Andre blogginnlegg om Sandvikas lokalhistorie: se lenker under dette innlegget.
___________________________________________________________________________
Da Sandvikas moderne historie begynte i 1872 ved at Drammensbanen kom, var ikke kvinner synlige hverken i politikk eller næringsliv. Likevel satte noen få kvinner sitt preg på det nye tettstedet, og de har fått etterfølgere frem til i dag.
Julie Randers
Søstrene Petra og Olava Tjernsli
Ranveig Andresen
Dagens damer
.
.
.
Julie Randers
Julie Randers Christiansen har selv fortalt om sin første tid i Sandvika. Hele hennes historie er tilgjengelig på slektsgranskingsnettstedet Geni i form av et brev til hennes barnebarn. Til Sandvika kom Julie Randers Christiansen med sine barn vinteren 1896/97 fra Hvaler. Hun var nylig blitt enke, hadde solgt alt famlien eide og reist til Sandvika for å etablere seg der. I brevet til barnebarnet forteller hun om hvordan hun kom i gang med sin manufakturforretning ved lån via bekjentskaper og med hjelp fra kjøpmenn i Sandvika. Hun leide lokaler i trebygningen i sveitserstil som lå der Løkkeåsveien gikk opp i en bratt bakke fra Drammensveien (senere Ringeriksveien, nå Elias Smiths vei). For å få økonomien til å gå rundt, tok hun “en lærer i pensjon og 3 damer i middag”. I tillegg drev hun som syerske, noe som helst ble nattarbeid. Slik fikk butikken hennes etter hvert et godt økonomisk fundament.
I 1910 døde eieren av gården der Julie Randers leide lokaler. Hun risikerte nå at leieforholdet kunne bli oppsagt av nye eiere, og for å sikre forretningen kjøpte hun selv gården, også denne gangen med god økonomisk hjelp. Randersgården, som den nå ble kalt, var en stor bygning som var dårlig vedlikeholdt. Men hun fikk den renovert, og som eier fikk hun også inntekter av forskjellig utleie, bl. a. til klasserom for Evje skole mens den nye skolen ble bygd, og til kommunekassereren. Det siste viste seg å trekke kunder, fordi man måtte gå gjennom butikken for å komme til kommunekassereren.
Ved siden av å drive butikken, deltok Julie Randers i det lokale foreningslivet. Hun var mangeårig formann i Sandvikens kvinneforening. Og hun var den første kvinne som ble valg inn i styret for Sandvikens vel.
I 1934 overlot Julie Randers Christiansen forretningen til sin svigerdatter (tror jeg) Katharine Randers. Men hun eide fortsatt gården, der hun bodde i tredje etasje, og hun var hjemme da det brøt ut brann 3. juledag 1938. Det var en dramatisk brann, fremgår det av reportasjen i Asker og Bærums Budstikke. Heldigvis ble alle husets beboere reddet ut, men bygningen var totalskadet.
Den nye Randersgården reiste seg i løpet av et par år, og står nå som et solid minnesmerke over en av damene som etablerte dagens Sandvika.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
Petra og Olava Tjernsli
Søstrene Petra (f. 1869) og Olava (f. 1871) Tjernsli kom fra Sollihøgda, og startet kolonialbutikk på Smestad i 1896. Etter en tid flyttet de butikken til Sandvika. Til å begynne med holdt de til i leide lokaler hos brødrene Johnsen. Så flyttet de til Nafstadgården, de samme lokalene som i dag huser SpecSavers.
Men så bygde søstrene sin egen forretningsgård på den andre siden av Drammensveien, som veien gjennom Sandvika het den gangen (senere ble det Ringeriksveien, nå er det Rådmann Halmrasts vei). Der hadde søstrene butikk i første etasje og leilighet i 2. etasje. Denne gården var lenge sentral i gatebildet i Sandvika, og het selvfølgelig Tjernsligården. Den skiftet navn til Helgerudgården først etter at Egil Nordby, som i 1935 overtok gården og butikken etter søstrene Tjernsli, og som kalte butikken Søstrene Tjernslis Eftf., solgte videre til Alf Helgerud i 1951.
T.v.: Tjernsligården en gang mellom 1906 (tomten utskilt 1905) og 1918 (den nye stasjonsbygningen ferdig 1919). T.h.: Helgerudgården (tidl. Tjernsligården) ligger fortsatt sentralt i Sandvika i 1967. Klikk på bildene for stor utgave i eget vindu.
Søstrene Tjernsli var driftige forretningsfolk, og deres “Kolonial-, Mel & Fedevareforretning” ble – som det sto i Petra Tjernslis nekrolog i 1935 – “en av Sandvikas største og mest velrennomerte i sin branche”. Ved siden av dette var de tydeligvis aktive i foreningslivet. Olava var med på å stifte Bærums kjøpmannsforening, satt to år i styret der og var foreningens revisor i 21 år. Hun deltok også aktivt i Selskabet for Sandvikens vel, og var medlem av styret i 1912. Ellers finner vi søstrene gjentatte ganger i trekningslister i Budstikka etter basarer, som de sikkert også hadde støttet med gevinster fra butikken.
At de to søstrene gjorde det godt øknomisk, kan man se av skattelisten for 1907 i Budstikka . Dette var like etter at Tjernsligården sto ferdig, og da hadde begge en årsinntekt på kr 2000 og en formue på kr 8000. Det var helt på linje med kjøpmenn ellers i Bærum.
Olava giftet seg i 1929 (litt usikkert årstall, hun var ugift i 1928) med eieren av nabogården, bakermester Gustav Hagbart Østby, som var blitt enkemann femten år tidligere. Petra forble ugift.
“Damene fra Sandvika, J(ulie) Randers Christiansen og søstrene Tjernsli, sto først i fellesannonsen som de handlende i Bærum hadde i forbindelse med kong Haakons ankomst til Norge i november 1905.
.
.
.
Ranveig Andresen
Ranveig Andresen tilhører generasjonen etter Julie Randers Christiansen og søstrene Tjernsli. Sammen med Oskar Andresen, som hun giftet seg med i 1934, drev hun Sandvika bok- og papirhandel fra slutten av 1930-tallet.
Hennes pikenavn var Johnsrud, et veletablert navn i Lommedalen. Hun må ha fattet interesse for bokhandel tidlig, for i et intervju i Budstikka i 1949 skriver intervjueren: “Fru Andresen har solgt bøker i Sandvika i 20 år”. Hvis det stemmer, begynte hun i Leif Jensens bokhandel i 1929 og fortsatte med Jens Baardseth (Leif Jensens efterf. bokhandel) fra 1935 før hun og ektemannen overtok det hele etter noen år.
Fru Andresen (som damer flest på den tiden “mistet” hun fornavnet da hun ble gift) var bokhandlerdelen av forretningen, mens Oskar “Mika” Andresen tok seg av papirdelen. Det er som en dame i 50-60-årene jeg husker henne, på en tid da hun i praksis var Sandvikas “kultursjef”. Ved siden av bøker kunne man også få kjøpt grammofonplater, mest singler og EPer. Jeg tror bokhandelen lenge var det eneste stedet i Sandvika man fikk kjøpt plater, en tradisjon tilbake til sveivegrammofonens tid. På en hylle inne i ett av bakrommene sto en platespiller med øretelefon, og den ble brukt når kunder skulle høre på en plate før de kjøpte.
Men det var først og fremst bøkene som gjaldt for fru Andresen. En av hennes ansatte på 1960- eller 1970-tallet fortalte om bokhandlerens metode for å sikre seg at kundene fikk service. Når årets bøker kom om høsten, ble de fordelt for lesing til alle de ansatte. Så måtte hver enkelt gi et resymé av den boken hun hadde lest (jeg kan ikke huske at det var mannlige bokhandlermedhjelpere der), slik at alle kunne svare på spørsmål fra kundene. Jeg har også et personlig minne om service fra Sandvika bok- og papirhandel. Det var mammut-salg en gang på 1970-tallet, og jeg leverte bestillingsliste for å hente bøkene senere. Da jeg kom hjem neste dag, lå de i postkassen med faktura. Det hjalp sikkert litt at fru Andresen kjente meg som speiderleder for Trond, men likevel …
Også Ranveig Andresen deltok i foreningslivet. Hun satt i styret i Bærum sogneselskap, der hun ble utnent til æresmedlem. Hun var også medlem av Høirekvinners klubb, men deltok ikke aktivt i politisk arbeid. Ellers er hun mindre synlig i lokalpressen enn forretningsdamene i generasjonen før. Men at hun var godt kjent i Sandvika og Bærum er det liten tvil om. I en omtale av butikkenes vindusutstillinger i forbindelse med kong Haakons 75-årsdag i 1947 får hun rosende omtale som “fru Ranveig Andresen”, uten at hennes tilknytning til bokhandelen blir nevnt i det hele tatt.
Siden det snart er jul, kan det passe å avrunde denne delen med en annonse som sto i Budstikka for akkurat 76 år siden. 21. desember 1942 var midt i den mørkeste krigstiden, og man måtte være forsiktig så okkupasjonsmakten ikke ble provosert. Men var det ikke noe med nisseluer?
.
.
.
Dagens damer
Det er driftige damer i Sandvika i dag også! Fire av dem har vært med i styret for Sandvika museum Lofthe siden starten i 2013. Det de har fått til, er mye på linje med det Julie Randers Christiansen gjorde: fra ingenting har de bygd opp og holdt liv i en institusjon med lokal tilknytning.
Meget velfortjent fikk ildsjelene bak Sandvika museum Lofthe hederlig omtale og diplom da frivillighetsprisen ble delt ut i forrige uke. Bak prisen står Bærum frivilligsentral og Bærum kommune. Det er flott med diplom, men museet trenger først og fremst praktisk støtte. Lokalene i 2. etasje i det tidligere Brekkehuset på Løkketangen er en opplevelse for alle som husker 1950-tallet eller vil fortelle om det. Men det er trangt, og den bratte trappen samsvarer lite med “universell tilgjengelighet”. Rett ved siden av står et annet, kommunalt eid hus fra Løkketangen. Det er tomt, etter at Bjørg Thorhallsdottir flyttet til Sjøholmen. Overlat dét huset til Sandvika museum! Museets femårige historie tyder på at det kan bli en suksess.
___________________________________________________________________________
I bloggen står disse innleggene om Sandvikas lokalhistorie:
“Gamlebyen” i Sandvika: Det som forsvant
“Gamlebyen” i Sandvika – urørt siden ca. 1900
Kolonialbutikken i Sandvika
Apotekergården i Sandvika med fortidens apotek
Løkke i Sandvika
Løkketangen, trebyen som kunne blitt Sandvikas “gamla stan”
Kadettangen var for lenge siden en tange
Arkitektur i mitt nærmeste nabolag
Sandvikas driftige damer
Gamle bilder fra Sandvika og Blommenholm
SCHWABENLAND – lokal krigshistorie med fjerne forgreninger
.
(Innlegget ble påbegynt 12.12.2018 og fullført 20.12.2018)
___________________________________________________________________________
 |
| Følg denne bloggen |
Til innholdsliste for denne utgaven
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
AF4 – Plass for ulike syn: Overskriftene til høyre er begge fra Aftenpostens nettavis. I papiravisen sto de på “for”- og “bak”-side av samme ark. På side 3 advarer 
AF5 – Elbil-teknikk: Det har vært påpekt her tidligere, og jeg gjentar: en el-bil har ikke fordeler! Fordeleren er en del av det elektriske anlegget på en bil med bensinmotor. Utklippet fra Aftenposten viser at Venstre må holde Abid Raja langt unna bilpolitikken, kanskje også biler.
Glenn Miller er nok den første jeg hørte av de tre. Jeg kan ikke huske at hans musikk ble spilt hjemme da jeg var liten, hverken i radio eller på den sveivegrammofonen jeg vokste opp med. Men den må ha vært der, for jeg kjente den igjen da jeg ble eldre og ble interessert i jazz og storband. Historien om Glenn Miller er fortalt i filmen The Glenn Miller Story, som jeg 
