Kategoriarkiv: Teknikk

Ukens biting: Bildeformat i TV-reportasjer

Biting står oppført som et av synonymene til detalj i Synonymordboka.no. Jeg har valgt ordet fordi det også kan være substantivering av verbet å bite. Begge betydninger kan være aktuelle for det som her omtales.

___________________________________________________________________________

Da Jon Gelius var i Dagsrevyen – hvordan så han ut over snippen?

                          

Det ene bildet ovenfor er manipulert, og jeg håper alle ser at det gjelder bildet til venstre. Og slik manipulasjon av bilder skjer rett som det er i NRK TV. Det skjer trolig ikke bevisst, men det er utrolig at de som arbeider i et bildebasert medium ikke ser forskjellen.

Det TV-apparatet min familie vant i lotteri da jeg gikk i femte klasse, hadde en nokså rund skjerm, men forholdet mellom bildebredden og -høyden var 4:3. Dagens TV-sendinger lages i formatet 16:9, og når man lar “gammel” høyde tilsvare “ny” høyde og overlater resten til automatikken, blir bildet strukket i bredden. Dermed får folk på bildet rundere ansiktet og ser tykkere ut enn i virkeligheten. Se på disse klippene fra en reportasje om kong Haralds besøk til dronning Elizabeth i november:

    
Dronning Elisabeth og den norske kongen i 2018, 1969 og 1955. Klikk på bildene for å se dem i stor utgave i eget skjermbilde.

At man i en hektisk nyhetsredaksjon ikke har tid til det ekstra-arbeidet det trolig er å vise film med riktig bildeformat, er forståelig. Men det er rart at en profesjonell redaksjon ikke har systemer som gjør dette automatisk eller med få tastetrykk. Enda merkeligere er det når man i NRK-arkivet finner hele filmer med denne format-feilen. De som har vokst opp med 16:9-formatet, tror antakelig at folk var kortere og tykkere og med rundere fjes før i tiden.

(Innlegget ble påbegynt 29.01.2019 og fullført 29.01.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Det er en tunnel i din fremtid

I dag er det 29 år siden Oslotunnelen åpnet og barrieren mellom Oslo sentrum vest og sjøen forsvant. 20 år senere kom også Operatunnelen, og Oslo sentrum øst fikk igjen kontakt med sjøen. Heldigvis ble det aldri noe av ekspertenes plan om en motorvei gjennom Slottsparken.

   
Fra motorvei gjennom Slottsparken til tunnel under Rådhusplassen. Klikk på illustrasjonene for å lese detaljer.

Om noen år blir også Sandviksbukta kvitt veien som sperrer mot sjøen. På samme måte som med motorveien gjennom Slottsparken har ekspertene sine ideer. De vil fylle én million kubikkmeter masse i sjøen. men uten å bestemme hva denne fyllingen skal brukes til. Når den tanken forhåpentlig snart er lagt på is, gjenstår noen få grep for å skape et grønt belte fra Rådhusparken til Sjøholmen etter at E18 er lagt i tunnel.

Fra veiområdet til grøntområde ved Sandviksbukta. Klikk på bildet for stor versjon i eget vindu.

Langs Lakseberget er løsningen enkel, slik jeg skrev om her i bloggen i slutten av november (Ny ide for Sandviksbukta). En støpt tunnel her kan gå fra rundkjøringen ved Malmskriverbukta og så langt som det er nødvendig mot Solvikbukta.

Men slik Sandviksveien nå går, vil den fortsatt være en barriere mellom Sandvika og sjøen ved Rådhusparken og Malmskrivergården. Hvis veien legges i tunnel fra rundkjøringen ved Malmskriverbukta, er det problemet løst. Tunnelen kan munne ut i fjellskjæringen ved Kjørbokollen eller i den underjordiske rundkjøringen under Sandvika storsenter. Massene fra tunnelen kan fylles over den støpte tunnelen langs Lakseberget, og rundkjøringen kan også overbygges og dekkes på denne måten. Slik gjenskapes terrenget nesten slik det var før veiutbyggingen på 1960-tallet. Fra tunnelen vestover fra rundkjøringen kan det gå sidetunneler til påtenkte parkeringsanlegg under Rådhusparken eller under nybyggene i Sandvika øst.

Ny Sandviksvei i støpt og overdekket tunnel langs Lakseberget og i tunnel fra Malmskriverbukta og vestover gjenskaper terrenget slik det var før 1963. På bildet er rundkjøringen ved Malmskriverbukta vist, men også den kan overbygges.

I skråningen som blir gjenskapt fra Rådhusparken til Sjøholmen, kommer sykkelvei i egen trase. Nærmest sjøen ligger kyststien, som kan knyttes til boligområdet i Sandviksåsen med gangveier i siksak (tilgjengelig for alle) og trapper (for de som vil mosjonere). Det er til og med mulig å lage en rutsjebane på kommunal grunn fra toppen av Sandviksåsen til Sandviksbukta.

Statens vegvesen vil at lokalveien skal ha fire kjørefelt og to kollektivfelt, og vil  legge den på det området der E18 nå går. Man må trolig være ansatt i Statens vegvesen (for min del gjerne uttalt Satans vegvesen) for å mene at slike dimensjoner er nødvendig, når lokalveistrekningen i praksis er en ny del av en eksisterende tofeltsvei med fortau. Forhåpentlig finnes det politikere i Bærum som vil stå opp mot Statens vegvesen i denne saken. De politikerne bør hedres med en statue når grøntområdet fra Rådhusparken til Sjøholmen er ferdig!

Overskriften til dette innlegget er hentet fra den norske tittelen på novellen The Tunnel Ahead av Alice Glaser (1928-1970). Der er synet på tunneler adskillig dystrere enn i min beskrivelse ovenfor. Novellen er tilgjengelig på Nasjonalbibliotekets nettsider. De av bloggens lesere som har anlegg for tunnelskrekk, skal ikke lese den!

(Innlegget ble påbegynt 17.01.2019 og fullført 18.01.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Eplepressing på Langset: Saftfabrikken 2.0

Epleplukkedagen på Langset var i år 7. september, og ble omtalt her i bloggen for tre uker siden. Nå er også etterarbeidet ferdig, og ca. 200 liter råsaft er vel forvart i fryseren. Prosessen beskrevet i filmen Epler på Langset, er nå forbedret, og Saftfabrikken 1.0 er mot slutten av årets pressing  blitt erstattet av Saftfabrikken 2.0. Her er det snakk om kortreist mat – hele prosessen fra plukking via pressing til lagring foregår innenfor et område på ca. ett mål (1000 kvadratmeter).

Slik virker saftfabrikken
Tidligere forbedringer
Årets forbedring: Traverskran og motordrift
Film som viser Saftfabrikken 2.0 i drift

.

.

.

.

.

Slik virker saftfabrikken

Kjernen i saftfabrikken er pressen. Den består av en perforert metallsylinder med en finmasket duk på innsiden og en kraftig gummiballong koplet til hageslangen. Fruktmassen fylles i mellomrommet mellom ballongen og sylinderen/duken. Når toppen av massen er på høyde med ballongen, settes lokket på og skrus fast. Så settes vannet på, og ballongen presser frukten mot sylinderen/duken slik at  saften renner ut gjennom perforeringene.

.

.

.

.

Tidligere forbedringer

Druer og tilsvarende myke frukter kan presses hele. Eplene må første kvernes opp. Produsenten av fruktkvernen har visst tenkt at den skal plasseres over et passende oppsamlingskar, og at kvernet frukt skal øses over til pressen. For meg som opererer “fabrikken” alene, var det mer rasjonelt å kverne rett ned i pressen. For å få til det, måtte jeg lage en anordning som hevet kvernen over toppen av pressen. Dette kvernunderlaget ble lagd etter metoden “vi får se hva vi har” (også kjent som Oma-patent eller – litt ubeskjedent – Torgeir-patent).

Kvernunderlag som løfte kvernen over gjengestangen på toppen av pressen.

Kvernunderlaget lagde jeg første år saftfabrikken var i drift. Så har jeg stått og sveivet kvernen, mens jeg har tenkt på hvordan systemet ytterligere kan forbedres.

.

.

.

.

.

Årets forbedring: Traverskran og motordrift

Når lokket skal på før pressing, må kvernen bort. Den veier ikke all verden, men den er litt uhåndterlig, og det kjentes i ryggen etter noen løft. Med diverse materialrester lagde jeg derfor et oppheng som står støtt, og brukte skyvedørbeslag og -rulle innkjøpt fra Jula sammen med tau og en trinse til å lage en traverskran. Nå kan kvernen løftes og flyttes med et lite håndgrep, og ryggen har det bedre.

Motordrift i stedet for sveiving har jeg tenkt lenge på. Det løste seg til slutt fordi Bosch lager så dårlige kompostkverner. Godset i kvernhuset tålte bare syv sesonger med forsiktig bruk før det sprakk, og med Bosch-systemet for å kjøpe reservedeler (umulig å finne ut av) og prisen på ny del (omtrent det sammen som ny kvern fra Clas Ohlson) ble maskinen satt til side. Nå kom den til nytte, med kraftig motor (ikke laget av Bosch) og giroverføring som ga passe rotasjonshastighet. Sammenkoplingen av fruktkvern og avdanket kompostkvern måtte lages slik at de lett kunne adskilles når fruktkvernen skulle flylttes før pressing av eplemassen. Det ble enda et Torgeir-patent.

Fruktkvern og motor sammenkoplet. Klikk på bildene nedenfor for å se detaljer.

       

.

.

.

.

Film som viser Saftfabrikken 2.0 i drift

Filmen viser årets saftproduksjon. Fabrikken er satt opp på gårdsplassen, men er dimensjonert for å få plass på tilhenger. Filmen bør ses i fullskjerm-modus (klikk på symbolet nederst til høyre).

(Innlegget ble påbegynt 02.10.2018 og fullført 04.10.2018)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Gammel maskin får nytt liv

Inntil utbyggingen av flerfeltsveien (nå E-18) langs Sandviksbukta hadde tatt en snei av bruket, var Langsets eplehage på ca. 1,5 mål. Det var mye gress å slå med ljå, og på 1950-tallet kjøpte far derfor en tohjulstraktor til gressklipping, en engelskprodusert Allen med Villiers Mk25 totaktsmotor. Den gjorde tjeneste her på bruket til ut på 1960-tallet, med slåmaskinforsats om sommeren og med plogskjær om vinteren.

Da tohjulstraktoren ble avløst av rotorgressklipper og snøfreser, overtok fars yngre bror på Utbjoa (nordøst for Haugesund) den. Etter hvert ble maskinen pensjonert også der, og sto i mange år i kjelleren i uthuset. På fjorårets slektsstevne spurte jeg om jeg kunne ta den med hjem, og fikk ja til det. Den bar preg av mange års lagring, men starthjulet lot seg dra rundt, og både slåmaskinforsatsen med driverarm og plogskjæret eksisterte.

En litt sliten Allen Scythe klar for totakt-seminar. Klikk for stort bilde.

Min kunnskap om totaktsmotorers indre liv er svært  begrenset. Men hvert år feirer jeg nyttår sammen med folk som har god greie på  motoriserte kjøretøyer med to hjul, selv om de står bak hverandre på deres doninger, og ikke ved siden av hverandre som på min tohjulstraktor. Det ble innkalt til “totakts-seminar” som ble avholdt sist helg. Nye deler lot seg skaffe fra England, sammen med en håndbok for maskinen. Den ble lite brukt av ekspertpanelet, som besto av en urmaker, en tømrer, en maskiningeniør og en skogtekniker, alle med interesse for gamle motorer.

Gjenopplivingsoperasjonen tok drøyt seks timer. Mitt bidrag var å dokumentere arbeidet, og en tekstet fotoserie med film til slutt ble resultatet (bla med neste og forrige øverst, tekst under bildene).

I perioden 1935-1973 ble det produsert mer enn 250.000 Allen Scythe (scythe=ljå), fordelt på tre modeller. Den gjenopplivede maskinen her på bruket er en “TS”-modell, produsert fra 1952. Ifølge The Old Lawnmower Club er noen av TS-modellene fortsatt i bruk, og det var ikke noe problem å skaffe reservedeler fra England. På nettet fant jeg også brukerhåndbok for motoren og brosjyre som viser maskinen og alt ekstrautstyret som var å få.  Norsk Vegmuseum har tatt vare på en Allen-maskin som har vært brukt til å slå gress i veikantene.

Motoren er startet, men det gjenstår noen justeringer, dekkene må skiftes og grønnfargen fornyes. Så er planen å lage en enkel tilhenger med sete, og kanskje ta en tur til Sandvika …

Dette kunne være noe å kjøre til Sandvika med! Min tilhenger blir bare tohjuls med sete, og kanskje en kasse der slåmaskinforsatsen sitter. Vi får se.

(Innlegget ble påbegynt 19.06.2018 og fullført 21.06.2018)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Bilringer før og nå

Utrangerte bilringer var noe vi som vokste opp på 1950-tallet,  brukte som baderinger. Om de ikke tålte påkjenningen ved å sitte på en bilfelg, var de solide nok til å tåle badende barn. Men så tidlig som i 1947 hadde  B. F. Goodrich Co. utviklet et slangeløst dekk for biler, og i dag er slangeløse dekk omtrent det eneste som brukes. Begrepet bilring har i dag en helt annen betydning, som et søk på Google tydelig viser:

Det er sjelden moderne dekk punkterer. Men skader forekommer, noe jeg selv opplevde nylig. En dag la jeg merke til  at høyre forhjul på bilen hadde lite luft. Jeg fylte opp til normalt trykk på nærmeste bensinstasjon, og det virket som dekket var i orden. Men da jeg nevnte dette for nærmeste nabo, som har arbeidet på bensinstasjon,
mente han det kunne være en spiker i dekket. Og ganske riktig, da vi undersøkte hjulet, satt det en skrue akkurat der dekket da var mest synlig. Med hjelp fra naboen og innkjøpt verktøy fra Biltema ble skaden reparert, og uten at det slapp ut mere luft enn at jeg nok en gang kunne oppsøke nærmeste bensinstasjon og fylle opp.

Så lett var det ikke forrige gang samme hjul var utsatt for skade. Jeg skulle parkere på Sandvika storsenter. Akkurat da jeg passerte den lille trafikkøya ved innkjøringen til øverste nivå, sa det pang. Min bil trenger nesten hele bredden her, og det viste seg at betongfundamentet for skiltet ved trafikkøya sto litt inn i mitt kjørefelt og hadde punktert høyre forhjul. Dekket var ikke reparerbart, og og jeg måtte kjøpe et nytt. Forespørsel til senteret om å dekke noe av kostnaden ble avslått.

Da jeg punkterte på taket av Sandvika storsenter, var jeg å heldig at det skjedde på en sommerdag med oppholdsvær. For til da hadde jeg aldri skiftet hjul på den da tre år gamle bilen. Jeg valgte nemlig å kjøpe bilen med piggfrie vinterdekk, og har siden kjørt med det hele året. Det har jeg aldri hatt noe problem med, hverken om sommeren eller om vinteren, men så kjører jeg heller ikke rally. Piggfrie vinterdekk skal visstnok være farlige om sommeren, vel å merke i følge de som skal selge dekk. Jeg har aldri forstått forskjellen på en regnvåt vei i mars og en tilsvarende vei i mai, men så har jeg heller ikke gått bildekkselgerskolen.

Før jeg fant ut at jeg med min kjørestil kan bruke piggfrie vinterdekk hele året, var hjulskift på min og fars bil en seremoni som vår og høst markerte begynnelsen og slutten på vinteren. I piggdekkenes tid var disse merket med HF, HB, VF og VB (for høyre/venstre, foran/bak) slik at de skulle rulle samme vei hver vinter. Teorien var at piggene ellers kunne løsne fra dekket.

Reparasjonssettet fra Biltema er nå en del av mitt faste bilutstyr. Det er fortsatt reparasjonsplugger igjen, og det fulgte også med noen patroner sombrukes til eventuell etterfylling – ikke av luft, men av CO². Det har jeg aldri brukt i dekkene før, og jeg lurer selvsagt på hvilken virkning det har på veigrepet.

(Innlegget ble påbegynt 11.05.2018 og fullført 17.05.2018)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Share

Ut i verdensrommet

Sputnik-frimerke utgitt i Sovjetunionen fem år etter satelittoppskytingen.

Et google-søk på “Sputnik” gir to svar på topp. Nest øverst står Knut T. Storbukås, lastebilsjåfør og folkelig Drangedals-musiker, som brukte Sputnik som kunstnernavn. Det hadde han nok hentet fra verdens første kunstige himmellegeme, satelitten Sputnik, som ble skutt opp fra Sovjetunionen i oktober 1957. Den var synlig som en stjerneliknende prikk i hurtig bevegelse over himmelen, og jeg husker at familien sto på gressplenen foran huset og observerte vidunderet.

Klikk på bildet for å komme til Humanity Stars nettsider, der man finner passeringstidspunkt for sateslitten.

I våre dager har noen med fet lommebok skutt ut satelitten The Humanity Star i bane rundt jorden. Den er ikke en teknologisk nyvinning og et vitenskapelig eksperiment slik Sputnik var. Men kanskje er tanken bak denne nye satelitten like viktig, slik en av de som står bak, Peter Beck, skriver på The Humanity Stars nettsider:
___“Wait for when the Humanity Star is ___overhead and take your loved ones outside ___to look up and reflect. You may just feel a connection to the more ___than seven billion other people on this planet we share this ride ___with.”
Nettsidene gir opplysninger om når satelitten er synlig.

Jan Klyve lærer bueskykting av romfareren Scott Carpenter under verdensspeiderleiren i Idaho, USA i 1967.

Min egen kontakt med romfart er begrenset, men jeg har tatt en ekte romfarer i hånden. Det skjedde under speiderjamboreen i Idaho, USA i 1967, da jeg var leirbålsleder for “områdeleirbål” (to underleire), og romfareren Scott Carpenter var gjest under leirbålet. Før dette hadde jeg allerede “bred” romfartserfaring fra nevnte Sputnik-observasjon i 1957 og som medarbeider i leiravisen Echo, som var oppkalt etter en av de første kommunikasjonssatelittene, under landsleiren i Bodø i 1964.

Ellers legger jeg med interesse merke til visse endringer i NRKs romfartsredaksjon. Der vi tidligere alltid møtte Jan P. Jansen og romfartseksperten Erik Tandberg i romfartsstudio, må vi nå venne oss til at den nye romfartseksperten Hallvard Sandberg blir intervjuet i Dagsrevyens studio. Det blir litt mer hverdagslig, men så er jo romfart blitt noe dagligdags også.

(Innlegget ble påbegynt 08.02.2018 og fullført 08.02.2018)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Farvel til FM og direktesendt radio

Om få dager slukkes FM-nettet i Oslo-området, og mitt forhold til direktesendt radio tar slutt. Jeg har kjøpt én billig DAB-radio, som ligger i bilen til bruk i tettbygd strøk. På kjøkkenet og på badet står FM-radioer, og kanskje lager jeg meg et lokalt FM-nett (se Bruk dine FM-radioer også etter slukking her i bloggen) for å kunne bruke dem som før. DAB-radio til husbruk kommer jeg ikke til å anskaffe.

En gang var jeg en ivrig radiolytter, utstyrt med lommeradio slik at jeg kunne høre det som interesserte meg når det ble sendt. Men de siste årene har radiovanene endret seg, særlig etter at programmene kan lastes ned som podcast. Jeg ble lei av slitsomme programledere, av debatter der to ekstreme motpoler lot være å høre på hverandres argumenter og av sekkeposter som Ekko og Studio 2, der man aldri vet om dagens innhold er av interesse. Nå abonnerer jeg på podcast av de programmene som kan være interessante, og vurderer hva jeg vil laste ned. Med podcast har jeg også funnet programleverandører jeg aldri ville oppdaget uten denne teknikken (se Podcast for nybegynnere her i bloggen).

Min nye “radio”-hverdag hjemme baserer seg på trådløst internett og “smart”-telefon (den er ikke smart, derfor anførselstegnene). På telefonen har jeg lagt inn nettradio fra  NRK, BBC World Service og et par stasjoner som sender klassisk musikk. I stedet for FM-radioer tre-fire steder i huset, putter jeg radioen (telefonen) i lomma og hører på den med telefonens høyttaler eller med blåtann-øretelefon. Siden nettradio kan “spoles” tilbake ca. 3 timer, er jeg ikke lenger avhengig av å være på plass ved radioen akkurat når nyhetene sendes.

Opp gjennom årene har jeg noen radiominner knyttet til de radioapparatene jeg har brukt. På familiens Tandberg Huldra (med ekstrahøyttaler på kjøkkenet) hørte jeg nok Dyrene i Afrika og andre Egner- og Prøysenviser første gang. På den radioen hørte jeg også av og til Musikk til arbeidet, med kjenningsmelodien Calling all workers av Eric Coates. Radioen i verkstedboden i uthuset (der jeg nå har kjøkken) var også av merket Tandberg. Det må ha vært forgjengeren til den i stuen, og den ga ikke alltid lyd fra seg. Men hvis man dunket litt på Tandberg-T’en med brekkjernet som hang like i nærheten, våknet radioen til liv – så lenge det varte. Der er jeg sikker på at jeg hørte lørdagsbarnetimen med hørespill om Stanley på leting etter Livingstone i Afrika på 1800-tallet. Under militærtjenesten på Lahaugmoen var det jeg som holdt rommet med radio. De andre ville helst høre melodiradioen på Sverige, som sendte datidens (1968) popmusikk. Slik ble jeg kjent med Lyckliga gatan og en del andre “svensktoppar”. Min betingelse for å godta dette kanalvalget, var at vi hver morgen skulle spille Plym-plym, som jeg hadde spilt inn på kassett, og det ble godtatt. Dette korte, muntre verket av samtidskomponisten Kåre Kolberg (1936-2014) hadde jeg spilt inn på kassett, trolig fra uroppføringen i NRK med Schola Cantorum og Knut Nystedt som dirigent, så det var ikke dårlig kvalitet jeg tilbød mine romkamerater. Men etter noen dager ba de pent om å få høre “vanlig” radio i stedet for Plym-plym, og jeg godtok det.

Nå er det altså DAB-radio som gjelder. Lyttertallene har gått drastisk ned etter hvert som FM-nettet er blitt slukket region for region. Jeg har ennå ikke registrert noen nyvinning når det gjelder programinnhold etter at DAB gradvis har overtatt, og jeg spør meg om det egentlig hadde noen hensikt å skifte teknologi. Ved å beholde FM sammen med internettradio ville man spart noen milliarder. I Aftenposten har Joacim Lund (3, august) og Torleiv Maseng (10. august) uttrykt seg tilsvarende kritisk.
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Vern mot syklister

Det er ikke så lett for leserne av bloggen å oppdage det, men jeg har åpenbart en magnetisk tiltrekning. Dessverre gjelder det ikke i de situasjonene der jeg kunne ønske det, bare når jeg blir passert av syklister, særlig syklister som kommer bakfra. På en del av veien jeg går hjemmefra til Sandvika, sykler også de som skal til eller fra jobb lenger øst. Veien er ca. fire meter bred, så når jeg går på den ene siden, er det ca. tre meter der en syklist kan passere. Da forstår ikke jeg hvorfor flertallet av syklistene passerer meg på den meteren som er nærmest meg, også når det ikke er møtende trafikk.

Dette handler ikke bare om “revir”, det er faktisk et helsespørsmål. Når jeg kjører bil på samme strekning, og holder fartsgrensen på 30 km/t, legger jeg merke til at syklistene på vei hjem og i nedoverbakke synes det er sakte. Budstikka skrev om en syklist som ikke klarte å stoppe for en saktegående bil, og når jeg ser skadene på bilen, er det skremmende å tenke på hva som ville skjedd om jeg uforvarende tok et skritt til siden.

Bil påkjørt bakfra av syklist, med bulk og knust bakrute som resultat. Budstikka 28.07.2011.

For å bevare helsen, har jeg laget meg et enkelt sykkelvern som gjør at syklisten må holde en avstand på minst én meter fra mitt ringe legeme. Sykkelvernet er et plastrør som egentlig er beregnet på å trekke elektrisk kabel gjennom (K-rør, 16 mm diameter, kr 10,90 på Biltema) som jeg holder som vist på bildet nedenfor. Røret veier nesten ingenting. Det stikker ca. én meter ut på den siden jeg holder det, og foreløpig har syklistene svingt utenom.

Sykkelvernet er egentlig beige, men er på bildet markert med grønn farge.
Sammenleggbart sykkelvern: Rør delt i to og holdt sammen med snor, skjøtemuffe til å koble de to delene sammen med.

For å slippe å dra rundt på en to meter lang stang, har jeg gjort den sammenleggbar. Først satte jeg en plugg i hver ende. Så delte jeg røret på midten og satte sammen de to delene med en skjøtemuffe som er beregnet på dette. Med en snor fra plugg til plugg henger det hele sammen når jeg deler røret.

Det eneste problemet jeg har hatt med sykkelavviseren, er å huske å ta den med hjemmefra. De første to hundre meterne til Sandvika er nemlig ikke en del av “Tour de Finance”, og de som sykler der, oppfører seg som folk.

Syklingens gleder og sorger har avfødt noen lesverdige kommentarer de siste årene. Jeg har plukket ut fem fra mitt arkiv:

___________________________________________________________________________

Share
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Når du trykker på knappen “Publiser kommentar” nedenfor,
blir kommentaren sendt til Torgeir, som senere legger den ut her.

Share

Podcast for nybegynnere

I NRK-programmet Bakoversnakk prøvde Anne-Kat. Herland med litt hjelp av programleder Ingegerd Henriksen å forklare hva podcast er.

Etter å ha hørt dette, gikk det opp for meg at dette kanskje ikke er så lett som Anne Kat. Herland (profesjonell podcast-produsent) og jeg (profesjonell podcast-bruker) tror. Før utsnittet i klippet forteller programlederen om en 87 år gammel dame som lurte på “hvem denne podcasten er”. Jeg har observert at man hverken trenger å ha nådd høy alder eller være dame for å være uvitende om eller usikker på hvordan radioprogrammer hentes fra nettet. Men dette er fremtidens radioform. Derfor noen ord om dette temaet, beregnet på de “ukyndige”. De øvrige blant bloggens lesere må ha meg unnskyldt.

Fra direkte radio til podcast

Radio slik vi har hatt det siden 1920-tallet sender programmer “lineært”, dvs. som en sammenhengende lydstrøm. Vil man ta vare på enkeltprogrammer, må man ta dem opp med dertil egnet utstyr i det øyeblikket de blir sendt. Radiostasjonene har arkivert programmene, slik at de kan sendes på nytt ved en senere anledning.

Etter hvert har radiostasjonenes programarkiver blitt gjort tilgjengelig for publikum over internett. Der ligger programmene som lydfiler som kan spilles av på en hvilken som helst PC eller mobiltelefon etter at de er hentet fra arkivet og lagret (lastet ned).

Podcast er en egen måte å distribuere slike lydfiler på. Opprinnelsen til ordet er “iPod broadcasting”. iPod var den første bærbare spilleren for lydfiler, og ble nok mest brukt som musikkspiller. Men så kom noen på at også radioprogrammer kan lagres som lydfiler og spilles på iPad. Når samme program ble lastet ned daglig eller ukentlig, var veien ikke lang til et system der programprodusenten la til rette for at nedlastingen kunne skje automatisk. Dette er podcast, halv- eller helautomatisk nedlasting av programmer man har bedt om å få. BBC gir på sine nettsider tre muligheter for å høre eller laste ned et program, som du kan se på bildet fra Newshour Extra.

PC-programvare for å hente podcaster

Mange vil foretrekke å laste ned podcastene direkte til telefonen. De må klare seg uten min hjelp. Jeg henter programmene til min PC fordi jeg bare vil laste ned de programmene jeg er interessert i.

Det er mange PC-programmer tilgjengelig som kan håndtere podcaster. Jeg har valgt ut to som har litt ulik bruksmåte.

iTunes: Enkelt, men iTunes bestemmer
Den mest brukte podkast-programvaren er nok iTunes, men der er lite er overlatt til brukeren å bestemme selv. Podcastene (også de som er gratis) velges fra iTunes Store, og ved å klikke på knappen “Bibliotek” øverst til høyre i skjermbildet, kommer en liste opp der “Podcaster” er ett av valgene. Når man klikker på den, kommer hele listen over programseriene som er valgt (på illustrasjonsbildet bare Newshour Extra), samt alle enkeltpodcastene som kan hentes i denne programserien. Fremtidige enkeltpodcaster legges automatisk til når man åpner iTunes. Men jeg har ikke funnet noen måte å inkludere i oversikten programmer som ikke ligger i iTunes Store. 

WinAmp: Litt mer jobb, men brukeren bestemmer
WinAmp er et program som har mange multimedie-funksjoner i tillegg til å håndtere podcaster. Ved installasjonen må man være oppmerksom på alle avkrysninger, for produsenten vil gjerne henge på andre programmer samtidig. For å legge inn en podcast, må podcastens nettadresse først hentes fra dens nettside. Der er ofte en knapp for podcastabonnement, eller det står noe om RSS. Ved å høyreklikke pleier det å være mulig å finne en RSS-adresse, som kan kopieres og limes inn i WinAmp. Jeg har prøvd å forklare det som gjøres ved hjelp av noen skjermbilder (bla med NESTE og FORRIGE øverst i bildet).

Fremtidens radio

Radio har alltid hatt den fordelen at man kan høre på programmer mens man gjør noe annet (helst noe som ikke krever mye konsentrasjon …). Med podcast på mobiltelefon eller MP3-spiller gjør man seg uavhengig av sendetidspunkt. Programmene lastes ned og høres når det passer lytteren. Selv hører jeg faktisk bare nyheter på direkte radio, og jeg er neppe alene om slik radiobruk. Så da spør jeg igjen: hvorfor bruke milliarder på å bygge ut et DAB-nett?
___________________________________________________________________________

Share
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Når du trykker på knappen “Publiser kommentar” nedenfor,
blir kommentaren sendt til Torgeir, som senere legger den ut her.

Nytt datautstyr for en gammel mann

På slutten av fjoråret gikk jeg til innkjøp av ny telefon og ny PC. Siden jeg er et langsomt menneske, var det min første “smart”-telefon (anførselstegnene her og senere beskriver virkeligheten!) og min første PC med nyere operativsystem enn Windows Vista.

Min gamle telefon dekket hele mitt telefonbehov. Men jeg fant ut at det var best å lære seg den mest utbredte varianten i bruk (den “smarte”) mens jeg ennå er i stand til å tilegne meg ny teknisk kunnskap. Det var til stor hjelp at jeg allerede visste at Sony Xperia E5 ikke er en telefon, men en PC som man også kan ringe med. Og om ikke telefonen er smart, må brukeren være det. Den medfølgende “bruksanvisningen” er skrevet av folk som ble født omtrent da “smart”-telefonene kom, og den er beregnet på de som ikke trenger bruksanvisning. Etter litt leting fant jeg en fyldigere bruksanvisning på nettet. Ved hjelp av den har jeg klart å dressere min nye, håndholdte PC slik at den oppfører seg nesten som jeg vil. Men fortsatt prøver jeg å finne ut hvilke kriterier den bruker for å sortere podcastene mine. Og jeg har funnet ut at det ikke er mulig å motta innkommende samtale ved å trykke på en knapp, jeg må bruke berøringsskjermen. Når det gjelder bruk av “smart”-telefon, anbefaler jeg BBC-programmet The Inquiry -Why can’t we stop looking at our phones?

Ny PC kjøpte jeg fordi den gamle viste tegn til å ville pensjonere seg for godt. Valget falt på enn stasjonær ASUS av billigste type, men med mer enn nok kapasitet for meg. Også med PC’en hadde jeg en runde for finne ut av Windows 10 (overraskende enkelt), installere nettleser, sette opp e-post m.m. Det tok tid, så jeg tok en pause og gjorde andre ting. Da jeg skulle fortsette, hadde PC’en på egen hånd satt i gang med oppdatering, noe som tok timer. Det samme holdt senere på å skje midt under en langvarig nedlasting, men da oppdaget jeg tilfeldigvis varselet om at oppdatering ville begynne om ti minutter. Varselet ga mulighet for å utsette oppdateringen, men ingen mulighet til å angi et starttidspunkt. Så mens nedlastingen forsatte, måtte jeg hvert kvarter sjekke om det var kommet nytt varsel slik at jeg kunne utsette på nytt.

Mine første erfaringer med PC-liknende utstyr var en BBC-maskin (den britiske forgjengeren til den norske Tiki-maskinen). Tastatur og PC-boks var én enhet. Programvaren (tekstbehandling, regneark, database) lå i brikker som man satte inn i maskinen. Internminnet var så vidt jeg husker på 64 kilobyte, og lagringsmediet var en  “floppy disk” med plass til 360 kilobyte.

Min første virkelige PC hadde også diskett som lagringsmedium, hele to diskettstasjoner for 3,5 tommers disketter som kunne lagre 720 kilobyte. Maskinen var bærbar (veldig spesielt i 1990!) med en skjerm så stor som et A5-ark. Den ble supplert med og etter hvert avløst av en stasjonær PC med 20 megabyte harddisk og en monokrom skjerm (gul skrift på sort bakgrunn). Både på den bærbare og den stasjonære var operativsystemet DOS, der alle programmer ble startet ved at man skrev en kommando. I programmene ga man kommandoer ved hjelp av funksjonstastene. Fortsatt  har jeg av og til nytte av det jeg husker fra den tiden når PC eller nettverk oppfører seg dårlig og jeg må åpne ledeteksten for å prøve å finne løsninger.

Windows kjenner alle, og det eneste nye som har skjedd der siden første versjon på tidlig 1990-tall, er at alt er blitt mer avansert og med færre muligheter for brukerstyring.

Apple-maskiner har jeg aldri blitt fortrolig med, mest sannsynlig fordi jeg nesten ikke har brukt dem. Men til daglig bruker jeg operativsystemet Linux, fordi jeg ser nett-TV med en PC som har Linux Ubuntu installert.

Det første maskinelle skriveutstyret jeg kjøpte, var en Smith Corona reiseskrivemaskin. Den hadde én ting felles med PC’en jeg skriver dette på: tastaturet. Gjennom alle skrivemaskinvarianter har tastaturet vært det samme, og jeg priser meg lykkelig for at jeg allerede på gymnaset lærte meg å skrive touch!
___________________________________________________________________________

Share
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Når du trykker på knappen “Publiser kommentar” nedenfor,
blir kommentaren sendt til Torgeir, som senere legger den ut her.