I dag kan alle som disponerer et mobilkamera og enkelt datautstyr, lage film som viser en skihopper som satser fra hoppkanten og lander i et tre. Det er et enkelt filmtriks, og jeg kom til å tenke på det da jeg så NRK Dagsrevyens reportasje sist lørdag om 28 norske gårder som driver med gris (i alt er det mer enn to tusen). Ikke noe sted i reportasjen ble det dokumentert at det som ble vist, var noe annet enn film som Nettverk for dyrs frihet (NFDF) hadde fått tak i og redigert inn i det materialet som ble gitt til NRK.

Det var ikke tvil om at grisene i Dagsrevyens filmklipp hadde det vondt. Ifølge tidligere Brennpunkt-redaktør Odd Isungset, som var NRKs mann på saken, hadde filmingen pågått ved hemmelige besøk gjennom to år. Mot slutten av reportasjen ble to representanter for NFDF, Tor Malnes Grobstok (NMBU-student og kommunestyre-representant i Ås for MDG) og Marthe Haarstad (fotojournalist) spurt om hvordan de forsvarte metodebruken (hemmelige opptak oppnådd ved nattlige innbrudd). Men de ble ikke spurt om hvorfor de ventet i opptil to år med å varsle om dyreplageriet, og hvorfor de da valgte å gjøre det i form av en film til NRK i stedet for en politianmeldelse eller bekymringsmelding til ansvarlig dyrevernmyndighet.

Tor Malnes Grobstok forsvarte metodebruken med at dette var «eneste måte å gi et åpent, usminket bilde på». Hvor usminket det var, er jeg som nevnt litt i tvil om, og med tanke på at ingenting ble gjort fra NFDFs side for å stanse dyreplageriet, stusser jeg også litt over Marthe Haarstads utsagn om at vi har «plikt i (sic) å hindre at dyr har det vondt … plikt til å hjelpe dyr i nød».

At såkalte dyrevernere bruker dyrs lidelse for å fremme sine egne synspunkter, er ikke nytt. I Dagsrevyreportasjen ble det vist til en «Brennpunkt»-reportasje fra 2019 (omtalt her i bloggen i NRK forteller «sannheten» om norsk grisehold i juni 2019). Da tok det tre år før de 13 gårdene med påstått dyreplageri ble avslørt, ikke ved anmeldelse eller bekymringsmelding, men i en film som var laget av dyrevern-fanatikere og som ble sendt på NRK. Det er også godt kjent hvordan NFDFs søsterorganisasjon Dyrenes Frigjøringsfront har sluppet ut mink fra pelsdyrfarmer til en «frihet» som har vært en sikker og langsom død for dyrene.

På NRKs nettsider står en lang forklaring på hvorfor det – ifølge artikkelforfatter Reidar Kristiansen, som er redaksjonssjef i dokumentar- og samfunnsavdelingen i NRK – var riktig av Dagsrevyen å vise ulovlig innsamlet materiale. Jeg kan ikke huske tilsvarende utredninger i forbindelse med andre tvilsomme NRK-publiseringer (f. eks. NRKs «jøde-scrabble» / NRK-programleder Shaun Henrik Mathesons «vitsing» om vaksinering av israelere  / «politisk barne-TV»), men det kommer kanskje når vi alle har betalt nok NRK-skatt.

(Innlegget ble påbegynt 08.06.2021 og fullført 08.06.2021)
___________________________________________________________________________
Les også:
Tilbakeblikk 18.06.2021

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen «Publiser kommentar» sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Etter en uke med reklame for sendingen, kunne NRK Brennpunkt endelig vise Griseindustriens hemmeligheter onsdag 19. juni. Der ble det avdekket uakseptable handlinger og holdninger hos noen grisebønder som var blitt filmet i hemmelighet mens de trodde de hjalp en som selv ønsket å bli grisebonde. Men er det som ble vist, et bilde på norsk grisehold? Tidligere erfaring med NRKs «dokumentarer» gjorde meg skeptisk allerede før filmen var sendt, Skepsisen har ikke avtatt etter at jeg har undersøkt saken. Her er resultatet av undersøkelsene.

 
Norun Pernell Haugen og Frank Nervik har filmet i hemmelighet og under falsk navn hos åtte grisebønder.

Filmen Griseindustriens hemmeligheter bygger på opptak som er gjort i skjul hos grisebønder.  De to «hemmelige agentene» Norun Haugen og Frank Nervik har besøkt 13 av de ca. 2.400 svinebøndene i Norge, og har filmet hos åtte av dem. Råfilmen er overlatt til Stavangerfirmaet  Piraya film, som sammen med NRK har plukket ut ca. 25 minutter som vises i den 55 minutter lange filmen.

Metoden som er brukt, er å «gå undercover» (i filmen brukes ikke noe norsk uttrykk for å opptre med skjult identitet, filme i skjul e.l.). Haugen utgir seg for en som vil lære om grisehold fordi hun selv skal begynne med det i en annen del av landet. Under gårdsbesøkene har hun et minikamera skjult i en knapp. Hva Frank Nervik gjør for å filme skjult, er ikke opplyst. NRK går god for at opptakene er ekte og ikke fremprovosert. Beviset skal være at alle opptak som klippene i filmen er hentet fra, er gjort sammenhengende fra Haugen går inn i grisefjøset til hun går ut igjen (det fremgår ikke klart om dette også gjelder Nerviks opptak).

Filmens hovedperson er Norun Haugen. «Norun Haugen er ikke medlem av noen dyrevernsorganisasjon, og har heller aldri vært det,»  står det i omtalen av saken på NRK.no – med uthevet skrift, så dette må være viktig. Påstanden står litt i motstrid til det jeg fant om Norun Pernell Haugen ved et enkelt søk på internett:
•__I 2018 leverte hun masteroppgave i filosofi med tittelen Lidelsen •__vi ikke ser – hvordan vi kategoriserer dyrs lidelse for å skjule den for •__oss. Da jeg ville lese den, viste det seg at den ikke er elektronisk •__tilgjengelig etter ønske fra Haugen. Det er heller ikke noe •__sammendrag av oppgaven.
•__I 2017 fikk hun Minding Animals-legatet, som er på kr 5000 og gis •__til en student i samfunnsvitenskap eller humanistiske fag for •__arbeid med en bachelor- eller masteroppgave innen Human-•__Animal Studies (relasjoner mellom mennesker og dyr).
•__Leder for Minding Animals Norge er førsteamanuensis Morten •__Tønnesen, som ifølge hans egen blogg var ekstern eksaminator da •__Norun Haugen forsvarte sin mastergradsoppgave i 2018.
•__En annen med tilknytning til Minding Animals er Ola Waagen, •__regissør av Griseindustriens hemmeligheter, som deltok i •__organisasjonens dyrevelferdsdag 2015 for å «inspirere andre •__aktivister og folk som er glad i dyr» (Nettavisen 19.03.2015),
•__I filmen deltar også Frank Nervik, som var hovedperson i 2015-•__filmen Pels i 2015 (sterkt kritisert i Kringkastingsrådet), der Ola •__Waagen var regissør. Ifølge filmen er det helt tilfeldig at Norun •__Haugen og Frank Nervik finner ut at de er i gang med samme type •__prosjekt.
•__I januar 2013 holdt Norun Pernell Haugen appell på Eidsvolls •__plass, hun med megafon og noen få andre med plakater. Tema for •__appellen var kjøttindustrien og dyrevern.
•__I oktober 2011 står Norun Pernell Haugen på underskriftslisten •__«Nei til buejakt i Norge» på nettsiden GoPetition,

Summen av punktene ovenfor viser at Norun Haugen har vært solid plassert blant dyrevernaktivistene siden 2013. Når NRK påstår noe annet, må det enten være fordi hun har holdt dette skjult (i tråd med hvordan hun opptrådte for å få adgang til grisefjøsene), eller fordi de som står bak filmprosjektet, ønsker å fremstille henne som en dyrevenn som «tilfeldigvis» har funnet ut at hun vil bli aktivist. Jeg tror mest på det siste, for i filmen uttaler hun seg stadig som en aktivist, noe de som har vært med på å lage filmen, ikke kan ha unngått å legge merke til.

Jeg tviler også på opplysningen om at det var tilfeldig at  Norun Haugen og Frank Nervik fant ut at de begge arbeidet i skjul overfor grisebønder. Tvilen bygger på hvilke personer som har vært involvert i prosjektet og på det Haugen selv sier om hvilke ekstreme tiltak hun gjorde for å holde prosjektet skjult.

Samtidig som filmen blir vist på NRK, åpner Norun Haugen både nettsiden Norun Haugen – på innsiden av kjøttindustrien og kontoer på Facebook og Instagram med tilsvarende innhold. Det gir meg følelsen av at hun arbeider som frontfigur for en gruppering som av ukjente grunner ikke vil stå klart frem med sitt budskap.

NRKs presentasjon av saken er en del av dette budskapet, og etterlater liten tvil om hva vi skal mene om norsk grisehold.
               
De to første oppslagene på NRK.no om filmen. Klikk på bildene for å lese artiklene.
Filmens tittel Griseindustriens hemmeligheter slår an tonen: her er det noe som holdes skjult av suspekte industrifolk. Overskriften på NRK.no-artikkelen, Filmet grisefjøs med skjult kamera i BH-en. stemmer ikke med det som står i teksten og som vises i filmen, men gir selvsagt et mer pirrende inntrykk enn om det hadde stått «skjult kamera i en knapp». Overskriften i oppfølgerartikken er mer avslørende når det gjelder hvilken retning NRK vil styre lesernes tanker: Næringens svar på grisedokumentar: Anmeldelse mot filmskaperne og kritikk. Teksten forteller at anmeldelsen er gjort av én enkelt bonde og uavhengig av næringens organisasjoner. Kritikk er vel noe filmskaperne må regne med når den «journalistiske» metoden er bruk av hemmelige opptak, selv om NRK har et eget nettsideoppslag som forsvarer dette.

Etter Dagsrevyens innslag om filmen før den ble sendt, dukket det opp ett spørsmål som jeg fortsatt ikke har funnet noe klart svar på: Hvordan skjedde utvalget av gårder som ble besøkt? Når film fra bare åtte gårder skal representere landets 2.400 grisebønder, må det være sikkert at utvalget er representativt, ikke gjort ut fra mistanke om at dyreholdet der det filmes, ikke er som det burde være. Jeg har sendt spørsmål til Norun Haugen om dette via hennes nyopprettede nettside, men har ikke fått svar.

Et annet spørsmål er hvordan Mattilsynet ville reagert hvis Haugen hadde overlatt råfilmen til dem i stedet for til Piraya-film. I forlengelse av det spørsmålet undrer jeg meg over at Norun Haugen ventet i tre år før Mattilsynet fikk kjennskap til opptakene, og da i redigert form som et program på NRK. Opptakene som er brukt, stammer fra perioden 2013-2016. Når filmen først blir gjort kjent i 2019, betyr det at filmens påståtte «systematiske brudd på gjeldende lov og regelverk» har kunnet fortsette upåtalt i tre år. Norun Haugen var vitne til dette, men unnlot å varsle tilsynsmyndigheten. Hun omtaler seg selv som «en person som er glad i dyr og opptatt av at de ikke skal ha lidelse». Men slik jeg oppfatter henne i filmen,  er det greit at disse dyrene fortsatt må lide, for da kan hun bruke sine skjulte opptak til det formålet hun mener er viktigere: Å få i gang en debatt om norsk kjøttindustri.

En tekstplakat mot slutten av filmen Griseindustriens hemmeligheter sier: «Samlet viser dokumentasjonen tydelig mønster av alvorlige problemer på alle besøkte steder, gjennom hele perioden.» Dette er en påstand som jeg ikke kan se er dokumentert i filmen. 25 minutter av filmen viser eksempler på uakseptable handlinger og holdninger overfor dyr på åtte gårder, men at dette skulle gjelder flere bønder og/eller er representativt for alle norske grisebønder, har vi bare dyrevernaktivistene Haugen og Nerviks ord for. At de to er i stand til å snakke usant, er derimot dokumentert ved måten filmen er blitt til på.

(Innlegget ble påbegynt 25.06.2019 og fullført 28.06.2019)
2 kommentarer
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen «Publiser kommentar» sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no