“Gamlebyen” i Sandvika: Det som forsvant

Sandviksbukta mellom buktene ved Malmskrivergården og Sjøholmen er truet av utfylling med én million kubikkmeter stein fra tunnelen for Ringeriksbanen. Om det skjer, blir det en fortsettelse av den ødeleggelsen som ble påbegynt da ny E18 ble bygd på begynnelsen av 1960-tallet. Med dette og flere innlegg her i bloggen prøver jeg å dokumentere området slik det så ut før veiutbyggingen. Les de andre innleggene.

Andre blogginnlegg om Sandvikas lokalhistorie: se lenker under dette innlegget.
___________________________________________________________________________


T.v.: Walles hotell, som lå der Rådhusparken er i dag, omtrent rett overfor Finstadgården. T.h.: Hulda Tegnér Grønnebergs maleri av hagen mellom Walles Hotell og sjøen.

Walles Hotel kan se litt stusslig ut på det gamle sort/hvitt-fotografiet. Men ned til venstre lå den praktfulle hagen, slik Hulda Tegnér Grønneberg har vist på et maleri. Sandvikas første kino holdt til i hotellets kjeller. Da hotellet brant 1. april 1919, var det først planer om å bygge det opp igjen, men uenighet mellom gamle og nye eiere (brannen skjedde like før et planlagt eierskifte) forsinket gjenreisningen. Da branntomten var ryddet, kunne man for første gang se rett ut over Sandviksbukta fra enden av den nåværende “gågaten” (den gang Drammensveien, som gikk gjennom Sandvika sentrum til Løkke bro). Asker og Bærums Budstikke skrev (22.07.1919):
___” Walles hotel er nu jevnet med jorden og den herlige utsigt over ___Sandviksbugten og de vakre skogklædte øer er fri. Sandviken er ___ikke til at kjende igjen.”
Avisen hadde fått se et utkast til reguleringsplan for området med gjenreist hotell, og kommenterte planen slik:
___“Hvis denne regulering blir vedtat, hvilket vi haaper baade for ___Sandvikens og bygdens skyld aldrig maa ske, vil utsigten over ___Sandviksbugten for lange tider fremover være avstængt.”
Resultatet ble som vi kan se det nå, bortsett fra E18-broen som siden 1964 har gjort det Asker og Bærums Budstikke advarte mot i 1919. Da lå Herredshuset i Løkkeåsveien (det ble senere politistasjon), og hvis Walles hotell ikke hadde brent, er det ikke sikkert at ideen om å bygge nytt Herredshus der det nå ligger, hadde dukket opp. Men det er kontrafaktisk historieskrivning, og slikt bør jeg holde meg unna.

“Gamlebyen” i Sandvika i 1944 med det daværende Finstadkvartalet nærmesst. Omtrent slik så området ut fra 1919 til 1953.
“Rullebua” på 1960-tallet.

Nå skjedde det riktignok lite av forandringer i området de første 40-50 årene etter hotellbrannen. Den største forandringen var kanskje at det kom et lite hus nede ved sjøen, der Sandvikens Vel bygde det som senere ble kjent som “Rullebua”, og som også i 1919 var ment som fiskemottak og -utsalg. Men det var visst ikke særlig vellykket, for i 1936 flyttet Bærum Mineralvannfabrikk inn i lokalene. Det kan heller ikke ha vært noen suksess, for allerede i 1939 kom nestemann, men han ble. Rudolf Andersen var sønn av en fiskerioppsynsmann i Oslofjorden. Fra 1930 solgte han fisk fra hest og vogn i Asker og Bærum, det var kanskje slik han fikk sitt klengenavn “Rulle”? Etter hvert etablerte han seg med en flyttbar bod på plassen nederst i Anthon Walles vei, før han overtok mineralvannfabrikkens lokale. Som fiskehandler ble han nok utkonkurrert av Bærum Fiskecentral på Løkketangen og Torvø midt i sentrum, men han solgte også kioskvarer, og gjorde det sikkert bra i badesesongen når det var mye folk på Kadettangen. Selv husker jeg at jeg som gutt var innom og kjøpte “Nickel”-drops med syrlig smak. Rullebua var kanskje medtatt


T.v.: Den opprinnelige Rullebua, på plassen der Anthon Walles vei munnet ut i Drammensveien (senere Ringeriksveien, nå Rådmann Halmrasts vei eller “gågata”). Bildet er datert 1930. T.h.: Rudolf Andersen og søsteren hans, Ingeborg. Hun betjente billettluken i Sandvika kino da den lå i kjelleretasjen i Rådhuset. Begge bodde på Løkketangen, i huset der Sandvika farvehandel holdt til.

rent bygningsmessig da den ble revet på slutten av 1980-tallet. Men den kunne vært bevart, og med både fiskeri-, industri- og handelshistorie innbakt i veggene ville den i dag vært en perle i sjøkanten av “gamlebyen” i Sandvika.

Dr. Nyquists hus er i dag blitt parkeringsplass for Kiwi-butikken.

Rett opp for Rullebua, ved siden av Malmskriver-gården, lå en stor villa i sveitserstil. Der bodde dr. Nyquist, og der hadde han også sin legepraksis. I samme hus holdt også tannlege Ødegaard til (jeg tror det var det hun het) – eller var det i den store, grå sveitservillaen et par hundre meter nærmere Blommenholm , nå Sandviksveien 143? Jeg har alltid trodd det siste, men har ikke egen erfaring med tannregulering. Og det er kanskje like bra, for reguleringstannlege Ødegaard var beryktet for å være nokså hardhendt. Da dr. Nyquists hus ble revet – på 1980-tallet, tror jeg – ble området mer luftig og åpent enn man hadde vært vant til. Men det tidligere lukkede preget skyldtes ikke Dr. Nyquists hus, men den nye Finstadgården, som ble bygd ved siden av i 1953. Den erstattet et helt kvartal med spredt trehusbebyggelse, slik vi kan se på et av bildene ovenfor.

STADEN CHRISTIANIA, et defensjonsskip (kombinert handels- og krigsskip) med 60 kanoner, skal ha blitt bygd i Sandvika. Men hvilket Sandvika?

STADEN CHRISTIANIA var et defensjonsskip (handelsskip som kunne omgjøres til krigsskip), og i henhold til skiltet ved modellen i Norsk Sjøfartsmuseum skulle fartøyet være bygd i Sandvika. Det må i tilfelle ha vært i området der Rullebua kom drøyt 200 år senere. Dette skrev jeg om i Asker og Bærum historielags tidsskrift rundt 1990, og fikk motbør i et privat brev fra lokalhistorikeren Jac. Jacobsen. Dessverre døde han i en bilulykke før han fikk skrevet noe motinnlegg i tidskriftet, og jeg har ikke lenger brevet. Men han hadde gode argumenter for at byggestedet ikke kunne være Sandvika. I arbeidet med dette innlegget har jeg undersøkt litt på nettet, der jeg fant artikkelen Skipsbygging i Christiania på 1600-tallet av Knut Sørlie og Bjørn Amundsen. De oppgir også Sandvika som byggested for STADEN CHRISTIANIA, men velger å overlate til andre å finne ut mer om det, mens de skriver om Hovedøya. Sandvika er et svært vanlig navn, og gir ca. 650 treff ved et søk på Kartverkets norgeskart på nettet. Men bare to av treffene er i Osloområdet, det ene er Bærums “hovedstad”, det andre er i innsjøen Store Sandungen. Så kanskje var Sandvika byggested for krigsskip?

Et krigsskip lå i hvert fall her på slutten av 2. verdenskrig. SCHWABENLAND var et tysk katapultskip, et “hangarskip” for to sjøfly som kunne bli skutt ut fra skipet og bli heist ombord igjen. De siste månedene av krigen lå fartøyet der som et mulig bombemål for allierte fly, og etter frigjøringen ble det liggende som et lite pent blikkfang før det forsvant i 1946. SCHWABENLAND har tilknytning til Sandvikas historie, men også til polarhistorie og til science fiction. Disse trådene forsøkte jeg å følge i blogginnlegget SCHWABENLAND – lokal krigshistorie med fjerne forgreninger fra mars 2017.

I dag foregår “krigen” med ord, men man kjemper om Sandviksbukta. Jeg gjentar at Lakseberget og “Malmskriverbukta” (et navn jeg så første gang i reguleringsplanen for “utfyllingsområde Lakseberget”) kan tilbakeføres for en stor del til hvordan det så ut i 1920. Det er vist i innlegget Ny ide for Sandviksbukta her i bloggen i desember, og presentert enda bedre helt til slutt i orienteringen gitt til Planutvalgets “formøte” 7. februar (17 minutter fra start).
___________________________________________________________________________
I bloggen står disse innleggene om Sandvikas lokalhistorie:
“Gamlebyen” i Sandvika: Det som forsvant
“Gamlebyen” i Sandvika – urørt siden ca. 1900
Kolonialbutikken i Sandvika
Apotekergården i Sandvika med fortidens apotek
Løkke i Sandvika
Løkketangen, trebyen som kunne blitt Sandvikas “gamla stan”
Kadettangen var for lenge siden en tange
Arkitektur i mitt nærmeste nabolag
Sandvikas driftige damer
Gamle bilder fra Sandvika og Blommenholm
SCHWABENLAND – lokal krigshistorie med fjerne forgreninger

.
(Innlegget ble påbegynt 20.02.2019 og fullført 28.02.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Ufrivillig abonnement og bidrag til nettaviser

Biting står oppført som et av synonymene til detalj i Synonymordboka.no.
Jeg har valgt ordet fordi det også kan være substantivering av verbet å bite.
Begge betydninger kan være aktuelle for det som her omtales.

___________________________________________________________________________

Faste lesere av denne bloggen kan ikke ha unngått å legge merke til at jeg leser Dagsavisen. Jeg har til og med omtalt avisen positivt i innlegget Gamle og nye medier i årets første utgave av bloggen. Men det handler om det redaksjonelle innholdet. Når det kommer til det kommersielle, har jeg alle pigger ut. Jeg ble forfulgt av avisens telefonselgere i et par år etter at jeg avsluttet et kortvarig abonnement (og jeg hadde da reservert meg mot telefonsalg). I høst kjøpte jeg et månedsabonnement på e-avis til kr 99,- for å følge en bestemt sak for denne bloggen. Før abonnementet var ute, ble jeg avvist som leser, og i virvaret for å få lest ferdig, viste det seg at jeg har betalt for abonnement frem til april, noe jeg aldri har ønsket.

To andre aviser jeg leser, er Resett og Document. De har aldri kostet meg noe, for de er gratis tilgjengelig på nett. Men begge er sitert ofte her i bloggen, og jeg har litt dårlig samvittighet for å benytte meg av andres arbeid på den måten. Derfor har jeg støttet begge med samme beløp som jeg ufrivillig har betalt for Dagsavisen-abonnement. Bloggens lesere får anledning til å gjøre det samme: Klikk på logoene nedenfor for å se hvordan.

For ordens skyld: Denne støtten gis uten at jeg sier meg enig med noen av de to nettavisene. Jeg leser dem av samme årsak som jeg leser Dagsavisen: Jeg er uenig med dem.

Samtidig benytter jeg anledningen til å takke bloggens faste abonnenter, som – slik jeg leser statistikken – åpenbart deler blogginnleggene med ikke-abonnenter. Denne bloggen trenger ikke andre bidrag enn slik deling og om mulig verving av noen nye gratisabonnenter. Bidrag i form av kommentarer og gjesteinnlegg mottas selvsagt med stor takk.

(Innlegget ble påbegynt 27.02.2019 og fullført 27.02.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Alternative fakta 9/19

___________________________________________________________________________

AF1 – Usikker trapp: Notisen nedenfor sto i Asker og Bærums Budstikke for nokså nøyaktig femti år siden. En dame klaget “i telefonen til Budstikken” over at den offentlige trappen ned tll stoppestedet ved Lakseberget ikke hadde vært måkt hele vinteren, og naturligvis ikke strødd. Siden da har det kommet en ny, “selvmåkende” trapp, som det ikke er nødvendig å strø. Men fortsatt har den sine “utfordringer”, som det heter i nytale. Mellom øverste trinn og asfaltkanten i Gamle Drammensvei er det en sprekk på 10-15 cm. Når veien er nybrøytet, er denne fellen skjult av snø, og den som tråkker feil her og faller fremover, får en “krevende” (mer nytale) trappetur.

oooOOOooo

AF2 – Northug-VM: Som nevnt i forrige utgave av bloggen, er Petter Northug ikke med i VM på ski. Men Aftenposten synes fortsatt han er så viktig for dette skirennet at sjefredaktøren har sendt meg en e-post om det.

oooOOOooo

AF3 – Innkjøring forbudt: Jeg er full av fordommer mot de som har dyrere bil enn meg (eller er riktig norsk “mot dem som har dyrere bil enn jeg?). Derfor kunne jeg ikke dy meg for å ta bilde da jeg så denne Mercedesen parkert på en måte som bare kan bety at den har kjørt i strid med skiltene som angir innkjøring forbudt. Men se hva som hendte mens jeg – av ren nysgjerrighet – filmet da Mercedesen forlot parkeringsplassen:

oooOOOooo

AF4 – Melodi Grand Prix 1: I morgen er det norsk finale i Melodi Grand Prix. Nå er det ingen andre land som arrangerer Melodi Grand Prix (ellers i verden heter det European Song Contest), så at det er norsk finale, er vel nokså opplagt. Men nok av det: jeg kan anbefale en vinner! Av de ti melodiene (?) som deltar, har bare én norsk tittel, og der har utøveren til og med bokstaven Ø i navnet sitt. Dette må være det opplagte norske bidraget til den europeiske finalen.

,

.

oooOOOooo

AF5 – Melodi Grand Prix 2: For 50 år siden hadde alle melodiene i den norske finalen norsk tittel og tekst. Vinner ble Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli av Arne Bendiksen. Det året tok jeg norsk grunnfag på Blindern, og hadde stor glede av at en av mine forelesere, universitetslektor Erling Nielsen, med god dansk ironi raljerte over de litterære kvalitetene i den norske vinnermelodiens tekst. GeirRakvaag i Dagsavisen har mimret om dette.

(Innlegget ble påbegynt 01.03.2019 og fullført 01.03.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Tilbakeblikk 01.03.2019

Postene under denne overskriften er utfyllende stoff til tidligere innlegg i bloggen.
___________________________________________________________________________

Bevar Sandviksbukta! (23.11.2018)
I går ble første etappe av stafetten om steinfylling i Sandviksbukta avsluttet. Planutvalget i Bærum kommune  behandlet planprogrammet for regulering av Lakseberget utfyllingsområde, og gjorde dette vedtaket (uformelt gjengitt, riktig formulert vedtak kommer i møtereferatet på kommunens nettsider):
1. Møte for medvirkning fra berørte må inn i planprogrammet
___(fellesforslag, enstemmig vedatt).
2. Planprogrammet fastsettes
___(vedtatt mot Venstres stemme)

Alle Planutvalgets medlemmer hadde ordet om saken. Slik jeg tolket det de sa, er det skepsis mot stor utfylling og boligbygging i alle partiene. Detaljene kan leses i et uformelt referat skrevet en halvtime etter møtet. Se også Tilbakeblikk 08.02.2019 der presentasjonen av Lakseberget-naboenes syn på utfylling er gjengitt).

I det reviderte planprogrammet som var til behandling, sto for første gang hvor stor utfylling det er snakk om, mellom 50 og 90 dekar. Slik ser det ut på et kart over Sandviksbukta:

(Innlegget ble påbegynt 01.03.2019 og fullført 01.03.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Torgeirs Tanker om Tilværelsen
Nr. 8, årgang 4

Hovedinnleggene sist:
Filmtekniske opplevelser
Lakseberget slik det en gang var
Ukens biting: Medielort

Mest lest siste måned:
Lakseberget slik det en gang var (15.02.2019)
Den skandinaviske stormakten det ikke ble noe av (10.08.2018)
Dette er meteorologisk institutt (29.06.2018)

________________________________________________________________________

Vil du følge denne bloggen? Registrer deg øverst i spalten til venstre, så mottar du hver fredag melding om innholdet i ukens blogg.

Share

Det er hyggelig om du forteller andre om denne bloggen!
Klikk på merket ovenfor og velg Facebook, Twitter, e-post m.m.m.

Dette er 119. gang en ny utgave av Torgeirs Tanker om Tilværelsen blir publisert.

En gang speider, alltid speider!

I dag er det 162 år siden Robert Baden-Powell ble født. Det er også 130 år siden Olave St. Clair Soames ble født, hun giftet seg med Robert Baden-Powell i 1912. I 1908 ga han ut boken Scouting for boys, og den fanget åpenbart tidsånden. Han hadde tenkt den som en veileder for organisasjoner som arbeidet med barn og ungdom, men det endte med at han startet sin egen organisasjon, som i dag har vokst til den verdensomspennende speiderbevegelsen. Speiding var opprinnelig for gutter, men ganske tidlig ble det et tilbud også for jenter, og gjennom flere tiår var ekteparet Baden-Powell sentrale i verdensspeiderarbeidet. Deres felles fødselsdag, 22. februar, er –særlig for jentespeidere – Tenkedagen,  opprinnelig innstiftet av jentespeidernes verdensorganisasjon i 1926 som et motstykke til guttespeidernes St. Georgs dag (23. april).

              
I 1907 arrangerte Robert Baden-Powell en leir på Brownsea Island. 20 gutter deltok, og leiren regnes som starten på speiderbevegelsen. I 1957 var det jubileums-jamboree i Sutton Park, London. Der deltok 33.000 speidere. EP-platen spilt inn til leiren hadde jamboreesangen (en flott marsj.) på forsiden. Baksiden med en sang om Gilwell (hovedsenter for verdensspeiderbevegelsen) har også opptak av Baden-Powell fra 1937 (han døde i 1941). Klikk på etikettene for å høre!

Scouting for Boys utkom i 1908. Wolf Cub’s Handbook er skrevet for ledere, men jeg hadde stor glede av å lese den som barn.

Jeg var selv speider i mange år, og egentlig er jeg vel fortsatt speider i henhold til mottoet i overskriften. Det er litt rart å tenke på at det første jeg leste om speiding, var skrevet av Robert Baden-Powell selv. Det var den norske utgaven av Wolf Cub’s Handbook (engelsk tittel også på norsk), som mor hadde fra sin tid som leder for ulvungene (nå småspeiderne) i 1. Kampen. Hennes speiderbakgrunn var sikkert også en vesentlig grunn til at jeg ble speider, for jeg visste vel neppe noe om det som åtteåring i 1954. I boken er det ikke vanskelig å finne spor etter Robert Baden-Powells bakgrunn som britisk offiser i kolonitiden. Han brukte erfaringer derfra da han skrev Scouting for Boys. Men det er også lett å forstå at dette var noe som fanget interesse hos britiske gutter.

Robert Baden-Powell hadde 30 års erfaring som britisk offiser i flere kolonikriger da han startet speiderbevegelsen. Men han må også ha hatt et stort talent for pedagogikk – dagens norske skole ville få mye ut av å følge hans anvisninger!

I min klasse på Høvik skole ble alle guttene ulvunger. Det sier litt om aktivitetestilbudet for barn på 1950-tallet, men det sier også noe om hvor sterkt “speider’n” sto på Blommenholm. Da jeg ble speider som elleveåring, var jeg så heldig å komme i 2. Blommenholm, den nyeste troppen, der Fredrik Schjander var leder. Jeg tror kanskje hans stil var medvirkende til at jeg fortsatte som aktiv speider til 1973, den siste tiden som troppsleder. Fra speidertiden har jeg en haug med gode minner, både fra “hverdagen” med patrulje- og troppsmøter, fra overnattingsturer og friluftsliv, og fra sommerleire i inn- og utland. I voksen alder ser jeg også hvor verdifull den tiden var for min personlige utvikling, for speiding varer over år, og bidrar til å gjøre ungdom selvstendige. Fra min tid som leder husker jeg at vi voksne himlet litt med øynene når foreldre til nyinnmeldte speidere spurte hvor lenge dette kurset varte…

Da jeg var ca. 20, meldte jeg meg ut av statskirken. Men jeg var fortsatt speider, og har til og med fått det skriftlig at jeg som leder hadde lært en av mine speidere å tro på Gud(!). På Norsk Speidergutt-Forbunds (NSF) landsmøte i 1972 argumenterte jeg mot å vedta en uendret formålsparagraf der det sto “(… oppdra til) kristne menn og gode samfunnsborgere”. Jeg mente at f. eks. nordmenn med jødisk tro ikke kunne bli speidere med en slik ordlyd. Men formålsparagrafen ble vedtatt uendret, og jeg tok konsekvensen av det, trakk meg som leder og meldte meg ut av NSF. Med interesse og litt vemod konstaterer jeg at Norges Speiderforbund i fjor gjorde vedtak i tråd med det jeg mente i 1972.

Min manglende gudstro til tross: jeg synes det passer å avslutte dette innlegget med Speiderbønnen, som er en av de fineste salmene jeg kjenner (jeg valgte den som et av musikkstykkene i mors begravelse). Carl Søylands melodi med den harmoniseringen jeg fant noter til på 1960-tallet, blir her fremført uten tekst med elektronisk instrumentering jeg har arbeidet mye for å få riktig (jfr. teksten “hør mitt hjertes stille bønn”). Etter musikken (og det er tillatt å synge til) får man tenke seg at jeg som bloggleder sier: “Speidere, vær beredt!”. Og så håper jeg å høre en rungende tilbakemelding.

Tidligere blogginnlegg om min tid som speider:
“Kuldesjokk” og “Sibir-kulde” (02.03.2018)
Over hav og fjell og vei og sti (27.04.2018)
Når jeg søker på “speider” her i bloggen (det grønne feltet øverst til høyre) får jeg i tillegg tolv treff fra innlegg der jeg har berørt temaet.

(Innlegget ble påbegynt 21.02.2019 og fullført 21.02.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

“Gamlebyen” i Sandvika – urørt siden ca. 1900

Sandviksbukta mellom buktene ved Malmskrivergården og Sjøholmen er truet av utfylling med én million kubikkmeter stein fra tunnelen for Ringeriksbanen. Om det skjer, blir det en fortsettelse av den ødeleggelsen som ble påbegynt da ny E18 ble bygd på begynnelsen av 1960-tallet. Med dette og flere innlegg her i bloggen prøver jeg å dokumentere området slik det så ut før veiutbyggingen. Les de andre innleggene.

 
Andre blogginnlegg om Sandvikas lokalhistorie: se lenker under dette innlegget.
___________________________________________________________________________

NGOs norgeskart øverst, Google Earth nederst.
Klikk på illustrasjonen for å få den i fullskjermversjon i eget vindu.

Bare 150 meter fra Bærum rådhus ligger det siste området i Sandvika som er så godt som urørt siden begynnelsen av 1900-tallet. Malmskrivergården, Städegården, Sandvika Gjestgiveri og den gamle Telegrafbygningen utgjør fasaden mot Sandviksbukta. Gjemt bak de første finner vi bygningene som huset Brødrene Berntsens fabrikker. Her lå også dr. Nyquists hus og “Rullebua”, som begge er revet, og som jeg kommer tilbake til i en senere blogg. Her skal det handle om det som forsatt finnes av fortidsminner der stedet/byen Sandvika oppsto.

Malmskrivergården fotgrafert fra land mot sjøen. Det er fortsatt mulig å forstå sammenhengen mellom gårdens beliggenhet og den virksomheten den var sentrum for.

Av bygningene i området er Malmskrivergården fredet. Den har ligget der siden 1600-tallet, og uten virksomheten der hadde det kanskje ikke vært noe Sandvika. Bærums verk eide området ved sjøen her, og brukte det til å laste om jernmalm som kom sjøveien til Sandvika. Malmskriveren var ansatt ved Bærums verk, og hadde som oppgave å registrere, “skrive”, malmen som ble levert, slik at det økonomiske oppgjøret ble riktig. Malmen ble tatt i land på stranden nedenfor Malmskrivergården, der den ble liggende til det ble vinterføre og den kunne transporteres til smelteovnen på Bærums Verk. Det ble et trafikk-knutepunkt her, med lossing og lagring av malm, malmtransport om vinteren og trafikk på Den Drammenske Kongevei rett forbi det hele. Kanskje ble området allerede kalt Sandvika, og det ble etter hvert navn på hele området (på samme måte som Lakseberget har utvidet sitt “revir”, jfr. siste ukes blogg).

Bygningen som senere ble Sandvika Gjstgiveri. Bildet er tatt i 1874, mens det var skysstasjon her.

Omtrent samtidig som Malmskrivergården ble reist, ble det gitt bevilling til skysstasjon i området. Men så gammel er ikke bygningen der Sandvika Gjestgiveri (på folkemunne “Geita”) holdt til, og som fortsatt ligger der. Snorre Skaugen, forrige eier av Gjestgiveriet, omtaler en tinntallerken fra 1787 funnet innerst i et kjellerrom. Den kan tyde på at eldste del av bygningen er fra den tiden. Fra 1863 drev i hvert fall Andreas Narvesen skysstasjon med statlig tilskudd i nåværende bygning. Men det ble nye tider: i 1872 kom jernbanen til Sandvika, og stedet hadde også dampskipsanløp om sommeren. Og da også bilen ble et utbredt transportmiddel, ble skysstasjonen etter hvert nedlagt. Vertshusvirksomhet med overnatting var det i noen år fra 1923, før økonomien gjorde at det ble redusert til et rent serveringssted. Heller ikke det lønte seg særlig før Marie Olsen overtok i 1934 og drev stedet under navnet Sandvika Gjestgiveri. Hennes sønn fortsatte virksomheten frem til 1969. Det er rart å tenke på at da var “Geita” og Løkke restaurant de eneste to spisestedene i Sandvika. I dag er det flere av dem enn jeg har tall på. At Sandvika Gjestgiveri ble nedlagt, var kanskje en virkning av at E18 ble lagt i bro over Sandviksbukta, ødela utsikten og var en støykilde man ikke kunne slippe unna. Siden 1969 har det vært kontorer og bolig i bygningen.

Her har Aksel Larsen fotografert naboen, Sandvika Gjestgiveri. Bildet er tatt i 1960, og veien i forgrunnen er Sørlandske hovedvei (Drammensveien). Den er nå seksfeltsvei 70 meter foran Gjestgiveriets bygning.

Mellom Malmskrivergården og Sandvika Gjestgiveri ligger Städegården. Den har jeg tidligere fortalt om i blogginnlegget Städegårdens stadier. Butikklokalene der Stayclassy holder til, var i min oppvekst atelier og butikk for fotograf Aksel Larsen, Der leverte jeg familiens sort/hvitt-film til fremkalling, “Én kopi av hver”, og jeg synes ennå jeg kan kjenne lukten av fotokjemikalier. Som liten syntes jeg Larsen så litt skummel ut. Men han var en dyktig fotograf, ikke minst av lokalmiljøet, og i Bærum biblioteks bildesamling kan man bla seg gjennom mer enn åtti av hans bærumsbilder. Ett av dem, tatt rett utenfor fotoatelieret, er litt spesielt, og jeg skrev om det her i bloggen for et par år siden.

Tømmer ligger klar til transport utenfor Løvenskiold-Vækerøs strandtomt. Skråplanet som tømmeret ble lempet i sjøen på, ses i venstre kant av bildet ved nærmeste ende av tømmersamlingen. Bildet er tatt i 1950.

Malmtransporten forsvant etter hvert fra stranden nedenfor Malmskrivergården, men området tilhørte Bærums verk. Verket ble en del av Løvenskiold-Vækerø, som også eide store skogområder. Da gikk transporten fra land til sjøen, og sjøområdet ved Malmskrivergården ble “utskipningshavn” for tømmer. Fra veistumpen som gikk inn på området, var det bygd et skråplan av tømmerstokker ut i sjøen. Tømmerbilene kjørte frem til skråplanet, og lastestøttene på sjøsiden av bilen ble fjernet. Så ble ramper plassert foran hjulene på motsatt side, og når bilen ble kjørt oppå rampene, veltet tømmerlasset, som var buntet sammen, ut i sjøen. Når det lå fire-fem rader med slike bunter etter hverandre langs hele stranden, kom en slepebåt og dro dem med seg forbi Høvikodden og ut Store Ostøysund til Tofte, tror jeg. Tømmerutskipningen foregikk helt til motorveibroen ble bygd på begynnelsen av 1960-tallet.

Rett opp fra tømmeranlegget var det metallindustri. Brødrene Berntsen overtok baker Andersens lokaler bak Städegården, og utvidet etter hvert. Bedriften flyttet til Hønefoss i 1992, og bygningene er nå i bruk som bilvaskeri og diskotek. Dette er de siste restene av all den industrien som fantes i Sandvika. Tretten industribedrifter ble presentert i en utstilling som Sandvika museum Lofthe hadde kalt Arven etter Brambani.

Telegrafbygningnen (Villa Bergli) lengst til venstre. Bildet er tatt ca. 1920.

Donato Brambani var Sandvikas industrietablerer rundt forrige århundreskifte, og han bodde sine siste år i Villa Bergli, villaen som kneiser i åsen rett ovenfor Sandvika Gjestgiveri. Bærums første telegrafstasjon holdt til i villaen før Brambani overtok den, og den er nok mest kjent som “Telegrafbygningen”. Senere har Televerket “prydet” nærområdet med industriaktige murbygninger. De inneholdt telefonsentraler, men disse er nå ute av bruk.

Området utenfor den siste urørte delen av Sandvika er i dag stort sett fylt opp av veier. Jeg unnlater ikke å gjøre oppmerksom på at det kan tilbakeføres for en stor del til hvordan det så ut i 1920. Det er vist i innlegget Ny ide for Sandviksbukta her i bloggen i desember, og presentert enda bedre helt til slutt i orienteringen gitt til Planutvalgets “formøte” 7. februar (17 minutter fra start).
___________________________________________________________________________
I bloggen står disse innleggene om Sandvikas lokalhistorie:
“Gamlebyen” i Sandvika: Det som forsvant
“Gamlebyen” i Sandvika – urørt siden ca. 1900
Kolonialbutikken i Sandvika
Apotekergården i Sandvika med fortidens apotek
Løkke i Sandvika
Løkketangen, trebyen som kunne blitt Sandvikas “gamla stan”
Kadettangen var for lenge siden en tange
Arkitektur i mitt nærmeste nabolag
Sandvikas driftige damer
Gamle bilder fra Sandvika og Blommenholm
SCHWABENLAND – lokal krigshistorie med fjerne forgreninger

.
(Innlegget ble påbegynt 19.02.2019 og fullført 21.02.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Nødrop fra badet

Biting står oppført som et av synonymene til detalj i Synonymordboka.no.
Jeg har valgt ordet fordi det også kan være substantivering av verbet å bite.
Begge betydninger kan være aktuelle for det som her omtales.

___________________________________________________________________________

Nytt, vegghengt toalett og en varmtvannsbereder som har vært innesperret i mer enn 30 år.

I to år (minst!) har jeg samlet mot til å gå løs på badet. Det skal ikke bli noe nytt bad, bare en forsiktig oppgradering av det jeg lagde i 1981. Jeg begynte i fjor med å demontere veggen rundt varmtvannsberederen. Det var en nødvendighet for å kunne skifte berederen, som er fra 1976. Men den virker ennå, så dette var bare et beredskapstiltak med tanke på eventuell senere utskifting.

Nytt, vegghengt toalett var neste trinn. Det kom på plass for et par uker siden, etter en liten runde med misforståelser angående klokkeslett fra rørleggerens side. Nå skifter man ikke til vegghengt toalett på et øyeblikk. Først skulle rammen på plass, det var rørleggerarbeid. Så skulle rammen kles inn, det gjorde jeg neste dag. Tredje dag kom rørleggeren tilbake og monterte skålen. Heldigvis har jeg både et toalett i 2. etasje og en “bæsj & carry” som var i bruk før hjørnehybelen fikk innlagt bad, så jeg slapp å være uten toalett i tre dager.

Badekaret skal ut, og blir erstattet av et dusjkabinett. Det er tryggere i min langt fremskredne alder, jeg vil ikke gli i badekaret og brekke lårhalsen. Tilkobling av vann til kabinettet klarer jeg selv. Men så kommer nødropet:
Hvor får jeg tak i en servant lik den jeg har, men hvit? For to år siden sto den fortsatt på listen hos Porsgrund, men nå er den utgått. Om noen av denne bloggens kloke og vennlige lesere eller deres utallige bekjentskaper har en brukt servant av denne typen, eller vet om noen som har (jeg har spurt Porsgrund, og de har ikke): meld fra! Utseende og mål på servanten fremgår av tegningen (klikk for å forstørre).

En sånn servant skulle jeg gjerne hatt. Bare den ser OK ut, kan den gjerne være brukt (om nødvendig demonterer jeg den). Bruk kommentarfeltet til melng, eller send e-post (adresse under “Kontakt” ovenfor.

Jeg er en enkel sjel som har vokst opp med utedo og som derfor synes vannklosett er luksus. Med denne bakgrunnen skulle jeg til slutt gjerne hatt svar på dette spørsmålet: Hvorfor har dolokket demper i hengselet? Kan det være funnet på av en rørlegger som ikke tålte skarpe lyder dagen etter en større firmafest? Jeg har i hvert fall ikke bruk for det! Men det er standard nå.

(Innlegget ble påbegynt 20.02.2019 og fullført 20.02.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Alternative fakta 8/19

___________________________________________________________________________

AF1 – VM-fri sone: Det arrangeres for tiden skirenn i Seefeld. Det kalles VM, selv om bare noen få nasjoner deltar. Petter Northug deltar ikke, derfor har Aftenposten brukt mesteparten av forsiden og fire sportssider til å fortelle om ham. Siden jeg antar at alle bloggens lesere er kloke og fornuftige mennesker og som sådan uinteressert i dette idrettsstevnet, har jeg denne gangen ikke lenket til teksten. Den utgjør for øvrig bare 25 prosent av de fire sidene, resten er bilder..

.

.

oooOOOooo

AF2 – Not-is: Det er hundre år i tid mellom de to oppslagene fra Budstikka (det øverste fra 21. februar 1919, det nederste fra forrige tirsdag), og de beskriver to helt ulike isforhold. Fra egen erfaring mener jeg å ha registrert at den perioden Sandviksbukta er islagt, har blitt kortere i min levetid. Da jeg var 17, var det noen som hadde lagd rundbane til privat bilrace på isen. Jeg spurte far om vi kunne øvelseskjøre der, noe som resulterte i at han kjørte bilen ut på isen og lot meg kjøre alene der, mens han så på fra stuevinduet. Han påsto jeg hadde kjørt ti mil den dagen. Uansett: Det er mange år siden jeg ville turt å ta sjansen på at isen ville bære min bil.
Siden denne bloggen er motstander av engelskspråklig jåleri, gjør jeg oppmerksom på at tittelen på denne delen av Alternative fakta er et ordspill, ikke et engelsk uttrykk. Dette til orientering for eventuelle low-browers som leser bloggen.

oooOOOooo

AF3 – Billig benzin: Som det fremgår av 1919-notisen ovenfor, var det den gang hester, ikke biler, som kjørte løp på Sandviksbukta. Men bensin var i salg, slik kunngjøringen til høyre fra Industriforsynings-departementet forteller. Da jeg tok førerkortet, kostet bensinen litt over én krone literen. At den var enda billigere i 1919 , overrasker ikke. Men å måle opp bensinen i kilo er vi ikke lenger vant med.

.

oooOOOooo

AF4 – Grande: På side 20 og 21 i Dagsavisen sist tirsdag står det to oppslag om Grande, men bare ett bilde. Det er vel ment som et plassbesparende fellesbilde (jfr. avisens gjenbruk av sistesider i januar), men jeg er litt i tvil om det likner på kulturministeren.

oooOOOooo

AF5 – Rettferdig straff: Tegneserien Skarpe kanter i Aftenposten (tekst: Vebjørn Verlo, tegning: Audun Røberg) kommenterer av og til aktuelle hendelser. Det skjer gjerne på en måte som samsvarer godt med seriens tittel, men som samtidig er til ettertanke.

(Innlegget ble påbegynt 22.02,2019 og fullført 22.02,2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Tilbakeblikk 22.02.2019

Postene under denne overskriften er utfyllende stoff til tidligere innlegg i bloggen.
___________________________________________________________________________

Lakseberget slik det en gang var (15.01.2019)
Som en spesialservice for Facebookgruppen Du vet du er fra Bærum når …bilde og opplysninger skrev jeg sist helg en liten notis om Lakseberget med som ikke kom med her i bloggen.

Får ikke være med i regjeringen? (26.01.2018)
Tre klipp knyttet til representativitet har ligget og modnet en tid:
Et Facebook-innlegg av Karin Andersen, SVs sjarmtroll på
Stortinget, med bilde av en regjering uten innvandrere.
Resett-artikkelen Hvorfor er statsrådenes hudfarge og etnisitet så
viktig for deg, Karin Andersen? av Maria Zähler.
Resett-artikkelen SVs innvalgte på Stortinget er alle «blendahvite» av
Lars Akerhaug

(Innlegget ble påbegynt 22.02.2019 og fullført 22.02.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no