Hadia Tajik og Edina Ringdal i billettkontroll på Stortinget t-banestasjon (privat foto på VG-nett).
Stortingsrepresentant Hadia Tajik (A) ble tatt i billettkontroll på T-banen forrige onsdag. En liten notis i Aftenposten ledet meg til VGs oppslag om saken. Tajik er intervjuet av avisen, og beklager at hun glemte å betale. Hun er avbildet i kontrollen sammen med sin presserådgiver Edina Ringdal. Det fremgår ikke av VG om Ringdal også hadde glemt å betale.
Daværende statssekretær Per-Willy Amundsen i billettkontroll på bussen (privat foto på VG-nett).
Justisminister Per-Willy Amundsen (FrP) ble tatt i billettkontroll for tre og et halvt år siden. Han var da statssekretær i kommunaldepartementet. Han hadde månedskort som var utløpt for to dager siden, 17. desember, og som han trodde gjaldt frem til jul.
Hverken Tajik eller Amundsen fikk gebyr for sin manglende billett. Tajik kunne dokumentere med sin Ruter-app at hun pleier å betale, og kontrolløren viste skjønn og nøyde seg med å la henne betale billetten på etterskudd. Amundsen fikk en advarsel. Begge er registrert hos Ruter for sin manglende betaling, og vil få strengere reaksjon ved eventuell gjentakelse.
Landets to fremste justispolitikere, lederen for Stortingets justiskomite og justisministeren, har altså det til felles at begge er “løslatt på prøve” etter å ha blitt tatt for sniking på henholdsvis t-bane og buss. Amundsens forklaring synes jeg virker plausibel. Men å påstå at man “glemte å betale”, slik Tajik gjør? Husker hun å betale andre steder der det ikke står kasse ved utgangen? Hvor verdensfjern går det an å være?
___________________________________________________________________________
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre
Mandag kveld ble vi igjen utsatt for en terrorhandling, denne gang i Manchester. Det var en hendelse av slike dimensjoner at den selvsagt måtte få fyldig dekning i nyhetene. Men når nyhetssendingen bare handler om det som hendte i Manchester – er ikke det å gå terroristenes ærend ? Er det nødvendig å gjenta usikre spekulasjoner om hvem, hvorfor osv. gang etter gang? Tirsdag 23. mai hadde NRKs “Nyhetsmorgen” tre nyheter å fortelle om i perioden fra kl. 7.30 til 10.00: Bombeattentatet i Manchester, alpinisten Kjetil Jansruds muligheter kommende skisesong og sjikane mot bussjåfører i Stavanger.
17. maiferingen i Oslo ble til en viss grad preget av engstelse for terrorhandlinger mot barnetoget i Oslo. Aftenpostens Lars Glomnes og Trine Eilertsen luftet tanker om nyhetsdekningen av dette fenomenet I Aftenpodden, avisens ukentlige podcastsending. Her i
bloggen skrev jeg om samme tema for bare en drøy måned siden i innlegget Keep calm and carry on.
I Aftenpodden fortalte Lars Glomnes også om en episode en av hans kolleger hadde opplevd på Akershus festning, der det som vanlig på 17. mai ble avfyrt salutt. At det salutteres, er ikke så lett synlig inne på festningsområdet, men det høres. Og da det smalt (det avfyres 21 skudd med fem sekunders mellomrom), var det noen som kastet seg ned, og noen som begynte å gråte. Slike reaksjoner viser at folk er påvirket av all omtalen av terrorfare. Men de hadde oppsøkt folkemengdene i Oslo sentrum, og som sådan fulgt parolen Keep calm and carry on. Det skal vi fortsette med, også etter drapene i Manchester.
___________________________________________________________________________
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre
Årets 17. maifeiring ble stille og rolig for mitt vedkommende. Jeg ville nok blitt hjemme hele dagen, hadde det ikke vært for “terrorfaren” (en minimal fare sammenliknet med syklisten som passerte meg i 30 km/t med halvannen meters klaring da jeg gikk til Sandvika). Om noen hadde til hensikt å skremme folk til å holde seg hjemme, ville ikke jeg være en av dem som lot seg skremme. Så jeg kastet glans over arrangementet i Løkkehaven, der jeg tilbrakte mesteparten av tiden i Sandvika museum Lofthe. Borgertoget deltok jeg ikke i, men fikk meg meg utmarsjen fra Løkkehaven med politiet til hest foran (har vi politihester i Bærum?) og Høvik janitsjar som spilte National Emblem så tonene fra USAs nasjonalsang ljomet over Leif Tronstads plass. Sikkert en hemmelig støtte til president Trump eller hans motstandere.
Også de voksne i borgertoget hadde flagg, om ikke i slike mengder som i barnetogene. Dagen før dagen hersket det uenighet mellom Aftenposten og Dagsavisen om hvilket ord man bruker om å løfte flagget og bevege det frem og tilbake. Dagsavisens Lars West Johnsen skriver i kommentaren Barnetog i terrorens tid? Vi har ikke noe valg: “Ingenting er mer verdt å rope tre ganger tre hurra for enn innvandrerunger iført det fineste i skapet, veivende det norske flagget.” I Aftenpostens kronikk skrevet av Lorelou Desjardins (Til alle utlendinger: Her er de sosiale reglene du bør følge på 17. mai) står det: “For her er det ikke bare et par flagg som blir heist, det er bokstavelig talt titusenvis av flagg som blir viftet med, hengt opp, brukt som kakepynt og til og med malt i ansikter.” Personlig holder jeg en knapp på at man vifter med flagget. Veive tror jeg er påvirket av engelsk (wave the flag).
I den tiden jeg befant meg i Løkkehaven, ble Ja, vi elsker ikke sunget, men jeg tviler ikke på at de tilstedeværende ville klart det. Ifølge en spørreundersøkelse blant kontaktlærere er det imidlertid over en tredjedel av elevene på barnetrinnet som ikke kan første vers av nasjonalsangen. Langt færre klarer flere vers, heter det i omtalen av undersøkelsen. Hva betyr det? Ja, vi elsker har åtte vers, men de som synges, er vanligvis det første og de to siste. Det kan jo være til forvirring for oss (!) som kan alle åtte versene. Jeg husker en 17. mai i barndommen da Helge Seip holdt 17. maitalen ved Høvik skoles feiring av dagen. Han avsluttet med å be alle stemme i med “første og annet vers av Ja, vi elsker“. Mor, som kunne alle åtte versene, syntes det var litt rart, men fortsatte etter “… drømme på vår jord”, med “Dette landet Harald berget …”. Det var det ingen andre som gjorde. De eneste gangene jeg har vært med på å synge alle versene, var de årene jeg feiret nasjonaldagen i en liten bygd i Vest-Telemark. Vel, ikke absolutt alle. Der i bygda var nok de fleste motstandere av norsk EU-medlemskap, så verset med “Nu vi står tre brødre sammen” (Norge, Sverige og Danmark) var utelatt.
Med min beskjedne feiring fikk jeg heller ikke med meg noen syttendemaitale. Men to dager før dagen registrerte jeg hva Emanuela Walderhaug sa i Østlandssendingen, og det var syttendemaitale nok til å få meg til å oppsøke arrangementet i Løkkehaven.
Uttrykket negerarbeid er ikke lenger i bruk om tungt, slitsomt arbeid. Men hva med andre uttrykk som har tilsvarende nedsettende valør? Synes man det som blir sagt, er uten fornuft, kan det kalles kjerringpreik. Gubbevelde er beslutninger gjort av menn som er eldre enn og gjerne har motsatt kjønn av den som uttaler seg. Felles for disse tre uttrykkene (det finnes flere av samme type) er at de bruker en gruppebetegnelse (neger, kjerring, gubbe) til å karakterisere noe med. Det fungerer bare hvis det er noenlunde enighet om hvilken karakteristikk som ligger i betegnelsen. Damene i syklubben Nålens hvile bruker neppe uttrykket kjerringpreik, og herrene i Rotaryklubben snakker neppe om gubbevelde.
Kjerring og gubbe som selvstendige ord har ikke noen spesielt negativ valør (kjerring kan ha det). Men hva med ordet neger? Som betegnelse på en mørkhudet person er det nå helt ute av bruk. Slik bør det nok fortsatt være, ettersom flertallet av de som ville falle inn under betegnelsen, visstnok oppfatter den som diskriminerende. Men jeg synes ikke dette bør få tilbakevirkende kraft. En mørkhudet USA-borger kalles ikke negro i dag. Men i Martin Luther Kings berømte tale 28. august 1963 (“I have a dream …”) er negro den eneste betegnelsen han bruker om det som i dag visstnok heter afro-american. Ingen ville vel av den grunn tenke på å utelate talen fra amerikansk historie, eller å erstatte ordet med pipelyd hver gang det dukket opp?
Tilsvarende har vi norske kulturuttrykk som bør få stå som de er, selv om ordet neger forekommer – i hvert fall når betegnelsen åpenbart er ment bare som et begrep for mørkhudet person. Lyrikeren Hans Børli skriver i sitt diktLouis Armstrong (1962) om jazzmusikerens “skinnende tone av lys / som gjennomstråler negernatta”. Et annet av hans dikt heter Negerhender(1972). I begge diktene er neger brukt slik det var vanlig på Børlis tid, og uten snev av diskriminering. På 1950-tallet kom Thorbjørn Egners vise om Vesle Hoa: “Det var en liten negergutt som hette Vesle Hoa“. Ordet er ingen nedsettende betegnelse her heller, bare en opplysning om at denne gutten kommer fra Afrika. Tilsvarende bruker Arne Moslåtten det i Hellbillies-låten På Ål stasjon (1996).
Hvorfra kom ideen om neger som en diskriminerende betegnelse? Jeg har mistanke om at den kan være importert fra amerikansk-engelsk, eventuelt i kombinasjon med politisk korrekt norsk velmenthet. En annen “forbudt” betegnelse er sigøyner, som skulle erstattes av rom. Slik jeg oppfattet det, var bakgrunnen at sigøyner ble assosiert med småkriminell virksomhet. Første gang jeg hørte rom-betegnelsen brukt, var i et nyhetsoppslag om rom-kvinner som hadde svindlet det norske trygdesystemet …
Bakgrunnen for disse tankene om ord som er eller ikke er diskriminerende, er rettssaken fra Porsgrunn, der en kvinne fikk en bot på 10.000 kroner for å ha brukt ordet neger på en nedsettende måte (saken er anket). Dette var tema for et innslag i NRK Alltid nyheter tirsdag denne uken, med interessante betraktninger av førstelektor Kjell Terje Ringdal ved Høyskolen Kristiania.
Et nettsøk på neger gir lesestoff for flere timer. La meg avslutte med noe jeg synes er et godt råd i denne sammenhengen: Du skal være svært kritisk med hvem du lar deg fornærme av.
Se også Tilbakeblikk 25.12.2020.
___________________________________________________________________________
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre
Det er ikke så lett for leserne av bloggen å oppdage det, men jeg har åpenbart en magnetisk tiltrekning. Dessverre gjelder det ikke i de situasjonene der jeg kunne ønske det, bare når jeg blir passert av syklister, særlig syklister som kommer bakfra. På en del av veien jeg går hjemmefra til Sandvika, sykler også de som skal til eller fra jobb lenger øst. Veien er ca. fire meter bred, så når jeg går på den ene siden, er det ca. tre meter der en syklist kan passere. Da forstår ikke jeg hvorfor flertallet av syklistene passerer meg på den meteren som er nærmest meg, også når det ikke er møtende trafikk.
Dette handler ikke bare om “revir”, det er faktisk et helsespørsmål. Når jeg kjører bil på samme strekning, og holder fartsgrensen på 30 km/t, legger jeg merke til at syklistene på vei hjem og i nedoverbakke synes det er sakte. Budstikka skrev om en syklist som ikke klarte å stoppe for en saktegående bil, og når jeg ser skadene på bilen, er det skremmende å tenke på hva som ville skjedd om jeg uforvarende tok et skritt til siden.
Bil påkjørt bakfra av syklist, med bulk og knust bakrute som resultat. Budstikka 28.07.2011.
For å bevare helsen, har jeg laget meg et enkelt sykkelvern som gjør at syklisten må holde en avstand på minst én meter fra mitt ringe legeme. Sykkelvernet er et plastrør som egentlig er beregnet på å trekke elektrisk kabel gjennom (K-rør, 16 mm diameter, kr 10,90 på Biltema) som jeg holder som vist på bildet nedenfor. Røret veier nesten ingenting. Det stikker ca. én meter ut på den siden jeg holder det, og foreløpig har syklistene svingt utenom.
Sykkelvernet er egentlig beige, men er på bildet markert med grønn farge.Sammenleggbart sykkelvern: Rør delt i to og holdt sammen med snor, skjøtemuffe til å koble de to delene sammen med.
For å slippe å dra rundt på en to meter lang stang, har jeg gjort den sammenleggbar. Først satte jeg en plugg i hver ende. Så delte jeg røret på midten og satte sammen de to delene med en skjøtemuffe som er beregnet på dette. Med en snor fra plugg til plugg henger det hele sammen når jeg deler røret.
Det eneste problemet jeg har hatt med sykkelavviseren, er å huske å ta den med hjemmefra. De første to hundre meterne til Sandvika er nemlig ikke en del av “Tour de Finance”, og de som sykler der, oppfører seg som folk.
Syklingens gleder og sorger har avfødt noen leseverdige kommentarer de siste årene. Jeg har plukket ut fem fra mitt arkiv:
Wenche Myhre fylte 70 år for to måneder siden, og sist lørdag viste NRK1 et program med klipp fra hennes karriere. Der ble vi minnet om samarbeidet mellom Povel Ramel
og Wenche Myhre, et høydepunkt i nordisk musikkliv. Til fornøyelse og ettertanke for bloggens lesere nå i påskeferien har jeg
funnet frem fire Ramel/Myhre-sanger, tre fra YouTube og én fra mitt eget arkiv.
Jag diggar dig er en tidlig-rap (engelsk uttale!) for to, en halsbrekkende øvelse som bare Povel Ramel kunne funnet på. Den ble også vist i TV-programmet på lørdag, og jeg tror på Wenche Myhre når hun sier at den var vanskelig å lære!
Orden bruker komma när … begynner på en måte ut av ingenting, og ender som en hyllest til ordene, særlig de litt rare ordene. Jeg tok den opp fra radio en eller gang for lenge siden (tar sjansen her på at de som har opphavsrettigheter, viser forståelse), og jeg vet egentlig ikke om tittelen er riktig.
Til slutt to sanger til ettertanke: Peppar och salt og Den dagen visorna dör. Begge hører til de få sangene som er så fine at jeg får tårer i øynene bare av å tenke på dem.
___________________________________________________________________________
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre
Siden det internasjonale kvinneåret i 1975 har FN markert 8. mars som kvinnenes internasjonale dag. Hvordan dette kom i stand, har jeg ikke klart å finne ut av. Hvis det ble votert over saken, skulle jeg f. eks. gjerne visst hvordan Saudi-Arabia stemte.
Her i landet fikk markeringene onsdag stor dekning i alle medier. Uten å bruke mye tid på undersøkelser er jeg nokså sikker på at mannsdagen ikke fikk tilsvarende mediedekning, om noen.
En del fenomener skulle jeg gjerne undersøkt nærmere:
Kvinner er i mindretall blant toppledere. Skyldes det et “glasstak” som hindrer kvinner i å nå opp, eller skyldes det at få kvinner søker disse stillingene?
Menn tjener mer enn kvinner. Er det slik på alle arbeidsplasser, eller er dette et utsagn om generell statistikk?
Langt flere kvinner enn menn arbeider deltid. Er kvinnene tvunget til deltid, eller ønsker de det?
Arbeiderpartiet har vedtektsfestet “kjønnslig balanse” i alle sine styrende organer. Men bare to av nitten fylkespartiledere er kvinner. Hva skyldes det?
Svar på disse og mange liknende spørsmål har ikke jeg. Og mye kan tyde på at svarene avhenger av hvem som svarer.
Av og til blir vi norske betraktet gjennom ikke-norskebriller. Somalisk-norske Kadra Yusuf er en av de som kan se oss slik. Noen dager før 8. mars hadde hun et tankevekkende innlegg i Dagsavisen under oveskriften Damer og demokrati.
I Aftenposten har det siden slutten av mars gått en debatt om gutter og utdanning (som en opptakt til 8. mars?). Der kom det frem mange interessante synspunkter, og som ventet ble debattantene ikke enige. En kronologisk liste med overskriftene for innleggene gir en grei oppsummering av debatten. Listen har lenke til innleggene.
På bakgrunn av det jeg har skrevet ovenfor, er det vel ingen overraskelse at kvinnedagen ikke ble markert her i huset. Og mannsdagen? Jeg markerte ikke den heller. Hvis du ikke vet når mannsdagen er, må du lese første utgave av denne bloggen.
Som forsvar mot iltre henvendelser avsluttes dette innlegget med to lenker, som begge er knyttet til språk. Siste program i serien Eides språksjov ble sendt 8. mars, og hadde ord til ettertanke i anledning dagen. Amtmandens Døtre ga ut én plate på 1970-tallet, der bl. a. Synonymordbokafinnes. Lenkene er valgt fordi jeg ikke bare er kvinnedagsvegrer, jeg er også språknerd!
Det er ingen tvil om at Bryne-frisøren Merete Hodne er sterk motstander av innvandring, og hun bruker uttrykk i den sammenhengen som går langt ut over hva det jeg synes er rimelig. Likevel støtter jeg henne fortsatt (se begrunnelse 24.02.2017) når hun ønsker at Løgnaslaget skal slutte å kalle henne “nazi-frisør” i et revynummer.
Hun gikk til retten med dette, og saken har vært oppe denne uken. NRKs reportasjer har forsterket min støtte, særlig innslaget i Dagsrevyen. Der satt Løgnaslagets to representanter i retten iført hodeplagg som jeg umiddelbart assosierte med nazistenes konsentrasjons- og utryddelsesleirer under siste verdenskrig. Det synes jeg var respektløst, og jeg er overrasket over at tingretts-dommer Magne Revheim Mæland tillot det (se kommentar).
Første gang jeg hørte NRK omtale saken, var i Dagsnytts hovedsending om morgenen 8. mars. De første ca. 40 sekundene gjorde at jeg stusset fordi jeg kjente saken etter å ha omtalt den her (resten av innslaget besto av intervjuer ut fra spørsmålet om ytringsfrihet):
Intro (Anders Borgen Werring) “I dag møtes frisøren Merete Hodne og revygruppa Løgnaslaget i Stavanger tingrett. Hodne er dømt for å nekte en kvinne med hijab adgang til frisørsalongen og ønsker nå å stanse et nummer i revyen som gjør narr av henne.” Nyhetsinnslag (Eirik Gjesdal): (Kort lydklipp av revynummeret) “En sang blir fremført på en revyscene. Det skjer nesten hver kveld i Norge. Men dagen i dag er spesiell. For i dag skal Merete Hodne fra Bryne forsøke å stanse videre framføring av hijab-nummeret til revygruppa Løgnaslaget i Stavanger.”
Dagsnytt påstår her at Merete Hodne vil forby et revynummer, mens det hun ønsket, var å hindre at uttrykket “nazi-frisør” ble brukt om henne. Etter at innslaget var gjentatt i Kulturnytt, ble saken riktig referert i senere nyhetssendinger og i Dagsrevyen, likevel oppfatter jeg ikke NRK som nøytral referent. For også den andre opplysningen i introen er feil: Hodne er ikke dømt, saken er anket til Høyesterett. Dagsrevyen omtaler henne i sin intro som “den hijab-dømte frisøren”, hva nå det betyr. Dagsrevyens innslag om dommen refererer Hodne i introen, mens bare Løgnaslaget er intervjuet og får komme med sin begrunnelse for hvorfor de mener dommen er riktig.
Tingretten tok ikke Merete Hodnes krav til følge. Når Løgnaslaget nå har “fått rett”, synes jeg de kunne være rause og bruke et annet uttrykk i revynummeret enn “nazi-frisør”.
Andre blogginnlegg om Sandvikas lokalhistorie: se lenker under dette innlegget.
___________________________________________________________________________
I desember 1944 ble det tyske marinefartøyet SCHWABENLAND slept inn til Sandvika. Dermed ble Sandviksbukta en av de siste ankringsplassene for dette skipet, som har historie og historier knyttet til Antarktis, til Sandvika-fotografen Aksel Larsen, til Egersund, til Arendal og – for de spesielt interesserte – til månen.
Asker og Bærums Budstikke 16. november 1945. Klikk på bildet for leselig tekst.
SCHWABENLAND og oppholdet i Sandviksbukta
Selv om krigen åpenbart gikk mot slutten, var nok SCHWABENLAND i Sandviksbukta noe mange engstet seg for. Skipet var et potensielt bombemål, og på den måten en trusel mot Sandvikas sikkerhet. Det var heller ikke noen pryd for øyet der det ruvet mellom Danmark og området nedenfor Rådhuset.
Skipet som lå i Sandviksbukta var opprinnelig et lasteskip med plass for ti passasjerer, sjøsatt i 1925 i Kiel med navnet SCHWARZENFELS. I 1934 ble skipet ombygd til katapultskip, og omdøpt til SCHWABENLAND. Katapultskip hadde en “utskytningsrampe” for sjøfly som senere kunne heises ombord igjen. Skipstypen var anvendelig til flere formål før helikopteret kom i bruk på 1940-tallet.
1: Fly “påarkert” på akterskipet. 2: Fly klart på utskytingsrampen. 3: Fly tar av fra utskytingsrampen. 4: Fly heises om bord etter landing på sjøen.
Høsten 1939 ble SCHWABENLAND overtatt av den tyske marine. I mars 1944 ble skipet skadet av en britisk torpedo og satt på grunn i nærheten av Egersund. Senere ble det brakt flott og slept først til Oslo og deretter til Sandviksbukta. Der lå det også i maidagene 1945, da hjemmestyrkene inntok Sandvika og opprettet vaktpost i veikrysset ved Rådhusparken.
Frigjøringsdagene 1945: SCHWABENLANDs master ses bak trærne rundt Rådhusparken.
Som nevnt i et tidligere innlegg om Städe-gården tror jeg fotograf Aksel Larsen har tatt ett av sine prospektkort-bilder av Sandvika fra SCHWABENLAND. Etter at jeg skrev det, har jeg funnet et Mittet-prospektkort som beviselig er tatt fra aktermasten på SCHWABENLAND fordi bildet viser utskytningsrampen for fly nede i venstre hjørne. Aksel Larsen har stått lavere og nærmere, og har fått et mye mer levende bilde. Det går nesten an å se av bildene hvilken av fotografene som har tilknytning til Sandvika.
Sandvika fotografert fra SCWABENLAND i 1945-46 av Mittet-foto (øverst) og Sandvika-fotografen Aksel Larsen (nederst).
SCHWABENLAND skal ha blitt brukt som losjiskip for allierte soldater i 1945. Det var også på tale som midlertidig husvære for studenter, men ble ansett som for lite. Skipet lå der da Asker og Bærums Budstikke skrev om det i november (ovenfor), og ble buksert ut igjen fra Sandviksbukta sommeren 1946.
SCHWABENLAND bukseres ut fra Sandviksbukta sommeren 1946.
SCHWABENLAND ble til slutt fylt med granater med giftgass, slept sørover og senket 25 nautiske mil sørøst for Arendal.
På nettsiden ddghansa-shipsphotos.de fortelles (på tysk) hele SCHWABENLANDs historie – unntatt oppholdet i Sandviksbukta.
SCHWABENLAND og Antarktis
Nordmannen Roald Amundsen og hans fire menn kom som de første mennesker til Sydpolen 14. desember 1911, fem uker før briten Robert Scott og hans fire menn. Med dette fikk Norge oppdagerrettigheter i Antarktis. Men det hadde vært norsk aktivitet der før Amundsen-ekspedisjonen. Siden 1904 hadde C. A. Larsen drevet hvalfangst i Antarktis fra Grytviken på Sør-Georgia. Likevel ble det britene som kom til å hevde terrioriale rettigheter i området, og Norge underordnet seg dette.
Fra 1927 førte Norge en mer aktiv politikk i Antarktis. Hvalfangstrederen Lars Christensens NORVEGIA-ekspedisjoner hadde fullmakt til å annektere nytt, “ledig” land, og erklærte Bouvetøya og Peter 1.s øy som norsk “biland”. Fortsatt var det Storbritannia som dominerte i området, men etter kontakter mellom den norske og den britiske regjeringen gikk britene med på å la Norge annektere land i Øst-Antarktis. Saken ble imidlertid stort sett liggende i bero til 1938, da Hitler-Tyskland kom på banen.
Dosent Adolf Hoel, stifter og leder av Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser, hadde gode kontakter i Tyskland. Gjennom disse kom han under vær med at tyskerne hadde sendt av gårde en ekspedisjon til Antarktis med katapultskipet SCHWABENLAND. Han varslet regjeringen, og bare fem dager før SCHWABENLAND ankom Antarktis, annekterte Norge Dronning Maud Land i Øst-Antarktis..
SCHWABENLAND-ekspedisjonen etablerte ikke noen base på land. Men de to medbrakte flyene ble flittig brukt. Det ble tatt luftfoto av området, og flyene slapp spesialkonstruerte sylindere med hakekorsflagg flere steder. Tyskland avviste den norske anneksjonen, og da SCHWABENLAND kom tilbake til Tyskland, ble området i Antarktis erklært som en tysk antarktisk sektor og fikk navnet Neu Schwabenland.
Etter krigen er det tyske kravet på området ikke blitt reist på nytt. I forbindelse med det internasjonale geofysiske året 1957 fikk også Dronning Maud Land status som norsk biland. Den norske forskningsstasjonen Troll ble etablert der i 1990. I 2005 ble den åpnet av dronning Sonja som helårs forskningsbase.
SCHWABENLAND-ekspedisjonen i 1939 fikk sin fortsettelse i fantasien. Science fiction-filmen Iron Sky fra 2012 forteller om en gruppe tyske vitenskapsfolk og militære som, før Tyskland var endelig beseiret, klarte å komme seg til Antarktis og det tysk-annekterte området Neu Schwabenland. Her etablerte de en hemmelig, underjordisk base, der de fortsatte utviklingen av luftfartøyer. Sent i 1945 ble disse brukt til å frakte folk og utstyr til månen, der basen Schwaerze Sonne (Svart Sol) ble etablert på månens bakside. På basen bygges en invasjonsflåte av romskip som skal overta Jorden når tiden er inne, visstnok i 2018. Filmen er vist på NRK, som omtalte den svært positivt.
Aftenpostens quiz-spalte er avisens skjulte humor-hjørne. Der står det morsomme svar, som når Big Ben blir omtalt som “bjellen i Elisabeth Tower”. Og det står gale svar, nesten ett pr. måned. Men dette er den eneste quiz-spalten som (for det meste) kommer med rettelser når fasiten har gitt galt svar. Prisverdig, men hvordan klarer quizmaster Lars U. Larsen Vegstein å finne så mange svar som åpenbart ikke er riktige?
Nedenfor kan leseren prøve seg på de ti spørmålene jeg i fjor registrerte enten med feil i fasiten, uten svar i fasiten eller med ufullstendige/unøyaktige opplysninger.
1 5. og 8. april 2016
Hva heter romersk mytologis motstykke til greske Venus, som er kjærlighetens gudinne? Aftenposten-fasit
Afrodite og Venus er kjærlighetsgudinner – i hvilke mytologier? Riktig svar
9 14. og 15. juni 2016
I hvilken by avholdes musikkfestivalen Way Out West i august? Aftenposten-fasit
I hvilken by avholdes musikkfestivalen Way Out West i august? Riktig svar 10 12. og 13. april 2016
Hvilken europeisk hovedstad har et navn som også inneholder navnet på et land som ikke ligger i Europa? Aftenposten-fasit
Hvilken europeisk hovedstad har et navn som også inneholder navnet på et land som ikke ligger i Europa? Riktig svar
Ingen av svarene (eller forsøkene på svar) ovenfor kommer opp mot svaret på dette spørsmålet, som sto for to-tre år siden: Hvilket latinsk ord som begynner med L, betyr fangarmer? Svaret kommer her om en uke, 11. mars.
beidet mellom Povel Ramel
