk.

Ferdig vei

   
29                                                              30
Den nye veiparsellen var ikke så lett synlig fra et ståsted omtrent på vannflaten (bilde 29). Men som man etter hvert fikk erfare, var den en støyende og støvende barriere mellom Sandviksbukta og landet innenfor. Blommenholmkrysset (bilde 30) ble et nytt begrep, med snirklete avskjøringer, men i første omgang ingen rundkjøringer.


31
Om veien ikke var lett synlig, så var støttemurene det. Da firefeltsveien mellom Strand og Høvik ble bygd, ble støttemurene kledd med granitt helt til topps (de murene ble revet da veien ble utvidet til seks felt). I 1964 hadde man redusert dette til granittkledning opp til ca. to meters høyde, resten var grå betong. Far syntes ikke det var særlig vakkert, og plantet villvin langs gjerdet over muren. I løpet av femti år (bilde 31) har villvinen nå dekket hele muren.

   
32                                                                   33
Bilde 32 er tatt mens Sandviksveien ennå fulgte Drammensveiens trase det siste stykket mot Sandvika. På bildet ser man alle de tre utgavene av Drammensveien. Gamle Drammensvei munner ut i det som var den nye Drammensveien (bilde 18 er tatt her, omtrent der veiene møtes), nå Sandviksveien. Lengst til venstre ligger E18. Bilde 33 er tatt etter at Sandviksveien ble lagt om og fikk rundkjøring ved tunnelen til Engervannet. Da murplatene langs rekkverket ble montert, trodde jeg man hadde begynt på en støyskjerm mot E18. Det viste seg å være nesten motsatt – platene skulle beskytte E18 mot snø og is når Sandviksveien ble brøytet.


34
Selv en firefelts motorvei kan av og til fremstå visuelt tiltalende. Mitt eget bilde (bilde 33) er tatt en høstkveld i 1965 med lite trafikk og Skaugumsåsen i profil foran en sol som er under horisonten. La oss håpe at det snart er solnedgang også for motorveien langs Sandviksbukta, slik at vi kan få området tilbakeført så langt som mulig til en grønn sone mellom sjøen og bebyggelsen ovenfor.

(Innlegget ble påbegynt 10.11.2019 og fullført 15.11.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Bylyder som forsvant

Her på bruket kommer det stadig nye lyder til, f. eks. økende trafikk på E18, utescene på Kadettangen med det jeg kaller “dunk-dunk”-musikk, russebusser m.m.m. En lyd jeg ikke savner, er brølene fra fly som tok av fra Fornebu. De forsvant da flyplassen flyttet til Gardermoen i 1998. I Dagsavisen fortalte Arnt Folmer i sommer om andre lyder som er blitt borte. Han er en ekte veteran, født i 1921, og minnes lyder som en gang fylte Oslo, byen han vokste opp i. Det er en tankevekkende og leseverdig tekst, som jeg lar erstatte det jeg selv burde skrevet, men som jeg ikke får tid til p.g.a. forberedelsene til eplehøstedagen i morgen . Klikk på oppslaget nedenfor for å lese.

(Innlegget ble påbegynt 08.09.2019 og fullført 08.09.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Gamle bilder fra Sandvika og Blommenholm

Andre blogginnlegg om Sandvikas lokalhistorie: se lenker under dette innlegget.
___________________________________________________________________________

Bildene som er beskrevet nedenfor, har alle lenker til Nasjonalbibliotekets bildesamling. Der er det mulig å zoome inn så mye at huset på bildet lengst til høyre nedenfor, fyller hele bildeflaten. Zoom inn, og finn interessante detaljer!

Det var for varmt til å gjøre fysisk arbeid, så jeg ble sittende ved en svalende vifte foran PC’en og bla i Nasjonalbibliotekets digitale bildesamlinger. Blant mye annet fant jeg de tre bildene nedenfor. To av dem sendte meg ut på detektivjakt i nettarkivene, det tredje gir meg påskudd til å utdype en tidligere tilsvarende jakt. Dessuten oppdaget jeg sterke og svake sider ved Nasjonalbibliotekets presentasjon av bildene.

   
Fra venstre: Kadettangen 1957 (foto: MIttet), Sandvika 1945-46 (foto: Mittet), “Capt. LIe, Blommenholm” (foto: Narve Skarpmoen). Klikk på bildene for å se dem i stor versjon.

Bildet av Kadettangen i 1957 så først ut som et nokså kjedelig bilde av den badestranden jeg husker fra oppveksten. Men så forstørret jeg bildet så mye som mulig, og i venstre kant fant jeg lekeapparatene vi brukte, huske og karusell, og rundt dem en gruppe barn – jeg kunne vært ett av dem. Disse lekeapparatene skrev jeg om i blogginnlegget Lek uten hjelm i januar i år, og da lette jeg en stund for å finne en riktig illustrasjon. Den jeg fant, blir stående i innlegget fordi den viser apparatene bedre. Men jeg legger inn en lenke til bildet fra Kadettangen i 1957, der riktignok dumphusken ikke har kommet med på bildet.

Aksel Larsens foto tatt fra SCHWABENLAND.

Bildet av Sandvika 1945-46 er tatt litt før jeg ble født, men det så slik ut også i mine første syv leveår. Jeg har skrevet om Mittets prospektkort tidligere i innleggene Städegårdens stadier og SCHWABENLAND – lokal krigshistorie med fjerne forgreninger. Kortet løste en gåte for meg, for jeg hadde tidligere sett et tilsvarende bilde på et prospektkort laget av Sandvika-fotografen Aksel Larsen. Det jeg ikke skjønte, var hvordan Larsen hadde klart å ta bildet fra den vinkelen, for helikopter var så vidt tatt i bruk i 1945, og droner lå seksti år frem i tiden. Men på Mittets prospektkort ser vi “fotostativet”, det tyske krigsskipet SCHWABENLAND, som lå i Sandviksbukta fra desember 1944 til sommeren 1946. Det var et katapultskip, som “skjøt ut” sjøfly som senere ble heist om bord igjen, og til venstre i Mittet-bildet ser vi katapulten. Aksel Larsen var mer interessert i hovedmotivet Sandvika. Han har stått lengre ned enn Mittet-fotografen, og har ikke tatt med noe av skipet. Men zoomer man inn på bildet hans, ser man den samme fortøyningskabelen som på Mittet-bildet.

Kart over litt av Blommenholm med de to lange bakkene i Homans vei og Gamle Drammensvei. Klikk på kartet for å se det i fullskjerm i eget vindu.

Da jeg gikk på Høvik skole, kunne jeg sykle enten Gamle Drammensvei eller Homans vei den første kilometeren hjemmefra. Begge veier hadde en lang bakke, “Bensebakken” (vi uttalte det slik) i Gamle Drammensvei og “Lie-bakken” i svingen på Homans vei der Sverrestien tar av. Da jeg bladde i Narve Skarpmoens bilder fra 1895 til 1930, dukket det plutselig opp et bilde med tittelen “Capt. Lie, Blommenholm”. Kunne dette ha noe med “Lie-bakken” å gjøre? Først måtte jeg finne ut om huset på bildet lå ved bakken. Google Earth ga meg et ganske godt bilde av et hus som liknet, og et bilde fra Gule Sider viste at det huset har samme slags vinduer som på Skarpmoen-bildet, så her traff jeg blink. Men hvem var “Capt. Lie”? Kartverkets norgeskart på nettet ga meg gårds- og bruksnummer. På Digitalarkivets nettsider fant jeg håndregister til panteregisteret, der det sto at eiendommen ble skilt ut i 1911 til en som het Lie – men det sto ikke noe fornavn. Jeg gik videre til panteregisteret, som ga to initaler, hvor den siste var A, men den første …? Først i panteboken fant jeg “captein T. A. Lie” som kjøper. Ville det være mulig å identifisere vedkommende ytterligere? Et søk i 1910-folketellingen på etternavnet Lie med bosted på Østlandet og av hankjønn ga 1084 treff. De kunne sorteres alfabetisk på fornavn, og to hadde fornavnsinitialene T og A. Av dem var Tønnes A. Lie skipsfører, bosatt i Kristiania. Søk i folketellingen fra 1900 avslørte at A’en står for Andreas. Jeg fant ham også i slektsdatabasen Geni. Ifølge den var han gift med Sara Stenberg, men det ser ikke ut til at de hadde barn. Han bodde på eiendommen til han døde i 1949, i hele 38 år, så det er ikke utenkelig at Tønnes Andreas Lie var opphavet til navnet “Lie-bakken”.

Men hva med den andre, lange bakken, “Bensebakken” (de små sa “bremsebakken”) i Gamle Drammensvei? Har det vært en eller annen Bent, Bentsen eller Benzen inne i bildet her? Søk på internett ga ikke noe resultat, så dette må bli en utfordring for bloggens kloke og vakre lesere.

Nasjonalbibliotekets bildesamlinger og andre tilsvarende er fantastiske kilder til hvordan “verden” så ut tidligere. Men de kan også være kilde til gale opplysninger og misforståelser. Bildet fra Kadettangen ovenfor er et eksempel. Det finnes i to utgaver i Nasjonalbibliotekets Mittet-samling, åpenbart tatt med få minutters mellomrom. Det som har blitt til postkort, er datert “01.01.1948 til 01.01.1952”. Men på bildet ruver den nye Finstadgården, som var ferdig i 1954. Det bildet jeg har brukt, er datert 1957, som jeg tror stemmer. Et annet eksempel er alle bildene datert 1. januar – av sommeraktiviteter. Og når man er på jakt etter bilder fra spesielle steder, noe man finner i tittelen og kan lete frem ved å sortere alfabetisk på tittel, er det irriterende når alle bildene har tittelen “Wilse …”. Noen av disse svakhetene skyldes trolig at digitaliseringen har foregått mer eller mindre automatisk, men det bør rettes opp etter hvert.

Til slutt vil jeg ri en kjepphest. De to bildene nedenfor er tatt fra Kalvøya og viser hele strekningen fra Kadettangen til Sjøholmen slik området så ut ca. 1930. Fotografen, Jens Baardseth, var en periode innehaver av det som senere ble Sandvika bok- og papirhandel. Jeg vokste opp i området 20 år etter at bildene ble tatt, men det er ikke stor forskjell. Og kjepphesten? Når E-18 langs Sandviksbukta blir lagt i tunnel, er det mulig å tilbakeføre området langs sjøen til nesten det bildene fra 1930-tallet viser. Les Det er en tunnel i din fremtid som sto her i bloggen i januar i år.

 
Sandvika og Sandviksåsen fotografert fra Kalvøya ca. 1930 av Jens Baardseth.
___________________________________________________________________________
I bloggen står disse innleggene om Sandvikas lokalhistorie:
“Gamlebyen” i Sandvika: Det som forsvant
“Gamlebyen” i Sandvika – urørt siden ca. 1900
Kolonialbutikken i Sandvika
Apotekergården i Sandvika med fortidens apotek
Løkke i Sandvika
Løkketangen, trebyen som kunne blitt Sandvikas “gamla stan”
Kadettangen var for lenge siden en tange
Arkitektur i mitt nærmeste nabolag
Sandvikas driftige damer
Gamle bilder fra Sandvika og Blommenholm
SCHWABENLAND – lokal krigshistorie med fjerne forgreninger

.
(Innlegget ble påbegynt 14.07.2019 og fullført 15.07.2019)
2 kommentarer

___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Kadettangen var for lenge siden en tange

Sandviksbukta mellom buktene ved Malmskrivergården og Sjøholmen er truet av utfylling med én million kubikkmeter stein fra tunnelen for Ringeriksbanen. Om det skjer, blir det en fortsettelse av den ødeleggelsen som ble påbegynt da ny E18 ble bygd på begynnelsen av 1960-tallet. Med dette og flere innlegg her i bloggen prøver jeg å dokumentere området slik det så ut før veiutbyggingen. Les de andre innleggene.

Andre blogginnlegg om Sandvikas lokalhistorie: se lenker under dette innlegget.
___________________________________________________________________________

Bildet ovenfor er det eldste jeg har funnet av Kadettangen – med vekt på tangen. Det er tatt på slutten av 1870-tallet fra tårnet på Kjørbo, kanskje i forbindelse med at Fredheim (den store bygningen midt på bildet, bedre kjent som Munchs pensjonatskole) sto ferdig i 1876. Nå heter området Sandvika fjordpark, og ser helt annerledes ut. Men både i 1876 og i dag er Kadettangen en dominerende del av Sandvikas sjøside.

Kadettene
“Kadetleiren” blir en del av Sandvika-livet
Et sted for stevner og messer
Et område for mang slags idrett
Havn og annen offentlig virksomhet
Fra molo til fjordpark

 

 

Kadettene
“Kadettangen. Teltleir og kadetter.” opplyser Bærum bibliotek om dette bildet. Ingen av delene stemmer helt, Krigsskolen forlot Kadettangen i 1889, Garden kom i 1903. Bildet kan være tatt i forbindelse med kong Oscar 2.s besøk det året, flagget har fortsatt “sildesalaten” oppe i hjørnet. Klikk på bildet for å se det i fullskjermversjon i eget vindu.

Tangen som skiller Sandviksbukta  fra utløpet av Sandvikselva, er bygd opp av slam og avleiringer fra denne elva. Det opprinnelige navnet var Sandvikstangen. Navnet Kadettangen var et resultat av at Krigsskolen hadde sommerleir her (krigsskolens elever er kadetter). Det skjedde sporadisk fra 1837, fast fra 1846, og det varte til 1889. Rolf Rasch Engh forteller interessant om dette i en artikkel i Budstikka. Fra 1903 ble det militær virksomhet igjen, denne gang med Hans Majestets Kongens Norske Garde. Det foregikk åpenbart bare i korte perioder og på et begrenset område, for Bærum kommune fikk leie “Kadetleiren” av staten fra 1903. Man ønsket egentlig å kjøpe, og bød kr 9.000, men det endte med leie for kr 400 pr. år i fem år, slik Budstikka forteller i sitt referat fra Herredsstyremøtet 26. februar. Kadettangen ble “avmilitarisert” først i 1916, og det skjedde ikke uten motstand fra representanter som mente at Staten fortsatt burde eie området. Men det endte til slutt med at Forsvardepartementet ville selge for kr 20.000. Så bød en privatperson kr 50.000, kommunen ga samme bud, og kommunen fikk kjøpe.

   
Aftenposten 9. og 13. juli 1916. Klikk på bildene for leselig tekst.

 

 

“Kadetleiren” blir en del av Sandvika-livet
Budstikka 26. mai 1906. Klikk på teksten for leselig størrelse.

Mens kommunen leide “Kadetleiren”, ble den en integrert del av livet i Sandvika. Annonsen i Budstikka for 17. mai- festen 1905 forteller at deltakerne i folketoget skulle samles “precis” kl. 17.00 (17. mai var fortsatt vanlig arbeidsdag) ved blikkenslager Harald Hansen i Gamle Jongsåsvei, marsjere oppom Kommunelokalet i Løkkeåsveien (den gamle politistasjonen, nå Sandvika kulturstasjon) og deretter ned til Tangen, “hvor Folkefest afholdes indtil Kl. 11 Aften, da festen afsluttes med Fyrværkeri,” Det ble holdt taler, sunget og musisert til dans, og adgangstegnet kostet kr 0,50 for menn og kr 0,25 for kvinner og barn. Året etter kan “Idræts- og andre Foreninger” få adgang til plassen (formodentlig den militære del av Kadettangen), dens Kjøkken og Spisesal. Kommunens budsjett for Kadettangen i 1907 er svært oversiktlig, men den avtatle årsleien til staten på kr 400 må være gjemt i en annen budsjettpost:

Fra Bærum kommunes budsjett for 1907, gjengitt i Budstikka 5. januar 1907.

 

 

Et sted for stevner og messer

I tillegg til foreningsstevner av forskjellig slag har plassen vært brukt til forskjellig kommersiell aktivitet helt fra kommunen overtok eierskapet. Det er greit med en stor plass når man skal selge noe stort, enten salgsobjektet er dyr eller gjenstander.
   
Annonser i Asker og Bærums Budstikke i 1916. Klikk på annonsene for å se teksten i leselig størrelse.

På hele 1980-tallet var Kadettangen arena for Bærumsmessen, som ga gode inntekter til idrettslaget Tyrving. Da idretten etter hvert overtok på heltid, flyttet messevirksomheten ut på Sandviksbukta i form av båtutstillingen “Båter i sjøen” om høsten. Med de hvite messeteltene var området nesten som i Krigsskolens velmaktsdager, bortsett fra at teltene nå sto rundt plassen, ikke den.

 

 

Et område for mang slags idrett

Idrett i form av militæridrett har selvsagt vært drevet på Kadettangen helt siden kadettenes første tid. Som idrettsplass for sivile ble området tatt i bruk ganske raskt etter at kommunen leide det fra Staten. Fotballklubben Bærum Sportsklubb ble stiftet her i 1910 under navnet Grane. Idrettslaget Tyrving ble stiftet i 1922, og avholdt Tyrvinglekene på Kadettangen fra 1950 til 1962, før de ble flyttet til Nadderud stadion.

Skøytebanen på Kadettangen ble åpneti 1916.

Skøytebanen på Kadettangen ble åpnet i 1916 med et stevne der de 700 tilskuerne bl. a.  kunne se Kristiania-gutten Karl Gulbrandsen vinne “500 m. for seniors” med tiden 52 sekunder.  Deltakere og publikum var fornøyd med arrangementet og med den nye banen, men mente den burde utvides noe. “Som den var nu, bare 270 m. i omkreds, var den ofte vanskelig at klare, særlig blev svingene for krappe,” skrev Budstikka.

Bærum Roklubbs hus på Kadettangen i bakgrunnen til høyre. Huset ble flyttet fra Kalvøya, og betongpilarene det sto på, kan fortsatt ses i bukten mot Solvikbukten.

Noen år etter fotball og friidrett kom også båtsporten til Kadettangen. Da ble Bærum Roklubbs hus, som var bygd  på Kalvøya i bukten mot Høvikodden, flyttet til ytre del av Kadettangen. Klubbhuset blir omtalt som Bærums største forsamlingslokale på denne tiden, det kan ha vært båtlageret som ble brukt slik om sommeren. I hvert fall ble Sandvika-revyene satt opp i roklubbens hus, der bl. a. Arvid Nilsen debuterte. Jens Book Jensen hadde debutert i Stabekk-revyen, men ble “oppdaget” i Sandvika-revyen. Roklubben flyttet senere til sjøbadet på Danmark.

Inngangen til Kadettangen OL-arena under vinter-OL i Oslo i 1952. Les Stig Solheims artikkel i Budstikka om OL på Kadettangen.

Motorsporten har også brukt Kadettangen. Det skjedde på 1950-tallet, da Basse Hveem var et navn som ble nevnt med ærefrykt av oss som gikk på folkeskolen den gangen. Kadettangens høydepunkt som idrettsplass, i hvert fall prestisjemessig, må ha vært da den var arena for noen ishockeykamper under de olympiske vinterlekene i Oslo i 1952. De fotballinteresserte er kanskje mer opptatt av kampen mellom Bærum og Vålerenga i 2004, da Vålerenga ble slått ut av cupen i tredje runde.

Selv en idrettsvegrer som jeg har brukt Kadettangen som idrettsplass. Det skjedde frivillig noen ganger på 1950-tallet da jeg fortsatt eide et par skøyter. Og det skjedde ufrivillig da jeg var realskoleelev på Rønna i Sandvika sentrum, og Kadettangen ble brukt i gymtimene til både friidrett og svømming når været tillot.

 

 

Havn og annen offentlig virksomhet

Området rett innenfor idrettsplassen på Kadettangen har i stor grad vært knyttet til havnevirksomheten. Det begynte med dampskipsbrygge og sluttet med at Sandvika ble godkjent under ISPS-koden (International Ship and Port Security Code). Det var årsaken til de høye nettinggjerdene som omga lastekaien de siste årene før den ble revet til fordel for den nye fjordparken. Den nye kaien er ingen lastekai, men den er dimensjonert for å kunne motta transformatorer til el-nettet. De er så store og tunge at skipstransport er eneste mulighet over lengre distanser, og Sandvika er et mulig ilandsføringspunkt,

Bildet over viser indre del av Kadettangen i 1957. Lastekaien (1) var i bruk i den isfrie perioden, men ikke daglig. Det var derimot de små fergebryggene (2). BORØYA gikk til Borøya. For oss barn som observerte dette fra robåt var den en grå båt på alle måter. Den var gråmalt og så kjedelig ut, den gikk langsomt og motoren lagde prompelyd. Da var det noe helt annet med ØYA 2 som gikk til øyene lenger ute i Vestfjorden. Den hadde et spenstig, lakkert treskrog, gikk fort, og hadde en motor man kunne høre på lang avstand. Og den lagde bølger som det var spennende å bli truffet av. Havnekontoret lå den lille, hvite bygningen nær kaien (3). Jeg tror deler av hekken rundt huset fortsatt er bevart. Området langs sjøen (4) har opp gjennom 1900-tallet vært brukt til midlertidig lagring av trelast som skulle skipes ut, til lagring av kull som kom inn, og til annen virksomhet knyttet til havnen. Rundt Rådhuset lå fortsatt fire sveitservillaer fra før 1900. To av dem (5) het “Søven” (sør-vendt), og hadde vært bolig for Anthon Walle. Disse ble etter hvert overtatt av brannvesenet. Stavergården (6) lå i rådhusparken ved sørenden av Rådhuset og Helmergården (7) lå ved hovedinngangen til Rådhuset, der det nå er nedkjøring til borggården. Begge ble brukt til kontorer.  To kulturinstitusjoner holdt også til i dette området. Sandvika biblioteks (8) tyskerbrakke har jeg fortalt om i blogginnlegget Mine biliotek. Sandvika kino lå i Rådhuset, med inngang i bygningens sørende (9).

 

 

Fra molo til fjordpark
Moloen på Kadettangen i 1952. Utstikkeren er begynnelsen på Sandvika fjordpark som ble åpnet denne uken.

Et av de første fremmedordene jeg lærte, var molo. For da jeg vokste opp, var moloen på Kadettangen et landemerke. Jeg kjenner ikke grunnen til at den ble bygd, men det har trolig noe med elveutløpet å gjøre. I hvert fall ble den starten på den kunstige utvidelsen av Kadettangen som har gitt dagens Sandvika fjordpark som resultat. Så vidt jeg vet, begynte utvidelsen i den lille bukten innerst ved moloen ved at rivningsmassene fra Rønna, opprinnelig Sandvika Middelskole, ble lagt der da skolen ble revvet i 1961. Så kom broen til Kalvøya i 1963, og etter hvert ble en større del av bukten fylt ut og brukt til parkeringsplass og plen. Denne utvidelsen med steinmasser fra E16-tunnelen er forhåpentlig det siste av den slags tiltak som skjer i Sandviksbukta.
___________________________________________________________________________
I bloggen står disse innleggene om Sandvikas lokalhistorie:
“Gamlebyen” i Sandvika: Det som forsvant
“Gamlebyen” i Sandvika – urørt siden ca. 1900
Kolonialbutikken i Sandvika
Apotekergården i Sandvika med fortidens apotek
Løkke i Sandvika
Løkketangen, trebyen som kunne blitt Sandvikas “gamla stan”
Kadettangen var for lenge siden en tange
Arkitektur i mitt nærmeste nabolag
Sandvikas driftige damer
Gamle bilder fra Sandvika og Blommenholm
SCHWABENLAND – lokal krigshistorie med fjerne forgreninger

.

(Innlegget ble påbegynt 21.05.2018 og fullført 23.05.2018)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Holmen “Danmark” i Sandviksbukta

Sandviksbukta mellom buktene ved Malmskrivergården og Sjøholmen er truet av utfylling med én million kubikkmeter stein fra tunnelen for Ringeriksbanen. Om det skjer, blir det en fortsettelse av den ødeleggelsen som ble påbegynt da ny E18 ble bygd på begynnelsen av 1960-tallet. Med dette og flere innlegg her i bloggen prøver jeg å dokumentere området slik det så ut før veiutbyggingen. Les de andre innleggene.

 

Danmark på Google Earth (bilde fra 2007): Holmen er ubebodd og ubrukt, men langt fra ensom.

I siste hefte i serien Husmannsplasser i Bærum skriver Arne Mohus: “I 1783 kjøpte Jon Sørensen den vestre del av Okshovedåsen (Sandviksåsen), og “en lille ø Danmark kaldet” av Jacob Larsen, den nye eier av Blommenholm.” Det er nok den eldste opplysningen vi har der navnet Danmark brukes om den lille holmen (Statens kartverk klassifiserer den som “skjær”) i Sandviksbukta.

Da jeg vokste opp, kalte vi holmen for “Lille Danmark”. Det kom muligens av at fruen i huset over veien var dansk, og at de tilføyde “Lille” for å skille fra mors hjemland. Navnet er i hvert fall, ifølge Statens kartverk, brukt på i alt 14 små øyer, holmer, skjær og nes både langs kysten og i kystnære vann i fylkene Østfold, Akershus, Telemark, Aust-Agder og Vest-Agder. I resten av landet oppgir Kartverket bare to forekomster av navnet, henholdsvis i Hordaland og i Nordland. Dette bestyrker min tro på at navnet har blitt tatt i bruk av folk som har seilt over Skagerrak og har sett Danmark dukke opp av havet, med en fasong som har minnet om en en hjemlig holme eller øy.

 
Fire bilder fra slutten av 1800-tallet (klikk på bildene for å se dem i stor utgave).
Øverst t.v.: Slutten av 1870-tallet.
Øverst t.h.: 1890-tallet(?) – bildet er tatt fra oversiden av Drammensveien omtrent der Telenors bygninger nå ligger.
Nederst t.v.: Før 1890 – bildet er tatt fra Fredheim (senere Munchs pensjonatskole), Langset ble senere bygd innenfor knausen midt i bildet.
Nederst t.h.:1890-tallet (?) – bildet er tatt i veiskråningen nedenfor Drammensveien, omtrent der Lakseberget bussholdeplass ligger i dag.

På de eldste bildene jeg har sett av Danmark i Sandviksbukta, står et lite hus på holmen. Bærum kommune skriver på Deskgram: “Et fotografi fra 1880-årene viser at det sto et lite bolighus på øya, og den siste som bodde på øya før det ble sjøbad var en fisker.” Dette er opplysninger som går igjen flere steder, og jeg mener det er feil fordi jeg har vanskelig for å tro at det kan ha bodd folk på en øy uten vann. Da tror jeg mer på det som sto i Asker og Bærums Budstikke i januar 1959, der Finn Walle (sønn av Anthon Walle, som bl. a. eide Walles Hotel) forteller at “høybygget” på Danmark var bebodd av laksefiskere, noe jeg forstår som at de bodde der under fisket. Ved siden av “høyhuset” lå vadhytta, som var båt- og redskapsnaust.

“Sandvikens laksefiske med den dertil hørende ø Danmark” ble avertert til salgs for Anthon Walles dødsbo i november 1912. Det er mulig at Bærum kommune da kjøpte Danmark, i hvert fall var holmen i kommunens eie i 1922. Da hadde en komite arbeidet i et par år med å utrede spørsmålet om et folkebad i Bærum. Dette var på en tid da bading skulle skje i sømmelige former både når det gjaldt om- og påkledning, så et badeanlegg var nødvendig. Komiteen foreslo å legge sjøbadet til Danmark. Den foreslo også å legge et “vinterbad” til stranden rett innenfor. Sjøbadet ble bygd, mens vinterbadet fikk en lang kommunal reise og endte i kjelleren i bygningen som fra 1937 huset yrkesskolen, og som nå har adresse Kinoveien 4.


T.v.: Sandvikens Sjøbad fotografert av Wilse på 1920-tallet. Huset i bakgrunnen, på Kadettangen, er Bærum Roklubbs hus.
I midten: Fra badets herreavdeling med det ene stupetårnet.
Til høyre: Dameavdelingen – legg merke til skillet til herreavdelingen, et seil på balkongen og en vegg i vannet. På innsiden av nettinggjerdet er en trapp, noe som gjorde at damene usjenert kunne gå ned i vannet og svømme innelukket og i sømmelighet.
Klikk på bildene for stor utgave.

Sandvikens sjøbad var i drift i drøyt ti år. I løpet av 1930-tallet ble det mer løssluppent (med datidens øyne) når det gjaldt bading og badeantrekk, og behovet for – antakelig også ønsket om – adskilte badeavdelinger for damer og herrer forsvant. Men behovet for bygninger med sjøtilknytning dukket meget sterkt opp for Bærum Roklubb. Klubbens hus på Kalvøya var bliltt flyttet inn på Kadettangen. Huset begynte å bli nokså dårlig, og da Sandvikens Sjøbad ble nedlagt, fikk Bærum roklubb overta lokalene. Bærum Kajakklubb flyttet også dit. Da jeg vokste opp, var dugnaden for å legge ut pontongbroen til Danmark et sikkert tegn på at sommeren nærmet seg .


Over t.v.: Idyll på Danmark på 1960-tallet. Over t.h.: Ikke fullt så idyllisk fotografert fra sjøen med motorveien bak.
Under: Interiører fra klubblokalene i det gamle sjøbadet.

   

Klubblokalene i det tidligere sjøbadet må ha vært suverene, i hvert fall når det gjaldt sosialt samvær, men kanskje mer tungvint med tanke på vedlikehold av båter. Interiøret er fotografert på 1960-tallet, da støy og støv fra den nye veien langs Lakseberget begynte å gjøre forholdene mer utrivelige på Danmark. Roklubben og kajakklubben flyttet til nybygd klubbhus på Kalvøya i 1972. Da det brant i 1996, ble svært mye ødelagt, men jeg håper det fortsatt finnes bildedokumentasjon fra Danmark i de nye klubblokalene, og at de bildene har flere opplysninger enn det som finnes i Bærum biblioteks bildesamling på nett.

Danmarks grunnlovsdag 5. juni ble i mange år feiret på Danmark i Sandviksbukta.

Etter at ro- og kajakklubben flyttet ut, kom det ingen nye brukere inn i lokalene på Danmark. Bygningene var kanskje forfalne etter femti år ved sjøen, og motorveien rett ved siden av gjorde ikke akkurat stedet til noen idyll. Bygningene ble revet, og det eneste som sto igjen etter roklubben var flaggstangen. Hvem skulle trodd at den skulle bli sentral for øyas videre historie? Dette var mens NATO hadde sitt hovedkvarter for Nord-Europa på Kolsås. Der var det et internasjonalt miljø, bl. a. med en egen forening for dansker som tjenestegjorde i NATO. De fant ut at denne “øen” med det hjemlig klingende navnet Danmark passet utmerket til feiring av den danske grunnlovsdagen 5. juni. I mange år foregikk feiringen, med dansk flagg på flaggstangen, grilling av dansk mat og sikkert med inntak av dansk øl. Men NATO-hovedkvarteret flyttet, og siste feiring var visst i 2011. Men da var “øen” uformelt stilt til evig (?) disposisjon for danskene av Bærums ordfører frem til 2011, Odd Reinsfelt, og i flaggstangen vaiet en dansk vimpel.

Denne vimpelen ble utgangpunkt for det foreløpig siste sprellet rundt Danmark. Plutselig en dag var den erstattet av et svensk flagg, senere kom både britisk, skotsk og norsk. Da kommunen grep inn ved å fjerne flaggstangen, ble saken til slutt løst på fornuftig vis, ved at Visit Denmark tok ansvar for flaggingen. Siden har det vært dansk vimpel der.

Danmark har også hatt sin plass i NRKs TV-underholdning.  I første episode av Trotto libre med Trond Kirkvaag og Otto Jespersen var holmen for anledningen plassert på Sørlandet og befolket av to sære typer, som blir tvangsflyttet til fastlandet. Av en eller annen grunn får jeg assosiasjoner med måten kommunale myndigheter har behandlet Danmarks naboer på under forsøket på å lage et utfyllingsområde som i praksis ville fjerne Danmark.

Bakgrunnen for at jeg har skrevet (foreløpig) fire blogginnlegg om Sandviksbukta, er at området trues av utfylling i en skala som langt overgår det vi så på Kadettangen. Det har vært gjort “mulighets-studier”, der eneste mulighet var å bygge en ny bydel i Sandviks-bukta, og der tre arkitektfirmaer var invitert. LPO-Grindaker-Rambøll ser ut til å ha skjønt at Danmark bør bevares, og viser med bildet nedenfor sin ide for en ny bydel. Danmark er markert med dansk flagg. “En lille ø, Danmark kaldet …”

(Innlegget ble påbegynt 06.03.2019 og fullført 07.03.2019. Avsnittet om sketsjen fra Trotto libre er lagt til 19.03.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

“Gamlebyen” i Sandvika: Det som forsvant

Sandviksbukta mellom buktene ved Malmskrivergården og Sjøholmen er truet av utfylling med én million kubikkmeter stein fra tunnelen for Ringeriksbanen. Om det skjer, blir det en fortsettelse av den ødeleggelsen som ble påbegynt da ny E18 ble bygd på begynnelsen av 1960-tallet. Med dette og flere innlegg her i bloggen prøver jeg å dokumentere området slik det så ut før veiutbyggingen. Les de andre innleggene.

 
Andre blogginnlegg om Sandvikas lokalhistorie: se lenker under dette innlegget.
___________________________________________________________________________


T.v.: Walles hotell, som lå der Rådhusparken er i dag, omtrent rett overfor Finstadgården. T.h.: Hulda Tegnér Grønnebergs maleri av hagen mellom Walles Hotell og sjøen.

Walles Hotel kan se litt stusslig ut på det gamle sort/hvitt-fotografiet. Men ned til venstre lå den praktfulle hagen, slik Hulda Tegnér Grønneberg har vist på et maleri. Sandvikas første kino holdt til i hotellets kjeller. Da hotellet brant 1. april 1919, var det først planer om å bygge det opp igjen, men uenighet mellom gamle og nye eiere (brannen skjedde like før et planlagt eierskifte) forsinket gjenreisningen. Da branntomten var ryddet, kunne man for første gang se rett ut over Sandviksbukta fra enden av den nåværende “gågaten” (den gang Drammensveien, som gikk gjennom Sandvika sentrum til Løkke bro). Asker og Bærums Budstikke skrev (22.07.1919):
___” Walles hotel er nu jevnet med jorden og den herlige utsigt over ___Sandviksbugten og de vakre skogklædte øer er fri. Sandviken er ___ikke til at kjende igjen.”
Avisen hadde fått se et utkast til reguleringsplan for området med gjenreist hotell, og kommenterte planen slik:
___“Hvis denne regulering blir vedtat, hvilket vi haaper baade for ___Sandvikens og bygdens skyld aldrig maa ske, vil utsigten over ___Sandviksbugten for lange tider fremover være avstængt.”
Resultatet ble som vi kan se det nå, bortsett fra E18-broen som siden 1964 har gjort det Asker og Bærums Budstikke advarte mot i 1919. Da lå Herredshuset i Løkkeåsveien (det ble senere politistasjon), og hvis Walles hotell ikke hadde brent, er det ikke sikkert at ideen om å bygge nytt Herredshus der det nå ligger, hadde dukket opp. Men det er kontrafaktisk historieskrivning, og slikt bør jeg holde meg unna.

“Gamlebyen” i Sandvika i 1944 med det daværende Finstadkvartalet nærmesst. Omtrent slik så området ut fra 1919 til 1953.
“Rullebua” på 1960-tallet.

Nå skjedde det riktignok lite av forandringer i området de første 40-50 årene etter hotellbrannen. Den største forandringen var kanskje at det kom et lite hus nede ved sjøen, der Sandvikens Vel bygde det som senere ble kjent som “Rullebua”, og som også i 1919 var ment som fiskemottak og -utsalg. Men det var visst ikke særlig vellykket, for i 1936 flyttet Bærum Mineralvannfabrikk inn i lokalene. Det kan heller ikke ha vært noen suksess, for allerede i 1939 kom nestemann, men han ble. Rudolf Andersen var sønn av en fiskerioppsynsmann i Oslofjorden. Fra 1930 solgte han fisk fra hest og vogn i Asker og Bærum, det var kanskje slik han fikk sitt klengenavn “Rulle”? Etter hvert etablerte han seg med en flyttbar bod på plassen nederst i Anthon Walles vei, før han overtok mineralvannfabrikkens lokale. Som fiskehandler ble han nok utkonkurrert av Bærum Fiskecentral på Løkketangen og Torvø midt i sentrum, men han solgte også kioskvarer, og gjorde det sikkert bra i badesesongen når det var mye folk på Kadettangen. Selv husker jeg at jeg som gutt var innom og kjøpte “Nickel”-drops med syrlig smak. Rullebua var kanskje medtatt


T.v.: Den opprinnelige Rullebua, på plassen der Anthon Walles vei munnet ut i Drammensveien (senere Ringeriksveien, nå Rådmann Halmrasts vei eller “gågata”). Bildet er datert 1930. T.h.: Rudolf Andersen og søsteren hans, Ingeborg. Hun betjente billettluken i Sandvika kino da den lå i kjelleretasjen i Rådhuset. Begge bodde på Løkketangen, i huset der Sandvika farvehandel holdt til.

rent bygningsmessig da den ble revet på slutten av 1980-tallet. Men den kunne vært bevart, og med både fiskeri-, industri- og handelshistorie innbakt i veggene ville den i dag vært en perle i sjøkanten av “gamlebyen” i Sandvika.

Dr. Nyquists hus er i dag blitt parkeringsplass for Kiwi-butikken.

Rett opp for Rullebua, ved siden av Malmskriver-gården, lå en stor villa i sveitserstil. Der bodde dr. Nyquist, og der hadde han også sin legepraksis. I samme hus holdt også tannlege Ødegaard til (jeg tror det ar det hun het) – eller var det i den store, grå sveitservillaen et par hundre meter nærmere Blommenholm , nå Sandviksveien 143? Jeg har alltid trodd det siste, men har ikke egen erfaring med tannregulering. Og det er kanskje like bra, for reguleringstannlege Ødegaard var beryktet for å være nokså hardhendt. Da huset ble revet – på 1980-tallet, tror jeg – ble området mer luftig og åpent enn man hadde vært vant til. Men det lukkede preget skyldtes ikke Dr. Nyquists hus, men den nye Finstadgården, som ble bygd ved siden av i 1953. Den erstattet et helt kvartal med spredt trehusbebyggelse, slik vi kan se på bilde ovenfor.

STADEN CHRISTIANIA, et defensjonsskip (kombinert handels- og krigsskip) med 60 kanoner, skal ha blitt bygd i Sandvika. Men hvilket Sandvika?

STADEN CHRISTIANIA var et defensjonsskip (handelsskip som kunne omgjøres til krigsskip), og i henhold til skiltet ved modellen i Norsk Sjøfartsmuseum skulle fartøyet være bygd i Sandvika. Det må i tilfelle ha vært i området der Rullebua kom drøyt 200 år senere. Dette skrev jeg om i Asker og Bærum historielags tidsskrift rundt 1990, og fikk motbør i et privat brev fra lokalhistorikeren Jac. Jacobsen. Dessverre døde han i en bilulykke før han fikk skrevet noe motinnlegg i tidskriftet, og jeg har ikke lenger brevet. Men han hadde gode argumenter for at byggestedet ikke kunne være Sandvika. I arbeidet med dette innlegget har jeg undersøkt litt på nettet, der jeg fant artikkelen Skipsbygging i Christiania på 1600-tallet av Knut Sørlie og Bjørn Amundsen. De oppgir også Sandvika som byggested for STADEN CHRISTIANIA, men velger å overlate til andre å finne ut mer om det, mens de skriver om Hovedøya. Sandvika er et svært vanlig navn, og gir ca. 650 treff ved et søk på Kartverkets norgeskart på nettet. Men bare to av treffene er i Osloområdet, det ene er Bærums “hovedstad”, det andre er i innsjøen Store Sandungen. Så kanskje var Sandvika byggested for krigsskip?

Et krigsskip lå i hvert fall her på slutten av 2. verdenskrig. SCHWABENLAND var et tysk katapultskip, et “hangarskip” for to sjøfly som kunne bli skutt ut fra skipet og bli heist ombord igjen. De siste månedene av krigen lå fartøyet der som et mulig bombemål for allierte fly, og etter frigjøringen ble det liggende som et lite pent blikkfang før det forsvant i 1946. SCHWABENLAND har tilknytning til Sandvikas historie, men også til polarhistorie og til science fiction. Disse trådene forsøkte jeg å følge i blogginnlegget SCHWABENLAND – lokal krigshistorie med fjerne forgreninger fra mars 2017.

I dag foregår “krigen” med ord, men man kjemper om Sandviksbukta. Jeg gjentar at Lakseberget og “Malmskriverbukta” (et navn jeg så første gang i reguleringsplanen for “utfyllingsområde Lakseberget”) kan tilbakeføres for en stor del til hvordan det så ut i 1920. Det er vist i innlegget Ny ide for Sandviksbukta her i bloggen i desember, og presentert enda bedre helt til slutt i orienteringen gitt til Planutvalgets “formøte” 7. februar (17 minutter fra start).
___________________________________________________________________________
I bloggen står disse innleggene om Sandvikas lokalhistorie:
“Gamlebyen” i Sandvika: Det som forsvant
“Gamlebyen” i Sandvika – urørt siden ca. 1900
Kolonialbutikken i Sandvika
Apotekergården i Sandvika med fortidens apotek
Løkke i Sandvika
Løkketangen, trebyen som kunne blitt Sandvikas “gamla stan”
Kadettangen var for lenge siden en tange
Arkitektur i mitt nærmeste nabolag
Sandvikas driftige damer
Gamle bilder fra Sandvika og Blommenholm
SCHWABENLAND – lokal krigshistorie med fjerne forgreninger

.
(Innlegget ble påbegynt 20.02.2019 og fullført 28.02.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

“Gamlebyen” i Sandvika – urørt siden ca. 1900

Sandviksbukta mellom buktene ved Malmskrivergården og Sjøholmen er truet av utfylling med én million kubikkmeter stein fra tunnelen for Ringeriksbanen. Om det skjer, blir det en fortsettelse av den ødeleggelsen som ble påbegynt da ny E18 ble bygd på begynnelsen av 1960-tallet. Med dette og flere innlegg her i bloggen prøver jeg å dokumentere området slik det så ut før veiutbyggingen. Les de andre innleggene.

 
Andre blogginnlegg om Sandvikas lokalhistorie: se lenker under dette innlegget.
___________________________________________________________________________

NGOs norgeskart øverst, Google Earth nederst.
Klikk på illustrasjonen for å få den i fullskjermversjon i eget vindu.

Bare 150 meter fra Bærum rådhus ligger det siste området i Sandvika som er så godt som urørt siden begynnelsen av 1900-tallet. Malmskrivergården, Städegården, Sandvika Gjestgiveri og den gamle Telegrafbygningen utgjør fasaden mot Sandviksbukta. Gjemt bak de første finner vi bygningene som huset Brødrene Berntsens fabrikker. Her lå også dr. Nyquists hus og “Rullebua”, som begge er revet, og som jeg kommer tilbake til i en senere blogg. Her skal det handle om det som forsatt finnes av fortidsminner der stedet/byen Sandvika oppsto.

Malmskrivergården fotgrafert fra land mot sjøen. Det er fortsatt mulig å forstå sammenhengen mellom gårdens beliggenhet og den virksomheten den var sentrum for.

Av bygningene i området er Malmskrivergården fredet. Den har ligget der siden 1600-tallet, og uten virksomheten der hadde det kanskje ikke vært noe Sandvika. Bærums verk eide området ved sjøen her, og brukte det til å laste om jernmalm som kom sjøveien til Sandvika. Malmskriveren var ansatt ved Bærums verk, og hadde som oppgave å registrere, “skrive”, malmen som ble levert, slik at det økonomiske oppgjøret ble riktig. Malmen ble tatt i land på stranden nedenfor Malmskrivergården, der den ble liggende til det ble vinterføre og den kunne transporteres til smelteovnen på Bærums Verk. Det ble et trafikk-knutepunkt her, med lossing og lagring av malm, malmtransport om vinteren og trafikk på Den Drammenske Kongevei rett forbi det hele. Kanskje ble området allerede kalt Sandvika, og det ble etter hvert navn på hele området (på samme måte som Lakseberget har utvidet sitt “revir”, jfr. siste ukes blogg).

Bygningen som senere ble Sandvika Gjstgiveri. Bildet er tatt i 1874, mens det var skysstasjon her.

Omtrent samtidig som Malmskrivergården ble reist, ble det gitt bevilling til skysstasjon i området. Men så gammel er ikke bygningen der Sandvika Gjestgiveri (på folkemunne “Geita”) holdt til, og som fortsatt ligger der. Snorre Skaugen, forrige eier av Gjestgiveriet, omtaler en tinntallerken fra 1787 funnet innerst i et kjellerrom. Den kan tyde på at eldste del av bygningen er fra den tiden. Fra 1863 drev i hvert fall Andreas Narvesen skysstasjon med statlig tilskudd i nåværende bygning. Men det ble nye tider: i 1872 kom jernbanen til Sandvika, og stedet hadde også dampskipsanløp om sommeren. Og da også bilen ble et utbredt transportmiddel, ble skysstasjonen etter hvert nedlagt. Vertshusvirksomhet med overnatting var det i noen år fra 1923, før økonomien gjorde at det ble redusert til et rent serveringssted. Heller ikke det lønte seg særlig før Marie Olsen overtok i 1934 og drev stedet under navnet Sandvika Gjestgiveri. Hennes sønn fortsatte virksomheten frem til 1969. Det er rart å tenke på at da var “Geita” og Løkke restaurant de eneste to spisestedene i Sandvika. I dag er det flere av dem enn jeg har tall på. At Sandvika Gjestgiveri ble nedlagt, var kanskje en virkning av at E18 ble lagt i bro over Sandviksbukta, ødela utsikten og var en støykilde man ikke kunne slippe unna. Siden 1969 har det vært kontorer og bolig i bygningen.

Her har Aksel Larsen fotografert naboen, Sandvika Gjestgiveri. Bildet er tatt i 1960, og veien i forgrunnen er Sørlandske hovedvei (Drammensveien). Den er nå seksfeltsvei 70 meter foran Gjestgiveriets bygning.

Mellom Malmskrivergården og Sandvika Gjestgiveri ligger Städegården. Den har jeg tidligere fortalt om i blogginnlegget Städegårdens stadier. Butikklokalene der Stayclassy holder til, var i min oppvekst atelier og butikk for fotograf Aksel Larsen, Der leverte jeg familiens sort/hvitt-film til fremkalling, “Én kopi av hver”, og jeg synes ennå jeg kan kjenne lukten av fotokjemikalier. Som liten syntes jeg Larsen så litt skummel ut. Men han var en dyktig fotograf, ikke minst av lokalmiljøet, og i Bærum biblioteks bildesamling kan man bla seg gjennom mer enn åtti av hans bærumsbilder. Ett av dem, tatt rett utenfor fotoatelieret, er litt spesielt, og jeg skrev om det her i bloggen for et par år siden.

Tømmer ligger klar til transport utenfor Løvenskiold-Vækerøs strandtomt. Skråplanet som tømmeret ble lempet i sjøen på, ses i venstre kant av bildet ved nærmeste ende av tømmersamlingen. Bildet er tatt i 1950.

Malmtransporten forsvant etter hvert fra stranden nedenfor Malmskrivergården, men området tilhørte Bærums verk. Verket ble en del av Løvenskiold-Vækerø, som også eide store skogområder. Da gikk transporten fra land til sjøen, og sjøområdet ved Malmskrivergården ble “utskipningshavn” for tømmer. Fra veistumpen som gikk inn på området, var det bygd et skråplan av tømmerstokker ut i sjøen. Tømmerbilene kjørte frem til skråplanet, og lastestøttene på sjøsiden av bilen ble fjernet. Så ble ramper plassert foran hjulene på motsatt side, og når bilen ble kjørt oppå rampene, veltet tømmerlasset, som var buntet sammen, ut i sjøen. Når det lå fire-fem rader med slike bunter etter hverandre langs hele stranden, kom en slepebåt og dro dem med seg forbi Høvikodden og ut Store Ostøysund til Tofte, tror jeg. Tømmerutskipningen foregikk helt til motorveibroen ble bygd på begynnelsen av 1960-tallet.

Rett opp fra tømmeranlegget var det metallindustri. Brødrene Berntsen overtok baker Andersens lokaler bak Städegården, og utvidet etter hvert. Bedriften flyttet til Hønefoss i 1992, og bygningene er nå i bruk som bilvaskeri og diskotek. Dette er de siste restene av all den industrien som fantes i Sandvika. Tretten industribedrifter ble presentert i en utstilling som Sandvika museum Lofthe hadde kalt Arven etter Brambani.

Telegrafbygningnen (Villa Bergli) lengst til venstre. Bildet er tatt ca. 1920.

Donato Brambani var Sandvikas industrietablerer rundt forrige århundreskifte, og han bodde sine siste år i Villa Bergli, villaen som kneiser i åsen rett ovenfor Sandvika Gjestgiveri. Bærums første telegrafstasjon holdt til i villaen før Brambani overtok den, og den er nok mest kjent som “Telegrafbygningen”. Senere har Televerket “prydet” nærområdet med industriaktige murbygninger. De inneholdt telefonsentraler, men disse er nå ute av bruk.

Området utenfor den siste urørte delen av Sandvika er i dag stort sett fylt opp av veier. Jeg unnlater ikke å gjøre oppmerksom på at det kan tilbakeføres for en stor del til hvordan det så ut i 1920. Det er vist i innlegget Ny ide for Sandviksbukta her i bloggen i desember, og presentert enda bedre helt til slutt i orienteringen gitt til Planutvalgets “formøte” 7. februar (17 minutter fra start).
___________________________________________________________________________
I bloggen står disse innleggene om Sandvikas lokalhistorie:
“Gamlebyen” i Sandvika: Det som forsvant
“Gamlebyen” i Sandvika – urørt siden ca. 1900
Kolonialbutikken i Sandvika
Apotekergården i Sandvika med fortidens apotek
Løkke i Sandvika
Løkketangen, trebyen som kunne blitt Sandvikas “gamla stan”
Kadettangen var for lenge siden en tange
Arkitektur i mitt nærmeste nabolag
Sandvikas driftige damer
Gamle bilder fra Sandvika og Blommenholm
SCHWABENLAND – lokal krigshistorie med fjerne forgreninger

.
(Innlegget ble påbegynt 19.02.2019 og fullført 21.02.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no