Et sted i kunstneravdelingen i Himmelen sitter kanskje Edvard Munch med en absint og gleder seg over at det er så stor interesse for hans verker så lenge etter hans død. I dag er det tolv år siden Skrik og Madonna kom til rette igjen etter at de ble ranet fra Munch-museet i 2004.
Ranet i Munch-museet skjedde ti år etter at Nasjonalgalleriet ble frastjålet sin versjon av Skrik. Det skjedde samtidig som OL åpnet på Lillehammer, og Nasjonalgalleriets direktør Knut Tvedt var sjokkert:
Pål Enger, som sto bak tyveriet fra Nasjonalgalleriet, hadde rutine i å stjele Munch-verker. I 1988 ble han sammen med en annen mann dømt for å ha stjålet Vampyr fra Munch-museet. NRK belønnet hans kriminelle virksomhet med et intervju i april 2012, der han mente at maleriet var blitt så kjent fordi det var blitt stjålet:
I 2009 ble to Munch-verker stjålet, det ene fra et galleri som valgte å holde det hemmelig, det andre, litografiet Historien, fra Nyborgs kunst i Oslo. Det var en slags reprise på sommeren 1988, da det også var to tyverier av Munch-verker.
I 2012 forsvant den tredje versjonen av Skrik ut av Petter Olsens eie. Men det skjedde helt planlagt, og salget innbrakte en sum på 689 millioner kroner til Petter Olsen. NRK fant at det var en anledning til å la Munch-“spesialisten” Pål Enger vurdere salget:
Jeg er selv lykkelig eier av en ekte Munch – ikke Edvard, men Kjell Munch (1923-2003). Han var først og fremst en hyggelig nabo, men også kunstner, og var i familie med Edvard Munch. Verket som henger i min stue, er laget av skiver skåret av kvister fra Kjells hage og satt sammen på et stolsete fra Munchs pensjonatskole, som hans far opprettet og drev til 1945.
(Innlegget ble påbegynt 30.08.2018 og fullført 30.08.2018)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
For to uker siden skrev jeg under overskriften Welcome to Sandy Bay (Sandvika) om jåleri med engelsk i Sandvikas tidligere gågate. De som hadde leid seg plass under Sandvika Byfest, hadde åpenbart tatt seg ad notam at man “må” henvende seg til de potensielle kundene som passerer, på engelsk (klikk her for å bla i bildene nedenfor).
Løkkehaven: “Taste of Norway”
Løkkehaven: “Fretex Second Hand”
Otto Sverdrups Plass: Salg av “Fried Chicken” med “Hot & Sweet Souce”
Otto Sverdrups Plass: “Delicious Coco Curry” og “Veggie Love” ved siden av “Dutch Cheeseman”
Rådmann Halmrasts vei: “Salty Crêpes” med “Ham, cheese,, egg”
Rådmann Halmrasts vei: “Food” fra “Greece”
Sandvika torg: “Waffle Factory, Traditional Belgian Waffle”
Om engelsk språkjåleri var sterkt til stede, så var utstillere o.l. med tilnytning til Sandvika tiisvarende fraværende. På hele strekningen fra Løkkehaven til Rådhusbroen fant jeg to med sikker forankring til Sandvika: Sandvika Vel og Sandvika Rotary, mens Frelsesarmeen, Fontenehuset og Venner av Bærum sykehus vel også er innenfor rammen.
Et særtrekk ved årets byfest (som ved de foregående) er den geografiske organiseringen som gjør at folk samler seg i området fra Rådhusbroen gjennom “gågaten” til Stasjonen. Det store området fra jernbanen ned til Elias Smiths vei (der Kaffebrenneriet ligger), er helt dødt. Det hadde ikke vært noe problem å flytte aktiviteten på Rådhusbroen og Rådhustorget dit, og da hadde man kanskje klart å lokke folk gjennom den mørke tunnelen langs sykkelparkeringen i jernbaneundergangen.
Bildene er tatt på vestsiden av jernbanen under Sandvika Byfest lørdag kl. 13.30. Det er ikke spor av byfest å se (klikk på bildet og let selv på en større utgave), bortsett fra byfesttoget og en vimpel nedenfor Gutta fra havet. På den andre siden av den mørke tunnelen langs sykkeparkeringen er det tett med folk.
I Løkkehaven var det under byfesten litt mer folk enn vanlig, men det økte besøket står ikke i forhold til hva man så på den andre siden av jernbanelinjen. Den mannekengoppvisningen som foregikk ved Rytterstatuen i Rådhusparken da jeg passerte, kunne med fordel vært flyttet til Løkkehaven. Der har de erfaring med å arrangere slikt, og der det er mulig å få til en catwalk som folk kan se.
Hvis det blir byfest neste år, skal jeg vurdere å delta med stand. Jeg snakker brukbart engelsk, og jeg hører til de som ikke trenger ropert for å bli hørt, så det kan bli en interessant opplevele. Time will show.
(Innlegget ble påbegynt 28.08.2018 og fullført 31.08.2018)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
En notis om Løkkehaven, skrevet av Elisabeth Skaset, står i augustnummeret av Bærum kommunes informasjonsavis Bæringen. Man skal ikke vente vitenskapelig presisjon i en notis på syv avsnitt, men tolv “halvsannheter” og unøyaktigheter synes jeg blir i meste laget, så det gir anledning til å komme med noen korrigerende opplysninger (jeg kommer nok med fyldigere stoff i en senere blogg) og et lite hjertesukk. Bæringens notis med mine avmerkinger av tvilsomme utsagn kan leses her. Nedenfor har jeg brukt de avmerkete utsagnene som overskrifter.
… unikt kulturhistorisk miljø
Det unike med miljøet i Løkkehaven er at veteranhusene er satt opp helt løsrevet fra sin opprinnelse, og uten noen informasjon på stedet hverken om de enkelte husene eller om miljøet.
.
.
… blant annet for utbygging av Vestbanen
Jernbanen kom til Sandvika i 1872, og broen over Sandvikselva krysset (og krysser fortsatt) spissen av Løkketangen. Utparselleringen av tomter fra Løkke på slutten av 1880-tallet har ingen annen tilknytning til utbygging av Vestbanen enn at Sandvika ble et attraktivt boligområde fordi det var jernbanestasjon der. .
.
… den restaurerte potetkjelleren
“Steinhuset” er navnet de som har sitt daglige virke i Løkkehaven, bruker om bygningen innerst mot den nye boligblokken. Jeg skal ikke påstå at det aldri har vært lagret poteter der, men jeg tviler. Begrepet “potetkjeller” for meg betyr et lite rom gravd inn i bakken eller bygd med steinmur og påfylt jord, slik at det var kjølig om sommeren og frostfritt om vinteren. En notis i Budstikka i 2009 tyder også på en helt annen bruk enn potetkjeller. Steinhuset på Løkke er åpenbart en del av fundamentet på gårdens låve, noe som fremgår tydelig av bildet nedenfor.
Løkke bro på sin opprinnelige plass med Løkke gård i bakgrunnen. Bildet er tatt i 1883 av Ole Tobias Olsen.
.
.
Claude Monets maleri fra 1895 av Løkke bro med Løkke gård og bak og “Monethuset” ved broen.
Her ligger også Løkke bro …
Løkke bro er flyttet dit den nå ligger. Det berømte maleriet av Claude Monet av broen og huset ved siden av viser hvordan det opprinnelig så ut. Broen ble flyttet 100 meter oppover elven til sin nåværende plass i 1977, og det er nokså misvisende når kommunens severdighetsskilt (nedenfor) har teksten “Løkke bro – Claude Monet”, og peker vekk fra halve motivet, huset som til og med kalles “Monet-huset”.
Klikk på bildet for større utgave.
.
.
Trehusene ble lagret og gjenreist …
Trehusbebyggelsen på Løkketangen ble revet i 1979 og erstattet av bygningen som nå står der. Den lange, triste historien om hvordan Sandvikas “Gamla Stan” forsvant, skrev jeg om her i bloggen i mai i fjor. Tre av de femten teknisk bevaringsverdige husene (jfr. arkitekt Knut Wøllo, 1975) ble lagret, men under slike forhold at det ene råtnet bort og ikke kunne settes opp igjen. De andre to er satt opp på snorrett rekke der de aldri har stått, sammen med et hus som sto ved Sandvika torg.
.
.
… urmaker-, blomster-, frukt og grønnsakforretning
Gråstua er bygd før 1870, da huset tilhørte Paul Olsen, og var vel opprinnelig bolighus. Urmaker Axel Sørum kjøpte huset i 1908. Bærum kommune kjøpte det i 1922, og gartner Jensen leide det fra 1935. Det var også utsalg for Brekkes bakeri her (bakeriet lå ved Engervannet, i bygningen der Riis Bilglass nå holder til, og der bakerovnen fortsatt finnes).
“Gråstua” på sin opprinnelige plass. Dagens gågate går innover til venstre, og skiltet i forgrunnen står omtrent der lekeapparatene på Sandvika torg er. Brekkes bakeri har inngang midt på fasaden bak bilen (det er denne fasaden som nå vender inn i Løkkehaven) og ligger i høyre del av huset. Gartner Jensens butikk ligger i venstre del, med inngang i gavlveggen og med en tilbygd paviljong bakenfor.
.
.
“Huset midt i mellom”
Husets riktige navn er Brekkehuset, etter familien Brekke, som bygde huset sammen med familien Danielsen, og som etter hvert overtok hele huset. Huset ble bygd i 1891, og lå i Broveien 3, omtrent der Sandvika postkontor nå ligger. “Huset midt i mellom” var navnet nåværende bruker satte på det før husets historie ble kjent, fordi det etter gjenreisningen ligger mellom de to andre veteranhusene i Løkkehaven.
Brekkehuset på sin opprinnelige plass i Broveien 5. Broveien går bak gjerdet, og munnet ut i Ringeriksveien (nå Elias Smiths vei) omtrent ved inngangen til Løkke (“Røde Korshuset”).
.
.
… kombinert bolig- og forretningsbygg
Det største av de tre veteranhusene var opprinnelig bolighus. Senere ble 1. etasje bygd om til forretninger, mens det var boliger i 2. etasje. Huset sto omtrent rett over veien fra hvor det er gjenreist, Fasaden som nå vender inn i parken, vendte egentlig ut mot veien.
Det største av de tre veteranhusene i Løkkehaven lå opprinnelig rett over veien fra hvor det nå står. Fasaden mot veien vender nå inn i Løkkehaven.
.
.
Husene er satt opp så autentisk som mulig …
Når man skal restaurere bygninger, er det vanlig å velge seg et år man vil tilbakeføre til. Da kan uttrykket “så autentisk som mulig” brukes. For husene i Løkkeparken er ingen slike vurderinger gjort, så vidt jeg vet. Da jeg undersøkte mye rundt dette i forbindelse med utstillingen om Løkketangen i Sandvika museum Lofthe for fem år siden, fant jeg heller ingen dokumentasjon av gjenreisningen. Det “autentiske” i Løkkehaven er derfor nokså tvilsomt, men de tre husene gir en stemningsfull skjerm mot trafikken i Elias Smiths vei. .
.
Et hjertesukk om “informasjon” i Bæringen
Det er synd at Bæringen presenterer halvsannheter og unøyaktigheter slik det her er gjort. Folk flest oppfatter avisen som ekstra troverdig fordi den utgis av kommunen, mens den nok mer er i klasse med Pravda slik den avisen fungerte i Sovjetunionen. Når det gjelder rivingen av Løkketangen og det som har skjedd i fortsettelsen av det, er kommunens rolle og innsats svært diskutabel, og da er det ikke greit med “informative” notiser som bidrar til å dekke over eventuelle feil fra kommunens side.
Hun som har skrevet notisen om Løkketangen blir selvsagt varslet om dette blogginnlegget, og må gjerne bruke opplysningene her i et senere nummer av Bæringen hvis kilden oppgis. Å få inn en rettelse i informasjonsavisen har jeg prøvd tidligere, så det gjør jeg ikke igjen.
(Innlegget ble påbegynt 29.08.2018 og fullført 30.08.2018)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
AF1 – Røykeforbud: På Hamang vest for Sandvika sentrum står skiltet som er avbildet til høyre. Litt diskret oppe til venstre i bildet står navnet på eieren av den private eiendommen: GE Oil & Gas. De skriver om Sandvika-avdelingen på nettsidene sine: “Sandvika – GE Oil & Gas globale Center of Excellence for subsea-manifolder og koblingssystemer. Vårt kontor i Sandvika huser også GEs Subsea Power & Processing-ekspertise samt salg og markedsføring av turbiner og kompressorer på norsk sokkel.” Slik virksomhet er åpenbart brannfarlig, og det er nødvendig med røykeforbud også utendørs.
.
oooOOOooo
AF2 – Gamle annonser: For hundre år siden hadde avisene også annonser. I Aftenposten for 31. august 1918 var 11 av de 16 sidene rene annonsesider, og på sidene med redaksjonelt stoff utgjør annonsene ca. 20 prosent. Mange av annonsene er innrykket av privatfolk, som de tre til høyre, med et innhold som avviker noe fra dagens privatannonser. De som synes teksten blir for liten å lese, må klikke på annonsene for å få en større utgave.
.
oooOOOooo
AF3 – Ånden som går: Da jeg vokste opp, var det en daglig fornøyelse å følge Fantomets kamp mot det onde. Den foregikk i Aftenpostens afennummer, parallelt med Puttes opplevelser. Nå er Putte for lengst forsvunnet, og Fantomet har barn i skolealder, med alt det fører med seg. Men når det gjelder antrekket, er han standhaftig. Til og med hjemme på soverommet er han korrekt antrukket i heldekkende trikot med hette, og med maske. Og Sala holder seg godt – Jahn Teigen sang om henne allerede i 1979.
oooOOOooo
AF4 – Prisreduksjon: Varer som er i ferd med å gå ut på dato, blir solgt til redusert pris i flere matvarebutikker. Vanligvis er prisen 50 prosent av den ordinære når datoen for siste forbruksdag er nådd. Men hvis kotelettene ser ekstra fine ut, tross alderen, blir rabatten bare 49 prosent.
.
.
.
(Innlegget ble påbegynt 31.08.22018 og fullført 31.08.22018)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Professor med interessante iakttakelser (02.03.2018)
Professor Terje Tvedt kom med interessante synspunkter på norsk innvandringshistorie i mars. Én av de som er uenig med ham, Sverre Knudsen, er blitt intervjuet av Dagsavisen, og professor (em.) Bernt Hagtvet går sterkt i rette med intervjuet. Selve intervjuet er bare tilgjengelig bak betalingsmur.
(Innlegget ble påbegynt 31.08.2018 og fullført 31.08.2018)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Sandvika byfest i en by uten grenser
Fra Sandvika By Fest til Sandvika Byfest. Mine bidrag til festen. Ingen vet hvor Sandvikas bygrenser går. Byfest fra tre til plast.
Kjøp sauekjøtt!
Geir Lorentsen fra Miljøpartiet de grunne vil boikotte sauekjøtt. Fire forslag til å tilbakevise en slik ide. Sau eller får?
Et mulig tiltak for å bli kvitt nye bomstasjoner
Sindige rogalendinger er rasende over bomstasjon-vedtak. Hvis alle lar være å betale, bryter systemet sammen. Bokott-ideen allerede tatt i bruk av Finnmark-politikere.
I dag er det byfest i Sandvika. Den begynte i går og varer til søndag. Min postadresse er Sandvika, men jeg deltar i liten grad i festen. Det skyldes nok til en viss grad det inntrykket jeg fikk av arrangementet de første årene, da man insisterte på å kalle det Sandvika By Fest, i tre ord, “for å gjøre logoen litt mer spennende og skape identitet for byfesten” (Byfestens styreleder). Jeg spurte Språkrådet om denne skrivemåten, og i svaret sto det: “… i dette nokså fargerike tilfellet blinker varsellampene hos oss intenst.” Etter noen år ble logoen endret, men bare gradvis, etter hvert som gammelt materiell ble slitt.
Logoen til venstre – med skrivefeil – ble brukt de første årene for å gjøre den “litt mer spennende og skape identitet for byfesten”. Nå er logoen uten skrivefeil.
Tross skepsis til skrivemåten av navnet, har jeg bidratt et par ganger til byfesten. Siste gang var i 2014, da jeg hadde “omvisning” i det gamle Sandvika, en tur fra Sandvika Gjestgiveri (“Geita”) til Løkke. Før det hadde jeg foredrag i biblioteket med bilde- og musikkillustrasjoner om Oslo havn. Hvis noen synes det er rart at jeg fortalte om Oslo havn under Sandvika byfest, kan de jo ta en titt på bildet av “byfesttoget” som kjører rundt under festen. “Stolt av Sandvika” står det på siden av toget som har takskilt med “Drøbak byforening”. Bildene er fra 2014, samme tog er avbildet i årets byfestutgave av Ditt Vel, Sandvika Vels avis.
Byfesttoget med skilt for Drøbak byforening på taket og “Stolt av Sandvika” på sidene.
Sandvika fikk bystatus i 2003, etter vedtak i Bærum kommunestyre. 50 stemte for, 20 mot, og et forslag om folkeavstemning ble avvist. Det blir påstått at hovedgrunnen til ideen om bystatus var å få NSB til å la fjerntogene stoppe i Sandvika, ikke bare på Lysaker og i Asker. Om dette stemmer, vet jeg ikke, men veldig mange utredninger om den nye byen kan ikke ha foregått, for ingen vet hvor bygrensen går. Derfor er det heller ingen som vet hvor mange mennesker som bor i byen. Store norske leksikon skriver: “Sandvika utgjør sammen med Valler et delområde med tilsammen 4742 innbyggere (2005).” Med min sans for konspirasjoner tror jeg kanskje at man med hensikt har vært uklar om grensene, for se bare hva som står på Bærum kommunes nettsider om Sandvika: “Fremtidens Stor-Sandvika strekker seg fra Kjørbo i vest, til Hamang, Bjørnegård og Franzefoss i nord. Dette, sammen med Lakseberget og Kadettangen i øst og sør, vil bli nye byområder som omkranser den gamle bykjernen. I tillegg står den gamle bykjernen i Sandvika øst foran en betydelig forvandling.” Bare deler av dette er vedtatt …
Men nå er det altså byfest. Denne bloggen burde kanskje hatt en stand der, men jeg nøyer meg med å kaste glans over arrangementet ved å være tilskuer. Under oppriggingen har jeg konstatert at mens resten av verden går fra plast til naturmaterialer, har byfesten gått motsatt vei. Trebodene der utstillerne fikk leie plass, er nå erstattet av plasttelt.
(Innlegget ble påbegynt 22.08.2018 og fullført 22.08.2018)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Geir Lorentsen i Enebakk vil boikotte sauekjøtt for å legge press på sauenæringen og bondeorganisasjonene slik at de anerkjenner behov et for levedyktige bestander av rovdyr i Norge. Han er styremedlem i Miljøpartiet de grunne i Enebakk.
Det er vanskelig å tenke seg at en eneste av denne bloggens lesere vil støtte en slik boikott, selv om de mener at også rovdyr har rett til å leve. Jeg tror heller de med glede tramper takten til sangen “Sauekjøt” med E-76, et band fra Vest-Telemark med nær tilknytning til sauenæringen.
En boikott-trussel fra rovdyrfanatikere bør tilbakevises så det merkes. Jeg har derfor noen ideer, som jeg ber bloggens lesere benytte (én eller flere av dem, etter hva man har anledning til).
Kjøp sauekjøtt. Oppskrifter finnes bl. a. på nettstedet kulinarisk.no, og på MatPrat (drevet av Opplysningskontoret for egg og kjøtt) står noen mattips og mye interessant bakgrunnsstoff.
Last ned “Sauekjøt” med E-76 fra YouTube og spill den for alle du treffer,
Kontakt den/de radiostasjonene du hører på og be dem spille “Sauekjøt” med E-76.
Geir Lorentsen er både på Facebook og Twitter. Han er sikkert interessert i dine synspunkter på rovdyrpolitikken. Husk å skrive saklig.
For én gangs skyld bruker jeg oppfordringen “lik og del” – i hvert fall “del” (denne bloggen bruker ikke “likes”).
“Sauer er ålreite dyr,” sa Liv Finstad da hun skulle forsvare Rød Valgallianses landbrukspolitikk i 1983. Hun er fra Gamlebyen i Oslo, og har nok fått servert sauekjøtt i oppveksten. Mor var fra Kampen i Kristiania, og jeg tror det var fårekjøtt som ble servert hjemme hos oss. Hva som er mest norsk av sau og får kan vel diskuteres. For meg høres får dansk ut, men jeg tror neppe matretten fårikål skifter navn til sauikål med det første. Derimot har jeg sett en sauepels utstilt for salg med betegnelsen fårehud.
(Innlegget ble påbegynt 24.08.2018 og fullført 24.08.2018)
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Aftenposten 22. august 2018. Klikk på bildet for å lese artikkelen.
Når sindige rogalendinger engasjerer seg slik som Aftenposten og NRK Dagsrevyen fortalte om onsdag denne uken, bør politikerne lytte. Gjør de ikke det, har jeg en ide om hva som kan gjøres for å fjerne bompenge-uvesenet.
Ideen tar utgangspunkt i hva motorsyklistene visstnok gjorde da de måtte begynne å betale i bompengeringen rundt Oslo, etter først å ha passert gratis. Dette var i “gamle dager”, da man betalte ved å kaste mynt ned i en kurv eller ved å “betale i luken”. MC-førerne betalte, men det tok sin tid når hver av dem måtte stanse, ta av seg hjelmen og finne frem penger i sykkelvesken – og køen bak dem vokste. Etter kort tid kjørte motorsykler igjen gratis gjennom bommen.
Min ide for dagens aksjonister er å fjerne eventuell betalingsbrikke og deretter la være å betale. Ifølge NRKs reportasje er 70 prosent av bilistene rundt Stavanger imot nye bomstasjoner. Hvis alle disse lar være å betale, får hver av dem først et krav i posten om etterbetaling. Neste trinn er trusel om inkasso. Når kravet fortsatt ikke blir betalt, blir det inkassosak, og med inkassosak mot 70 prosent av bilistene i Stavangerområdet vil systemet bryte sammen. Da er man i forhandlingsposisjon. Med det engasjementet jeg så i NRK-reportasjen, tror jeg kanskje en slik betalingsboikott kan gjennomføres i Rogaland.
Ideen er allerede tatt i bruk av fylkespolitikerne i Finnmark. Stortinget har vedtatt at Troms og Finnmark skal slås sammen til ett fylke, men Finnmarkspolitikerne vil ikke, og boikotter møter om saken. Det åpner nye muligheter for oss vanlige folk, slik Ingelin M. Hoff Hansen skriver i Aftenposten:
(Innlegget ble påbegynt 23.08.2018 og fullført 23.08.2018)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Joda, det er fire skuter, hvis vi med “norske polarskuter” mener skip som er bygd i Norge for nordmenn, og som er blitt verdenskjent i forbindelse med ekspedisjoner til polarstrøkene. Restene av MAUD kom “hjem” til Asker og var på signingsferd i Indre Oslofjord sist helg, og det satte i gang disse tankene om polarskuter.
Den eldste av de norske polarskutene er GJØA. Hun ble bygd i Rosendal i Hardanger av Knut Johannesson Skaala i 1872, og seilte som frakteskute og fangstskute før Roald Amundsen kjøpte henne i 1901. Med seks mann seilte han 1903-1906 som den første gjennom hele Nordvestpassasjen. Etterpå ble skuta satt på land i Golden Gate Park i San Francisco, der den etter hvert forfalt og ble restaurert to ganger før den den i 1972 ble hentet hjem til Norge, plassert på Bygdøynes og restaurert for tredje gang. Der sto hun utendørs til 2013, da et vernebygg ble reist og skuta ble restaurert igjen. GJØA ble omtalt her i bloggen i fjor, på hundreårsdagen for avreisen mot Nordvestpassasjen fra Kristiania.
FRAM
Fram innefrosset i Polhavet
FRAM ble konstruert av Colin Archer etter bestilling fra Frithjof Nansen. Hun ble sjøsatt i Larvik i 1892, og var spesialbygd for polarekspedisjoner, med en skrogform som gjorde at skuta ble klemt oppover hvis isen skrudde til fra alle kanter, og med ror og propell som kunne heises opp slik at man unngikk skader p.g.a. is. FRAM ble brukt til tre ekspedisjoner. Frithjof Nansen lot skuta fryse fast i isen nord for Sibir, og mente den ville drive med isen over Nordpolen. Det stemte nesten (forsøket på å nå Nordpolen er en annen historie), og skuta kom ut i åpent farvann ved Svalbard etter tre år. Otto Sverdrup var den neste som brukte FRAM som ekspedisjonsskip. I 1898 dro han til de arktiske øyene nord for Canada, og i løpet av fire år ble ca. 150.000 km² kartlagt. Roald Amundsen fikk lov av Nansen til å bruke FRAM til en ekspedisjon som skulle gå til Nordpolen. Av forskjellige grunner ble målet endret til Sydpolen, derfor gikk FRAMs tredje og siste ekspedisjon med FRAM til Antarktis. Etter at polpunktet var nådd i 1911, seilte skuta til Sør-Amerika, og ble liggende først i Buenos Aires, senere ved Panamakanalen, før hun i 1914 kom til Horten. Der ble hun liggende, og ble etter hvert nokså medtatt. I 1929 ble FRAM restaurert, og i 1935 ble Frammuseet påbegynt, der skuta nå er hovedattraksjonen.
MAUD
MAUD etter sjøsettingen i Vollen
Roald Amundsen trengte en polarskute, og bestilte MAUD hos Christian Jensen i Vollen i Asker. Konstruksjonstypen var den samme som for FRAM, spesialbygd for å fryse fast i skruisen. Skuta ble sjøsatt i 1917, og ble brukt av Amundsen i et nytt forsøk på å nå Nordpolen ved å la skuta fryse fast i drivisen. Det førte ikke frem, og etter flere overvintringer ga Amundsen opp. Da han gikk konkurs p.g.a. store kostnader til ekspedisjonen, ble MAUD solgt til Hudson Bay Company, som brukte henne som fraktefartøy. Senere ble hun lagt i Cambridge Bay, der hun ble brukt som varelager og radiostasjon. Til slutt var skuta bare et vrak, men holdt seg godt p.g.a. gode materialer og gode bevaringsforhold i det kalde vannet. I 2016 ble skroget hevet, og sist helg kom MAUD på en slepelekter tilbake til Vollen i Asker, der skuta ble bygd. Det er visstnok meningen at vraket skal stilles ut som det er, liggende på en flåte ute i Maudbukta i Vollen.
ENDURANCE
ENDURANCE (ex POLARIS) i skruisen i Weddelhavet
Sandefjordsmannen Lars Christensen og belgieren Adrien de Gerlache fikk bygd en skute som ble sjøsatt ved Framnæs Mekaniske Værksted i 1912. Den fikk navnet POLARIS, var konstruert for å tåle lett drivis, og skulle brukes til å frakte turister til Arktis for å jakte på isbjørn. Men økonomien sviktet, og skuta ble solgt til briten Ernest Shackleton, som døpte den om til ENDURANCE. Han brukte skipet til en ekspedisjon der målet var å krysse Antarktis. Men skipet ble skrudd ned av isen i Weddelhavet i 1915, og mannskapet på 28 kom seg ved hjelp av livbåtene til den ubebodde Elefantøya. Ekspedisjonen ble berømt fordi Shackleton og fem andre klarte å seile til Sør-Georgia (1.300 km unna) og deretter, etter flere forsøk, klarte å redde resten av mannskapet på Elefantøya. Hist.
.
.
.
“MAUD hjem til Asker” 1990-2018
Historien om hvordan MAUD kom tilbake til Norge, er mer enn de siste få årenes historie om heving og transport over Atlanterhavet. Første del av historien begynte i 1990 og strekker seg over tre år. Den kan man følge gjennom 17 klipp fra Budstikka, med gryende interesse for det halvveis glemte polarskipet, ville ideer om hva det kunne brukes til når det kom “hjem” og personkonflikter.
“La oss bringe Maud hjem til Asker” var tittelen på Budstikkas lederartikkel 21. november 1990, for snart 28 år siden. Da hadde Hans Vrålstad dykket på vraket av Roald Amundsens polarskip, som lå halvveis sunket i Cambridge Bay nord i Canada. Skipet var i overraskende god stand, fortalte Vrålstad, og burde være mulig å heve. “En nasjonal oppgave som både kan og bør løses,” sa han til avisen.
Fire måneder senere var Budstikkas overskrift: “Maud skal være klar til OL”. Da hadde Askers kultursjef, Alex Roald, fanget ideen. Han mente at man ved hjelp av sponsorer burde kunne skaffe de 8-9 millionene som trengtes for å heve MAUD og transportere vraket hjem, halvparten av beløpet var allerede sikret. Hans ide var å restaurere skuta og sette den i drift på Oslofjorden, f.eks. mellom byggestedet Vollen og Roald Amundsens hjem Svartskog i Bunnefjorden. Dykkeren Hans Vrålstad var uenig i det siste, og skrev om det i Budstikka.
Her oppstår et sidespor i Maud-saken. Kultursjef Roald satte nok liten pris på Vrålstads avisinnlegg, for han anklaget Vrålstad for å ha stjålet fra vraket av MAUD (Vrålstad hadde tatt med seg et gorojern han fant ombord). Anklagen ble først kjent etter et halvt år, da Vrålstad offentliggjorde brevet han hadde fått fra kultursjef Roald og krevde en unnskyldning. Roald svarte at han ikke ville ha noe med “denne Vrålstad” å gjøre. Men etter et par runder i Askers kommunale system beklaget han sine uttalelser. Striden ble på en måte avrundet i et debattmøte på Sjøfartsmuseet, der også skips- og museumsfaglige folk deltok.
Etter hvert kom det for en dag at man ikke uten videre kunne hente MAUD hjem fra Canada. Vraket var registrert av kanadiske myndigheter som et kulturminne der det lå, og det var ikke sikkert det ville bli frigitt. Og så var det selvsagt kostnadene. Saken forsvant etter hvert, og hadde et siste sprell med et oppslag i Budstikka 1. april 1993 (merk datoen!) med overskriften “Polarskuta Maud til Tromsø?”. Da hadde Alex Roald sluttet som kultursjef i Asker og slått seg ned som skomaker på Lillehammer.
.
.
.
.
Hva er det med Norge og polarskip?
Den første norske polarekspedisjonen var FRAMs drift over Polhavet 1893-96. Parallelt med dette foregikk en hard politisk strid med Sverige om et eget norsk konsulatvesen. Dette var saken som til slutt utløste unionsoppløsningen i 1905. Året etter unionsoppløsningen kom GJØA til San Francisco som det første skipet som hadde seilt gjennom Nordvestpassasjen. De politiske begivenhetene i 1895 og 1905 førte til økt nasjonalisme i Norge, og jeg tror de to polarekspedisjonene må ses også i den sammenhengen. Den nye nasjonen trengte noe den kunne vise frem i internasjonal sammenheng. Når Roald Amundsen senere var førstemann til Sydpolen, faktisk i et slags kappløp med Robert Scott, var det nok en bragd å vise til.
Én sak er å være stolt over store bragder, noe helt annet er å ta vare på “verktøyet” som ble brukt. FRAM var markspist og nesten vrak, men ble restaurert i 1929 og fikk sitt museum i 1935. GJØA ble tatt vare på av stolte norsk-amerikanere da seilasen gjennom Nordvestpassasjen var fullført, men forfalt etter hvert, og fikk sin fjerde restaurering da vernebygget på Bygdøynes kom opp i 2013. MAUD har nesten vært en hemmelighet, kanskje fordi Roald Amundsen mistet skipet p.g.a. konkurs. Og ENDURANCE ligger i småbiter på bunnen av Weddelhavet, og har vel ingen norsk interesse fordi det var briten Shackleton som gjorde skuta kjent.
Men nå er alle de tre helnorske skutene hjemme i gamlelandet. To av dem er i hus på Bygdøynes. Der kan man gå om bord, men hva går man om bord i? Både FRAM og GJØA er restaurert, og særlig den siste er mer en kulisse enn en restaurert original. Kanskje er MAUD, slik skuta nå ligger på en lekter, det mest ekte vitnesbyrdet om en tid da ekspedisjoner i polare strøk var med på å bygge nasjonen.
(Innlegget ble påbegynt 22.08.2018 og fullført 22.08.2018)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
AF1 – Røykeforbud: På Hamang vest for Sandvika sentrum står skiltet som er avbildet til høyre. Litt diskret oppe til venstre i bildet står navnet på eieren av den private eiendommen: GE Oil & Gas. De skriver om Sandvika-avdelingen på nettsidene sine: “Sandvika – GE Oil & Gas globale Center of Excellence for subsea-manifolder og koblingssystemer. Vårt kontor i Sandvika huser også GEs Subsea Power & Processing-ekspertise samt salg og markedsføring av turbiner og kompressorer på norsk sokkel.” Slik virksomhet er åpenbart brannfarlig, og det er nødvendig med røykeforbud også utendørs.
AF3 – Ånden som går: Da jeg vokste opp, var det en daglig fornøyelse å følge Fantomets kamp mot det onde. Den foregikk i Aftenpostens afennummer, parallelt med Puttes opplevelser. Nå er Putte for lengst forsvunnet, og Fantomet har barn i skolealder, med alt det fører med seg. Men når det gjelder antrekket, er han standhaftig. Til og med hjemme på soverommet er han korrekt antrukket i heldekkende trikot med hette, og med maske. Og Sala holder seg godt – Jahn Teigen sang om henne allerede i 1979.
AF4 – Prisreduksjon: Varer som er i ferd med å gå ut på dato, blir solgt til redusert pris i flere matvarebutikker. Vanligvis er prisen 50 prosent av den ordinære når datoen for siste forbruksdag er nådd. Men hvis kotelettene ser ekstra fine ut, tross alderen, blir rabatten bare 49 prosent.
