Torgeirs Tanker er denne bloggens “fornavn”, og det er rart hvordan tankene kan fly. Jeg satt med søndagsfrokosten, som vanlig med BBC3-programmet Sunday Morning som lydkulisse.  Og plutselig var jeg tilbake til tidlig 1950-tall og barnetimen for de minste. For musikken fra BBC var Golliwog’s Cake Walk, som Anne-Cath. Vestly brukte som kjenningsmelodi til sine barnetimer. Den gang visste jeg ikke at dette var siste sats i Children’s Corner av Claude Debussy, og hadde jeg visst, kunne jeg ikke engelsk og ville ikke forstått tittelen. Nå vet jeg det (har til og med skrevet om det tidligere her i bloggen), og tankene gikk til annen fransk musikk jeg har hatt glede av.

La fille aux cheveux de lin (Piken med linhåret) er også et pianostykke av Debussy. Men første gang jeg hørte det, var det arrangert for fiolin og piano, tror jeg, og var kjenningsmelodi til et kriminalhørespill basert på Torolf Elsters bok Jeg syntes i hvert fall det var et fint stykke musikk, og foreslo det da jeg som student i musikk grunnfag hadde pianotimer med Babben Lavik. Som pianist ser jeg på meg selv som en delvis brukbar akkordarbeider, men La fille … og stykker med tilsvarende vanskelighetsgrad har jeg aldri følt at jeg har behersket.

Harald Sæverud var ikke fransk, men for meg har hans Rondo amoroso et fransk preg. Jeg spilte det hos Babben Lavik, og kjente musikken fra en plate mine foreldre kjøpte til meg da jeg gikk i 1. eller 2. klasse på folkeskolen. Jeg var blitt innmeldt i skolemusikken, og fikk “grunnutdanning” i skramleorkester i 1. klasse og lærte blokkfløyte i 2. klasse. Eva Sandvik Stugu var lærer, og spilte Kjempeviseslåtten for oss. Det var visst til overraskelse og en smule bekymring for mine foreldre at jeg kom hjem og ønsket meg slik musikk på plate, men den ble kjøpt – og på baksiden var Rondo amoroso. Det ble et avvikende supplement til familiens samling av 78-plater, som ellers bestod av mer dansbar populærmusikk.

Den franske komponisten Erik Satie tror jeg ikke var kjent for meg før flere år etter at jeg tok musikk grunnfag. Av komposisjonene hans er “Gymnopedier” kanskje mest kjent, bl. a. har Herborg Kråkevik satt tekst til en av dem i sangen I tospann fra albumet Herborgs verden. Men de siste ukene har Saties Gnossienne nr. 1 blitt en del av lørdagsunderholdningen, når Sjur Hjeltnes spiller den i Eides språksjov som introduksjon til hennes Til ettertanke. Og da er vi ved veis ende for denne tankeflukten. Linda Eide tenner lyset og har kloke ord å si:

(Innlegget ble påbegynt 10.12.2019 og fullført 10.12.2019)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Det er fortsatt lenge til jul, og ingen grunn til å stresse med julematen ennå. Men over i morgen er 1. søndag i advent, og man kan jo gjøre seg noen tanker om det som serveres “i de tusen hjem” på julaften. I min bekjentskapskrets går det i svineribbe, pinnekjøtt eller lutefisk. Sammen med  torsk hører dette til de solide norske tradisjonene. Når flere dagligvarekjeder nevner kalkun blant julematen, må det være en misforstått overføring av amerikanske tradisjoner rundt Thanksgiving Day. At kokt ørret er julemat, forstår jeg, men pizza Grandiosa godtar jeg ikke. Og Andøy kommune serverte sist jul fiskeboller i hvit saus til pleietrengende eldre uten sykehjemsplass, men gjør kanskje ikke det igjen.

Min julemat er svineribbe. Tidligere ble den tilberedt på tradisjonelt vis i stekeovn, der svoren kunne bli som den ble – jeg synes kjøttet er viktigst. Nå har jeg prøvd en ny tilberedningsmåte etter å ha kommet over nettartikkelen Sous vide for fattigfolk. Sous vide er fransk og betyr “i vakuum”, og metoden består i å langtidsateke vakuumpakket mat ved lav temperatur (60-70 grader). Det finnes eget utstyr for dette: et apparat for å vakuumpakke maten og vannbad der temperaturen holdes jevnt på ønsket nivå gjennom hele steketiden. Jeg gjorde det enklere med det kjøkkenutstyret jeg har. I fryseren lå en tynnribbe (overligger fra i fjor) som var vakuumpakket. Den fikk plass i en ovnsform fra Ikea, som jeg fylte med varmt vann til det sto over ribbepakken. Dette satte jeg i stekeovnen, stilte termostaten på 65 grader og satte i gang varmluftsovnen. For å ha kontroll med temperaturen, brukte jeg et steketermometer som lå i vannet. Litt justering med termostaten var nødvendig, men etter et par timer holdt temperaturen seg jevnt på 65 grader. Steketiden skulle være 36 – 40 timer, så jeg måtte kople ut komfyrvakten som bare gir meg én time om gangen. Men etter fullført tid og nedkjøling kunne jeg pakke ut den saftigste ribben jeg noengang har spist, dog uten sprø svor (den kan skjæres av og “sprøes” separat i stekeovnen). Dette skal jeg gjøre igjen til jul, men da kjøper jeg en vakuumpakket ribbe som er ferdig krydret.

Skulle jeg valgt noe annet enn svineribbe til jul, måtte det bli pinnekjøtt, og det skal være røkt. Dette er mat som er bearbeidet for lagring, så jeg pakker kjøttet i passende porsjonsposer som står i kjøleskapet. Én slik pose blir spist i løpet av julen, og resten går med i løpet av vårhalvåret. Jeg ser at dagligvareforretninger selger pinner til å legge under kjøttet i kjelen slik betegnelsen “pinnekjøtt” tilsier. Skulle jeg tilberedt ved hjelp av pinner, ville jeg nok skåret meg noen bjørkepinner selv. I stedet bruker jeg rist. Etter at kjøttet er vannet ut i et døgns tid, fyller jeg vann opp til risten i kjelen, legger i kjøttet og setter på lokk med lodd. Så skal det dampe i 3-4 timer. Jeg har en vannkoker ved siden av komfyren og etterfyller kjelen med kokende vann når det er nødvendig. Noen bruker tilsetninger i vannet for å gi en ekstra smak til kjøttet (kanskje gjør også pinnene det), så dette er mat som det neppe passer å tilberede sous vide.

Det blir nok også en lutefiskmiddag i løpet av julen. Tar man utgangspunkt i den fisken som trekkes opp av havet, er lutefisk en underlig og svært kronglete tilberedingsmåte. Fisken, vanligvis torsk, skal først tørkes på hjell noen måneder. Så skal den bløtes ut noen dager før den legges et par dager i kaldt vann tilsatt lut. Da er den blitt giftig, så den må igjen legges i kaldt vann i ti dager for å bli spiselig. Alt dette blir for komplisert for meg, så jeg kjøper “fersk” lutefisk som har gjennomgått denne prosessen. Den tilbereder jeg i

ovnspanne dekket med aluminiumsfolie. Ribbefett, bacon og ertestuing er mitt standard tilbehør. Der jeg spiser en årlig lutefiskmiddag på vertinnens fødselsdag, skal hun ha lefse til lutefisken. Ellers har jeg hørt om både hvit saus, geitost, sirup og sennep som tilbehør, uten at det frister. Og tro det eller ei: jeg fant en oppskrift på nettet da jeg søkte etter “lutefisk sous vide“. Oppskriften er på engelsk, men det virker som den har et norsk opphav.

Det som er felles for all julematen som er nevnt ovenfor, fra pizza Grandiosa til lutefisk, er at den i seg selv ikke har noe med selve julens innhold å gjøre. Hva slags mat skulle man da tilberede, mon tro?

(Innlegget ble påbegynt 28.11.2019 og fullført 28.11.2019)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Sist søndag sto plakaten ovenfor plutselig ved innkjørselen til Fredheim, naboeiendommen opp bakken fra Langset. Men naboen har hverken meldt seg inn i Misjonskirken eller i Mållaget. Plakaten er en del av utendørsutstillingen Bedehusland, bilder som fotograf Erlend Berge har tatt av bedehus fra hele landet.

Dette er ikke første utstilling på Fredheim. I “Prestens vognskjul”, en del av uthuset på Fredheim, har Christine Munch tidligere hatt utstilling i forbindelse med Blommenholm Vels 100-årsjubileum og vist frem kunstprodukter av Kjell Munch (1923-2003), hennes far. Utendørsutstillingen Bedehusland  står i den gamle hagen, som er slik den opprinnelig ble anlagt på 1870-tallet. Utstillingen viser mulighetene hagen har som “utstillingslokale”.

Utstillingen Bedehusland har vært vist flere steder, senest utenfor Oslo domkirke. På 1970-tallet var over tre tusen bedehus i aktiv bruk her i landet. Nå er tallet på full fart nedover. I Bærum kan jeg i farten bare huske Høvik bedehus som rent bedehus. Det som

Høvik bedehus (t.v.) lå i svingen fra broen over E18 ned til Sarbuvollveien, Det er revet, mens Folkets hus i Sandvika (t.h.) fortsatt er i drift.

kalles/kaltes Sandvika bedehus, var egentlig menighetshus for Tanum kirke, gitt til menigheten av fru Elise Brodtkorb på Kjørbo. Det store forsamlingshuset i Skogveien på Stabekk var  KFUK/KFUMs Ungdomshuset, som nå er overtatt av Bærum frikirke. Folkets hus er vel arbeiderbevegelsens parallell til de kristne bedehusene. Folkets hus i Sandvika ble bygd av arbeiderne på Hamang papirfabrikk. Det lå også et Folkets hus på Snarøya, trolig reist av arbeiderne ved Snarøen brug, men der er det nå villastrøk. Folkets hus på Høvik, i Høvik skolevei, er hovedkontor for Bærum kommunes hjemmebaserte tjenester, avdeling Blommenholm.

Selv en hedning som jeg fant mye interessant i Bedehusland. Utstillingen begynner ved krysset Gamle Drammensvei / Homans vei og fortsetter i Fredheims hage. Det er utgang i Sandvika-enden av hagen, så dette anbefales som søndagstur eller som en berikende omvei på turen til Sandvika. Men ikke vent for lenge, utstillingen skal videre vestover.

(Innlegget ble påbegynt 28.08.2019 og fullført 28.08.2019)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no