Et godt nytt år ønskes for alle lesere av denne bloggen. Jeg håper hver i sær får det trivelig både i helg og hverdag. Det betyr ikke et friksjonsfritt liv, men passe motstand til at man kjenner at det forsatt er krefter.

Min nyttårsaften ble feiret på tradisjonelt vis sammen med en liten gruppe gode venner. En del av kveldens “program” var H. M. kong Haralds nyttårstale, som jeg synes var ekstra tankevekkende i år. Hovedpoengene lå i innledningen og avslutningen, som lød slik:

“Vi alle bærer noe dyrebart inni oss som bare er vårt. Det er et kompass som ingen kan ta fra oss – og som rommer vår medmenneskelighet.
I Salomos Ordspråk står det: «Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det.» Så hvordan bevarer vi hjertet vårt? Vi gjør det ved å være vennlige mot hverandre. Ved å føre en respektfull samtale på tross av uenighet. Ved å løfte andre frem.
Vi bevarer det også når vi gjenkjenner et medmenneske i en fremmed. For da innser vi at vi deler det mest sentrale: Å være menneske på jorden.
—
På denne kvelden kunne jeg ønske meg et felles nyttårsforsett for oss alle: At vi i året som kommer skal møte hverandre med vennlighet. Hvis vi sammen ønsker oss et samfunn preget av respekt på tross av uenighet, av åpenhet fremfor frykt, av varme heller enn avstand – ja så klarer vi det. Slik bevarer vi også vårt hjerte – som selve livet går ut fra – og som gjør oss til den vi er.”

Det er et nyttårsløfte  jeg gjerne slutter meg til, og som muligens blir en fast “kjeller” på denne siden. Ettersom jeg ukentlig skriver blogg der jeg ofte mener noe om hva andre sier og gjør, skal jeg prøve å være ekstra omhyggelig i ordvalget og diskutere sak, ikke angripe person. Og selv om jeg i Om denne bloggen tar forbehold om at jeg er en negativ sutregubbe, skal jeg lete etter lyspunkter.

2019 er i gang, la oss håpe på det beste!

(Innlegget ble påbegynt 03.01.2019 og fullført 04.01.2019)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

For ordens skyld først: Alle denne bloggens lesere er kloke og vakre! Antallet kommer nok ikke opp mot de mer kjente og kommersielle bloggene, men det er kvaliteten som teller, ikke kvantiteten. Dagens blogg er den siste i år, og jeg benytter anledningen til å takke hver enkelt som leser bloggen.

Når jeg ser på besøksstatistikken for siste år, blir jeg ydmyk av at så mange har brukt tid til å lese det jeg har skrevet. For en som bor alene, ligger det mye mentalhygiene i å sette ord på ting man tenker på og vite at noen leser det. Når jeg  av og til også får en tilbakemelding i kommentarfeltet eller pr. e-post, gleder jeg meg over det, særlig hvis jeg møter motstand. En eneboer har godt av å få rokket litt ved sine fastlåste meninger. Ikke alle tilbakemeldinger blir publisert i bloggen, jeg velger ut de som kan ha allmenn interesse.

Det kan se ut som mange blar seg gjennom den ukentlige utgaven fra topp til bunn og leser det man fatter interesse for. Ellers er DAB-radio og lokalhistorie to temaer som  har vært mye besøkt. Geografisk er bloggens lesere spredt over hele landet, med tyngdepunkter i Oslo-området og i Hordaland/Rogaland. Til og med utenlands har bloggen hatt lesere, eller i hvert fall besøkende – 59 land utenom Norge er representert i statistikken.

Nedenfor har jeg listet opp blogginnleggene knyttet til fire temaer jeg har interessert meg mye for i 2018. Av enkeltinnlegg utenom disse temaene er jeg særlig fornøyd med to, som begge har teknisk tilknytning. Det ene handler om “Totakt-seminaret” her på bruket i juni, da motorkyndige venner fikk startet den gamle tohjulstraktoren fra 1950-tallet. Det andre viser min oppdatering i september av “Saftfabrikken” til nesten full motorisert drift.

Så følger jeg gammel skikk på denne siden av årsskiftet og sier

TAKK FOR DET GAMLE!

Blogginnlegg om fire store temaer i 2018

Utfyllingsområde Lakseberget (som ligger i Sandviksbukta)
Barnevernet
Engelskspråklig jåleri
Innvandring

.

.

.

Utfyllingsområde Lakseberget (som ligger i Sandviksbukta)
Stein i Sandviksbukta: Ingen vedtak, men administrasjonen later som om steinfylling er bestemt
__Tilbakeblikk 02.11.2018
__Tilbakeblikk 16.11.2018
Bevar Sandviksbukta!
Ny ide for Sandviksbukta
__Tilbakeblikk 07.12.2018
Bærum kommune hindrer beboer-medvirkning

.

.

.

Barnevernet
28 prosent uten tillit til barnevernet – med god grunn
__Tilbakeblikk 06.04.2018
__Tilbakeblikk 01.06.2018
__Tilbakeblikk 08.06.2018
__Tilbakeblikk 27.07.2018
__Tilbakeblikk 24.08.2018
__Tilbakeblikk 07.09.2018
__Tilbakeblikk 14.09.2018
__Tilbakeblikk 21.09.2018
__Tilbakeblikk 16.11.2018
__Tilbakeblikk 21.12.2018

.

.

.

Engelskspråklig jåleri
Inferiority complexes?
__Tilbakeblikk 06.04.2018
__Tilbakeblikk 07.09.2018
Høflighet i språket
Engelsk (p)syke
__Tilbakeblikk 25.05.2018
Welcome to Sandy Bay (Sandvika)
Sandy Bay City Festival (Sandvika Byfest)
Sandvika sett med språknerdens øyne

.

.

.

Innvandring
Plaget av xenofobi?
Får ikke være med i regjeringen?
__Tilbakeblikk 09.03.2018
__Tilbakeblikk 16.03.2018
Professor med interessante iakttakelser
__Tilbakeblikk 30.03.2018
__Tilbakeblikk 31.08.2018
Født i oktober 1999
__Tilbakeblikk 27.07.2018

(Innlegget ble påbegynt 23.12.2018 og fullført 28.12.2018)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

I dag er siste vanlige hverdag før jul, og selv om jeg – som den hedning jeg er – ikke feirer jul, preger julen denne tiden på året. Det er ikke til å unngå, og det har vart en stund, som mine mange kritiske ytringer om julehysteri har vist.

Men selv en hedning ser noe godt i julefeiringen. Det er tiden for å dele samvær med “flokken”, enten det nå er familie eller venner. Min tradisjon har likevel etter hvert blitt å tilbringe julaften alene, i et hjem som er fritt for julepynt, og det er jeg godt fornøyd med.

Fra min hedninghule sender jeg ønsker om fredelig jul til denne bloggens lesere og til dem som har gitt meg inspirasjon til å skrive innlegg. Som “julekort” velger jeg igjen Vitae lux  illustrert med bilder tatt fra mitt eget kjøkkenvindu.

(Innlegget ble påbegynt 19.12.2018 og fullført 19.12.2018)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Tre fremragende musikere har tilknytning til dagen i dag i henhold til mine kilder. Arve Tellefsen og Inger Lise Rypdal er født 14. desember. Glenn Miller forsvant 14. desember 1944 i et fly på vei over Den engelske kanal.

Glenn Miller er nok den første jeg hørte av de tre. Jeg kan ikke huske at hans musikk ble spilt hjemme da jeg var liten, hverken i radio eller på den sveivegrammofonen jeg vokste opp med. Men den må ha vært der, for jeg kjente den igjen da jeg ble eldre og ble interessert i jazz og storband. Historien om Glenn Miller er fortalt i filmen The Glenn Miller Story, som jeg har vært innom i en annen sammenheng her i bloggen. Jeg har også hatt gleden av å være med på et korverksted der Per Oddvar Hildre dirigerte og Prime Time Orchestra sto for orkesterakkompagnementet. Programmet ble først fremført i Sandvika kino under storbandfestivalen, og senere for et fullsatt Oslo konserthus. Det var ikke vanskelig å fylle konserthuset når Glenn Miller sto på programmet. Et par år tidligere hadde  Glenn Miller Orchestra konsert, og den ble visst utsolgt bare på avisnotisen som sto før annonsen. Alle innspillinger med Glenn Miller er hørverdige, jeg har valgt ut Pennsylvania 6-5000, som visstnok skal være et telefonnummer. Her får musikerne for en gangs skyld også bruke sin stemme, og de uttaler “6-5000” rytmisk på to forskjellige måter. Låten har mer rytme og akkorder enn melodi, og innspillingen har den riktige klangen av 78-plate spilt på et godt musikkanlegg. Dette er storband på sitt beste!

Inger Lise Rypdal er bare tre år yngre enn meg, og slo gjennom som artist på en tid da jeg var mest opptatt av klassisk musikk. For meg var hun den gangen derfor “bare popstjerne”, og jeg festet meg ikke ved musikken. Men jeg la merke til den perfekte uttalen av Shakespeare da hun sang Romeo og Julie! Så ble vi begge eldre, og Inger Lise viste seg å være noe mer enn “bare popstjerne”. Men favorittlåten min er fra hennes første tid, selv om jeg ble kjent med den noe senere. Fru Johnsen (1968) med tekst av Terje Mosnes flytter et amerikansk pietisktisk miljø hjem til Norge, og ble ikke uten videre ansett som sømmelig. Linjene “Er det fra denne samling hyklere jeg hører at jeg ikke strekker til / fordi min skjørtekant er nærmere den himmel dere aldri kommer til” slo neppe an blant folk som følte seg knyttet til bedehuset. Selv forbinder jeg av en eller annen grunn Fru Johnsen med norsk barnevern, som er en gjenganger her i bloggen. Denne innspillingen på YouTube er  fra 1969:

Av dagens tre musikanter er Arve Tellefsen den mest allsidige, tror jeg. Han er først og fremst klassisk fiolinist av verdensklasse. Men han tar ikke seg selv høytidelig, og har vært med i helt andre musikalske sammenhenger enn som solist med symfoniorkester, bl.a. som medlem av Bakklandet Bassangforening sammen med Knutsen &  Ludvigsen (Øystein Dolmen og Gustav Lorentzen). Jeg har funnet et par innspillinger der Arve Tellefsen fremfører klassiske svisker som også jeg prøvd meg på den gang jeg lærte å spille fiolin. I et potpourri over norske melodier var jeg solist i Seterjentens søndag med Høvik skoles strykeorkester i Universitetets aula en gang rundt 1960. Jeg var skrekkslagen og hadde vibrato over hele kroppen. Arve Tellefsen har en mer kontrollert vibrato i en musikkvideo jeg fant på YouTube. Czardas av Monty er et paradenummer for fiolinister. Det har jeg også prøvd meg på, men i de raske partiene klarte jeg ikke å spille spiccato, dvs. å la buen hoppe på strengen. Det klarer Arve Tellefsen (som tilsynelatende plutselig blir kalt opp på scenen) når han spiller sammen med Sonoko Miriam Welde og Atle Sponberg. Dette er et stykke som innbyr til lek, og det er flott både å høre og se de tre fiolinistene leke.

(Innlegget ble påbegynt 13.12.2018 og fullført 13.12.2018)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Skikken med navnedag er så ny her i landet at det kanskje ikke kan kalles en skikk. Navnedag en katolsk tradisjon fra før reformasjonen, og var knyttet til helgendager. Disse navnene sto i den norske almanakken frem til 1912, og at de ble fjernet, tyder på at de var lite i bruk. Jeg kan ikke huske å ha hørt om navnedag før jeg ble voksen, og jeg oppfattet det som noe vi hadde lånt fra Sverige. Der har skikken hatt sammenhengende tradisjon fra 1700-tallet.  Typisk nok må jeg slå opp i navnedagslisten for å finne ut når jeg selv kan feire.

Uansett: I dag har Hallfrid navnedag. Navnet har sin opprinnelse fra gammelnorsk hallr (=hellestein) og friðr (=vakker). Det er et sjeldent navn, faktisk så sjeldent at jeg ikke finner det i Statistisk Sentralbyrås statistikk over navns historiske utvikling, slik også et søk på Google avslører:

Men i min slekt er Hallfrid et solid navn. Fars yngre søster Hallfrid var den første tanten jeg lærte navnet på. Vel, lærte … jeg klarte å si “tant’ Halla”, og det het hun så lenge jeg gikk på folkeskolen. Som jeg fortalte i forrige utgave av bloggen (80 år siden far begynte butikk i Bjerregaards gate) var hun til stor hjelp for far de første årene han drev sin frukt- og grønnsakforretning. Da far, mor og jeg flyttet hit til Langset, overtok Hallfrid mine foreldres hybel i Marcus Thranes gate 13. Det er nok grunnen til at jeg har et vagt minne om hvordan det så ut der, for jeg var bare to år da vi flyttet ut. Hallfrid var min yndlingstante, også etter at hun giftet seg og flyttet til Lindås. Og hun hadde fortsatt omsorg for meg, noe jeg merket når jeg var på besøk der.

Hallfrid var yngst av de ti barna mine besteforeldre fikk. Av de ti var det én som døde bare ti år gammel, og hun het også Hallfrid. I dag synes vi det er rart å gi et barn navn etter et eldre søsken som er død. Men da jeg syslet med slektshistorie en periode og undersøkte slektsregistre i diverse bygdebøker, så jeg at dette forekom flere ganger. Hallfrid d.e. døde like før jul i 1912, At et av barna døde, var selvsagt en tragedie i seg selv. For bestemor må det ha vært en ekstra stor påkjenning, for hun var høygravid, og fødte min far en knapp måned etter dødsfallet. Hele slekten etter mine besteforeldre har kjent til Hallfrid d.e., og på Omaslektens treff i fjor fikk vi se bilde av henne, de fleste for første gang. Det gjorde sterkt inntrykk, og gjør det fortsatt.

Ifølge Statistisk sentralbyrå er det i dag 207 som heter Hallfrid (74 som eneste fornavn, 133 som første fornavn). Det er knapt fire promille av befolkningen. Da veier det litt opp at det i mine besteforeldres barneflokk var 20 prosent som het Hallfrid.

(Innlegget ble påbegynt 06.12.2018 og fullført 06.12.2018)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

TV-serien The Valiant Years med kjenningsmelodi av Richard Rogers ble sendt på NRK mens jeg gikk på Valler “kommunale høgre allmennskole” som den da het. Serien handlet om Winston Churchill, og den ukentlige episoden var helt nødvendig å få med seg for meg som gikk engelsklinjen. Churchill, nesten nitti år gammel da, var fortsatt medlem av Underhuset. Han ble gjenvalgt siste gang i 1959, men stilte ikke til gjenvalg i 1964. Han døde i januar 1965, og jeg tror det ble markert i klasse 5 E (for engelsklinje).  Winston Churchills livshistorie kan man lese mange steder, bl. a. på Wikipedia.

Jeg er én av mange Churchill-beundrere. Noen av hans taler fra krigsårene er fortsatt til inspirasjon i andre kamper man må føre, f. eks. denne fra 4. juni 1940, etter den mirakuløse retretten fra Dunkerque, med ordene “we shall never surrender”:

Da far kom på sykehus etter en liten hjerneblødning på sin nittiårs-dag, tok det ikke mange dager før han var i trening og kunne bevege seg forsiktig over gulvet med gåstol. Og han siterte Churchill:

En annen beundrer er Dagsavisens Lars West Johnsen, som jeg i andre sammenhenger har vært ganske kritisk mot (finn ham i personregisteret øverst på siden). I januar skrev han lørdagskommentaren Winston lever! med utgangspunkt i filmen Darkest Hour, og brukte denne praktfulle formuleringen om Churchill: “I dag framstår han som en enslig eik i britisk krattskog”.  Men det er jo tid for å rive ned helter fra fortiden, så i kommentarfeltet får West Johnsen motbør. Og Stian Bromark uttrykte seg slik i Dagsavisen-kommentaren Keep calm, don’t carry on i forrige uke: “Dagen før besøkte vi Winston Churchill-museet i samme nabolag. Museet er en hyllest til britenes aller flinkeste sigarrøyker, men er også et mektig mausoleum over landets fordums storhet: kriger, kolonier, modige menn, selvoppofrende kvinner, revejakt, GT, lorder og lorgnetter.” Kanskje like greit at Bromark ikke lenger jobber i Dagsavisen, så slipper han og Lars West Johnsen å ha for mye med hverandre å gjøre …

Winston Churchills begravelse i 1965 viste tydelig hvordan samtiden beundret ham (flere amerikanske TV-seere enn John F. Kennedys begravelse et drøyt år tidligere). Da kisten ble transportert oppover Themsen til familiegravstedet nær fødestedet Blenheim Palace, passerte den et havneområde, der kranene ble manøvrert slik at det så ut som om de bukket til følget som passerte. At beundringen fortsatt er der, viser det faktum at denne paraden på elven ble gjenskapt femti år etter, i 2015.

Det er Winston Churchills fødselsdag i dag, og egentlig burde jeg flagget – med britisk flagg.

(Innlegget ble påbegynt 29.11.2018 og fullført 29.11.2018)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

For 45 år siden i dag var vi i begynnelsen av det som senere er blitt kalt “oljekrisen”. De oljeproduserende landene i Midtøsten brukte handelen med olje som et virkemiddel i kampen mot Israel etter Yom Kippur-krigen. Den pågikk i oktober 1973, og endte med at et uforberedt Israel var etter hvert fikk overtaket over naboene Egypt og Syria, før det ble inngått våpenhvile. Oljeprisen ble økt med 70 prosent i oktober, i desember med 130 prosent, og de oljeproduserende landene innførte full leveringsstopp av olje til bl. a. Nederland og USA. Bensin ble også i Norge en vare som måtte sikres for nødvendig transport, så bensinstasjonene ble pålagt å stenge fra 17.00 til 05.00 og i helgene. Og som eier av en Folkevogn-boble fikk jeg tilsendt bensinrasjoneringskort, som skulle tas i bruk fra årsskiftet 1973/74.

To ganger før bensinkortene hadde jeg opplevd rasjonering. Den siste gangen var jeg trolig rundt syv år gammel, og jeg har fortalt om det her i bloggen tidligere. Jeg skulle handle for mor i Alf Helgeruds kolonialbutikk i Sandvika (forløper for dagens Spar Helgerudhallen). Da det ble min tur ved disken, fikk jeg vite at de faste kundene kunne få kjøpt en kilo (tror jeg det var) bananer denne dagen. Men far hadde jo frukt- og grønnsakforretning, så jeg takket nei. Men langt tidligere har jeg dokumentasjon på at jeg har “opplevd” rasjonering, faktisk før jeg ble født. Et rasjoneringskort med mors navn på fra mai 1946  gjelder “ekstra fettrasjon for gravide kvinner”, og det var jo egentlig til meg.

Mor og far giftet seg i 1944, i en tid da det var knapphet på alt, også på mat. Det  preget matstellet hjemme da jeg var barn. Det ble sjelden kastet mat, og grønnsaker som ikke ble solgt i fars butikk fordi de hadde skjønnhetsflekker (halvbløte tomater, flekket blomkål m.m.) havnet hjemme hos mor, og ble brukt i matlagningen. Til ettertanke for de som i dag kaster mat fordi “best før”-datoen er passert, nevner jeg mors metode: Søndagsmiddag med blomkål der de brune flekkene var skrapt vekk, blomkålsuppe mandag, blomkålgrateng tirsdag, stekte blomkålgratengkaker onsdag. For mor hadde lært av sin mor, som var husmor med to små barn under første verdenskrig. Da var det også matvaremangel og rasjonering i Norge, og mormor tok vare på sine rasjoneringskort for at barna skulle se hva det var når de ble større. Både mors og mormors rasjoneringskort hang i glass og ramme over spisebordet hjemme.

Mot slutten av 1973 stabiliserte oljeforsyningene seg med nye og høyere priser, og kortene for bensinrasjonering ble ikke tatt i bruk. Men alle på min alder og litt yngre husker oljekrisen, særlig de helgene det var forbudt å kjøre bil. Dette falt sammen med årets første snefall, og man kunne gå på ski i bygater og på landeveier uten fare for å bli kjørt ned. Og lojaliteten til restriksjonene var stor, særlig etter at man hadde sett bilde av kong Olav som tok Holmenkollbanen fra Nationaltheatret til Frognerseteren for å gå søndagstur på ski. Fikk ikke undersåttene hans kjøre bil, så skulle ikke han heller. Du snakker om folkekonge!

(Innlegget ble påbegynt 22.11.2018 og fullført 22.11.2018)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

I dag er det FNs internasjonale dag for toleranse. Dagen ble vedtatt i 1996, etter at 1995 hadde vært FNs år for toleranse. Det sier kanskje noe om FNs innflytelse at 1995 var året da Srebrenica-massakren fant sted, det tyske høyre-ekstreme partiet Freiheitliche Deutsche Arbeiterpartei ble forbudt og Yitzhak Rabin ble drept – for å nevnet tre hendelser som kan ha noe med toleranse å gjøre.

Hva er toleranse? NAOB ( Det Norske Akademis ordbok) nevner tre betydninger. De to siste gjelder medisinsk toleranse og avvikstoleranse ved tekniske innretninger. Det er nok den første betydningen FN markerer: “overbærenhet, fordragelighet overfor annerledes tenkende, overfor andres meninger”. Store norske leksikon går grundigere inn på denne betydningen i en oversiktlig artikkel. Den som vil grave dypt i temaet, kan lese Lars Fredrik Svendsens artikkel Toleranse, ytringsfrihet og respekt i Minervas festskrift til Kristin Clemet.

Denne bloggen vil gjerne være tolerant, og mottar med takk alle slags innlegg. Men under “Om denne bloggen” øverst på siden står noen begrensninger: “Alt som er signert med fullt navn, blir lest før det eventuelt gjøres tilgjengelig. Det gjøres ikke for å sensurere meninger, men fordi jeg vil sikre meg at innholdet på nettstedet er i samsvar med  vanlig folkeskikk.” Det handler om formen på det som sendes inn, og strekker seg så langt – for en tidligere norsklærer – at dårlig språk godtas så lenge det ikke gjør teksten uforståelig. Men som bloggens lesere vil ha oppdaget: Jeg kan selv være kritisk til hendelser og ytringer. Er jeg da intolerant? Ikke etter mitt syn. Toleranse betyr ikke å godta hva som helst. Når jeg påpeker ting jeg ikke godtar, er jeg ikke-tolerant, som er noe annet enn intolerant.

Om nordmenn flest viser toleranse, er ikke lett å si. Men alle som har vokst opp i Norge etter krigen, har nok gjennomgått en utdannelse som har en slik holdning som mål. Noen barn er brune (tekst: Jo Tenfjord, musikk: Johan Øian) stammer fra 1950-tallet, og prediker at “meget er forskjellig, men det er utenpå”. Danskene har en tilsvarende sang med en tittel som i dag er provoserende for enkelte: Jeg har set en rigtig negermand (norsk versjon ligger på YouTube, den følger stort sett den danske teksten). Der er moralen denne (i siste vers):
“Jeg tror alle folk sku’ males blå,
for så blev de nemlig sjovere at kigge på.
Så ku’ sort og rød og gul og hvid
være sammen i en verden uden strid.”

Men leser man kommentarene på YouTube  under den norske versjonen av Jeg har set en rigtig negermand, ser det ut til at virkeligheten ligger nærmere avslutningen av Tom Lehrers sang National Brotherhood Week, som har vært brukt tidligere her i bloggen.

(Innlegget ble påbegynt 14.11.2018 og fullført 14.11.2018)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

For hundre år siden i dag skjedde noe som ingen hadde kunnet forestille seg bare fem år tidligere: Den tyske keiseren abdiserte. Keiserrikene Tyskland og Østerrike-Ungarn – etter hvert også Det osmanske riket (Tyrkia) og Bulgaria – hadde vært i krig med resten av Europa siden august 1914. Fra 1917 kom også USA med i krigen mot Tyskland, og mot denne overmakten måtte Tyskland gi tapt. Keiseren abdiserte, Tyskland ble republikk, og 11. november (“… den 11. timen på den 11. dagen i den 11. måneden” her i bloggen for et år siden) inntrådte våpenstillstanden.

På NRKs nettspiller ligger en en franske serien Apokalypse – 1. verdenskrig, fem 50-minutters episoder som følger krigen fra før til krigsutbruddet til etter fredsslutningen. Jeg har anbefalt den før, og gjør det igjen. Det som finnes av film-materiale fra denne tiden, er i sort-hvitt og oftest med nokså hakkete bevegelser. I denne serien er alt originalt filmmateriale bearbeidet, bl. a. med kolorering på en litt “gammelmodig” måte, slik at filmene nesten virker som moderne reportasjefilm. Men viktigst er innholdet, og i seriens siste episode er en sekvens som forteller hva krigen kostet i falne og sårede:

Man skulle tro at slike voldsomme tap ville gjort krig utenkelig for all fremtid. Likevel gikk det bare fem år fra keiser Wilhelms abdikasjon til den begivenheten som vi nå kan se som første varsel om 2. verdenskrig: det såkalte “Ølkjellerkuppet” i München og oppmarsjen 9. november 1923. Blant lederne for dette kuppforsøket var Adolf Hitler og Herrman Göring. Hitler satt ni måneder i fengsel for dette (han ble egentlig dømt til fem år).

Hitler kom til makten i Tyskland i 1933. 9. november 1938 iverksatte nazistene den aksjonen som markerte begynnelsen på deres jødeforfølgelser: Krystallnatten. Det var nazistenes betegnelse på organiserte angrep på jøder og jødisk eiendom. Hitlers SA knuste vinduer i jødisk-eide butikker, og glasskårene lå som krystall på fortauet. I de følgende syv årene ble seks millioner jøder  drept av nazistene, noe over 700 av dem var norske. I BBC-programmet Witness forteller en tysk dame som vokste opp etter krigen om sitt forhold til Krystallnatten. Hun begynte å lete etter opplysninger om sin egen familie, bl. a. om bestefaren som hadde bodd i nærheten av en synagoge.

9. november 1989 så jeg Kveldsnytt på NRK, og begynte nesten å gråte av glede. Det var reportasje fra Berlin, der folk selv var i ferd med å rive Muren, som hadde delt byen siden august 1961. I hodet mitt fløy en tanke: “Nå er etterkrigstiden slutt”, og bildene fra reportasjen kan jeg fortsatt se for meg (her fra NRK Supernytt)

I forrige avsnitt brukte jeg orde “etterkrigstid”, og den krigen jeg da har i hodet, er 2. verdenskrig. Men kriger har det vært nok av i hele “etterkrigstiden”, og én (eller egentlig flere) av dem foregikk i det tidligere Jugoslavia på 1990-tallet. Der ble den praktfulle broen over Mostar i Bosnia-Hercegovina, Stari Most, ødelagt i krigshandlinger 9. november 1993. Den gamle broen kommer aldri tilbake, men en ny er blitt bygd med samme teknikk som den gamle og ser ut som den. Den ble åpnet i 2004, etter at UNESCO hadde støttet gjenoppbyggingen med 12 millioner euro. Gjenreisningen kan være et tegn på at gamle misgjerninger kan bøtes på, men jeg er ikke helt sikker på det.

(Innlegget ble påbegynt 07.11.2018 og fullført 07.11.2018)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Dagens dato 2.11 (uttalt aan i ellevte) er den kristne bannedagen. Man kan uttale datoen med stor følelse uten å bryte 2. bud. Det er trolig grunnen til at Kristelig Folkeparti har lagt sitt ekstraordinære landsmøte til denne datoen, for uansett hvilken regjering partiet til slutt velger å gå inn for, vil i nærheten av halve partiet være uenig.

Selv hører jeg ikke til de troende, likevel banner jeg bare når ingen hører det. Men hva er banning? Jeg kan huske at jeg som barn fikk tilsnakk av en tante fordi jeg sa “jaggu”. Ifølge Det Norske Akademis ordbok var dette opprinnelig “ja Gud”, og uttrykket hører ikke lenger til mitt aktive ordforråd. Da jeg vokste opp, hørte jeg aldri banning hjemme. Men når mor en sjelden gang brukte symaskinen, som hun hadde et anstrengt forhold til, brukte hun mange ord som ikke står i noen ordliste, og med et tonefall som ikke var til å misforstå.

Mennesket har tydeligvis behov for kraftuttrykk, siden det finnes så mange av dem – også til bruk for troende. Ingrid Kristine Hasund skrev om dette i artikkelen Religiøs banning og nestenbanning i Språknytt 1/2006, der hun gir mange eksempler. Et eksempel på banning i praksis sto her i bloggen under Alternative fakta – uke 32 med stikkordet Folkemål – hør det gjerne igjen. Og jeg husker fra min tid som lærer en kollega som hadde hatt møte med “Per”s foreldre, der min kollega sa: “Er dere klar over at Per banner svært mye på skolen?” Svaret kom kontant: “Ja, faen, det må vi se å få gjort noe med!”

“Det er ikke synd å banne,” skriver Karsten Isachsen (1944-2016) i boken Før vi går fra hverandre tilgjengelig på Nasjonalbibliotekets nettsider). Han forteller bl.a. om da han som tiåring falt med sykkelen sin ned en marmortrapp med 14 trinn. Han kom uskadet fra det, men skriver 33 år senere: “I en slik situasjon holder det ikke å si: Du verden!”

I skrivende stund er det nokså nøyaktig et døgn til Kristelig Folkeparti åpner sitt ekstraordinære landsmøte. Det blir nok et velsignet godt møte, uansett hvilken fløy av partiet som etterpå sier “aan i ellefte”.

(Innlegget ble påbegynt 01.01.2018 og fullført 01.01.2018)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no