Kategoriarkiv: Musikk

Novemberblues

Overskriften har ingenting å gjøre med det faktum at det er fredag den trettende i dag, etter sigende en ulykkesdag.

November er årets mørkeste måned. Riktignok “snur” solen først 21. desember, men da pleier et snødekke å reflektere det lille lyset som er, slik at desember gjerne virker lysere enn “mørkemåneden” november.

November var årets niende måned i den eldre romerske kalenderen (novem  på latin betyr ni), men ble forskjøvet til ellevteplass av januar og februar. Dermed kunne “den kristne bannedagen” oppstå (2. 11. uttalt “a’an i ellefte” høres nesten ut som et kraftuttrykk som det ikke passer seg for kristne å bruke). I skyttergravene langs Vestfronten bannet de neppe da våpenhvilen etter første verdenskrig trådte i kraft 11.11 kl. 11 i 1918.

I løpet av november har mange hyggelige mennesker jeg kjenner, fødselsdag. Det hadde også Benny Andersen (dansken med “… om lidt er kaffen klar”, ikke han andre, svenske, som heter Andersson). Det er fra ett av Benny Andersens dikt overskriften er hentet, og som fødselsdagshilsen til alle novemberbarn kommer her Novemberblues med Povl Dissing:

(Innlegget ble påbegynt 12.11.2020 og fullført 12.11.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Adolphe Sax skrev navnet sitt med “x”

Selv har jeg et fornavn som gjennom århundrene har blitt forenklet til Tarjei/Terje. Adolphe Sax, som ble født for 206 år siden i dag, har et etternavn som man i Norge har vedtatt skal skrives Saks. For her holder vi oss til norsk skrivemåte, må vite. Derfor kommer kronprins Haakon til å bli omtalt i skrift som kong Håkon når han en gang går ut av tiden, og Ostøya skal skrives slik, det har Statens Kartverk bestemt. Men Haagen Oust, som har sitt etternavn etter øya, får lov til å skrive navnet sitt på den måten han alltid har gjort, også med dobbel-A i fornavnet. Satans Kartbetennelse (min variant av kartetatens navn) bestemmer foreløpig(?) bare over stedsnavn.

Adolphe Sax oppfant saxofonen, som har sitt navn etter ham, og som derfor skal skrives med X. På YouTube fant jeg en innspilling fra 1985 med Harald Bergersens saxofonkvartett.

I kvartetten er (selvsagt) alle fire saxofonvariantene med: sopransaxen er den eneste med rett rør, til høyre for sopransaxen sitter barytonsaxen (dypest i klang), overfor denne tenorsaxen, og så altsaxen. Det sies at Adolphe Sax lagde instrumentet som en forenklet utgave av klarinetten; det må i så fall gjelde grepene, for munnstykket er som på en klarinett. Uansett variant: Sax har lagd et instrument med en fin, myk klang. Og kanskje er saxen enklere å spille på enn en klarinett, men like vanskelig å musisere med!

Komponisten John Philip Sousa var også født på dagens dato, førti år senere enn Sax. Sousa er mest kjent for sine marsjer. Den aller mest kjente er Stars and Stripes Forever (USAs nasjonalmarsj – har Norge noe slikt?). Den fremføres her av UTSA (The University of Texas at San Antonio) Sax Ensemble,

og klinger merkbar mykere (med piccolofløytesolo lagt til sopransax!) enn Sousas arrangement for U.S. Marine Band (som han var dirigent for i ti år).

For meg er saxofonen først og fremst et solo-instrument knyttet til jazz. En av mange saxofonister verd å lytte til i denne genren, er Paul Desmond (1924-1977), f. eks. i Take Five. For de som måtte lure når de ser (og hører!) YouTube-inspillingen: Det er ikke en ung utgave av Jan P.  Syse som sitter ved pianoet  bakenfor Paul Desmond i begynnelsen, men Dave Brubeck (1920-2012), som har komponert Take Five.

(Innlegget ble påbegynt 05.11.2020 og fullført 05.11.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Å Vestland, Vestland

For mange år siden, mens jeg var ansatt i skolebokavdelingen i et forlag, hadde jeg en årlig oktoberreise til lærerstevnene i Trondheim, Bergen og Stavanger. Det var innkvartering på byenes beste hotell, der Hotel Norge i Bergen skilte seg ut ved at værelsesbetjeningen i løpet av kvelden var innom hotellrommet, brettet opp en flik av dynen og tente sengelampen. Denne servicen, som jeg alltid har sett på som kjennetegnet på et førsteklasses hotell, opplevde jeg igjen på de to “hotellene” jeg bodde på under min vestlandsreise i oktober i år, en reise som ikke gikk til Vestlandske Lærarstemna, men til venner og familie.

Hver gang jeg reiser mellom Øst- og Vestlandet, kommer jeg i tanker om hvor enkel denne reisen etter hvert har blitt. Tidligere var det et todagers-prosjekt, med tog, buss og delvis båt (omtalt i blogginnlegget Bilturer på tvers i juni 2019). Nå tar det noen timer med privatbil. Denne gangen gikk turen vestover gjennom Telemark og over Haukeli, på det som var den første helårsveien over fjellet. Hjemturen fulgte den nyeste helårsveien over Filefjell. Begge veier var det bar vei (ikke snø eller is i veibanen), noe som ikke er en selvfølge i oktober.

Som på mine lærerstevnereiser var også Vestlandsturen i oktober en utskeielse i matveien, med bare “etnisk” mat: biff à la Szechuan, pinnekjøtt, lutefisk, fiskeboller og fårikål. En av spesialitetene i Hotel Norges restaurant da jeg frekventerte den årlig (på forlagets regning), var Flensburger, som jeg ønsker meg til jul.

Skolebokfolkene fra alle forlagene gjorde lærerstevne-byene utrygge sammen, bl.a. ved å prøve nye, ukjente spisesteder. Slik havnet jeg en gang i Bergen på et etablissement som het Show Boat, ikke så langt fra Hotel Norge. Da vi neste dag fortalte de andre om stedet, var kommentaren fra den eneste bergenseren i forlagsflokken (hun var visst fra en svært besteborgerlig familie): “Det er to steder i Bergen man ikke går, og Show Boat er det ene!”

Noen har nok kastet seg over dette innlegget fordi det har hentet sin tittel fra en kjent og kjær sang. Den kommer nedenfor, fremført av Sissel Kyrkjebø – med rulle-R og i “playback”. At hun synger med rulle-R her, er ikke så galt, for teksten er skrevet av Tore Ørjaseter, som var fra Skjåk. Og at han skrev dikt om Vestlandet, er ikke så rart, for fra Skjåk til Loen i Nordfjord er det bare litt over 7 mil i luftlinje, mens avstanden til Lillehammer er mer enn dobbelt så stor. Å Vestland, Vestland har melodi av Sigurd Førsund:

(Innlegget ble påbegynt 01.11.2020 og fullført 06.11.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Jimi Hendrix og Vålerenga kjerke – og et par hornsignaler

Jimi Hendrix spiller for Vålerenga kirke.

Jimi Hendrix var aldri i Vålerenga kirke. Men kirken hadde stått der i nesten sytti år da han døde for femti år siden i dag. I mitt hode har både gitaristen Jimi Hendrix og Vålerenga kirke markert seg musikalsk. El-gitar har jeg lite greie på, men det er vel i utgangspunktet en gitar der lyden er bearbeidet i forsterker. På YouTube finnes et klipp der Jimi Hendrix spiller akustisk gitar, som han åpenbart behersker godt. Når lydspekteret utvides med de effektene en forsterker kan produsere, og el-gitaren “bespilles” av en som både behersker gitarspillet og effektapparatet godt, kan resultatet bli som i Jimi Hendrix versjon av USAs nasjonalsang, The Star Spangled Banner, slik han fremførte den på Woodstock-festivalen i 1969. Festivalen fant sted mens diskusjonen i USA om Vietnamkrigen pågikk på det mest intense, og når man hører Hendrix-fremføringen av The Star Spangled Banner og samtidig følger teksten (vist i min kopi av YouTube-opptaket), er det åpenbart at dette er et slags innlegg i debatten.

I løpet av sin fremføring av The Star Spangled Banner er Jimi Hendrix også innom signalet Taps, som høres slik ut med signalhorn:

Taps er vel en engelskspråklig versjon av tappenstrek, et militært signal som brukes når det er tid for å begi seg til kasernen for å gå til køys (egentlig at det er slutt på – strek for – tapping av øl). Signalet brukes i USA bl.a. ved militære begravelser, det var vel derfor Jimi Hendrix tok det med i sin “debattinnlegg-versjon” av The Star Spangled Banner. Det signalet som brukes av Forsvaret på samme måte som USA-forsvaret bruker Taps, er Bønn, som jeg fant i en innspilling på Facebook med signalhorn og tromme (jeg tror det vanligvis brukes uten tromme).

Vålerenga kirke ble sterkt skadet i brann 18. september 1979. Brannen avfødte en sang, Vålerenga kjerke, med tekst og melodi av Trond Ingebretsen, 41 år etter kirkebrannen er sangen en av de som synges på fotballkamper av Vålerenga-klanen (neppe noe utpreget kirkelig miljø), Den beskriver godt lokalpatriotisme i en bydel, og det at bandet Bjølsen valsemølle står for den eneste (tror jeg) innspillingen, forteller at brannen gjorde inntrykk i flere bydeler enn Vålerenga.

Etter mitt øre har Bjølsen valsemølle en musikkstil som ligger et stykke fra Jimi Hendrix’, men jeg tror ikke bandet har noe imot å bli nevnt samtidig med ham.

(Innlegget ble påbegynt 17.09.2020 og fullført 17.09.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

En stemme å minnes

Det er ni år siden i dag at Hilde Heltberg døde, knapt 52 år gammel. “… kjent fra flere country, rock og pop-band og innspillinger” skriver Wikipedia om henne, og nevner da flere musikkstiler som jeg ikke hører mye på, likevel husker jeg Hilde Heltberg. Engler i sneen er den sangen jeg forbinder med henne, og som jeg tror hun sang en solo-versjon av, men den finner jeg hverken på YouTube eller Spotify. Hun synger den sammen med Jonas Fjeld i et opptqk fra “Allsang på grensen” i 2008. Teksten er av Ole Paus, og i en av to rustne herrer-forestillingene gjorde Paus og Fjeld et poeng av om det skulle synges “engler i sneen” (Paus’ tekst) eller “engler i snøen” (Fjelds Drammens-dialekt). I versjonen med Jonas Fjeld og Hilde Heltberg er det, såvidt jeg kan høre, konsekvent “snøen”.

Hilde er solist i Erik Byes vise Blå salme. Også  The water is wide (tekst av Bob Dylan) høres først ut som en salme, men viser seg etter hvert å være en kjærlighetssang. Hilde Heltberg synger sammen med Rita Eriksen, og legger i de siste to versene på en karakteristisk overstemme. Samme slags overstemme finner vi igjen i refrengene i Den siste låta, der Hilde Heltberg og Marius Müller deler på å synge versene; tittelen passer på flere måter som avslutning her (klikk på bildet nedenfor for å høre).

(Innlegget ble påbegynt 01.09.2020 og fullført 01.09.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall.

Jim, Carsten, Bodil – og Ella

Jims fulle navn var William James Basie. Han ble født for 116 år siden i dag i byen Red Bank i New Jersey , og er kjent i hele Norge som – eller riktigere med – The Kid from Red Bank:

Det finnes flere innspillinger, men jeg tror det er den ovenfor som er brukt som kjenningsmelodi for NRKs sommerprogram Reiseradioen (er det noen av dagens lyttere under 25 – hvis de finnes – som vet hva en reiseradio egentlig er/var?). Dette er en studio-innspilling; det går mere livlig for seg, synes jeg, med publikum til stede. Her høres det ut som om Count Basie i begynnelsen holder pianoet i gang for å gi bandet tid til å finne frem notene, og “fanfaren” som åpner Reiseradioens kjenningsmelodi, kommer først mot slutten.

Count Basie var pianist, og blir i innspillingen nedenfor presentert som en av gjestene i et progrm  med Ella Fitzgerald, som synger Honeysuckle Rose. Det er moro å se hvordan musikerne koser seg under innspillingen!

Mot slutten av innspillingen ovenfor går Ella over fra å synge til å opptre som instrument. Denne improvisasjonskunsten,  som var hennes spesialitet, kom godt med under en konsert i Berlin, der hun glemte teksten i Mack the Knife (4vers) men improviserte både tekst og musikk (i innspillingen nedenfor på YouTube er ikke lyd og bilde helt synkronisert, så glem bildet, og hør på bare lyden):

Det er jazzamusikernes fødselsdag i dag. Tenorsaxofonisten (saxofon med x!) Bodil Niska er født femti år etter Count Basie. Av den lange listen på YouTube over hennes innspillinger valgte jeg først Et gammelt stykke Oslo og Fiin gammel.På dagens dato ble også Carsten Klouman (1923-2004) født. Han begynte sin musikerkarriere som jazzpianist, og ble senere orkesterleder og musikkarrangør. Bl. a. har han arrangert en godt kjent melodi fra 1978.

Her på bruket er vi så heldige å ha vår egen Ella (jeg tror ikke hun synger jazz),  Tvers over veien bor Emma, og på eiendommen ved siden av bodde for noen år siden Edda. Men Ebba har vi foreløpig ikke hatt boende her i strøket, så vidt jeg vet.

(Innlegget ble påbegynt 17.08.2020 og fullført 21.08.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Klaverkonsert og Stillehavs-seilas

I dag er det 151 år siden Edvard Griegs klaverkonsert i a-moll, opus 16, hadde norgespremiere i Kristiania (urpremieren fant sted i København 3. april 1869). Dette var den ene av to norsk-nasjonale begivenheter knyttet til dagens dato. Mer om den andre nedenfor, først litt om Klaverkonserten. “Alle” kjenner åpningen med en paukevirvel som opptakt til solo klaver før orkesteret overtar:

Men konsertens høydepunkt kommer – i hvert fall for meg – i den langsomme annensatsen. Her handler det om fjelltur. Det er bratt og tungt å gå oppover, så det går langsomt (nesten ett sekund pr. åttendedelsnote)8; slik er det gjennom de første omtrent 24 taktene, til nederst på  2. side i det forenklede partituret i innspillingen nedenfor (lenke til fullstendig partitur står lenger ned i dette innlegget). Etter denne stigningen er det en slags avsats der horn, cello, obo og (igjen) horn har korte soli, før klaveret kommer inn (ved bokstav A i partituret) og markerer en fjellbekk som vi følger videre oppover. Så blir det bratt igjen, men med noen krafttak forseres den siste kneika før toppen er nådd, det som for meg er konsertens høydepunkt (bokstav B og de etterfølgende taktene).

Eksempelet ovenfor viser hvorfor det ikke holder å spille bare én sats av populære, klassiske musikkverk, slik bl.a. NRK Alltid klassisk har gjort de siste par årene. Da holder det selvsagt heller ikke å spille en avkortet annensats av Griegs klaverkonsert som ovenfor, så nedenfor er hele konserten, med de samme utøverne som i noteeksempelet ovenfor. Solist er Leif Ove Andsnes, dirigenten heter Leonard Slatkin, orkesteret oppgis ikke af YouTube, men det kan være London Philharmonic Orchestra – konsertlokalet kan tyde på det. Uansett: musikknerdene får her lenker til fullstendig partitur for a-mollkonsertens 1. sats, 2. sats og 3. sats (2. sats går direkte over i 3. sats). Men hør (og se!) konserten uten partitur først, så kan notene sammen med musikken gi anledning til noen aha-opplevelser ved et gjenhør.

Den andre norsk-nasjonale begivenheten som har funnet sted på dagens dato,  var neppe inspirert av årsdagen for a-mollkonsertens norgespremiere, men fikk nok større oppmerksomhet, både i samtiden og senere, til og med ellers i verden. Og ja, det er greit å lese videre mens Grieg spilles i bakgrunnen …

Innledningsbildet fra filmen om Kon-tiki-ekspedisjonen. Klikk på bildet for å se filmen (59 min.).

78 år etter a-mollkonsertens norgespremiere kom et fartøy med for det meste norsk mannskap frem til Raroia-atollen i Stillehavet. Til tross for et nokså ublidt møte med atollen, der fartøyet grunnstøtte i brenningene, var ankomsten en suksess for sjefen om bord, Thor Heyerdahl, som forteller om “landfallet” (det er slik det omtales på et kart) i boken Kon-tiki-ekspedisjonen (s. 174 og videre). Heyerdahl hadde fått bygd balsaflåten Kon-tiki for å bevise at det var mulig å seile en slik flåte fra Sør-Amerika til Polynesia. Han hadde en teori om at Polynesia kunne ha blitt befolket østfra, en teori som først ble motbevist av genetisk forskning, men som nylig, etter hva jeg husker, er blitt delvis bekreftet av helt nye teknikker innen samme fagområde. Kon-tiki-ekspedisjonen gjorde i hvert fall Thor Heyerdahl verdensberømt, noe dokumentarfilmen om ekspedisjonen sikkert bidro til. Filmen fikk en Oscar for beste dokumentarfilm i 1950 –  det er den hittil eneste Oscar gitt til en norsk film, og statuetten sto (står?) ved billettluken i Kon-tiki-museet.

Da Kon-Tiki-flåten etter hvert kom til Norge, fikk – etter hva jeg har hørt – Sjøfartsmuseet i Oslo tilbud om å overta den og stille den ut. Museet var i en utbyggingsfase, og takket nei til tilbudet. Senere kunne Sjøfartsmuseets direktør fra sitt kontor se køen av turister utenfor Kon-Tiki-museet når han hevet blikket fra traurige budsjetter med dårlige besøkstall.

Filmen om Kon-Tiki-ekspedisjonen er et eksempel på Thor Heyerdahls talent for PR og markedsføring. Dette fikk en sideeffekt for norsk datamaskin-utvikling, som Gisle Hannemyr forteller i en tekst jeg fant på nettet: “Ganske raskt etter at maskinen (blogge-merknad: maskinen var Kontiki 100) kom på markedet dukket også advokaten til Thor Heyerdahl opp. Han mente at “Kontiki” var et navn som Heyerdahl satt på rettighetene til, og forlangte at maskinen byttet navn. Etter litt fram og tilbake kom Lars Monrad-Krohn (som styrte butikken) til at det var dårlig PR å være uvenner med Thor Heyerdahl, og dermed endret maskinen “Kontiki-100” navn til “Tiki-100″. I samme operasjon byttet operativsystemet “KP/M” navn til “Tiko”.

Navnet Grieg skal ha skotsk opphav (Gragg / Gregg / Greig), mens Heyerdahl-navnet visstnok er en dansk(?) oversettelse av det latinske Chortogæus, som skal bety Høland. Uavhengig av navnenes opphav er både Edvard Grieg og Thor Heyerdahl verdenskjent som nordmenn, med ulike bragder i hvert sitt århundre.

(Innlegget ble påbegynt 05.08.2020 og fullført 06.08.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Moldejazz, Karin Krog og et par sentrale skolefag

Årets jazzfestival i Molde lot seg ikke stanse av et skarve corona-virus, og går av stabelen denne uken. I dag, omtrent samtidig som ukens blogg-utgave blir korrekturlest, holder Karin Krog den siste av sine fire konserter under festivalen, der hun er årets “Artist in Residence”.  Det er en gratiskonsert i kulturbygget Plassen, og kanskje hun fremfører Break of day in Molde, som hun også sang på en overraskende opptreden i Molde for tre år siden.

Når ordet “residence” knyttes til Karin Krog, passer det godt, for hun kan gjerne betegnes som jazzens dronning her til lands. Og så er hun en voksen dame! Innspillingen ovenfor er gjort det året hun fylte åtti, og stemmen er like god som i  innspillingen nedenfor, som jeg tror må være gjort 30 år tidligere.

Hva har så overskriftens “Sentrale skolefag? ” med dette å gjøre? Norsk er skolens sentrale fag,” sto det i læreplanen da jeg var norsklærer . Valget av uttrykket “Artist in Residence” kan tyde på at noe har sviktet i Molde-skolen. Engelsk er nok jazzens språk, men det gjelder tekster og noen begreper (jam session, band). For neste år foreslår jeg “Årets festival-artist”.

Matematikk er også et sentralt skolefag der Moldeskolen kan ha sviktet. I NRK har jeg hørt 2020-festivalen omtalt som “60-årsjubileum”, selv om den første festivalen var i 1961. Men årets festival er den sekstiende, det stemmer, og “jubileumsfestival” selger nok bedre (som om Moldefestivalen trenger slike krumspring for å trekke publikum!). Jeg tror samme kreative matematikk var i bruk  ved den femtiende festivalen. Revisor bør gripe inn!

(Innlegget ble påbegynt 12.07.2020 og fullført 13.07.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Kalvøya-opplevelser

Sandviksbukta mellom buktene ved Malmskrivergården og Sjøholmen er truet av utfylling med én million kubikkmeter stein fra tunnelen for Ringeriksbanen. Om det skjer, blir det en fortsettelse av den ødeleggelsen som ble påbegynt da ny E18 ble bygd på begynnelsen av 1960-tallet. Med dette og flere innlegg her i bloggen prøver jeg å dokumentere området slik det så ut før veiutbyggingen. Les de andre innleggene.

–  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  – –

Kart over Kalvøya. Klikk på kartet for å se det i fullskjerm i eget vindu.

Kalvøya ble landfast i 1962, da den hengebroen som i vinter har blitt “pyntet” med glorete LED-lys, ble bygd. Men jeg trengte ikke bro for å komme til Kalvøya på 1950-tallet, for familien hadde robåt, som lå fortøyd rett nedenfor huset. Den fikk jeg lov til å bruke på egen hånd, og Kalvøya, 500 m unna, var nærmeste mål. Hvordan jeg sammen med noen klassekamerater ble en fare for Kalvøyas vegetasjon, fortalte jeg om i blogginnlegget Lek uten hjelm i januar 2019.

Sandviksbukta på 1920-tallet. Bærum roklubbs klubbhus er flyttet fra Kalvøya til Kadettangen. Klikk på bildet for større versjon i eget vindu. Klikk HER for et “rent”, større bilde (uten røde påtegninger).  Bildet er tatt fra Villa Fredheim.

Under våre ekspedisjoner rundt på Kalvøya oppdaget vi noe som åpenbart hadde vært et bygningsfundament. Vi syntes det var spennende med et hus som hadde forsvunnet helt, og visste ikke at dette var det som sto igjen på Kalvøya av Bærum roklubbs første klubbhus, som ble flyttet til Kadettangen.

Bilde-rekonstruksjon av H7-merket på Kalvøya.Den røde pilen peker ned på fjellveggen der merket var malt. Klikk på bildet for å se de i fullskjerm i eget vindu.

Vår leirplass lå i skogkanten på den lange odden innenfor Studentenes roklubb. Vanligvis dro vi korteste vei dit, men det hendte at vi tok omveien  rundt Kalvøya, bl.a. for å utforske den lille holmen Kalvøykalven. Da passerte vi den høye fjellskrenten mot Nesøya, der et stort H7-merke var malt på den glatte fjellveggen. Vi visste at det var blitt malt under krigen (krigtidens “grafitti”), men vi visste ikke at det var Einar Kristiansen som hadde gjort det, noe jeg fikk vite sist høst av Ingolf Kristiansen (født og oppvokst på Kalvøya, bor der i sommerhalvåret og passer på  øya, er ikke i familie med Einar Kristiansen). Merket i fjellveggen er ikke lenger synlig, men det finnes sikkert malingrester som gjør en rekonstruksjon mulig. Utfordringen går til Bærum kommunes kulturavdeling; et passende mål kunne være å ha det klart før august 2022, da er det 150 år siden kong Haakon ble født (03.08.1872) og 140 år siden Einar Kristiansen ble født (13.08.1882).

Selv under krigen var nok Kalvøya en fredelig plett. Det tok slutt rundt 1960, i hvert fall i en periode på året. Da ble det. etter hva jeg husker,  først arrangert St. Hansfest et par år, med pontongbro fra moloen ytterst på Kadettangen som adkomstvei. Så kom den nåværende broen, som gjorde at Kalvøya-festivalen kunne arrangeres. Der var jeg én gang, med det formål å få tak i en tekst av Lillebjørn Nilsen. Men jeg hørte festivalen hvert år, jeg bor tross alt bare 500 meter fra der hovedscenen sto. Likevel kan jeg ikke huske at lyden var spesielt sjenerende, kanskje fordi vi (etter min hukommelse) hørte hele lydbildet, ikke bare bassen. Sjenerende (et altfor mildt ord!) var derimot Extrema Outdoor, et “rave-party” som terroriserte hele Vestre Bærum i 2010 og 2011 med de daværende kommunepolitikernes velsignelse (noen av disse har fortsatt politiske verv). Politikerne syntes dette var en fin måte å “sette Sandvika på kartet” på; hovedoppslagene i pressen handlet om narkobeslag og -arrestasjoner …

Fremtidens Kalvøya? Hva med å ta utgangspunkt i øya slik den er, og bruke den til naturopplevelser for skoleelever på mellomtrinnet, gjerne i et samarbeid med Sjøholmen marime senter, som holder til på landsiden rett innenfor Kalvøya. Og jeg ser frem til at Bærum spelemannslag arrangerer landskappleik i Sandvika med hovedscene på  Kadettangen og festivalcamp på Kalvøya. Skal vi si i 2025?

Øyene i Bæums-skjærgården (Vestfjorden). KLikk på kartet for å se det i fullskjerm i eget vindu.

Før Satans Vegvesen raserte landskapet innerst i Sandviksbukta med den nye 4-feltsveien (nå 6-felts) som nå heter E18, lå strandtomtene som  tilhørte eiendommene i åsen ovenfor, der, På Langsets strandtomt hadde familien fortøynings- og opplagsplass for en robåt som bestefar hadde bygd. Den ble dessverre stjålet, og ble erstattet av en onkel-bygd båt (det er greit å ha båtbyggere i familien), som jeg tror var den som ble brukt til Kalvøya-ekspedisjoner og til andre oppdagelsesreiser i Vestfjorden. Vi rodde så langt som til Rauskjær, der det var mye renere vann enn i Sandviksbukta, og der vi kunne se bunnen på to meters dyp.

Det å få disponere familiens båt slik jeg gjorde, var jeg visst nokså alene om. Jeg kan ikke huske at det ble sagt noen formanende ord i den sammenheng; når jeg tenker tilbake, har jeg følelsen av at min bruk av båten var like selvfølgelig som at jeg brukte spisestuestolene hjemme til å sitte på. Jeg kan heller ikke huske at jeg fikk noen opplæring i å bruke båten, så det må ha skjedd som en del av familiens roturer før jeg begynte på skolen.

I dag har jeg begitt sjøen. I hagen står en 27 fots tresnekke bygd i 1952, den har stått på land i over ti år. På tilhenger har jeg en 14 fots påhengsmotorutrustet plastjolle , den er nesten utrykningsklar om jeg plutselig må til sjøs. 60 % av menneskekroppen består av vann, og det er saltvann. Sjøfolk og skip råtner i havn . Og Ut mot havet er en komposisjon av Edvard Fliflet Bræin, og har ingenting med Rune Rudberg å gjøre! Jeg foretrekker innspillingen med Kringkastingsorkesteret (klikk på plateomslagetbnedenfor for å høre), men har også funnet en versjon med blåsekvintett, sangsolist og mannskor (lette etter en ren mannskor-innspilling, men fant ingen).

(Innlegget ble påbegynt 18.06.2020 og fullført 18.06.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Bærumssang

Bærum kommune har invitert til konkurranse om ny Bærumssang (den eksisterende er lite kjent og følgelig lite brukt). Ett av konkurransebidragene kommer fra sanggruppen Hummer &  Canari, der jeg er med. Valget av sang skal avgjøres av en fagjury og publikum, og i håp om å vinne noen punlikumsstemmer hos de av bloggens lesere som har stemmerett (når og hvordan avstemningen skal foregå, er foreløpig ukjent), gjengir jeg bidragets tre vers her:

Share