I dag er det 75 år siden norsk kommando ble heist ombord i Den kongelige norske marines mest ærverdige fartøy, KNM HITRA. 26. oktober 1943 overtok “Shetlandsgjengen” tre tidligere amerikanske ubåtjagere, som fikk navnene HESSA,  HITRA og VIGRA. KNM HITRA er fortsatt bevart, og er det eneste eksisterende norske marinefartøyet som var i aktiv tjeneste under siste verdenskrig.

“Shetlandsgjengen” besto av mannskap på norske fiskefartøyer som hadde reist over til Shetland med flyktninger. De fortsatte trafikken derfra, og oppdragene ble etter hvert organisert av de britiske etterretningsavdelingene SIS og SOE.  Sommeren 1942 ble denne virksomheten organisert som Norwegian Naval Independent Unit, stadig med norske fiskeskøyter som de eneste fartøyene. Fiskeriene langs norskekysten pågikk nemlig som vanlig, tross krigen, og var viktige for forsyningssituasjonen i Norge. Det var umulig for de tyske okkupantene å kontrollere hele den norske fiskeflåten, og trafikken mellom Norge og Shetland gikk derfor noenlunde uforstyrret, selv om det var enkelte tap.

Men vinteren 1942-43 satte tyskerne inn harde mottiltak mot nordsjøtrafikken. Fiskeskøytene var nokså forsvarsløse mot fly og raske marinefartøyer, og etter store tap ble det sommeren 1943 besluttet å stanse trafikken inntil man kunne sette inn fartøyer som var mer egnet for denne tjenesten. Sjefen for de amerikanske
marinestyrkene i Europa, admiral Nimitz, fikk høre om dette. Han var avhengig av etteretninger fra norskekysten  som nordsjøtrafikken hadde skaffet, og ba president Roosevelt gi tre små ubåtjagere til den norske avdelingen. Samtidig som de ble overtatt av Den kongelige norske marine 26. oktober 1943, ble nordsjøtrafikken organisert som en norsk marineavdeling, NNSU  (Norwegian Naval Special Unit).

De tre tidligere ubåtjagerne var som sine forgjengere i fiskeflåten bygd av tre. KNM HITRA hadde sitt første tokt til Norge allerede 17. november. Frem til freden i mai 1945 seilte de tre fartøyene 114 tokt over Nordsjøen (KNM HITRA sto for 43 av dem). Ingen menneskeliv gikk tapt, og det var få materielle skader. “Shetlandsbussen” brakte krigsmateriell og agenter til Norge, og tilbake til Shetland tok den med folk som av ulike grunner måtte forlate Norge.

KNM HESSA, KNM HITRA og KNM VIGRA gjorde tjeneste i Den kongelige norske marine til 1959. Da ble de solgt, og forsvant etter hver ut av minnet hos de fleste. Det var en verdensbegivenhet som brakte HITRA tilbake. i 1981 gikk en sovjetisk ubåt av whisky-klassen på grunn utenfor den svenske marinebasen Karlskona. Der skulle den absolutt ikke vært, og verdenspressen strømmet til. I et av TV-innslagene sveipet kameraet over landskapet, og der kunne man se en skipsbaug som stakk opp med havnet HITRA i store bokstaver. Undersøkelser viste at dette var den siste “shetlandsbussen”, og ved hjelp av en hastig etablert venneforening ble fartøyet tatt hjem til Norge og restaurert. KNM HITRA eies nå av Mariniemuseet.

(Innlegget ble påbegynt 25.10.2018 og fullført 25.10.2018)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

De som leser det som står med liten skrift nederst, har allerede fått det med seg: Dette er hundrede utgave av denne bloggen! Slik kan det gå når man får en ide og forelsker seg i den.

Siden mars i fjor har jeg ført en slags timeliste over arbeidet med bloggen. Den viser at det går med i underkant av 20 timer ukentlig til registrering av forskjellig stoff (avisklipp, TV- og radioklipp), til skriving av blogginnlegg (inkludert illustrasjoner) og til korrekturlesing og publisering. Dette arbeidet fordeler seg over morgen-, ettermidags- og kveldstimer gjennom uken – ved siden av vaktmesterarbeid o.l. her på bruket.

Av og til får jeg spørsmål om hvordan jeg lager bloggen, med bilder, videosnutter, lydfiler m.m. Til det er å si at jeg gjør det enkelt. Jeg bruker programvare som følger med Windows eller som kan lastes gratis ned fra nettet. Dagens blogginnlegg om butikknavn i Sandvika er et godt eksempel (kan åpnes i eget vindu for å følges sammen med teksten nedenfor).
–_Den innledende filmen er spilt inn med bilkamera og kopiert over
—på stasjonær PC.
–_Så har jeg brukt gratisversjonen av ActivePresenter til å lage en film
— der bare utsikten gjennom frontglasset vises.
–_Med Windows Movie Maker har jeg klippet ut den delen av filmen
— som viser gjennomkjøring av gågaten, og lagt til musikk og tekster.
–_Musikken er en forkortet utgave av Steppenwolfs Born to be wild,
— laget ved hjelp av gratisprogrammet Audacity.
–_For å sikre at filmen kan vises i alle nettlesere , må den lastes opp i
— tre formater. Windows Movie Maker lagrer i mp4-format. Med
— gratisprogrammet FormatFactory konverterer jeg den til webm–
—format. Med nett-tjenesten online-convert får jeg ogv-formatet.
–_Selve teksten skrives i gratisprogrammet WordPress. Der er det
— også enkelt å laste opp bilder, lydfiler og videofiler.
–_Nederst i blogginnlegget er en bildeserie,  der man kan bla seg
— gjennom 19 tekstete bilder av butikker i Rådmann Halmrasts vei.
— Bildene er tatt med min mobiltelefon og lastet over på PC. Der har
— jeg gjort de utsnittene jeg trenger ved hjelp av bilderedigerings-
—programmet PaintShop Pro, det eneste programmet jeg har betalt
— for (noen hundre kroner).
–_Bildeserien består av 19 enkle html-filer laget i Notisblokk, det
— enkleste tekstprogrammet i Windows, med det lille jeg kan om
— koding av html-filer.
–_Bildeserien må lastes opp til serveren der alle bloggsidene lagres.
— Det gjør jeg med gratisprogrammet FileZilla. som jeg også bruker
— til å laste ned hele bloggen med en gang i mellom, for å ha en
— sikkerhetskopi. Sikkerhetskopi av min egen PC (med bloggen) tar
— jeg med gratisversjonen av FBackup.

De mange som er langt mer kyndige enn jeg i dataverdenens mysterier, morer seg sikkert over min enkle og amatørmessige tilnærming til å lage blogg. Men det blir litt som da jeg for mange år siden skulle skaffe dansemusikk til en fest. Jeg hadde lydbånd (spolebånd, ikke kassetter) og en oppkobling av båndspiller, forsterker og høyttalere som jeg hadde brukt flere ganger. Utpå kvelden, da dansen hadde vært i gang en stund, tittet en av gjestene, en lydingeniør, på anlegget, og sa: “Det er godt du ikke vet at dette egentlig ikke skulle virke.” Jeg forholder meg ellers til to grunnsetninger som har fulgt meg siden jeg begynte å bruke datautstyr tidlig på 1980-tallet:
1. Mennesket er maskinen overlegent.
2. All tekstbehandling foregår i hodet.

(Innlegget ble påbegynt 18.10.2018 og fullført 18.10.2018)

Kontrolltelling i april 2019 viser at dette er blogg nr. 101. Feilen oppsto i bloggen som ble lagt ut fra Island i august.
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

I dag er det 146 år siden Ralph Vaughan Williams ble født. Han er en av de store britiske komponistene, med verker innen alle klassiske genrer. Jeg synes verkene hans har en egen klang, med moderne harmonier som ikke er for moderne for mitt øre.

Vaughan Williams interesserte seg for engelsk folkemusikk, og har flere komposisjoner basert på dette. En av verdens vakreste melodier er den engelske folkesangen Greensleeves. Den har han brukt som grunnlag for et orkesterarrangement.

Jeg er nokså sikker på at de fleste av denne bloggens eldre lesere (fra ca. 60 og oppover) en gang nesten ukentlig hørte Vaughan Williams:

Familien Ashton, som TV-serien het på norsk, gikk på NRK i 1971-72, og “alle” så den. MIn gjengivelse ovenfor er med hensikt i sort-hvitt, slik den ble vist den gangen. Da serien gikk i reprise i 1988, ble den vist i farger. Men da var vi bortskjemt med flere kabel-TV, såpeserier m.m.m., og portrettet av Liverpool-familien under krigen var ikke lenger samtaleemne i lunsjen,

Introduksjonsmusikken til Familien Ashton er fra slutten av 1. sats i symfoni nr. 6 av Ralph Vaughan Williams. Litt senere på 1970-tallet brukte jeg hele satsen for å lyd-illustrere tegneserien Den siste blomsten av James Thurber. Denne lysbildeserien viste jeg i forskjellige sammenhenger, og selv om det da var gått noen år siden Familien Ashton gikk på TV, slo det aldri feil at publikum hvisket “Ashton” til hverandre når kjenningstemaet kom – “sh”-lyden var lett å høre. Jeg tar sjansen på å gjengi den rekonstruerte versjonen av tegneserien med Vaughan Williams musikk:

(Innlegget ble påbegynt 11.10.2018 og fullført 11.10.2018)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

For 99 år siden i dag var det rådgivende folkeavstemning i Norge. Man kunne stemme ja eller nei til “lovfestet varig forbud mot tilvirkning, innførsel og omsetning av brennevin og sterk (het) vin”.  Fylkene Kristiania, Akershus, Buskerud, Vestfold og Bergen hadde flertall mot forbudet, resten av landet var for. Forbudet ble vedtatt selv om færre en halvparten av alle de stemmeberettigede stemte for dette. Men som kjent er det flertallet av de som møter frem ved avstemningen som bestemmer, og valgdeltakelsen var på 66 prosent.

Forbud var allerede innført ved stortingsvedtak i  1914 og 1916. Det lovfestete, varige forbudet ble vedtatt i av Stortinget 1921. Dette sto ved lag til 1927, da det ble holdt ny rådgivende folkeavstemning som avskaffet forbudet. I mellomtiden var Vinmonopolet blitt opprettet med det formål å bringe alkoholomsetningen inn i kontrollerte former.

3. oktober 1919 var hele forsiden på Asker og Bærums Budstikke viet folkeavstemningen. Avisen argumenterer sterkt for å stemme nei til forbud. Hele side 3 av avisen er en annonse for nei-siden, med oppfordring på side 2 om å bruke siden som plakat. I annonsen står det bl.a.:  “Ved Nei ophæves Forbudet. Men blir der Flertal av “Ja”er, fortsætter det nuværende Forbud med Hjemmebrænding, Surrogatfyld og stadig flere Drukkenskapsarrestationer i By og Bygd. Forbudet avler Lovbrud og Hykleri. Stem derfor Nei.” Det kan se ut som  dette argumentet hadde noe for seg, for Store Norske Leksikons artikkel om brennevinsforbudet skriver omtrent det samme under overskriften Virkningene. I tillegg til det annonsen nevner av problemer et forbud vil føre til, kommer smuglingen. Den var omfattende (jeg tror min morfar deltok i denne virksomheten), og medførte annen kriminalitet av mer alvorlig art. Forfatteren Arthur Omre, som selv ble dømt for smugling, forteller om dette i romanen Smuglere (kan leses som e-bok på Nasjonalbibliotekets nettsider).

Det helt selvstendige Norge hadde sitt utspring i 1905 i en folkeavstemning som bekreftet stortingsvedtaket 7. juni. Like etter var det folkeavstemning om statsformen, republikk eller kongedømme. Også de siste fire folkeavstemningene har gått “i par”: For brennevinsforbud i 1919 og mot det samme i 1927, og to ganger mot norsk EF/EU-medlemskap i 1972 og 1993. Her er det hele tiden snakk om nasjonale folkeavstemninger. Lokale folkeavstemninger har det vært mange av, om målform, kommunesammenslåinger o.a. Hva med en folkeavstemning om bomstasjoner i Rogaland?

(Innlegget ble påbegynt 04.10.2018 og fullført 04.10.2018)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

I dag for 88 år siden var det riksdagsvalg i Tyskland, og NSDAP under Adolf Hitlers ledelse fikk 18 prosent av stemmene. I dag for 31 år siden var det kommune- og fylkestingsvalg i Norge, der Fremskrittspartiet hadde stor fremgang og ble landets tredje største parti. Sist søndag var det riksdagsvalg i Sverige, der Sverigedemokraterna fikk 18 prosent av stemmene og er vippeparti mellom Socialdemokraterna og Alliansen.

De tre partiene nevnt ovenfor har ikke noe politisk slektskap. Men motstandere har forsøkt å stemple både Fremskrittspartiet og særlig Sverigedemokraterna som halv- eller helnazistiske partier. Når det gjelder Sverigedemokraterna, kan man til nød forstå det siden partiets opprinnelse nok har et nazistisk preg. Jeg synes likevel det er mer realt å argumentere mot hva partiene står for i dag ifølge partiprogrammene de har vedtatt.

“Martyrblodet er kirkens sæd”, sto det i min lærebok i kirkehistorie på folkeskolen, og etter hvert skjønte jeg at det betydde at når noen led og mistet livet for sin tros skyld, fikk kirken økt oppslutning. Jeg tror noe liknende gjelder for politiske partier. Eggkasting og buing for å hindre en politisk motstander i å komme til orde, er “argumenter” som hjelper den man prøver å stanse (Carl I. Hagen, Grünerløkka 1995). Å la motstanderen komme til orde, men demonstrativt snu ryggen til hvis man mener argumenter eller synspunkter er for ytterliggående, er derimot svært effektivt (Arne Myrdal, Brumunddal 20.09.1991 og Youngstorget 09.11.1991).

I Sverige har de skaffet seg et stort problem ved at begge de tradisjonelle partiblokkene har sagt at de ikke vil snakke med Sverigedemokraterna. Det synes jeg er en uforståelig holdning hos ansvarlige politiske partier. Man er nødt til å finne en løsning, og da må alle snakke sammen. Så kan resultatet bli at man ikke klarer å bli enige, og det er greit. Men ikke å prøve å finne ut om man kan bli enige, synes jeg viser politisk spill på sitt verste.

(Innlegget ble påbegynt 12.09.2018 og fullført 12.09.2018)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Det er Brasils nasjonaldag i dag, til minne om frigjøringen fra Portugal i 1822. Dette største landet i Sør-Amerika var først keiserdømme, og har siden 1889 vært republikk.

Norge er et lite land, men pussig nok er det mange forbindelseslinjer mellom Norge og Brasil. Fotballinteresserte tenker nok straks på det faktum at Brasil aldri har vunnet over Norge i en offisiell fotballkamp (Norge-Brasil 2-1 under VM i 1998 – men Brasil vant “returkampen” i år). Brasil er visstnok også et av de få land i verden der mange vet hvor Norge er. Landet er nemlig storforbruker av klippfisk, som Norge har vært ledende eksportør av siden 1700-tallet, og brasilianerne vet at klippfisken kommer fra Noruega. Her til lands har vi et mer perifert forhold til denne norske spesialiteten. Da jeg en gang nevnte for en brasiliansk dame at klippfisk var å få kjøpt i norske matvarebutikker i små plastpakninger, fortalte hun at det var slik klippfisk som fattigfolk i Brasil brukte, Og vår mest kjente klippfiskrett heter bacalao/bacalhau, som er det spanske/portugisiske ordet for torsk, råvaren for klippfisk.

Årsaken til at språket i Sør-Amerikas største land er portugisisk, ikke spansk som i resten av verdensdelen, er en avtale fra 1494 mellom Spania og Portugal. De to landene var konkurrenter når det gjaldt oppdagelser, og det spanske kongeparet hadde fått pave Alexander 6. til å utstede en forordning som ga Spania eneretten til alle oppdagelser vest for en linje ca. 500 km vest for Kapp Verde-øyene. I avtalen fra 1494 (Tordesilla-avtalen, etter byen der den ble inngått) fikk Portugal flyttet denne linjen til 2000 km vest for Kapp Verde, og da portugiseren Cabral oppdaget Brasil i 1500, viste Portugal til denne avtalen. Etter hvert koloniserte de langt vest for linjen.

Brasil har vært i norske nyheter to ganger siste uke. Første gang var i forbindelse med brannen i Brasils nasjonalmuseum, der det meste av museet ble ødelagt, og uerstattelige gjenstander fra Brasils historie gikk tapt. Annen gang var i forbindelse med en avtale som er inngått mellom Norsk Hydro og brasilianske myndigheter om aluminiumsverket Alunorte. Selskapet ble pålagt å halvere produksjonen etter at det ble beskyldt for utslipp som forurenset drikkevannet i området. Avtalen er ifølge Hydro første skritt i retning av normal produksjon.

Ved siden av Norsk Hydro er den norske familien Lorentzen en stor aktør i Brasils næringsliv. Erling Lorentzen giftet seg med prinsesse Ragnhild i 1953, og paret slo seg etter hvert ned i Brasil. Erling Lorentzen engasjerte seg i rederivirksomhet og celluloseproduksjon. På begge disse områdene hadde han stor økonomisk suksess, men cellulosevirksomheten er blitt kritisert av miljøvernere.

Store deler av regnskogen i Amazonas ligger i Brasil, og er et viktig element for miljøet på verdensbasis. For å stanse en økende avskogning opprettet Brasil for ti år siden Amazonas-fondet, som skulle skaffe penger til å redde regnskogen. Norge har støttet dette fondet, og norske bidrag (ca. 7,5 milliarder kroner for perioden 2006-2015) utgjør opp mot 90 prosent av fondets inntekter. Det norske bidraget er gjort avhengig av dokumentert reduksjon i avskogningen, og ble redusert kraftig i 2015 og 2016, da avskogningen økte. Siden Amazonas-fondet ble opprettet, er avskogningen redusert med mer enn 60 prosent, ifølge en artikkel på NRKs nettsider.

Overskriften til dette innlegget betyr “Brasil, elskede fedreland”, og er hentet fra siste linje i Brasils nasjonalsang, som dette innlegget begynte med. Den har en musikalsk utforming som er vanskelig å synge. Slik er det også med den trolig mest kjente komposisjonen av brasilianeren Heitor Villa-Lobos, Bachianas Brasileiras no. 5 for sopran og åtte celloer. Sangen er uten tekst i første og siste del, og med teksten nedenfor i mellompartiet (portugisisk til venstre, engelsk til høyre), La oss håpe at roen i denne komposisjonen legger seg over det tilstundende valget i Brasil (7. oktober). Lytt og nyt!

(Innlegget ble påbegynt 06.09.2018 og fullført 06.09.2018)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Et sted i kunstneravdelingen i Himmelen sitter kanskje Edvard Munch med en absint og gleder seg over at det er så stor interesse for hans verker så lenge etter hans død. I dag er det tolv år siden Skrik og Madonna kom til rette igjen etter at de ble ranet fra Munch-museet i 2004.

Ranet i Munch-museet skjedde ti år etter at Nasjonalgalleriet ble frastjålet sin versjon av Skrik. Det skjedde samtidig som OL åpnet på Lillehammer, og Nasjonalgalleriets direktør Knut Tvedt var sjokkert:

Pål Enger, som sto bak tyveriet fra Nasjonalgalleriet, hadde rutine i å stjele Munch-verker. I 1988 ble han sammen med en annen mann dømt for å ha stjålet Vampyr fra Munch-museet. NRK belønnet hans kriminelle virksomhet med et intervju i april 2012, der han mente at maleriet var blitt så kjent fordi det var blitt stjålet:

I 2009 ble to Munch-verker stjålet, det ene fra et galleri som valgte å holde det hemmelig, det andre, litografiet Historien, fra Nyborgs kunst i Oslo. Det var en slags reprise på sommeren 1988, da det også var to tyverier av Munch-verker.

I 2012 forsvant den tredje versjonen av Skrik ut av Petter Olsens eie. Men det skjedde helt planlagt, og salget innbrakte en sum på 689 millioner kroner til Petter Olsen. NRK fant at det var en anledning til å la Munch-“spesialisten” Pål Enger vurdere salget:

Jeg er selv lykkelig eier av en ekte Munch – ikke Edvard, men Kjell Munch (1923-2003). Han var først og fremst en hyggelig nabo, men også kunstner, og var i familie med Edvard Munch. Verket som henger i min stue, er laget av skiver skåret av kvister fra Kjells hage og satt sammen på et stolsete fra Munchs pensjonatskole, som hans far opprettet og drev til 1945.

(Innlegget ble påbegynt 30.08.2018 og fullført 30.08.2018)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

I dag er det byfest i Sandvika. Den begynte i går og varer til søndag. Min postadresse er Sandvika, men jeg deltar i liten grad i festen. Det skyldes nok til en viss grad det inntrykket jeg fikk av arrangementet de første årene, da man insisterte på å kalle det Sandvika By Fest, i tre ord, “for å gjøre logoen litt mer spennende og skape identitet for byfesten” (Byfestens styreleder). Jeg spurte Språkrådet  om denne skrivemåten, og i svaret sto det: “… i dette nokså fargerike tilfellet blinker varsellampene hos oss intenst.” Etter noen år ble logoen endret, men bare gradvis, etter hvert som gammelt materiell ble slitt.

Tross skepsis til skrivemåten av navnet, har jeg bidratt et par ganger til byfesten. Siste gang var i 2014, da jeg hadde “omvisning” i det gamle Sandvika, en tur fra Sandvika Gjestgiveri (“Geita”) til Løkke. Før det hadde jeg foredrag i biblioteket med bilde- og musikkillustrasjoner om Oslo havn. Hvis noen synes det er rart at jeg fortalte om Oslo havn under Sandvika byfest, kan de jo ta en titt på bildet av “byfesttoget” som kjører rundt under festen. “Stolt av Sandvika” står det på siden av toget som har takskilt med “Drøbak byforening”. Bildene er fra 2014, samme tog er avbildet i årets byfestutgave av Ditt Vel, Sandvika Vels avis.

Sandvika fikk bystatus i 2003, etter vedtak i Bærum kommunestyre. 50 stemte for, 20 mot, og et forslag om folkeavstemning ble avvist. Det blir påstått at hovedgrunnen til ideen om bystatus var å få NSB til å la fjerntogene stoppe i Sandvika, ikke bare på Lysaker og i Asker. Om dette stemmer, vet jeg ikke, men veldig mange utredninger om den nye byen kan ikke ha foregått, for ingen vet hvor bygrensen går. Derfor er det heller ingen som vet hvor mange mennesker som bor i byen. Store norske leksikon skriver: “Sandvika utgjør sammen med Valler et delområde med tilsammen 4742 innbyggere (2005).” Med min sans for konspirasjoner tror jeg kanskje at man med hensikt har vært uklar om grensene, for se bare hva som står på Bærum kommunes nettsider om Sandvika: “Fremtidens Stor-Sandvika strekker seg fra Kjørbo i vest, til Hamang, Bjørnegård og Franzefoss i nord. Dette, sammen med Lakseberget og Kadettangen i øst og sør, vil bli nye byområder som omkranser den gamle bykjernen. I tillegg står den gamle bykjernen i Sandvika øst foran en betydelig forvandling.” Bare deler av dette er vedtatt …

Men nå er det altså byfest. Denne bloggen burde kanskje hatt en stand der, men jeg nøyer meg med å kaste glans over arrangementet ved å være tilskuer. Under oppriggingen har jeg konstatert at mens resten av verden går fra plast til naturmaterialer, har byfesten gått motsatt vei. Trebodene der utstillerne fikk leie plass, er nå erstattet av plasttelt.

(Innlegget ble påbegynt 22.08.2018 og fullført 22.08.2018)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

I dag er det fem år sidan Hardangerbrua vart opna, og Austlandet på eit vis vart landfast. Då var eg til stades og kasta glans over den store festen som Satans vegvesen heldt då samferdsleminister Liv Signe Navarsete skar over snora og slepte trafikken laus.

I samband med den nye brua meinte fleire at det neste måtte bli tunnel under Hardangervidda, slik at austlendingane endå enklare kunne koma seg til Voss og Bergen med bil. Det skremde nok Satans Vegvesen, for knappe to år etter at Hardangerbrua sto ferdig, gjekk etaten inn for at Haukelifjell skulle vere det eine  av to hovudsamband mellom vest og aust. Då må ein til med ny bru, for Hardangerbrua ligg ikkje i traseen for det nye hovudsambandet.

Det var lite diskusjon om denne gigantbrua over Hardangerfjorden. Men tre år før bruopninga sto striden om monstermastane. Då var eg òg på Vestlandstur for å finne ut kva slekta i vest meinte om dette tiltaket. Statkraft ville byggje nytt luftspenn frå Sima-kraftverket til Samnanger for å betre kraftforsyninga til området nord for Hardangerfjorden. Hardangeraksjonen ville leggje sjøkabel. Eg fann inga sterke meiningar om nokre av alternativa hos dei slektningane eg spurde. Etter ein omkamp i Stortinget vart luftspenn vedteke.  Protestantane prøvde å stoppe arbeidet med sivile ulydnadsaksjonar. Men luftspennet var ferdig i 2014. Harald Stanghelle i Aftenposten gjorde seg nokre tankar om “aksjonsdemokratiet” to år seinare.

(Innlegget ble påbegynt 16.08.2018 og fullført 17.08.2018)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no