Høflighet i språket

“Hør Ekko!”. Denne ordren – uttalt med gravrøst – har NRK P2 sendt ut over eteren de siste årene, og egenreklamen høres fortsatt. Det blir ikke uttalt, men for meg ligger et underforstått “for svingende!” (eller enda sterkere) i fortsettelsen. Og dette er vel måten å gjøre det på, eller?

BBC har også egenreklame. Den har en litt annen tone:

“If  you have the time, please rate The Documentary on your podcast app and leave a comment!” NRK-versjonen av dette ville kanskje bli “Gi oss poeng!”. Å oversette til “Hvis du har tid, vennligst ranger programmet …” høres kunstig ut på norsk. Så dette illustrerer kanskje en forskjell på norsk og engelsk språk mer enn ulik stil hos NRK og BBC?

Denne forskjellen mellom norsk og ganske mange andre språk kom jeg i tanker om i forbindelse med et spørsmål i en avis-quiz: “Hva betyr forkortelsen RSVP?” Presist svar er “Répondez s’il vous plait”. Den norske varianten av forkortelsen er SU – “Svar utbes” – et uttrykk fra en tid da omgangsformene var høfligere enn nå, men som likevel mangler det som tilsvarer “s’il vous plait”.

På ett område virket engelsk mer “folkelig” enn norsk inntil for et par tiår siden: språket mangler høflighetsform av pronomenet i 2. person entall. Der vi på norsk tidligere skilte mellom du og De (og formelt gjør det fremdeles), har engelsk bare you. Men denne “folkeligheten” er bare tilsynelatende, noe man fort oppdager hvis man ikke henger på et sir eller ma’m – og please, selvsagt.

Den norske høflighetsformen, De, har nærmest blitt en u-høfllighetsform, som kan brukes for å markere avstand til en person. Jeg vokste opp med å si De til voksne, og jeg kan huske at jeg så sent som rundt 1970 (bare omtrent femti år siden …) reagerte da Oddvar Folkestad i radioprogrammet Trafikk og musikk intervjuet daværende samferdselsminister Reiulf Steen og tiltalte ham med du. Konge- og kronprinsfamiliens voksne medlemmer er vel de eneste i dag som noen (ikke alle) ville føle det naturlig å tiltale med høflighetsformen De. En historie fra 1940- eller 1950-tallet (tror jeg) illustrerer at du er det pronomenet som faller naturlig for nordmenn. Kong Haakon og kronprins Olav var på besøk i en Østlandsbygd, og en av bygdens fremtredende menn sa til kronprinsen: “Her i bygda sier vi du te’ æille, så nær som te’ deg og far din” (språknerder skjønner hvorfor denne historien er morsom).

Er høflighet i språket en refleks av folkelynnet? Eller er det motsatt: språket påvirker omgangsformen? Min erfaring fra noen besøk i Storbritannia er at når jeg har fått språket på plass etter et par dager, blir jeg mer høflig enn jeg ville vært hjemme. Så selv om jeg er kritisk til den sterke påvirkningen engelsk for tiden har på norsk, kunne en påvirkning på dette området kanskje være ønskelig.

(Innlegget ble påbegynt 12.04.2018 og fullført 12.04.2018)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

5 + 19 =