Kategoriarkiv: Medier

Ukens biting: Nyheter på radio og ny finansiering for NRK

Biting står oppført som et av synonymene til detalj i Synonymordboka.no.
Jeg har valgt ordet fordi det også kan være substantivering av verbet å bite.
Begge betydninger kan være aktuelle for det som her omtales.

___________________________________________________________________________

Farvel til NRKs nyhetsredaksjoner skrev jeg i slutten av desember i fjor, og henviste for fremtiden omtale av NRK-nyheter til den mindre seriøse delen av bloggen, Alternative fakta. Når det likevel omtales her, er det med understreking av bi-ting i overskriften. Om morgenen hører jeg nyhetssendinger fra Radionyhetene (nyhetsleverandør til flere lokalradioer), BBC og NRK – i den rekkefølgen. En sammenlikning av de tre nyhetssendingene sist tirsdag forklarer hvorfor.


Hovedpunktene i nyhetene 6. juni kl. 9.00 fra Radionyhetene, NRK og BBC (klikk på navnene for å høre). Høyden på tekstrammene tilsvarer lengden på innslaget. Klikk på bildet ovenfor for å få teksten i leselig størrelse.

Når jeg har hørt de tre sendingene, slår det meg hvor utrolig innholdsløs NRK-sendingen er. Tre saker på tre minutter er hva NRK klarer (gjennomsnittlig 60 sekunder pr. sak), dels med gjentakelse i intervjuform av akkurat det samme som er sagt i ingressen til saken. Radionyhetenes to-minutters sending består av fem oppleste meldinger (ingen innslag fra korrespondenter eller intervjuobjekter) og hver sak får i snitt 25 sekunder. I BBCs fem-minutters sending har nesten alle de åtte sakene korte korrespondentinnslag, og hver sak får 37,5 sekunder i snitt.

BBC er uslåelig på utenriksstoff. Men at NRK ikke har én eneste utenrikssak, er nokså utrolig. NRKs få  utenrikskorrespondenter kan selvsagt ikke dekke alt. Men det er vel også noen her i hjemmeredaksjonen som følger med på internasjonale nyhetsbyråer? Radionyhetene har også utenriksmeldinger, og når Radio Riks innleder nyhetsbulletinen med sitt eget “Lokale nyheter: …”, kan det gi pussige utslag (dårlig lydkvalitet p.g.a. opptak med bilkamera fra bilradio:

De to norske nyhetsredaksjonene er nokså forskjellige. Radionyhetene lages av enkeltmannsforetaket Bording Media, som har forholdsvis få ansatte og som – så vidt jeg vet – ikke får offentlig støtte. NRK har ca. 1.700 journalister, og har hittil vært finansiert av en årlig lisensavgift på ca. 3000 kroner betalt av de fleste husstander.

Fra årsskiftet endres NRK-finansieringen fra husstandsavgift til enkeltpersonsavgift. Med unntak for noen grupper med svak økonomi får alle som betaler skatt, et NRK-tillegg i skatten på mellom 200 og 1700 kroner. Pengene går ikke direkte til NRK, men blir bevilget av Stortinget, som skal vedta NRK-finansiering for fire år om gangen. Kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen sier til Dagens Næringsliv: “Min tilnærming er at dersom NRK opprettholder omdømme og tillit hos befolkningen, og er godt likt hos folk flest, da vil også politikerne sørge for rimelige rammer for NRK”. Slilk jeg opplever NRK-nyhetene, når de ikke opp på noen av de tre områdene han nevner.
–  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –
Nyhetssendingene fra NRK og BBC er tilgjengelig på nettet hele tiden. Radionyhetene sender hver time på en rekke lokalradioer, og må høres direkte (10-sendingen er tilgjengelig hele døgnet på Bording Medias nettsider).

(Innlegget ble påbegynt 07.08.2019 og fullført 08.08.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

NRK og Satiriks-trioen “Norske Grønnsaker” spiller jødescrabble

Twitter-meldingen der Norske Grønnsaker lanserte sketsjen. Den kom senere i ny versjon uten teksten “Tagg en jøde!”

NRK har trukket tilbake sketsjen der Satiriks-redaksjonen trodde det gikk an å være morsom med ordet “jødesvin”. Animasjons-kollektivet Norske Grønnsaker (Arild Ørnholt, Marius Stene og Jan Petter Aarskog), som laget sketsjen, har fjernet “Tagg en jøde!” fra Twittermeldingen som sketsjen ble sendt ut med.

“Tagg en jøde” er ikke en ny ide fra NRK og Norske Grønssaker. Bildet er tatt i Oslo høsten 1940.

NRK ved underholdningsredaktør Charlo Halvorsen har beklaget at ordet “jødesvin” ble brukt og at NRK har såret jøder. I beklagelsen nevnes også Norske Grønnsakers twitter-melding, som Halvorsen omtaler som “absolutt ikke noen heldig formulering”. Begrepet “antisemittisme” forekommer ikke i beklagelsen.

Noen dager før NRKs tilbaketog skrev Monica Csango et debattinnlegg i Aftenposten under tittelen NRK-sketsjen er pur antisemittisme.  Charlo Halvorsens svar, Satiriks-sketsjen er ikke antisemittisk, sto dagen før sketsjen ble fjernet og NRK beklaget. Meningsutvekslingen ble avsluttet med Csangos innlegg NRK bagatelliserer bruk av dehumaniserende retorikk. På lederplass mente Aftenposten før NRKs tilbaketog at det kan diskuteres om sketsjen er antisemittisk. Dagsavisen mente etter tilbaketoget at det var klokt av NRK å avvise at sketsjen er antisemittisk, og skriver: “Den var … ikke ment å ramme med forsett. Ubetenksomhet må ikke ses på og straffes som bevisst rasisme.”

Slik velger NRK å illustrere det de kaller “scrabble-sketsjen”, og som alle andre kaller “jødesvin-sketsjen” – illustrert med bildet øverst i dette innlegget.

Det er ikke mye ubetenksomhet å spore, såvidt jeg kan finne ut. Jeg har ikke sett sketsjen, men jeg har hørt deler av lydsporet, har lest beskrivelser og har sett tegninger. Og jeg har lest beklagelsen. “Satiriks scrabble-sketsj” skriver Charlo Halvorsen der. Men sketsjens forfatter(e) har ikke peiling på Scrabble, og har ikke forsøkt å sette seg inn i spillet: Ordet på bokstavstativet har én bokstav mer enn det maksimale antallet etter Scrabbles regler, på motpartens stativ står også én bokstav for mye, poengtallet på bokstavene Ø og I er feil. Så betegnelsen “scrabble-sketsj” oppfatter jeg som et forsøk på å underkommunisere hva dette handler om. Aftenposten bruker den presise beskrivelsen “jødesvin-sketsjen”. Det er også påfallende at NRK illustrerer sine tekster med et nøytralt bilde av scrabblespillerne sett fra siden, mens alle andre viser bildet som er grunnlaget for kritikken, der ordet “jødesvin” skriker imot en.

Uten at jeg tar stilling til om sketsjen i seg selv er antisemittisk, må jeg ha lov til å påstå at den avdekker antisemittisk tankegods. Ordet “jødesvin” er bevisst valgt. Hvorvidt nedsettende uttrykk om andre raser (svarting, negerfaen, lappjævel …) eller religioner (muslimjævel, turbantulling, prestefaen …) har vært vurdert, tviler jeg på, for da kunne Norske Grønnsaker ikke brukt det “morsomme” uttrykket “tagg en jøde” da sketsjen ble lagt ut på nettet. Så jeg anser det for sikkert at én eller flere av denne gruppens medlemmer har antisemittisk tankegods, og som det heter: hva hjertet er fullt av, renner munnen over med. I dette tilfellet riktignok animasjonsfilmen.

Dessverre dukket det heller ikke opp motforestillinger mot sketsjen i NRK, som derfor også må mistenkes for antisemittisk tankegods. I Charlo Halvorsens beklagelse avslører han at han selv og alle som har vært involvert i sketsjen, er fullstendig uvitende om det som skjedde med jødene under siste verdenskrig. Annerledes kan jeg ikke forstå de gjentatte påpekningene av uvitenhet:
__“… vi har undervurdert den historiske betydningen og den
-__negative kraften i ordet «jødesvin».”
__“… ordet hadde en alvorligere betydning for spesielt det
-__jødiske miljøet i Norge enn hva vi dessverre var klar over.”
__“… og vi kan bare skylde på vår egen manglende kunnskap om hva -__dette ordet betyr for dem det berører.”
At uvitenheten er så stor, er utrolig. Det sjokkerer meg at NRK synes uttrykk nazistene brukte for å begrunne “die Endlösung des Judenfrages” (den endelige løsning på jødespørsmålet), passer som underholdning. Michal Rachel Suissa skriver om dette under overskriften NRK-skam i Document og Robert Hercz inviterer de tre medlemmene i Norske Grønnsaker til å besøke synagogen i Oslo og få vite hvorfor sketsjen deres har såret norske jøder.

Antisemittisme har dessverre en lang tradisjon også i Norge, et faktum vi ofte skjuler, kanskje ubevisst. Siste punkt i 1814-grunnlovens §2  lød slik: “Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.” Paragrafen ble først fjernet i 1851, og i dag snakker vi helst om Wergelands arbeid for å fjerne den, ikke om det faktum at den ble vedtatt. Arrestasjonen av norske jøder i 1942 ble gjennomført av norsk politi, og behandlingen av “jødeoppgjøret” etter krigen tjener ikke den norske stat til særlig ære. I de siste årene virker det som kritikk mot staten Israel blandes sammen med (ubevisst?) antisemittisme. Det var kanskje det som fikk Israels ambassadør Raphael Schutz til å si i fjor vår at dagens nordmenn er “Quislings barn”, noe som selvsagt ikke ble godt mottatt. Men det avfødte også innlegget Jo, vi er Quislings barn i Aftenposten, der Eirik Eiglad nevner en rekke eksempler på at ambassadøren kunne ha dekning for sine ord. Oppfordringen om at Norge skulle boikotte årets europeiske finale i Melodi Grand Prix fordi den foregikk i Tel Aviv, er en episode i forlengelse av det Eiglad nevner i sitt innlegg.

Hvorfor er det greit å si «din jævla jøde?» spurte Liam Rivli i Aftenpostens Si;D-spalte i 2017. Lite hadde tydeligvis forandret seg siden NRK-dokumentaren Ikke akkurat Anne Frank ti år tidligere,

bortsett fra at NRK nå slutter seg til de som plager norske jøder. NRKs farlige glemsel er tittelen på Linda Noors innlegg om saken i Dagsavisen i går. I samme avis er Mona Levin intervjuet i spalten Navn i nyhetene, og uttaler seg akkurat så skarpt som saken fortjener. Hun klaget sketsjen inn for Pressens faglige utvalg (PFU) før NRK fjernet den og kom med sin beklagelse, og Dagsavisens Tom Vestreng spør: “Men du opprettholder klagen til PFU?”. “Ja, selvfølgelig,” er det korte svaret. Takk og pris for det!

 
To oppslag om NRKs “jødesvin”-sketsj i Dagsavisen 1. august. Klikk på bildene for å lese.

(Innlegget ble påbegynt 31.07.2019 og fullført 02.08.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

NRK forteller “sannheten” om norsk grisehold

Etter en uke med reklame for sendingen, kunne NRK Brennpunkt endelig vise Griseindustriens hemmeligheter onsdag 19. juni. Der ble det avdekket uakseptable handlinger og holdninger hos noen grisebønder som var blitt filmet i hemmelighet mens de trodde de hjalp en som selv ønsket å bli grisebonde. Men er det som ble vist, et bilde på norsk grisehold? Tidligere erfaring med NRKs “dokumentarer” gjorde meg skeptisk allerede før filmen var sendt, Skepsisen har ikke avtatt etter at jeg har undersøkt saken. Her er resultatet av undersøkelsene.

 
Norun Pernell Haugen og Frank Nervik har filmet i hemmelighet og under falsk navn hos åtte grisebønder.

Filmen Griseindustriens hemmeligheter bygger på opptak som er gjort i skjul hos grisebønder.  De to “hemmelige agentene” Norun Haugen og Frank Nervik har besøkt 13 av de ca. 2.400 svinebøndene i Norge, og har filmet hos åtte av dem. Råfilmen er overlatt til Stavangerfirmaet  Piraya film, som sammen med NRK har plukket ut ca. 25 minutter som vises i den 55 minutter lange filmen.

Utstyret som ble brukt under den skjulte filmingen: F.v.: Kamera skjult i en knapp, mikrofon og batteriboks.

Metoden som er brukt, er å “gå undercover” (i filmen brukes ikke noe norsk uttrykk for å opptre med skjult identitet, filme i skjul e.l.). Haugen utgir seg for en som vil lære om grisehold fordi hun selv skal begynne med det i en annen del av landet. Under gårdsbesøkene har hun et minikamera skjult i en knapp. Hva Frank Nervik gjør for å filme skjult, er ikke opplyst. NRK går god for at opptakene er ekte og ikke fremprovosert. Beviset skal være at alle opptak som klippene i filmen er hentet fra, er gjort sammenhengende fra Haugen går inn i grisefjøset til hun går ut igjen (det fremgår ikke klart om dette også gjelder Nerviks opptak).

Filmens hovedperson er Norun Haugen. “Norun Haugen er ikke medlem av noen dyrevernsorganisasjon, og har heller aldri vært det,”  står det i omtalen av saken på NRK.no – med uthevet skrift, så dette må være viktig. Påstanden står litt i motstrid til det jeg fant om Norun Pernell Haugen ved et enkelt søk på internett:
__I 2018 leverte hun masteroppgave i filosofi med tittelen Lidelsen •__vi ikke ser – hvordan vi kategoriserer dyrs lidelse for å skjule den for •__oss. Da jeg ville lese den, viste det seg at den ikke er elektronisk •__tilgjengelig etter ønske fra Haugen. Det er heller ikke noe •__sammendrag av oppgaven.
__I 2017 fikk hun Minding Animals-legatet, som er på kr 5000 og gis •__til en student i samfunnsvitenskap eller humanistiske fag for •__arbeid med en bachelor- eller masteroppgave innen Human-•__Animal Studies (relasjoner mellom mennesker og dyr).
__Leder for Minding Animals Norge er førsteamanuensis Morten •__Tønnesen, som ifølge hans egen blogg var ekstern eksaminator da •__Norun Haugen forsvarte sin mastergradsoppgave i 2018.
__En annen med tilknytning til Minding Animals er Ola Waagen, •__regissør av Griseindustriens hemmeligheter, som deltok i •__organisasjonens dyrevelferdsdag 2015 for å “inspirere andre •__aktivister og folk som er glad i dyr” (Nettavisen 19.03.2015),
__I filmen deltar også Frank Nervik, som var hovedperson i 2015-•__filmen Pels i 2015 (sterkt kritisert i Kringkastingsrådet), der Ola •__Waagen var regissør. Ifølge filmen er det helt tilfeldig at Norun •__Haugen og Frank Nervik finner ut at de er i gang med samme type •__prosjekt.
__I januar 2013 holdt Norun Pernell Haugen appell på Eidsvolls •__plass, hun med megafon og noen få andre med plakater. Tema for •__appellen var kjøttindustrien og dyrevern.
__I oktober 2011 står Norun Pernell Haugen på underskriftslisten •__“Nei til buejakt i Norge” på nettsiden GoPetition,

Nyopprettet nettside. Under “Arkiv” nederst til høyre finnes bare juni. Klikk på bildet for å åpne siden i eget vindu.

Summen av punktene ovenfor viser at Norun Haugen har vært solid plassert blant dyrevernaktivistene siden 2013. Når NRK påstår noe annet, må det enten være fordi hun har holdt dette skjult (i tråd med hvordan hun opptrådte for å få adgang til grisefjøsene), eller fordi de som står bak filmprosjektet, ønsker å fremstille henne som en dyrevenn som “tilfeldigvis” har funnet ut at hun vil bli aktivist. Jeg tror mest på det siste, for i filmen uttaler hun seg stadig som en aktivist, noe de som har vært med på å lage filmen, ikke kan ha unngått å legge merke til.

Jeg tviler også på opplysningen om at det var tilfeldig at  Norun Haugen og Frank Nervik fant ut at de begge arbeidet i skjul overfor grisebønder. Tvilen bygger på hvilke personer som har vært involvert i prosjektet og på det Haugen selv sier om hvilke ekstreme tiltak hun gjorde for å holde prosjektet skjult.

Samtidig som filmen blir vist på NRK, åpner Norun Haugen både nettsiden Norun Haugen – på innsiden av kjøttindustrien og kontoer på Facebook og Instagram med tilsvarende innhold. Det gir meg følelsen av at hun arbeider som frontfigur for en gruppering som av ukjente grunner ikke vil stå klart frem med sitt budskap.

NRKs presentasjon av saken er en del av dette budskapet, og etterlater liten tvil om hva vi skal mene om norsk grisehold.
               
De to første oppslagene på NRK.no om filmen. Klikk på bildene for å lese artiklene.
Filmens tittel Griseindustriens hemmeligheter slår an tonen: her er det noe som holdes skjult av suspekte industrifolk. Overskriften på NRK.no-artikkelen, Filmet grisefjøs med skjult kamera i BH-en. stemmer ikke med det som står i teksten og som vises i filmen, men gir selvsagt et mer pirrende inntrykk enn om det hadde stått “skjult kamera i en knapp”. Overskriften i oppfølgerartikken er mer avslørende når det gjelder hvilken retning NRK vil styre lesernes tanker: Næringens svar på grisedokumentar: Anmeldelse mot filmskaperne og kritikk. Teksten forteller at anmeldelsen er gjort av én enkelt bonde og uavhengig av næringens organisasjoner. Kritikk er vel noe filmskaperne må regne med når den “journalistiske” metoden er bruk av hemmelige opptak, selv om NRK har et eget nettsideoppslag som forsvarer dette.

Etter Dagsrevyens innslag om filmen før den ble sendt, dukket det opp ett spørsmål som jeg fortsatt ikke har funnet noe klart svar på: Hvordan skjedde utvalget av gårder som ble besøkt? Når film fra bare åtte gårder skal representere landets 2.400 grisebønder, må det være sikkert at utvalget er representativt, ikke gjort ut fra mistanke om at dyreholdet der det filmes, ikke er som det burde være. Jeg har sendt spørsmål til Norun Haugen om dette via hennes nyopprettede nettside, men har ikke fått svar.

Et annet spørsmål er hvordan Mattilsynet ville reagert hvis Haugen hadde overlatt råfilmen til dem i stedet for til Piraya-film. I forlengelse av det spørsmålet undrer jeg meg over at Norun Haugen ventet i tre år før Mattilsynet fikk kjennskap til opptakene, og da i redigert form som et program på NRK. Opptakene som er brukt, stammer fra perioden 2013-2016. Når filmen først blir gjort kjent i 2019, betyr det at filmens påståtte “systematiske brudd på gjeldende lov og regelverk” har kunnet fortsette upåtalt i tre år. Norun Haugen var vitne til dette, men unnlot å varsle tilsynsmyndigheten. Hun omtaler seg selv som “en person som er glad i dyr og opptatt av at de ikke skal ha lidelse”. Men slik jeg oppfatter henne i filmen,  er det greit at disse dyrene fortsatt må lide, for da kan hun bruke sine skjulte opptak til det formålet hun mener er viktigere: Å få i gang en debatt om norsk kjøttindustri.

En tekstplakat mot slutten av filmen Griseindustriens hemmeligheter sier: “Samlet viser dokumentasjonen tydelig mønster av alvorlige problemer på alle besøkte steder, gjennom hele perioden.” Dette er en påstand som jeg ikke kan se er dokumentert i filmen. 25 minutter av filmen viser eksempler på uakseptable handlinger og holdninger overfor dyr på åtte gårder, men at dette skulle gjelder flere bønder og/eller er representativt for alle norske grisebønder, har vi bare dyrevernaktivistene Haugen og Nerviks ord for. At de to er i stand til å snakke usant, er derimot dokumentert ved måten filmen er blitt til på.

(Innlegget ble påbegynt 25.06.2019 og fullført 28.06.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

FM-radio blir forbudt

Aftenposten 17. september 2017. Klikk på bildet for å lese lederartikkelen.

“Slukkingen av FM-nettet bør granskes”, skrev Aftenposten på lederplass i september 2017. Ni måneder tidligere skrev jeg blogginnlegget Gjerne DAB, men hvorfor fjerne FM? Mange med meg har nok trodd at FM-slukkingen bare gjaldt NRK. Realiteten er at det foreligger et vedtak om at all sending på FM-nettet, også lokalradio, blir forbudt fra 2021. Vedtaket om forbud består selv om Medietilsynet helt nylig har anbefalt at gjennomføringen utsettes til 2027. Hvis det blir gjennomført, er det stikk motsatt av hva alle andre land gjør, og trolig i strid med hva flertallet av befolkningen ønsker. Den foreløpig siste utgaven av podcasten Hvem slukket lyset på FM? belyser dette grundigere. Hele serien er tilgjengelig bl. a. på nettstedet player.fm, episode 49 (foreløpig siste) kan høres her:

Statistisk Sentralbyrås statistikk for radiolytting i 2018 underbygger min påstand om at folk flest er mot forbud mot FM-radio. 2018 er det første hele året etter at det riksdekkende FM-nettet ble slukket.  “Radiolyttingen på bunnivå” var overskriften på NTB-meldingen om saken, som ble innledet slik: “– Dette er både den laveste andelen radiolyttere og den laveste lyttertiden vi har målt i løpet av årene undersøkelsen har vært gjennomført, sier Emma Castillo Schiro, som er ansvarlig for Norsk Mediebarometer 2018.” I perioden fra full

Tabell fra Statistisk Sentralbyrå. Klikk på tabellen for å se den i større versjon.

FM-dekning (2016) tll etter at det riksdekkende FM-nettet ble slukket (2018) har andelen radiolyttere totalt gått ned for alle aldersgrupper unntatt for de som er eldre enn 67 år. Men fordelt på medier har andelen gått merkbart ned for de tre store som bare sender på DAB (NRK, P4-gruppen og Bauer Media), mens den har økt for lokalradio. Medietilsynet skrev om dette allerede i oktober i fjor under den misvisende overskriften Stabil utvikling i nasjonal radiolytting i 2018.

For meg er det uforståelig at det ikke ble et folkeopprør mot  at det riksdekkende FM-nettet ble stengt slilk at flere millioner fullt brukbare radioer ikke lenger kunne brukes. Før resten av FM-nettet blir forbudt (har det skjedd noe liknende her til lands siden 1941?), får vi håpe at folkeviljen viser seg på samme måte som den nå ser ut til å gjøre når det gjelder bompenger.

___________________________________________________________________________

Tidligere blogginnlegg om FM-slukking, DAB-radio o.l.:
Gjerne DAB, men hvorfor fjerne FM? (07.01.2017)
Bruk dine FM-radioer også etter slukking (14.01.2017)
Podcast for nybegynnere (15.04.2017)
Farvel til FM og direktesendt radio (14.09.2017)
Min eneste DAB-radio er ikke i bruk (01.06.2018)
Tilbakeblikk 15.06.2018
Tilbakeblikk 06.07.2018
Tilbakeblikk 20.07.2018

(Innlegget ble påbegynt 09.05.2019 og fullført 09.05.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Ukens biting: Bildeformat i TV-reportasjer

Biting står oppført som et av synonymene til detalj i Synonymordboka.no. Jeg har valgt ordet fordi det også kan være substantivering av verbet å bite. Begge betydninger kan være aktuelle for det som her omtales.

___________________________________________________________________________

Da Jon Gelius var i Dagsrevyen – hvordan så han ut over snippen?

                          

Det ene bildet ovenfor er manipulert, og jeg håper alle ser at det gjelder bildet til venstre. Og slik manipulasjon av bilder skjer rett som det er i NRK TV. Det skjer trolig ikke bevisst, men det er utrolig at de som arbeider i et bildebasert medium ikke ser forskjellen.

Det TV-apparatet min familie vant i lotteri da jeg gikk i femte klasse, hadde en nokså rund skjerm, men forholdet mellom bildebredden og -høyden var 4:3. Dagens TV-sendinger lages i formatet 16:9, og når man lar “gammel” høyde tilsvare “ny” høyde og overlater resten til automatikken, blir bildet strukket i bredden. Dermed får folk på bildet rundere ansiktet og ser tykkere ut enn i virkeligheten. Se på disse klippene fra en reportasje om kong Haralds besøk til dronning Elizabeth i november:

    
Dronning Elisabeth og den norske kongen i 2018, 1969 og 1955. Klikk på bildene for å se dem i stor utgave i eget skjermbilde.

At man i en hektisk nyhetsredaksjon ikke har tid til det ekstra-arbeidet det trolig er å vise film med riktig bildeformat, er forståelig. Men det er rart at en profesjonell redaksjon ikke har systemer som gjør dette automatisk eller med få tastetrykk. Enda merkeligere er det når man i NRK-arkivet finner hele filmer med denne format-feilen. De som har vokst opp med 16:9-formatet, tror antakelig at folk var kortere og tykkere og med rundere fjes før i tiden.

(Innlegget ble påbegynt 29.01.2019 og fullført 29.01.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Ny regjering møtt med fordomsfull humor og julenisseopptog

Erna Solberg har vært statsminister siden 2013. Bildet er hentet fra hennes Facebookside.

Knut Arild Hareide talte til Kristelig folkepartis landsstyre 28. september. Deretter  gikk det 35 dager med svært mye politisk oppmerksomhet rettet mot partiets “veivalg” mot venstre eller høyre. 2. november (“den kristne bannedagen”) valgte partiets ekstraordinære landsmøte høyresiden i norsk politikk, og så pågikk sonderinger og forhandlinger i 76 dager. Men så tok det bare en “oval” helg før den nye regjeringen var klar, den første flertallsregjeringen ledet av Høyre siden Kåre Willochs  trepartiregjering (H, SP, KrF) ble mindretallsregjering ved valget i 1985. Den nye regjeringens politiske farge(r) og dens politikk er det ulike meninger om, men jeg tror mange unner Erna Solberg dette resultatet.

Fra jeg ble født til høsten etter at jeg fylte 18, hadde Norge flertallsregjering fra Arbeiderpartiet, og statsministeren het Einar Gerhardsen (med et avbrekk 1951-55). Da hersket “den hønsvaldske palamentarisme” (Nils Hønsvald var Arbeiderpartiets parlamentariske leder 1955-64), som innebar at de andre partiene hadde liten innvirkning på politikken. Også under den forrige flertallsregjeringen (Ap-SV-SP 2005-2013) var opposisjonen nokså maktesløs. Jeg håper den nye flertallsregjeringen innretter seg etter det Erna Solberg sa i Dagsrevyen på spørsmål fra Atle Bjurstrøm:

Så møter den nye regjeringen selvsagt motstand fra de som ikke er enige i dens politikk, noe som hører demokratiet til. Den blir også utsatt for fleip og vitsing fra ulike hold, noe som også er en del av et demokrati. Men fra ressurssterke medier som NRK synes jeg man bør vente at humoren hever seg over nivået i enkelte kommentarfelt, og  ikke krever at man er politisk enig med “humoristen”. Det Bård Tufte Johansen og Johan Golden sier i lydfilen nedenfor (fra Nytt på nytt 18. januar), er morsomt hvis man håper at alle regjeringspartiene havner under sperregrensen og dessuten er enig i disse påstandene:
__– det er absurd med en regjering bestående av H, FrP, V og KrF,
__– justisministeren er rasist,
__– Høyre har ikke noen politikk og er et rent overklasseparti,
__– regjeringen ønsker slavekontrakter, underbetaling og ingen
__–rettigheter for lavtlønte.

Når den generelle nedrakkingen dermed er unnagjort, skulle alt være klart for ren personhets i kveldens Nytt på nytt.

Julenisseopptog ved presentasjonen av den nye Solberg-regjeringen.

Da den nye regjeringen skulle presenteres på Slottsplassen, hadde ca. 30 damer kledd seg ut som julenisser og kom togende inn i en parade som visstnok skulle være en slags protest mot regjeringen. NRK var informert om dette på forhånd, og i sin reportasje fra Slottsplassen hadde Åse Marit Befring prioritert julenisseopptoget som nr. 2, etter “taperen” Knut Arild Hareide, og før bilde av hele regjeringen og gratulasjon til statsministeren. Sigrid Bonde Tusvik var en av julenissene, og sa bl. a. dette til NRKs intervjuer:

“… hvordan man knebler kvinnen” er et interessant utsagn når det knyttes til denne regjeringen. Av de 22 statsrådene er 10 kvinner, deriblant statsministeren, utenriksministeren og finansministeren. Lederen i alle de fire partiene som har dannet regjeringen, er kvinner (den ene konstituert i vente på valg senere i år). Men de er selvsagt kneblet …

Kneblet er derimot ikke de som ikke er “representert i Regjeringen”. Dette er f. eks. den eneste regjeringen bortsett fra Thorbjørn Jaglands kortvarige som ikke har med en trønder. Og Dagsrevyen i samarbeid med Akenaton Oddvar de Leon fra Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD) etterlyser som for et år siden flere med innvandrerbakgrunn. Selv tilhører jeg gruppen “aleneboende mannlige bloggere over 70 år”, som heller ikke er “representert i Regjeringen”, men jeg kan leve med det. De som føler seg diskriminert på dette området, kan lese blogginnlegget Får ikke være med i regjeringen fra regjeringsutvidelsen for et år siden.

Erna Solbergs innsats for å få til en flertallsregjering bør hilses med en fanfare, synes jeg. En ekte norsk fanfare ble skrevet av Johannes Hanssen (1874-1967) til de olympiske vinterlekene i Oslo i 1952. Så får det stå sin prøve at melodien er hentet fra skjemtevisen om Mass og Lasse, som skyter en bjørn, men ender med å slåss …

(Innlegget ble påbegynt 23.01.2019 og fullført 24.01.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Gamle og nye medier

I tillegg til avisene på bildet er fra årsskiftet er også Demokraten i Fredrikstad en del av Dagsavisen-familien.

Avis er for meg et papirmedium. Jeg leser to papiraviser, Aftenposten og Dagsavisen. Det underlige har skjedd at som papiravis krymper Aftenposten (men koster stadig mer), mens Dagsavisen vokser (og koster også stadig mer). Nå er Dagsavisens vekst en sannhet med modifikasjoner, for den vokser i antall “familie”-medlemmer. Redaktør Eirik Hoff Lysholm omtalte dette som “en godarta besettelse” i sin fredagskommentar 14. desember. De fem avisene Dagsavisen, Fremtiden/Drammensavisen, Moss Avis, Rogalands Avis og fra årsskiftet Demokraten i Fredrikstad er distriktsaviser som samarbeider om riks- og  utenriksstoff. Denne modellen har vist seg å gi grunnlag for sunn avisøkonomi (når pressestøtten regnes med) for kombinasjonen papir- og nettavis.

Når jeg er daglig leser av Dagsavisen, skyldes det at den har et annet politisk grunnsyn enn meg. Jeg kan bli provosert av lederartikler og kommentarer skrevet av avisens medarbeidere, men det tvinger meg til å tenke gjennom og begrunne mine egne meninger. Dessuten står det mye annet leseverdig i Dagsavisen enn rent meningsstoff. Papiravisen med dette varierte innholdet kjøper jeg hver dag. Mange har spurt hvorfor jeg ikke abonnerer og får avisen i postkassen. Men da mister jeg mitt påskudd for en daglig tur til Sandvika, en tur jeg burde ta til fots, men ofte lar meg friste til  å gjøre med bil.

Aftenposten kommer i postkassen. Det har den nok gjort fra jeg kom til Langset i oktober 1948, og siden da har abonnementet gått uavbrutt , bare med navneforandring da jeg overtok det. Antall sider og prisen har endret seg, men avisen er mye den samme. Da jeg

begynte å lese Aftenposten, var stillingsannonsene gruppert etter “Stilling ledig – menn” og “Stilling ledig – kvinner”, avisen hadde en fast spalte som het “Nytt fra Høyre”, og språklig holdt den seg til riksmål og skrev “frem” og “nu”. Nå er alt dette forandret. Det eneste uforanderlige er tegneserien Fantomet, som har vært der hele tiden.

“Alternative medier” som Resett og Document er også en del av min daglige lesing, slik jeg skrev om for et år siden i innlegget Alternative medier bidrar til mediemangfoldet.  De er nettbaserte, og bringer synspunkter man finner lite av i “gammelmediene”. “Gamle” og “nye” medier har vært ganske kritiske til hverandre, så det var ingen selvfølge at Aftenposten skulle bringe et langt intervju med den nye redaksjonssjefen i Resett.

Å lese ulike medier gir “solid grunnlag for egne meninger”, slik det sto i Aftenpostens egenannonser på 1960-tallet. I en slik sammenheng er det litt overraskende å lese hva avisen har foreslått for Birgitte Førsund, som skrev dette leserinnlegget i november:

(Innlegget ble påbegynt 03.01.2019 og fullført 03.01.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Farvel til NRKs nyhetsredaksjoner

Innlegg om ulike sider ved NRKs nyhetsdeking har gått igjen her i bloggen (kronologisk liste nederst). Nå tror jeg det er nok. Jeg oppfatter NRKs nyhetsredaksjoner som mer og mer useriøse, og det virker som de har tenkt å forbli slik. Så omtale av dette henvises heretter til spalten Alternative fakta, der det naturlig hører hjemme.

For markere avskjeden, bringer jeg et siste innslag fra NRK Dagsnytts sendinger, denne gang med en “myk” dyreprofil. Hvilke andre nyhetsinnslag som ble prioritert ned i denne sammenhengen, har jeg ikke tatt meg tid til å undersøke. For sikkerhets skyld ble “nyheten” sendt minst to ganger.

NRK Dagsrevyen fylte 60 år 2. desember. Av ukjente grunner ble “nyheten” presentert som innledning til sporten denne dagen, og feiringen valgte man å utsette til 15. desember. Da brukte man i alt drøyt tre og en halv time på feiringen, som var det NRK sendte av underholdning denne lørdagen. Ett høydepunkt var det i sendingen: en samtale med Gro Harlem Brundtland og Kåre Willoch. Der la jeg merke til at det fortsatt nesten er slik at man sier “De” til Willoch:

Men først og fremst var det et hyggelig gjensyn med to som var politiske motstandere på 1980-tallet, og som fortsatt er det, men som kan le litt av det når de ikke lenger kjemper om posisjoner.

Men nå er det altså slutt med innlegg som handler om at NRKs nyhetsredaksjoner ikke holder den standarden jeg venter.

.

.

18 blogginnlegg om NRK-nyhetene i løpet av 109 utgaver:
Nyhetsmedier og domstoler (07.01.2017)
NRK Alltid nyheter? (14.01.2117)
Telehiv i nyhetsdekningen (18.03.2017)
Norsk(?) rikskringkasting (06.05.2017),
Bombeterror og mediedekning (27.05.2017)
Dårlig intervju om dårlig forsvar (15.07.2017)
Hvorfor snakker de så rart? (22.07.2017)
Norges mektigste kvinner (22.07.2017)
Sommerradio i NRK (05.08.2017)
Vridd Venstre-informasjon (15.12.2017)
Deltidsarbeid i mediene (19.01.2018)
Får ikke være med i regjeringen? (26.01.2018)
Fremføring i nordkoreansk stil og på andre måter (16.02.2018)
Et sprikende nyhetsbilde (27,04.2018)
NRK-streik og medievaner (18.05.2018)
NRK-journalistenes streik dager derpå (01.06.2018)
Dagsnytts “hovedsending” om morgenen (21.09.2018)
Avbrytelser ødelegger et intervju (26.10.2018)

(Innlegget ble påbegynt 26.12.2018 og fullført 26.12.2018)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Aftenpodden kontra Politisk kvarter

Klikk på logoen for å høre Aftenpodden fra 28. november, innspilt i Chateau Neuf med publikum i salen.

Aftenpodden er Aftenpostens ukentlige podcast der aktuelle temaer blir omtalt og analysert på en uformell måte av programleder Lars Glomnes, politisk redaktør Trine Eilertsen og kulturredaktør Sarah Sørheim. Forrige onsdag gikk den tradisjonelle (?) halvårlige oppsummeringen av stabelen. Podcasten, som kom dagen etter, hørte jeg først i går, og den inspirerte meg til å skrive dette innlegget og lenke til podcasten (I de første to minuttene forteller redaksjonen bare om hvor bra podcasten er. Det har jeg klippet bort, men de har rett.).–

Podcasten, innspilt i Chateau Neuf med publikum i salen, er en intelligent og munter meningsutveksling med seriøst innhold. Gjester i samtalen er Henrik Asheim (stortingsrepresentant for Høyre og formann i finanskomiteen), Ketil Raknes (tidligere statssekretær for SV) og Knut Arild Hareide (stortingsrepresentant og partileder for KrF). Tonen er avgjort uhøytidelig, likevel gjør jeg meg tanker om at de tre gjestene tilhører helt ulike politiske fløyer, men åpenbart har respekt for de andres mening og til og med roser hverandre. I den daglige debatten kan man få inntrykk av at politikere er bitre fiender av sine motstandere. Jeg tror det ville tjene det alminnelige debattklimaet om “ånden fra Aftenpodden” i større grad preget det politiske ordskiftet.

KrFs veivalg på landsmøtet 2.11 var selvsagt et stort tema. To utsagn om dette hørte jeg med stor interesse. Henrik Asheim forklarte hvorfor det var naturlig for Høyre å reagere mot at KrF kunne komme til å forlate den borgerlige siden:

Knut Arild Hareide forklarte hvorfor han hadde valgt å gå inn for forhandlinger med Arbeiderpartiet:

Begge fikk snakke uten å bli avbrutt, og Hareide fikk ros av Raknes for måten han hadde taklet nederlaget på.

Samtidig med  Aftenpodden i Chateau Neuf markerte NRK 50-årsjubileet for Politisk kvarter, som presenteres som “ein av dei viktigaste arenaene for politisk debatt og analyse”. Jeg sluttet å høre på programmet en gang før stortingsvalget i fjor. For det første har jeg liten sans for den debatten jeg ofte hører der. Et eksempel kan være disse sitatene fra daværende justisminister Per Willy Amundsen og senterpartileder Trygve Slagsvold Vedum , som “debatterte” politireformen:
___Amundsen:
___“Senterpartiet er imot alt nytt. Jeg har aldri opplevd en reform ___Senterpartiet er for.”
___Vedum:
___“Det er veldig skummelt som statsråd å sitte på kontoret i ___findressen og si at alle med politiuniform tar feil.”

For det andre synes jeg for mye tid går med til bortimot perfide  utspill fra programlederne i stedet for analyse.

Politisk kvarter er en del av NRKs Nyhetsmorgen, og det er tydelig hva redaksjonen venter av programmet når Ida Creed introduserer det slik:

På en måte er det urettferdig å sammenlikne Politisk kvarter, som sendes hver morgen på hverdager, og Aftenpodden, som kommer som podcast hver torsdag. Når man sammenlikner ressursen bak de to programmene, synes jeg likevel det er en rimelig sammenlikning. For meg virker det som Politisk kvarter vil skape motsetninger, mens  Aftenpodden prøver å forklare forskjeller.

(Innlegget ble påbegynt 06.12.2018 og fullført 06.12.2018)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Keiserens nye visuelle utforming

Det visuelle er åpenbart det som teller for tiden. Denne uken hørte jeg en av Sandvikas store eiendomsbesittere si på et møte som svar til en kritiker: Jeg ser hva du sier (vedkommende var forøvrig ikke i stand til å bruke en mikrofon slik at publikum kunne “se” hva han selv sa). Dette som en innledning til noen tanker om den visuelle utformingen av A-magasinet, Aftenpostens fredagsbilag. Med min sterke ansvarsfølelse for medienes økonomi abonnerer jeg “full pakke” på Aftenposten – hverdagsaviser, søndagsavis og A-magasinet – enda magasinets kryssord er omtrent det eneste jeg interesserer meg for der. Derfor ligger jeg et års tid på etterskudd, blar meg av og til gjennom noen uker og skjærer ut kryssordoppgaven (formgiverne har ikke skjønt at den burde stå over midtsidene slik at den kan rives ut).

Det som slår meg når jeg skumleser A-magasinet for å se om det er noe annet interessant enn kryssord der, er hvordan det sløses med plass på en måte jeg synes er  unødvendig. Dette er selvsagt urettferdig overfor de som legger flid i å gi magasinet en smakfull visuell utforming, men jeg hører åpenbart ikke til målgruppen for det arbeidet. Illustrasjonen nedenfor viser alle de 41 sideoppslagene i A-magasinet 13/2017 (de er ikke lesbare, men plassbruken, ikke teksten, er poenget):

A-magasinet 13/2017: Alle sidene (unntatt for- og bakside) slik leseren får dem.

Neste illustrasjon (nedenfor) viser de samme sidene, men med “sladder” i to farger. Annonsesidene er sladdet med rødt, og utgjør ca. 25 prosent av hele magasinet. Det er greit nok, ettersom det er med på å redusere den prisen jeg betaler for magasinet, og noen av annonsene inneholder også interessant informasjon. Men bortimot 40 prosent av trykkflaten er brukt til fotografier (sladdet med blått nedenfor) gjerne over én eller to sider eller ganske store. Jeg synes ikke informasjonsverdien gjør dem fortjent til så stor plass. Tre eksempler er side 12-13side 20-21,  og side 50-51.

A-magasinet 13/2017. Annonser sladdet med rødt. Store bilder sladdet med blått.

Uten annonser og med omtrent halvparten så stor plass for bilder som opprinnelig, ville sidetallet bli halvert, slik den nederste illustrasjonen viser. Det som da blir igjen, er teksten, som vel er det viktigste innholdet i et magasin. Det burde jo være av interesse for en avis som så vidt jeg vet støtter arbeidet mot global oppvarming.  Bevaring av skog er et tiltak i det arbeidet, og det går nok med noen trær hver gang A-magasinet produseres.

En språk(nerd)lig fotnote til dette innlegget: I kladden sto det layout og designer. Det er erstattet med visuell utforming og formgiver, ord som er mer presise, kanskje litt tyngre – men norske!

(Innlegget ble påbegynt 07.11.2018 og fullført 07.11.2018)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no