Toleransedagen

I dag er det FNs internasjonale dag for toleranse. Dagen ble vedtatt i 1996, etter at 1995 hadde vært FNs år for toleranse. Det sier kanskje noe om FNs innflytelse at 1995 var året da Srebrenica-massakren fant sted, det tyske høyre-ekstreme partiet Freiheitliche Deutsche Arbeiterpartei ble forbudt og Yitzhak Rabin ble drept – for å nevnet tre hendelser som kan ha noe med toleranse å gjøre.

Hva er toleranse? NAOB ( Det Norske Akademis ordbok) nevner tre betydninger. De to siste gjelder medisinsk toleranse og avvikstoleranse ved tekniske innretninger. Det er nok den første betydningen FN markerer: “overbærenhet, fordragelighet overfor annerledes tenkende, overfor andres meninger”. Store norske leksikon går grundigere inn på denne betydningen i en oversiktlig artikkel. Den som vil grave dypt i temaet, kan lese Lars Fredrik Svendsens artikkel Toleranse, ytringsfrihet og respekt i Minervas festskrift til Kristin Clemet.

Denne bloggen vil gjerne være tolerant, og mottar med takk alle slags innlegg. Men under “Om denne bloggen” øverst på siden står noen begrensninger: “Alt som er signert med fullt navn, blir lest før det eventuelt gjøres tilgjengelig. Det gjøres ikke for å sensurere meninger, men fordi jeg vil sikre meg at innholdet på nettstedet er i samsvar med  vanlig folkeskikk.” Det handler om formen på det som sendes inn, og strekker seg så langt – for en tidligere norsklærer – at dårlig språk godtas så lenge det ikke gjør teksten uforståelig. Men som bloggens lesere vil ha oppdaget: Jeg kan selv være kritisk til hendelser og ytringer. Er jeg da intolerant? Ikke etter mitt syn. Toleranse betyr ikke å godta hva som helst. Når jeg påpeker ting jeg ikke godtar, er jeg ikke-tolerant, som er noe annet enn intolerant.

“Noen barn er brune” kom på plate med Per Asplin i 1960.

Om nordmenn flest viser toleranse, er ikke lett å si. Men alle som har vokst opp i Norge etter krigen, har nok gjennomgått en utdannelse som har en slik holdning som mål. Noen barn er brune (tekst: Jo Tenfjord, musikk: Johan Øian) stammer fra 1950-tallet, og prediker at “meget er forskjellig, men det er utenpå”. Danskene har en tilsvarende sang med en tittel som i dag er provoserende for enkelte: Jeg har set en rigtig negermand (norsk versjon ligger på YouTube, den følger stort sett den danske teksten). Der er moralen denne (i siste vers):
“Jeg tror alle folk sku’ males blå,
for så blev de nemlig sjovere at kigge på.
Så ku’ sort og rød og gul og hvid
være sammen i en verden uden strid.”

Men leser man kommentarene på YouTube  under den norske versjonen av Jeg har set en rigtig negermand, ser det ut til at virkeligheten ligger nærmere avslutningen av Tom Lehrers sang National Brotherhood Week, som har vært brukt tidligere her i bloggen.

(Innlegget ble påbegynt 14.11.2018 og fullført 14.11.2018)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

2 × 1 =