En gang speider, alltid speider!
Felles fødselsdag for Robert og Olave Baden-Powell i dag. Fra 20 leirdeltakere på Brownsea Island til en verdensbevegelse. Speiderarbeid fremmer selvstendighet. Min vei ut av “speider’n”. En stille bønn.
I dag er det 162 år siden Robert Baden-Powell ble født. Det er også 130 år siden Olave St. Clair Soames ble født, hun giftet seg med Robert Baden-Powell i 1912. I 1908 ga han ut boken Scouting for boys, og den fanget åpenbart tidsånden. Han hadde tenkt den som en veileder for organisasjoner som arbeidet med barn og ungdom, men det endte med at han startet sin egen organisasjon, som i dag har vokst til den verdensomspennende speiderbevegelsen. Speiding var opprinnelig for gutter, men ganske tidlig ble det et tilbud også for jenter, og gjennom flere tiår var ekteparet Baden-Powell sentrale i verdensspeiderarbeidet. Deres felles fødselsdag, 22. februar, er –særlig for jentespeidere – Tenkedagen, opprinnelig innstiftet av jentespeidernes verdensorganisasjon i 1926 som et motstykke til guttespeidernes St. Georgs dag (23. april).
I 1907 arrangerte Robert Baden-Powell en leir på Brownsea Island. 20 gutter deltok, og leiren regnes som starten på speiderbevegelsen. I 1957 var det jubileums-jamboree i Sutton Park, London. Der deltok 33.000 speidere. EP-platen spilt inn til leiren hadde jamboreesangen (en flott marsj.) på forsiden. Baksiden med en sang om Gilwell (hovedsenter for verdensspeiderbevegelsen) har også opptak av Baden-Powell fra 1937 (han døde i 1941). Klikk på etikettene for å høre!
Jeg var selv speider i mange år, og egentlig er jeg vel fortsatt speider i henhold til mottoet i overskriften. Det er litt rart å tenke på at det første jeg leste om speiding, var skrevet av Robert Baden-Powell selv. Det var den norske utgaven av Wolf Cub’s Handbook (engelsk tittel også på norsk), som mor hadde fra sin tid som leder for ulvungene (nå småspeiderne) i 1. Kampen. Hennes speiderbakgrunn var sikkert også en vesentlig grunn til at jeg ble speider, for jeg visste vel neppe noe om det som åtteåring i 1954. I boken er det ikke vanskelig å finne spor etter Robert Baden-Powells bakgrunn som britisk offiser i kolonitiden. Han brukte erfaringer derfra da han skrev Scouting for Boys. Men det er også lett å forstå at dette var noe som fanget interesse hos britiske gutter.
Robert Baden-Powell hadde 30 års erfaring som britisk offiser i flere kolonikriger da han startet speiderbevegelsen. Men han må også ha hatt et stort talent for pedagogikk – dagens norske skole ville få mye ut av å følge hans anvisninger!
I min klasse på Høvik skole ble alle guttene ulvunger. Det sier litt om aktivitetestilbudet for barn på 1950-tallet, men det sier også noe om hvor sterkt “speider’n” sto på Blommenholm. Da jeg ble speider som elleveåring, var jeg så heldig å komme i 2. Blommenholm, den nyeste troppen, der Fredrik Schjander var leder. Jeg tror kanskje hans stil var medvirkende til at jeg fortsatte som aktiv speider til 1973, den siste tiden som troppsleder. Fra speidertiden har jeg en haug med gode minner, både fra “hverdagen” med patrulje- og troppsmøter, fra overnattingsturer og friluftsliv, og fra sommerleire i inn- og utland. I voksen alder ser jeg også hvor verdifull den tiden var for min personlige utvikling, for speiding varer over år, og bidrar til å gjøre ungdom selvstendige. Fra min tid som leder husker jeg at vi voksne himlet litt med øynene når foreldre til nyinnmeldte speidere spurte hvor lenge dette kurset varte…
Da jeg var ca. 20, meldte jeg meg ut av statskirken. Men jeg var fortsatt speider, og har til og med fått det skriftlig at jeg som leder hadde lært en av mine speidere å tro på Gud(!). På Norsk Speidergutt-Forbunds (NSF) landsmøte i 1972 argumenterte jeg mot å vedta en uendret formålsparagraf der det sto “(… oppdra til) kristne menn og gode samfunnsborgere”. Jeg mente at f. eks. nordmenn med jødisk tro ikke kunne bli speidere med en slik ordlyd. Men formålsparagrafen ble vedtatt uendret, og jeg tok konsekvensen av det, trakk meg som leder og meldte meg ut av NSF. Med interesse og litt vemod konstaterer jeg at Norges Speiderforbund i fjor gjorde vedtak i tråd med det jeg mente i 1972.
Min manglende gudstro til tross: jeg synes det passer å avslutte dette innlegget med Speiderbønnen, som er en av de fineste salmene jeg kjenner (jeg valgte den som et av musikkstykkene i mors begravelse). Carl Søylands melodi med den harmoniseringen jeg fant noter til på 1960-tallet, blir her fremført uten tekst med elektronisk instrumentering jeg har arbeidet mye for å få riktig (jfr. teksten “hør mitt hjertes stille bønn”). Etter musikken (og det er tillatt å synge til) får man tenke seg at jeg som bloggleder sier: “Speidere, vær beredt!”. Og så håper jeg å høre en rungende tilbakemelding.
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Sandviksbukta mellom buktene ved Malmskrivergården og Sjøholmen er truet av utfylling med én million kubikkmeter stein fra tunnelen for Ringeriksbanen. Om det skjer, blir det en fortsettelse av den ødeleggelsen som ble påbegynt da ny E18 ble bygd på begynnelsen av 1960-tallet. Med dette og flere innlegg her i bloggen prøver jeg å dokumentere området slik det så ut før veiutbyggingen. Les de andre innleggene.
Andre blogginnlegg om Sandvikas lokalhistorie: se lenker under dette innlegget.
___________________________________________________________________________
NGOs norgeskart øverst, Google Earth nederst. Klikk på illustrasjonen for å få den i fullskjermversjon i eget vindu.
Bare 150 meter fra Bærum rådhus ligger det siste området i Sandvika som er så godt som urørt siden begynnelsen av 1900-tallet. Malmskrivergården, Städegården, Sandvika Gjestgiveri og den gamle Telegrafbygningen utgjør fasaden mot Sandviksbukta. Gjemt bak de første finner vi bygningene som huset Brødrene Berntsens fabrikker. Her lå også dr. Nyquists hus og “Rullebua”, som begge er revet, og som jeg kommer tilbake til i en senere blogg. Her skal det handle om det som forsatt finnes av fortidsminner der stedet/byen Sandvika oppsto.
Malmskrivergården fotgrafert fra land mot sjøen. Det er fortsatt mulig å forstå sammenhengen mellom gårdens beliggenhet og den virksomheten den var sentrum for.
Av bygningene i området er Malmskrivergården fredet. Den har ligget der siden 1600-tallet, og uten virksomheten der hadde det kanskje ikke vært noe Sandvika. Bærums verk eide området ved sjøen her, og brukte det til å laste om jernmalm som kom sjøveien til Sandvika. Malmskriveren var ansatt ved Bærums verk, og hadde som oppgave å registrere, “skrive”, malmen som ble levert, slik at det økonomiske oppgjøret ble riktig. Malmen ble tatt i land på stranden nedenfor Malmskrivergården, der den ble liggende til det ble vinterføre og den kunne transporteres til smelteovnen på Bærums Verk. Det ble et trafikk-knutepunkt her, med lossing og lagring av malm, malmtransport om vinteren og trafikk på Den Drammenske Kongevei rett forbi det hele. Kanskje ble området allerede kalt Sandvika, og det ble etter hvert navn på hele området (på samme måte som Lakseberget har utvidet sitt “revir”, jfr. siste ukes blogg).
Bygningen som senere ble Sandvika Gjstgiveri. Bildet er tatt i 1874, mens det var skysstasjon her.
Omtrent samtidig som Malmskrivergården ble reist, ble det gitt bevilling til skysstasjon i området. Men så gammel er ikke bygningen der Sandvika Gjestgiveri (på folkemunne “Geita”) holdt til, og som fortsatt ligger der. Snorre Skaugen, forrige eier av Gjestgiveriet, omtaler en tinntallerken fra 1787 funnet innerst i et kjellerrom. Den kan tyde på at eldste del av bygningen er fra den tiden. Fra 1863 drev i hvert fall Andreas Narvesen skysstasjon med statlig tilskudd i nåværende bygning. Men det ble nye tider: i 1872 kom jernbanen til Sandvika, og stedet hadde også dampskipsanløp om sommeren. Og da også bilen ble et utbredt transportmiddel, ble skysstasjonen etter hvert nedlagt. Vertshusvirksomhet med overnatting var det i noen år fra 1923, før økonomien gjorde at det ble redusert til et rent serveringssted. Heller ikke det lønte seg særlig før Marie Olsen overtok i 1934 og drev stedet under navnet Sandvika Gjestgiveri. Hennes sønn fortsatte virksomheten frem til 1969. Det er rart å tenke på at da var “Geita” og Løkke restaurant de eneste to spisestedene i Sandvika. I dag er det flere av dem enn jeg har tall på. At Sandvika Gjestgiveri ble nedlagt, var kanskje en virkning av at E18 ble lagt i bro over Sandviksbukta, ødela utsikten og var en støykilde man ikke kunne slippe unna. Siden 1969 har det vært kontorer og bolig i bygningen.
Her har Aksel Larsen fotografert naboen, Sandvika Gjestgiveri. Bildet er tatt i 1960, og veien i forgrunnen er Sørlandske hovedvei (Drammensveien). Den er nå seksfeltsvei 70 meter foran Gjestgiveriets bygning.
Mellom Malmskrivergården og Sandvika Gjestgiveri ligger Städegården. Den har jeg tidligere fortalt om i blogginnlegget Städegårdens stadier. Butikklokalene der Stayclassy holder til, var i min oppvekst atelier og butikk for fotograf Aksel Larsen, Der leverte jeg familiens sort/hvitt-film til fremkalling, “Én kopi av hver”, og jeg synes ennå jeg kan kjenne lukten av fotokjemikalier. Som liten syntes jeg Larsen så litt skummel ut. Men han var en dyktig fotograf, ikke minst av lokalmiljøet, og i Bærum biblioteks bildesamling kan man bla seg gjennom mer enn åtti av hans bærumsbilder. Ett av dem, tatt rett utenfor fotoatelieret, er litt spesielt, og jeg skrev om det her i bloggen for et par år siden.
Tømmer ligger klar til transport utenfor Løvenskiold-Vækerøs strandtomt. Skråplanet som tømmeret ble lempet i sjøen på, ses i venstre kant av bildet ved nærmeste ende av tømmersamlingen. Bildet er tatt i 1950.
Malmtransporten forsvant etter hvert fra stranden nedenfor Malmskrivergården, men området tilhørte Bærums verk. Verket ble en del av Løvenskiold-Vækerø, som også eide store skogområder. Da gikk transporten fra land til sjøen, og sjøområdet ved Malmskrivergården ble “utskipningshavn” for tømmer. Fra veistumpen som gikk inn på området, var det bygd et skråplan av tømmerstokker ut i sjøen. Tømmerbilene kjørte frem til skråplanet, og lastestøttene på sjøsiden av bilen ble fjernet. Så ble ramper plassert foran hjulene på motsatt side, og når bilen ble kjørt oppå rampene, veltet tømmerlasset, som var buntet sammen, ut i sjøen. Når det lå fire-fem rader med slike bunter etter hverandre langs hele stranden, kom en slepebåt og dro dem med seg forbi Høvikodden og ut Store Ostøysund til Tofte, tror jeg. Tømmerutskipningen foregikk helt til motorveibroen ble bygd på begynnelsen av 1960-tallet.
Rett opp fra tømmeranlegget var det metallindustri. Brødrene Berntsen overtok baker Andersens lokaler bak Städegården, og utvidet etter hvert. Bedriften flyttet til Hønefoss i 1992, og bygningene er nå i bruk som bilvaskeri og diskotek. Dette er de siste restene av all den industrien som fantes i Sandvika. Tretten industribedrifter ble presentert i en utstilling som Sandvika museum Lofthe hadde kalt Arven etter Brambani.
Telegrafbygningnen (Villa Bergli) lengst til venstre. Bildet er tatt ca. 1920.
Donato Brambani var Sandvikas industrietablerer rundt forrige århundreskifte, og han bodde sine siste år i Villa Bergli, villaen som kneiser i åsen rett ovenfor Sandvika Gjestgiveri. Bærums første telegrafstasjon holdt til i villaen før Brambani overtok den, og den er nok mest kjent som “Telegrafbygningen”. Senere har Televerket “prydet” nærområdet med industriaktige murbygninger. De inneholdt telefonsentraler, men disse er nå ute av bruk.
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Biting står oppført som et av synonymene til detalj i Synonymordboka.no.
Jeg har valgt ordet fordi det også kan være substantivering av verbet å bite.
Begge betydninger kan være aktuelle for det som her omtales.
___________________________________________________________________________
Nytt, vegghengt toalett og en varmtvannsbereder som har vært innesperret i mer enn 30 år.
I to år (minst!) har jeg samlet mot til å gå løs på badet. Det skal ikke bli noe nytt bad, bare en forsiktig oppgradering av det jeg lagde i 1981. Jeg begynte i fjor med å demontere veggen rundt varmtvannsberederen. Det var en nødvendighet for å kunne skifte berederen, som er fra 1976. Men den virker ennå, så dette var bare et beredskapstiltak med tanke på eventuell senere utskifting.
Nytt, vegghengt toalett var neste trinn. Det kom på plass for et par uker siden, etter en liten runde med misforståelser angående klokkeslett fra rørleggerens side. Nå skifter man ikke til vegghengt toalett på et øyeblikk. Først skulle rammen på plass, det var rørleggerarbeid. Så skulle rammen kles inn, det gjorde jeg neste dag. Tredje dag kom rørleggeren tilbake og monterte skålen. Heldigvis har jeg både et toalett i 2. etasje og en “bæsj & carry” som var i bruk før hjørnehybelen fikk innlagt bad, så jeg slapp å være uten toalett i tre dager.
Badekaret skal ut, og blir erstattet av et dusjkabinett. Det er tryggere i min langt fremskredne alder, jeg vil ikke gli i badekaret og brekke lårhalsen. Tilkobling av vann til kabinettet klarer jeg selv. Men så kommer nødropet:
Hvor får jeg tak i en servant lik den jeg har, men hvit? For to år siden sto den fortsatt på listen hos Porsgrund, men nå er den utgått. Om noen av denne bloggens kloke og vennlige lesere eller deres utallige bekjentskaper har en brukt servant av denne typen, eller vet om noen som har (jeg har spurt Porsgrund, og de har ikke): meld fra! Utseende og mål på servanten fremgår av tegningen (klikk for å forstørre).
En sånn servant skulle jeg gjerne hatt. Bare den ser OK ut, kan den gjerne være brukt (om nødvendig demonterer jeg den). Bruk kommentarfeltet til melng, eller send e-post (adresse under “Kontakt” ovenfor.
Jeg er en enkel sjel som har vokst opp med utedo og som derfor synes vannklosett er luksus. Med denne bakgrunnen skulle jeg til slutt gjerne hatt svar på dette spørsmålet: Hvorfor har dolokket demper i hengselet? Kan det være funnet på av en rørlegger som ikke tålte skarpe lyder dagen etter en større firmafest? Jeg har i hvert fall ikke bruk for det! Men det er standard nå.
(Innlegget ble påbegynt 20.02.2019 og fullført 20.02.2019)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
AF1 – VM-fri sone: Det arrangeres for tiden skirenn i Seefeld. Det kalles VM, selv om bare noen få nasjoner deltar. Petter Northug deltar ikke, derfor har Aftenposten brukt mesteparten av forsiden og fire sportssider til å fortelle om ham. Siden jeg antar at alle bloggens lesere er kloke og fornuftige mennesker og som sådan uinteressert i dette idrettsstevnet, har jeg denne gangen ikke lenket til teksten. Den utgjør for øvrig bare 25 prosent av de fire sidene, resten er bilder..
.
.
oooOOOooo
AF2 – Not-is: Det er hundre år i tid mellom de to oppslagene fra Budstikka (det øverste fra 21. februar 1919, det nederste fra forrige tirsdag), og de beskriver to helt ulike isforhold. Fra egen erfaring mener jeg å ha registrert at den perioden Sandviksbukta er islagt, har blitt kortere i min levetid. Da jeg var 17, var det noen som hadde lagd rundbane til privat bilrace på isen. Jeg spurte far om vi kunne øvelseskjøre der, noe som resulterte i at han kjørte bilen ut på isen og lot meg kjøre alene der, mens han så på fra stuevinduet. Han påsto jeg hadde kjørt ti mil den dagen. Uansett: Det er mange år siden jeg ville turt å ta sjansen på at isen ville bære min bil.
Siden denne bloggen er motstander av engelskspråklig jåleri, gjør jeg oppmerksom på at tittelen på denne delen av Alternative fakta er et ordspill, ikke et engelsk uttrykk. Dette til orientering for eventuelle low-browers som leser bloggen.
oooOOOooo
AF3 – Billig benzin: Som det fremgår av 1919-notisen ovenfor, var det den gang hester, ikke biler, som kjørte løp på Sandviksbukta. Men bensin var i salg, slik kunngjøringen til høyre fra Industriforsynings-departementet forteller. Da jeg tok førerkortet, kostet bensinen litt over én krone literen. At den var enda billigere i 1919 , overrasker ikke. Men å måle opp bensinen i kilo er vi ikke lenger vant med.
.
oooOOOooo
AF4 – Grande: På side 20 og 21 i Dagsavisen sist tirsdag står det to oppslag om Grande, men bare ett bilde. Det er vel ment som et plassbesparende fellesbilde (jfr. avisens gjenbruk av sistesider i januar), men jeg er litt i tvil om det likner på kulturministeren.
oooOOOooo
AF5 – Rettferdig straff: Tegneserien Skarpe kanter i Aftenposten (tekst: Vebjørn Verlo, tegning: Audun Røberg) kommenterer av og til aktuelle hendelser. Det skjer gjerne på en måte som samsvarer godt med seriens tittel, men som samtidig er til ettertanke.
(Innlegget ble påbegynt 22.02,2019 og fullført 22.02,2019)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Postene under denne overskriften er utfyllende stoff til tidligere innlegg i bloggen.
___________________________________________________________________________
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Filmtekniske opplevelser
Brannen i Colosseum kino. Windjammer i Colosseum kino, den første “bredfilmen”. Astronomi filmet med bilkamera.
Lakseberget slik det en gang var
Navnet Lakseberget. Selve berget forsvant i 1859? Navnet blir bevart, og utvider sitt område. Sjøstrand – navnet som forsvant. Badehusene. Rasering på 1960-tallet og planer om mer rasering.
Klikk på bildet for å lese reportasjen om brannen i Aftenpostens aftennummer 15. februar 1963. Klikk HER for å lese det som sto i morgennummeret 16. februar.
For 56 år siden i dag var det storbrann på Majorstua i Oslo. Om morgenen, mens kinomaskinistene forberedte pressevisning av filmen Mytteriet på Bounty på Colosseum, tok det fyr i sceneteppet. Bortsett fra de ansatte, var ingen mennesker i kinoen. Likevel ble det dramatisk da kuppelen raste ned. Brannfolkene under den ikke hadde radiokommunikasjon, men de hørte varselropene utenfra og kom seg i sikkerhet, og ingen menneskeliv gikk tapt. Mye teknisk utstyr ble også reddet fordi den ene kinomaskinisten slo av strømmen slik at brannlukene falt ned foran projeksjonsvinduene.
Klikk på bildet for å se filmen i NRKs nettarkiv, der den er tilgjengelig til oktober 2023.
Noe av utstyret som ble reddet, var kanskje de spesielle fremviserne som ble brukt til filmen Windjammer. Det var den første filmen for kjempelerret, jeg så den på Colosseum sammen med familien, og den gjorde et voldsomt inntrykk. Den nye teknikken het Cinemiracle, og det ble brukt tre kameraer og et lerret som var dobbelt så stort som det vi var vant med fra Sandvika kino (den gamle, som lå i Rådhuset). Fra filmen husker jeg særlig overgangen fra “vanlig” film, som de første minuttene viste, til bredlerret. Det skjedde i den første scenen med CHRISTIAN RADICH for fulle seil i åpen sjø. Teppet gled til side så hele lerretet ble avdekket, og filmen fylte plutselig … hele verden! Jeg tror det er den eneste gangen jeg har opplevd applaus for en film, og det til og med før den var ordentlig i gang. Jeg husker også sledeferden ned de bratte gatene i Funchal på Madeira, da det brede lerretet gjorde at jeg følte det som om jeg faktisk satt i sleden. Og jeg husker at teknikken ikke var perfekt, for da kameraene gled langs fjellveggen i Sognefjorden mens Sven Erik Libæk spilte Griegs a-mollkonsert, kunne man tydelig se “skjøten” på lerretet mellom de tre fremviserne.
Filmteknikken utviklet seg videre, og etter hvert ble Cinemiracle og Cinerama med tre kameraer avløst av 70 mm film med ett kamera. Windjammer var den eneste filmen som ble laget med Cinemiracle, og jeg får nok aldri se den igjen slik som på Colosseum for 60 år siden. Jeg har hørt at en bonde i Australia kjøpte fremvisningsutstyr som var brukt der, og viste filmen på låveveggen sin, men har ikke funnet noen bekreftelse på det. Men i romjulen gikk Windjammer på NRK i en versjon som var så nær Cinemiracle som fjernsynsfilm kan komme. En liten bue øverst og nederst på skjermen gjør at man får en følelse av det store, buede lerretet på Colosseum, og hele filmen vises som jeg så den i 1959, til og med pausen er med!
Mye har skjedd med filmteknikken siden Windjammer, men stadig viser det seg at det enklest mulige er det beste. Slik ble også en astronomisk verdensbegivenhet dokumentert grundig. Det skjedde på dagens dato i 2013, og hadde et ganske annet omfang enn den “lille” brannen på Colosseum. Mange russere hadde installert bilkameraer for å beskytte seg mot korrupte politimenn. Disse kameraene fikk også med seg det som skjedde på himmelen, og dokumenterte dermed en meteoritt som kom inn i atmosfæren over Ural-regionen i Russland og eksploderte med et voldsomt lysglimt.
(Innlegget ble påbegynt 13.02.2019 og fullført 15.02.2019)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Sandviksbukta mellom buktene ved Malmskrivergården og Sjøholmen er truet av utfylling med én million kubikkmeter stein fra tunnelen for Ringeriksbanen. Om det skjer, blir det en fortsettelse av den ødeleggelsen som ble påbegynt da ny E18 ble bygd på begynnelsen av 1960-tallet. Med dette og flere innlegg her i bloggen prøver jeg å dokumentere området slik det så ut før veiutbyggingen. Les de andre innleggene.
Lakseberget har sitt navn fra den tiden det ble satt laksegarn her. Laksen bruker fortsatt Sandviksbukta som “oppmarsjområde” der den spiser seg stor og sterk før den går opp Sandvikselva for å gyte. Sandvikselva er én av åtte prioriterte lakseelver i Norge, og sjøområdet utenfor er fredningssone for laks og sjøørret, så i dag er det forbudt å sette laksegarn der. Men før forrige århundreskifte hang laksegarnene til tørk langs stranden, og på Danmark (den lille holmen i Sandviksbukta) var det oppbevaringsrom for garn og et krypinn for laksefiskerne.
Utsikt fra Drammensveien ved Langset mot Danmark og Kadettangen i 1890.
Det egentlige Lakseberget forsvant trolig i 1859, da “kongeveien” mellom Kristiania og Kongsberg (senere kalt Drammensveien) ble flyttet ut til sjøen mellom Blommenholm og Sandvika. Da måtte de eneste to fjellknausene som kan ha gitt opphav til et navn som slutter på “-berg”, vike for den nye veien. Navnet ble likevel
Én av de to innringede fjellknausene er trolilg det opprinnelige Lakseberget. Knausene ble sprengt bort da den nye Drammensveien ble lagt her i 1859.
hengende igjen, men kunne lett forsvunnet da ny E18 ble anlagt helt nede ved sjøen i 1964. Samtidig ble Sandviksveien flyttet noen meter innover i terrenget, og bussholdeplassen som lå nedenfor den tidligere Munchs pensjonatskole, og som het Munch, ble flyttet dit den nå ligger. Far var tilfeldigvis hjemme da det kom folk for å sette opp skilt på den nye bussholdeplassen, og han tittet på skiltet og så at det sto Munch der. “Dere kan ikke kalle denne nye holdeplassen for Munch,” sa far til arbeidsfolkene. “Det er to hundre meter innover mot Oslo.” Utrolig nok: de tok med seg skiltet, og da det kom tilbake, var navnet endret til Lakseberget.
I dag blir hele området fra Sjøholmen til Malmskriverbukta kalt Lakseberget, kanskje fordi småbåthavnen med flytebryggene fikk dette navnet og har malt det med store bokstaver mot sjøen. Forsvunnet er dermed navnet Sjøstrand, som eiendommen omtrent rett innenfor den lille holmen Danmark het etter at det ble bygget en villa der på slutten av 1800-tallet. Før det sto en liten husklynge der, og på et kart fra 1888, der Danmark ikke er tatt med, heter stedet København. Husklyngen er bevart “for evigheten” i Hans Gudes maleri Fra Sandvika (1873), og det kan være den smme husklyngen vi ser på et udatert maleri av Eilif Peterssen.
Fra Sandviken (Hans Gude, 1873)____________Sandviken (Eilif Peterssen, udatert)
Da Fredheim (senere Munchs pensjonatskole) var nybygd i 1876, var det ingen bebyggelse langs stranden på Lakseberget. Men etter hvert kom det badehus, noen like ved Sjøstrand, andre nærmest bukta ved Sjøholmen. Disse tilhørte eiendommene i åsen ovenfor, og sto på strandeiendommer som ble kjøpt som tillegg til
Bildet til venstre fra 1918 viser badehusene ved Sjøstrand. Bildet til høyre er fra 1911, og badehusene nærmest Sjøholmen ses innerst i bukta.
villaeiendommen. Badehusene var gjerne malt i samme farge som villaen de hørte til. Husene ble brukt til omkledning før sjøbadet, noe som måtte skje skjult for omverdenen i en tid da badeklærne var svært sømmelige og nærmest heldekkende. Etter hvert ble badehusene oppbevaringsboder for båtutstyr o.l. Området som nå kalles Lakseberget forandret seg nok lite fra 1920 til 1960, bortsett fra noen små utvidelser av Drammensveien.
Lakseberget raseres av Statens vegvesen på begynnelsen av 1960-tallet. Villaen “Sjøstrand” er ennå ikke revet.
Men på begynnelsen av 1960-tallet kom den store forandringen. Ny, firefelts vei skulle erstatte Drammensveien, og nyveien skulle gå langs Lakseberget. 1960-tallet var en brutal tid når det gjaldt utbygging. Den planlagte motorveien gjennom slottsparken ble avverget, men langs Lakseberget ble alt rasert. Den raseringen bruker nå noen som et argument for å rasere mer, mens vi som har vettet i behold, vil tilbakeføre området til strandsone. Les Det er en tunnel i din fremtid og/eller hør presentasjonen av høringsnotatet fra beboerne langs Lakseberget om utfyllingsplanene.
Sandviksbukta 1953.
(Innlegget ble påbegynt 13.02.2019 og fullført 13.02.2019) 3 kommentarer
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Biting står oppført som et av synonymene til detalj i Synonymordboka.no.
Jeg har valgt ordet fordi det også kan være substantivering av verbet å bite.
Begge betydninger kan være aktuelle for det som her omtales.
___________________________________________________________________________
En amerikaner jeg en gang kjente, lærte meg uttrykket “You can’t polish a turd, you can only smooth it out” (slangordet turd tilsvarer vel om trent det norske dritt). Av en eller annen grunn kom jeg i tanker om dette uttrykket da jeg så at Mímir Kristjánsson hadde skrevet en kronikk i Aftenposten. Det siste jeg leste av ham, var et par twittermeldinger i oktober 2011. De overgår fortsatt alt jeg har lest av hatske og grovkornede ytringer i kommentarfelt og gjengis derfor ikke her i innlegget, bare som lenket vedlegg. Meldingene leste jeg etter å ha hørt et innslag i NRK der Kristjánsson forsvarte dem. Han var på det tidspunkt 25 år gammel og hadde deltatt i politisk arbeid siden han gikk på gymnaset, og jeg avskrev ham som en det er verdt å bry seg om.
Derfor leste jeg heller ikke “kronikken” hans da jeg så den i Aftenposten. Når jeg har satt kronikk i anførselstegn, er det fordi teksten uten problem kunne vært kortet ned til det halve uten å miste meningsinnholdet, og da ville den vært et debattinnlegg. Det er ellers interessant at den visuelle utformingen av kronikken bruker mer plass på bilde og “luft” enn på selve teksten. Og teksten handler ikke om det som står i overskriften.
Visuell utforming av Afteposten-kronikk. Til venstre: Kronikken slik den sot i Aftenposten. Til høyre: Kronikken (overskrift, mellomtitler og forfatteropplysninger) plassert oppå bildet av krnoikkforfatteren. Det er fortsatt plass til mer tekst der!
Som man forstår, har jeg nå lest kronikken. Det har også Hanne Tolg i Document gjort, og hun har noen kritiske merknader.
I dette innlegget har jeg ikke nevnt hva Kristjánssons “kronikk” handler om. Det skyldes at jeg fortsatt har avskrevet ham som en det er verdt å bry seg om. Så får det bli opp til bloggens kloke og vakre lesere å finne teksten, om de gidder.
(Innlegget ble påbegynt 14.02.2019 og fullført 14.02.2019)
Se også Tilbakeblikk 25.12.2020.
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
AF1 – VM-fri sone: Det arrangeres for tiden skirenn i Seefeld. Det kalles VM, selv om bare noen få nasjoner deltar. Petter Northug deltar ikke, derfor har Aftenposten brukt mesteparten av forsiden og fire sportssider til å fortelle om ham. Siden jeg antar at alle bloggens lesere er kloke og fornuftige mennesker og som sådan uinteressert i dette idrettsstevnet, har jeg denne gangen ikke lenket til teksten. Den utgjør for øvrig bare 25 prosent av de fire sidene, resten er bilder.
AF3 – Billig benzin: Som det fremgår av 1919-notisen ovenfor, var det den gang hester, ikke biler, som kjørte løp på Sandviksbukta. Men bensin var i salg, slik kunngjøringen til høyre fra Industriforsynings-departementet forteller. Da jeg tok førerkortet, kostet bensinen litt over én krone literen. At den var enda billigere i 1919 , overrasker ikke. Men å måle opp bensinen i kilo er vi ikke lenger vant med.
