Kategoriarkiv: Historie

Aprildagene for 80 år siden

Noen dager har navn, som dagen i dag: langfredag. Andre eksempler er  julaften, Kristi himmelfartsdag, Mikkelsmess. Jeg kjenner dagens dato som “panikkdagen”, som jeg skrev om her i bloggen for et års tid siden. Jeg opplevde den ikke, men har klare minner om hva foreldene mine fortalte om sine opplevelser dagen etter at Oslo ble inntatt av tyske soldater.

I anledning 80-årsdagen for det tyske angrepet på Norge sendte NRK P2 i går et fem timer langt program. Godt skjult under samletittelen Angrepet på Norge 9. april kunne man der høre utdrag av et langt intervju med Sverre Riisnæs, som var justisminister i Quisling-regjeringen under krigen. NRK Museums podcast skriver om intervjuet:

Angrepet på Norge – Sverre Riisnæs snakker.
Quisling var vår Hellig Olav – NS justisminister Sverre Riisnæs snakker.

«Gal mann til rett tid» het boken som historiker Nils Johan Ringdal ga ut i 1989. Tittelen spiller på at den beryktede NS justisminister Sverre Riisnæs, en av de øverste navnene på motstandsbevegelsens liste over krigsforbrytere, ikke ble dømt i Landssvikoppgjøret. Riisnæs framsto som utilregnelig og ute av stand til hverken å forstå tiltalen eller forklare seg. Dermed unnslapp Riisnæs dødsstraff og ble isteden dømt til tvungen forvaring på Reitgjerdet sinnsykeasyl, uten at selve landssviksaken mot ham var tatt opp til doms. NRK-intervju klausulert Da saken mot Sverre Riisnæs ble foreldet i 1973 fikk den gamle naziministeren tilbake sitt pass og reiste sporenstreks til et lite kloster i byen Sortino på Syd-Sicilia. Deretter flyttet han til Wien, hvor han bodde fram til han til slutt kom tilbake til et sykehjem i Oslo hvor han døde i 1988, 90 år gammel. Mens han bodde i Wien og senere og senere også da Riisnæs kom tilbake til Oslo, ble han grundig intervjuet av den legendariske NRK-mannen Per Bøhn. I til sammen fire sesjoner, med totalt mer enn 10 timer opptak, fortalte Riisnæs om sitt liv til den pensjonerte sjefen for Dagsnytt og motstandsmannen Per Bøhn.”

Klikk på illustrasjonen for å lese hva Wikipedia skiver om binders – også som motstandssymbol under okkupasjonen 1940-45. Der kzn også plakaten forstørres og leses.

NRK TV markerte også 80-årsminnet, bl.a. med nyhetsinnslag som omtalte bindersen som “symbolet på motstanden i Norge under krigen”, men uten å forklare hvorfor nettopp dette symbolet ble valgt (“vi holder sammen”). Les advarselen til høyre og følg lenken til Wikipedia for å få vite mer om dette. Hovedinnslaget om 9. april 1940 i kveldens TV-program var en interessant film om kampene mellom norske og tyske styrker på Ringerike uken etter 9. april. Den inneholdt mange opplysninger, men var vanskelig å følge uten kart, som derfor gjengis her (les veiledning under kartet nederst).

Klikk på bildet for å se filmen (lenke til NRKs nettsider). Bruk menylinjen nederst i filmbildet til å slå av norske undertekster (all tale er på norsk), som av og til dekker interessante detaljer i bildet. Bruk pauseknappen når det er ønskelig å se på kartet, som kommer opp i eget bilde.
Klikk på kartet for å se det direkte på Karrtverkets nettsider. Hold venstreknappen nede og trekk kartet nedover og til høyre slik at det oransje merket ved Ringkollen står ved nederste kant (som på kartet ovenfor). Da er hele filmens område – strekningen mellom Hønefoss og Jevnaker – synlig. Om ønskelig kan hjulet på musen brukes for å zoome inn og ut, og ukjente stedsnavn kan finnes ved hjelp av søkefeltet øverst til venstre.

(Innlegget ble påbegynt 08.04.2020 og fullført 09.04.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

En revyvise om verden og Akershus

“Verden er vel sånn omtrent som Akershus” er tittelen på en revyvise som Arild Feldborg skrev på 1950-tallet. Den er til dels skremmende aktuell, som bloggens lesere kan høre nedenfor etter noen innledende merknader.

Visen  er formet som et brev fra Trygve Lie til Dag Hammarkjöld. Lie var FNs første generalsekretær. Han ble avløst av Hammarskjöld i 1953, og ble utnevnt til fylkesmann i Oslo og Akershus i 1955.

               
FNs to første generalsekretærer, Trygve Lie (t.v.) og Dag Hammarskjöld (t.h.).

I “brevet” sammenlikner han verdenssituasjonen midt på 1950-tallet med forholdene i Akershus fylke. Beskrivelsen er forbausende lik dagens nyhetsbilde, særlig i første vers (vi må “oversette” den daværende Drammensveien til E18). Noen av kommunenavnene er fra før forrige kommunereform i 1964, og Feldborg omtaler også kirkesognet Såner som om det var en kommune på linje med Son litt lenger vest. Han tar seg også den kunstneriske frihet å innlemme Vestfold-øya Hvasser (som aldri har vært kommune) i Akershus, trolig for å finne et ord som rimer på Nasser, datidens egyptiske president.

For statslederne tilhører selvsagt femtitallet. De fremste av dem er Ike og Krust, oppnavn på henholdsvis den amerikanske presidenten Dwight D. Eisenhower og Sovjetunionens partisekretær Nikita Krustsjov. Navnet på den sovjetiske utenriksministeren Molotov, kjent for i internasjonale forhandlinger stadig å si “njet” (nei),  er også brukt for å karakterisere en viss protestholdning.

      
F.v.: Dwight D. Eisenhower, Nikita Krustsjov, Andrej Gromyko

Da Trygve Lie ble fylkesmann, lå hovedkvarteret for NATOs nordkommando på Kolsås i Bærum. I Bærum lå også Oslos hovedflyplass Fornebu, som ennå ikke hadde rullebaner som kunne motta jetpassasjerfly. Og da som nå var det på moten å bruke engelske uttrykk som news og shake hands (uttalt “sjeik hens”) i norske setninger. For bloggens yngre lesere (de eldre må ha meg unnskyldt for selvfølgeligheter) kan det opplyses at å “drikke dus” betydde at man deretter skulle tiltale hverandre med du, ikke De, og når det ble tatt gjennomslag, brukte man blåpapir og ett ekstra ark i skrivemaskinen, slik at en kopi ble skrevet samtidig med originalen.

Trygve Lie var utenriksminister i den norske eksilregjeringen i London under krigen. Som generalsekretær i FN skal han a vært en ordentlig boss (i engelsk, ikke bergensk betydning). Så når han skriver brev til Hammarskjöld, forestiller jeg meg at han har innkalt sin sekretær for å diktere brevet, som hun (sekretæren var helt sikkert en dame) formodentlig stenograferte og deretter maskinskrev. Avslutningen av visen kan tyde på dette.

Her kommer,. som annonsert innledningsvis, Verden er vel sånn omtrent som Akershus. Det er bloggeren selv som står for fremføringen, som er slik jeg lærte visen fra et radio-opptak med Carsten Byhring på 1960-tallet. Som i opptaket ligger melodien i pianoet, mens “Trygve Lie” dikterer til sin sekretær:

For å få riktig lydbalanse mellom piano og tale,  er pianoet spilt inn først, før teksten er lagt oppå. Min vanlige fremføring er å spille og snakke samtidig.

At jeg har kunnet gjenopplive denne teksten i mitt hode, er enda et eksempel på vårt fortreffelige biliotekvesen. Jeg prøvde utallige varianter av google-søk, men måtte gi opp. Så sendte jeg e-post til Nasjonalbiblioteket lørdag for tre uker siden, og regnet med svar i løpet av januar. Men allerede mandag morgen, første arbeidsdag etter at jeg hadde spurt, kom svaret. Tirsdag var jeg på Sandvika bibliotek for å bestille kopi av teksten (p.g.a. opphavsrettslige forhold måtte det gjøres slik) og uken etter kunne jeg hente kopien. Tusen takk til Astrid Nora Ressem på Nasjonalbiblioteket og til mine hjelpere på Sandvika bibliotek (navn dessverre ukjent)! En rekke firmaers og institusjoners kunde-“service” har mye å lære av dere.

(Innlegget ble påbegynt 28.01.2020 og fullført 30.01.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Anbefales: Foredrag mot historieløshet

Melding til bloggens abonnenter:
Ved en teknisk feil lå dette blogginnlegget ute allerede fra 25. desember.

___________________________________________________________________________

På grunn av reising i julehelgen blir det lite tid til å skrive egen tekst i bloggen. Da gjør jeg som før: lar andre ta jobben. Denne gangen er det i form av seks foredrag holdt i Nasjonalbiblioteket i høst av professor Terje Tvedt. Fellestittelen er Seks foredrag mot samtidens historieløshet, og Tvedt tar for seg de virkelig store linjene i verdenshistorien. Foredragene kan enten høres direkte eller lastes ned som lydfiler, eller de kan ses i videoopptak fra Nasjonalbiblioteket. Videofilene har også med spørsmålsrunden etter hvert foredrag. Foredragene var svært godt besøkt, det var fullt i foredragssalen og i de to rommene med direkte videooverføring, og noen måtte gå hjem uten å få plass.

1. Begynnelsen: De første sivilisasjonene.
Lydfil (kan høres direkte eller lastes ned).
Videofil (har også med spørsmålsrunde etter foredraget).

2. Da Kina og muslimske imperier dominerte.
Lydfil (kan høres direkte eller lastes ned).
Videofil (har også med spørsmålsrunde etter foredraget).

3. Den moderne verdens framvekst.
Lydfil (kan høres direkte eller lastes ned).
Videofil (har også med spørsmålsrunde etter foredraget).

4. Europeisk kolonialisme.
Lydfil (kan høres direkte eller lastes ned).
Videofil (har også med spørsmålsrunde etter foredraget).

5. USAs århundre og Kinas ambisjoner.
Lydfil (kan høres direkte eller lastes ned).
Videofil (har også med spørsmålsrunde etter foredraget).

6. Er verden på vei mot stupet?
Lydfil (kan høres direkte eller lastes ned).
Videofil (har også med spørsmålsrunde etter foredraget).

Terje Tvedt har vært gjest her i bloggen tidligere. Blogginnlegget Professor med interessante iakttakelser handler om hans bok Det internasjonale gjennombruddet, og har også med videoopptak av møtet på Litteraturhuset i Oslo, der han fortalte om boken.

(Innlegget ble påbegynt 21.12.2019 og fullført 25.12.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Bylyder som forsvant

Her på bruket kommer det stadig nye lyder til, f. eks. økende trafikk på E18, utescene på Kadettangen med det jeg kaller “dunk-dunk”-musikk, russebusser m.m.m. En lyd jeg ikke savner, er brølene fra fly som tok av fra Fornebu. De forsvant da flyplassen flyttet til Gardermoen i 1998. I Dagsavisen fortalte Arnt Folmer i sommer om andre lyder som er blitt borte. Han er en ekte veteran, født i 1921, og minnes lyder som en gang fylte Oslo, byen han vokste opp i. Det er en tankevekkende og leseverdig tekst, som jeg lar erstatte det jeg selv burde skrevet, men som jeg ikke får tid til p.g.a. forberedelsene til eplehøstedagen i morgen . Klikk på oppslaget nedenfor for å lese.

(Innlegget ble påbegynt 08.09.2019 og fullført 08.09.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Norske krigsseilere: tilgjengelig informasjon og ny forskning

Historien om de norske krigsseilerne under siste verdenskrig er full av dramatikk. De fikk en skammelig behandling etter krigen, men hadde reist seg selv en bauta i form av resultatet av sin innsats, som hadde stor betydning både for den allierte seieren og for Norge (les mer i blogginnlegget Norsk regjeringsmøte med verdenshistorisk betydning).

Nylig kunne Dagsavisen fortelle at det første mastergradsstipendet fra Polstjernefondet, Jon Micelets fond for dokumentasjon  av krigsseilas under og etter 2. verdenskrig, er blitt utdelt. Mottaker er historiestudent Erlend Lundvall, som i sitt mastergradsprosjekt tar for seg bevæpningen av den norske handelsflåten under krigen. Oldefaren hans var kaptein på MT ATHENE, som krigsforliste 10. juni 1942 i konvoi i Middelhavet (les hans rapport om forliset fra sjøforklaringen i Kairo), og denne delen av familiehistorien har bidratt til temavalget.

Jon Michelet bidro selv til å gjøre krigsseilernes historie kjent. Hans seksbindsverk En sjøens helt er en oppdiktet, men svært dokumentarisk preget historie som følger Halvor Skramstad som sjømann under og like etter krigen. Historikernes fremstilling  står i fembindsverket Handelsflåten i krig fra 1990-tallet. Men krigsseilernes historie er langt fra “ferdig forsket”, og bør i likhet med annen norsk krigshistorie ses på av nye generasjoner som kan ha nye innfallsvinkler.

Minnehallen i Stavern.

Allerede da verdenskrigen brøt ut i september 1939, visste norske sjøfolk at dette var farlig. Jeg så en dokumentarfilm der en som hadde seilt i begge verdenskrigene, ble spurt hvordan sjømannslivet var under 1. verdenskrig da Norge var nøytralt. Svaret kom spontant: “Nøytralt? Vi var da faen ikke nøytrale, dem skøyt jo på oss!” 2.500 norske sjøfolk omkom i krigsforlis 1914-18, og etter krigen var det den gang ingen tvil om at de hadde gjort en viktig innsats, bl. a. ved å bringe forsyninger til Norge. Kort tid etter krigen utkom en bok med navnet på alle de krigsforliste sjømennene, og Minnehallen i Stavern ble reist etter en arkitektkonkurranse i 1923 og innviet av Kong Haakon 7. i 1926.

Etter 2. verdenskrig var det ikke samme oppmerksomhet om de som hadde bidratt i krigsinnsatsen ved å fortsette å gjøre jobben som sivile sjøfolk. Jeg tror det kan skyldes at det denne gangen hadde foregått krigshandlinger i Norge, og at mange hadde følt okkupasjonsmaktens brutalitet. Likevel er det rart at det tok så lang tid før anerkjennelsen av krigsseilernes innsats kom. “Godt og vel 40 år etter så fikk dem medalje for det,” sang Erik Bye i en vise om norske sjøfolk. Som en del av forberedelsene til denne sene æresbevisningen  gjorde Harris Gregersen og Margrete Otter i 1987 den store jobben å kopiere alle sjøforklaringer og mannskapslister fra de 517 forlisene i Nortraship-flåten. Forsvarsmuseet og Norsk Sjøfartsmuseum fikk ett kopisett hver med et følgeskriv der det bl.a. sto: “Materialet tillates brukt av interesserte, men tillates ikke fjernet fra museene. Helst så vi at det – i likhet med 1. verdenskrigs forlis – blir trykt og oppbevart i bokform.”

Lenge var disse kopiene det beste som fantes av kilder for bl.a. familier som ville finne ut av “sin” krigsseilers historie. Men nøkkelen for å finne opplysninger var at man kjente til hvilket skip vedkommende hadde seilt på, for innholdet i de mange ringpermene var ordnet alfabetisk på skipsnavn. Det var derfor en stor forbedring da Oslo Internasjonale Sjømannshjems Fond bevilget midler slik at Sjøfartsmuseet kunne overføre sjøforklaringene til en søkbar database. Det måtte gjøres ved avskrift av forklaringene, en jobb jeg var så heldig å få utføre. Senere var jeg undervisningsleder ved museet, og handelsflåten under krigen var ett av temaene vi tilbød for ungdomsskole og videregående skole. Da spurte jeg alltid om elevene kjente til noen i familien som hadde seilt ute under krigen, og noen ganger kunne jeg sende en stolt ungdom hjem med utskrift av sjøforklaring og mannskapsliste fra det krigsforliset som en eldre slektning hadde vært med på. Databasen ble forøvrig senere utgitt i bokform, med et fyldig register over personer og skip , og dermed fikk Harris Gregersen og Margrete Otter sitt ønske oppfylt.

Ulempen med det databaserte registeret var at det bare omfattet sjøfolk som hadde vært med på et forlis, noe over 13.000 navn. Det var et stort tall, men langt fra alle. Krigsseilerregisteret i Kristiansand har som mål å finne alle. Sjøfartsmuseets database er en del av registeret sammen med mange andre kilder, og Arkivet freds- og menneskerettighetssenter står for kvalitetssikring av opplysningene. Registeret omfatter nå navn på 29.591 norske og 17.878 utenlandske sjøfolk i Nortraship-flåten.

Mange krigsseilere fikk senskader, ikke minst av de psykiske påkjenningene som for noen varte i seks år, fra krigsutbruddet i september 1939 til Japans kapitulasjon i august 1945. Men når det virkelig gjaldt, var de tilbake i kamp. Det skjedde under Jotun-brannen i Sandefjord i 1976. Og det skjedde da det brøt ut brann i Hellesøy, der en av beboerne var krigsseiler. Guri Hjeltnes forteller:

___En natt vinteren 1968/69 år siden brøt det ut brann i den lille kystbygda Hellesøy lengst nord i Øygarden. Brannen startet i et bolighus med eternittvegger. Flammene skjøt ut eternittplater som landet på andre hus, brannen spredte seg raskt. Husene sto tett i tett i Hellesøy. Alle som kunne, måtte ut for å hindre at hele bygda brant opp.
___Datterens første tanke var at nå kom faren til å dø. Han som ikke tålte noen ting, kunne ikke tåle en brann i nabolaget.
“Hvordan gikk det med far?” spurte Ingrid Sæterdal moren. Hun gikk på gymnaset i Bergen og ringte hjem til foreldrene i Hellesøy.
___“Nei, med far,” svarte moren, “-med ham gikk det fint. Han var ute natten igjennom for å slokke, han var med på å lede hele brannslukningsarbeidet fra starten av.”
___Faren hadde tatt varebilen – foreldrene drev butikk – og kjørt etter brannpumpen. Alt hadde vært hektisk, folk var oppskjørtet og redde. Men Ingrid Sæterdals far hadde gitt kommando og beholdt kontrollen. Faren skrudde ned når de andre skrudde opp, ga klare ordrer på en rolig og sindig måte.
___Walter Sæterdal var krigsseiler. Han hadde seilt ute gjennom alle krigsår, blant annet om bord i eskortefartøyer som fulgte konvoiene over Atlanterhavet i ubåtflokkenes tid. Femti overfarter over Atlanteren, kamp mellom ubåter og eskorte, vellykket og mislykket redning av overlevende fra handelsskip – alskens minner bar han med seg i hele etterkrigstiden.
___Men dette visste ikke barna. Han fortalte dem aldri noe alvorlig fra krigen. I oppveksten så de bare at faren var uforutsigbar, de visste aldri hvordan han ville reagere. Han taklet nye situasjoner dårlig, kunne være oppfarende og urimelig især når mye skjedde på en gang. Han reagerte på lyder, telefon, ringeklokke. Barna måtte ikke skrike og ikke løpe bak ryggen hans. Ja, falt en gaffel ned fra bordet, hoppet han opp.
___Faren var krigsskadd, og det satte sitt preg på hele familien. …
___Så brant det hjemme i Hellesøy. Og far ble med ett en annen, til familiens forundring. Moren kjente ikke ektemannen igjen etter brannen som truet med å legge hjembygda i aske. Han kom først hjem igjen til frokost, etter å ha stått på hele natten. Bygda var berget, Walter Sæterdal var helt rolig, drakk kaffe, gikk og la seg som om ingenting hadde skjedd.
___Da Ingrid Sæterdal ble voksen, kom hun en dag hjem med Arne Hartmarks bok om Atlanterhavsslaget og de norske korvettene. Da begynte faren å gråte. Han åpnet ikke boken eller snakket med datteren. Walter Sæterdal sa bare ut i luften: “Det var så mange vi ikke klarte å redde”.

Utdrag fra Epilog – brannen i bind 4 av verket Handelsflåten i krig 1939-1945.

(Innlegget ble påbegynt 05.06.2019 og fullført 05.06.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

“Panikkdagen” i Oslo var 10. april 1940, ikke 9. april

Biting står oppført som et av synonymene til detalj i Synonymordboka.no.
Jeg har valgt ordet fordi det også kan være substantivering av verbet å bite.
Begge betydninger kan være aktuelle for det som her omtales.

___________________________________________________________________________

“Aldri mer 9. april” er et slagord fra etterkrigstiden. Det virket ikke i år heller. Tirsdag denne uken var det 9. april igjen, etterfulgt av onsdag 10. april. I mine foreldres hukommelse satt begge disse datoene spikret: den tyske innmarsjen i Oslo 9. april, “panikkdagen” 10. april.

NRK-serien Det umulige landet handler om samferdsel i Norge sett fra ulike synsvinkler. Tredje del, med tittelen Krig og fred, forteller bl.a. om hvordan Norges Banks gullbeholdning ble fraktet på 26 lastebiler ut av Oslo samtidig som tyske soldater marsjerte inn i byen. Der gjør redaksjonen det “mesterstykke” å slå sammen invasjonen 9. april og “panikkdagen” 10. april. Her er utsnitt av fortellingen i fjernsynsserien:

Her forteller sjåføren, som blir omtalt som “spesialist på veteranbiler”, at Trondheimsveien var full av folk da den siste bilen i gulltransporten kjørte ut av Oslo midt på dagen 9. aprll. Programlederen sier at “det fortelles at folk reagerte med sinne over å bli forbipassert”, men han oppgir ingen kilde. Uttalelsene illustreres med film av folk som flykter ut av Oslo. Denne filmen har jeg sett før og arkivert som illustrasjon av “panikkdagen” 10. april (filmen er uten lyd):

Gulltransporten er en fantastisk historie, og det er ikke nødvendig å gjøre den mer dramatisk enn den var ved å slå sammen hendelser på to forskjellige aprildager i 1940.

Far og mor hadde ennå ikke truffet hverandre i 1940, og opplevde “panikkdagen” på forskjellig måte. Mor arbeidet som bokholder i et firma i Storgaten, og fortalte at de gikk ned i kjelleren da det gikk flyalarm 10. april i halv tolvtiden. Hun undret seg i ettertid på hvordan de der nede, isolert fra omverdenen, hadde hørt ryktet om at Oslo skulle bombes av britiske fly, det som kan ha vært årsaken til den panikkartede flukten ut av byen. Jeg husker ikke om hun rømte byen, men tror kanskje hun nøyde seg med å dra hjem til Kampen, som i hvert fall var utenfor sentrum. Far hadde sendt sin søster, som var hans medhjelper i butikken, med Bergensbanen for at hun skulle være i sikkerhet på Oma. Dermed nådde hun akkurat frem til bombingen av Voss … Selv gikk far og en som arbeidet i fargehandelen ved siden av hans butikk, opp Trondheimsveien for å komme ut av byen. Men oppe ved Sinsenkrysset stoppet de litt og så ut over byen og fjorden, og det var helt fredelig. Da snudde de og gikk tilbake.

Det var nok 9. april som gjorde mest inntrykk på far. Han hørte til de som var blitt fritrukket for militærtjeneste på 1930-tallet, men skulle møte på Bømoen ved Voss ved eventuell mobilisering. Siden han var i Oslo, fant han ut at Akershus festning måtte være riktig sted å melde seg, og han fortalte flere ganger om at han låste døren til butikken for å dra dit, og lurte på om han noen gang kom til å låse den opp igjen. Men på vei til festningen møtte han noen kamerater, som kunne fortelle at han kunne spare seg turen dit, for der var allerede tyskerne. Så da ble Fruktforretningen Hardangers fars krigsinnsats, slik jeg fortalte om i et blogginnlegg i desember.

(Innlegget ble påbegynt 10.04.2019 og fullført 11.04.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Ordbøker og språkstrid

Velbrukt eksemplar av The Advanced Learne’s Dictionary of Curren English.

I hyllen over PC-skjermen står noen få bøker som det er nyttig å ha lett tilgang til. En av dem er The Advanced Learner’s Dictionary of Current English, innkjøpt etter sterk anbefaling fra lektor Oskar Sik, min engelsklærer og klasseforstander da jeg tok engelsklinjen på Valler. Denne 1961-utgaven kostet kr 25,60 (tilsvarer kr 299 i dag) i Sandvika Bok- og Papirhandel,  prisen står skrevet inn med blyant på forsatsbladet. Boken er litt slitt i ryggen, men har ellers holdt seg godt. “Forfar” til min bok er Oxford English Dictionary, som kom ut for 135 år siden i dag.

The Advanced Learner’s  gir forklaringer og eksempler på engelske ord – på engelsk. Jeg forsto tidlig at Gyldendals blå norsk-engelsk ordbok ikke var nok. Den hadde mange oppslagsord, men også mange varianter av engelske ord. Da var The Advanced grei å ty til, for den ga forklaringer som Gyldendals ikke hadde. I dag bruker jeg mest nettbaserte ordbøker, deriblant Oxford Learner’s Dictionaries. Men det var i gode, gamle The Advanced Learner’s jeg fant ut hva firmanavnet Dun of Norway (de selger dundyner og slikt– dun heter down på engelsk) egentlig betyr.

Riksmålsordboken var lenge det nærmeste man kom en norsk variant av The Advanced Learner’s. Den hadde forklaringer og eksempler på bruk av norske ord, og jeg har heldigvis hatt lett tilgang til bibliotek der den fantes. For et år siden kom nettversjonen, Det Norske Akademis ordbok, og den er uovertruffen for bokmåls- og riksmålsbrukere. For nynorsk og dialekter finnes Norsk ordbok, som har vært i arbeid siden Stortinget ga første bevilgning i 1929. Papirutgaven ble utgitt av Det norske Samlaget, og da jeg var ansatt der på begynnelsen av 1980-tallet, var man kommet til bind 2, med oppslagsord fra dokument til flusken. Jeg husker at salgssekretæren syntes det var vanskelig å svare når folk i 80-årene, som hadde abonnert på oppslagsverket siden 1940-tallet, lurte på når det ble ferdig … Siste halvdel av I Norsk ordbok er tilgjengelig på nett, mens første halvdel fortsatt bare finnes på papir.

Med sin fulle tittel Norsk ordbok. Ordbok over det norske folkemålet og det nynorske skriftspråket, var vel dette verket også en del av den langvarige språkstriden i Norge. Den sto først mellom riksmål og landsmål (senere nynorsk), det første en norsk tilpasning av dansk skriftspråk, det andre Ivar Aasens skriftspråk basert på norske dialekter. Da jeg begynte på skolen, var det “samnorsk” som gjaldt, og som var i bruk i lærebøkene. Jeg tror både riksmåls- og nynorskfolk var motstandere av samnorsken. Min klasse bodde for det meste på Blommenholm, og der wo ikke samnorsken særlig høyt i anseelse. De av oss som behersket lesekunsten godt nok, var påpasselige når det skulle leses høyt, og forandret a-endelser (boka ble lest boken, kasta ble lest kasta), leste “frem” for “fram” osv.

Fra naturfagboken jeg hadde på folkeskolen på slutten av 1950-tallet, med bilde av en bie på forsiden. Ordformer som varmekjelder, kol og handflatene ble ikke (og blir ikke) brukt av meg.

I gymnaset var jeg en periode medlem av Riksmålsforbundet, og etter hvert som jeg ble bevisst på egen språkbruk, landet jeg på noe som trolig er “konservativt bokmål”. Språkstriden er ikke over, men forsøket på å innføre samnorsk tok slutt da Norsk språkråd ble opprettet på dagens dato i 1972.

Sett i det store perspektivet er det bare i drøyt hundre år vi har hatt rettskrivingsregler på norsk. De er egentlig ganske løse. Vi har to skriftspråk, bokmål og nynorsk (og i tillegg samisk), og for hvert av de to er det tillatt med flere varianter av bøyningsformer. Etter min mening kunne dette gjerne vært strammet inn, og helst i retning av “mine” varianter. Vi får være takknemlige over at det ikke har sklidd ut den andre veien. Da kunne vi endt opp med hvert vårt skriftspråk, slik bl. a. Roald Amundsen begynte med etter at han hadde vært på Sydpolen i 1911.

(Innlegget ble påbegynt 29.01.2019 og fullført 29.01.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Lek uten hjelm

Klikk på illustrasjonen for å lese Lekeplassutstyrs-forskriften (10 kapitler pluss et vedlegg).

Da jeg arbeidet på museum, laget en sivilarbeider en lekeinnretning  for barn. Det var en båt som sto på en sokkel som skulle forstille vann, og barna kunne gå ombord i båten eller krype inn under den og være “i vannet”. Innretningen var populær blant barnehager på besøk, og alle var fornøyd, inntil en eller annen slo opp i forskriftene for lekeapparater. Der fremgikk det klart at et så høyt podium krevde støtabsorberende underlag på marmorgulvet rundt det. Høyden var 70 cm, så vidt jeg husker, mens øvre grense for underlag var 60 cm. Barna kunne jo falle utenfor og slå seg, må vite.

Da jeg vokste opp, var det ingen forskrifter for sikkerhet ved lekeapparater, og ikke så mange lekeapparater heller. Jeg gikk i barnehage (i dag ville den knapt vært godkjent som barneparkering, hvis det fortsatt er et gangbart uttrykk) 200 m hjemmefra. Det var i hjørnet av en stor villahage, der det også var et flatt område etter en tidligere tennisbane. Det var sandkasse der, ellers ikke noen lekeapparater. Men en dag så jeg en rusten blikkboks, som trolig var blitt kastet over gjerdet fra veien. Jeg ville leke fotball, og sparket boksen. Mens den fløy gjennom luften, kom nabojenta Kirsten på kryssende kurs, og ble truffet i pannen av boksen. Hun fikk et kutt i pannen så stort at det måtte sys. Da jeg kom hjem, hadde noen fortalt mor at jeg hadde slått Kirsten med en lekespade, slik at hun måtte på sykehus og sy igjen såret. Siden da har min interesse for å spille fotball vært ikke-eksisterende.

Bortsett fra tante Ruth i barnehagen kan jeg ikke huske at voksne var i nærheten eller brydde seg om oss når vi lekte ute. Den eneste var fru Moe, som kjeftet på oss når vi bygde demning foran Moe-garasjen. Det var det beste stedet å bygge demning når det regnet, og fru Moes skjenn var en større trussel mot oss barn enn biltrafikken. For på  Gamle Drammensvei, som var grusvei på 1950-tallet, var det så få biler at vi ropte “bil” hver gang det kom en.

Vippehusker og karusell. Karusellen er av samme type som “vår” på Kadettangen, mens vippehuskene er modernisert, med støtabsorberende bildekk der de treffer bakken. Vår hadde en jernbøyle som traff gresset …

Av og til dro vi bort til Kadettangen. Der var det skøytebane om vinteren og badestrand om sommeren, men også lekeapparater: sving-huske, dump-huske og karusell. Den siste var en sirkelformet jernplate som roterte rundt en akse i sentrum, og med bøyler til å holde seg fast i. Vi måtte selv sparke den i gang og holde tempoet, og det var selvsagt om å gjøre å få den til å gå så fort som mulig. Det var også en utfordring å gå på i fart. Dette var ubetjente lekeapparater, og veien hjemmefra innebar kryssing av Drammensveien på et uoversiktlig punkt, men høyeste fartsgrense var bare 70 km/t … Men det var ingen voksne som fulgte oss.

Vi hadde strandtomt rett nedenfor eiendommen, på Lakseberget. Der lå det 6-8 badehus som tilhørte andre eiendommer i nabolaget. Dette var også en del av lekeområdet, og for å komme dit, måtte vi krysse Drammensveien fra porten nede i hjørnet av hagen. Det var fint å bade fra vår strand, selv om det var knust leirskifer og ikke sand som dekket den. Utenfor var det brådypt etter et par meter. Vannkvaliteten var så som så, med en sikt på i beste fall 30 cm, og vi brydde oss ikke om at det på nabotomten var et rør der overvannet fra alle septiktankene i Sandviksåsen kom ut. Om vinteren gikk vi ut på isen herfra, og om våren var det spennende å seile på isflak når isen gikk opp. Mor var ikke særlig begeistret en gang jeg kom søkkvåt hjem etter å ha falt i vannet, og jeg fikk forbud mot mer isflak-seiling.

Strandlinjen ved Lakseberget rett nedenfor Langset.

Det lå 8-10 fritidsbåter fortøyd langs stranden. Én av dem tilhørte min familie, som hadde en robåt jeg fikk lov til å bruke fra jeg var ca. 12 år gammel – den eneste i klassen som disponerte båt. Sammen med klassekamerater dro jeg på gjentatte ekspedisjoner til Kalvøya (broen var ikke bygd ennå), der vi etablerte oss på odden nærmest Høvikodden. Der lagde vi leirplass, med ildsted i midten og stoler bygd av store steiner rundt. Med dette som base utforsket vi øya, som hadde mye å by på. Vi kunne lett ha svidd av hele øya, for vi lette opp einerbusker med tørre grener som vi satte fyr på – de gnistret så festlig! Heldigvis fant vi ikke på å sette fyr på det høye, tørre gresset på de to slettene der det nå er plenområde og fotballbaner.

Alt dette kom jeg etter hvert i tanker om etter først å ha hørt BBC-podcasten Playgrounds made of junk om lekeplasser i Storbritannia rett etter 2. verdenskrig. Like etterpå så jeg et innslag i Norge Rundt om Papperiet. NRKs korrespondent i Washington, Veronica Westhrin,  var også innom temaet “hva er trygt for barn?” i sitt korrespondentbrev i Urix på lørdag for et par uker siden.

(Innlegget ble påbegynt 16.01.2019 og fullført 16.01.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Norsk-russisk samarbeid

Dagen i dag kunne gjerne opprettes som minnedag for norsk-russisk samarbeid. I 1978 inngikk Norge og Sovjetunionen gråsoneavtalen. Femten år senere var Norge og Russland to av landene som undertegnet Kirkenes-erklæringen, som markerte starten på Barentssamarbeidet.

Gråsoneavtalen hadde sin bakgrunn i at Norge og Sovjetunionen gjorde krav på jurisdiksjon i overlappende  områder i Barentshavet. Avtalen bestemte at hvert av landene skulle håndheve myndighet over egne fiskefartøyer i sonen, mens fartøyer fra tredjeland måtte ha tllatelse fra enten Norge eller Sovjetunionen.

Da Kirkenes-erklæringen ble undertegnet i 1993 var den kalde krigen nettopp slutt, og optimismen var stor når det gjaldt fremtidig samarbeid mellom landene som grenser til eller ligger nær Barentshavet: Norge, Russland, Finland og Sverige. En frukt av dette er avtalen mellom Norge og Russland om en visumfri sone i grenseområdet mellom landene.

Delelinje avtalt mellom Norge og Russland i 2011.

I 2011 ble Norge og Russland enige om delelinjen mellom landene i Barentshavet, og gråsoneavtalen ble dermed uaktuell. Norge ønsket i utgangspunktet at grensen skulle settes etter midtlinjeprinsippet, som følger landformer. Sovjetunionen/Russland ville bruke sektorlinjeprinsippet, som som følger lengde- og breddegrader. Det som begynte med gråsonen i 1978, endte med en kompromisslinje i 2011.

Pomorhandel: Russiske skuter ved Finnkongkeila ytterst i Tanafjorden i Finnmark.

Langt tilbake i tid, mens Russland var et tsar-rike, foregikk også et samarbeid på tvers av grensen i nord, men da på privat basis. Pomorhandelen (pomor betyr ved havet) foregikk fra 1700-tallet. Det var russiske handelsmenn fra Kvitsjøen som dro til Finnmark og Troms med korn og mel og kjøpte med seg fisk hjem igjen. Denne handelen var så omfattende at det oppsto et eget handelsspråk, russenorsk. Etter den russiske revolusjonen i 1917 ble grensen etter hvert stengt, og handelen stoppet opp.

Etter 2011 har dessverre Russland under president Putin foretatt seg ting som har fremkalt internasjonale reaksjoner og som også gjør norsk-russisk samarbeid vanskelig. Det er grunn til å tenke over spørmålet oberst Arvid Halvorsen stiller i Aftenposten-nedenfor:

Klikk på bildet for å lese innlegget i eget vindu.

(Innlegget ble påbegynt 10.01.2019 og fullført 10.01.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

En sang for HESTMANDEN

 

Maleri av HESTMANDEN slik skipet så ut etter en ombygning på 1930-tallet.

Ved Bredalsholmen Dokk og Fartøyvernsenter i Kristiansand ligger DS HESTMANDEN fortøyd, 118 år etter sjøsettingen ved Laxevaag Maskin & Jernskibsbyggeri i Bergen. At skipet fortsatt eksisterer, er et av norsk sjøfartshistories tilnærmede mirakler. Nå mangler bare en siste innsats før HESTMANDEN er klar som flytende minnesmerke for handelsflåtens og krigsseilernes innsats gjennom to verdenskriger. Det står om midler til drift av skipet: ca. 0,05 millarder kroner i et statbudsjett på 1377,1 milliarder (omtalt først i Fædrelandsvennen, deretter i Resett og til slutt i NRK Dagsrevyen).

Ca. 160 millioner er brukt på å restaurere HESTMANDEN. Alt som er brukt og som kommer til å bli brukt, kan ses på som nedbetaling av en æresgjeld til krigsseilerne og deres innsats  i to verdenskriger. I den første skaffet de forsyninger tll landet. I den andre bidro de sterkt til den allierte seieren, og la grunnlaget for gjenreisingen i Norge etter krigen.

I kystruta hadde HESTMANDEN sin faste kaiplass ved like utenfor Vestbanestasjonen (nå Nobels fredssenter), på innerste del av det som nå er Aker brygge.

Da HESTMANDEN ble sjøsatt i 1911, var bare navnet nok til at de færreste ville spådd skipet noen lykkelig fremtid. “Alle” vet at det betyr ulykke å snakke om hest til sjøs (de mest innbitte oppgir ikke motorkraft i hestekrefter), og da hjelper det ikke om navnet kommer fra en øy noen mil nord for Sandnessjøen. Men HESTMANDEN gikk støtt og stødig i kystrute for Vesteraalens Damskibsselskab (VDS) både før og etter 1. verdenskrig. Sånn sett kunne skipet like gjerne vært museumsskip for den transporttjenesten som i dag for en stor del er overtatt av containere på bil og tog.

Den restaurerte HESTMANDEN til kai ved Bredalsholmen Dokk og Fartøyvernsenter. Skipet er malt som under siste verdenskrig med “marinegrå” farge som til og med dekker skorsteinen med VDS-merket. Jeg har ikke funnet noen bilder av skipet fra krigsårene.

Men der HESTMANDEN ligger ved Bredalsholmen, ser skipet mer ut som et krigsskip enn som et kystruteskip. Det er ingen kanoner å se, riktignok, men skipet er gråmalt over det hele, til og med skorsteinen med VDS-merket. Slik så alle skip i Nortraship-flåten ut, da var de minst synlig for fiendtlige fly og skip. HESTMANDEN seilte i to verdenskriger. I den første (1914-1918) var Norge nøytralt, men skipet var innleid til britisk tjeneste. Det kunne lett blitt enden på historien. Det fortelles at HESTMANDEN en gang gikk i konvoi med en del andre skip langs kysten av Frankrike, men sakket akterut. Et enslig skip uten beskyttelse av marinefartøyer kan være lett bytte for ubåter eller andre krigsskip. Men i dette tilfellet ble resten av konvoien senket, mens HESTMANDEN klarte seg fordi den ikke hadde holdt følge.

Etter det tyske angrepet på Norge i 1940 rekvirerte regjeringen alle norske skip til krigstjeneste (blogginnlegget Norsk regjeringsmøte med verdenshistorisk betydning). HESTMANDEN gikk i militær transport frem til 7. juni, da skipet forlot Norge og ble satt inn i transporttjeneste langs kysten av Storbritannia.  Atlanterhavs-konvoiene led store tap, men konvoiene rundt de britiske øyer var heller ikke farefri. En gang holdt det på å gå galt under et tysk flyangrep. Et av flyene sneiet HESTMANDEN og styrtet i sjøen. Skadene på skipet var en brukket mast.

HESTMANDEN ble omdøpt til VEGAFJORD da Høvding skipsopphugging kjøpte skipet.

HESTMANDEN ble ombygd fra kull- til oljefyring i 1946, og gikk deretter i transporttjeneste i forbindelse med gjenoppbyggingen i Finnmark og Troms. I 1955 kjøpte Høvding skipsopphugging skipet, og døpte det om til VEGAFJORD. Under dette navnet holdt det også på å gå galt, og det til og med på grunn av en ubåt. En tysk ubåt som var senket, skulle heves, og vekten ble i meste laget for HESTMANDEN, som holdt på å kantre. Men nok en gang kom skipet helskinnet hjem.

Men etter fullført skipsopphuggingstjeneste ble HESTMANDEN lagt i opplag og var klar kandidat til selv å bli opphugd. Redningen denne gangen var Norsk Veteranskibsklub, som i 1979 med støtte fra Petter Olsen kjøpte HESTMANDEN og sto for en “møllposeoperasjon” slik at skipet ble foreløpig bevart. Etter 17 år med frivillig restaureringsarbeid fikk skipet status som krigsminnesmerke av Stortinget, og i 1996 ble det fredet av Riksantikvaren. Det forhindret ikke nye økonomiske prøvelser, og nå mangler altså fem millioner kroner til drift.

Høsten 1995 tok sanggruppen Hummer & Canari, der denne bloggeren er et fremtredende medlem, initiativ til en konsert til inntekt for restaureringen av HESTMANDEN. Konserten ble avsluttet med sanggruppens egen sang til HESTMANDEN, som her gjengis i opptak fra konserten.

Les også:
Jubileum for krigsveteranen KNM HITRA (26.10.2018)

(Innlegget ble påbegynt 10.01.2019 og fullført 10.01.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no