Kategoriarkiv: Næringsliv

“Lynraskt internett”: HomeNet skrev kontrakt i fjor, er fortsatt ikke ferdig med anleggsplanen

Hold deg unna HomeNet!

HomeNet reklamerer med “lynraskt” internett på sine nettsider. Det er mulig at signalene på nettet er lynraske, men tempoet når det gjelder installasjon, er det ikke. Vi fikk tilbud i april i fjor, skrev kontrakt i juni om fire abonnementer på eiendommen, men venter fortsatt på at HomeNet skal bli ferdig med sin planlegging.

Tempoet illustreres godt med statusoppdateringene fra HomeNet. Denne denne meldingen kom i juni i fjor:

Denne denne meldingen kom i september i år:

Klikk på teksten ovenfor for å lese utskrift av forsøket på å få snakke med Ronny Greipsland, leder for kundeservice hos HomeNet.

For andre år på rad (!) begynner jeg nå å lure på om jeg får gravd ned fiberkabelen inne på eiendommen før frosten kommer. For å kunne grave, må jeg ha svar på et par tekniske spørsmål som er uavhengig av trasevalg og som ikke besvares i veiledningen på nett. Jeg har gjentatte ganger prøvd å få svar på uten å lykkes. Når jeg ringer “kundeservice”, er det ingen logg over mine tidligere henvendelser, og jeg må forklare alt fra start. Alle andre kontaktkanaler er blokkert – av HomeNet. I mitt siste forsøk denne uken skulle “kundeservice” formidle at jeg trenger å snakke med en som har teknisk kunnskap, og at “å snakke” ville si telefonsamtale, eventuelt fremmøte her på bruket. Resultatet var to arrogante tekstmeldinger, der den første ga uttrykk for at HomeNet ville ringe meg når det passer dem, den andre meddelte at HomeNet ikke kunne svare på mine spørsmål før trasevalget var avklart (jeg hadde presisert at mitt spørsmål var uavhenig av trasevalg).

Jeg ble sint, og sendte tirsdag en e-post til de tre som står oppført som kontaktpersoner i HomeNet. Det resulterte i en telefon torsdag fra HomeNets klageavdeling, som selvsagt ikke hadde teknisk kunnskap til å svare på mine spørsmål, men som skulle be en som hadde det, om å ringe meg i løpet av dagen. Fredag kl. 13 har jeg fortsatt ikke hørt noe.

Etter mitt skjønn har jeg full rett etter både Forbrukerkjøpsloven og Avtaleloven til å si opp de fire kontraktene fra juni i fjor. Dessverre er HomeNet eneleverandør her i strøket av fiberkabel, som er det beste tekniske alternativet. Men jeg undersøker alternativer, og mottar gjerne erfaringer fra brukere av parabolnett og mobilnett.

En interessant opplysning dukket opp i telefonen fra HomeNets klageavdeling: Etableringskostnaden på kr 1900 pr. abonnement er fjernet som kompensasjon for den lange ventetiden. Jeg går ut fra at det samme gjelder alle de andre som også venter, og ber bloggens abonnenter her i området om å spre det glade budskap.

(Innlegget ble påbegynt 03.10.2019 og fullført 04.10.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

NRK forteller “sannheten” om norsk grisehold

Etter en uke med reklame for sendingen, kunne NRK Brennpunkt endelig vise Griseindustriens hemmeligheter onsdag 19. juni. Der ble det avdekket uakseptable handlinger og holdninger hos noen grisebønder som var blitt filmet i hemmelighet mens de trodde de hjalp en som selv ønsket å bli grisebonde. Men er det som ble vist, et bilde på norsk grisehold? Tidligere erfaring med NRKs “dokumentarer” gjorde meg skeptisk allerede før filmen var sendt, Skepsisen har ikke avtatt etter at jeg har undersøkt saken. Her er resultatet av undersøkelsene.

 
Norun Pernell Haugen og Frank Nervik har filmet i hemmelighet og under falsk navn hos åtte grisebønder.

Filmen Griseindustriens hemmeligheter bygger på opptak som er gjort i skjul hos grisebønder.  De to “hemmelige agentene” Norun Haugen og Frank Nervik har besøkt 13 av de ca. 2.400 svinebøndene i Norge, og har filmet hos åtte av dem. Råfilmen er overlatt til Stavangerfirmaet  Piraya film, som sammen med NRK har plukket ut ca. 25 minutter som vises i den 55 minutter lange filmen.

Utstyret som ble brukt under den skjulte filmingen: F.v.: Kamera skjult i en knapp, mikrofon og batteriboks.

Metoden som er brukt, er å “gå undercover” (i filmen brukes ikke noe norsk uttrykk for å opptre med skjult identitet, filme i skjul e.l.). Haugen utgir seg for en som vil lære om grisehold fordi hun selv skal begynne med det i en annen del av landet. Under gårdsbesøkene har hun et minikamera skjult i en knapp. Hva Frank Nervik gjør for å filme skjult, er ikke opplyst. NRK går god for at opptakene er ekte og ikke fremprovosert. Beviset skal være at alle opptak som klippene i filmen er hentet fra, er gjort sammenhengende fra Haugen går inn i grisefjøset til hun går ut igjen (det fremgår ikke klart om dette også gjelder Nerviks opptak).

Filmens hovedperson er Norun Haugen. “Norun Haugen er ikke medlem av noen dyrevernsorganisasjon, og har heller aldri vært det,”  står det i omtalen av saken på NRK.no – med uthevet skrift, så dette må være viktig. Påstanden står litt i motstrid til det jeg fant om Norun Pernell Haugen ved et enkelt søk på internett:
__I 2018 leverte hun masteroppgave i filosofi med tittelen Lidelsen •__vi ikke ser – hvordan vi kategoriserer dyrs lidelse for å skjule den for •__oss. Da jeg ville lese den, viste det seg at den ikke er elektronisk •__tilgjengelig etter ønske fra Haugen. Det er heller ikke noe •__sammendrag av oppgaven.
__I 2017 fikk hun Minding Animals-legatet, som er på kr 5000 og gis •__til en student i samfunnsvitenskap eller humanistiske fag for •__arbeid med en bachelor- eller masteroppgave innen Human-•__Animal Studies (relasjoner mellom mennesker og dyr).
__Leder for Minding Animals Norge er førsteamanuensis Morten •__Tønnesen, som ifølge hans egen blogg var ekstern eksaminator da •__Norun Haugen forsvarte sin mastergradsoppgave i 2018.
__En annen med tilknytning til Minding Animals er Ola Waagen, •__regissør av Griseindustriens hemmeligheter, som deltok i •__organisasjonens dyrevelferdsdag 2015 for å “inspirere andre •__aktivister og folk som er glad i dyr” (Nettavisen 19.03.2015),
__I filmen deltar også Frank Nervik, som var hovedperson i 2015-•__filmen Pels i 2015 (sterkt kritisert i Kringkastingsrådet), der Ola •__Waagen var regissør. Ifølge filmen er det helt tilfeldig at Norun •__Haugen og Frank Nervik finner ut at de er i gang med samme type •__prosjekt.
__I januar 2013 holdt Norun Pernell Haugen appell på Eidsvolls •__plass, hun med megafon og noen få andre med plakater. Tema for •__appellen var kjøttindustrien og dyrevern.
__I oktober 2011 står Norun Pernell Haugen på underskriftslisten •__“Nei til buejakt i Norge” på nettsiden GoPetition,

Nyopprettet nettside. Under “Arkiv” nederst til høyre finnes bare juni. Klikk på bildet for å åpne siden i eget vindu.

Summen av punktene ovenfor viser at Norun Haugen har vært solid plassert blant dyrevernaktivistene siden 2013. Når NRK påstår noe annet, må det enten være fordi hun har holdt dette skjult (i tråd med hvordan hun opptrådte for å få adgang til grisefjøsene), eller fordi de som står bak filmprosjektet, ønsker å fremstille henne som en dyrevenn som “tilfeldigvis” har funnet ut at hun vil bli aktivist. Jeg tror mest på det siste, for i filmen uttaler hun seg stadig som en aktivist, noe de som har vært med på å lage filmen, ikke kan ha unngått å legge merke til.

Jeg tviler også på opplysningen om at det var tilfeldig at  Norun Haugen og Frank Nervik fant ut at de begge arbeidet i skjul overfor grisebønder. Tvilen bygger på hvilke personer som har vært involvert i prosjektet og på det Haugen selv sier om hvilke ekstreme tiltak hun gjorde for å holde prosjektet skjult.

Samtidig som filmen blir vist på NRK, åpner Norun Haugen både nettsiden Norun Haugen – på innsiden av kjøttindustrien og kontoer på Facebook og Instagram med tilsvarende innhold. Det gir meg følelsen av at hun arbeider som frontfigur for en gruppering som av ukjente grunner ikke vil stå klart frem med sitt budskap.

NRKs presentasjon av saken er en del av dette budskapet, og etterlater liten tvil om hva vi skal mene om norsk grisehold.
               
De to første oppslagene på NRK.no om filmen. Klikk på bildene for å lese artiklene.
Filmens tittel Griseindustriens hemmeligheter slår an tonen: her er det noe som holdes skjult av suspekte industrifolk. Overskriften på NRK.no-artikkelen, Filmet grisefjøs med skjult kamera i BH-en. stemmer ikke med det som står i teksten og som vises i filmen, men gir selvsagt et mer pirrende inntrykk enn om det hadde stått “skjult kamera i en knapp”. Overskriften i oppfølgerartikken er mer avslørende når det gjelder hvilken retning NRK vil styre lesernes tanker: Næringens svar på grisedokumentar: Anmeldelse mot filmskaperne og kritikk. Teksten forteller at anmeldelsen er gjort av én enkelt bonde og uavhengig av næringens organisasjoner. Kritikk er vel noe filmskaperne må regne med når den “journalistiske” metoden er bruk av hemmelige opptak, selv om NRK har et eget nettsideoppslag som forsvarer dette.

Etter Dagsrevyens innslag om filmen før den ble sendt, dukket det opp ett spørsmål som jeg fortsatt ikke har funnet noe klart svar på: Hvordan skjedde utvalget av gårder som ble besøkt? Når film fra bare åtte gårder skal representere landets 2.400 grisebønder, må det være sikkert at utvalget er representativt, ikke gjort ut fra mistanke om at dyreholdet der det filmes, ikke er som det burde være. Jeg har sendt spørsmål til Norun Haugen om dette via hennes nyopprettede nettside, men har ikke fått svar.

Et annet spørsmål er hvordan Mattilsynet ville reagert hvis Haugen hadde overlatt råfilmen til dem i stedet for til Piraya-film. I forlengelse av det spørsmålet undrer jeg meg over at Norun Haugen ventet i tre år før Mattilsynet fikk kjennskap til opptakene, og da i redigert form som et program på NRK. Opptakene som er brukt, stammer fra perioden 2013-2016. Når filmen først blir gjort kjent i 2019, betyr det at filmens påståtte “systematiske brudd på gjeldende lov og regelverk” har kunnet fortsette upåtalt i tre år. Norun Haugen var vitne til dette, men unnlot å varsle tilsynsmyndigheten. Hun omtaler seg selv som “en person som er glad i dyr og opptatt av at de ikke skal ha lidelse”. Men slik jeg oppfatter henne i filmen,  er det greit at disse dyrene fortsatt må lide, for da kan hun bruke sine skjulte opptak til det formålet hun mener er viktigere: Å få i gang en debatt om norsk kjøttindustri.

En tekstplakat mot slutten av filmen Griseindustriens hemmeligheter sier: “Samlet viser dokumentasjonen tydelig mønster av alvorlige problemer på alle besøkte steder, gjennom hele perioden.” Dette er en påstand som jeg ikke kan se er dokumentert i filmen. 25 minutter av filmen viser eksempler på uakseptable handlinger og holdninger overfor dyr på åtte gårder, men at dette skulle gjelder flere bønder og/eller er representativt for alle norske grisebønder, har vi bare dyrevernaktivistene Haugen og Nerviks ord for. At de to er i stand til å snakke usant, er derimot dokumentert ved måten filmen er blitt til på.

(Innlegget ble påbegynt 25.06.2019 og fullført 28.06.2019)
2 kommentarer

___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Kjell Inge Røkkes byggeprosjekter

Smartingen Kjell Inge Røkke vil bygge høyt på Fornebu. Mens Fornebu Velforening diskuterer om fem etasjer er for høyt, slår han til med 60 etasjer. Blant alle debattinnlegg m.m. om Røkkes planer, tror jeg styrelederen i Fornebu vel, Ingar Arneberg, treffer spikeren på hodet: Med et forslag om 60 etasjer som utgangspunkt for diskusjonen er det lettere å få gjennomslag for 30 etasjer senere. Denne teknikken synes jeg har preget flere av Røkkes byggeprosjekter.

Klikk på kartet for å lese Budstikkas oppslag om Røkke og Ihleholmen.

I 1996 kjøpte Kjell Inger Røkke Ihleholmen, en øy mellom Gåsøya og Ostøya i Indre Oslofjord. Der ville han rive den ganske store sommerboligen som sto der, og bygge nytt. Min kilde i kommunestyret hadde sett tegningene, og karakteriserte byggeprosjektet slik: “Det er ikke snakk om en holme med en hytte på, men en hytte med en holme under”. Nå viste det seg etter hvert at Røkke hadde flere – og kanskje mer ønskelige – alternativer. Felles for dem var at de lå på offentlig grunn på andre øyer, men han regnet vel med å kunne kjøpe eller gjøre et makeskifte med Ihleholmen. Imidlertid ble de offentlig eide øyene Bærumsdelen av Vestfjorden fredet, etter et benkeforslag som ble enstemmig vedtatt i kommunestyret. Så ble Røkkes planer for Ihleholmen avlyst, holmen ble solgt og det ble hyttepalass på Oppdal i stedet.

Klikk på kartet for å lese Budstikkas oppslag om Røkkes byggeprosjekt ved Konglungen.

Eller var Ihleholmen bare et lite forprosjekt for det egentlige: Ny bolig like ved Konglungen i Asker? Her kjøpte Røkke etter hvert tre tomter ved siden av hverandre på begynnelsen av 2000-tallet, og her bor han nå. Byggeprosessen var langvarig, med motstand fra både fylkesmann og miljøvernminister. Budstikka kan to ganger fortelle at omfanget blir redusert. Det ferdige bygget har tennisbane på taket, kino, hundeerom og garasje for 16 biler – men bare syv bad (mot 32 i “hytta” på Oppdal).

Ved lanseringen av blåtårnet på Fornebu var Røkke selv opptatt annetsteds, visstnok i et 60-årslag, og hadde i stedet sendt Erna Solberg for å kaste glans over begivenheten. Bærumsordfører Lisbeth Hammer Krog var også tilstede, og uttalte seg til NRK Dagsrevyen. Det gjorde også Nina Jensen, tidligere leder for den norske delen av WWF Verdens naturfond. Nå er hun leder for det Røkke-eide forsknings- og ekspedisjonsskipet REV Ocean, og har lært å snakke som reven i eventyret (“Dill-dall-holom,” sa reven, så grant og fint …), på samme måte som konsernsjef Øyvind Eriksen i Aker ASA.

Kjell Inge Røkke er ellers, etter hva jeg vet, den eneste norske næringslivslederen som er dømt for korrupsjon og har sonet fengselsstraff for det.

(Innlegget ble påbegynt 29.10.2018 og fullført 01.11.2018)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Talentløs telefonterror fra Santander Consumer Bank

De siste tre ukene er jeg blitt oppringt 20 – tyve! – ganger av Santander Consumer Bank, som jeg ikke har noe kundeforhold til. Men jeg har ikke snakket med banken. Det skyldes at samtalen blir brutt etter fire ring på min telefon, og da har jeg ikke rukket å svare. Det er dette jeg kaller telefonterror.

Det talentløse ligger i at det å ringe mitt mobilnummer er den eneste måten Santander prøver å komme i kontakt med meg på. Jeg har også fasttelefon, og når jeg googler navnet mitt, er både postadresse og denne bloggen blant de øverste svarene. Om Santander hadde kjent til disse alternative måtene for kontakt, burde jeg hørt noe i løpet av tre uker. I stedet har jeg fått to tekstmeldinger fra banken om at de har forsøkt å kontakte meg, og hvor de ber meg ringe tilbake. 

Jeg har ikke ringt tilbake. Jeg går ut fra at dette er en eller annen form for salgstelefon (selv om mitt mobilnummer er reservert mot telefonsalg), og jeg er spent på hvor lenge de har tenkt å holde på. Fortsetter det for lenge, burde jeg kanskje ringe bankens daglige leder eller styreformann (Brønnøysundregisteret har navnene) og spørre hva som er så viktig. Jeg ringer da helst sent fredag eller lørdag kveld. Eller kanskje jeg burde snakke med en av de 31 personene som – ifølge opplysningstjenesten 180.no – “bor” i postboks 177 på Lysaker, Santanders postboks. Vi får se. Videre utvikling av interesse blir rapportert her i bloggen.

Akkurat i denne saken ser det ellers ut som Lars West Johnsen i Dagsavisen og jeg har samme interesser, men ulik motstander.

.

.

.

.

(Innlegget ble påbegynt 11.10.2018 og fullført 11.10.2018)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Uregistrerte håndverkere med språkproblemer

Fire brosjyrer med “norsk” språk. Klikk for å lese.

I august i fjor skrev jeg om håndverkere som brukte engelsk i brosjyrer henvendt til norske meg (Språklig jåleri). Håndverkerne hadde navn som antydet utenlandsk opphav, og ingen av dem var registrert i Brønnøysund-registeret. Verden går fremover. Årets tilsvarende brosjyrer er på norsk – jeg burde kanskje skrevet “norsk” –  men fortsatt finner jeg  ikke utgiverne  i Brønnøysund-registeret.

For alt jeg vet, kan dette være svært dyktige håndverkere innen sine fag. Når jeg likevel ikke ville vurdert å ta kontakt, er én av grunnene at jeg må kunne kommunisere med håndverkeren. Jeg må kunne forklare med min vanlige norske dagligtale hva jeg vil ha gjort, og håndverkeren må kunne spørre på samme måte hvis noe er uklart. Språket i de brosjyrene jeg har fått, antyder – sammen med erfaring – at slik kommunikasjon kan by på problemer. Jeg spør meg også om disse håndverkerne har lest og forstått norske bestemmelser innefor sine forskjellige felt.

Tre av brosjyrene i min postkasse kommer fra henholdsvis en snekker, en maler og en som driver med graving. Den fjerde brosjyren er fra et byggefirma med en polsk (ser det ut som)  sivilarkitekt som leder. Ved søk i Brønnøysundregisteret får jeg samme svar for alle fire: “Antall treff: Ingen”. Dette er en annen grunn til at jeg ikke ville vurdere å ta kontakt med disse potensielt dyktige personene. Hvilke rettigheter har jeg overfor et uregistrert firma om det skulle oppstå problemer etter at arbeidet er utført?

Her på bruket har det vært en del håndverkere de siste ti-tolv årene i forbindelse med oppgradering av de to leilighetene i hovedbygningen (det har vært utleie der siden 1890-tallet). Firmaene har vært norske, men blant håndverkerne har det vært utlendinger, dog bare svensker, hvor det største problemet for meg har vært at de er så høflige. I 2015 ble taket på hovedbygningen renovert av et velrennomert firma. Arbeidet tok et par måneder, og i løpet av den tiden registrerte jeg bare én nordmann, en lærling som var med på å rigge ned de siste dagene. Men firmaet var norsk og kontaktpersonen der var norsk. De to som gjorde mesteparten av jobben, var fra henholdsvis Polen og Estland, og de kommuniserte seg imellom på russisk. Slik kom den store verden til lille Langset.

(Innlegget ble påbegynt 22.03.2018 og fullført 23.03.2018)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Kommunalt eller privat søppel?

Klikk på bildet for å komme til RenoNordens nettsider – så lenge de eksisterer etter konkursen.

Firmaet som henter søppel her på bruket er konkurs, men får lov til å fortsette hentingen i ti dager. Så den store, grønne bilen kom som vanlig fredag formiddag, og jeg har satt ny, tom sekk i stativet. RenoNorden overtok avfallshåndteringen i Bærum i april i år etter å ha lagt inn et anbud som var 47 millioner lavere enn nærmeste konkurrent. Anbudet på 145 millioner viste seg senere å bygge på en regnefeil hos RenoNorden.

Nå kommer kravene om at kommunen “må ta søppeltømmingen tilbake fra de private”, bl.a. fra stortingsrepresentantene Bjørnar Moxnes (Rødt) og Torgeir Knag Fylkesnes (SV). Men det kan vel heller se ut som problemet i dette tilfellet ligger hos kommunen, som ikke undersøkte bakgrunnen for den store prisforskjellen (Budstikka 05.05.2017). Før RenoNorden hadde Transportsentralen Asker og Bærum (TAB) utført denne tjenesten i 60 år (ifølge Budstikka), og da registrerte jeg ikke noe krav om at at kommunen skulle overta.

En av de som går inn for at kommunen skal overta renovasjonen, er Fagforbundets leder av Seksjon samferdsel og teknisk, Stein Guldbrandsen. Han mener en risiko ved at tjenestene settes ut på anbud, er at operatøren gir seg hvis utbyttet ikke lenger er stort nok. Det er vel å undervurdere selv kommunal kompetanse i anbudsbehandling litt for mye. Og når det gjelder utbytte for egne medlemmer, spiller det liten rolle om manglende renovasjon går ut over andre, slik Østlandssendingen dokumenterte da bl.a. Fagforbundet streiket i 2010.

___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Norges mektigste kvinner

For en måneds tid siden la tidsskriftet Kapital for 11. år på rad frem årets oversikt over Norges 100 mektigste kvinner. Kåringen fikk bred medieomtale, ikke på grunn av hvem som sto på listen over de mektige, men fordi Sandra Bruflot (1. nestleder i Unge Høyre og fylkestingsrepresentant i Buskerud) på Facebook  hadde kommentert gaven til de som var invitert til kåringen. “Jeg vil ikke virke bortskjemt, utakknemlig eller sutrete,” skriver hun. Da forstår ikke jeg hvorfor hun har skrevet kommentaren.

På NRK.no bruker Iselin Elise Fjeld mesteparten av plassen i sin artikkel til å gjengi facebook-kommentaren. Listen over de ti mektigste står nederst, åpenbart ikke noen viktig nyhet. Og andre sider ved kåringen, som f. eks. at kvinner i næringslivet er underrepresentert på listen, forbigås i stillhet. Trygve Hegnar, eier av Kapital, er spurt om kommentar, og svarer: “Det gidder jeg ikke å kommentere engang. Vi behandler viktige spørsmål når vi kårer Norges mektigste kvinner. Etter et arrangement som er så stort og viktig blir dette helt uinteressant,” Ellers ser kåringen ikke ut til å ha blitt nevnt i NRKs radio- eller TV-nyheter, den er i hvert fall ikke å finne når man søker på “norges mektigste kvinner” på NRKs nettsider.

Aftenpostens  Julie Berg Melfald synes også at innholdet i “goodie-bagen” er viktigere enn hvem som står på listen, men har en fyldigere dekning av kåringen. To dager etter kåringen er Kapitals redaktør Vibeke Holth ukens navn i avisen, og sier omtrent det samme som Trygve Hegnar: “Jeg synes debatten sier alt om hvilken stilling denne kåringen har fått. Når vi vier over 60 sider til et så viktig tema, og ikke får kritikk for noe annet enn goodiebagene, er jeg fornøyd.” På Aftenpostens debattsider står innlegget Som ein ropar i goodiebagen, får ein svar av Esther Moe. Hun forstår ikke hva som er problemet, mens Trine Eilertsen og Sarah Sørheim i Aftenpodden forstår det veldig godt. Det siste forbauser meg, for etter Trine Eilertsens utbrudd om kroppspress i samme podcast (omtalt her 17. juni) hadde jeg ventet at hun skulle være mer på linje med Esther Moe og kommentarene fra Trygve Hegnar og Vibeke Holth. Men det er vel som det heter i Verdis opera Rigoletto: “La donna e mobile” (kvinnen er lunefull).
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig!

Virkemidler i reklame

Klikk på bildet for å lese hele artikkelen fra forskning.no.

NRKs Nyhetsmorgen mandag 10. juli kunne fortelle at sex i reklame ikke selger. Det viser seg at folk bare husker det pikante, ikke hva det ble reklamert for. Bakgrunn for nyhetsoppslaget var en ukegammel artikkel på forskning.no av Marte Dæhlen, som igjen baserte seg på en pressemelding fra Universitetet i Illinois (det er fellesferie og agurktid i både NRK og forskningsmediene). I artikkelen står det: “Folk husker reklamer med seksuelt innhold bedre enn de uten. Men de husker ikke produktet eller merkevaren det reklameres for, sier professoren bak studien.”

Da jeg tok markedsføring ved BI for snart 40 år siden, spurte foreleseren om vi kunne huske en kinoreklame for Caltex (senere Texaco, Hydro-Texaco, YX …) der en gammel bil hanglet seg inn på en Caltex-stasjon, fylte opp tanken – og hanglet videre. Så kom poenget i reklamen: “Hvis bilen din går dårlig, hvorfor ikke la den gå dårlig på Caltex?” Morsom reklame, men undersøkelser hadde vist at folk bare husket vitsen, ikke hvilket bensinmerke det handlet om. Kanskje nyheten om sex som ikke selger, egentlig var over 40 år gammel?

Tross leting har jeg ikke klart å finne noen annonse fra seriøse norske bilforhandlere som bruker “dame på panseret” som blikkfang annonser.

I NRK-saken refererte reporteren til plakater med bilde av en bil med en lettkledd dame på panseret, og tilfeldig spurte i reportasjen sa at det var typisk med sånne annonser for biler. Selv kan jeg ikke huske å ha sett en bilannonse av den typen i norske medier. Men noen av de voksne lesere av denne bloggen husker kanskje Kodak-annonsen “Nå kan selv mor fotografere …”? Det er i så fall godt gjort, for den annonsen har aldri stått noe sted. Men da Kodak lanserte sitt Instamatic-kamera i 1965, sto en serie annonser med overskriftene “Per er blitt fotograf”, “Mor er blitt fotograf”, “Far er blitt fotograf” osv. Se selv – fra Aftenpostens arkiv. Man skal være usedvanlig følsom for å mene at disse annonsene er kjønnsdiskriminerende!

Dette innlegget kunnet fått overskriften Sex i reklame, og bloggens besøksstatistikk ville fått en topp. Slike virkemidler holder jeg meg unna.
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig!

Fra George Gallup til “Hei, dette er fra Infact”

Allerede på slutten av 1800-tallet prøvde amerikanske aviser å forutsi resultatet av presidentvalget. Men det var først ved valget i 1936 at man tok i bruk en tilnærmet vitenskapelig metode for å måle hva folk kom til å stemme. Den da ukjente George H. Gallup mente på grunnlag av slike metoder at demokraten Franklin D. Roosevelt ville bli gjenvalgt, og satset i praksis hele sin formue på dette resultatet. Det etablerte tidsskriftet The Literary Digest, som hadde spådd riktig om de fire foregående presidentvalgene, mente at republikaneren Alf Landon ville vinne, og baserte sin spådom på over to millioner spørreskjemaer. Gallup hadde gjort et representativt utvalg på bare 15.000 personer, og han fikk rett.

Selv hadde jeg deltidsjobb som meningsmåler for Statistisk sentralbyrå (SSB) på 1970-tallet. De som var trukket ut til å bli spurt, fikk brev om dette, og ble så oppsøkt av intervjuere. Det var kurs for å bli “sertifisert” som intervjuer, og et eget kurs i forbindelse med vanskelige undersøkelser, som helseundersøkelsen i 1975. Jeg kan ikke huske at jeg som intervjuer ble avvist av særlig mange, og et par ganger ble jeg servert kaffe og kaker. Ellers kan jeg ikke fortelle mye, for vi undertegnet taushetserklæring.

Meningsmålere som oppsøker meg i dag, får ikke kaffe og kaker, og det er av to grunner. Den ene er at all meningsmåling foregår pr. telefon. Den andre er at det gjøres på en slik måte at jeg ville kastet intervjuerne ut om de hadde våget å dukke opp hjemme hos meg.

18. mai ringte TNS Gallup (23.29.17.00) .  Eller riktigere – de drev med det som i min barndom het “ringe på og stikke av”. Da jeg såvidt hadde fått lirket telefonen ut av lommen , sluttet det å ringe. Etterpå fant jeg ut at nummeret tilhørte TNS Gallup, og ringte ikke tilbake. Det var heller ikke nødvendig, for neste dag gjentok det samme seg. Alle hverdager fra 18. til 29. mai  ringte TNS Gallup, og avsluttet oppringingen før jeg rakk å svare. Det tok meg tre telefoner og to e-poster å få stoppet uvesenet.

Norstat er et annet firma som plager folk på denne måten. Etter to oppringinger (73.10.21.00 og 61.60.11.27) klarte jeg å ta telefonen før oppringningen ble avbrutt. Intervjueren presenterte seg, og da jeg viste til de to foregående oppringningene, var svaret at det var noe med datasystemet. Jeg kan ikke huske å ha hørt ordet unnskyld. Så jeg gjorde som jeg pleier, la fra meg telefonen og lot innringeren snakke i vei, mens jeg fortsatte med mitt. Samme dag kom en e-post fra Norstat om en undersøkelse på vegne av Storebrand. Den besvarte jeg med nei takk, og ba samtidig om å bli fjernet fra oppringningssystemet. Jeg har fått til svar at mine telefonnumre “er reservert i våre registre”, og håper det betyr at jeg ikke blir oppringt mer av Norstat.

Det er irriterende når man blir oppringt og ikke får svart. Men enda verre er oppringningene som er helt maskinelle. “Hei, dette er en spørreundersøkelse fra Infact” (21.50.40.60), kan den overdrevent vennlige stemmen si. De venter faktisk at jeg skal bruke tid på å snakke pr. tastetrykk med en maskin, uten noen form for kompensasjon. Jeg bruker min standardmetode, å legge fra meg telefonen og la maskinen prate i vei så lenge den orker.

For å finne noen datoer i forbindelse med det jeg har skrevet ovenfor, måtte jeg sjekke telefonloggen hos NextGenTel. Men der var det nye kundesider med nytt brukernavn, og det tok en time med venting på kundeservice og forespørsel pr. “chat” før jeg kunne slå opp i samtaleloggen for å finne det jeg lette etter. Mens jeg lette, ringte telefonen (21.07.55.29): “Hei, dette er fra Brigthpoint! Takk for at du vil hjelpe NextGenTel med å svare på noen spørsmål,” sa den automatiske stemmen. Kan noen anbefale en annen bredbåndsleverandør?

For alle telefonnumrene ovenfor har jeg lenket til telefonterror.no, en privatdrevet nettside med opplysninger om telefonnummer som brukes til salg, spørreundersøkesler o.l. Kommentarfeltene under opplysningene viser hvor oppgitt mange er over å bli plaget på dennemåten. Der står også et par kommentarer fra representanter for telefonselger/-spørrerbransjen, som sier at det bare er å ringe og reservere seg. Det er selvsagt umulig, for hvem går rundt med en oversikt over alle nåværende og fremtidige meningsmålere?Telefonsalg kan man reservere seg mot i et sentralt register som alle telefonselgere må forholde seg til. Noe tilsvarende burde snarest komme også for meningsmålinger. Det ville selvsagt gå ut over kvaliteten på meningsmålingene, og kanskje ville noen begynne å sende ut intervjuere for å få svar. I så fall: Hurra! Oppfører intervjuerne seg høflig, kan det hende jeg serverer kaffe og kjeks.
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Når du trykker på knappen “Publiser kommentar” nedenfor,
blir kommentaren sendt til Torgeir, som senere legger den ut her.

Brysom kunde

En del av min formiddagsrutine som pensjonist er den daglige turen til Sandvika for å kjøpe Dagsavisen (jeg kunne abonnert, men trenger dette “dyttet” for å komme ut og se andre mennesker). Slik også onsdag denne uken. Da jeg skulle betale, oppdaget jeg at alle betalingskort og kontanter lå igjen hjemme. Etter å ha kjøpt avisen i Meny Helgerudhallen i flere år, tenkte jeg først at dette kanskje kunne ordnes enkelt. Men hun som satt i kassen onsdag, virker som hun gjør det som soning av samfunnstjeneste eller en annen straff. Derfor hadde jeg ikke store forventninger da jeg sa: “Du har vel ikke fullmakter til å la meg betale avisen i morgen …?”, Kontant svar: “Nei”. Det var for øvrig det første hun sa.

Da jeg hadde vært hjemme og hentet betalingskort og penger, satt hun fortsatt i kassen. Det første hun sa denne gangen, var: “35 kroner”. Jeg betalte, og ga så på en noenlunde høflig måte uttrykk for at hun kanskje burde oppgradere sine fullmakter i kassen (jeg har vært glemsom før, og fått lov av andre til å betale neste dag). Jeg sa også at hvis jeg selv hadde sittet i kassen og en fast kunde hadde hatt et slikt problem, ville jeg nok tilbudt meg å legge ut om jeg ikke kunne utsette betalingen. Det kom ikke noe svar eller tegn på at hun hadde oppfattet, så jeg spurte om hun hadde hørt hva jeg sa. Det svarte hun ikke på, men ga uttrykk for sitt syn på saken: “Du får heller starte din egen butikk, da!”

Meny Helgerudhallen har sikkert sine grunner til å la betjeningen være uhøflig mot kundene. Og så er jo ikke jeg noen stor kunde lenger, og er heller ikke fristet til å bli det. Men det var en litt rar opplevelse i den butikken jeg har handlet i siden jeg var seks år gammel.
___________________________________________________________________________

Share
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Når du trykker på knappen “Publiser kommentar” nedenfor,
blir kommentaren sendt til Torgeir, som senere legger den ut her.