Om få dager slukkes FM-nettet i Oslo-området, og mitt forhold til direktesendt radio tar slutt. Jeg har kjøpt én billig DAB-radio, som ligger i bilen til bruk i tettbygd strøk. På kjøkkenet og på badet står FM-radioer, og kanskje lager jeg meg et lokalt FM-nett (se Bruk dine FM-radioer også etter slukking her i bloggen) for å kunne bruke dem som før. DAB-radio til husbruk kommer jeg ikke til å anskaffe.
En gang var jeg en ivrig radiolytter, utstyrt med lommeradio slik at jeg kunne høre det som interesserte meg når det ble sendt. Men de siste årene har radiovanene endret seg, særlig etter at programmene kan lastes ned som podcast. Jeg ble lei av slitsomme programledere, av debatter der to ekstreme motpoler lot være å høre på hverandres argumenter og av sekkeposter som Ekko og Studio 2, der man aldri vet om dagens innhold er av interesse. Nå abonnerer jeg på podcast av de programmene som kan være interessante, og vurderer hva jeg vil laste ned. Med podcast har jeg også funnet programleverandører jeg aldri ville oppdaget uten denne teknikken (se Podcast for nybegynnere her i bloggen).
Min nye «radio»-hverdag hjemme baserer seg på trådløst internett og «smart»-telefon (den er ikke smart, derfor anførselstegnene). På telefonen har jeg lagt inn nettradio fra NRK, BBC World Service og et par stasjoner som sender klassisk musikk. I stedet for FM-radioer tre-fire steder i huset, putter jeg radioen (telefonen) i lomma og hører på den med telefonens høyttaler eller med blåtann-øretelefon. Siden nettradio kan «spoles» tilbake ca. 3 timer, er jeg ikke lenger avhengig av å være på plass ved radioen akkurat når nyhetene sendes.
Opp gjennom årene har jeg noen radiominner knyttet til de radioapparatene jeg har brukt. På familiens Tandberg Huldra (med ekstrahøyttaler på kjøkkenet) hørte jeg nok Dyrene i Afrika og andre Egner- og Prøysenviser første gang. På den radioen hørte jeg også av og til Musikk til arbeidet, med kjenningsmelodien Calling all workers av Eric Coates. Radioen i verkstedboden i uthuset (der jeg nå har kjøkken) var også av merket Tandberg. Det må ha vært forgjengeren til den i stuen, og den i verkstedboden ga ikke alltid lyd fra seg. Men hvis man dunket litt på Tandberg-T’en med brekkjernet som hang like i nærheten, våknet radioen til liv – så lenge det varte. Fra den er jeg sikker på at jeg hørte lørdagsbarnetimen med hørespill om Stanley på leting etter Livingstone i Afrika på 1800-tallet. Under militærtjenesten på Lahaugmoen var det jeg som holdt rommet med radio. De andre ville helst høre melodiradioen på Sverige, som sendte datidens (1968) popmusikk. Slik ble jeg kjent med Lyckliga gatan og en del andre «svensktoppar». Min betingelse for å godta dette kanalvalget, var at vi hver morgen skulle spille Plym-plym på kassett, og det ble godtatt. Dette korte, muntre verket av samtidskomponisten Kåre Kolberg (1936-2014) hadde jeg spilt inn på kassett, trolig fra uroppføringen i NRK med Schola Cantorum og Knut Nystedt som dirigent, så det var ikke dårlig kvalitet jeg tilbød mine romkamerater. Men etter noen dager ba de pent om å få høre «vanlig» radio i stedet for Plym-plym, og jeg godtok det.
Nå er det altså DAB-radio som gjelder. Lyttertallene har gått drastisk ned etter hvert som FM-nettet er blitt slukket region for region. Jeg har ennå ikke registrert noen nyvinning når det gjelder programinnhold etter at DAB gradvis har overtatt, og jeg spør meg om det egentlig hadde noen hensikt å skifte teknologi. Ved å beholde FM sammen med internettradio ville man spart noen milliarder. I Aftenposten har Joacim Lund (3. august) og Torleiv Maseng (10. august) uttrykt seg tilsvarende kritisk.
___________________________________________________________________________
 |
| Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre |
Til innholdsliste for denne utgaven
Knappen «Publiser kommentar» sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Min gamle telefon dekket hele mitt telefonbehov. Men jeg fant ut at det var best å lære seg den mest utbredte varianten i bruk (den «smarte») mens jeg ennå er i stand til å tilegne meg ny teknisk kunnskap. Det var til stor hjelp at jeg allerede visste at Sony Xperia E5 ikke er en telefon, men en PC som man også kan ringe med. Og om ikke telefonen er smart, må brukeren være det. Den medfølgende «bruksanvisningen» er skrevet av folk som ble født omtrent da «smart»-telefonene kom, og den er beregnet på de som ikke trenger bruksanvisning. Etter litt leting fant jeg en fyldigere bruksanvisning på nettet. Ved hjelp av den har jeg klart å dressere min nye, håndholdte PC slik at den oppfører seg nesten som jeg vil. Men fortsatt prøver jeg å finne ut hvilke kriterier den bruker for å sortere podcastene mine. Og jeg har funnet ut at det ikke er mulig å motta innkommende samtale ved å trykke på en knapp, jeg må bruke berøringsskjermen. Når det gjelder bruk av «smart»-telefon, anbefaler jeg BBC-programmet 
Mine første erfaringer med PC-liknende utstyr var en BBC-maskin (den britiske forgjengeren til den norske Tiki-maskinen). Tastatur og PC-boks var én enhet. Programvaren (tekstbehandling, regneark, database) lå i brikker som man satte inn i maskinen. Internminnet var så vidt jeg husker på 64 kilobyte, og lagringsmediet var en «floppy disk» med plass til 360 kilobyte.
n første virkelige PC hadde også diskett som lagringsmedium, hele to diskettstasjoner for 3,5 tommers disketter som kunne lagre 720 kilobyte. Maskinen var bærbar (veldig spesielt i 1990!) med en skjerm så stor som et A5-ark. Den ble supplert med og etter hvert avløst av en stasjonær PC med 20 megabyte harddisk og en monokrom skjerm (gul skrift på sort bakgrunn). Både på den bærbare og den 
stasjonære var operativsystemet DOS, der alle programmer ble startet ved at man skrev en kommando. I programmene ga man kommandoer ved hjelp av funksjonstastene. Fortsatt har jeg av og til nytte av det jeg husker fra den tiden når PC eller nettverk oppfører seg dårlig og jeg må åpne ledeteksten for å prøve å finne løsninger.