Kategoriarkiv: Historie

Stars and stripes forever

Stars and stripes i to versjoner.

De er ikke helt enige med hverandre borte i Sambandsstatene, men overskriften til dette blogginnlegget er de trolig enige om, selv om enkelte gjerne vil ha stjernene plassert på to striper som går i kryss.Kanskje kan de være helt enige om – til og med spille sammen, de som behersker dertil egnede instrumenter – at Sousa-marsjen The Stars and Stripes Forever er et godt valg som unionens offisielle marsj. Ellers synes jeg fortsatt at Jimmie Hendrix’ Woodstock-versjon av nasjonalsangen The Star Spangled Banner er svært god (men man må kjenne originalen) – den har vært brukt her i bloggen minst to ganger.

Klikk på bildet for å høre Alistair Cooke fortelle om USAs nasjonalsanger – etter en innledning om fugler.

Sousa-marsjen  er et tilskudd til patriotisk USAnsk musikk, men er ikke USAs nasjonalsang. Noe slikt hadde ikke landet før i 1931, slik Alistair Cooke fortalte i et av sine Letter from America (best å høre – klikk på  bildet til høyre – men BBC har også lagt ut en tekstversjon av kåseriet).

Det er vanskelig å forbedre Alistair Cookes kåserier, men jeg synes jeg har gjort det ved å lage lenker og gi noen kommentarer til de sangene han forteller om

God Save The Queen
Vi  kjenner melodien som vår kongesang. Jeg fant heldigvis en «riktig» versjon, som begynner stille, og blir «majestetisk» i siste del.

Yankee Doodle
Denne sangen lærte jeg på realskolen. Versjonen med fløyter og trommer passer godt, jeg tror fremføringen er inspirert av en skotsk Massed Pipes & Drums parade

Kaiserhymne (Heil dir im Siegerkranz)
YouTube-versjonen det er lenket til, begynner med bilde av en note. Den ser ekte ut, men viser en annen melodi (hør de første fire taktene av den) enn den man hører.  Ellers ser jeg ikke bort fra at Donald John, som er president i Sambandsstatene til førstkommende onsdag (20.01.2021), kunne tenkt seg en oversatt versjon av denne – særlig tittellinjen – som presidenthymne.

God Bless America
Den innspillingen jeg har valgt, begynner og slutter med kor a-capella (uten instrumentfølge). og kunne klart seg godt uten partiet med fullt orkester –synes jeg.

America the Beautiful
Innspillingen begynner med storband, noe som passer godt for en USAnsk «nasjonal»-sang. Koret kommer inn, litt gospel-aktig, først med melodien unisont, etter hvert flerstemt. Storband og kor hadde vært nok, etter min smak. Solisten synger profft, men denne sangen skal ikke være en prestasjon.
– – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – –
Les mer …
… om vår egen nasjonalsang og et par av verdens vakreste nasjonsanger i Fedrelandssanger og flagg fra 17. mai 2019.

(Innlegget ble påbegynt 14.01.2021 og fullført 14.01.2021)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Leirras

Avstanden mellom Sandvika i Bærum og Ask i Gjerdrum er ca. 35 km.

Når det skjer store ulykker «i nærheten» (det er ca. 35 km i luftlinje til Ask i Gjerdrum), tenker man selvsagt på hvordan man – om mulig – kan bidra til å gjøre situasjonen lettere for de som er rammet. Det ser ut som de er vel ivaretatt av både myndighetene og det nære nabolaget, men hvis noen har bruk for meg, er jeg klar.

Av store rasulykker husker jeg to, og har i tillegg hørt om én. Rissa var stedsnavnet som dukket opp i hukommelsen da jeg hørte at raset i romjulen var et leirskred. I 1979, da Rissa-raset skjedde, hadde jeg et par kolleger som var trøndere, og var derfor bekymret for om de var indirekte berørt (det var de heldigvis ikke). Raset ble filmet av to personer som den dagen tilfeldigvis skulle prøve nyanskaffede smalfilmkameraer. Filmene som Kjell Karlsen og Knut Singstad tok  opp, er blitt brukt i en film som NGI (Norges Geotekniske Institutt) har lagd om kvikkleireras, og som forklarer mye også om det som har skjedd i andre ras.

Rissa og Verdal ligger i hver sin del av Trondheimsfjorden.

I 1953 gikk et leirras ved Bekkelaget i Oslo. Da var jeg så vidt begynt på skolen, men jeg mener å huske raset og bilder i avisen (som jeg ennå ikke hadde begynt å lese). Det var et lite ras, men både tog- og veiforbindelsen sørøstover fra Oslo ble rammet, og fem personer omkom i en buss som ble tatt av raset. Lyskrysset ved Ormsund på Mosseveien ligger midt i rasområdet.

Lyskrysset ved Ormsund ligger midt i rasgropa ved Bekkelaget.

Raset i Verdal skjedde så langt tilbake som i 1893, og var enormt, med en rasoverflate på mer enn tre kvadratkilometer. 116 mennesker omkom. Det finnes noen få bilder fra katastrofen, og selvsagt ingen film, men i en kort dokumentarfilm forteller lokalhistorikeren Øystein Walberg om det som skjedde. Han kommer også inn på hvordan rasulykken ble opplevd av samtidens mennesker.

Direkte og bakenforliggende årsak(er) til raset i Gjerdrum blir kanskje klarlagt etter hvert. Både Rissa- og Bekkelagsraset ble antakelig utløst av gravearbeid (filmen om Rissaraset viser hvordan selv små arbeider kan utløse store skred). Verdalsraset var trolig et naturlig ras, utløst av at Verdalselva hadde gravd seg inn i terrenget.

(Innlegget ble påbegynt 06.01.2021 og fullført 06.01.2021)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Han falt ved Fredriksten

Etter vår kalender døde svenskekongen Karl 12. ved Fredriksten festning i Halden 11. desember 1718 (30. november etter datidens svenske kalender). Dermed var «Den store nordiske krig» nesten slutt; etter at svenskene hadde lidd en rekke nederlag, ble det sluttet fred i 1721.

Ifølge én tradisjon skal Karl 12.s banemann ha vært den norske soldaten Jo på Vedlo fra Myking på Lindåshalvøya nord for Bergen.

Karl 12. ble truffet i hodet av et prosjektil, men hvem skjøt? Ble han drept av sine egne, som ville få slutt på krigen? Eller kom prosjektilet fra norsk side? Svenskene var i ferd med å grave skyttergraver rundt Fredriksten festning, og det var i én av disse Karl 12. befant  seg. Han ville observere om nordmennene forberedte noe motangrep, og da han stakk hodet opp over skyttergraven, ble han truffet. Det kan ha vært et målrettet skudd, men mest sannsynlig var der et prosjektil fra en kardesk, en form for klasebombe, som de norske kanonene skjøt ut hele tiden. Men «ei norsk bygd vet hvem som drepte Karl XII» var overskriften i en  NRK.no- artikkel (med svært gode illustrasjoner!) i 2018, der konklusjonen ikke er like bastant som overskriften, og der både Den store nordiske krig, Karl 12.s død og teoriene om hvordan han ble drept, blir oversiktlig presentert.

To år før sin død gjorde Karl 12. sitt første forsøk på å erobre Norge. Dette felttoget førte heller ikke frem, men har satt spor lokalt rundt Oslofjorden, slik jeg fortalte om i juli 2017 (Jeg vil synge om en helt …)

(Innlegget ble påbegynt 08.11.2020 og fullført 08.11.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

«Den avskyelige snemannen»

Biting står oppført som et av synonymene til detalj i Synonymordboka.no.
Jeg har valgt ordet fordi det også kan være substantivering av verbet å bite.
Begge betydninger kan være aktuelle for det som her skrives.

___________________________________________________________________________

Den norske språkstriden har pågått i omtrent 150 år. Men så vidt jeg vet, er det bare utkjempet ett slag. Det foregikk i Oslo byrett høsten 1963, og Staten (=«samnorsk»-siden) tapte så det sang.

Sigurd Jahr Smebye var nok mer kjent som værmelder i radio enn på fjernsyn, og han slapp å bli «fritatt» for å lese værmeldinger på riksmål.

Bakgrunnen var at statsmeteorolog Sigurd Jahr Smebye hadde lest værmeldingen (i radio, TV-værmeldingen var ikke særlig velutviklet på den tiden) på riksmål, som var hans naturlige talemål, og bl. a. sagt «sne» i stedet for «snø». Dette ble brukt som begrunnelse for å «frita» ham fra å lese opp værmeldingen Det var et  «fritak»  (han ville nok selv foretrukket at jeg skrev «en fritagelse») han ikke ønsket, og han gikk til sak mot Staten for å få lov til å lese værmeldinger igjen. Saken ble også debattert og kommentert i pressen, og Smebye måtte finne seg i å bli karakterisert som i overskriften til dette innlegget og å bli omdøpt til «Snebye».

Dagens værmeldere (i fjernsyn) snakker som de vil.  Og problemet (utfordringen?) med sne/snø unngår de behendig ved å bruke betegnelsen «hvit nedbør». For de mest rett-troende ligger her kimen til en ny konflikt – jeg har ennå ikke hørt noen si «kvit nedbør».

Dommen i «Smebye-saken» ble grundig omtalt i Aftenposten, som også kommenterte den i to lederartikler, Dommen i Smebye-saken og En grenseoppgang. Avisens språknorm var på den tiden svært lik Smebyes språk, og det var liten tvil om at Smebye hadde Aftenpostens støtte, men  den siste av de to lederartiklene vurderte  dommen også ut over det språklige, og kommenterte den mer prinsipielt når det gjaldt forholdet mellom individ og statsmakt.

Tre år før rettssaken ble Smebye tildelt Riksmålsforbundets lytterpris for sin korrekte og velformulerte bruk av riksmål i værmeldingene. I år har Riksmålsforbundet gitt en egen språkgledepris til Linda Eide, velfortjent, etter min mening. Kan juryen ha smuglest blogginnlegget Språksjov og fesjå, særlig siste avsnitt, fra desember 2016?

(Innlegget ble påbegynt 08.12.2020 og fullført 08.12.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Aprildagene for 80 år siden

Noen dager har navn, som dagen i dag: langfredag. Andre eksempler er  julaften, Kristi himmelfartsdag, Mikkelsmess. Jeg kjenner dagens dato som “panikkdagen”, som jeg skrev om her i bloggen for et års tid siden. Jeg opplevde den ikke, men har klare minner om hva foreldene mine fortalte om sine opplevelser dagen etter at Oslo ble inntatt av tyske soldater.

I anledning 80-årsdagen for det tyske angrepet på Norge sendte NRK P2 i går et fem timer langt program. Godt skjult under samletittelen Angrepet på Norge 9. april kunne man der høre utdrag av et langt intervju med Sverre Riisnæs, som var justisminister i Quisling-regjeringen under krigen. NRK Museums podcast skriver om intervjuet:

Angrepet på Norge – Sverre Riisnæs snakker.
Quisling var vår Hellig Olav – NS justisminister Sverre Riisnæs snakker.

«Gal mann til rett tid» het boken som historiker Nils Johan Ringdal ga ut i 1989. Tittelen spiller på at den beryktede NS justisminister Sverre Riisnæs, en av de øverste navnene på motstandsbevegelsens liste over krigsforbrytere, ikke ble dømt i Landssvikoppgjøret. Riisnæs framsto som utilregnelig og ute av stand til hverken å forstå tiltalen eller forklare seg. Dermed unnslapp Riisnæs dødsstraff og ble isteden dømt til tvungen forvaring på Reitgjerdet sinnsykeasyl, uten at selve landssviksaken mot ham var tatt opp til doms. NRK-intervju klausulert Da saken mot Sverre Riisnæs ble foreldet i 1973 fikk den gamle naziministeren tilbake sitt pass og reiste sporenstreks til et lite kloster i byen Sortino på Syd-Sicilia. Deretter flyttet han til Wien, hvor han bodde fram til han til slutt kom tilbake til et sykehjem i Oslo hvor han døde i 1988, 90 år gammel. Mens han bodde i Wien og senere og senere også da Riisnæs kom tilbake til Oslo, ble han grundig intervjuet av den legendariske NRK-mannen Per Bøhn. I til sammen fire sesjoner, med totalt mer enn 10 timer opptak, fortalte Riisnæs om sitt liv til den pensjonerte sjefen for Dagsnytt og motstandsmannen Per Bøhn.”

Klikk på illustrasjonen for å lese hva Wikipedia skiver om binders – også som motstandssymbol under okkupasjonen 1940-45. Der kzn også plakaten forstørres og leses.

NRK TV markerte også 80-årsminnet, bl.a. med nyhetsinnslag som omtalte bindersen som “symbolet på motstanden i Norge under krigen”, men uten å forklare hvorfor nettopp dette symbolet ble valgt (“vi holder sammen”). Les advarselen til høyre og følg lenken til Wikipedia for å få vite mer om dette. Hovedinnslaget om 9. april 1940 i kveldens TV-program var en interessant film om kampene mellom norske og tyske styrker på Ringerike uken etter 9. april. Den inneholdt mange opplysninger, men var vanskelig å følge uten kart, som derfor gjengis her (les veiledning under kartet nederst).

Klikk på bildet for å se filmen (lenke til NRKs nettsider). Bruk menylinjen nederst i filmbildet til å slå av norske undertekster (all tale er på norsk), som av og til dekker interessante detaljer i bildet. Bruk pauseknappen når det er ønskelig å se på kartet, som kommer opp i eget bilde.
Klikk på kartet for å se det direkte på Karrtverkets nettsider. Hold venstreknappen nede og trekk kartet nedover og til høyre slik at det oransje merket ved Ringkollen står ved nederste kant (som på kartet ovenfor). Da er hele filmens område – strekningen mellom Hønefoss og Jevnaker – synlig. Om ønskelig kan hjulet på musen brukes for å zoome inn og ut, og ukjente stedsnavn kan finnes ved hjelp av søkefeltet øverst til venstre.

(Innlegget ble påbegynt 08.04.2020 og fullført 09.04.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

En revyvise om verden og Akershus

“Verden er vel sånn omtrent som Akershus” er tittelen på en revyvise som Arild Feldborg skrev på 1950-tallet. Den er til dels skremmende aktuell, som bloggens lesere kan høre nedenfor etter noen innledende merknader.

Visen  er formet som et brev fra Trygve Lie til Dag Hammarkjöld. Lie var FNs første generalsekretær. Han ble avløst av Hammarskjöld i 1953, og ble utnevnt til fylkesmann i Oslo og Akershus i 1955.

               
FNs to første generalsekretærer, Trygve Lie (t.v.) og Dag Hammarskjöld (t.h.).

I “brevet” sammenlikner han verdenssituasjonen midt på 1950-tallet med forholdene i Akershus fylke. Beskrivelsen er forbausende lik dagens nyhetsbilde, særlig i første vers (vi må “oversette” den daværende Drammensveien til E18). Noen av kommunenavnene er fra før forrige kommunereform i 1964, og Feldborg omtaler også kirkesognet Såner som om det var en kommune på linje med Son litt lenger vest. Han tar seg også den kunstneriske frihet å innlemme Vestfold-øya Hvasser (som aldri har vært kommune) i Akershus, trolig for å finne et ord som rimer på Nasser, datidens egyptiske president.

For statslederne tilhører selvsagt femtitallet. De fremste av dem er Ike og Krust, oppnavn på henholdsvis den amerikanske presidenten Dwight D. Eisenhower og Sovjetunionens partisekretær Nikita Krustsjov. Navnet på den sovjetiske utenriksministeren Molotov, kjent for i internasjonale forhandlinger stadig å si “njet” (nei),  er også brukt for å karakterisere en viss protestholdning.

      
F.v.: Dwight D. Eisenhower, Nikita Krustsjov, Andrej Gromyko

Da Trygve Lie ble fylkesmann, lå hovedkvarteret for NATOs nordkommando på Kolsås i Bærum. I Bærum lå også Oslos hovedflyplass Fornebu, som ennå ikke hadde rullebaner som kunne motta jetpassasjerfly. Og da som nå var det på moten å bruke engelske uttrykk som news og shake hands (uttalt “sjeik hens”) i norske setninger. For bloggens yngre lesere (de eldre må ha meg unnskyldt for selvfølgeligheter) kan det opplyses at å “drikke dus” betydde at man deretter skulle tiltale hverandre med du, ikke De, og når det ble tatt gjennomslag, brukte man blåpapir og ett ekstra ark i skrivemaskinen, slik at en kopi ble skrevet samtidig med originalen.

Trygve Lie var utenriksminister i den norske eksilregjeringen i London under krigen. Som generalsekretær i FN skal han a vært en ordentlig boss (i engelsk, ikke bergensk betydning). Så når han skriver brev til Hammarskjöld, forestiller jeg meg at han har innkalt sin sekretær for å diktere brevet, som hun (sekretæren var helt sikkert en dame) formodentlig stenograferte og deretter maskinskrev. Avslutningen av visen kan tyde på dette.

Her kommer,. som annonsert innledningsvis, Verden er vel sånn omtrent som Akershus. Det er bloggeren selv som står for fremføringen, som er slik jeg lærte visen fra et radio-opptak med Carsten Byhring på 1960-tallet. Som i opptaket ligger melodien i pianoet, mens “Trygve Lie” dikterer til sin sekretær:

For å få riktig lydbalanse mellom piano og tale,  er pianoet spilt inn først, før teksten er lagt oppå. Min vanlige fremføring er å spille og snakke samtidig.

At jeg har kunnet gjenopplive denne teksten i mitt hode, er enda et eksempel på vårt fortreffelige biliotekvesen. Jeg prøvde utallige varianter av google-søk, men måtte gi opp. Så sendte jeg e-post til Nasjonalbiblioteket lørdag for tre uker siden, og regnet med svar i løpet av januar. Men allerede mandag morgen, første arbeidsdag etter at jeg hadde spurt, kom svaret. Tirsdag var jeg på Sandvika bibliotek for å bestille kopi av teksten (p.g.a. opphavsrettslige forhold måtte det gjøres slik) og uken etter kunne jeg hente kopien. Tusen takk til Astrid Nora Ressem på Nasjonalbiblioteket og til mine hjelpere på Sandvika bibliotek (navn dessverre ukjent)! En rekke firmaers og institusjoners kunde-“service” har mye å lære av dere.

(Innlegget ble påbegynt 28.01.2020 og fullført 30.01.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Anbefales: Foredrag mot historieløshet

Melding til bloggens abonnenter:
Ved en teknisk feil lå dette blogginnlegget ute allerede fra 25. desember.

___________________________________________________________________________

På grunn av reising i julehelgen blir det lite tid til å skrive egen tekst i bloggen. Da gjør jeg som før: lar andre ta jobben. Denne gangen er det i form av seks foredrag holdt i Nasjonalbiblioteket i høst av professor Terje Tvedt. Fellestittelen er Seks foredrag mot samtidens historieløshet, og Tvedt tar for seg de virkelig store linjene i verdenshistorien. Foredragene kan enten høres direkte eller lastes ned som lydfiler, eller de kan ses i videoopptak fra Nasjonalbiblioteket. Videofilene har også med spørsmålsrunden etter hvert foredrag. Foredragene var svært godt besøkt, det var fullt i foredragssalen og i de to rommene med direkte videooverføring, og noen måtte gå hjem uten å få plass.

1. Begynnelsen: De første sivilisasjonene.
Lydfil (kan høres direkte eller lastes ned).
Videofil (har også med spørsmålsrunde etter foredraget).

2. Da Kina og muslimske imperier dominerte.
Lydfil (kan høres direkte eller lastes ned).
Videofil (har også med spørsmålsrunde etter foredraget).

3. Den moderne verdens framvekst.
Lydfil (kan høres direkte eller lastes ned).
Videofil (har også med spørsmålsrunde etter foredraget).

4. Europeisk kolonialisme.
Lydfil (kan høres direkte eller lastes ned).
Videofil (har også med spørsmålsrunde etter foredraget).

5. USAs århundre og Kinas ambisjoner.
Lydfil (kan høres direkte eller lastes ned).
Videofil (har også med spørsmålsrunde etter foredraget).

6. Er verden på vei mot stupet?
Lydfil (kan høres direkte eller lastes ned).
Videofil (har også med spørsmålsrunde etter foredraget).

Terje Tvedt har vært gjest her i bloggen tidligere. Blogginnlegget Professor med interessante iakttakelser handler om hans bok Det internasjonale gjennombruddet, og har også med videoopptak av møtet på Litteraturhuset i Oslo, der han fortalte om boken.

(Innlegget ble påbegynt 21.12.2019 og fullført 25.12.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Bylyder som forsvant

Her på bruket kommer det stadig nye lyder til, f. eks. økende trafikk på E18, utescene på Kadettangen med det jeg kaller “dunk-dunk”-musikk, russebusser m.m.m. En lyd jeg ikke savner, er brølene fra fly som tok av fra Fornebu. De forsvant da flyplassen flyttet til Gardermoen i 1998. I Dagsavisen fortalte Arnt Folmer i sommer om andre lyder som er blitt borte. Han er en ekte veteran, født i 1921, og minnes lyder som en gang fylte Oslo, byen han vokste opp i. Det er en tankevekkende og leseverdig tekst, som jeg lar erstatte det jeg selv burde skrevet, men som jeg ikke får tid til p.g.a. forberedelsene til eplehøstedagen i morgen . Klikk på oppslaget nedenfor for å lese.

(Innlegget ble påbegynt 08.09.2019 og fullført 08.09.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Norske krigsseilere: tilgjengelig informasjon og ny forskning

Historien om de norske krigsseilerne under siste verdenskrig er full av dramatikk. De fikk en skammelig behandling etter krigen, men hadde reist seg selv en bauta i form av resultatet av sin innsats, som hadde stor betydning både for den allierte seieren og for Norge (les mer i blogginnlegget Norsk regjeringsmøte med verdenshistorisk betydning).

Nylig kunne Dagsavisen fortelle at det første mastergradsstipendet fra Polstjernefondet, Jon Micelets fond for dokumentasjon  av krigsseilas under og etter 2. verdenskrig, er blitt utdelt. Mottaker er historiestudent Erlend Lundvall, som i sitt mastergradsprosjekt tar for seg bevæpningen av den norske handelsflåten under krigen. Oldefaren hans var kaptein på MT ATHENE, som krigsforliste 10. juni 1942 i konvoi i Middelhavet (les hans rapport om forliset fra sjøforklaringen i Kairo), og denne delen av familiehistorien har bidratt til temavalget.

Jon Michelet bidro selv til å gjøre krigsseilernes historie kjent. Hans seksbindsverk En sjøens helt er en oppdiktet, men svært dokumentarisk preget historie som følger Halvor Skramstad som sjømann under og like etter krigen. Historikernes fremstilling  står i fembindsverket Handelsflåten i krig fra 1990-tallet. Men krigsseilernes historie er langt fra “ferdig forsket”, og bør i likhet med annen norsk krigshistorie ses på av nye generasjoner som kan ha nye innfallsvinkler.

Minnehallen i Stavern.

Allerede da verdenskrigen brøt ut i september 1939, visste norske sjøfolk at dette var farlig. Jeg så en dokumentarfilm der en som hadde seilt i begge verdenskrigene, ble spurt hvordan sjømannslivet var under 1. verdenskrig da Norge var nøytralt. Svaret kom spontant: “Nøytralt? Vi var da faen ikke nøytrale, dem skøyt jo på oss!” 2.500 norske sjøfolk omkom i krigsforlis 1914-18, og etter krigen var det den gang ingen tvil om at de hadde gjort en viktig innsats, bl. a. ved å bringe forsyninger til Norge. Kort tid etter krigen utkom en bok med navnet på alle de krigsforliste sjømennene, og Minnehallen i Stavern ble reist etter en arkitektkonkurranse i 1923 og innviet av Kong Haakon 7. i 1926.

Etter 2. verdenskrig var det ikke samme oppmerksomhet om de som hadde bidratt i krigsinnsatsen ved å fortsette å gjøre jobben som sivile sjøfolk. Jeg tror det kan skyldes at det denne gangen hadde foregått krigshandlinger i Norge, og at mange hadde følt okkupasjonsmaktens brutalitet. Likevel er det rart at det tok så lang tid før anerkjennelsen av krigsseilernes innsats kom. “Godt og vel 40 år etter så fikk dem medalje for det,” sang Erik Bye i en vise om norske sjøfolk. Som en del av forberedelsene til denne sene æresbevisningen  gjorde Harris Gregersen og Margrete Otter i 1987 den store jobben å kopiere alle sjøforklaringer og mannskapslister fra de 517 forlisene i Nortraship-flåten. Forsvarsmuseet og Norsk Sjøfartsmuseum fikk ett kopisett hver med et følgeskriv der det bl.a. sto: “Materialet tillates brukt av interesserte, men tillates ikke fjernet fra museene. Helst så vi at det – i likhet med 1. verdenskrigs forlis – blir trykt og oppbevart i bokform.”

Lenge var disse kopiene det beste som fantes av kilder for bl.a. familier som ville finne ut av “sin” krigsseilers historie. Men nøkkelen for å finne opplysninger var at man kjente til hvilket skip vedkommende hadde seilt på, for innholdet i de mange ringpermene var ordnet alfabetisk på skipsnavn. Det var derfor en stor forbedring da Oslo Internasjonale Sjømannshjems Fond bevilget midler slik at Sjøfartsmuseet kunne overføre sjøforklaringene til en søkbar database. Det måtte gjøres ved avskrift av forklaringene, en jobb jeg var så heldig å få utføre. Senere var jeg undervisningsleder ved museet, og handelsflåten under krigen var ett av temaene vi tilbød for ungdomsskole og videregående skole. Da spurte jeg alltid om elevene kjente til noen i familien som hadde seilt ute under krigen, og noen ganger kunne jeg sende en stolt ungdom hjem med utskrift av sjøforklaring og mannskapsliste fra det krigsforliset som en eldre slektning hadde vært med på. Databasen ble forøvrig senere utgitt i bokform, med et fyldig register over personer og skip , og dermed fikk Harris Gregersen og Margrete Otter sitt ønske oppfylt.

Ulempen med det databaserte registeret var at det bare omfattet sjøfolk som hadde vært med på et forlis, noe over 13.000 navn. Det var et stort tall, men langt fra alle. Krigsseilerregisteret i Kristiansand har som mål å finne alle. Sjøfartsmuseets database er en del av registeret sammen med mange andre kilder, og Arkivet freds- og menneskerettighetssenter står for kvalitetssikring av opplysningene. Registeret omfatter nå navn på 29.591 norske og 17.878 utenlandske sjøfolk i Nortraship-flåten.

Mange krigsseilere fikk senskader, ikke minst av de psykiske påkjenningene som for noen varte i seks år, fra krigsutbruddet i september 1939 til Japans kapitulasjon i august 1945. Men når det virkelig gjaldt, var de tilbake i kamp. Det skjedde under Jotun-brannen i Sandefjord i 1976. Og det skjedde da det brøt ut brann i Hellesøy, der en av beboerne var krigsseiler. Guri Hjeltnes forteller:

___En natt vinteren 1968/69 år siden brøt det ut brann i den lille kystbygda Hellesøy lengst nord i Øygarden. Brannen startet i et bolighus med eternittvegger. Flammene skjøt ut eternittplater som landet på andre hus, brannen spredte seg raskt. Husene sto tett i tett i Hellesøy. Alle som kunne, måtte ut for å hindre at hele bygda brant opp.
___Datterens første tanke var at nå kom faren til å dø. Han som ikke tålte noen ting, kunne ikke tåle en brann i nabolaget.
“Hvordan gikk det med far?” spurte Ingrid Sæterdal moren. Hun gikk på gymnaset i Bergen og ringte hjem til foreldrene i Hellesøy.
___“Nei, med far,” svarte moren, “-med ham gikk det fint. Han var ute natten igjennom for å slokke, han var med på å lede hele brannslukningsarbeidet fra starten av.”
___Faren hadde tatt varebilen – foreldrene drev butikk – og kjørt etter brannpumpen. Alt hadde vært hektisk, folk var oppskjørtet og redde. Men Ingrid Sæterdals far hadde gitt kommando og beholdt kontrollen. Faren skrudde ned når de andre skrudde opp, ga klare ordrer på en rolig og sindig måte.
___Walter Sæterdal var krigsseiler. Han hadde seilt ute gjennom alle krigsår, blant annet om bord i eskortefartøyer som fulgte konvoiene over Atlanterhavet i ubåtflokkenes tid. Femti overfarter over Atlanteren, kamp mellom ubåter og eskorte, vellykket og mislykket redning av overlevende fra handelsskip – alskens minner bar han med seg i hele etterkrigstiden.
___Men dette visste ikke barna. Han fortalte dem aldri noe alvorlig fra krigen. I oppveksten så de bare at faren var uforutsigbar, de visste aldri hvordan han ville reagere. Han taklet nye situasjoner dårlig, kunne være oppfarende og urimelig især når mye skjedde på en gang. Han reagerte på lyder, telefon, ringeklokke. Barna måtte ikke skrike og ikke løpe bak ryggen hans. Ja, falt en gaffel ned fra bordet, hoppet han opp.
___Faren var krigsskadd, og det satte sitt preg på hele familien. …
___Så brant det hjemme i Hellesøy. Og far ble med ett en annen, til familiens forundring. Moren kjente ikke ektemannen igjen etter brannen som truet med å legge hjembygda i aske. Han kom først hjem igjen til frokost, etter å ha stått på hele natten. Bygda var berget, Walter Sæterdal var helt rolig, drakk kaffe, gikk og la seg som om ingenting hadde skjedd.
___Da Ingrid Sæterdal ble voksen, kom hun en dag hjem med Arne Hartmarks bok om Atlanterhavsslaget og de norske korvettene. Da begynte faren å gråte. Han åpnet ikke boken eller snakket med datteren. Walter Sæterdal sa bare ut i luften: “Det var så mange vi ikke klarte å redde”.

Utdrag fra Epilog – brannen i bind 4 av verket Handelsflåten i krig 1939-1945.

(Innlegget ble påbegynt 05.06.2019 og fullført 05.06.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

“Panikkdagen” i Oslo var 10. april 1940, ikke 9. april

Biting står oppført som et av synonymene til detalj i Synonymordboka.no.
Jeg har valgt ordet fordi det også kan være substantivering av verbet å bite.
Begge betydninger kan være aktuelle for det som her omtales.

___________________________________________________________________________

“Aldri mer 9. april” er et slagord fra etterkrigstiden. Det virket ikke i år heller. Tirsdag denne uken var det 9. april igjen, etterfulgt av onsdag 10. april. I mine foreldres hukommelse satt begge disse datoene spikret: den tyske innmarsjen i Oslo 9. april, “panikkdagen” 10. april.

NRK-serien Det umulige landet handler om samferdsel i Norge sett fra ulike synsvinkler. Tredje del, med tittelen Krig og fred, forteller bl.a. om hvordan Norges Banks gullbeholdning ble fraktet på 26 lastebiler ut av Oslo samtidig som tyske soldater marsjerte inn i byen. Der gjør redaksjonen det “mesterstykke” å slå sammen invasjonen 9. april og “panikkdagen” 10. april. Her er utsnitt av fortellingen i fjernsynsserien:

Her forteller sjåføren, som blir omtalt som “spesialist på veteranbiler”, at Trondheimsveien var full av folk da den siste bilen i gulltransporten kjørte ut av Oslo midt på dagen 9. aprll. Programlederen sier at “det fortelles at folk reagerte med sinne over å bli forbipassert”, men han oppgir ingen kilde. Uttalelsene illustreres med film av folk som flykter ut av Oslo. Denne filmen har jeg sett før og arkivert som illustrasjon av “panikkdagen” 10. april (filmen er uten lyd):

Gulltransporten er en fantastisk historie, og det er ikke nødvendig å gjøre den mer dramatisk enn den var ved å slå sammen hendelser på to forskjellige aprildager i 1940.

Far og mor hadde ennå ikke truffet hverandre i 1940, og opplevde “panikkdagen” på forskjellig måte. Mor arbeidet som bokholder i et firma i Storgaten, og fortalte at de gikk ned i kjelleren da det gikk flyalarm 10. april i halv tolvtiden. Hun undret seg i ettertid på hvordan de der nede, isolert fra omverdenen, hadde hørt ryktet om at Oslo skulle bombes av britiske fly, det som kan ha vært årsaken til den panikkartede flukten ut av byen. Jeg husker ikke om hun rømte byen, men tror kanskje hun nøyde seg med å dra hjem til Kampen, som i hvert fall var utenfor sentrum. Far hadde sendt sin søster, som var hans medhjelper i butikken, med Bergensbanen for at hun skulle være i sikkerhet på Oma. Dermed nådde hun akkurat frem til bombingen av Voss … Selv gikk far og en som arbeidet i fargehandelen ved siden av hans butikk, opp Trondheimsveien for å komme ut av byen. Men oppe ved Sinsenkrysset stoppet de litt og så ut over byen og fjorden, og det var helt fredelig. Da snudde de og gikk tilbake.

Det var nok 9. april som gjorde mest inntrykk på far. Han hørte til de som var blitt fritrukket for militærtjeneste på 1930-tallet, men skulle møte på Bømoen ved Voss ved eventuell mobilisering. Siden han var i Oslo, fant han ut at Akershus festning måtte være riktig sted å melde seg, og han fortalte flere ganger om at han låste døren til butikken for å dra dit, og lurte på om han noen gang kom til å låse den opp igjen. Men på vei til festningen møtte han noen kamerater, som kunne fortelle at han kunne spare seg turen dit, for der var allerede tyskerne. Så da ble Fruktforretningen Hardangers fars krigsinnsats, slik jeg fortalte om i et blogginnlegg i desember.

(Innlegget ble påbegynt 10.04.2019 og fullført 11.04.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no