Kolonialbutikken i Sandvika

Andre blogginnlegg om Sandvikas lokalhistorie: se lenker under dette innlegget.
___________________________________________________________________________

Meny Helgerudhallen i «gågaten» i Sandvika åpnet forrige uke etter å ha gjennomgått en fornyelse. Forretningen har endret litt på vareutvalget, noe som bl.a. innebærer Dagsavisen ikke står i avishyllen. Dermed er kundeantallet også redusert med én, siden jeg har vært innom daglig de siste årene for å kjøpe denne avisen. Men jeg har ikke ikke kjøpt særlig mye mer, så butikken overlever nok tapet.

Søstrene Tjernslis Fedevarer til høyre. Apotekgården i bakgrunnen ligger omtrent der plassen med fontenen foran Sandvika stasjon ligger i dag. Bygningene til venstre står fortsatt.

Da jeg første gang fikk lov til å gå alene til Sandvika , var det for å handle i for mor i Helgerud kolonial, femtitallets forgjenger til Meny Helgerudhallen. Butikken lå i den bygningen som søstrene Petra og Olava Tjernsli hadde fått reist i 1896. De drev Søstrene Tjernslis Fedevarer på gateplan, og hadde leilighet i 2. etasje. Etter et par eierskifter var den blitt til min barndoms «Helgerud», som forsynte familien med kolonialvarer. Det omfattet ikke kjøtt, som vi handlet hos Bjerkaas, og heller ikke fisk, som vi kjøpte i Bærum Fiskecentral eller til nød hos Torvø. Brød hadde Helgerud, men finere bakervarer ble handlet hos Østbys eller Brekkes bakeri.

I min barndom var det etter hva jeg husker tre kolonialbutikker i hele Sandvika (det som nå er Sandvika Øst og Nord) i tillegg til Helgerud. I Budstikkegården holdt Ingvarda Løken til i lokalet der det nå er utsalg av kunsthåndverk. Samvirkelaget lå i Arnesen-gården, en trebygning ved broen over Rønne elv. På Løkketangen omtrent ved krysset med Brynsveien lå Stangebye kolonial, med eget bakeri i bakgården. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang var inne i disse butikkene, vi handlet hos Helgerud.

Nå var nok ikke min familie en stor kunde, for far drev frukt- og grønnsaksbutikk i Oslo, og mest mulig av matvarene hjemme kom derfra. Noe av det var slikt som kundene ikke ville ha, men som mor gjorde bruk av. Et brunflekket blomkålhode kunne skrapes og var ellers fullt brukbart. På tomater som var delvis bløte, kunne det dårlige skjæres bort og resten brukes til tomatsuppe. Drueklaser kom ikke hjem til oss, men de løse druene som å igjen i kassen når klasene var tatt ut, ble skylt og samlet i glassbolle hjemme.

Når det kommer en båt med bananer var en av sangene under okkupasjonen, da bananer og andre sydfrukter ikke var å få. Det opplevde ikke jeg, men jeg husker at bananer kom i salg igjen, og jeg forbinder det med Helgerud kolonial. Der var jeg for å handle for mor, og fikk vite at hver av kundene kunne få kjøpe en klase bananer. Men jeg takket nei, med begrunnelse at far hadde fruktbutikk, og sikkert tok med bananer hjem.

Levering av øl til Helgerud kolonial i august 1959. Den nye Ringigården under bygging i bakgrunnen. Taket på den gamle Bjerkaasgården bak Frydelundbilen.

Sandvika forandret seg voldsomt i løpet av 1960-tallet. På et bilde fra 1960 står Alf Helgerud ved inngangen til butikken og tar imot øl fra Frydenlund. I bakgrunnen ser vi den nye Ringigården, det første nybygget i denne delen av Sandvika etter krigen. Senere kom den nye Bjerkaasgården på motsatt hjørne av den nåværende Kinoveien. Gården utmerker seg ved å ha beholdt den plassen som var foran den gamle bygningen, noe som gir Rådmann Halmrasts vei («gågaten») et åpent og luftig preg, tross betongen. For på den siden av gaten der Helgerud kolonial lå, er ikke noe av det gamle bevart. Bygningen som søstrene Tjernsli reiste, bygningen med Østbys bakeri og senere kafeteria i 2. etasje, «Rønna» som opprinnelig huset Sandvikens Middelskole, og der jeg gikk 1. realskoleklasse, Gråstua med Brekkes bakeri og gartner Jensen – alt er borte og erstattet med tung betongarkitektur. Til og med fjellet bak, der Høegh holdt til på Sverigehaugen, er fjernet til fordel for Tinghuset og den tidligere politistasjonen.

Helgerud Kolonial ble til Helgerudhallen, som var en for sin tid stor selvbetjeningsbutikk da den åpnet. Der ble jeg kunde etter hvert som jeg etablerte meg på egne ben, og der nøt jeg godt av at familien hadde vært kunde siden vi kom til Sandvika i 1948. En gang skulle jeg handle inn mineralvann, øl og snacks til en konsertfest med sanggruppen, og vi skulle betale på etterskudd når vi visste hva vi hadde brukt. Noen kasser drikkevarer pluss det øvrige sto klart til å bli lastet inn i bilen, og jeg ventet på at dette skulle skrives opp, slik at jeg kunne kvittere. Da viste det seg at butikksjefen syntes det var unødvendig, for han visste jo hvem jeg var. Da jeg nevnte at det kunne være greit å ha det skrevet opp med tanke på betaling, rev han et hjørne av lokket på en pappeske og noterte på pappbiten hva jeg hadde fått med meg.

Det ble eierskifter igjen, og etter hvert Meny-butikk. Den mistet meg som kunde fordi jeg skiftet arbeidsplass slik at jeg ikke passerte den på vei hjem, og også fordi jeg ikke lenger kjente noen der. Men de siste årene har Meny Helgerudhallen vært min aviskiosk, det nærmeste av to steder på denne siden av Sandvikselva som har solgt Dagsavisen (Narvesen i Sandvika stasjon er det andre). Butikken har også utmerket seg ved å ha nesten bare hyggelige folk i kassen (unntaket er beskrevet i blogginnlegget Brysom kunde). Jeg synes det er litt trist å bli sviktet av den butikken jeg har lengst kundeforhold til i Sandvika, og sender dette innlegget til Meny Helgerudhallen med oppfordring om at Dagsavisen blir tatt inn i vareutvalget igjen.

Noen spør sikkert hvorfor jeg ikke bare kan tegne et abonnement og få Dagsavisen i postkassen? Svaret er enkelt: En daglig tur til Sandvika der jeg treffer mennesker, er mye hyggeligere enn en tur til postkassen.
___________________________________________________________________________
I bloggen står disse innleggene om Sandvikas lokalhistorie:
“Gamlebyen” i Sandvika: Det som forsvant
“Gamlebyen” i Sandvika – urørt siden ca. 1900
Kolonialbutikken i Sandvika
Apotekergården i Sandvika med fortidens apotek
Løkke i Sandvika
Løkketangen, trebyen som kunne blitt Sandvikas “gamla stan”
Kadettangen var for lenge siden en tange
Arkitektur i mitt nærmeste nabolag
Sandvikas driftige damer
Gamle bilder fra Sandvika og Blommenholm
SCHWABENLAND – lokal krigshistorie med fjerne forgreninger

.
(Innlegget ble påbegynt 18.04.2018 og fullført 19.04.2018)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

14 + 20 =