Torgeirs Tanker om Tilværelsen
Nr. 49, årgang 3

Hovedinnleggene sist:
Winston Churchill – beundret i tre generasjoner
80 år siden far begynte butikk i Bjerregaards gate
Ny ide for Sandviksbukta

Mest lest siste måned:
Ny ide for Sandviksbukta (30.11.2018)
Limerick (11.02.2017)
Marianne Heskes kunstprosjekteMarianne Heskes kunstprosjekter (02.11.2018)

________________________________________________________________________

Vil du følge denne bloggen? Registrer deg øverst i spalten til venstre, så mottar du hver fredag melding om innholdet i ukens blogg.

Share

Det er hyggelig om du forteller andre om denne bloggen!
Klikk på merket ovenfor og velg Facebook, Twitter, e-post m.m.m.

Dette er 108. gang en ny utgave av Torgeirs Tanker om Tilværelsen blir publisert.

Share

Navnedag for Hallfrid

Skikken med navnedag er så ny her i landet at det kanskje ikke kan kalles en skikk. Navnedag en katolsk tradisjon fra før reformasjonen, og var knyttet til helgendager. Disse navnene sto i den norske almanakken frem til 1912, og at de ble fjernet, tyder på at de var lite i bruk. Jeg kan ikke huske å ha hørt om navnedag før jeg ble voksen, og jeg oppfattet det som noe vi hadde lånt fra Sverige. Der har skikken hatt sammenhengende tradisjon fra 1700-tallet.  Typisk nok må jeg slå opp i navnedagslisten for å finne ut når jeg selv kan feire.

Uansett: I dag har Hallfrid navnedag. Navnet har sin opprinnelse fra gammelnorsk hallr (=hellestein) og friðr (=vakker). Det er et sjeldent navn, faktisk så sjeldent at jeg ikke finner det i Statistisk Sentralbyrås statistikk over navns historiske utvikling, slik også et søk på Google avslører:

Men i min slekt er Hallfrid et solid navn. Fars yngre søster Hallfrid var den første tanten jeg lærte navnet på. Vel, lærte … jeg klarte å si “tant’ Halla”, og det het hun så lenge jeg gikk på folkeskolen. Som jeg fortalte i forrige utgave av bloggen (80 år siden far begynte butikk i Bjerregaards gate) var hun til stor hjelp for far de første årene han drev sin frukt- og grønnsakforretning. Da far, mor og jeg flyttet hit til Langset, overtok Hallfrid mine foreldres hybel i Marcus Thranes gate 13. Det er nok grunnen til at jeg har et vagt minne om hvordan det så ut der, for jeg var bare to år da vi flyttet ut. Hallfrid var min yndlingstante, også etter at hun giftet seg og flyttet til Lindås. Og hun hadde fortsatt omsorg for meg, noe jeg merket når jeg var på besøk der.

Alle ni Oma-søsknene samlet, trolig tidlig på 1930-tallet. De står etter alder, med den yngste fremst: Hallfrid d.y., Harald, Trygve, Erling, Gunnbjørg, Per, Odd, Einar, Gudrun.

Hallfrid var yngst av de ti barna mine besteforeldre fikk. Av de ti var det én som døde bare ti år gammel, og hun het også Hallfrid. I dag synes vi det er rart å gi et barn navn etter et eldre søsken som er død. Men da jeg syslet med slektshistorie en periode og undersøkte slektsregistre i diverse bygdebøker, så jeg at dette forekom flere ganger. Hallfrid d.e. døde like før jul i 1912, At et av barna døde, var selvsagt en tragedie i seg selv. For bestemor må det ha vært en ekstra stor påkjenning, for hun var høygravid, og fødte min far en knapp måned etter dødsfallet. Hele slekten etter mine besteforeldre har kjent til Hallfrid d.e., og på Omaslektens treff i fjor fikk vi se bilde av henne, de fleste for første gang. Det gjorde sterkt inntrykk, og gjør det fortsatt.

De seks eldste Oma-barna: Gudrun, Einar, Hallfrid d.e., Odd, Per, Gunnbjørg og Erling. Bildet er trolig tatt første halvdel av 1912.

Ifølge Statistisk sentralbyrå er det i dag 207 som heter Hallfrid (74 som eneste fornavn, 133 som første fornavn). Det er knapt fire promille av befolkningen. Da veier det litt opp at det i mine besteforeldres barneflokk var 20 prosent som het Hallfrid.

(Innlegget ble påbegynt 06.12.2018 og fullført 06.12.2018)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Aftenpodden kontra Politisk kvarter

Klikk på logoen for å høre Aftenpodden fra 28. november, innspilt i Chateau Neuf med publikum i salen.

Aftenpodden er Aftenpostens ukentlige podcast der aktuelle temaer blir omtalt og analysert på en uformell måte av programleder Lars Glomnes, politisk redaktør Trine Eilertsen og kulturredaktør Sarah Sørheim. Forrige onsdag gikk den tradisjonelle (?) halvårlige oppsummeringen av stabelen. Podcasten, som kom dagen etter, hørte jeg først i går, og den inspirerte meg til å skrive dette innlegget og lenke til podcasten (I de første to minuttene forteller redaksjonen bare om hvor bra podcasten er. Det har jeg klippet bort, men de har rett.).–

Podcasten, innspilt i Chateau Neuf med publikum i salen, er en intelligent og munter meningsutveksling med seriøst innhold. Gjester i samtalen er Henrik Asheim (stortingsrepresentant for Høyre og formann i finanskomiteen), Ketil Raknes (tidligere statssekretær for SV) og Knut Arild Hareide (stortingsrepresentant og partileder for KrF). Tonen er avgjort uhøytidelig, likevel gjør jeg meg tanker om at de tre gjestene tilhører helt ulike politiske fløyer, men åpenbart har respekt for de andres mening og til og med roser hverandre. I den daglige debatten kan man få inntrykk av at politikere er bitre fiender av sine motstandere. Jeg tror det ville tjene det alminnelige debattklimaet om “ånden fra Aftenpodden” i større grad preget det politiske ordskiftet.

KrFs veivalg på landsmøtet 2.11 var selvsagt et stort tema. To utsagn om dette hørte jeg med stor interesse. Henrik Asheim forklarte hvorfor det var naturlig for Høyre å reagere mot at KrF kunne komme til å forlate den borgerlige siden:

Knut Arild Hareide forklarte hvorfor han hadde valgt å gå inn for forhandlinger med Arbeiderpartiet:

Begge fikk snakke uten å bli avbrutt, og Hareide fikk ros av Raknes for måten han hadde taklet nederlaget på.

Samtidig med  Aftenpodden i Chateau Neuf markerte NRK 50-årsjubileet for Politisk kvarter, som presenteres som “ein av dei viktigaste arenaene for politisk debatt og analyse”. Jeg sluttet å høre på programmet en gang før stortingsvalget i fjor. For det første har jeg liten sans for den debatten jeg ofte hører der. Et eksempel kan være disse sitatene fra daværende justisminister Per Willy Amundsen og senterpartileder Trygve Slagsvold Vedum , som “debatterte” politireformen:
___Amundsen:
___“Senterpartiet er imot alt nytt. Jeg har aldri opplevd en reform ___Senterpartiet er for.”
___Vedum:
___“Det er veldig skummelt som statsråd å sitte på kontoret i ___findressen og si at alle med politiuniform tar feil.”

For det andre synes jeg for mye tid går med til bortimot perfide  utspill fra programlederne i stedet for analyse.

Politisk kvarter er en del av NRKs Nyhetsmorgen, og det er tydelig hva redaksjonen venter av programmet når Ida Creed introduserer det slik:

På en måte er det urettferdig å sammenlikne Politisk kvarter, som sendes hver morgen på hverdager, og Aftenpodden, som kommer som podcast hver torsdag. Når man sammenlikner ressursen bak de to programmene, synes jeg likevel det er en rimelig sammenlikning. For meg virker det som Politisk kvarter vil skape motsetninger, mens  Aftenpodden prøver å forklare forskjeller.

(Innlegget ble påbegynt 06.12.2018 og fullført 06.12.2018)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Når betoning av ord endrer utsagnets mening

Innlegget Hvorfor snakker de så rart i fjor sommer handlet om det jeg synes er merkelig betoning av ord blant folk som snakker i radio. Ofte er det verbet i setningen som får ekstra trykk, og da blir betydningen for meg mer konkret enn om man hadde valgt å betone f. eks. adverbet. Så når Torkild Jemterud sier:

ser jeg for meg gutter som blir skadet , men blir beroliget av slutten:

Til orientering for de få av bloggens lesere som ikke behersker grammatikk: verbet er faller, adverbet er ut.

Samme type betoning gjør at jeg hører Marianne Rustad Carlsen fortelle i et nyhetsinnslag på NRK Dagsrevyen nylig  at arkitektfirmaet Snøhetta befinner seg nær Den norske opera i Bjørvika (kontorene ligger på Akershuskaia) og at Peer Gynt på Gålå skal spilles på en tid hvor Gålåvannet er islagt.

For meg er det forskjell på å “stå bak” noe og å “stå bak” noe. Det første er konkret, det siste abstrakt. På samme måte med “smelte sammen med” og “smelte sammen med” .

Lenge trodde jeg at dette var en uttrykksmåte som kom av at nyheter leses fra et manuskript som ikke nødvendigvis er skrevet av oppleseren. Men fenomenet brer om seg, jeg tror f. eks. ikke at Torkel Jemterud ovenfor leser fra manus. Og i Språkteigen har programleder Torunn Myhre sin egen vri. I sommer og sist søndag har programmet sendt opptak fra et arrangement som Språkrådet og Nasjonalbiblioteket står bak (med betoning på bak!), og som sist søndag ble presentert slik:

Språkteigen sendes på NRK P2, og lytterne der er kanskje litt mer velorienterte enn gjennomsnittet. Men jeg tror mange hører Myhre si “høtt sadu” (to ord) og at det tar litt tid før de skjønner meningen. På bokmål blir det “hva sa du”, og å betone det annerledes enn med trykk på sa, blir rart.

De to betoningsfenomenene jeg har beskrevet, kan jo være noe for Språkteigen å se nærmere på (med trykk på nærmere).

Jeg avslutter med en sportsmelding lest av Marianne Kvamme Amengual, der jeg lurer på om hun antyder noe om fyll i tennissporten:

(Innlegget ble påbegynt 05.12.2018 og fullført 06.12.2018)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Alternative fakta – uke 49


___________________________________________________________________________

AF1 – Vær-terror: I går kveld ble gårdsplassen her på bruket dekket av et 10-15 cm tykt lag av den avskyelige hvite substansen som hvert år på denne tiden legger seg som en klam hånd over alt levende liv. Meteorologene kalte det tidligere for snø eller sne, men har nå tatt i bruk betegnelsen hvit nedbør slik at folk som ikke har vokst opp her i landet, skal forstå hva det dreier seg om. Som brukets vaktmester måtte jeg i dag stå opp i sekstiden for å måke gårdsplassen før noen skulle kjøre ut. Dette gjentar seg år etter år, og nå må noen gjøre noe med det! Det burde være et naturlig tema i regjeringssonderingene/-forhandlingene mellom KrF og Høyre/FrP/Venstre. Se ellers blogginnlegget Der er ingenting i verden så ille som sne … fra februar i fjor.

oooOOOOOO

AF2 – Mattheus 10:29: “Selges ikke to spurver for en øre? Og ikke en av dem faller til jorden uten at eders Fader vil.” Slik står det skrevet, og helt i tråd med bibelens ord var det en meis, ikke en spurv, som hadde falt til jorden tidligere i høst. Det store mysteriet er at den lå midt på gulvet i mitt TV-karnapp, der det ikke er noen åpninger som en fugl kan komme seg gjennom, og heller ingen grunn til at den skulle gjøre det. Godt det ikke var en ørn.

oooOOOooo

AF3 – Dyre drikkevarer: Å sprette champagne, altså å åpne en champagneflaske, er ingen dagligdags foreteelse her på bruket. Heller ikke i Finnmark, om jeg forstår Alf Ole Ask rett i en artikkel i Aftenposten om Arbeiderpartiets oljepolitikk i Finnmark. “I 2013 spratt champagnekorkene i Finnmark, fordi oljeselskapene planla en ilandføring,” står det. Nå er kork et nokså dødt materiale, og det er litt rart at korkene skulle sprette. Men det er jo en fordel at finnmarkingene nøyde seg med korkene, som de sikkert fikk fra noen søringer, og dermed sparte utgiftene til den dyre champagnen. Temaet champagne er ellers berørt tidligere her i bloggen, i innlegget som selvsagt heter Champagne.

oooOOOooo

AF4 – Sandvika-ekspert: Butikken som er avbildet ovenfor, ligger kort vei fra Kommunegården i Sandvika. Jeg tør ikke gå inn i en butikk som kaller seg “Løplabbet” fordi jeg har hørt Alistair Cooke referere en legevenn, som sa omtrent dette: “De eneste gangene jeg jogger, er når jeg må rykke  ut til en pasient som har fått hjertetrøbbel under jogging”. Men kanskje én eller flere av bloggens modige lesere kan gå inn til denne “eksperten på løping i Sandvika” og spørre om raskeste vei hvis jeg skal løpe hjemmefra til Sandvika museum, som ligger i Løkkehaven? Jeg kommer til å gå, ikke løpe, men raskeste vei blir vel den samme uansett tempo.

oooOOOooo

AF5 – Uregjerlige barn: Jeg har hørt at norske barn er beryktet i internasjonal luftfart. Årsaken skal være at de herjer og bråker under flyreisen uten at foreldrene tar hånd om dem. Hvis det er riktig, kan de ha møtt sin overmann, bortsett fra at moren her til slutt grep inn.

(Innlegget ble påbegynt 07.12.2018 og fullført 07.12.2018)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Tilbakeblikk 07.12.2018

Postene under denne overskriften er utfyllende stoff til tidligere innlegg i bloggen.

___________________________________________________________________________

Ny ide for Sandviksbukta (30.11.2018)
Min ide om å gjenskape Lakseberget fikk også plass på Budstikkas debattsider.

Kvinner selv stod opp og strede … (23.11.2018)
Helge Lurås i Resett provoserte visst mange med sitt innlegg der han mente at  de prosessene og omstillingene Forsvaret er inne i, deriblant det at kvinner tjenestegjør i alle posisjoner, burde være en del av det som undersøkes etter at KNM HELGE INGSTAD havarerte. Fra den etterfølgende debatten har jeg forsøkt å følge nettopp den tråden, og har plukket ut seks innlegg, som bør leses i den rekkefølgen de står opplistet. Hvis utvalget bikker i Resetts favør, unnskylder jeg meg med at det oppveies av hva som ellers har vært sagt i mediene om saken.
_____14.11.2018, Resett, Helge Lurås:
Når du banner i «likestillingens» kirke
_____19.11.2018, Aftenposten, Louise K. Dedichen og Janne Haaland Matlary:
Konspiratorisk, ondskapsfullt og primitivt fra Resett om kvinner i Forsvaret
_____20.11.2018, Resett, Erling Marthinsen:
Kjønnskvotert admiral raser mot Resett
_____22.11.2018, Resett, Liv Hegna:
– Mine damer, Lurås´ forslag er ikke konspiratorisk, det er fornuftig
_____22.11.2018, Resett, Helge Lurås:
Resett elsker kvinner som finner sin plass

(Innlegget ble påbegynt 07.12.2018 og fullført 07.12.2018)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Torgeirs Tanker om Tilværelsen
Nr. 48, årgang 3

  • Winston Churchill – beundret i tre generasjoner
    TV-serien The Valiant Years. Churchills taler. Andre Churchill-beundrere. Da havnekranene bukket.
  • 80 år siden far begynte butikk i Bjerregaards gate
    Fruktforretningen Hardanger: Nystartet butikk i 1938. Krigsår med matmangel. Mange småbutikker i gaten tidligere. Nært forhold til ansatte og kunder. Fortsatt rester etter “Hardanger” i lokalene. Virksomheten i lokalene etter “Hardanger”. Et minnesmerke utenfor butikken. Innflyttere driver butikk.
  • Ny ide for Sandviksbukta
    Miljøhensyn gjør at utfylling ikke kan skje. Bane NOR har godkjente massedeponier, Sandviksbukta er ikke godkjent. Ny ide for Lakseberget vil tilnærmet tilbakeføre området til hvordan det så ut før 1964. Momenter til høringsuttalelse.
  • Alternative fakta – uke 48
    Sjakk-VM 1 <¤> Sjakk-VM 2 <¤> Egoist i trafikken <¤> Alkoholreklame
  • Tilbakeblikk 30.11.2018
    Rasjonering i tre generasjoner (23.11.2018) <¤> Kjøp sauekjøtt! (24.08.2018)

Hovedinnleggene sist:
Rasjonering i tre generasjoner
Kvinner selv stod opp og strede …
Bevar Sandviksbukta!

Mest lest siste måned:
Limerick (11.02.2017)
Marianne Heskes kunstprosjekteMarianne Heskes kunstprosjekter (02.11.2018)
19 år siden Fornebu-forurensningen flyttet  (07,10.2017)

________________________________________________________________________

Vil du følge denne bloggen? Registrer deg øverst i spalten til venstre, så mottar du hver fredag melding om innholdet i ukens blogg.

Share

Det er hyggelig om du forteller andre om denne bloggen!
Klikk på merket ovenfor og velg Facebook, Twitter, e-post m.m.m.

Dette er 107. gang en ny utgave av Torgeirs Tanker om Tilværelsen blir publisert.

Winston Churchill – beundret i tre generasjoner

Statue av Winston Churchill (kunstneren er Ivor Roberts-Jones) på Parliament Square i London. Klikk på bildet for å lese Wikipedias artikkel om Churchill.

TV-serien The Valiant Years med kjenningsmelodi av Richard Rogers ble sendt på NRK mens jeg gikk på Valler “kommunale høgre allmennskole” som den da het. Serien handlet om Winston Churchill, og den ukentlige episoden var helt nødvendig å få med seg for meg som gikk engelsklinjen. Churchill, nesten nitti år gammel da, var fortsatt medlem av Underhuset. Han ble gjenvalgt siste gang i 1959, men stilte ikke til gjenvalg i 1964. Han døde i januar 1965, og jeg tror det ble markert i klasse 5 E (for engelsklinje).  Winston Churchills livshistorie kan man lese mange steder, bl. a. på Wikipedia.

Jeg er én av mange Churchill-beundrere. Noen av hans taler fra krigsårene er fortsatt til inspirasjon i andre kamper man må føre, f. eks. denne fra 4. juni 1940, etter den mirakuløse retretten fra Dunkerque, med ordene “we shall never surrender”:

Da far kom på sykehus etter en liten hjerneblødning på sin nittiårs-dag, tok det ikke mange dager før han var i trening og kunne bevege seg forsiktig over gulvet med gåstol. Og han siterte Churchill:

Britisk plakat fra 1940, aldri tatt i bruk.

En annen beundrer er Dagsavisens Lars West Johnsen, som jeg i andre sammenhenger har vært ganske kritisk mot (finn ham i personregisteret øverst på siden). I januar skrev han lørdagskommentaren Winston lever! med utgangspunkt i filmen Darkest Hour, og brukte denne praktfulle formuleringen om Churchill: “I dag framstår han som en enslig eik i britisk krattskog”.  Men det er jo tid for å rive ned helter fra fortiden, så i kommentarfeltet får West Johnsen motbør. Og Stian Bromark uttrykte seg slik i Dagsavisen-kommentaren Keep calm, don’t carry on i forrige uke: “Dagen før besøkte vi Winston Churchill-museet i samme nabolag. Museet er en hyllest til britenes aller flinkeste sigarrøyker, men er også et mektig mausoleum over landets fordums storhet: kriger, kolonier, modige menn, selvoppofrende kvinner, revejakt, GT, lorder og lorgnetter.” Kanskje like greit at Bromark ikke lenger jobber i Dagsavisen, så slipper han og Lars West Johnsen å ha for mye med hverandre å gjøre …

Winston Churchills begravelse i 1965 viste tydelig hvordan samtiden beundret ham (flere amerikanske TV-seere enn John F. Kennedys begravelse et drøyt år tidligere). Da kisten ble transportert oppover Themsen til familiegravstedet nær fødestedet Blenheim Palace, passerte den et havneområde, der kranene ble manøvrert slik at det så ut som om de bukket til følget som passerte. At beundringen fortsatt er der, viser det faktum at denne paraden på elven ble gjenskapt femti år etter, i 2015.

Det er Winston Churchills fødselsdag i dag, og egentlig burde jeg flagget – med britisk flagg.

(Innlegget ble påbegynt 29.11.2018 og fullført 29.11.2018)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

80 år siden far begynte butikk i Bjerregaards gate

I fjor kom denne bloggens 21. utgave ut på lørdag før palmesøndag, og der skrev jeg i innlegget Værsågod – neste!” om fars butikk i Bjerregaards gate i Oslo (les gjerne dét innlegget før fortsettelsen her):
___“Det hender jeg er innom i gaten der butikklokalet fortsatt ligger. ___Men hverken der eller i de andre butikklokalene er det handel i ___dag, i hvert fall ikke med dagligvarer.”
Nå har det kommet en matvarebutikk der! Ikke i “fars lokale”, men i det litt større lokalet vegg i vegg, der det opprinnelig var fargehandel. St. Hanshaugen frukt, grønt & blomster driver med det navnet forteller, og bruker fortauet som en utvidelse av butikken på samme måte som far gjorde. Og så har de brukt bilder fra Fruktforretningen Hardanger på 1950- og 1960-tallet som vindusdekorasjoner. Det er veldig trivelig å oppleve “butikk på fortauet” der igjen, særlig fordi den nye butikken åpnet bare en måned før åttiårsdagen for fars butikketablering. Han begynte 2. desember 1938, så jubileumsdagen er på søndag.

Nystartet butikk i 1938
Krigsårene
Mange småbutikker
Nært forhold til ansatte og kunder
Rester etter “Hardanger” nesten femti år etter
Virksomheten i lokalene etter “Hardanger”
Et minnesmerke utenfor butikken
Innflyttere driver butikk

 

Nystartet butikk i 1938

Kvartalet var nybygd da far kom forbi og så at det var et butikklokale ledig der. Da hadde han i flere år prøvd få seg jobb i Oslo. Men dette var “de harde trettiåra”, og som vestlending uten hjemstavnsrett i Oslo var det umulig for ham å få ansettelse noe sted. “Jeg begynner for meg selv,” tenkte far, og kontaktet Gamle Aker Boligselskap, som var utleier av butikklokalet. De skulle ha innskudd, og det hadde ikke far råd til, så han sa at da fikk det være. Men boligselskapet var nok interessert i å få leid ut, og frafalt kravet om innskudd.

Dette bildet tok far det første året butikken var i drift. Ingen biler da, bare en sykkel, som kan være fars. Senere kom bilene, men far hadde aldri problem med å få parkert sin varebil rett utenfor butikken. I dag er det vanskelig å finne parkeringsplass i hele området.

Far fikk hjelp av sin yngre søster Hallfrid til å drive butikken. Ingen av dem hadde egentlig peiling på vareutvalg og slikt, men de fikk god hjelp av leverandører til å komme i gang. Far har selv fortalt hvordan den første tiden var:

_____“Hallfrid var kommet noen dager tidligere og ble en uunnværlig støtte fra første dag. Varene vi hadde fått inn, ble plassert og spredt utover for å fylle opp hyllene. Der vi hadde for lite varer, brukte vi tomemballasje og reklame.
_____Åpningsdagen, 2. desember 1938 husker jeg lite fra. Vi gikk vel for det meste og ventet på en kunde. Hvem som var den første, husket jeg aldri, men i de følgende år var det flere fruer som sa at “jeg var den første kunden i denne butikken.” Kassa viste at åpningsdagens salg var kr. 24,50.

Forholdsvis nystartet butikk. Hallfrid lengst til høyre, navn på de to andre er ukjent. Bildet er trolig tatt sommeren 1939.

_____Det viste seg fort at Hallfrid hadde et godt lag med kundene, ble fort kjent med dem og kunne fortelle meg hva de spurte etter og hva vi burde ta inn. Det var mange av kundene som sa at vi burde føre grønnsaker. Vi forsto etter hvert at det var vi nødt til. Men det var et problem. Både Hallfrid og jeg visste hva kål og gulrøtter var, men det var også alt. Jeg bad Hallfrid gå ut og handle grønnsaker i andre butikker, spørre og grave og lære mest mulig. På det viset visste vi snart hva purre og selleri var og en hel del annet. Vi begynte med grønnsaker, og det hjalp på omsetningen. Utenfor butikken, men innenfor fortauet, var det en stor plass som tilhørte gården. Vi begynte å bruke den til utstillingsplass for frukt og grønnsaker. Det var virkningsfullt og hjalp ytterligere på omsetningen, som økte for hver dag. Julehandelen var så god at vi hadde råd til å ta drosje hjem til vår elendige hybel i Herslebsgate, hvor vi spiste med yttertøyet på. Det tok timer før hybelen nådde normal innetemperatur. Et lite juletre ble pyntet med noen flagg som Hallfrid hadde funnet på gata og kapselen fra en halv flaske konjakk som jeg hadde kjøpt til jul.
_____Frukt og grønnsaker kjøpte vi hos grossister til å begynne med, det var jo vinteren. Men da våren kom, og produsentene kom til Grønlands Torg med varene sine, ble mye av innkjøpene våre gjort der. Bil hadde vi ikke, så sykkel var transportmiddelet, etter en tid også med tilhenger. Produsentene kom tidlig på morgenen, og da måtte vi også være der for å finne de fineste varene og ikke risikere at alt var utsolgt når vi kom. Butikken stengte vi kl. 19.00, så det ble lange dager. Det var et slit, men det var moro også når vi så at det gikk den rette veien. Vi fulgte med i hva våre konkurrenter førte av varer og utvidet etter hvert varebeholdningen etter våre observasjoner og etter spørsmål og råd fra våre kunder. Det gikk bedre og bedre dag for dag utover sommeren 1939. Vi følte oss litt tryggere på fremtiden.”

Krigsårene

Så kom 9. april 1940, Norge ble okkupert, og etter hvert ble det matmangel. Da viste det seg at far hadde talent for å skaffe varer. Et bilde jeg ikke kan finne igjen, viser køen en gang han hadde fått tak i et parti kål. Denne køen sto fra butikkdøren, rundt hjørnet og ned hele Casparis gate. At det var matmangel, skjønner man av det som skjedde da all kålen var utsolgt. Kålkassene var lagd med 10-15 cm avstand mellom bordene, og løse kålblader hadde falt ned på fortauet gjennom disse åpningene. Da det var tomt for kål, kom folk og spurte om de kunne få kjøpe kålbladene!

Det at far klarte å skaffe varer, fikk stor betydning for butikken senere. Kundene måtte registrere seg for å få rasjoneringskort, og far hadde langt flere kunder enn det lille lokalet skulle tilsi. Den store kundekretsen holdt seg til far solgte butikken. Da ble det etter hvert viktig å skaffe de riktige varene, som far også hadde talent for.

 

 

Mange småbutikker

I samme kvartal, ca. 60 m ned i gaten, lå seks andre butikklokaler, og på hjørnet mot Uelands gate var Gamle Aker kafe med uteservering på en terrasse om sommeren. Jeg har fått hjelp av folk som bodde i gården på 1950-tallet til å huske butikkene, som, bortsett fra skomakeren, alle solgte varer: fisk, kjøtt, kolonialvarer, bakervarer, klokker – her var det arbeidsdeling! Far, som var tidlig ute med frysedisk, ville selge frossenfisk, men fikk beskjed fra gårdselskapet

Butikklokalene nederst i Bjerregaards gate. Med rødt står det som var (til en gang på 1970-tallet), med grønt det som er (klikk på bildet for å få teksten i leselig størrelse). Det var nok mer folk på fortauet den gang det lå fem butikker og en skomaker her.

om at fisk var reservert for fiskebutikken. I en matvarebutikk som Fruktforretningen Hardanger regner man i dag regner med å finne brød, smør og melk, men det tok melkebutikken over gaten seg av den gang.

Bak vinduene i kjelleretasjen lå melkebutikken, som jeg tror hadde inngang nærmest porten inn til bakgården, der det nå er vindu.

I dag selges stort sett bare tjenester i disse lokalene, og noen av dem er åpenbart rene kontorlokaler som ikke bryr seg med å ha noe skilt ut mot gaten.

 

 

 

Nært forhold til ansatte og kunder

De første årene var fars søster Hallfrid eneste “ansatte” i butikken. Men etter hvert ble det behov for mer hjelp, og far ansatte en dame. Så fikk han tips fra kundene om at de hadde sett henne ta penger fra kassen. Hun ble oppsagt, og som vestlending skjønte far at Oslo-jenter ikke var til å stole på. Han kontaktet derfor Vatles handelsskule (tror jeg det var) i Øystese i Hardanger og spurte om skolens rektor hadde noen å anbefale. Det hadde han, og dermed var en lang tradisjon etablert der Fruktforretningen Hardanger hadde ansatte fra Hardanger. Problemet med denne “importen” var bolig for disse som kom vestfra, for boligmangelen i Oslo var prekær. Det løste far ved å bygge hybel i uthuset her på Langset, som var familiens nye bolig fra 1948. Kanskje var det grunnen til at det ble et nært forhold mellom sjef og ansatte. Betjeningen satt på med far til og fra jobb, mor invitert dem gjerne til middag etter jobb, og de ble på mange måter behandlet som en av husstanden her på bruket. Da far etter hvert ansatte Oslo-damer igjen (det var aldri noen menn som søkte den slags butikkjobb), var også forholdet nært. Jeg husker at familien var på besøk hos en av de ansatte, og datteren til en av de som arbeidet i butikken helt til far solgte den, har fortalt at hun var på besøk her, hun snakket mye med mor, og min søster mener hun lærte å svømme av henne.

Kundene var også nærmere enn det som er vanlig i dagens store dagligvarebutikker. Familien Heide-Steen bodde lenger ned i Bjerregaards gate, og Harald jr. var frivillig medhelper hos far i sin oppvekst. Jeg husker Schjetne, som ble fars lege. Tvers over gaten bodde malermester Løvaas, som var en hyggelig mann og eier av en sort Rover som sto parkert i gaten like ved porten til Bjerregaards gate 58. Og jeg husker en julaften, da klokken var to og  vi endelig skulle stenge og dra hjem  (jeg var utkommandert butikkassistent). Da oppdaget far en innpakket literpakning med krokanis i frysedisken, merket med navn og “betalt”, men ikke hentet. Han mente eieren bodde i Uelandsgate, og gleden der ble stor da vi dukket opp og leverte isen.

 

 

 

Rester etter “Hardanger” nesten femti år etter

“Fars butikk” er for tiden vaktmesterkontor. Jeg var på besøk der denne uken, og utrolig nok er det fortsatt rester av fars virksomhet. I trapperommet ned til kjelleren var det et stort rom øverst da lokalet var nytt. Der bygde far en plattform og potetbinge. Med kanal gjennom veggen til butikkens lille bakværelse og en sinnrik anordning med pedal kunne potetene raskt veies opp. Det som fortsatt eksisterer, er lemmen far lagde for å komme opp til bingen. Den sto for det meste i stilling “opp” slik man kunne gå under den ned kjellertrappen. Med lemmen vippet ned kunne man gå på den opp til potetbingen. Manøvreringen var gjort lett med et vektlodd i en wire som gikk via en trinse i taket.  I kjølelageret i kjelleren (bygd rundt 1960) er kjøleaggregatet nå  demontert. Men inne i det lille lagerrommet står fortsatt fars notater på veggen om når aggregatet er smurt.

 

 

 

Virksomheten i lokalene etter “Hardanger”

Jeg har vært innom i “butikken” to-tre ganger de siste 20 årene. Første gang var det fortsatt butikk, men bare med kioskvarer. Hun som sto bak disken, skjønte ikke så godt norsk, så jeg spurte ikke om å få se meg om. Men over disken var fortsatt fars opphengssystem  med klypekroker til å henge opp potetgullposer med i bruk, 25 år etter at han solgte butikken. Neste gang jeg var et søndagsbesøk sammen med far. Da het butikken Wolfs Lair (ulvehiet), og drev med heavy metal. Det var visst planen å bruke kjelleren til et slags klubblokale, men brannvesenet tillot ikke det, og de flyttet. Så var det visst en skiltmaker der, og nå er lokalet altså vaktmesterkontor, dvs. at det egentlig står tomt.

 

 

 

Et minnesmerke utenfor butikken

I august 2013 deltok jeg i en spesiell seremoni på fortauet utenfor butikken. Da ble det satt ned “snublestener” i fortauet tll minne om familien Gordon, som var en av de jødiske familiene som ble sendt til tilintetgjørelsesleire i nazi-Tyskland. Far skrev i sin fortelling om butikken bl. a. dette:
___“Da jeg første gang kom til butikken etter at jeg hadde leid ___lokalet, var der noen barn som lekte like utenfor. Blant dem var en ___liten pike, antagelig ca. tre år gammel. Hun var en vakker liten ___unge som jeg senere fikk vite het Doris. Jeg husker at jeg tenkte: ___“Dette blir kanskje kundene mine etter hvert.” Og sånn ble det. ___Det viste seg at Doris var jøde og at hun og familien bodde i 2. ___etasje rett over butikken. At jødene var i fare, visste alle som ___hadde fulgt litt med. Og det gikk slik at først ble alle jødiske menn ___i byen arrestert. Far til Doris var blant dem. De ble samlet i en leir ___i Vestfold og kom aldri hjem igjen. Senere ble resten av jødene tatt ___og sendt med skipet “DONAU” til Tyskland. Blant dem var Doris. ___Jeg så henne aldri igjen.”

Snublestener er et kunstprosjekt av den tyske kunstneren Gunter Demnig for å minnes de som forsvant uten spor under nazistenes jødeforfølgelser. Da jeg kontaktet Jødisk museum for å foreslå en snublesten for Doris, viste det seg at de nettopp hadde åpnet en utstilling der det var bilde av henne. Bildet hadde de fått av en som var født omtrent samtidig med henne, og som hadde bodd i en annen oppgang i kvartalet. Nå står fem snublestener for famlien Gordon i fortauet utenfor Bjerregaards gate 41.

Fem snublestener i fortauet utenfor Bjerregaards gate 41 (i krysset med Casparis gate. Klikk på bildet for å se det i fullskjerm i eget vindu.

 

 

 

Innflyttere driver butikk

Innehaveren av St. Hanshaugen frukt, grønt & blomster er en trivelig fyr fra Tyrkia. Da far drev butikk i nabolokalet, trodde visst noen av kundene at han også var innvandret fra utlandet, for noen av dem kalte ham konsekvent for Omar (Oma – uten noen r – er etternavnet). Men far hadde bare innvandret fra Hardanger.

(Innlegget ble påbegynt 29.11.2018 og fullført 30.11.2018)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Ny ide for Sandviksbukta

Husk høringsfrist onsdag 5. desember! (se nedenfor)

Tidligere blogginnlegg om Sandviksbukta

Rene miljøhensyn tilsier at det ikke kan bli noen stor steinfylling i Sandviksbukta. Utfyllingen på Kadettangen har i løpet av tre år gjort at fisken har rømt og blåskjellene ikke vokser. En mye større fylling langs Lakseberget vil ta knekken på det som er igjen. Dessuten har Bane NOR, som skal levere fyllmassen, fått konsesjon for å bygge Ringeriksbanen, og den har de ikke fått uten å ha godkjente deponier for massen. Sandviksbukta er ikke et godkjent deponi.

Til hjelp for frustrerte utbyggere har jeg funnet en løsning som jeg i all beskjedenhet vil kalle genial (før var jeg svært innbilsk, nå vet jeg at jeg er perfekt …). Når E18-tunnelen er ferdig bygd og trafikken på E18 langs Sandviksbukta forsvinner, støper man en tunnel for lokalvei på det arealet som blir frigjort. Litt av de massene man hadde tenkt å fylle i Sandviksbukta, fylles oppå denne tunnelen og ut til sjøen. Fyllingen beplantes, og sykkelvei og kyststi legges på den.

Lokalvei (Sandviksveien) i tunnel langs Lakseberget. Beplantet fylling med sykkelvei og kyststi oppå. Det blir en tilnærmet tilbakeføring til landskapet før 1964. Klikk på bildet for stor utgave.

Da har man oppnådd det jeg tidligere har trodd var umulig: Lakseberget er tilnærmet tilbakeført til den skråningen området var før E18 ble bygd der på 1960-tallet.

Slik var det før motorveien kom. Løsningen på bildet ovenfor er en tilbakeføring til dette.

Onsdag denne uken overvar jeg presentasjonen av tre “mulighetsstudier” for “Sandvika sjøfront”. Hvis man ser bort fra de ideene som ble lagt frem for Lakseberget, var det mye interessant. Jeg vet ikke hva Bærum kommune har betalt de tre firmaene som har arbeidet med dette siden august, men mitt forslag skal kommunen få gratis.

 

 

Høringsfrist onsdag 5. desember

Det er viktig at mange sender inn sine individuelle høringsuttalelser. Uttalelsene blir gjennomgått av kommunens byråkrater når de lager saksdokument for planutvalget, som skal vedta planprogrammet.  Hva byråkratene velger å ta med, er jeg skeptisk til, siden ideen om å fylle stein i Sandviksbukta kommer derfra. Men antallet uttalelser kan de ikke utelate, og er de mange, kan det få politikerne til å titte litt på dem (de blir vedlagt saken).

Beboerne i området går inn for en regulering som sier:

  • ingen utfylling utenfor nåværende E18
  • området reguleres til lokalvei, sykkelvei, kyststi og båthavn
  • den nye lokalveien dimensjoneres som resten av Sandviksveien.

Disse kravene håper vi mange andre bærumsboere kan støtte oss i ved å sende inn sine egne høringsnotat til

post@baerum.kommune.no med saksID ArkivsakID 18/21722.

Her er en argumentliste å plukke fra :

Selve planprogrammet:

  • Fyllmasse skal ifølge planforslaget hentes fra Bane NORs tunnel for Ringeriksbanen. For å få konsesjon til denne tunnelen, har Bane NOR måttet oppgi godkjente deponier. Lakseberget er ikke et godkjent deponi, bare en billig løsning for Bane NOR.
  • Planprogrammet legger opp til en “flate-reguleringsplan” som ikke skal si noe om hva området skal brukes til. Det holder ikke, et så omfattende arbeid kan ikke settes i gang uten at formålet er klart.

Vern av kulturminner

  • Planprogrammet er i strid med det Kommunedelplan for E18 Vestkorridoren Lysaker – Slependen sier om vern av Malmskrivergården.
  • Å følge det beboerne langs Lakseberget ønsker, vil understøtte reguleringsplanen til bevaring av Gamle Drammensvei fra Sandvika til Høvikveien.

Miljøbelastning:

  • En ny fylling i Sandviksbukta vil ødelegge det marine dyrelivet. Det er allerede sterkt redusert etter tre års arbeid med Kadettangen.
  • Anleggsstøy, støv fra anleggsarbeid og dieseleksos med utslipp av sotpartikler fra tunge lastebiler og anleggsmaskiner vil bli til stor sjenanse for beboerne i området i flere år.

Lakseberget småbåthavn:

  • Planprogrammet sier ingenting om de 630 båtplassene i Lakseberget småbåthavn. Men det er flere negative utsagn om båthavnen.

Vi som bor i området, er kritiske til planprosessen så langt. Det snakkes om medvirkning, men beboerne på de ca. 30 eiendommene langs Lakseberget, de eneste som nå bor ved “Sandvika sjøfront”, har ikke blitt invitert med i “mulighetsstudier” og andre føringer som er blitt lagt fra kommunens side.

 

 

 

 

Tidligere blogginnlegg om Sandviksbukta

 

 

 

(Innlegget ble påbegynt 29.11.2018 og fullført 30.11.2018)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no