Løkkehaven: “Bæringen”s versjon og min versjon

En notis om Løkkehaven, skrevet av Elisabeth Skaset, står i augustnummeret av Bærum kommunes informasjonsavis Bæringen. Man skal ikke vente vitenskapelig presisjon i en notis på syv avsnitt, men tolv “halvsannheter” og unøyaktigheter synes jeg blir i meste laget, så det gir anledning til å komme med noen korrigerende opplysninger (jeg kommer nok med fyldigere stoff i en senere blogg) og et lite hjertesukk. Bæringens notis med mine avmerkinger av tvilsomme utsagn kan leses her. Nedenfor har jeg brukt de avmerkete utsagnene som overskrifter.

… unikt kulturhistorisk miljø
… blant annet for utbygging av Vestbanen
… den restaurerte potetkjelleren
Her ligger også Løkke bro …
Trehusene ble lagret og gjenreist …
… urmaker-, blomster-, frukt og grønnsakforretning
“Huset midt i mellom”
… kombinert bolig- og forretningsbygg
Husene er satt opp så autentisk som mulig …

Et hjertesukk om “informasjon” i Bæringen

.

.

… unikt kulturhistorisk miljø
Det unike med miljøet i Løkkehaven er at veteranhusene er satt opp helt løsrevet fra sin opprinnelse, og uten noen informasjon på stedet hverken om de enkelte husene eller om miljøet.


.

.

… blant annet for utbygging av Vestbanen
Jernbanen kom til Sandvika i 1872, og broen over Sandvikselva krysset (og krysser fortsatt) spissen av Løkketangen. Utparselleringen av tomter fra Løkke på slutten av 1880-tallet har ingen annen tilknytning til utbygging av Vestbanen enn at Sandvika ble et attraktivt boligområde fordi det var jernbanestasjon der.

.

.

… den restaurerte potetkjelleren
“Steinhuset” er navnet de som har sitt daglige virke i Løkkehaven, bruker om bygningen innerst mot den nye boligblokken. Jeg skal ikke påstå at det aldri har vært lagret poteter der, men jeg tviler. Begrepet “potetkjeller” for meg betyr et lite rom gravd inn i bakken eller bygd med steinmur og påfylt jord, slik at det var kjølig om sommeren og frostfritt om vinteren. En notis i Budstikka i 2009 tyder også på en helt annen bruk enn potetkjeller. Steinhuset på Løkke er åpenbart en del av fundamentet på gårdens låve, noe som fremgår tydelig av bildet nedenfor.

Løkke bro på sin opprinnelige plass med Løkke gård i bakgrunnen. Bildet er tatt i 1883 av Ole Tobias Olsen.


.

.

Claude Monets maleri fra 1895 av Løkke bro med Løkke gård og bak og “Monethuset” ved broen.

Her ligger også Løkke bro …
Løkke bro er flyttet dit den nå ligger. Det berømte maleriet av Claude Monet av broen og huset ved siden av viser hvordan det opprinnelig så ut. Broen ble flyttet 100 meter oppover elven til sin nåværende plass i 1977, og det er nokså misvisende når kommunens severdighetsskilt (nedenfor) har teksten “Løkke bro – Claude Monet”, og peker vekk fra halve motivet, huset som til og med kalles “Monet-huset”.

Klikk på bildet for større utgave.

.

.

Trehusene ble lagret og gjenreist …
Trehusbebyggelsen på Løkketangen ble revet i 1979 og erstattet av bygningen som nå står der. Den lange, triste historien om hvordan Sandvikas “Gamla Stan” forsvant, skrev jeg om her i bloggen i mai i fjor. Tre av de femten teknisk bevaringsverdige husene (jfr. arkitekt Knut Wøllo, 1975) ble lagret, men under slike forhold at det ene råtnet bort og ikke kunne settes opp igjen. De andre to er satt opp på snorrett rekke der de aldri har stått, sammen med et hus som sto ved Sandvika torg.

.

.

… urmaker-, blomster-, frukt og grønnsakforretning
Gråstua er bygd før 1870, da huset tilhørte Paul Olsen, og var vel opprinnelig bolighus. Urmaker Axel Sørum kjøpte huset i 1908. Bærum kommune kjøpte det i 1922, og gartner Jensen leide det fra 1935. Det var også utsalg for Brekkes bakeri her (bakeriet lå ved Engervannet, i bygningen der Riis Bilglass nå holder til, og der bakerovnen fortsatt finnes).

“Gråstua” på sin opprinnelige plass. Dagens gågate går innover til venstre, og skiltet i forgrunnen står omtrent der lekeapparatene på Sandvika torg er. Brekkes bakeri har inngang midt på fasaden bak bilen (det er denne fasaden som nå vender inn i Løkkehaven) og ligger i høyre del av huset. Gartner Jensens butikk ligger i venstre del, med inngang i gavlveggen og med en tilbygd paviljong bakenfor.

.

.

“Huset midt i mellom”
Husets riktige navn er Brekkehuset, etter familien Brekke, som bygde huset sammen med familien Danielsen, og som etter hvert overtok hele huset. Huset ble bygd i 1891, og lå i Broveien 3, omtrent der Sandvika postkontor nå ligger. “Huset midt i mellom” var navnet nåværende bruker satte på det før husets historie ble kjent, fordi det etter gjenreisningen ligger mellom de to andre veteranhusene i Løkkehaven.

Brekkehuset på sin opprinnelige plass i Broveien 5. Broveien går bak gjerdet, og munnet ut i Ringeriksveien (nå Elias Smiths vei) omtrent ved inngangen til Løkke (“Røde Korshuset”).

.

.

… kombinert bolig- og forretningsbygg
Det største av de tre veteranhusene var opprinnelig bolighus. Senere ble 1. etasje bygd om til forretninger, mens det var boliger i 2. etasje. Huset sto omtrent rett over veien fra hvor det er gjenreist, Fasaden som nå vender inn i parken, vendte egentlig ut mot veien.

Det største av de tre veteranhusene i Løkkehaven lå opprinnelig rett over veien fra hvor det nå står. Fasaden mot veien vender nå inn i Løkkehaven.

.

.

Husene er satt opp så autentisk som mulig …
Når man skal restaurere bygninger, er det vanlig å velge seg et år man vil tilbakeføre til. Da kan uttrykket “så autentisk som mulig” brukes. For husene i Løkkeparken er ingen slike vurderinger gjort, så vidt jeg vet. Da jeg undersøkte mye rundt dette i forbindelse med utstillingen om Løkketangen i Sandvika museum Lofthe for fem år siden, fant jeg heller ingen dokumentasjon av gjenreisningen. Det “autentiske” i Løkkehaven er derfor nokså tvilsomt, men de tre husene gir en stemningsfull skjerm mot trafikken i Elias Smiths vei.

.

.

Et hjertesukk om “informasjon” i Bæringen
Det er synd at Bæringen presenterer halvsannheter og unøyaktigheter slik det her er gjort. Folk flest oppfatter avisen som ekstra troverdig fordi den utgis av kommunen, mens den nok mer er  i klasse med Pravda slik den avisen fungerte i Sovjetunionen. Når det gjelder rivingen av Løkketangen og det som har skjedd i fortsettelsen av det, er kommunens rolle og innsats svært diskutabel, og da er det ikke greit med “informative” notiser som bidrar til å dekke over eventuelle feil fra kommunens side.

Hun som har skrevet notisen om Løkketangen blir selvsagt varslet om dette blogginnlegget, og må gjerne bruke opplysningene her i et senere nummer av Bæringen hvis kilden oppgis. Å få inn en rettelse i informasjonsavisen har jeg prøvd tidligere, så det gjør jeg ikke igjen.

(Innlegget ble påbegynt 29.08.2018 og fullført 30.08.2018)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Én kommentar til “Løkkehaven: “Bæringen”s versjon og min versjon”

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

six − 5 =