Kategoriarkiv: Dagen i dag

Det kongelige Frederiks

I dag er det 206 år siden kong Frederik 6. av Danmark (hvori opptatt Norge) besluttet at det skulle opprettes et “fuldstændigt Universitet” i Norge. Frederik var enevoldskonge, og kunne avgjøre dette alene. Han ønsket egentlig ikke noe norsk universitet, men måtte gi etter for sterkt press fra eliten i Norge.

154 år senere ble jeg immatrikulert ved det mor kalte “Det kongelige Frederiks”. Immatrikuleringen foregikk på Universitetsplassen, og i likhet med alle de andre nye studentene var jeg iført min fineste (og for mitt vedkommende eneste) dress og studenterlue. Det var et hodeplagg jeg tidligere bare hadde sett enkelte voksne, særlig lærere, bruke på 17. mai, og jeg har selv bare brukt det denne ene gangen. Seks år senere fikk jeg mitt vitnemål som cand. mag. fra det som da het “Universitas Osloensis”.

Forelesningspause på Universitetsplassen for studenter til latin forberedende våren 1966.

Men i det daglige het det at man studerte “på Blindern”. Det første året foregikk riktignok alt i sentrum, der jeg tok forberedende prøve i filosofi og latin. Men fagstudiene skjedde på Blindern, der det allerede var overfylt da vi som tilhørte 1946-kullet myldret inn på området. Det var ikke lesesalplass til alle, derfor begynte køen å bygge seg opp utenfor Sophus Bugges hus med den store grunnfagslesesalen allerede rundt halv åtte, en halv time før lesesalen åpnet. De som ikke fikk fast plass for dagen, måtte pendle mellom plasser som ble midlertidig ledige p.g.a. forelesninger, spisepause o.l. Ettersom jeg fikk noenlunde brukbare karakterer i mine tre fag musikk, historie og norsk, må jeg jo ha tilbrakt en del tid på lesesalen. Men jeg husker lite av det, kanskje fordi det var nokså ensformig. Det å sitte på forelesning husker jeg mer av, og jeg husker foreleserne, særlig to av dem.

Torfinn Tobiassen var en av dem som foreleste i mitt særemne middelalderen da jeg tok historie mellomfag. Hans forelesningsstil var å si f. eks.: “Det var tre grunner til dette …”, hvorpå han snudde seg til tavlen og skrev 1) 2) og 3). Deretter snakket han i fem minutter om hvert av de tre punktene, men uten å skrive mer,  bortsett fra eventuelle underpunkter. Til slutt sto disposisjonen for hele forelesningen igjen på tavlen – en drøm for oss som skulle ta notater. Tobiassen var nokså lavmælt, og det var tilsvarende stille i auditoriet, for alle ville få med seg det han sa.

Musikk var nok det morsomste av mine tre fag. En av disiplinene var harmonilære, der Anfinn Øyen skulle lære oss å arrangere en melodi for fire stemmer. Dette var gruppeundervisning, og vi fikk “lekse” fra gang til gang: en enkel melodi som vi skulle sette ut for fire stemmer. Den ble skrevet inn på transparent med notelinjer, og første del av timen besto i at våre arrangementer etter tur ble lagt på prosjektøren, og så sang vi dem (sang etter noter var noe vi også lærte) og fikk vurdering av Øyen. På 1960-tallet må dette ha vært nokså avansert teknisk sett (alle andre forelesere brukte tavle og kritt, etter det jeg husker), og vi lærte mye av det. På siste forelesning før eksamen sang vi som vanlig gjennom dagens lekse, som jeg for anledningen hadde skrevet tekst til. Utrolig nok husker jeg både melodi og tekst så lenge etterpå (arrangementet finner jeg dessverre ikke). Av konkrete ferdigheter jeg lærte i studietiden, er nok harmonilære noe av det jeg har brukt mest senere, bl. a. som “kunstnerisk leder” av en liten sanggruppe.

Min studietid ble altså tilbrakt ved Universitas Osloensis, i praksis på Blindern. Nesten 20 år senere snakket jeg i telefonen med en som sa han befant seg på “UiO”. Det viste seg å være kortformen for Universitetet i Oslo, dagens navn på “Det kongelige Frederiks”. Mye har forandret seg siden jeg “lå ved universitetet”. Jeg spår at det neste navnet blir CO (“Campus Oslo”).
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Stor arv det er for mannen …

Lina Viken Oma (1876-1954) og Torgeir Oma (1872-1963).

I dag er det slektstreff for Oma-slekta. Om lag 120 etterkomarar etter besteforeldrene mine,  Lina og Torgeir Oma,  er samla på Hardingasete, 145 år etter at bestefar vart fødd på garden Ljones like ved. Dette blir gildt!

Klikk for stort kart.

Då Lina og Torgeir var nygifte, drog dei til Jeløya ved Moss, der Torgeir dreiv båtbyggjeri ved Tronvik. Det fyrste bornet deira vart fødd der i 1899. Det vart ti born i alt, og ni av dei levde opp. Sett i den samanhengen er 120 deltakarar på slektstreffet ikkje overraskande høgt.

“Solstrand”, heimen til Lina og Torgeir Oma, der ni born vaks opp.

Lina og Torgeir flytta heim att til Strandebarm etter nokre år, og bygde hus i Gjerdavika, like ved Linas barndomsheim. Torgeir sette fyrst opp eit lite båtbyggjarnaust, men utvida etter nokre år. På Jeløya hadde han lært korleis austlendingane ville ha båtane, så han modifiserte strandebarmsfæringen og selde godt med båtar  i Oslofjordområdet. Han var òg ein teknisk føregangsmann, og tok m.a. i bruk elektrisk sag og høvel. I avisomtalen på nittiårsdagen hans sto det at han hadde bygd om lag to tusen båtar i sin yrkeskarriere.

Innsirkla: Vetlanaustet i 1928. Det nye naustet til venstre. Bak Vetlanaustet det nybygde båtbyggjeriet til Torgeir Omas son Odd. Dette vaks seinare til dagens Fjellstrand. Klikk på biletet for å sjå sporet etter Vetlanaustet i Fjellstrand-hallen.

I dag er Gjerdavika fylt av dei store verftshallane til Fjellstrand AS. “Solstrand”, huset som Lina og Torgeir bygde, har òg blitt slukt av verftet. Men “vetlanaustet” det første, vesle båtbyggjeriet som Torgeir sette opp, finst på eit vis enno. Huset sto der då ein av dei siste Fjellstrand-hallane vart bygd, og det høvde godt som lagerskur. Det sto attmed den eine veggen på den største hallen, og vart etter kvart ståande inne i nybygget. Først då innerveggen var kledd med plater ned til taket på Vetlanaustet, vart det rive. Så dekte ein det opne feltet med plater, og såleis står profilen av taket på Vetlanaustet att – eit minne om det som var starten på Fjellstrand av i dag.

Bestefar Torgeir var ein framifrå båtbyggjar og skaffa inntekter til heimen. Bestemor Lina tok seg av dei ti borna, og dreiv heimen med ressursar som var knappe trass inntekten frå båtbyggjeriet. “Stor arv det er for mannen av godtfolk vera fødd”, skriv Aasmund Olavson Vinje sist i det første verset i songen At far min kunne gjera.  Vinje skreiv “far min”, men ville nok, som den framsynte mannen han var, ordlagt seg meir kjønnsnøytralt i dag, så songen høver godt som heider til besteforeldrene mine på Oma.
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig!

Share

Jazz og gammeldans

Det sies at jazzmusikeres helvete er en evig trekkspillfestival. Den som påstår det, kan ikke ha hørt Asmund Bjørken spille trekkspilljazz. Han spiller også gammeldans på trekkspill, og han spiller saxofon. I dag fyller han 84 år, og jeg har valgt ut tre av hans innspillinger for å markere dagen.

En av jazzens utallige “standardlåter” er Embracable you (George Gershwin, 1928). “Jazzmund” Bjørkens versjon har en kort intro, og så swinger det gjennom hele låten. Melodien introduseres med det “fete” akkorder som jeg ikke skjønner at det går an å få til på trekkspill.  Så improviserer først Asmund Bjørken, deretter Kjell Skotnes på gitar og Jon-Anders Myrvang på klarinett før melodien gjentas med noen “sprell”. Lytt og nyt!

Asmund Bjørkens bidrag i NRK-programmet Musikk for swingende fra 1986 er også en nytelse å lytte til. Han fremfører There’ll never be another you på saxofon og trekkspill, med en improvisasjon med Per Nyhaug på vibrafon imellom.

Som gammeldansmusiker er Asmund Bjørken ikke bare utøver men også komponist. Frösöminner er en nydelig melodi av den sorten jeg får tårer i øynene av.

Kronprinsesse Mette Marit har også fødselsdag i dag. Gratulerer med dagen til både henne og Asmund Bjørken!

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig!

Koreakrigen

I dag er det 64 år siden Sovjetunionen prøvesprengte sin første hydrogenbombe (atombomber av den typen som ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki mot slutten av 2. verdenskrig,  hadde Sovjetunionen hatt siden 1949). Gjennom fire tiår var trusselen om gjensidig utslettelse kanskje det som hindret den kalde krigen i å gå over til full krig mellom USA og Sovjetunionen.  På slutten av 1980-tallet ble de to statene enige om å redusere sine atomvåpen-arsenaler, men fortsatt har de nok våpen til å utslette verden flere ganger. I tillegg kommer det som finnes i nye atomvåpenmakter.

Den mest aktuelle atomvåpenmakten nå er Nord-Korea, som prøvesprengte sin første atombombe i 2006 og sin første hydrogenbombe i 2016. Landet har siden 1998 foretatt mange prøveoppskytinger av langdistanseraketter, som foreløpig “bare” kan bære konvensjonelle våpen, men som etter hvert også kan utstyres med atomladninger. Internasjonale forsøk på å hindre at Nord-Korea blir en reell atomvåpenmakt, har hittil ikke lyktes.

Koreakrigen varte fra 25. juni 1950 til 27. juli 1953. Da ble det sluttet våpenhvile, men formelt er det fortsatt krigstilstand mellom Nord-Korea og FN/USA (den amerikanske intervensjonen støttet seg på et vedtak i FNs sikkerhetsråd). For tiden ledes de to landene

To kjempebabyer i verdenspolitikken.

av henholdsvis Kim Jon Un og Don Ald Trump, to kjempebabyer der den eldste av dem har begynt å ta etter den yngste i stil når han omtaler den andre.

Ekspertene sier at det er lite sannsynlig at våpenhvilen i Korea blir brutt. Programserien The inquiry på BBC World Service har behandlet Nord-Korea i tre programmer og sier i det siste at om spenningen i Korea skulle gå over til krig, blir det helt forferdelig, først og fremst for de som bor i denne delen av verden. BBC-programmene er tilgjengelig på nett, og anbefales:
27.01. 2015: What does Kim Jong Un want?
08.05.2017: How did North Korea get the bomb?
31.07.2017: What would war with Nort Korea look like?
Dagens utgave av BBCs The World this Week har kommentarer til den aktuelle situasjonen.

Før atomnedrustningen mellom USA og Sovjetunionen kom i gang, var faren for atomkrig så reell at den ga seg utslag i galgenhumor, i hvert fall på vestlig side. Amerikaneren Tom Lehrer er omtalt tidligere her i bloggen (Alternative fakta uke 8 – Atomkrig). I filmen Dr. Strangelove (1964, regi: Stanley Kubrick) fremstilte Peter Sellers en lett gjenkjennelig parodi på Werner von Braun, raketteksperten som USA sikret seg etter Hitler-Tysklands sammenbrudd i 1945.

Filmen Krigsspillet (1965, regi: Peter Watkins) er absolutt ikke galgenhumor, men en fortelling om hvilken virkning et atomangrep på Storbritannia ville få. Filmen er så realistisk at jeg nøler med å legge lenke til den, og jeg advarer mot å se den alene og sent på kvelden.

For å avslutte litt mer optimistisk tar jeg med en nord-koreansk nyhetssending, gjengitt uten teksting av NRK. Hvilken optimisme!

___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig!

Telegraf, telefon og televisjon

I dag er det 159 år siden den første transatlantiske telegrafkabelen ble fullført. Det var et langt skritt i den utviklingen som gjør at vi nå (forutsatt at riktig utstyr er disponibelt) kan se levende bilder fra hele planeten og også fra andre steder i verdensrommet.

Telegrafnøkkelen var nødvendig for å sende meldinger over den transatlantiske telegrafkabelen.

På den første transatlantiske telegrafkabelen ble meldingene sendt som enkeltbokstaver. Samuel Morses alfabet ble etter hvert internasjonal standard, men i begynnelsen var flere liknende systemer i bruk. Bruk av morsealfabetet ble offisielt avsluttet i Norge i 2002, men det brukes fortsatt av radioamatører. En av grunnene er at signalene er leselige også under vanskelige støyforhold. Jeg har selv vært med på å bruke morse for å sende melding mellom to walkie-talkier. Tale var umulig å oppfatte, men vi kunne sende morsetegn (“prikker og streker”) ved hjelp av sendeknappen.

Slik husker jeg telefonapparatet vi hadde hjemme da jeg vokste opp på 1950-tallet. Spiralkabelen på bildet er nok nyere enn selve telefonen. Vår telefon hadde kabler som var stoffomspunnet.

Da telefonen kom i bruk, kunne hvert hjem få sitt “telegrafapparat” som ikke krevde kunnskap om morsealfabetet ettersom det overførte tale. Men i knapphetstiden etter siste verdenskrig var det ventetid på å få innlagt telefon. Jeg husker at vi lånte telefon hos leieboeren, som hadde telefon siden hun hadde bodd i huset siden 1937, flere år før far kjøpte eiendommen. I likhet med naboene fikk vi sekssifret telefonnummer. Men vårt var nytt, mens noen av naboene fortsatt hadde som de siste sifrene nummeret fra den gang sentralen var manuell. Slik tror jeg det stadig er hos enkelte som har beholdt fasttelefonen.

Men selv om det kom telefonapparat i huset, var man lenge avhengig av en manuell sentral for å kunne snakke med hverandre. Utover i distriktene varte dette enkelte steder til  ut på 1980-tallet. Oslo-området hadde automattelefon, men når vi her på bruket skulle ringe til bestefar på Oma i Hardanger, var det en hel seremoni. Samtalen skulle bestilles, og vi oppga nummeret på Oma og fortalte at samtalen skulle gå over Bakka . Det visste vi kanskje fordi telefonsentralen på Oma sto på bestefars eiendom, og tante Gudrun arbeidet der. Så var det å vente mens samtalen ble “satt opp”, som betydde (tror jeg) at sentralene mellom Sandvika og Oma koblet vår telefon sammen med telefonapparatet hos bestefar. Allerede etter 20-30 minutter ringte telefonen, og vi kunne snakke sammen. Men ikke helt uforstyrret, for hvert tredje minutt kom en operatør inn på linjen og meddelte “én periode”, “to perioder”.  “Rikstelefon”, samtaler utenfor lokaltakstområdet, ble nemlig betalt etter samtalelengde, og den som ringte skulle vite hvor lenge samtalen hadde vart.

Lokaltelefon, derimot, kostet det samme uansett hvor lang samtalen var. I fars butikk kunne kundene låne telefonen (jeg tror det kostet 25 øre pr. samtale), og far hadde satt opp et skilt på den:
_____“Vær kort ved apparatet,
_____det styrker ordets makt.
_____Jo mindre det blir pratet,
_____jo mere blir det sagt”

I dag, når alle har en telefon i lommen, er det ofte vanskeligere å få svar enn det var da telefonen satt fast i veggen. Den gang visste man ikke hvem som ringte, nå står enten navn, telefonnummer eller “Skjult nummer” på telefonskjermen. Det er lenge siden Kurt Foss og Reidar Bøe sang Det ringer  Og enkelte revysketsjer er mer eller mindre ubegripelige for de som ikke har vokst opp med overbelastet telefonnett,  sentralbord som ikke var en automatstemme med “tast 1 for kundeservice, 2 for faktura…” og daglig bruk av høflighetsformen De. Jeg håper Rolv Wesenlund ga en stor bukett blomster til sentralborddamen hos Forenede Annonsebyråer etter å ha laget Hvilket nummer ringer De?. Det vi hører, er nemlig ikke skuespill, men virkelige oppringninger som Wesenlund etterpå fikk lov til å bruke.

Raskere nyhetsformidling var også et resultat av den transatlantiske telegrafkabelen i 1898. Jeg tror ingen den gang hadde fantasi til å forestille seg hvor langt den utviklingen skulle gå, først med kabel, senere “trådløst”. Sportsnyhetene har kanskje gått opp løypa her. Da Egil Danielsen satte verdensrekord i spydkast under 1956-OL i Melbourne, ble det formidlet direkte på kortbølgeradio av Halfdan Hegtun. Det hørte jeg ikke, men jeg husker at jeg var på kjøkkenet hjemme da jeg hørte overføringen fra OL i Squaw Valley da Knut Johannesen satte verdensrekord på 10.000 m skøyter. Film av drapet på president Kennedy ble vist på norsk TV bare timer etter at det skjedde. Da USA angrep Irak etter sistnevntes okkupasjon av Kuwait, satt far og så selve krigsutbruddet på TV. Men den mest fantastiske TV-overføringen synes jeg fortsatt er månelandingen i 1969: to forskjellige himmellegemer, mennesker begge steder.

___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig!

Dagens tredje mann

I dag er det tredobbel flaggdag her på bruket. For det første er det offentlig flaggdag i anledning Olsok. Videre har én av brukets beboere fødselsdag. Og så er det én til.

Olav “Digre” Haraldsson, senere Olav den hellige, får nok all den oppmerksomhet han trenger både som norsk konge gjennom 14 år (1015-1028) og som katolsk helgen. Den stedlige beboer får gratulasjon fra meg og sikkert også fra de andre som bor her. Men så er det én til.

Babybilde av den tredje mann.

Den tredje mann er – i likhet med hovedpersonen i den britiske spillefilmen av samme navn – ikke å få tak i for de fleste som prøver å kontakte ham. Etter at jeg tok bildet til høyre for mange år siden, har han opplevd vanskelige tider, og han kan ha sine grunner til å holde seg for seg selv. Men innerst inne vet han nok at både familien og venner av familien ikke ser bakover, men fremover, og svært gjerne vil hjelpe ham slik at han finner veien videre. Kanskje leser han dette og tar kontakt med en eller annen i sitt ubrukte nettverk. I alle fall: Gratulerer med dagen! Flagget er heist, og til ære for den tredje mann spiller Anton Karas tittelmelodien fra filmen Den tredje mann.

___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig!

22. juli

På dagen i dag, 22. juli, er det én begivenhet som står frem: drapene på 77 mennesker i Oslo og på Utøya for seks år siden. Tanken på det som hendte, setter mange følelser i sving. Men jeg kan ikke huske å ha hørt rop om hevn, hverken fra de som ble direkte berørt eller fra “folk flest”. Blomster og sanger var det vi så og hørte, og mange ble for første gang kjent med Nordahl Griegs dikt Til ungdommen (1936) med Otto Mortensens melodi.

I 1870 utkom Bjørnstjerne Bjørnsons Digte og sange, bl. a. med diktet Bergljot. Det fikk tonefølge av Edvard Grieg, ikke som melodi til en sang, men som en stemningsillustrasjon. Diktet handler om Bergljots følelser rett etter at ektemannen Einar Tambarskjelve og sønnen Eindride var blitt drept av Harald Hardråde. Mot slutten av diktet sier hun:
“Hævn? – Hvem nævner hævn? –
Kan hævnen vække mine døde?”

Bergljot med Griegs musikk tar ca. 20 minutter. På YouTube-innspillingen spiller Geir Henning Braaten klaver, og jeg tror det er Astrid Folstad som fremfører teksten. Jeg synes denne tolkningen av Bergljot er en verdig måte å markere 22. juli på.
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig!

Navneskikk til sjøs

I dag er det 100 år siden D/S KRISTIANIAFJORD  grunnstøtte ved Cape Race underveis fra New York til Norge. Alle om bord – 868 passasjerer pluss mannskapet – ble reddet. Det var også håp om å redde skipet, men etter to uker ble det ødelagt i en storm.

D/S KRISTIANIAFJORD grunnstøtte ved Cape Cod på Newfoundland 15. juli 1917.

KRISTIANIAFJORD og søsterskipet BERGENSFJORD var de to første skipene som ble bygd for Den norske Amerikalinje (NAL), og rederiet overtok dem i 1913. Dermed hadde Norge endelig fått sitt eget rederi med rute til USA. NAL med de to nye atlanterhavsdamperne markerte på mange måter slutten på nasjonsbyggingen som hadde begynt ved unionsoppløsningen i 1905.

NALs tredje skip, STAVANGERFJORD, ble sjøsatt i mai 1917, men kom ikke til Norge før i 1918 p.g.a. 1. verdenskrig. Og det var kanskje  krigen og de økonomiske krisetidene – først i Norge og senere i hele verden – som gjorde at det ikke ble bygd noen erstatning for KRISTIANIAFJORD før i 1938. Da oppsto selvsagt spørsmålet: Hva skal det nye skipet hete? Etter gammel tradisjon betyr det ulykke å gi et skip navn etter et annet skip som har forlist eller brent. Men ettersom hovedstaden Kristiania hadde skiftet navn til Oslo i 1925, var vel ikke OSLOFJORD som navn på det nye skipet noen oppkalling?

Bare to år etter at OSLOFJORD var satt i trafikk mellom Norge og USA, ble Norge okkupert av Hitler-Tyskland. Dermed var skipet plutselig blitt ett av de tusen skipene i det norske statsrederiet Nortraship, rekvirert av regjeringen for å bistå i krigføringen mot Hitler-Tyskland. I tjeneste som troppetransportskip gikk OSLOFJORD allerede 1. desember 1940 på en mine utenfor munningen av elva Tyne i England. Skipet ble skadet, og fikk ikke seile opp Tyne fordi man var redd for at det kunne synke og sperre innseilingen til Newcastle. Derfor ble det satt på grunn utenfor Tyne. Mens man gjorde forberedelser til å få skipet reparert, ble det ødelagt av en storm – som sin forgjenger og nesten navnesøster, KRISTIANIAFJORD. Det ligger kanskje kunnskaper vi ikke kjenner i dag, bak regelen om ikke å kalle opp etter skip som har forlist eller brent?

I hvert fall tas denne navneskikken alvorlig av rederier som er  langt mindre enn NAL. Oslofergene seiler med små passasjerferger mellom Rådhusplassen (tidligere Vippetangen) og øyene utenfor Oslo. Rederiet skulle sette en ny ferge i drift i 1988, og den var døpt OSLO V (alle rederiets ferger heter OSLO med et etterfølgende nummer). Så ble det brann ved verftet i Risør, og den nydøpte fergen gikk med i brannen. Forsikringen gjorde at man raskt kunne bygge en erstatning, som ikke fikk navnet OSLO V, men OSLO XI. Og da OSLO VI i 1989 kolliderte med et tysk lasteskip og sank, fikk erstatteren navnet OSLO XIII. For riktignok betyr det ulykke hvis et skip sjøsettes eller drar til sjøs den 13. i måneden, men ingenting i navneskikken til sjøs sier at tallet tretten i et skipsnavn betyr ulykke!
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig!

Share

Husleiereguleringsloven

I dag er det 35 år siden Husleiereguleringsloven ble opphevet for alle landets kommuner unntatt Oslo, Bergen og Trondheim. Husleien hadde vært regulert siden etter krigen. Det var forbud mot å ta høyere leie enn den som gjaldt 8 . april 1940 med senere tillegg styrt ved forskrift fra departementet. Loven gjaldt bare førkrigsboliger, ikke boliger bygd etter krigen. For de tre nevnte bykommunene ble loven opphevet i 1999.

Med den bolignøden som hersket etter okkupasjonen, er det lett å se at det da var nødvendig med midlertidig husleieregulering . Det er vanskeligere å forstå at den midlertidige loven (egentlig flere lover som avløste hverandre) varte til 1967. Og det er umulig å forstå at den da ble gjort permanent. Det var denne loven regjeringen Willoch fikk opphevet (unntatt for de tre største byene) like før Stortinget tok sommerferie i 1982.

Etter den nødvendige husleiereguleringen i de første etterkrigsårene, medførte reguleringen senere bare ulemper, for ikke å si ulykke. Ifølge Aftenposten var det i perioden 1945-1980 gitt tillatelse til å øke leien i husleieregulerte boliger med i alt 88 prosent. I samme periode hadde timeprisen for en håndverker steget med 4000 prosent. Ingen fornuftig eier av en utleiegård lar eiendommen forfalle, men med et slikt forhold mellom inntekter og utgifter hadde mange gårdeierne ikke råd til nødvendig vedlikehold. Resultatet var at leiegårdene forfalt. Da selskapet Oslo byfornyelse ble opprettet for å oppgradere den eldre boligmassen, endte det med at ca. 1/3 av leietakerne måtte finne seg et nytt sted å bo fordi de ikke hadde råd til den nye husleien. I gårder som hadde gjennomgått “byfornyelse”,  gjaldt nemlig ikke husleiereguleringsloven …

Ca. 800 kroner pr. måned var leien for nesten hele 1. etasje i denne bygningen da husleiereguleringen ble opphevet i 1982.

Her på bruket har det vært boligutleie helt siden det første huset sto ferdig i 1891. Så da far kjøpte eiendommen i 1948, fikk han tre uteleieboliger og deres leietakere med på kjøpet. Kjøpesummen tilsvarte et beløp etter dagens kroneverdi på ca. 1,5 millioner kroner, og husleieinntektene var nok et viktig bidrag til finansieringen. Heldigvis var mye av boliglånet betalt da en av leieboerne etter en uenighet med far krevde at leien skulle reguleres etter husleiereguleringsloven, og fikk myndighetenes medhold. I 1982 var månedsleien for denne leiligheten på ca. 800 kroner for 100 kvadratmeter. Da husleiereguleringen ble opphevet, ble månedsleien hevet til 3000 kroner. Vi syntes det var et veldig stort sprang, og økte leien trinnvis. Da så vi bort fra at leieboeren i de foregående 20 årene hadde spart minst en halv million kroner på billig husleie.

Husleieinntekter er nødvendig for å finansiere vedlikehold. Men like viktig er det at de som bor på eiendommen trives, både med sine boforhold og med hverandre.
___________________________________________________________________________

Share
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig!

Militærtjeneste i gamle dager (1968)

Torgeir Bjarmann har i likhet med meg et særdeles vakkert fornavn, dessuten har han fødselsdag i dag. Da jeg oppdaget det, kom jeg i tanker om min militærtjeneste det året han ble født, da jeg var så heldig å ha Torgeirs far, Thor Bjarmann, som klassebefal ved sersjantkurset på Lahaugmoen. Jeg kan ikke huske at vi fikk vite at fenrik Bjarmann var blitt far, og Torgeir oppdaget jeg først da han ble omtalt i nyhetene som fotballspiller på Lillestrøm. Men faren hans husker jeg godt.

Fenrik Thor Bjarmann i felt..

Det første man som befalsskoleelev la merke til med fenrik Bjarmann, var stemmen. Når han hadde sluttet orden (marsjtrening m.m.) med klassen, kunne han stå i den ene enden av idrettsplassen og kommandere, og vi hørte ham godt i den andre enden. Det kom til nytte da vi skulle trene til parade i forbindelse med at kronprins Harald og Sonja Haraldsen giftet seg. Sersjantkursklassen ved Befalsskolen for Hærens Sanitet (BSHS) skulle stå på Karl Johan der Fredriks gate krysser ved hjørnet av Universitetet. Dette var et vanskelig punkt, fordi Fredriks gate måtte være åpen hele tiden, unntatt mens kortesjen fra Domkirken til Slottet passerte. Da skulle vi stenge krysset ved å trippe sidelengs inn fra begge sider. Fenrik Bjarmann instruerte oss om dette: “Dere skal stenge krysset på ordren: Steng … krysset!“. Nå ble det ikke Bjarmann som kommanderte oss under paraden, det gjorde skolesjefen. Og han manglet totalt Bjarmanns ekserserstemme, så det var så vidt vi hørte hans kommando. Men krysset ble stengt.

Kurskorporal Oma tilbereder sin stridsrasjon.

Som befalsskoleelev merket man også at fenrik Bjarmann hadde humoristisk sans og ikke tok seg selv altfor høytidelig. Ganske jevnlig var vi ute i terrenget rundt Lahaugmoen. Sersjantkurset gikk fra april til september, så skigåing ble det heldigvis lite av. En varm sommerdag ved et tjern like ved Lahaugmoen skulle vi lære å bygge flåte ved hjelp av rajer og teltduk for knappetelt. Flåten skulle prøves, og sikkerhetsreglene sa vel noe om flytevest – vi gikk tross alt i feltuniform med støvler. Bjarmann tok ikke det så nøye (til klassens store tilfredshet), og beordret fire-fem mann til å krysse tjernet på flåten. Ikke langt fra land gikk den rundt, og det ble litt kaos mens folk svømte i land. Så kom Bjarmanns ordre, som forsiktig antydet at dette hadde vært et risikooppdrag: “Klassekommandør – tell over klassen!”.

Sersjantkurset ble avsluttet med høstøvelse i Tisleidalen øverst i Valdres. Under en manøver der den “ordentlige” befalsskoleklassen var fienden, skulle vi leve på stridsrasjoner, pakninger som inneholdt næring for ett døgn, med kjeks, suppeblokker og annet. Med spritkokeapparat som var en del av pakningen, kunne maten tilberedes ved å tilsette vann. Da vi på andre døgnet satt der og “nøt” tørre kjeks og suppe, dukket fenrik Bjarmann opp fra befalets telt et stykke unna. Han lurte på om det var noen som ikke skulle bruke posene med salt og pepper i stridsrasjonene, og om han eventuelt kunne få dem. Befalet hadde nemlig glemt å ta med krydder til kotelettene som  de skulle spise.

Kurskorporalen Oma og Olsson på vakt, bevæpnet med US-karabin med påsatt bajonett.

Det er rart at man etter nesten femti år husker så mye om en person man bare hadde kontakt med i seks måneder. Jeg tror det skyldes at Thor Bjarmann utøvde lederskap på en god måte. Originalteksten til bildet øverst, skrevet da bildet ble arkivert i 1968, sier noe om dette: ” Utdeling av sjokolade. Fenr. Bjarmann.” Han viste seg da også som en god leder etter sin militære karriere. Thor Bjarmann ble etter hvert direktør for Elkjøp-kjeden, og var drivkraften bak fremgangen denne kjeden hadde. Han døde dessverre bare 55 år gammel i 2001.
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Når du trykker på knappen “Publiser kommentar” nedenfor,
blir kommentaren sendt til Torgeir, som senere legger den ut her.