Alle innlegg av Torgeir Oma

Torgeirs Tanker om Tilværelsen
Nr. 10,   årgang 2

___________________________________________________________________________

Vil du følge denne bloggen? Registrer deg øverst i spalten til venstre, så mottar du hver lørdag melding om innholdet i ukens blogg.

Share

Dette er 17. gang en ny utgave av Torgeirs Tanker om Tilværelsen blir publisert.
___________________________________________________________________________

SIDEN SIST:

 

Når en stormakt får ny leder

Mandag 11. mars 1985 ble Mikhail Gorbatsjov utnevnt til generalsekretær for Sovjetunionens kommunistparti og dermed også til landets leder. Såvidt jeg husker var han et helt ukjent navn for folk flest.  Og han var så ung – bare 54 år! Vi var vant til Sovjet-ledere som så ut til å trenge et stativ for å holde seg oppreist når de overvar feiringen på Den røde plass 1. mai.

Gorbatsjov var annerledes – ung og dynamisk. Hans to paroler, glasnost (åpenhet) og perestrojka (forandring, omstrukturering) gjorde Sovjetunionen til et land med større frihet både politisk og økonomisk. Men for resten av verden var det nok mest merkbart at Gorbatsjov sammen med USAs president Ronald Reagan innledet avspenning mellom øst og vest, med det resultat at “jernteppet” forsvant. Jeg kan huske at jeg satt med gledestårer i øynene og så på TV-reportasje fra Berlin 9. november 1989, der folk uten hindring krysset muren og dødssonen langs den. Etterkrigstiden var slutt! Gorbatsjov var en del av årsaken til at Murens fall ikke endte i et blodbad, og det var høyst fortjent at han i 1990 fikk Nobels fredspris.

Slik Russland og verden ser ut i dag, kan man undres om arven etter Gorbatsjov er særlig godt forvaltet. Han har selv synspunkter på dette i en bred omtale som Per Anders Johansen hadde i Aftenposten på 85-årsdagen hans 4. mars 2016 og – mer pessimistisk – i en artikkel av Trym Mogen i Dagbladet 27. januar i år.

Et sitat fra Mikhail Gorbatsjov bør mange legge seg på hjertet: “Verden har mange mangler, der mangelen på nytenkning er den største.”

___________________________________________________________________________

Share
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget
Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

.

8. mars post festum

Siden det internasjonale kvinneåret i 1975 har FN markert 8. mars som kvinnenes internasjonale dag. Hvordan dette kom i stand, har jeg ikke klart å finne ut av. Hvis det ble votert over saken, skulle jeg f. eks. gjerne visst hvordan Saudi-Arabia stemte.

Her i landet fikk markeringene onsdag stor dekning i alle medier. Uten å bruke mye tid på undersøkelser er jeg nokså sikker på at mannsdagen ikke fikk tilsvarende mediedekning, om noen.

En del fenomener skulle jeg gjerne undersøkt nærmere:

    • Kvinner er i mindretall blant toppledere. Skyldes det et “glasstak” som hindrer kvinner i å nå opp, eller skyldes det at få kvinner søker disse stillingene?
    • Menn tjener mer enn kvinner. Er det slik på alle arbeidsplasser, eller er dette et utsagn om generell statistikk?
    • Langt flere kvinner enn menn arbeider deltid. Er kvinnene tvunget til deltid, eller ønsker de det?
    • Arbeiderpartiet har vedtektsfestet “kjønnslig balanse” i alle sine styrende organer. Men bare to av nitten fylkespartiledere er kvinner. Hva skyldes det?

Svar på disse og mange liknende spørsmål har ikke jeg. Og mye kan tyde på at svarene avhenger av hvem som svarer.

Av og til blir vi norske betraktet gjennom ikke-norskebriller. Somalisk-norske Kadra Yusuf er en av de som kan se oss slik. Noen dager før 8. mars hadde hun et tankevekkende innlegg i Dagsavisen under oveskriften Damer og demokrati.

I Aftenposten har det siden slutten av mars gått en debatt om gutter og utdanning  (som en opptakt til 8. mars?). Der kom det frem mange interessante synspunkter, og som ventet ble debattantene ikke enige. En kronologisk liste med overskriftene for innleggene gir en grei oppsummering av debatten. Listen har lenke til innleggene.

På bakgrunn av det jeg har skrevet ovenfor, er det vel ingen overraskelse at kvinnedagen ikke ble markert her i huset. Og mannsdagen? Jeg markerte ikke den heller. Hvis du ikke vet når mannsdagen er, må du lese første utgave av denne bloggen.

Som forsvar mot iltre henvendelser avsluttes dette innlegget med to lenker, som begge er knyttet til språk. Siste program i serien Eides språksjov ble sent 8. mars, og hadde ord til ettertanke i anledning dagen. Amtmandens Døtre ga ut én plate på 1970-tallet, der bl. a. Synonymordboka finnes. Lenkene er valgt fordi jeg ikke bare er kvinnedagsvegrer, jeg er også språknerd!

___________________________________________________________________________

Share
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget
Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

.

Hijab, revy og “nazi-frisør” – igjen

Det er ingen tvil om at Bryne-frisøren Merete Hodne er sterk motstander av innvandring, og hun bruker uttrykk i den sammenhengen som går langt ut over hva det jeg synes er rimelig. Likevel støtter jeg henne fortsatt (se begrunnelse 25.02.2017) når hun ønsker at Løgnaslaget skal slutte å kalle henne “nazi-frisør” i et revynummer.

Hun gikk til retten med dette, og saken har vært oppe denne uken. NRKs reportasjer har forsterket min støtte, særlig innslaget i Dagsrevyen. Der satt Løgnaslagets to representanter i retten iført hodeplagg som jeg umiddelbart assosierte med nazistenes konsentrasjons- og utryddelsesleirer under siste verdenskrig. Det synes jeg var respektløst, og jeg er overrasket over at tingretts-dommer Magne Revheim Mæland tillot det (se kommentar).

Første gang jeg hørte NRK omtale saken, var i Dagsnytts hovedsending om morgenen 8. mars. De første ca. 40 sekundene gjorde at jeg stusset fordi jeg kjente saken etter å ha omtalt den her (resten av innslaget besto av intervjuer ut fra spørsmålet om ytringsfrihet):

 Intro (Anders Borgen Werring)
 “I dag møtes frisøren Merete Hodne og revygruppa Løgnaslaget i  Stavanger tingrett. Hodne er dømt for å nekte en kvinne med hijab adgang til frisørsalongen og ønsker nå å stanse et nummer i revyen som gjør narr av henne.”
Nyhetsinnslag (Eirik Gjesdal):
(Kort lydklipp av revynummeret) “En sang blir fremført på en revyscene. Det skjer nesten hver kveld i Norge. Men dagen i dag er spesiell. For i dag skal Merete Hodne fra Bryne forsøke å stanse videre framføring av hijab-nummeret til revygruppa Løgnaslaget i Stavanger.” 

Dagsnytt påstår her at Merete Hodne vil forby et revynummer, mens det hun ønsket, var å hindre at uttrykket “nazi-frisør” ble brukt om henne. Etter at innslaget var gjentatt i Kulturnytt, ble saken riktig referert i senere nyhetssendinger og i Dagsrevyen, likevel oppfatter jeg ikke NRK som nøytral referent. For også den andre opplysningen i introen er feil: Hodne er ikke dømt, saken er anket til Høyesterett. Dagsrevyen omtaler henne i sin intro som “den hijab-dømte frisøren”, hva nå det betyr. Dagsrevyens innslag om dommen refererer Hodne i introen, mens bare Løgnaslaget er intervjuet og får komme med sin begrunnelse for hvorfor de mener dommen er riktig.

Tingretten tok ikke Merete Hodnes krav til følge. Når Løgnaslaget nå har “fått rett”,  synes jeg de kunne være rause og bruke et annet uttrykk i revynummeret enn “nazi-frisør”.

(Se også omtale under Alternative fakta – uke 10)

1 kommentar

___________________________________________________________________________

Share
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget
Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

.

Radiolyd på innpust

Viktige kvalifikasjoner for en utenriksreporter er å ha solide kunnskaper om det området som skal dekkes, å klare å holde oversikt over aktuelle temaer og å lage reportasjer som gir et riktig bilde.  Der synes jeg begge de to som omtales nedenfor, scorer høyt.

Men for en radiolytter blir det også viktig hvordan ting sies.  Om stemmeklang o.l. er blant NRKs ansettelseskriterer, vet jeg ikke. Men jeg undres over at de man hører, ikke får mer hjelp til å bøte på sine svakheter. Jeg har studert to utenrikskorrespondenter som jeg har lagt merke til når det gjelder stemmebruk, særlig i fri samtale med studio her hjemme.

Gro Holm er for tiden NRK-korrespondent i USA. På lydgrafikken nedenfor er avmerket de gangene hun puster inn i løpet av et innslag på ca. 30 sekunder. Det hadde ikke vært nødvendig å markere pustingen.  Den høres – etter mitt syn sjenerende godt. For sammenlikningens skyld har jeg tatt med et like langt klipp med Tove Bjørgås, også USA-korrespondent. Omtrent like mange innpust, men knapt hørbare.

I Moskva er Morten Jentoft korrespondent for NRK. Hans innpust er også godt hørbar. Når han snakker uten manus, har han den uvanen å legge inn et “da” i setningen ganske ofte, og han famler en del med å finne ord. Jeg har sammenliknet ham med Sigurd Falkenberg Mikkelsen, tidligere korrespondent i Midt-Østen, for tiden “uten portefølje”, tror jeg.

Nå kan en forklaring på så tydelig hørbar innpust være at studioforholdene, bl. a. plassering av mikrofonen, ikke er optimale. Det skulle man jo tro de er i NRKs nyhetsstudio, men også blant nyhetsoppleserne er det folk med “pusteproblemer”, f. eks. Ida Creed:

Mens jeg arbeidet med lydfilene ovenfor, kunne jeg ikke dy meg for å lage to klipp med bare innpust (Gro Holm og Morten Jentoft må ha meg tilgitt) fra to reportasjer med en lengde på 3-4 minutter.

Gro Holm:
Øverst: Hele innslaget (2 min 58 sek)
Nederst: Samlet innpust (18 sekunder, ca. 10 %)

Morten Jentoft:
Øverst: Hele innslaget (3 min 36 sek)
Nederst: Samlet innpust og “da” etc. (28 sekunder, ca. 13 %)

___________________________________________________________________________

Share
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget
Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

.

Alternative fakta – uke 10

Om uttrykket alternative fakta (AF)
.

oooOOOooo

AF-1: Løgnaslaget velkommen til Tyrkia: Tyrkias president Erdogan nøler ikke med å “trekke nazi-kortet”, slik Aftenposten skriver. Det skjedde først i en karakteristikk av Tyskland og Angela Merkel, og i går med tilsvarende karakteristikk av nederlandske politikere. I en pressekonferanse torsdag ble Erdogan spurt om sitt syn på at den norske revygruppen Løgnaslaget agerer på samme måte. Her er svaret:

oooOOOooo

AF-2:  Ski-VM 1: Forrige uke var det VM på ski i Lahti. På sendeplanen nedenfor (NRK1 og NRK 2 under VM) har jeg markert sportssendingene med rødt. Deprimerende for en sportsvegrer!

Sportssendinger under VM markert med rødt i sendeplanen for NRK1 og NRK2

Dette er ikke nytt. Innlegget nedenfor sto i Aftenposten 11. august 2012, under sommer-OL i London.,

oooOOOooo

AF-3:  Ski-VM 2: Som kjent gikk det dårlig for de norske deltakerne i ski-VM. Tolv nasjoner deltok, med et samlet folketall på litt over 900 millioner. At Norge, med en befolkning på 0,58 prosent av dette, bare tar 28,6 prosent av medaljene, er en skandale. Sannsynligvis var alle de andre dopet. Men det skal bli verre, i følge Marthe Nyløkken Helseth i NRK radiosporten:

oooOOOooo

AF-4: TV-teknikk: TV er et komplisert medium. Det kreves mye teknikk for de enkleste ting. Eller man kan, som Linda Eide, gjøre det kompliserte enkelt:


Serien Eides språksjov hadde siste program onsdag. Vi vil ha mer!

oooOOOooo

AF-5: Stortingsvalg: Ett av innleggene i forrige utgave orienterte om reglene for å stille liste ved stortingsvalg. Jeg er litt skuffet over at ingen har tatt kontakt for å stille liste med meg som kandidat. Uten å ville legge føringer, kan jeg antyde at et mulig partinavn ville være Festlig Folkeparti.  Men enda bedre er nok Misfornøydes Parti, for med det navnet vil partiet alltid være sikret flertall. Med den rausheten som preger denne bloggen, lenker jeg også til Vidar Kvalshaugs presentasjon i Dagsavisen av Poetisk Sakteparti. Lenken går med hilsen til de jeg kjenner som er medlem av et parti med de samme to forbokstavene.

___________________________________________________________________________

Share
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget
Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

.

Torgeirs Tanker om Tilværelsen
Nr. 9,   årgang 2

___________________________________________________________________________

Vil du følge denne bloggen? Registrer deg øverst i spalten til venstre, så mottar du hver lørdag melding om innholdet i ukens blogg.

Share

Dette er 16. gang en ny utgave av Torgeirs Tanker om Tilværelsen blir publisert.
___________________________________________________________________________

SIDEN SIST:

Ny overskrift øverst på siden: Sandviksbukta i dag. Det innebærer at denne bloggen blir oppdatert daglig, men bare med et bilde. Siden er foreløpig et eksperiment.

Antonio og Miriam – to musikalske enere

I dag er fødselsdagen for to musikere som har gledet mange.

Miriam Makeba, som døde i 2008, ville fylt 85 år i dag. Hun vokste opp i det rasedelte Sør-Afrika, og i tillegg til å være musiker, ble hun også en talsperson – etter hvert i landflyktighet – mot apartheid-styret. På YouTube ligger alle sangene hennes, og jeg anbefaler to: The Click Song (få med hva hun sier før musikken begynner, det er noe for språknerder!) og Pata Pata.

Antonio Vivaldi (1678-1741) er en av de store barokk-komponistene. Personlig er jeg særlig glad i hans fiolinkonsert i a-moll (RV 356) fordi jeg selv spilte den i yngre dager da jeg kunne ta meg frem på en fiolin. Det skjedde helt solo, uten orkester, i spilletimene hos kapellmester Einar Nordbø. At jeg aldri fikk noe særlig dreis på fremføringen, skyldtes ikke hans innsats, men snarere min mangel på samme.

___________________________________________________________________________

Share
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget
Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

.

Stortingets medlemmer – hvem bestemmer egentlig?

Innen 31. mars må listeforslagene til Stortingsvalget være innlevert. For at en liste skal bli godkjent, kreves 500 underskrifter fra stemmeberettigede i det fylket listen gjelder (litt enklere regler for registrerte politiske partier). I praksis er det bare politiske partier som stiller liste ved stortingsvalg.

I 2014 var ca. syv prosent av befolkningen medlem av et politisk parti, og andelen partimedlemmer har neppe steget særlig siden da. Det er disse syv prosentene som kan delta i partienes nominasjonsmøter, og jeg tror ikke alle gjør det. Men også nominasjonsmøtet får seg forelagt et forslag, så når det kommer til stykket, sitter nok svært stor makt i fylkespartienes valgkomiteer. De foreslår navnene på listen og hvilken rekkefølge navnene skal stå i. Med nitten fylker og sytten registrerte politiske partier blir det en nokså liten gruppe mennesker som har svært stor innflytelse på hvem som til slutt blir valgt. Det kan dreie seg om færre enn tusen personer. Her snakker vi om en elite!

Andre måter å stille kandidater på er fullt ut tenkelige. Én mulighet er å  kreve færre underskrifter for å stille liste. En annen mulighet ville være å sløyfe kravet til underskrifter helt, slik at hvem som helst med stemmerett kunne stille til valg uten først å være nominert. Man kan også tenke seg andre valgkretser enn fylkene, f. eks. hele landet eller en større region enn fylket.

Når valgdagen opprinner, regner de fleste med at hver stemme teller likt. Det er en sannhet med visse modifkasjoner. Vår valgordning gjør at velgere i spredt befolkede områder “teller mer” en velgere i tettbygde områder. Derfor trengtes bare 7.419 velgere for å få valgt en Finnmarksrepresentant ved stortingsvalget i 2009, mens det tilsvarende tallet for Oslo var 19.007. Valgordningen gir også fordel for store partier, slik at de får større uttelling i mandater enn mindre partier (“styringstillegg”). Summen av slike regler gjorde at ved stortingsvalget i 2009 “vant” de rødgrønne med 47,7 prosent av stemmene mot de borgerliges 49, 6 prosent (tilsvarende tall for 2013-valget var 40,4 og 54,0).

De som velges, forutsettes å følge sitt partis program i valgperioden. Men det eneste sikre man kan si på forhånd om den perioden, er at alt – også det uventede – kan skje. Derfor er personene som velges viktige, velgerne må kunne stole på at de som blir valgt, kan ta kloke og veloverveide avgjørelser i uforutsette situasjoner. Og derfor hviler et stort ansvar på den lille gruppen som i realiteten avgjør hvem som blir stortingsrepresentanter.

1 kommentar
___________________________________________________________________________

Share
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget
Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

.

SCHWABENLAND – lokal krigshistorie med fjerne forgreninger

I desember 1944 ble det tyske marinefartøyet SCHWABENLAND slept inn til Sandvika. Dermed ble Sandviksbukta en av de siste ankringsplassene for dette skipet, som har historie og historier knyttet til Antarktis, til Sandvika-fotografen Aksel Larsen, til Egersund, til Arendal og – for de spesielt interesserte – til månen.

SCHWABENLAND og oppholdet i Sandviksbukta

SCHWABENLAND og Antarktis

SCHWABENLAND-ekspedisjonen i fri fantasi

Asker og Bærums Budstikke 16. november 1945. Klikk på bildet for leselig tekst.

 

 

 

 

 

SCHWABENLAND og oppholdet i Sandviksbukta

Selv om krigen åpenbart gikk mot slutten, var nok SCHWABENLAND i Sandviksbukta noe mange engstet seg for. Skipet var et potensielt bombemål, og på den måten en trusel mot Sandvikas sikkerhet. Det var heller ikke noen pryd for øyet der det ruvet mellom Danmark og området nedenfor Rådhuset.

Skipet som lå i Sandviksbukta var opprinnelig et lasteskip med plass for ti passasjerer, sjøsatt i 1925 i Kiel med navnet SCHWARZENFELS. I 1934 ble skipet ombygd til katapultskip, og omdøpt til SCHWABENLAND. Katapultskip hadde en “utskytningsrampe” for sjøfly som senere kunne heises ombord igjen. Skipstypen var anvendelig til flere formål før helikopteret kom i bruk på 1940-tallet.

1: Fly “påarkert” på akterskipet. 2: Fly klart på utskytingsrampen. 3: Fly tar av fra utskytingsrampen. 4: Fly heises om bord etter landing på sjøen.

Høsten 1939 ble SCHWABENLAND overtatt av den tyske marine. I mars 1944 ble skipet skadet av en britisk torpedo og satt på grunn i nærheten av Egersund. Senere ble det brakt flott og slept først til Oslo og deretter til Sandviksbukta. Der lå det også i maidagene 1945, da hjemmestyrkene inntok Sandvika og opprettet vaktpost i veikrysset ved Rådhusparken.

Frigjøringsdagene 1945: SCHWABENLANDs master ses bak trærne rundt Rådhusparken.

Som nevnt i et tidligere innlegg om Städe-gården tror jeg fotograf Aksel Larsen har tatt ett av sine prospektkort-bilder av Sandvika fra SCHWABENLAND.  Etter at jeg skrev det, har jeg funnet et Mittet-prospektkort som beviselig er tatt fra aktermasten på SCHWABENLAND fordi bildet viser utskytningsrampen for fly nede i venstre hjørne. Aksel Larsen har stått lavere og nærmere, og har fått et mye mer levende bilde. Det går nesten an å se av bildene hvilken av fotografene som har tilknytning til Sandvika.

Sandvika fotografert fra SCWABENLAND i 1945-46 av Mittet-foto (øverst) og Sandvika-fotografen Aksel Larsen (nederst).

SCHWABENLAND skal ha blitt brukt som losjiskip for allierte soldater i 1945. Det var også på tale som midlertidig husvære for studenter, men ble ansett som for lite. Skipet lå der da Asker og Bærums Budstikke skrev om det i november (ovenfor), og ble buksert ut igjen fra Sandviksbukta sommeren 1946.

SCHWABENLAND bukseres ut fra Sandviksbukta sommeren 1946.

SCHWABENLAND ble til slutt fylt med granater med giftgass, slept sørover og senket 25 nautiske mil sørøst for Arendal.

På nettsiden ddghansa-shipsphotos.de fortelles (på tysk) hele SCHWABENLANDs historie – unntatt oppholdet i Sandviksbukta.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

SCHWABENLAND og Antarktis

Nordmannen Roald Amundsen og hans fire menn kom som de første mennesker til Sydpolen 14. desember 1911, fem uker før briten Robert Scott og hans fire menn. Med dette fikk Norge oppdagerrettigheter i Antarktis. Men det hadde vært norsk aktivitet der før Amundsen-ekspedisjonen. Siden 1904 hadde C. A. Larsen drevet hvalfangst i Antarktis fra Grytviken på Sør-Georgia. Likevel ble det britene som kom til å hevde terrioriale rettigheter i området, og Norge underordnet seg dette.

Fra 1927 førte Norge en mer aktiv politikk i Antarktis. Hvalfangstrederen Lars Christensens NORVEGIA-ekspedisjoner hadde fullmakt til å annektere nytt, “ledig” land, og erklærte Bouvetøya og Peter 1.s øy som norsk “biland”.  Fortsatt var det Storbritannia som dominerte i området, men etter kontakter mellom den norske og den britiske regjeringen gikk britene med på å la Norge annektere land i Øst-Antarktis.  Saken ble imidlertid stort sett liggende i bero til 1938, da Hitler-Tyskland kom på banen.

Dosent Adolf Hoel, stifter og leder av Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser, hadde gode kontakter i Tyskland. Gjennom disse kom han under vær med at tyskerne hadde sendt av gårde en ekspedisjon til Antarktis med katapultskipet SCHWABENLAND. Han varslet regjeringen, og bare fem dager før SCHWABENLAND ankom Antarktis, annekterte Norge Dronning Maud Land i Øst-Antarktis..

SCHWABENLAND-ekspedisjonen etablerte ikke noen base på land. Men de to medbrakte flyene ble flittig brukt. Det ble tatt luftfoto av området, og flyene slapp spesialkonstruerte sylindere med hakekorsflagg flere steder. Tyskland avviste den norske anneksjonen, og da SCHWABENLAND kom tilbake til Tyskland, ble området i Antarktis erklært som en tysk antarktisk sektor og fikk navnet Neu Schwabenland.

Etter krigen er det tyske kravet på området ikke blitt reist på nytt. I forbindelse med det internasjonale geofysiske året 1957 fikk også Dronning Maud Land status som norsk biland. Den norske forskningsstasjonen Troll ble etablert der i 1990. I 2005 ble den åpnet av dronning Sonja som helårs forskningsbase.

Opplysningene ovenfor bygger for en stor del på artikkelen Vår sydligste provins – fortellingen om Dronning Maud Land av Odd Gunnar Skagestad. Hele artikkelen anbefales!

 

 

 

 

 

 

 

SCHWABENLAND-ekspedisjonen i fri fantasi

SCHWABENLAND-ekspedisjonen i 1939 fikk sin fortsettelse i fantasien. Science fiction-filmen Iron Sky fra 2012 forteller om en gruppe tyske vitenskapsfolk og militære som, før Tyskland var endelig beseiret, klarte  å komme seg til Antarktis og det tysk-annekterte området Neu Schwabenland. Her etablerte de en hemmelig, underjordisk base, der de fortsatte utviklingen av luftfartøyer. Sent i 1945 ble disse brukt til å frakte folk og utstyr til månen, der basen Schwaerze Sonne (Svart Sol) ble etablert på månens bakside. På basen bygges en invasjonsflåte av romskip som skal overta Jorden når tiden er inne, visstnok i 2018. Filmen er vist på NRK, som omtalte den svært positivt.

Men noen ser også ut til å tro at filmen forteller sannheten. På flere nettsteder kan man lese forskjellige versjoner av Verdenskonspirasjonen, som er så stor at den kanskje bør staves med to store forbokstaver: VErdenskonspirasjonen. Tro det den som vil.

___________________________________________________________________________

Share
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget
Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

.