De fire norske polarskutene

Joda, det er fire skuter, hvis vi med “norske polarskuter” mener skip som er bygd i Norge for nordmenn, og som er blitt verdenskjent i forbindelse med ekspedisjoner til polarstrøkene. Restene av MAUD kom “hjem” til Asker og var på signingsferd i Indre Oslofjord sist helg, og det satte i gang disse tankene om polarskuter.

Skutene

“MAUD hjem til Asker” 1990-2018

Hva er det med Norge og polarskip?

.

.

.

.

.

Skutene

 

GJOA

GJØA i Nordvestpassasjen

Den eldste av de norske polarskutene er GJØA. Hun ble bygd i Rosendal i Hardanger av Knut Johannesson Skaala  i 1872, og seilte som frakteskute og fangstskute før Roald Amundsen kjøpte henne i 1901. Med seks mann seilte han 1903-1906 som den første gjennom hele Nordvestpassasjen. Etterpå ble skuta satt på land i Golden Gate Park i San Francisco, der den etter hvert forfalt og ble restaurert to ganger før den den i 1972 ble hentet hjem til Norge, plassert på Bygdøynes og restaurert for tredje gang. Der sto hun utendørs til 2013, da et vernebygg ble reist og skuta ble restaurert igjen. GJØA ble omtalt her i bloggen i fjor, på hundreårsdagen for avreisen mot Nordvestpassasjen fra Kristiania.

FRAM

Fram innefrosset i Polhavet

FRAM ble konstruert av Colin Archer etter bestilling fra Frithjof Nansen. Hun ble sjøsatt i Larvik i 1892, og var spesialbygd for polarekspedisjoner, med en skrogform som gjorde at skuta ble klemt oppover hvis isen skrudde til fra alle kanter, og med ror og propell som kunne heises opp slik at man unngikk skader p.g.a. is. FRAM ble brukt til tre ekspedisjoner. Frithjof Nansen lot skuta fryse fast i isen nord for Sibir, og mente den ville drive med isen over Nordpolen. Det stemte nesten (forsøket på å nå Nordpolen er en annen historie), og skuta kom ut i åpent farvann ved Svalbard etter tre år. Otto Sverdrup var den neste som brukte FRAM som ekspedisjonsskip. I 1898 dro han til de arktiske øyene nord for Canada, og i løpet av fire år ble ca. 150.000 km² kartlagt. Roald Amundsen fikk lov av Nansen til å bruke FRAM til en ekspedisjon som skulle gå til Nordpolen. Av forskjellige grunner ble målet endret til Sydpolen, derfor gikk FRAMs tredje og siste ekspedisjon med FRAM til Antarktis. Etter at polpunktet var nådd i 1911, seilte skuta til Sør-Amerika, og ble liggende først i Buenos Aires, senere ved Panamakanalen, før hun i 1914 kom til Horten. Der ble hun liggende, og ble etter hvert nokså medtatt. I 1929 ble FRAM restaurert, og i 1935 ble Frammuseet påbegynt, der skuta nå er hovedattraksjonen.

MAUD

MAUD etter sjøsettingen i Vollen

Roald Amundsen trengte en polarskute, og bestilte MAUD hos Christian Jensen i Vollen i Asker. Konstruksjonstypen var den samme som for FRAM, spesialbygd for å fryse fast i skruisen. Skuta ble sjøsatt i 1917, og ble brukt av Amundsen i et nytt forsøk på å nå Nordpolen ved å la skuta fryse fast i drivisen. Det førte ikke frem, og etter flere overvintringer ga Amundsen opp. Da han gikk konkurs p.g.a. store kostnader til ekspedisjonen, ble MAUD solgt til Hudson Bay Company, som brukte henne som fraktefartøy. Senere ble hun lagt i Cambridge Bay, der hun ble brukt som varelager og radiostasjon. Til slutt var skuta bare et vrak, men holdt seg godt p.g.a. gode materialer og gode bevaringsforhold i det kalde vannet. I 2016 ble skroget hevet, og sist helg kom MAUD på en slepelekter tilbake til Vollen i Asker, der skuta ble bygd. Det er visstnok meningen at vraket skal stilles ut som det er, liggende på en flåte ute i Maudbukta i Vollen.

ENDURANCE

ENDURANCE (ex POLARIS) i skruisen i Weddelhavet

Sandefjordsmannen Lars Christensen og belgieren Adrien de Gerlache fikk bygd en skute som ble sjøsatt ved Framnæs Mekaniske Værksted i 1912. Den fikk navnet POLARIS, var konstruert for å tåle lett drivis, og skulle brukes til å frakte turister til Arktis for å jakte på isbjørn. Men økonomien sviktet, og skuta ble solgt til briten Ernest Shackleton, som døpte den om til ENDURANCE. Han brukte skipet til en ekspedisjon der målet var å krysse Antarktis. Men skipet ble skrudd ned av isen i Weddelhavet i 1915, og mannskapet på 28 kom seg ved hjelp av livbåtene til den ubebodde Elefantøya. Ekspedisjonen ble berømt fordi Shackleton og fem andre klarte å seile til Sør-Georgia (1.300 km unna) og deretter, etter flere forsøk, klarte å redde resten av mannskapet på Elefantøya.

Hist.

.

.

.

“MAUD hjem til Asker” 1990-2018

Historien om hvordan MAUD kom tilbake til Norge, er mer enn de siste få årenes historie om heving og transport over Atlanterhavet. Første del av historien begynte i 1990 og strekker seg over tre år. Den kan man følge gjennom 17 klipp fra Budstikka, med gryende interesse for det halvveis glemte polarskipet, ville ideer om hva det kunne brukes til når det kom “hjem” og personkonflikter.

“La oss bringe Maud hjem til Asker” var tittelen på Budstikkas lederartikkel 21. november 1990, for snart 28 år siden. Da hadde Hans Vrålstad dykket på vraket av Roald Amundsens polarskip, som lå halvveis sunket i Cambridge Bay nord i Canada. Skipet var i overraskende god stand, fortalte Vrålstad, og burde være mulig å heve. “En nasjonal oppgave som både kan og bør løses,” sa han til avisen.

Fire måneder senere var Budstikkas overskrift: “Maud skal være klar til OL”. Da hadde Askers kultursjef, Alex Roald, fanget ideen. Han mente at man ved hjelp av sponsorer burde kunne skaffe de 8-9 millionene som trengtes for å heve MAUD og transportere vraket hjem, halvparten av beløpet var allerede sikret. Hans ide var å restaurere skuta og sette den i drift på Oslofjorden, f.eks. mellom byggestedet Vollen og Roald Amundsens hjem Svartskog i Bunnefjorden. Dykkeren Hans Vrålstad var uenig i det siste, og skrev om det i Budstikka.

Her oppstår et sidespor i Maud-saken. Kultursjef Roald satte nok liten pris på Vrålstads avisinnlegg, for han anklaget Vrålstad for å ha stjålet fra vraket av MAUD (Vrålstad hadde tatt med seg et gorojern han fant ombord). Anklagen ble først kjent etter et halvt år, da Vrålstad offentliggjorde brevet han hadde fått fra kultursjef Roald og krevde en unnskyldning. Roald svarte at han ikke ville ha noe med “denne Vrålstad” å gjøre. Men etter et par runder i Askers kommunale system beklaget han sine uttalelser. Striden ble på en måte avrundet i et debattmøte på Sjøfartsmuseet, der også skips- og museumsfaglige folk deltok.

Etter hvert kom det for en dag at man ikke uten videre kunne hente MAUD hjem fra Canada. Vraket var registrert av kanadiske myndigheter som et kulturminne der det lå, og det var ikke sikkert det ville bli frigitt. Og så var det selvsagt kostnadene. Saken forsvant etter hvert, og hadde et siste sprell med et oppslag i Budstikka 1. april 1993 (merk datoen!) med overskriften “Polarskuta Maud til Tromsø?”. Da hadde Alex Roald sluttet som kultursjef i Asker og slått seg ned som skomaker på Lillehammer.

.

.

.

.

Hva er det med Norge og polarskip?

Den første norske polarekspedisjonen var FRAMs drift over Polhavet 1893-96. Parallelt med dette foregikk en hard politisk strid med Sverige om et eget norsk konsulatvesen. Dette var saken som til slutt utløste unionsoppløsningen i 1905. Året etter unionsoppløsningen kom GJØA til San Francisco som det første skipet som hadde seilt gjennom Nordvestpassasjen. De politiske begivenhetene i 1895 og 1905 førte til økt nasjonalisme i Norge, og jeg tror de to polarekspedisjonene må ses også den sammenhengen. Den nye nasjonen trengte noe den kunne vise frem i internasjonal sammenheng. Når Roald Amundsen senere var førstemann til Sydpolen, faktisk i et slags kappløp med Robert Scott, var det nok en bragd å vise til.

Én sak er å være stolt over store bragder, noe helt annet er å ta vare på “verktøyet” som ble brukt. FRAM var markspist og nesten vrak, men ble restaurert i 1929 og fikk sitt museum i 1935. GJØA ble tatt vare på av stolte norsk-amerikanere da seilasen gjennom Nordvestpassasjen var fullført, men forfalt etter hvert, og fikk sin fjerde restaurering da vernebygget på Bygdøynes kom opp i 2013. MAUD har nesten vært en hemmelighet, kanskje fordi Roald Amundsen mistet skipet p.g.a. konkurs. Og ENDURANCE ligger i småbiter på bunnen av Weddelhavet, og har vel ingen norsk interesse fordi det var briten Shackleton som gjorde skuta kjent.

Men nå er alle de tre helnorske skutene hjemme i gamlelandet.  To av dem er i hus på Bygdøynes. Der kan man gå om bord, men hva går man om bord i? Både FRAM og GJØA er restaurert, og særlig den siste er mer en kulisse enn en restaurert original. Kanskje er MAUD, slik skuta nå ligger på en lekter, det mest ekte vitnesbyrdet om en tid da ekspedisjoner i polare strøk var med på å bygge nasjonen.

(Innlegget ble påbegynt 22.08.2018 og fullført 22.08.2018)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

11 + 14 =