En gang speider, alltid speider!

I dag er det 162 år siden Robert Baden-Powell ble født. Det er også 130 år siden Olave St. Clair Soames ble født, hun giftet seg med Robert Baden-Powell i 1912. I 1908 ga han ut boken Scouting for boys, og den fanget åpenbart tidsånden. Han hadde tenkt den som en veileder for organisasjoner som arbeidet med barn og ungdom, men det endte med at han startet sin egen organisasjon, som i dag har vokst til den verdensomspennende speiderbevegelsen. Speiding var opprinnelig for gutter, men ganske tidlig ble det et tilbud også for jenter, og gjennom flere tiår var ekteparet Baden-Powell sentrale i verdensspeiderarbeidet. Deres felles fødselsdag, 22. februar, er –særlig for jentespeidere – Tenkedagen,  opprinnelig innstiftet av jentespeidernes verdensorganisasjon i 1926 som et motstykke til guttespeidernes St. Georgs dag (23. april).

              
I 1907 arrangerte Robert Baden-Powell en leir på Brownsea Island. 20 gutter deltok, og leiren regnes som starten på speiderbevegelsen. I 1957 var det jubileums-jamboree i Sutton Park, London. Der deltok 33.000 speidere. EP-platen spilt inn til leiren hadde jamboreesangen (en flott marsj.) på forsiden. Baksiden med en sang om Gilwell (hovedsenter for verdensspeiderbevegelsen) har også opptak av Baden-Powell fra 1937 (han døde i 1941). Klikk på etikettene for å høre!

Scouting for Boys utkom i 1908. Wolf Cub’s Handbook er skrevet for ledere, men jeg hadde stor glede av å lese den som barn.

Jeg var selv speider i mange år, og egentlig er jeg vel fortsatt speider i henhold til mottoet i overskriften. Det er litt rart å tenke på at det første jeg leste om speiding, var skrevet av Robert Baden-Powell selv. Det var den norske utgaven av Wolf Cub’s Handbook (engelsk tittel også på norsk), som mor hadde fra sin tid som leder for ulvungene (nå småspeiderne) i 1. Kampen. Hennes speiderbakgrunn var sikkert også en vesentlig grunn til at jeg ble speider, for jeg visste vel neppe noe om det som åtteåring i 1954. I boken er det ikke vanskelig å finne spor etter Robert Baden-Powells bakgrunn som britisk offiser i kolonitiden. Han brukte erfaringer derfra da han skrev Scouting for Boys. Men det er også lett å forstå at dette var noe som fanget interesse hos britiske gutter.

Robert Baden-Powell hadde 30 års erfaring som britisk offiser i flere kolonikriger da han startet speiderbevegelsen. Men han må også ha hatt et stort talent for pedagogikk – dagens norske skole ville få mye ut av å følge hans anvisninger!

I min klasse på Høvik skole ble alle guttene ulvunger. Det sier litt om aktivitetestilbudet for barn på 1950-tallet, men det sier også noe om hvor sterkt “speider’n” sto på Blommenholm. Da jeg ble speider som elleveåring, var jeg så heldig å komme i 2. Blommenholm, den nyeste troppen, der Fredrik Schjander var leder. Jeg tror kanskje hans stil var medvirkende til at jeg fortsatte som aktiv speider til 1973, den siste tiden som troppsleder. Fra speidertiden har jeg en haug med gode minner, både fra “hverdagen” med patrulje- og troppsmøter, fra overnattingsturer og friluftsliv, og fra sommerleire i inn- og utland. I voksen alder ser jeg også hvor verdifull den tiden var for min personlige utvikling, for speiding varer over år, og bidrar til å gjøre ungdom selvstendige. Fra min tid som leder husker jeg at vi voksne himlet litt med øynene når foreldre til nyinnmeldte speidere spurte hvor lenge dette kurset varte…

Da jeg var ca. 20, meldte jeg meg ut av statskirken. Men jeg var fortsatt speider, og har til og med fått det skriftlig at jeg som leder hadde lært en av mine speidere å tro på Gud(!). På Norsk Speidergutt-Forbunds (NSF) landsmøte i 1972 argumenterte jeg mot å vedta en uendret formålsparagraf der det sto “(… oppdra til) kristne menn og gode samfunnsborgere”. Jeg mente at f. eks. nordmenn med jødisk tro ikke kunne bli speidere med en slik ordlyd. Men formålsparagrafen ble vedtatt uendret, og jeg tok konsekvensen av det, trakk meg som leder og meldte meg ut av NSF. Med interesse og litt vemod konstaterer jeg at Norges Speiderforbund i fjor gjorde vedtak i tråd med det jeg mente i 1972.

Min manglende gudstro til tross: jeg synes det passer å avslutte dette innlegget med Speiderbønnen, som er en av de fineste salmene jeg kjenner (jeg valgte den som et av musikkstykkene i mors begravelse). Carl Søylands melodi med den harmoniseringen jeg fant noter til på 1960-tallet, blir her fremført uten tekst med elektronisk instrumentering jeg har arbeidet mye for å få riktig (jfr. teksten “hør mitt hjertes stille bønn”). Etter musikken (og det er tillatt å synge til) får man tenke seg at jeg som bloggleder sier: “Speidere, vær beredt!”. Og så håper jeg å høre en rungende tilbakemelding.

Tidligere blogginnlegg om min tid som speider:
“Kuldesjokk” og “Sibir-kulde” (02.03.2018)
Over hav og fjell og vei og sti (27.04.2018)
Når jeg søker på “speider” her i bloggen (det grønne feltet øverst til høyre) får jeg i tillegg tolv treff fra innlegg der jeg har berørt temaet.

(Innlegget ble påbegynt 21.02.2019 og fullført 21.02.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

six − one =