Kontakt med offentlige etater

For et par tiår siden arbeidet jeg i et firma med ca. 20 ansatte. Der kunne det hende at telefonen ringte, sentralborddamen svarte og en guttestemme sa: “Det er Jens, kan jeg få snakke med pappa”.  Telefonen ble alltid satt over til riktig person. Noe slikt kommer dagens barn ikke til å oppleve, men de har jo direkte kontakt fra egen til pappas mobiltelefon. Vi andre, derimot, som av og til må prøve å finne ut av ting på gamlemåten, vi sliter.

Bærum kommune har både telefonnummer og e-postadresse. Men førstevalget (fra kommunens side) er “Chat med oss her!” Men er ikke chat et forbudt narkotisk stoff?

For en tid siden hadde jeg et spørsmål til Bærum kommune, og var ikke helt sikker på hvor i kommunen jeg skulle henvende meg. Etter forgjeves leting på kommunens nettsider, ringte jeg “Veiledningstorget”, det som tidligere het sentralbordet i kommunen. Der svarte Astrid, som etter at jeg hadde beskrevet mitt problem, straks visste hvem som kunne svare og satte meg over. Men ingen tok telefonen, så etter en stund kom jeg tilbake til Astrid. Hun prøvde en annen i samme avdeling, deretter enda én  – i alt fem forsøk, og på det siste var det en som svarte. Det hjalp lite, for etter tre sekunder ble samtalen brutt. Optimistisk ringte jeg på nytt til Veiledningstorget, og denne gangen fikk jeg snakke med Nina. I håp om å slippe å gjenta den lange beskrivelsen om mitt problem, spurte jeg om det var mulig å bli satt over til Astrid. Det var ikke mulig. Da ga jeg opp, og avsluttet samtalen. Etter en times tid fikk jeg tekstmelding, trolig fra den som hadde tatt telefonen på Astrids femte forsøk, med følgende innhold: “Kan ikke prate nå. Send e-post til h… eller tekstmelding til 92…” Nå var årsaken til at jeg brukte telefonen til samtale (det den opprinnelig ble laget for), at mitt problem ikke lot seg løse pr. tekstmelding eller e-post. Så problemet er fortsatt uløst.

Bærum kommunes nye avfallsbeholdere (det heter ikke lenger søppeldunk).

For et år siden fikk ble den nye renovasjonsordningen innført her på bruket. Da sto en flunkende ny toroms søppeldunk med hjul  på gårdsplassen. Den kom på hentedagen for søppel her, og søppelsekken – den siste som skulle hentes etter gammel ordning – var helt full. Bilen pleier å komme i løpet av formiddagen, så da klokken hadde passert 14.00 uten at den hadde dukket opp, fant jeg det tryggest å ringe kommunen. Jeg kunne sendt melding via kommunens nettsider, men siden sekken var full, ville jeg forsikre meg om at meldingen nådde frem slik at sekken ikke ble stående til mandag. Dette var forbausende vanskelig for den som tok telefonen å forstå. Hun ble sikkert forvirret av at jeg fortalte at den nye søppeldunken var kommet samme dag, og jeg tror kanskje hun mente at jeg skulle tømme den fulle sekken over i dunken og vente på neste tømming. Etter hvert forsto hun at sekken måtte hentes av søppelbilen, og forsikret meg om at de helt sikkert kom. “De holder på til kl. 22, og hvis sekken ikke er hentet da, må du ringe på mandag.” Nå var det var ikke så interessant for meg å oppbevare en full søppelsekk pluss det avfallet som tre husstander kom til å produsere i løpet av helgen. “Da må jeg heller ta hånd om sekken selv, ” sa jeg og spurte om Rådhusets eller Kommuegårdens inngang var det beste stedet å plassere den. Det fikk jeg vel egentlig ikke noe svar på, men jeg fikk inntrykk av at hun jeg snakket med, ikke likte spørsmålet. Heldigvis ble sekken hentet.

Bekreftelse og henleggelse mottatt samme dag fra samme person i politiet. Men i hver sin konvolutt.

Så vidt jeg kan huske, har jeg ikke anmeldt noe eller noen til politiet før i fjor. Da måtte jeg anmelde en skade på hagegjerdet for å få reparasjonen dekket av forsikringen etter at en ukjent bil hadde kjørt inn i gjerdet. Anmeldelsen ble gjort på politiets nettsider, og etter noen uker kom først bekreftelse på at forholdet var anmeldt og deretter henleggelse. Bare et par måneder senere måtte jeg anmelde igjen. Da ble stakittgjerdet ved innkjørselen rygget ned av en varebil som skulle snu. Dette var også en som valgte å forlate stedet uten å si fra, men beboerne i 1. etasje i hovedbygningen satt og så på det hele og tok nummeret. Jeg hadde trening fra forrige skade, og sendte nettanmeldelse med alle de opplysningene jeg hadde. “Allerede” etter et par uker fikk jeg e-post om at denne anmeldelsen måtte gjøres på politistasjonen, noe jeg gjorde neste dag. Og da ble det fart på sakene! Allerede 21. juli var både bekreftelse og henleggelse klar, begge underskrevet av samme polititjenestedame. Politiet har trolig en avtale om å skaffe postverket arbeid, for svarene var fordelt i to forsendelser.

Jeg forsøker å ha minst mulig med offentlige etater å gjøre. Det kommer jeg til å fortsette med.

(Innlegget ble påbegynt 27.10.2017 og fullført 28.10.2017)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

four + eight =