80 år siden far begynte butikk i Bjerregaards gate

I fjor kom denne bloggens 21. utgave ut på lørdag før palmesøndag, og der skrev jeg i innlegget Værsågod – neste!” om fars butikk i Bjerregaards gate i Oslo (les gjerne dét innlegget før fortsettelsen her):
___“Det hender jeg er innom i gaten der butikklokalet fortsatt ligger. ___Men hverken der eller i de andre butikklokalene er det handel i ___dag, i hvert fall ikke med dagligvarer.”
Nå har det kommet en matvarebutikk der! Ikke i “fars” lokale, men i det litt større lokalet vegg i vegg, der det opprinnelig var fargehandel. St. Hanshaugen frukt, grønt & blomster driver med det navnet forteller, og bruker fortauet som en utvidelse av butikken på samme måte som far gjorde. Og så har de brukt bilder fra Fruktforretningen Hardanger på 1950- og 1960-tallet som vindusdekorasjoner. Det er veldig trivelig å oppleve “butikk på fortauet” der igjen, særlig fordi den nye butikken åpnet bare en måned før åttiårsdagen for fars butikketablering. Han begynte 2. desember 1938, så jubileumsdagen er på søndag.

Nystartet butikk i 1938
Krigsårene
Mange småbutikker
Nært forhold til ansatte og kunder
Rester etter “Hardanger” neste femti år etter
Virksomheten i lokalene etter “Hardanger”
Et minnesmerke utenfor butikken
Innflyttere driver butikk

 

Nystartet butikk i 1938

Kvartalet var nybygd da far kom forbi og så at det var et butikklokale ledig der. Da hadde han i flere år prøvd få seg jobb i Oslo. Men dette var “de harde trettiåra”, og som vestlending uten hjemstavnsrett i Oslo var det umulig for ham å få ansettelse noe sted. “Jeg begynner for meg selv,” tenkte far, og kontaktet Gamle Aker Boligselskap, som var utleier av butikklokalet. De skulle ha innskudd, og det hadde ikke far råd til, så han sa at da fikk det være. Men boligselskapet var nok interessert i å få leid ut, og frafalt kravet om innskudd.

Dette bildet tok far det første året butikken var i drift. Ingen biler da, bare en sykkel, som kan være fars. Senere kom bilene, men far hadde aldri problem med å få parkert sin varebil rett utenfor butikken. I dag er det vanskelig å finne parkeringsplass i hele området.

Far fikk hjelp av sin yngre søster Hallfrid til å drive butikken. Ingen av dem hadde egentlig peiling på vareutvalg og slikt, men de fikk god hjelp av leverandører til å komme i gang. Far har selv fortalt hvordan den første tiden var:

_____“Hallfrid var kommet noen dager tidligere og ble en uunnværlig støtte fra første dag. Varene vi hadde fått inn, ble plassert og spredt utover for å fylle opp hyllene. Der vi hadde for lite varer, brukte vi tomemballasje og reklame.
_____Åpningsdagen, 2. desember 1938 husker jeg lite fra. Vi gikk vel for det meste og ventet på en kunde. Hvem som var den første, husket jeg aldri, men i de følgende år var det flere fruer som sa at “jeg var den første kunden i denne butikken.” Kassa viste at åpningsdagens salg var kr. 24,50.

Forholdsvis nystartet butikk. Hallfrid lengst til høyre, navn på de to andre er ukjent. Bildet er trolig tatt sommeren 1939.

_____Det viste seg fort at Hallfrid hadde et godt lag med kundene, ble fort kjent med dem og kunne fortelle meg hva de spurte etter og hva vi burde ta inn. Det var mange av kundene som sa at vi burde føre grønnsaker. Vi forsto etter hvert at det var vi nødt til. Men det var et problem. Både Hallfrid og jeg visste hva kål og gulrøtter var, men det var også alt. Jeg bad Hallfrid gå ut og handle grønnsaker i andre butikker, spørre og grave og lære mest mulig. På det viset visste vi snart hva purre og selleri var og en hel del annet. Vi begynte med grønnsaker, og det hjalp på omsetningen. Utenfor butikken, men innenfor fortauet, var det en stor plass som tilhørte gården. Vi begynte å bruke den til utstillingsplass for frukt og grønnsaker. Det var virkningsfullt og hjalp ytterligere på omsetningen, som økte for hver dag. Julehandelen var så god at vi hadde råd til å ta drosje hjem til vår elendige hybel i Herslebsgate, hvor vi spiste med yttertøyet på. Det tok timer før hybelen nådde normal innetemperatur. Et lite juletre ble pyntet med noen flagg som Hallfrid hadde funnet på gata og kapselen fra en halv flaske konjakk som jeg hadde kjøpt til jul.
_____Frukt og grønnsaker kjøpte vi hos grossister til å begynne med, det var jo vinteren. Men da våren kom, og produsentene kom til Grønlands Torg med varene sine, ble mye av innkjøpene våre gjort der. Bil hadde vi ikke, så sykkel var transportmiddelet, etter en tid også med tilhenger. Produsentene kom tidlig på morgenen, og da måtte vi også være der for å finne de fineste varene og ikke risikere at alt var utsolgt når vi kom. Butikken stengte vi kl. 19.00, så det ble lange dager. Det var et slit, men det var moro også når vi så at det gikk den rette veien. Vi fulgte med i hva våre konkurrenter førte av varer og utvidet etter hvert varebeholdningen etter våre observasjoner og etter spørsmål og råd fra våre kunder. Det gikk bedre og bedre dag for dag utover sommeren 1939. Vi følte oss litt tryggere på fremtiden.”

Krigsårene

Så kom 9. april 1940, Norge ble okkupert, og etter hvert ble det matmangel. Da viste det seg at far hadde talent for å skaffe varer. Et bilde jeg ikke kan finne igjen, viser køen en gang han hadde fått tak i et parti kål. Denne køen sto fra butikkdøren, rundt hjørnet og ned hele Casparis gate. At det var matmangel, skjønner man av det som skjedde da all kålen var utsolgt. Kålkassene var lagd med 10-15 cm avstand mellom bordene, og løse kålblader hadde falt ned på fortauet gjennom disse åpningene. Da det var tomt for kål, kom folk og spurte om de kunne få kjøpe kålbladene!

Det at far klarte å skaffe varer, fikk stor betydning for butikken senere. Kundene måtte registrere seg for å få rasjoneringskort, og far hadde langt flere kunder enn det lille lokalet skulle tilsi. Den store kundekretsen holdt seg til far solgte butikken. Da ble det etter hvert viktig å skaffe de riktige varene, som far også hadde talent for.

 

 

Mange småbutikker

I samme kvartal, ca. 60 m ned i gaten, lå seks andre butikklokaler, og på hjørnet mot Uelands gate var Gamle Aker kafe med uteservering på en terrasse om sommeren. Jeg har fått hjelp av folk som bodde i gården på 1950-tallet til å huske butikkene, som, bortsett fra skomakeren, alle solgte varer: fisk, kjøtt, kolonialvarer, bakervarer, klokker – her var det arbeidsdeling! Far, som var tidlig ute med frysedisk, ville selge frossenfisk, men fikk beskjed fra gårdselskapet

Butikklokalene nederst i Bjerregaards gate. Med rødt står det som var (til en gang på 1970-tallet), med grønt det som er (klikk på bildet for å få teksten i leselig størrelse). Det var nok mer folk på fortauet den gang det lå fem butikker og en skomaker her.

om at fisk var reservert for fiskebutikken. I en matvarebutikk som Fruktforretningen Hardanger regner man i dag regner med å finne brød, smør og melk, men det tok melkebutikken over gaten seg av den gang.

Bak vinduene i kjelleretasjen lå melkebutikken, som jeg tror hadde inngang nærmest porten inn til bakgården der det nå er vindu.

I dag selges stort sett bare tjenester i disse lokalene, og noen av dem er åpenbart rene kontorlokaler som ikke bryr seg med å ha noe skilt ut mot gaten.

 

 

 

Nært forhold til ansatte og kunder

De første årene var fars søster Hallfrid eneste “ansatte” i butikken. Men etter hvert ble det behov for mer hjelp, og far ansatte en dame. Så fikk han tips fra kundene om at de hadde sett henne ta penger fra kassen. Hun ble oppsagt, og som vestlending skjønte far at Oslo-jenter ikke var til å stole på. Han kontaktet derfor Vatles handelsskule (tror jeg det var) i Øystese i Hardanger og spurte om skolens rektor hadde noen å anbefale. Det hadde han, og dermed var en lang tradisjon etablert der Fruktforretningen Hardanger hadde ansatte fra Hardanger. Problemet med denne “importen” var bolig for disse som kom vestfra, for boligmangelen i Oslo var prekær. Det løste far ved å bygge hybel i uthuset her på Langset, som var familiens nye bolig fra 1948. Kanskje var det grunnen til at det ble et nært forhold mellom sjef og ansatte. Betjeningen satt på med far til og fra jobb, mor invitert dem gjerne til middag etter jobb, og de ble på mange måter behandlet som en av husstanden her på bruket. Da far etter hvert ansatte Oslo-damer igjen (det var aldri noen menn som søkte den slags butikkjobb), var også forholdet nært. Jeg husker at familien var på besøk hos en av de ansatte, og datteren til en av de som arbeidet i butikken helt til far solgte den, har fortalt at hun var på besøk her, hun snakket mye med mor, og min søster mener hun lærte å svømme av henne.

Kundene var også nærmere enn det som er vanlig i dagens store dagligvarebutikker. Familien Heide-Steen bodde lenger ned i Bjerregaards gate, og Harald jr. var frivillig medhelper hos far i sin oppvekst. Jeg husker Schjetne, som ble fars lege. Tvers over gaten bodde malermester Løvaas, som var en hyggelig mann og eier av en sort Rover som sto parkert i gaten like ved porten til Bjerregaards gate 58. Og jeg husker en julaften, da klokken var to og  vi endelig skulle stenge og dra hjem  (jeg var utkommandert butikkassistent). Da oppdaget far en innpakket literpakning med krokanis i frysedisken, merket med navn og “betalt”, men ikke hentet. Han mente eieren bodde i Uelandsgate, og gleden der ble stor da vi dukket opp og leverte isen.

 

 

 

Rester etter “Hardanger” nesten femti år etter

“Fars butikk” er for tiden vaktmesterkontor. Jeg var på besøk der denne uken, og utrolig nok er det fortsatt rester av fars virksomhet. I trapperommet ned til kjelleren var det et stort rom øverst da lokalet var nytt. Der bygde far en plattform og potetbinge. Med kanal gjennom veggen til butikkens lille bakværelse og en sinnrik anordning med pedal kunne potetene raskt veies opp. Det som fortsatt eksisterer, er lemmen far lagde for å komme opp til bingen. Den sto for det meste i stilling “opp” slik man kunne gå under den ned kjellertrappen. Med lemmen vippet ned kunne man gå på den opp til potetbingen. Manøvreringen var gjort lett med et vektlodd i en wire som gikk via en trinse i taket.  I kjølelageret i kjelleren (bygd rundt 1960) er kjøleaggregatet nå  demontert. Men inne i det lille lagerrommet står fortsatt fars notater på veggen om når aggregatet er smurt.

 

 

 

Virksomheten i lokalene etter “Hardanger”

Jeg har vært innom i “butikken” to-tre ganger de siste 20 årene. Første gang var det fortsatt butikk, men bare med kioskvarer. Hun som sto bak disken, skjønte ikke så godt norsk, så jeg spurte ikke om å få se meg om. Men over disken var fortsatt fars opphengssystem  med klypekroker til å henge opp potetgullposer med i bruk, 25 år etter at han solgte butikken. Neste gang jeg var et søndagsbesøk sammen med far. Da het butikken Wolfs Lair (ulvehiet), og drev med heavy metal. Det var visst planen å bruke kjelleren til et slags klubblokale, men brannvesenet tillot ikke det, og de flyttet. Så var det visst en skiltmaker der, og nå er lokalet altså vaktmesterkontor, dvs. at det egentlig står tomt.

 

 

 

Et minnesmerke utenfor butikken

I august 2013 deltok jeg i en spesiell seremoni på fortauet utenfor butikken. Da ble det satt ned “snublestener” i fortauet tll minne om familien Gordon, som var en av de jødiske familiene som ble sendt til tilintetgjørelsesleire i nazi-Tyskland. Far skrev i sin fortelling om butikken bl. a. dette:
___“Da jeg første gang kom til butikken etter at jeg hadde leid ___lokalet, var der noen barn som lekte like utenfor. Blant dem var en ___liten pike, antagelig ca. tre år gammel. Hun var en vakker liten ___unge som jeg senere fikk vite het Doris. Jeg husker at jeg tenkte: ___“Dette blir kanskje kundene mine etter hvert.” Og sånn ble det. ___Det viste seg at Doris var jøde og at hun og familien bodde i 2. ___etasje rett over butikken. At jødene var i fare, visste alle som ___hadde fulgt litt med. Og det gikk slik at først ble alle jødiske menn ___i byen arrestert. Far til Doris var blant dem. De ble samlet i en leir ___i Vestfold og kom aldri hjem igjen. Senere ble resten av jødene tatt ___og sendt med skipet “DONAU” til Tyskland. Blant dem var Doris. ___Jeg så henne aldri igjen.”

Snublestener er et kunstprosjekt av den tyske kunstneren Gunter Demnig for å minnes de som forsvant uten spor under nazistenes jødeforfølgelser. Da jeg kontaktet Jødisk museum for å foreslå en snublesten for Doris, viste det seg at de nettopp hadde åpnet en utstilling der det var bilde av henne. Bildet hadde de fått av en som var født omtrent samtidig med henne, og som hadde bodd i en annen oppgang i kvartalet. Nå står fem snublestener for famlien Gordon i fortauet utenfor Bjerregaards gate 41.

 

 

 

Innflyttere driver butikk

Innehaveren av St. Hanshaugen frukt, grønt & blomster er en trivelig fyr fra Tyrkia. Da far drev butikk i nabolokalet, trodde visst noen av kundene at han også var innvandret fra utlandet, for noen av dem kalte ham konsekvent for Omar (Oma – uten noen r – er etternavnet). Men far hadde bare innvandret fra Hardanger.

(Innlegget ble påbegynt 29.11.2018 og fullført 30.11.2018)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

18 + eleven =