Kategoriarkiv: Lokalhistorie

Bylyder som forsvant

Her på bruket kommer det stadig nye lyder til, f. eks. økende trafikk på E18, utescene på Kadettangen med det jeg kaller “dunk-dunk”-musikk, russebusser m.m.m. En lyd jeg ikke savner, er brølene fra fly som tok av fra Fornebu. De forsvant da flyplassen flyttet til Gardermoen i 1998. I Dagsavisen fortalte Arnt Folmer i sommer om andre lyder som er blitt borte. Han er en ekte veteran, født i 1921, og minnes lyder som en gang fylte Oslo, byen han vokste opp i. Det er en tankevekkende og leseverdig tekst, som jeg lar erstatte det jeg selv burde skrevet, men som jeg ikke får tid til p.g.a. forberedelsene til eplehøstedagen i morgen . Klikk på oppslaget nedenfor for å lese.

(Innlegget ble påbegynt 08.09.2019 og fullført 08.09.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Gamle bilder fra Sandvika og Blommenholm

Bildene som er beskrevet nedenfor, har alle lenker til Nasjonalbibliotekets bildesamling. Der er det mulig å zoome inn så mye at huset på bildet lengst til høyre nedenfor, fyller hele bildeflaten. Zoom inn, og finn interessante detaljer!

Det var for varmt til å gjøre fysisk arbeid, så jeg ble sittende ved en svalende vifte foran PC’en og bla i Nasjonalbibliotekets digitale bildesamlinger. Blant mye annet fant jeg de tre bildene nedenfor. To av dem sendte meg ut på detektivjakt i nettarkivene, det tredje gir meg påskudd til å utdype en tidligere tilsvarende jakt. Dessuten oppdaget jeg sterke og svake sider ved Nasjonalbibliotekets presentasjon av bildene.

   
Fra venstre: Kadettangen 1957 (foto: MIttet), Sandvika 1945-46 (foto: Mittet), “Capt. LIe, Blommenholm” (foto: Narve Skarpmoen). Klikk på bildene for å se dem i stor versjon.

Bildet av Kadettangen i 1957 så først ut som et nokså kjedelig bilde av den badestranden jeg husker fra oppveksten. Men så forstørret jeg bildet så mye som mulig, og i venstre kant fant jeg lekeapparatene vi brukte, huske og karusell, og rundt dem en gruppe barn – jeg kunne vært ett av dem. Disse lekeapparatene skrev jeg om i blogginnlegget Lek uten hjelm i januar i år, og da lette jeg en stund for å finne en riktig illustrasjon. Den jeg fant, blir stående i innlegget fordi den viser apparatene bedre. Men jeg legger inn en lenke til bildet fra Kadettangen i 1957, der riktignok dumphusken ikke har kommet med på bildet.

Aksel Larsens foto tatt fra SCHWABENLAND.

Bildet av Sandvika 1945-46 er tatt litt før jeg ble født, men det så slik ut også i mine første syv leveår. Jeg har skrevet om Mittets prospektkort tidligere i innleggene Städegårdens stadier og SCHWABENLAND – lokal krigshistorie med fjerne forgreninger. Kortet løste en gåte for meg, for jeg hadde tidligere sett et tilsvarende bilde på et prospektkort laget av Sandvika-fotografen Aksel Larsen. Det jeg ikke skjønte, var hvordan Larsen hadde klart å ta bildet fra den vinkelen, for helikopter var så vidt tatt i bruk i 1945, og droner lå seksti år frem i tiden. Men på Mittets prospektkort ser vi “fotostativet”, det tyske krigsskipet SCHWABENLAND, som lå i Sandviksbukta fra desember 1944 til sommeren 1946. Det var et katapultskip, som “skjøt ut” sjøfly som senere ble heist om bord igjen, og til venstre i Mittet-bildet ser vi katapulten. Aksel Larsen var mer interessert i hovedmotivet Sandvika. Han har stått lengre ned enn Mittet-fotografen, og har ikke tatt med noe av skipet. Men zoomer man inn på bildet hans, ser man den samme fortøyningskabelen som på Mittet-bildet.

Kart over litt av Blommenholm med de to lange bakkene i Homans vei og Gamle Drammensvei. Klikk på kartet for å se det i fullskjerm i eget vindu.

Da jeg gikk på Høvik skole, kunne jeg sykle enten Gamle Drammensvei eller Homans vei den første kilometeren hjemmefra. Begge veier hadde en lang bakke, “Bensebakken” (vi uttalte det slik) i Gamle Drammensvei og “Lie-bakken” i svingen på Homans vei der Sverrestien tar av. Da jeg bladde i Narve Skarpmoens bilder fra 1895 til 1930, dukket det plutselig opp et bilde med tittelen “Capt. Lie, Blommenholm”. Kunne dette ha noe med “Lie-bakken” å gjøre? Først måtte jeg finne ut om huset på bildet lå ved bakken. Google Earth ga meg et ganske godt bilde av et hus som liknet, og et bilde fra Gule Sider viste at det huset har samme slags vinduer som på Skarpmoen-bildet, så her traff jeg blink. Men hvem var “Capt. Lie”? Kartverkets norgeskart på nettet ga meg gårds- og bruksnummer. På Digitalarkivets nettsider fant jeg håndregister til panteregisteret, der det sto at eiendommen ble skilt ut i 1911 til en som het Lie – men det sto ikke noe fornavn. Jeg gik videre til panteregisteret, som ga to initaler, hvor den siste var A, men den første …? Først i panteboken fant jeg “captein T. A. Lie” som kjøper. Ville det være mulig å identifisere vedkommende ytterligere? Et søk i 1910-folketellingen på etternavnet Lie med bosted på Østlandet og av hankjønn ga 1084 treff. De kunne sorteres alfabetisk på fornavn, og to hadde fornavnsinitialene T og A. Av dem var Tønnes A. Lie skipsfører, bosatt i Kristiania. Søk i folketellingen fra 1900 avslørte at A’en står for Andreas. Jeg fant ham også i slektsdatabasen Geni. Ifølge den var han gift med Sara Stenberg, men det ser ikke ut til at de hadde barn. Han bodde på eiendommen til han døde i 1949, i hele 38 år, så det er ikke utenkelig at Tønnes Andreas Lie var opphavet til navnet “Lie-bakken”.

Men hva med den andre, lange bakken, “Bensebakken” (de små sa “bremsebakken”) i Gamle Drammensvei? Har det vært en eller annen Bent, Bentsen eller Benzen inne i bildet her? Søk på internett ga ikke noe resultat, så dette må bli en utfordring for bloggens kloke og vakre lesere.

Nasjonalbibliotekets bildesamlinger og andre tilsvarende er fantastiske kilder til hvordan “verden” så ut tidligere. Men de kan også være kilde til gale opplysninger og misforståelser. Bildet fra Kadettangen ovenfor er et eksempel. Det finnes i to utgaver i Nasjonalbibliotekets Mittet-samling, åpenbart tatt med få minutters mellomrom. Det som har blitt til postkort, er datert “01.01.1948 til 01.01.1952”. Men på bildet ruver den nye Finstadgården, som var ferdig i 1954. Det bildet jeg har brukt, er datert 1957, som jeg tror stemmer. Et annet eksempel er alle bildene datert 1. januar – av sommeraktiviteter. Og når man er på jakt etter bilder fra spesielle steder, noe man finner i tittelen og kan lete frem ved å sortere alfabetisk på tittel, er det irriterende når alle bildene har tittelen “Wilse …”. Noen av disse svakhetene skyldes trolig at digitaliseringen har foregått mer eller mindre automatisk, men det bør rettes opp etter hvert.

Til slutt vil jeg ri en kjepphest. De to bildene nedenfor er tatt fra Kalvøya og viser hele strekningen fra Kadettangen til Sjøholmen slik området så ut ca. 1930. Fotografen, Jens Baardseth, var en periode innehaver av det som senere ble Sandvika bok- og papirhandel. Jeg vokste opp i området 20 år etter at bildene ble tatt, men det er ikke stor forskjell. Og kjepphesten? Når E-18 langs Sandviksbukta blir lagt i tunnel, er det mulig å tilbakeføre området langs sjøen til nesten det bildene fra 1930-tallet viser. Les Det er en tunnel i din fremtid som sto her i bloggen i januar i år.

 
Sandvika og Sandviksåsen fotografert fra Kalvøya ca. 1930 av Jens Baardseth.

(Innlegget ble påbegynt 14.07.2019 og fullført 15.07.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Holmen “Danmark” i Sandviksbukta

Sandviksbukta mellom buktene ved Malmskrivergården og Sjøholmen er truet av utfylling med én million kubikkmeter stein fra tunnelen for Ringeriksbanen. Om det skjer, blir det en fortsettelse av den ødeleggelsen som ble påbegynt da ny E18 ble bygd på begynnelsen av 1960-tallet. Med dette og flere innlegg her i bloggen prøver jeg å dokumentere området slik det så ut før veiutbyggingen. Les de andre innleggene.

 

Danmark på Google Earth (bilde fra 2007): Holmen er ubebodd og ubrukt, men langt fra ensom.

I siste hefte i serien Husmannsplasser i Bærum skriver Arne Mohus: “I 1783 kjøpte Jon Sørensen den vestre del av Okshovedåsen (Sandviksåsen), og “en lille ø Danmark kaldet” av Jacob Larsen, den nye eier av Blommenholm.” Det er nok den eldste opplysningen vi har der navnet Danmark brukes om den lille holmen (Statens kartverk klassifiserer den som “skjær”) i Sandviksbukta.

Da jeg vokste opp, kalte vi holmen for “Lille Danmark”. Det kom muligens av at fruen i huset over veien var dansk, og at de tilføyde “Lille” for å skille fra mors hjemland. Navnet er i hvert fall, ifølge Statens kartverk, brukt på i alt 14 små øyer, holmer, skjær og nes både langs kysten og i kystnære vann i fylkene Østfold, Akershus, Telemark, Aust-Agder og Vest-Agder. I resten av landet oppgir Kartverket bare to forekomster av navnet, henholdsvis i Hordaland og i Nordland. Dette bestyrker min tro på at navnet har blitt tatt i bruk av folk som har seilt over Skagerrak og har sett Danmark dukke opp av havet, med en fasong som har minnet om en en hjemlig holme eller øy.

 
Fire bilder fra slutten av 1800-tallet (klikk på bildene for å se dem i stor utgave).
Øverst t.v.: Slutten av 1870-tallet.
Øverst t.h.: 1890-tallet(?) – bildet er tatt fra oversiden av Drammensveien omtrent der Telenors bygninger nå ligger.
Nederst t.v.: Før 1890 – bildet er tatt fra Fredheim (senere Munchs pensjonatskole), Langset ble senere bygd innenfor knausen midt i bildet.
Nederst t.h.:1890-tallet (?) – bildet er tatt i veiskråningen nedenfor Drammensveien, omtrent der Lakseberget bussholdeplass ligger i dag.

På de eldste bildene jeg har sett av Danmark i Sandviksbukta, står et lite hus på holmen. Bærum kommune skriver på Deskgram: “Et fotografi fra 1880-årene viser at det sto et lite bolighus på øya, og den siste som bodde på øya før det ble sjøbad var en fisker.” Dette er opplysninger som går igjen flere steder, og jeg mener det er feil fordi jeg har vanskelig for å tro at det kan ha bodd folk på en øy uten vann. Da tror jeg mer på det som sto i Asker og Bærums Budstikke i januar 1959, der Finn Walle (sønn av Anthon Walle, som bl. a. eide Walles Hotel) forteller at “høybygget” på Danmark var bebodd av laksefiskere, noe jeg forstår som at de bodde der under fisket. Ved siden av “høyhuset” lå vadhytta, som var båt- og redskapsnaust.

“Sandvikens laksefiske med den dertil hørende ø Danmark” ble avertert til salgs for Anthon Walles dødsbo i november 1912. Det er mulig at Bærum kommune da kjøpte Danmark, i hvert fall var holmen i kommunens eie i 1922. Da hadde en komite arbeidet i et par år med å utrede spørsmålet om et folkebad i Bærum. Dette var på en tid da bading skulle skje i sømmelige former både når det gjaldt om- og påkledning, så et badeanlegg var nødvendig. Komiteen foreslo å legge sjøbadet til Danmark. Den foreslo også å legge et “vinterbad” til stranden rett innenfor. Sjøbadet ble bygd, mens vinterbadet fikk en lang kommunal reise og endte i kjelleren i bygningen som fra 1937 huset yrkesskolen, og som nå har adresse Kinoveien 4.


T.v.: Sandvikens Sjøbad fotografert av Wilse på 1920-tallet. Huset i bakgrunnen, på Kadettangen, er Bærum Roklubbs hus.
I midten: Fra badets herreavdeling med det ene stupetårnet.
Til høyre: Dameavdelingen – legg merke til skillet til herreavdelingen, et seil på balkongen og en vegg i vannet. På innsiden av nettinggjerdet er en trapp, noe som gjorde at damene usjenert kunne gå ned i vannet og svømme innelukket og i sømmelighet.
Klikk på bildene for stor utgave.

Sandvikens sjøbad var i drift i drøyt ti år. I løpet av 1930-tallet ble det mer løssluppent (med datidens øyne) når det gjaldt bading og badeantrekk, og behovet for – antakelig også ønsket om – adskilte badeavdelinger for damer og herrer forsvant. Men behovet for bygninger med sjøtilknytning dukket meget sterkt opp for Bærum Roklubb. Klubbens hus på Kalvøya var bliltt flyttet inn på Kadettangen. Huset begynte å bli nokså dårlig, og da Sandvikens Sjøbad ble nedlagt, fikk Bærum roklubb overta lokalene. Bærum Kajakklubb flyttet også dit. Da jeg vokste opp, var dugnaden for å legge ut pontongbroen til Danmark et sikkert tegn på at sommeren nærmet seg .


Over t.v.: Idyll på Danmark på 1960-tallet. Over t.h.: Ikke fullt så idyllisk fotografert fra sjøen med motorveien bak.
Under: Interiører fra klubblokalene i det gamle sjøbadet.

   

Klubblokalene i det tidligere sjøbadet må ha vært suverene, i hvert fall når det gjaldt sosialt samvær, men kanskje mer tungvint med tanke på vedlikehold av båter. Interiøret er fotografert på 1960-tallet, da støy og støv fra den nye veien langs Lakseberget begynte å gjøre forholdene mer utrivelige på Danmark. Roklubben og kajakklubben flyttet til nybygd klubbhus på Kalvøya i 1972. Da det brant i 1996, ble svært mye ødelagt, men jeg håper det fortsatt finnes bildedokumentasjon fra Danmark i de nye klubblokalene, og at de bildene har flere opplysninger enn det som finnes i Bærum biblioteks bildesamling på nett.

Danmarks grunnlovsdag 5. juni ble i mange år feiret på Danmark i Sandviksbukta.

Etter at ro- og kajakklubben flyttet ut, kom det ingen nye brukere inn i lokalene på Danmark. Bygningene var kanskje forfalne etter femti år ved sjøen, og motorveien rett ved siden av gjorde ikke akkurat stedet til noen idyll. Bygningene ble revet, og det eneste som sto igjen etter roklubben var flaggstangen. Hvem skulle trodd at den skulle bli sentral for øyas videre historie? Dette var mens NATO hadde sitt hovedkvarter for Nord-Europa på Kolsås. Der var det et internasjonalt miljø, bl. a. med en egen forening for dansker som tjenestegjorde i NATO. De fant ut at denne “øen” med det hjemlig klingende navnet Danmark passet utmerket til feiring av den danske grunnlovsdagen 5. juni. I mange år foregikk feiringen, med dansk flagg på flaggstangen, grilling av dansk mat og sikkert med inntak av dansk øl. Men NATO-hovedkvarteret flyttet, og siste feiring var visst i 2011. Men da var “øen” uformelt stilt til evig (?) disposisjon for danskene av Bærums ordfører frem til 2011, Odd Reinsfelt, og i flaggstangen vaiet en dansk vimpel.

Denne vimpelen ble utgangpunkt for det foreløpig siste sprellet rundt Danmark. Plutselig en dag var den erstattet av et svensk flagg, senere kom både britisk, skotsk og norsk. Da kommunen grep inn ved å fjerne flaggstangen, ble saken til slutt løst på fornuftig vis, ved at Visit Denmark tok ansvar for flaggingen. Siden har det vært dansk vimpel der.

Danmark har også hatt sin plass i NRKs TV-underholdning.  I første episode av Trotto libre med Trond Kirkvaag og Otto Jespersen var holmen for anledningen plassert på Sørlandet og befolket av to sære typer, som blir tvangsflyttet til fastlandet. Av en eller annen grunn får jeg assosiasjoner med måten kommunale myndigheter har behandlet Danmarks naboer på under forsøket på å lage et utfyllingsområde som i praksis ville fjerne Danmark.

Bakgrunnen for at jeg har skrevet (foreløpig) fire blogginnlegg om Sandviksbukta, er at området trues av utfylling i en skala som langt overgår det vi så på Kadettangen. Det har vært gjort “mulighets-studier”, der eneste mulighet var å bygge en ny bydel i Sandviks-bukta, og der tre arkitektfirmaer var invitert. LPO-Grindaker-Rambøll ser ut til å ha skjønt at Danmark bør bevares, og viser med bildet nedenfor sin ide for en ny bydel. Danmark er markert med dansk flagg. “En lille ø, Danmark kaldet …”

(Innlegget ble påbegynt 06.03.2019 og fullført 07.03.2019. Avsnittet om sketsjen fra Trotto libre er lagt til 19.03.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

“Gamlebyen” i Sandvika: Det som forsvant

Sandviksbukta mellom buktene ved Malmskrivergården og Sjøholmen er truet av utfylling med én million kubikkmeter stein fra tunnelen for Ringeriksbanen. Om det skjer, blir det en fortsettelse av den ødeleggelsen som ble påbegynt da ny E18 ble bygd på begynnelsen av 1960-tallet. Med dette og flere innlegg her i bloggen prøver jeg å dokumentere området slik det så ut før veiutbyggingen. Les de andre innleggene.

 


T.v.: Walles hotell, som lå der Rådhusparken er i dag, omtrent rett overfor Finstadgården. T.h.: Hulda Tegnér Grønnebergs maleri av hagen mellom Walles Hotell og sjøen.

Walles Hotel kan se litt stusslig ut på det gamle sort/hvitt-fotografiet. Men ned til venstre lå den praktfulle hagen, slik Hulda Tegnér Grønneberg har vist på et maleri. Sandvikas første kino holdt til i hotellets kjeller. Da hotellet brant 1. april 1919, var det først planer om å bygge det opp igjen, men uenighet mellom gamle og nye eiere (brannen skjedde like før et planlagt eierskifte) forsinket gjenreisningen. Da branntomten var ryddet, kunne man for første gang se rett ut over Sandviksbukta fra enden av den nåværende “gågaten” (den gang Drammensveien, som gikk gjennom Sandvika sentrum til Løkke bro). Asker og Bærums Budstikke skrev (22.07.1919):
___” Walles hotel er nu jevnet med jorden og den herlige utsigt over ___Sandviksbugten og de vakre skogklædte øer er fri. Sandviken er ___ikke til at kjende igjen.”
Avisen hadde fått se et utkast til reguleringsplan for området med gjenreist hotell, og kommenterte planen slik:
___“Hvis denne regulering blir vedtat, hvilket vi haaper baade for ___Sandvikens og bygdens skyld aldrig maa ske, vil utsigten over ___Sandviksbugten for lange tider fremover være avstængt.”
Resultatet ble som vi kan se det nå, bortsett fra E18-broen som siden 1964 har gjort det Asker og Bærums Budstikke advarte mot i 1919. Da lå Herredshuset i Løkkeåsveien (det ble senere politistasjon), og hvis Walles hotell ikke hadde brent, er det ikke sikkert at ideen om å bygge nytt Herredshus der det nå ligger, hadde dukket opp. Men det er kontrafaktisk historieskrivning, og slikt bør jeg holde meg unna.

“Gamlebyen” i Sandvika i 1944 med det daværende Finstadkvartalet nærmesst. Omtrent slik så området ut fra 1919 til 1953.
“Rullebua” på 1960-tallet.

Nå skjedde det riktignok lite av forandringer i området de første 40-50 årene etter hotellbrannen. Den største forandringen var kanskje at det kom et lite hus nede ved sjøen, der Sandvikens Vel bygde det som senere ble kjent som “Rullebua”, og som også i 1919 var ment som fiskemottak og -utsalg. Men det var visst ikke særlig vellykket, for i 1936 flyttet Bærum Mineralvannfabrikk inn i lokalene. Det kan heller ikke ha vært noen suksess, for allerede i 1939 kom nestemann, men han ble. Rudolf Andersen var sønn av en fiskerioppsynsmann i Oslofjorden. Fra 1930 solgte han fisk fra hest og vogn i Asker og Bærum, det var kanskje slik han fikk sitt klengenavn “Rulle”? Etter hvert etablerte han seg med en flyttbar bod på plassen nederst i Anthon Walles vei, før han overtok mineralvannfabrikkens lokale. Som fiskehandler ble han nok utkonkurrert av Bærum Fiskecentral på Løkketangen og Torvø midt i sentrum, men han solgte også kioskvarer, og gjorde det sikkert bra i badesesongen når det var mye folk på Kadettangen. Selv husker jeg at jeg som gutt var innom og kjøpte “Nickel”-drops med syrlig smak. Rullebua var kanskje medtatt


T.v.: Den opprinnelige Rullebua, på plassen der Anthon Walles vei munnet ut i Drammensveien (senere Ringeriksveien, nå Rådmann Halmrasts vei eller “gågata”). Bildet er datert 1930. T.h.: Rudolf Andersen og søsteren hans, Ingeborg. Hun betjente billettluken i Sandvika kino da den lå i kjelleretasjen i Rådhuset. Begge bodde på Løkketangen, i huset der Sandvika farvehandel holdt til.

rent bygningsmessig da den ble revet på slutten av 1980-tallet. Men den kunne vært bevart, og med både fiskeri-, industri- og handelshistorie innbakt i veggene ville den i dag vært en perle i sjøkanten av “gamlebyen” i Sandvika.

Dr. Nyquists hus er i dag blitt parkeringsplass for Kiwi-butikken.

Rett opp for Rullebua, ved siden av Malmskriver-gården, lå en stor villa i sveitserstil. Der bodde dr. Nyquist, og der hadde han også sin legepraksis. I samme hus holdt også tannlege Ødegaard til (jeg tror det ar det hun het) – eller var det i den store, grå sveitservillaen et par hundre meter nærmere Blommenholm , nå Sandviksveien 143? Jeg har alltid trodd det siste, men har ikke egen erfaring med tannregulering. Og det er kanskje like bra, for reguleringstannlege Ødegaard var beryktet for å være nokså hardhendt. Da huset ble revet – på 1980-tallet, tror jeg – ble området mer luftig og åpent enn man hadde vært vant til. Men det lukkede preget skyldtes ikke Dr. Nyquists hus, men den nye Finstadgården, som ble bygd ved siden av i 1953. Den erstattet et helt kvartal med spredt trehusbebyggelse, slik vi kan se på bilde ovenfor.

STADEN CHRISTIANIA, et defensjonsskip (kombinert handels- og krigsskip) med 60 kanoner, skal ha blitt bygd i Sandvika. Men hvilket Sandvika?

STADEN CHRISTIANIA var et defensjonsskip (handelsskip som kunne omgjøres til krigsskip), og i henhold til skiltet ved modellen i Norsk Sjøfartsmuseum skulle fartøyet være bygd i Sandvika. Det må i tilfelle ha vært i området der Rullebua kom drøyt 200 år senere. Dette skrev jeg om i Asker og Bærum historielags tidsskrift rundt 1990, og fikk motbør i et privat brev fra lokalhistorikeren Jac. Jacobsen. Dessverre døde han i en bilulykke før han fikk skrevet noe motinnlegg i tidskriftet, og jeg har ikke lenger brevet. Men han hadde gode argumenter for at byggestedet ikke kunne være Sandvika. I arbeidet med dette innlegget har jeg undersøkt litt på nettet, der jeg fant artikkelen Skipsbygging i Christiania på 1600-tallet av Knut Sørlie og Bjørn Amundsen. De oppgir også Sandvika som byggested for STADEN CHRISTIANIA, men velger å overlate til andre å finne ut mer om det, mens de skriver om Hovedøya. Sandvika er et svært vanlig navn, og gir ca. 650 treff ved et søk på Kartverkets norgeskart på nettet. Men bare to av treffene er i Osloområdet, det ene er Bærums “hovedstad”, det andre er i innsjøen Store Sandungen. Så kanskje var Sandvika byggested for krigsskip?

Et krigsskip lå i hvert fall her på slutten av 2. verdenskrig. SCHWABENLAND var et tysk katapultskip, et “hangarskip” for to sjøfly som kunne bli skutt ut fra skipet og bli heist ombord igjen. De siste månedene av krigen lå fartøyet der som et mulig bombemål for allierte fly, og etter frigjøringen ble det liggende som et lite pent blikkfang før det forsvant i 1946. SCHWABENLAND har tilknytning til Sandvikas historie, men også til polarhistorie og til science fiction. Disse trådene forsøkte jeg å følge i blogginnlegget SCHWABENLAND – lokal krigshistorie med fjerne forgreninger fra mars 2017.

I dag foregår “krigen” med ord, men man kjemper om Sandviksbukta. Jeg gjentar at Lakseberget og “Malmskriverbukta” (et navn jeg så første gang i reguleringsplanen for “utfyllingsområde Lakseberget”) kan tilbakeføres for en stor del til hvordan det så ut i 1920. Det er vist i innlegget Ny ide for Sandviksbukta her i bloggen i desember, og presentert enda bedre helt til slutt i orienteringen gitt til Planutvalgets “formøte” 7. februar (17 minutter fra start).

(Innlegget ble påbegynt 20.02.2019 og fullført 28.02.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

“Gamlebyen” i Sandvika – urørt siden ca. 1900

Sandviksbukta mellom buktene ved Malmskrivergården og Sjøholmen er truet av utfylling med én million kubikkmeter stein fra tunnelen for Ringeriksbanen. Om det skjer, blir det en fortsettelse av den ødeleggelsen som ble påbegynt da ny E18 ble bygd på begynnelsen av 1960-tallet. Med dette og flere innlegg her i bloggen prøver jeg å dokumentere området slik det så ut før veiutbyggingen. Les de andre innleggene.

 

NGOs norgeskart øverst, Google Earth nederst.
Klikk på illustrasjonen for å få den i fullskjermversjon i eget vindu.

Bare 150 meter fra Bærum rådhus ligger det siste området i Sandvika som er så godt som urørt siden begynnelsen av 1900-tallet. Malmskrivergården, Städegården, Sandvika Gjestgiveri og den gamle Telegrafbygningen utgjør fasaden mot Sandviksbukta. Gjemt bak de første finner vi bygningene som huset Brødrene Berntsens fabrikker. Her lå også dr. Nyquists hus og “Rullebua”, som begge er revet, og som jeg kommer tilbake til i en senere blogg. Her skal det handle om det som forsatt finnes av fortidsminner der stedet/byen Sandvika oppsto.

Malmskrivergården fotgrafert fra land mot sjøen. Det er fortsatt mulig å forstå sammenhengen mellom gårdens beliggenhet og den virksomheten den var sentrum for.

Av bygningene i området er Malmskrivergården fredet. Den har ligget der siden 1600-tallet, og uten virksomheten der hadde det kanskje ikke vært noe Sandvika. Bærums verk eide området ved sjøen her, og brukte det til å laste om jernmalm som kom sjøveien til Sandvika. Malmskriveren var ansatt ved Bærums verk, og hadde som oppgave å registrere, “skrive”, malmen som ble levert, slik at det økonomiske oppgjøret ble riktig. Malmen ble tatt i land på stranden nedenfor Malmskrivergården, der den ble liggende til det ble vinterføre og den kunne transporteres til smelteovnen på Bærums Verk. Det ble et trafikk-knutepunkt her, med lossing og lagring av malm, malmtransport om vinteren og trafikk på Den Drammenske Kongevei rett forbi det hele. Kanskje ble området allerede kalt Sandvika, og det ble etter hvert navn på hele området (på samme måte som Lakseberget har utvidet sitt “revir”, jfr. siste ukes blogg).

Bygningen som senere ble Sandvika Gjstgiveri. Bildet er tatt i 1874, mens det var skysstasjon her.

Omtrent samtidig som Malmskrivergården ble reist, ble det gitt bevilling til skysstasjon i området. Men så gammel er ikke bygningen der Sandvika Gjestgiveri (på folkemunne “Geita”) holdt til, og som fortsatt ligger der. Snorre Skaugen, forrige eier av Gjestgiveriet, omtaler en tinntallerken fra 1787 funnet innerst i et kjellerrom. Den kan tyde på at eldste del av bygningen er fra den tiden. Fra 1863 drev i hvert fall Andreas Narvesen skysstasjon med statlig tilskudd i nåværende bygning. Men det ble nye tider: i 1872 kom jernbanen til Sandvika, og stedet hadde også dampskipsanløp om sommeren. Og da også bilen ble et utbredt transportmiddel, ble skysstasjonen etter hvert nedlagt. Vertshusvirksomhet med overnatting var det i noen år fra 1923, før økonomien gjorde at det ble redusert til et rent serveringssted. Heller ikke det lønte seg særlig før Marie Olsen overtok i 1934 og drev stedet under navnet Sandvika Gjestgiveri. Hennes sønn fortsatte virksomheten frem til 1969. Det er rart å tenke på at da var “Geita” og Løkke restaurant de eneste to spisestedene i Sandvika. I dag er det flere av dem enn jeg har tall på. At Sandvika Gjestgiveri ble nedlagt, var kanskje en virkning av at E18 ble lagt i bro over Sandviksbukta, ødela utsikten og var en støykilde man ikke kunne slippe unna. Siden 1969 har det vært kontorer og bolig i bygningen.

Her har Aksel Larsen fotografert naboen, Sandvika Gjestgiveri. Bildet er tatt i 1960, og veien i forgrunnen er Sørlandske hovedvei (Drammensveien). Den er nå seksfeltsvei 70 meter foran Gjestgiveriets bygning.

Mellom Malmskrivergården og Sandvika Gjestgiveri ligger Städegården. Den har jeg tidligere fortalt om i blogginnlegget Städegårdens stadier. Butikklokalene der Stayclassy holder til, var i min oppvekst atelier og butikk for fotograf Aksel Larsen, Der leverte jeg familiens sort/hvitt-film til fremkalling, “Én kopi av hver”, og jeg synes ennå jeg kan kjenne lukten av fotokjemikalier. Som liten syntes jeg Larsen så litt skummel ut. Men han var en dyktig fotograf, ikke minst av lokalmiljøet, og i Bærum biblioteks bildesamling kan man bla seg gjennom mer enn åtti av hans bærumsbilder. Ett av dem, tatt rett utenfor fotoatelieret, er litt spesielt, og jeg skrev om det her i bloggen for et par år siden.

Tømmer ligger klar til transport utenfor Løvenskiold-Vækerøs strandtomt. Skråplanet som tømmeret ble lempet i sjøen på, ses i venstre kant av bildet ved nærmeste ende av tømmersamlingen. Bildet er tatt i 1950.

Malmtransporten forsvant etter hvert fra stranden nedenfor Malmskrivergården, men området tilhørte Bærums verk. Verket ble en del av Løvenskiold-Vækerø, som også eide store skogområder. Da gikk transporten fra land til sjøen, og sjøområdet ved Malmskrivergården ble “utskipningshavn” for tømmer. Fra veistumpen som gikk inn på området, var det bygd et skråplan av tømmerstokker ut i sjøen. Tømmerbilene kjørte frem til skråplanet, og lastestøttene på sjøsiden av bilen ble fjernet. Så ble ramper plassert foran hjulene på motsatt side, og når bilen ble kjørt oppå rampene, veltet tømmerlasset, som var buntet sammen, ut i sjøen. Når det lå fire-fem rader med slike bunter etter hverandre langs hele stranden, kom en slepebåt og dro dem med seg forbi Høvikodden og ut Store Ostøysund til Tofte, tror jeg. Tømmerutskipningen foregikk helt til motorveibroen ble bygd på begynnelsen av 1960-tallet.

Rett opp fra tømmeranlegget var det metallindustri. Brødrene Berntsen overtok baker Andersens lokaler bak Städegården, og utvidet etter hvert. Bedriften flyttet til Hønefoss i 1992, og bygningene er nå i bruk som bilvaskeri og diskotek. Dette er de siste restene av all den industrien som fantes i Sandvika. Tretten industribedrifter ble presentert i en utstilling som Sandvika museum Lofthe hadde kalt Arven etter Brambani.

Telegrafbygningnen (Villa Bergli) lengst til venstre. Bildet er tatt ca. 1920.

Donato Brambani var Sandvikas industrietablerer rundt forrige århundreskifte, og han bodde sine siste år i Villa Bergli, villaen som kneiser i åsen rett ovenfor Sandvika Gjestgiveri. Bærums første telegrafstasjon holdt til i villaen før Brambani overtok den, og den er nok mest kjent som “Telegrafbygningen”. Senere har Televerket “prydet” nærområdet med industriaktige murbygninger. De inneholdt telefonsentraler, men disse er nå ute av bruk.

Området utenfor den siste urørte delen av Sandvika er i dag stort sett fylt opp av veier. Jeg unnlater ikke å gjøre oppmerksom på at det kan tilbakeføres for en stor del til hvordan det så ut i 1920. Det er vist i innlegget Ny ide for Sandviksbukta her i bloggen i desember, og presentert enda bedre helt til slutt i orienteringen gitt til Planutvalgets “formøte” 7. februar (17 minutter fra start).

(Innlegget ble påbegynt 19.02.2019 og fullført 21.02.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Lakseberget slik det en gang var

Sandviksbukta mellom buktene ved Malmskrivergården og Sjøholmen er truet av utfylling med én million kubikkmeter stein fra tunnelen for Ringeriksbanen. Om det skjer, blir det en fortsettelse av den ødeleggelsen som ble påbegynt da ny E18 ble bygd på begynnelsen av 1960-tallet. Med dette og flere innlegg her i bloggen prøver jeg å dokumentere området slik det så ut før veiutbyggingen. Les de andre innleggene.

 

Lakseberget har sitt navn fra den tiden det ble satt laksegarn her. Laksen bruker fortsatt Sandviksbukta som “oppmarsjområde” der den spiser seg stor og sterk før den går opp Sandvikselva for å gyte. Sandvikselva er én av åtte prioriterte lakseelver i Norge, og sjøområdet utenfor er fredningssone for laks og sjøørret, så i dag er det forbudt å sette laksegarn der. Men før forrige århundreskifte hang laksegarnene til tørk langs stranden, og på Danmark (den lille holmen i Sandviksbukta) var det oppbevaringsrom for garn og et krypinn for laksefiskerne.

Utsikt fra Drammensveien ved Langset mot Danmark og Kadettangen i 1890.

Det egentlige Lakseberget forsvant trolig i 1859, da “kongeveien” mellom Kristiania og Kongsberg (senere kalt Drammensveien) ble flyttet ut til sjøen mellom Blommenholm og Sandvika. Da måtte de eneste to fjellknausene som kan ha gitt opphav til et navn som slutter på “-berg”,  vike for den nye veien. Navnet ble likevel

Én av de to innringede fjellknausene er trolilg det opprinnelige Lakseberget. Knausene ble sprengt bort da den nye Drammensveien ble lagt her i 1859.

hengende igjen, men kunne lett forsvunnet da ny E18 ble anlagt helt nede ved sjøen i 1964. Samtidig ble Sandviksveien flyttet noen meter innover i terrenget, og bussholdeplassen som lå nedenfor den tidligere Munchs pensjonatskole, og som het Munch, ble flyttet dit den nå ligger. Far var tilfeldigvis hjemme da det kom folk for å sette opp skilt på den nye bussholdeplassen, og han tittet på skiltet og så at det sto Munch der.  “Dere kan ikke kalle denne nye holdeplassen for Munch,” sa far til arbeidsfolkene. “Det er to hundre meter innover mot Oslo.” Utrolig nok: de tok med seg skiltet, og da det kom tilbake, var navnet endret til Lakseberget.

I dag blir hele området fra Sjøholmen til Malmskriverbukta kalt Lakseberget, kanskje fordi småbåthavnen med flytebryggene fikk dette navnet og har malt det med store bokstaver mot sjøen. Forsvunnet er dermed navnet Sjøstrand, som eiendommen omtrent rett innenfor den lille holmen Danmark het etter at det ble bygget en villa der på slutten av 1800-tallet. Før det sto en liten husklynge der, og på et kart fra 1888, der Danmark ikke er tatt med, heter stedet København. Husklyngen er bevart “for evigheten” i Hans Gudes maleri Fra Sandvika (1873), og det kan være den smme husklyngen vi ser på et udatert maleri av Eilif Peterssen.

   
Fra Sandviken (Hans Gude, 1873)____________Sandviken (Eilif Peterssen, udatert)

Da Fredheim (senere Munchs pensjonatskole) var nybygd i 1876, var det ingen bebyggelse langs stranden på Lakseberget. Men etter hvert kom det badehus, noen like ved Sjøstrand, andre nærmest bukta ved Sjøholmen. Disse tilhørte eiendommene i åsen ovenfor, og sto på strandeiendommer som ble kjøpt som tillegg til

   
Bildet til venstre fra 1918 viser badehusene ved Sjøstrand. Bildet til høyre er fra 1911, og badehusene nærmest Sjøholmen ses innerst i bukta.

villaeiendommen. Badehusene var gjerne malt i samme farge som villaen de hørte til. Husene ble brukt til omkledning før sjøbadet, noe som måtte skje skjult for omverdenen i en tid da badeklærne var svært sømmelige og nærmest heldekkende. Etter hvert ble badehusene oppbevaringsboder for båtutstyr o.l. Området som nå kalles Lakseberget forandret seg nok lite fra 1920 til 1960, bortsett fra noen små utvidelser av Drammensveien.

Lakseberget raseres av Statens vegvesen på begynnelsen av 1960-tallet. Villaen “Sjøstrand” er ennå ikke revet.

Men på begynnelsen av 1960-tallet kom den store forandringen. Ny, firefelts vei skulle erstatte Drammensveien, og nyveien skulle gå langs Lakseberget. 1960-tallet var en brutal tid når det gjaldt utbygging. Den planlagte motorveien gjennom slottsparken ble avverget, men langs Lakseberget ble alt rasert. Den raseringen bruker nå noen som et argument for å rasere mer, mens vi som har vettet i behold, vil tilbakeføre området til strandsone. Les Det er en tunnel i din fremtid og/eller hør presentasjonen av høringsnotatet fra beboerne langs Lakseberget om utfyllingsplanene.

Sandviksbukta 1953.

(Innlegget ble påbegynt 13.02.2019 og fullført 13.02.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Sandvikas driftige damer

Da Sandvikas moderne historie begynte i 1872 ved at Drammensbanen kom, var ikke kvinner synlige hverken i politikk eller næringsliv. Likevel satte noen få kvinner sitt preg på det nye tettstedet, og de har fått etterfølgere frem til i dag.

Julie Randers
Søstrene Petra og Olava Tjernsli
Ranveig Andresen
Dagens damer

.

.

.

Julie Randers

Julie Randers Christiansen har selv fortalt om sin første tid i Sandvika. Hele hennes historie er tilgjengelig på slektsgranskingsnettstedet Geni i form av et brev til hennes barnebarn. Til Sandvika kom Julie Randers Christiansen med sine barn vinteren 1896/97 fra Hvaler. Hun var nylig blitt enke, hadde solgt alt famlien eide og reist til Sandvika for å etablere seg der. I brevet til barnebarnet forteller hun om hvordan hun kom i gang med sin manufakturforretning ved lån via bekjentskaper og med hjelp fra kjøpmenn i Sandvika. Hun leide lokaler i trebygningen i sveitserstil som lå der Løkkeåsveien gikk opp i en bratt bakke fra Drammensveien (senere Ringeriksveien, nå Elias Smiths vei). For å få økonomien til å gå rundt, tok hun “en lærer i pensjon og 3 damer i middag”. I tillegg drev hun som syerske, noe som helst ble nattarbeid. Slik fikk butikken hennes etter hvert et godt økonomisk fundament.

I 1910 døde eieren av gården der Julie Randers leide lokaler. Hun risikerte nå at leieforholdet kunne bli oppsagt av nye eiere, og for å sikre forretningen kjøpte hun selv gården, også denne gangen med god økonomisk hjelp. Randersgården, som den nå ble kalt, var en stor bygning som var dårlig vedlikeholdt. Men hun fikk den renovert, og som eier fikk hun også inntekter av forskjellig utleie, bl. a. til klasserom for Evje skole mens den nye skolen ble bygd, og til kommunekassereren. Det siste viste seg å trekke kunder, fordi man måtte gå gjennom butikken for å komme til kommunekassereren.

Ved siden av å drive butikken, deltok Julie Randers i det lokale foreningslivet. Hun var mangeårig formann i Sandvikens kvinneforening. Og hun var den første kvinne som ble valg inn i styret for Sandvikens vel.

Asker og Bærums Budstikke 30. desember 1938.

I 1934 overlot Julie Randers Christiansen forretningen til sin svigerdatter (tror jeg) Katharine Randers. Men hun eide fortsatt gården, der hun bodde i tredje etasje, og hun var hjemme da det brøt ut brann 3. juledag 1938. Det var en dramatisk brann, fremgår det av reportasjen i Asker og Bærums Budstikke. Heldigvis ble alle husets beboere reddet ut, men bygningen var totalskadet.

Asker og Bærums Budstikke 14. juli 1939.

Den nye Randersgården reiste seg i løpet av et par år, og står nå som et solid minnesmerke over en av damene som etablerte dagens Sandvika.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

Petra og Olava Tjernsli

Søstrene Petra (f. 1869) og Olava (f. 1871) Tjernsli kom fra Sollihøgda, og startet kolonialbutikk på Smestad i 1896. Etter en tid flyttet de butikken til Sandvika. Til å begynne med holdt de til i leide lokaler hos brødrene Johnsen. Så flyttet de til Nafstadgården, de samme lokalene som i dag huser SpecSavers.

Søstrene Tjernsli bak disken i leide lokaler i Nafstadgården. Dette er de samme lokalene som SpecSavers holder til i i dag.

Men så bygde søstrene sin egen forretningsgård på den andre siden av Drammensveien, som veien gjennom Sandvika het den gangen (senere ble det Ringeriksveien, nå er det Rådmann Halmrasts vei). Der hadde søstrene butikk i første etasje og leilighet i 2. etasje. Denne gården var lenge sentral i gatebildet i Sandvika, og het selvfølgelig Tjernsligården. Den skiftet navn til Helgerudgården først  etter at Egil Nordby, som i 1935 overtok gården og butikken etter søstrene Tjernsli, og som kalte butikken Søstrene Tjernslis Eftf., solgte videre til Alf Helgerud i 1951.

   
T.v.: Tjernsligården en gang mellom 1906 (tomten utskilt 1905) og 1918 (den nye stasjonsbygningen ferdig 1919). T.h.: Helgerudgården (tidl. Tjernsligården) ligger fortsatt sentralt i Sandvika i 1967. Klikk på bildene for stor utgave i eget vindu.

Søstrene Tjernsli var driftige forretningsfolk, og deres “Kolonial-, Mel & Fedevareforretning” ble – som det sto i Petra Tjernslis nekrolog i 1935 – “en av Sandvikas største og mest velrennomerte i sin branche”. Ved siden av dette var de tydeligvis aktive i foreningslivet. Olava var med på å stifte Bærums kjøpmannsforening, satt to år i styret der og var foreningens revisor i 21 år. Hun deltok også aktivt i Selskabet for Sandvikens vel, og var medlem av styret i 1912. Ellers finner vi søstrene gjentatte ganger i trekningslister i Budstikka etter basarer, som de sikkert også hadde støttet med gevinster fra butikken.

At de to søstrene gjorde det godt øknomisk, kan man se av skattelisten for 1907 i Budstikka . Dette var like etter at Tjernsligården sto ferdig, og da hadde begge en årsinntekt på kr 2000 og en formue på kr 8000. Det var helt på linje med kjøpmenn ellers i Bærum.

Olava giftet seg i 1929 (litt usikkert årstall, hun var ugift i 1928) med eieren av nabogården, bakermester Gustav Hagbart Østby, som var blitt enkemann femten år tidligere. Petra forble ugift.

“Damene fra Sandvika, J(ulie) Randers Christiansen og søstrene  Tjernsli, sto først i fellesannonsen som de handlende i Bærum hadde i forbindelse med kong Haakons ankomst til Norge i november 1905.

.

.

.

Ranveig Andresen

Ranveig Andresen tilhører generasjonen etter Julie Randers Christiansen og søstrene Tjernsli. Sammen med Oskar Andresen, som hun giftet seg med i 1934, drev hun Sandvika bok- og papirhandel fra slutten av 1930-tallet.

Hennes pikenavn var Johnsrud, et veletablert navn i Lommedalen. Hun må ha fattet interesse for bokhandel tidlig, for i et intervju i Budstikka i 1949 skriver intervjueren: “Fru Andresen har solgt bøker i Sandvika i 20 år”. Hvis det stemmer, begynte hun i Leif Jensens bokhandel i 1929 og fortsatte med Jens Baardseth (Leif Jensens efterf. bokhandel) fra 1935 før hun og ektemannen overtok det hele etter noen år.

Fru Andresen (som damer flest på den tiden “mistet” hun fornavnet da hun ble gift) var bokhandlerdelen av forretningen, mens Oskar “Mika” Andresen tok seg av papirdelen. Det er som en dame i 50-60-årene jeg husker henne, på en tid da hun i praksis var Sandvikas “kultursjef”. Ved siden av bøker kunne man også få kjøpt grammofonplater, mest singler og EPer. Jeg tror bokhandelen lenge var det eneste stedet i Sandvika man fikk kjøpt plater, en tradisjon tilbake til sveivegrammofonens tid. På en hylle inne i ett av bakrommene sto en platespiller med øretelefon, og den ble brukt når kunder skulle høre på en plate før de kjøpte.

Men det var først og fremst bøkene som gjaldt for fru Andresen. En av hennes ansatte på 1960- eller 1970-tallet fortalte om bokhandlerens metode for å sikre seg at kundene fikk service. Når årets bøker kom om høsten, ble de fordelt for lesing til alle de ansatte. Så måtte hver enkelt gi et resymé av den boken hun hadde lest (jeg kan ikke huske at det var mannlige bokhandlermedhjelpere der), slik at alle kunne svare på spørsmål fra kundene. Jeg har også et personlig minne om service fra Sandvika bok- og papirhandel. Det var mammut-salg en gang på 1970-tallet, og jeg leverte bestillingsliste for å hente bøkene senere. Da jeg kom hjem neste dag, lå de i postkassen med faktura. Det hjalp sikkert litt at fru Andresen kjente meg som speiderleder for Trond, men likevel …

Også Ranveig Andresen deltok i foreningslivet. Hun satt i styret i Bærum sogneselskap, der hun ble utnent til æresmedlem. Hun var også medlem av Høirekvinners klubb, men deltok ikke aktivt i politisk arbeid. Ellers er hun mindre synlig i lokalpressen enn forretningsdamene i generasjonen før. Men at hun var godt kjent i Sandvika og Bærum er det liten tvil om. I en omtale av butikkenes vindusutstillinger i forbindelse med kong Haakons 75-årsdag i 1947 får hun rosende omtale som “fru Ranveig Andresen”,  uten at hennes tilknytning til bokhandelen blir nevnt i det hele tatt.

Siden det snart er jul, kan det passe å avrunde denne delen med en annonse som sto i Budstikka for akkurat 76 år siden. 21. desember 1942 var midt i den mørkeste krigstiden, og man måtte være forsiktig så okkupasjonsmakten ikke ble provosert. Men var det ikke noe med nisseluer?

.

.

.

Dagens damer

Det er driftige damer i Sandvika i dag også! Fire av dem har vært med i styret for Sandvika museum Lofthe siden starten i 2013. Det de har fått til, er mye på linje med det Julie Randers Christiansen gjorde: fra ingenting har de bygd opp og holdt liv i en institusjon med lokal tilknytning.

Meget velfortjent fikk ildsjelene bak Sandvika museum Lofthe hederlig omtale og diplom da frivillighetsprisen ble delt ut i forrige uke. Bak prisen står Bærum frivilligsentral og Bærum kommune. Det er flott med diplom, men museet trenger først og fremst praktisk støtte. Lokalene i 2. etasje i det tidligere Brekkehuset på Løkketangen er en opplevelse for alle som husker 1950-tallet eller vil fortelle om det. Men det er trangt, og den bratte trappen samsvarer lite med “universell tilgjengelighet”. Rett ved siden av står et annet, kommunalt eid hus fra Løkketangen. Det er tomt, etter at Bjørg Thorhallsdottir flyttet til Sjøholmen. Overlat dét huset til Sandvika museum! Museets femårige historie tyder på at det kan bli en suksess.

(Innlegget ble påbegynt 12.12.2018 og fullført 20.12.2018)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

80 år siden far begynte butikk i Bjerregaards gate

I fjor kom denne bloggens 21. utgave ut på lørdag før palmesøndag, og der skrev jeg i innlegget Værsågod – neste!” om fars butikk i Bjerregaards gate i Oslo (les gjerne dét innlegget før fortsettelsen her):
___“Det hender jeg er innom i gaten der butikklokalet fortsatt ligger. ___Men hverken der eller i de andre butikklokalene er det handel i ___dag, i hvert fall ikke med dagligvarer.”
Nå har det kommet en matvarebutikk der! Ikke i “fars” lokale, men i det litt større lokalet vegg i vegg, der det opprinnelig var fargehandel. St. Hanshaugen frukt, grønt & blomster driver med det navnet forteller, og bruker fortauet som en utvidelse av butikken på samme måte som far gjorde. Og så har de brukt bilder fra Fruktforretningen Hardanger på 1950- og 1960-tallet som vindusdekorasjoner. Det er veldig trivelig å oppleve “butikk på fortauet” der igjen, særlig fordi den nye butikken åpnet bare en måned før åttiårsdagen for fars butikketablering. Han begynte 2. desember 1938, så jubileumsdagen er på søndag.

Nystartet butikk i 1938
Krigsårene
Mange småbutikker
Nært forhold til ansatte og kunder
Rester etter “Hardanger” neste femti år etter
Virksomheten i lokalene etter “Hardanger”
Et minnesmerke utenfor butikken
Innflyttere driver butikk

 

Nystartet butikk i 1938

Kvartalet var nybygd da far kom forbi og så at det var et butikklokale ledig der. Da hadde han i flere år prøvd få seg jobb i Oslo. Men dette var “de harde trettiåra”, og som vestlending uten hjemstavnsrett i Oslo var det umulig for ham å få ansettelse noe sted. “Jeg begynner for meg selv,” tenkte far, og kontaktet Gamle Aker Boligselskap, som var utleier av butikklokalet. De skulle ha innskudd, og det hadde ikke far råd til, så han sa at da fikk det være. Men boligselskapet var nok interessert i å få leid ut, og frafalt kravet om innskudd.

Dette bildet tok far det første året butikken var i drift. Ingen biler da, bare en sykkel, som kan være fars. Senere kom bilene, men far hadde aldri problem med å få parkert sin varebil rett utenfor butikken. I dag er det vanskelig å finne parkeringsplass i hele området.

Far fikk hjelp av sin yngre søster Hallfrid til å drive butikken. Ingen av dem hadde egentlig peiling på vareutvalg og slikt, men de fikk god hjelp av leverandører til å komme i gang. Far har selv fortalt hvordan den første tiden var:

_____“Hallfrid var kommet noen dager tidligere og ble en uunnværlig støtte fra første dag. Varene vi hadde fått inn, ble plassert og spredt utover for å fylle opp hyllene. Der vi hadde for lite varer, brukte vi tomemballasje og reklame.
_____Åpningsdagen, 2. desember 1938 husker jeg lite fra. Vi gikk vel for det meste og ventet på en kunde. Hvem som var den første, husket jeg aldri, men i de følgende år var det flere fruer som sa at “jeg var den første kunden i denne butikken.” Kassa viste at åpningsdagens salg var kr. 24,50.

Forholdsvis nystartet butikk. Hallfrid lengst til høyre, navn på de to andre er ukjent. Bildet er trolig tatt sommeren 1939.

_____Det viste seg fort at Hallfrid hadde et godt lag med kundene, ble fort kjent med dem og kunne fortelle meg hva de spurte etter og hva vi burde ta inn. Det var mange av kundene som sa at vi burde føre grønnsaker. Vi forsto etter hvert at det var vi nødt til. Men det var et problem. Både Hallfrid og jeg visste hva kål og gulrøtter var, men det var også alt. Jeg bad Hallfrid gå ut og handle grønnsaker i andre butikker, spørre og grave og lære mest mulig. På det viset visste vi snart hva purre og selleri var og en hel del annet. Vi begynte med grønnsaker, og det hjalp på omsetningen. Utenfor butikken, men innenfor fortauet, var det en stor plass som tilhørte gården. Vi begynte å bruke den til utstillingsplass for frukt og grønnsaker. Det var virkningsfullt og hjalp ytterligere på omsetningen, som økte for hver dag. Julehandelen var så god at vi hadde råd til å ta drosje hjem til vår elendige hybel i Herslebsgate, hvor vi spiste med yttertøyet på. Det tok timer før hybelen nådde normal innetemperatur. Et lite juletre ble pyntet med noen flagg som Hallfrid hadde funnet på gata og kapselen fra en halv flaske konjakk som jeg hadde kjøpt til jul.
_____Frukt og grønnsaker kjøpte vi hos grossister til å begynne med, det var jo vinteren. Men da våren kom, og produsentene kom til Grønlands Torg med varene sine, ble mye av innkjøpene våre gjort der. Bil hadde vi ikke, så sykkel var transportmiddelet, etter en tid også med tilhenger. Produsentene kom tidlig på morgenen, og da måtte vi også være der for å finne de fineste varene og ikke risikere at alt var utsolgt når vi kom. Butikken stengte vi kl. 19.00, så det ble lange dager. Det var et slit, men det var moro også når vi så at det gikk den rette veien. Vi fulgte med i hva våre konkurrenter førte av varer og utvidet etter hvert varebeholdningen etter våre observasjoner og etter spørsmål og råd fra våre kunder. Det gikk bedre og bedre dag for dag utover sommeren 1939. Vi følte oss litt tryggere på fremtiden.”

Krigsårene

Så kom 9. april 1940, Norge ble okkupert, og etter hvert ble det matmangel. Da viste det seg at far hadde talent for å skaffe varer. Et bilde jeg ikke kan finne igjen, viser køen en gang han hadde fått tak i et parti kål. Denne køen sto fra butikkdøren, rundt hjørnet og ned hele Casparis gate. At det var matmangel, skjønner man av det som skjedde da all kålen var utsolgt. Kålkassene var lagd med 10-15 cm avstand mellom bordene, og løse kålblader hadde falt ned på fortauet gjennom disse åpningene. Da det var tomt for kål, kom folk og spurte om de kunne få kjøpe kålbladene!

Det at far klarte å skaffe varer, fikk stor betydning for butikken senere. Kundene måtte registrere seg for å få rasjoneringskort, og far hadde langt flere kunder enn det lille lokalet skulle tilsi. Den store kundekretsen holdt seg til far solgte butikken. Da ble det etter hvert viktig å skaffe de riktige varene, som far også hadde talent for.

 

 

Mange småbutikker

I samme kvartal, ca. 60 m ned i gaten, lå seks andre butikklokaler, og på hjørnet mot Uelands gate var Gamle Aker kafe med uteservering på en terrasse om sommeren. Jeg har fått hjelp av folk som bodde i gården på 1950-tallet til å huske butikkene, som, bortsett fra skomakeren, alle solgte varer: fisk, kjøtt, kolonialvarer, bakervarer, klokker – her var det arbeidsdeling! Far, som var tidlig ute med frysedisk, ville selge frossenfisk, men fikk beskjed fra gårdselskapet

Butikklokalene nederst i Bjerregaards gate. Med rødt står det som var (til en gang på 1970-tallet), med grønt det som er (klikk på bildet for å få teksten i leselig størrelse). Det var nok mer folk på fortauet den gang det lå fem butikker og en skomaker her.

om at fisk var reservert for fiskebutikken. I en matvarebutikk som Fruktforretningen Hardanger regner man i dag regner med å finne brød, smør og melk, men det tok melkebutikken over gaten seg av den gang.

Bak vinduene i kjelleretasjen lå melkebutikken, som jeg tror hadde inngang nærmest porten inn til bakgården der det nå er vindu.

I dag selges stort sett bare tjenester i disse lokalene, og noen av dem er åpenbart rene kontorlokaler som ikke bryr seg med å ha noe skilt ut mot gaten.

 

 

 

Nært forhold til ansatte og kunder

De første årene var fars søster Hallfrid eneste “ansatte” i butikken. Men etter hvert ble det behov for mer hjelp, og far ansatte en dame. Så fikk han tips fra kundene om at de hadde sett henne ta penger fra kassen. Hun ble oppsagt, og som vestlending skjønte far at Oslo-jenter ikke var til å stole på. Han kontaktet derfor Vatles handelsskule (tror jeg det var) i Øystese i Hardanger og spurte om skolens rektor hadde noen å anbefale. Det hadde han, og dermed var en lang tradisjon etablert der Fruktforretningen Hardanger hadde ansatte fra Hardanger. Problemet med denne “importen” var bolig for disse som kom vestfra, for boligmangelen i Oslo var prekær. Det løste far ved å bygge hybel i uthuset her på Langset, som var familiens nye bolig fra 1948. Kanskje var det grunnen til at det ble et nært forhold mellom sjef og ansatte. Betjeningen satt på med far til og fra jobb, mor invitert dem gjerne til middag etter jobb, og de ble på mange måter behandlet som en av husstanden her på bruket. Da far etter hvert ansatte Oslo-damer igjen (det var aldri noen menn som søkte den slags butikkjobb), var også forholdet nært. Jeg husker at familien var på besøk hos en av de ansatte, og datteren til en av de som arbeidet i butikken helt til far solgte den, har fortalt at hun var på besøk her, hun snakket mye med mor, og min søster mener hun lærte å svømme av henne.

Kundene var også nærmere enn det som er vanlig i dagens store dagligvarebutikker. Familien Heide-Steen bodde lenger ned i Bjerregaards gate, og Harald jr. var frivillig medhelper hos far i sin oppvekst. Jeg husker Schjetne, som ble fars lege. Tvers over gaten bodde malermester Løvaas, som var en hyggelig mann og eier av en sort Rover som sto parkert i gaten like ved porten til Bjerregaards gate 58. Og jeg husker en julaften, da klokken var to og  vi endelig skulle stenge og dra hjem  (jeg var utkommandert butikkassistent). Da oppdaget far en innpakket literpakning med krokanis i frysedisken, merket med navn og “betalt”, men ikke hentet. Han mente eieren bodde i Uelandsgate, og gleden der ble stor da vi dukket opp og leverte isen.

 

 

 

Rester etter “Hardanger” nesten femti år etter

“Fars butikk” er for tiden vaktmesterkontor. Jeg var på besøk der denne uken, og utrolig nok er det fortsatt rester av fars virksomhet. I trapperommet ned til kjelleren var det et stort rom øverst da lokalet var nytt. Der bygde far en plattform og potetbinge. Med kanal gjennom veggen til butikkens lille bakværelse og en sinnrik anordning med pedal kunne potetene raskt veies opp. Det som fortsatt eksisterer, er lemmen far lagde for å komme opp til bingen. Den sto for det meste i stilling “opp” slik man kunne gå under den ned kjellertrappen. Med lemmen vippet ned kunne man gå på den opp til potetbingen. Manøvreringen var gjort lett med et vektlodd i en wire som gikk via en trinse i taket.  I kjølelageret i kjelleren (bygd rundt 1960) er kjøleaggregatet nå  demontert. Men inne i det lille lagerrommet står fortsatt fars notater på veggen om når aggregatet er smurt.

 

 

 

Virksomheten i lokalene etter “Hardanger”

Jeg har vært innom i “butikken” to-tre ganger de siste 20 årene. Første gang var det fortsatt butikk, men bare med kioskvarer. Hun som sto bak disken, skjønte ikke så godt norsk, så jeg spurte ikke om å få se meg om. Men over disken var fortsatt fars opphengssystem  med klypekroker til å henge opp potetgullposer med i bruk, 25 år etter at han solgte butikken. Neste gang jeg var et søndagsbesøk sammen med far. Da het butikken Wolfs Lair (ulvehiet), og drev med heavy metal. Det var visst planen å bruke kjelleren til et slags klubblokale, men brannvesenet tillot ikke det, og de flyttet. Så var det visst en skiltmaker der, og nå er lokalet altså vaktmesterkontor, dvs. at det egentlig står tomt.

 

 

 

Et minnesmerke utenfor butikken

I august 2013 deltok jeg i en spesiell seremoni på fortauet utenfor butikken. Da ble det satt ned “snublestener” i fortauet tll minne om familien Gordon, som var en av de jødiske familiene som ble sendt til tilintetgjørelsesleire i nazi-Tyskland. Far skrev i sin fortelling om butikken bl. a. dette:
___“Da jeg første gang kom til butikken etter at jeg hadde leid ___lokalet, var der noen barn som lekte like utenfor. Blant dem var en ___liten pike, antagelig ca. tre år gammel. Hun var en vakker liten ___unge som jeg senere fikk vite het Doris. Jeg husker at jeg tenkte: ___“Dette blir kanskje kundene mine etter hvert.” Og sånn ble det. ___Det viste seg at Doris var jøde og at hun og familien bodde i 2. ___etasje rett over butikken. At jødene var i fare, visste alle som ___hadde fulgt litt med. Og det gikk slik at først ble alle jødiske menn ___i byen arrestert. Far til Doris var blant dem. De ble samlet i en leir ___i Vestfold og kom aldri hjem igjen. Senere ble resten av jødene tatt ___og sendt med skipet “DONAU” til Tyskland. Blant dem var Doris. ___Jeg så henne aldri igjen.”

Snublestener er et kunstprosjekt av den tyske kunstneren Gunter Demnig for å minnes de som forsvant uten spor under nazistenes jødeforfølgelser. Da jeg kontaktet Jødisk museum for å foreslå en snublesten for Doris, viste det seg at de nettopp hadde åpnet en utstilling der det var bilde av henne. Bildet hadde de fått av en som var født omtrent samtidig med henne, og som hadde bodd i en annen oppgang i kvartalet. Nå står fem snublestener for famlien Gordon i fortauet utenfor Bjerregaards gate 41.

 

 

 

Innflyttere driver butikk

Innehaveren av St. Hanshaugen frukt, grønt & blomster er en trivelig fyr fra Tyrkia. Da far drev butikk i nabolokalet, trodde visst noen av kundene at han også var innvandret fra utlandet, for noen av dem kalte ham konsekvent for Omar (Oma – uten noen r – er etternavnet). Men far hadde bare innvandret fra Hardanger.

(Innlegget ble påbegynt 29.11.2018 og fullført 30.11.2018)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Kjell Inge Røkkes byggeprosjekter

Smartingen Kjell Inge Røkke vil bygge høyt på Fornebu. Mens Fornebu Velforening diskuterer om fem etasjer er for høyt, slår han til med 60 etasjer. Blant alle debattinnlegg m.m. om Røkkes planer, tror jeg styrelederen i Fornebu vel, Ingar Arneberg, treffer spikeren på hodet: Med et forslag om 60 etasjer som utgangspunkt for diskusjonen er det lettere å få gjennomslag for 30 etasjer senere. Denne teknikken synes jeg har preget flere av Røkkes byggeprosjekter.

Klikk på kartet for å lese Budstikkas oppslag om Røkke og Ihleholmen.

I 1996 kjøpte Kjell Inger Røkke Ihleholmen, en øy mellom Gåsøya og Ostøya i Indre Oslofjord. Der ville han rive den ganske store sommerboligen som sto der, og bygge nytt. Min kilde i kommunestyret hadde sett tegningene, og karakteriserte byggeprosjektet slik: “Det er ikke snakk om en holme med en hytte på, men en hytte med en holme under”. Nå viste det seg etter hvert at Røkke hadde flere – og kanskje mer ønskelige – alternativer. Felles for dem var at de lå på offentlig grunn på andre øyer, men han regnet vel med å kunne kjøpe eller gjøre et makeskifte med Ihleholmen. Imidlertid ble de offentlig eide øyene Bærumsdelen av Vestfjorden fredet, etter et benkeforslag som ble enstemmig vedtatt i kommunestyret. Så ble Røkkes planer for Ihleholmen avlyst, holmen ble solgt og det ble hyttepalass på Oppdal i stedet.

Klikk på kartet for å lese Budstikkas oppslag om Røkkes byggeprosjekt ved Konglungen.

Eller var Ihleholmen bare et lite forprosjekt for det egentlige: Ny bolig like ved Konglungen i Asker? Her kjøpte Røkke etter hvert tre tomter ved siden av hverandre på begynnelsen av 2000-tallet, og her bor han nå. Byggeprosessen var langvarig, med motstand fra både fylkesmann og miljøvernminister. Budstikka kan to ganger fortelle at omfanget blir redusert. Det ferdige bygget har tennisbane på taket, kino, hundeerom og garasje for 16 biler – men bare syv bad (mot 32 i “hytta” på Oppdal).

Ved lanseringen av blåtårnet på Fornebu var Røkke selv opptatt annetsteds, visstnok i et 60-årslag, og hadde i stedet sendt Erna Solberg for å kaste glans over begivenheten. Bærumsordfører Lisbeth Hammer Krog var også tilstede, og uttalte seg til NRK Dagsrevyen. Det gjorde også Nina Jensen, tidligere leder for den norske delen av WWF Verdens naturfond. Nå er hun leder for det Røkke-eide forsknings- og ekspedisjonsskipet REV Ocean, og har lært å snakke som reven i eventyret (“Dill-dall-holom,” sa reven, så grant og fint …), på samme måte som konsernsjef Øyvind Eriksen i Aker ASA.

Kjell Inge Røkke er ellers, etter hva jeg vet, den eneste norske næringslivslederen som er dømt for korrupsjon og har sonet fengselsstraff for det.

(Innlegget ble påbegynt 29.10.2018 og fullført 01.11.2018)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Arkitektur i mitt nærmeste nabolag

I området der jeg bor, ligger flere eldre villaer. De fleste er fra første del av 1900-tallet, noen få fra slutten av 1800-tallet. Historien til Langset, der jeg bor, har jeg lenge hatt en viss oversikt over. Men først etter at jeg ble pensjonist, ble jeg klar over at jeg bor midt i et eldorado for arkitekturinteresserte.

Klikk på bildet for å se det i fullskjerm-størrelse uten markeringer.

Hovedhuset på Langset (1 på tegningen over) ble bygd like etter at eiendommen – som den første i dette området – ble utskilt fra gårdsnummer 19 i 1889. Det er et industrilaftet “ferdighus” fra Strømmen Trævarefabrik, som solgte slike hus over hele verden (kirken på Sør-Georgia, flere hus langs Holmenkollbanen). Hvilken arkitekt som står bak det opprinnelige huset, har jeg ikke funnet ut. Men i 1914 fikk huset sin ark mot sjøen, og arkitekt for dette var Olaf Boye. Han var en svært produktiv leiegårds- og villaarkitekt i Kristiania på 1890-tallet, og etablerte seg deretter i Bærum. Der satt han i herredsstyret, og var medlem av Bærums bygnings- og reguleringskommisjon fra 1913. Boye utførte også arbeider for kommunen, bl. a. Høvik skole (1903 og 1912). Med tanke på habilitet er det interessant at han i 1914 satt i bygnings- og reguleringskommisjonen, dit han som utførende arkitekt også stilet sin byggemelding …

Langsets første eier, Ole Thomesen, nøyde seg ikke med det ene bolighuset. I 1899, 82 år gammel, bygde han enda et bolighus, også det et industrilaftet, “complet færdig hus” fra Strømmen Trævarefabrik. Arkitekt var Holger Sinding-Larsen, som senere tegnet bl. a. Vålerenga kirke, Holmenkollen kapell,  og Universitetsbiblioteket. Det industrilaftede huset er kjernen i dagens bolig på naboeiendommen (2 på bildet over), som ble skilt ut fra det opprinnelige Langset i 1907. Huset slik det nå ser ut, er resultatet av en ombygging i 1913. Så vidt jeg vet, var ingen arkitekt inne i bildet ved ombyggingen.

Vest for Langset, og på motsatt side av Gamle Drammensvei, ligger eiendommen Bellevue, som ble utskilt i 1909. Frem til begynnelsen av 1970-tallet var dette en enebolig som på bildet fra 1963 (3 på bildet over). Den var tegnet av arkitekt Arnstein Arneberg, som også har tegnet Vikingskiphuset og Oslo rådhus. I 1973 ble villaen ombygd til kontorer og med ny garasje, noe som ble gjort uten særlig hensyn til Arnebergs arkitektur. Verandaen ble omgjort tll en “kasse”, og det samme skjedde med garasjen, som var bygd i samme stil som boligen. Arkitekten, Arvid Faye Bisgaard, er ellers kjent for å ha stått i spissen for å rive bebyggelsen på Løkketangen og reise det bygningskomplekset som nå står der (omtalt her i bloggen i mai i fjor).

Til venstre: Arnstein Arnebergs villa fotografert i 1963. Til høyre: Arvid Faye Bisgaards forandrede versjon med Google Earth 2018.  Endringen ser verre ut fra bakkenivå. Klikk på bildet for fullskjermversjon.
Barfrøen, som nå står i skråningen ovenfor de andre husene, var opprinnelig et tilbygg med vindfang og loft foran inngangen til hoveddelen av barfrøstua.

Tvers over Gamle Drammensvei fra Langset ligger eiendommen Helgeli, med en gruppe tømmerhus som arkitektonisk skiller seg sterkt fra den gamle villabebyggelsen. Også her står en arkitekt bak, Adolf Schirmer het han. Men han tegnet ikke bygningene, han kjøpte dem på Tynset og satte dem opp igjen her. Ved gjenoppføringen delte han den ene bygningen, en barfrøstue, i to. Barfrøen (4 på bildet over), et lite toetasjers tilbygg, sto opprinnelig foran døren inn til stuen, der det nå er en liten altan. Schirmer plasserte det i bakken ovenfor de andre husene, der det ser ut som et lite stabbur, noe jeg har trodd det var inntil for få år siden. Adolf Schirmer er ellers kjent for mange bygg, bl. a. Tollboden i Oslo.

Bortsett fra den famøse ombyggingen av Bellevue, har det nærmeste nabolaget til Langset vært helt urørt frem til for fem-seks år siden. Heldigvis har en kombinasjon av kloke utbyggere og det at Gamle Drammensvei er regulert til bevaring, gjort at nybygging i nabolaget glir godt inn i den bebyggelsen som sto der fra før.

(Innlegget ble påbegynt 27.09.2018 og fullført 27.09.2018)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no