Sandviksbukta mellom buktene ved Malmskrivergården og Sjøholmen er truet av utfylling med én million kubikkmeter stein fra tunnelen for Ringeriksbanen. Om det skjer, blir det en fortsettelse av den ødeleggelsen som ble påbegynt da ny E18 ble bygd på begynnelsen av 1960-tallet. Med dette og flere innlegg her i bloggen prøver jeg å dokumentere området slik det så ut før veiutbyggingen. Les de andre innleggene.

Andre blogginnlegg om Sandvikas lokalhistorie: se lenker under dette innlegget.
___________________________________________________________________________

T.v.: Walles hotell, som lå der Rådhusparken er i dag, omtrent rett overfor Finstadgården. T.h.: Hulda Tegnér Grønnebergs maleri av hagen mellom Walles Hotell og sjøen.

Walles Hotel kan se litt stusslig ut på det gamle sort/hvitt-fotografiet. Men ned til venstre lå den praktfulle hagen, slik Hulda Tegnér Grønneberg har vist på et maleri. Sandvikas første kino holdt til i hotellets kjeller. Da hotellet brant 1. april 1919, var det først planer om å bygge det opp igjen, men uenighet mellom gamle og nye eiere (brannen skjedde like før et planlagt eierskifte) forsinket gjenreisningen. Da branntomten var ryddet, kunne man for første gang se rett ut over Sandviksbukta fra enden av den nåværende “gågaten” (den gang Drammensveien, som gikk gjennom Sandvika sentrum til Løkke bro). Asker og Bærums Budstikke skrev (22.07.1919):
___” Walles hotel er nu jevnet med jorden og den herlige utsigt over ___Sandviksbugten og de vakre skogklædte øer er fri. Sandviken er ___ikke til at kjende igjen.”
Avisen hadde fått se et utkast til reguleringsplan for området med gjenreist hotell, og kommenterte planen slik:
___“Hvis denne regulering blir vedtat, hvilket vi haaper baade for ___Sandvikens og bygdens skyld aldrig maa ske, vil utsigten over ___Sandviksbugten for lange tider fremover være avstængt.”
Resultatet ble som vi kan se det nå, bortsett fra E18-broen som siden 1964 har gjort det Asker og Bærums Budstikke advarte mot i 1919. Da lå Herredshuset i Løkkeåsveien (det ble senere politistasjon), og hvis Walles hotell ikke hadde brent, er det ikke sikkert at ideen om å bygge nytt Herredshus der det nå ligger, hadde dukket opp. Men det er kontrafaktisk historieskrivning, og slikt bør jeg holde meg unna.

Nå skjedde det riktignok lite av forandringer i området de første 40-50 årene etter hotellbrannen. Den største forandringen var kanskje at det kom et lite hus nede ved sjøen, der Sandvikens Vel bygde det som senere ble kjent som “Rullebua”, og som også i 1919 var ment som fiskemottak og -utsalg. Men det var visst ikke særlig vellykket, for i 1936 flyttet Bærum Mineralvannfabrikk inn i lokalene. Det kan heller ikke ha vært noen suksess, for allerede i 1939 kom nestemann, men han ble. Rudolf Andersen var sønn av en fiskerioppsynsmann i Oslofjorden. Fra 1930 solgte han fisk fra hest og vogn i Asker og Bærum, det var kanskje slik han fikk sitt klengenavn “Rulle”? Etter hvert etablerte han seg med en flyttbar bod på plassen nederst i Anthon Walles vei, før han overtok mineralvannfabrikkens lokale. Som fiskehandler ble han nok utkonkurrert av Bærum Fiskecentral på Løkketangen og Torvø midt i sentrum, men han solgte også kioskvarer, og gjorde det sikkert bra i badesesongen når det var mye folk på Kadettangen. Selv husker jeg at jeg som gutt var innom og kjøpte “Nickel”-drops med syrlig smak. Rullebua var kanskje medtatt

T.v.: Den opprinnelige Rullebua, på plassen der Anthon Walles vei munnet ut i Drammensveien (senere Ringeriksveien, nå Rådmann Halmrasts vei eller “gågata”). Bildet er datert 1930. T.h.: Rudolf Andersen og søsteren hans, Ingeborg. Hun betjente billettluken i Sandvika kino da den lå i kjelleretasjen i Rådhuset. Begge bodde på Løkketangen, i huset der Sandvika farvehandel holdt til.

rent bygningsmessig da den ble revet på slutten av 1980-tallet. Men den kunne vært bevart, og med både fiskeri-, industri- og handelshistorie innbakt i veggene ville den i dag vært en perle i sjøkanten av “gamlebyen” i Sandvika.

Rett opp for Rullebua, ved siden av Malmskriver-gården, lå en stor villa i sveitserstil. Der bodde dr. Nyquist, og der hadde han også sin legepraksis. I samme hus holdt også tannlege Ødegaard til (jeg tror det var det hun het) – eller var det i den store, grå sveitservillaen et par hundre meter nærmere Blommenholm , nå Sandviksveien 143? Jeg har alltid trodd det siste, men har ikke egen erfaring med tannregulering. Og det er kanskje like bra, for reguleringstannlege Ødegaard var beryktet for å være nokså hardhendt. Da dr. Nyquists hus ble revet – på 1980-tallet, tror jeg – ble området mer luftig og åpent enn man hadde vært vant til. Men det tidligere lukkede preget skyldtes ikke Dr. Nyquists hus, men den nye Finstadgården, som ble bygd ved siden av i 1953. Den erstattet et helt kvartal med spredt trehusbebyggelse, slik vi kan se på et av bildene ovenfor.

STADEN CHRISTIANIA var et defensjonsskip (handelsskip som kunne omgjøres til krigsskip), og i henhold til skiltet ved modellen i Norsk Sjøfartsmuseum skulle fartøyet være bygd i Sandvika. Det må i tilfelle ha vært i området der Rullebua kom drøyt 200 år senere. Dette skrev jeg om i Asker og Bærum historielags tidsskrift rundt 1990, og fikk motbør i et privat brev fra lokalhistorikeren Jac. Jacobsen. Dessverre døde han i en bilulykke før han fikk skrevet noe motinnlegg i tidskriftet, og jeg har ikke lenger brevet. Men han hadde gode argumenter for at byggestedet ikke kunne være Sandvika. I arbeidet med dette innlegget har jeg undersøkt litt på nettet, der jeg fant artikkelen Skipsbygging i Christiania på 1600-tallet av Knut Sørlie og Bjørn Amundsen. De oppgir også Sandvika som byggested for STADEN CHRISTIANIA, men velger å overlate til andre å finne ut mer om det, mens de skriver om Hovedøya. Sandvika er et svært vanlig navn, og gir ca. 650 treff ved et søk på Kartverkets norgeskart på nettet. Men bare to av treffene er i Osloområdet, det ene er Bærums “hovedstad”, det andre er i innsjøen Store Sandungen. Så kanskje var Sandvika byggested for krigsskip?

Et krigsskip lå i hvert fall her på slutten av 2. verdenskrig. SCHWABENLAND var et tysk katapultskip, et “hangarskip” for to sjøfly som kunne bli skutt ut fra skipet og bli heist ombord igjen. De siste månedene av krigen lå fartøyet der som et mulig bombemål for allierte fly, og etter frigjøringen ble det liggende som et lite pent blikkfang før det forsvant i 1946. SCHWABENLAND har tilknytning til Sandvikas historie, men også til polarhistorie og til science fiction. Disse trådene forsøkte jeg å følge i blogginnlegget SCHWABENLAND – lokal krigshistorie med fjerne forgreninger fra mars 2017.

I dag foregår “krigen” med ord, men man kjemper om Sandviksbukta. Jeg gjentar at Lakseberget og “Malmskriverbukta” (et navn jeg så første gang i reguleringsplanen for “utfyllingsområde Lakseberget”) kan tilbakeføres for en stor del til hvordan det så ut i 1920. Det er vist i innlegget Ny ide for Sandviksbukta her i bloggen i desember, og presentert enda bedre helt til slutt i orienteringen gitt til Planutvalgets “formøte” 7. februar (17 minutter fra start).
___________________________________________________________________________
I bloggen står disse innleggene om Sandvikas lokalhistorie:
“Gamlebyen” i Sandvika: Det som forsvant
“Gamlebyen” i Sandvika – urørt siden ca. 1900
Kolonialbutikken i Sandvika
Apotekergården i Sandvika med fortidens apotek
Løkke i Sandvika
Løkketangen, trebyen som kunne blitt Sandvikas “gamla stan”
Kadettangen var for lenge siden en tange
Arkitektur i mitt nærmeste nabolag
Sandvikas driftige damer
Gamle bilder fra Sandvika og Blommenholm
SCHWABENLAND – lokal krigshistorie med fjerne forgreninger

.
(Innlegget ble påbegynt 20.02.2019 og fullført 28.02.2019)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Sandviksbukta mellom buktene ved Malmskrivergården og Sjøholmen er truet av utfylling med én million kubikkmeter stein fra tunnelen for Ringeriksbanen. Om det skjer, blir det en fortsettelse av den ødeleggelsen som ble påbegynt da ny E18 ble bygd på begynnelsen av 1960-tallet. Med dette og flere innlegg her i bloggen prøver jeg å dokumentere området slik det så ut før veiutbyggingen. Les de andre innleggene.

 
Andre blogginnlegg om Sandvikas lokalhistorie: se lenker under dette innlegget.
___________________________________________________________________________

Bare 150 meter fra Bærum rådhus ligger det siste området i Sandvika som er så godt som urørt siden begynnelsen av 1900-tallet. Malmskrivergården, Städegården, Sandvika Gjestgiveri og den gamle Telegrafbygningen utgjør fasaden mot Sandviksbukta. Gjemt bak de første finner vi bygningene som huset Brødrene Berntsens fabrikker. Her lå også dr. Nyquists hus og “Rullebua”, som begge er revet, og som jeg kommer tilbake til i en senere blogg. Her skal det handle om det som forsatt finnes av fortidsminner der stedet/byen Sandvika oppsto.

Av bygningene i området er Malmskrivergården fredet. Den har ligget der siden 1600-tallet, og uten virksomheten der hadde det kanskje ikke vært noe Sandvika. Bærums verk eide området ved sjøen her, og brukte det til å laste om jernmalm som kom sjøveien til Sandvika. Malmskriveren var ansatt ved Bærums verk, og hadde som oppgave å registrere, “skrive”, malmen som ble levert, slik at det økonomiske oppgjøret ble riktig. Malmen ble tatt i land på stranden nedenfor Malmskrivergården, der den ble liggende til det ble vinterføre og den kunne transporteres til smelteovnen på Bærums Verk. Det ble et trafikk-knutepunkt her, med lossing og lagring av malm, malmtransport om vinteren og trafikk på Den Drammenske Kongevei rett forbi det hele. Kanskje ble området allerede kalt Sandvika, og det ble etter hvert navn på hele området (på samme måte som Lakseberget har utvidet sitt “revir”, jfr. siste ukes blogg).

Omtrent samtidig som Malmskrivergården ble reist, ble det gitt bevilling til skysstasjon i området. Men så gammel er ikke bygningen der Sandvika Gjestgiveri (på folkemunne “Geita”) holdt til, og som fortsatt ligger der. Snorre Skaugen, forrige eier av Gjestgiveriet, omtaler en tinntallerken fra 1787 funnet innerst i et kjellerrom. Den kan tyde på at eldste del av bygningen er fra den tiden. Fra 1863 drev i hvert fall Andreas Narvesen skysstasjon med statlig tilskudd i nåværende bygning. Men det ble nye tider: i 1872 kom jernbanen til Sandvika, og stedet hadde også dampskipsanløp om sommeren. Og da også bilen ble et utbredt transportmiddel, ble skysstasjonen etter hvert nedlagt. Vertshusvirksomhet med overnatting var det i noen år fra 1923, før økonomien gjorde at det ble redusert til et rent serveringssted. Heller ikke det lønte seg særlig før Marie Olsen overtok i 1934 og drev stedet under navnet Sandvika Gjestgiveri. Hennes sønn fortsatte virksomheten frem til 1969. Det er rart å tenke på at da var “Geita” og Løkke restaurant de eneste to spisestedene i Sandvika. I dag er det flere av dem enn jeg har tall på. At Sandvika Gjestgiveri ble nedlagt, var kanskje en virkning av at E18 ble lagt i bro over Sandviksbukta, ødela utsikten og var en støykilde man ikke kunne slippe unna. Siden 1969 har det vært kontorer og bolig i bygningen.

Mellom Malmskrivergården og Sandvika Gjestgiveri ligger Städegården. Den har jeg tidligere fortalt om i blogginnlegget Städegårdens stadier. Butikklokalene der Stayclassy holder til, var i min oppvekst atelier og butikk for fotograf Aksel Larsen, Der leverte jeg familiens sort/hvitt-film til fremkalling, “Én kopi av hver”, og jeg synes ennå jeg kan kjenne lukten av fotokjemikalier. Som liten syntes jeg Larsen så litt skummel ut. Men han var en dyktig fotograf, ikke minst av lokalmiljøet, og i Bærum biblioteks bildesamling kan man bla seg gjennom mer enn åtti av hans bærumsbilder. Ett av dem, tatt rett utenfor fotoatelieret, er litt spesielt, og jeg skrev om det her i bloggen for et par år siden.

Malmtransporten forsvant etter hvert fra stranden nedenfor Malmskrivergården, men området tilhørte Bærums verk. Verket ble en del av Løvenskiold-Vækerø, som også eide store skogområder. Da gikk transporten fra land til sjøen, og sjøområdet ved Malmskrivergården ble “utskipningshavn” for tømmer. Fra veistumpen som gikk inn på området, var det bygd et skråplan av tømmerstokker ut i sjøen. Tømmerbilene kjørte frem til skråplanet, og lastestøttene på sjøsiden av bilen ble fjernet. Så ble ramper plassert foran hjulene på motsatt side, og når bilen ble kjørt oppå rampene, veltet tømmerlasset, som var buntet sammen, ut i sjøen. Når det lå fire-fem rader med slike bunter etter hverandre langs hele stranden, kom en slepebåt og dro dem med seg forbi Høvikodden og ut Store Ostøysund til Tofte, tror jeg. Tømmerutskipningen foregikk helt til motorveibroen ble bygd på begynnelsen av 1960-tallet.

Rett opp fra tømmeranlegget var det metallindustri. Brødrene Berntsen overtok baker Andersens lokaler bak Städegården, og utvidet etter hvert. Bedriften flyttet til Hønefoss i 1992, og bygningene er nå i bruk som bilvaskeri og diskotek. Dette er de siste restene av all den industrien som fantes i Sandvika. Tretten industribedrifter ble presentert i en utstilling som Sandvika museum Lofthe hadde kalt Arven etter Brambani.

Donato Brambani var Sandvikas industrietablerer rundt forrige århundreskifte, og han bodde sine siste år i Villa Bergli, villaen som kneiser i åsen rett ovenfor Sandvika Gjestgiveri. Bærums første telegrafstasjon holdt til i villaen før Brambani overtok den, og den er nok mest kjent som “Telegrafbygningen”. Senere har Televerket “prydet” nærområdet med industriaktige murbygninger. De inneholdt telefonsentraler, men disse er nå ute av bruk.

Området utenfor den siste urørte delen av Sandvika er i dag stort sett fylt opp av veier. Jeg unnlater ikke å gjøre oppmerksom på at det kan tilbakeføres for en stor del til hvordan det så ut i 1920. Det er vist i innlegget Ny ide for Sandviksbukta her i bloggen i desember, og presentert enda bedre helt til slutt i orienteringen gitt til Planutvalgets “formøte” 7. februar (17 minutter fra start).
___________________________________________________________________________
I bloggen står disse innleggene om Sandvikas lokalhistorie:
“Gamlebyen” i Sandvika: Det som forsvant
“Gamlebyen” i Sandvika – urørt siden ca. 1900
Kolonialbutikken i Sandvika
Apotekergården i Sandvika med fortidens apotek
Løkke i Sandvika
Løkketangen, trebyen som kunne blitt Sandvikas “gamla stan”
Kadettangen var for lenge siden en tange
Arkitektur i mitt nærmeste nabolag
Sandvikas driftige damer
Gamle bilder fra Sandvika og Blommenholm
SCHWABENLAND – lokal krigshistorie med fjerne forgreninger

.
(Innlegget ble påbegynt 19.02.2019 og fullført 21.02.2019)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no