Kategoriarkiv: Dagen i dag

Jimi Hendrix og Vålerenga kjerke – og et par hornsignaler

Jimi Hendrix spiller for Vålerenga kirke.

Jimi Hendrix var aldri i Vålerenga kirke. Men kirken hadde stått der i nesten sytti år da han døde for femti år siden i dag. I mitt hode har både gitaristen Jimi Hendrix og Vålerenga kirke markert seg musikalsk. El-gitar har jeg lite greie på, men det er vel i utgangspunktet en gitar der lyden er bearbeidet i forsterker. På YouTube finnes et klipp der Jimi Hendrix spiller akustisk gitar, som han åpenbart behersker godt. Når lydspekteret utvides med de effektene en forsterker kan produsere, og el-gitaren “bespilles” av en som både behersker gitarspillet og effektapparatet godt, kan resultatet bli som i Jimi Hendrix versjon av USAs nasjonalsang, The Star Spangled Banner, slik han fremførte den på Woodstock-festivalen i 1969. Festivalen fant sted mens diskusjonen i USA om Vietnamkrigen pågikk på det mest intense, og når man hører Hendrix-fremføringen av The Star Spangled Banner og samtidig følger teksten (vist i min kopi av YouTube-opptaket), er det åpenbart at dette er et slags innlegg i debatten.

I løpet av sin fremføring av The Star Spangled Banner er Jimi Hendrix også innom signalet Taps, som høres slik ut med signalhorn:

Taps er vel en engelskspråklig versjon av tappenstrek, et militært signal som brukes når det er tid for å begi seg til kasernen for å gå til køys (egentlig at det er slutt på – strek for – tapping av øl). Signalet brukes i USA bl.a. ved militære begravelser, det var vel derfor Jimi Hendrix tok det med i sin “debattinnlegg-versjon” av The Star Spangled Banner. Det signalet som brukes av Forsvaret på samme måte som USA-forsvaret bruker Taps, er Bønn, som jeg fant i en innspilling på Facebook med signalhorn og tromme (jeg tror det vanligvis brukes uten tromme).

Vålerenga kirke ble sterkt skadet i brann 18. september 1979. Brannen avfødte en sang, Vålerenga kjerke, med tekst og melodi av Trond Ingebretsen, 41 år etter kirkebrannen er sangen en av de som synges på fotballkamper av Vålerenga-klanen (neppe noe utpreget kirkelig miljø), Den beskriver godt lokalpatriotisme i en bydel, og det at bandet Bjølsen valsemølle står for den eneste (tror jeg) innspillingen, forteller at brannen gjorde inntrykk i flere bydeler enn Vålerenga.

Etter mitt øre har Bjølsen valsemølle en musikkstil som ligger et stykke fra Jimi Hendrix’, men jeg tror ikke bandet har noe imot å bli nevnt samtidig med ham.

(Innlegget ble påbegynt 17.09.2020 og fullført 17.09.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Dystre datoer

Enkelte datoer har nærmest blitt egennavn, som  17. mai og 9. april. Dagens dato er en slik. På illustrasjonen til høyre kjenner nok de fleste bakgrunnen for de to øverste datoene. De tre nederste er nok mer ukjente, men legg til de franske navnene Charlie Hebdo, Bataclan og Nice, så vet mange hva det handler om: terrorangrep.

Felles for de fem terroraksjonene er at de har virket mot sin hensikt hvis meningen var å øke oppslutningen om terroristenes sak. Noen har nok latt seg skremme til å la være å motarbeide dem, men de fleste har bare forakt til overs for folk som bruker drap på forsvarsløse mennesker som argument for sitt eget syn.

Felles for fire av de fem terroraksjonene er at de som sto bak, bekjenner seg til islam. Denne religionen ble grunnlag i år 622 etter vår tidsregning, og har etter egen tidsregning, som følger månen, nå kommet til år 1442. På 1400-tallet var landene i Europa strengt religiøse, med Paven i Roma som religiøs leder, og hvis noen offentlig hadde revet ut sider av Bibelen og spyttet på dem, ville de nok fått med både inkvisisjonen og sine medborgere å gjøre. Men begynnelsen av 1400-tallet var også starten på renessansen, oppdagelsen av Den nye verden var nær forestående og trykking av bøker ved hjelp av “løse typer” kom i 1450, med alt det  førte med seg av kunnskap tilgjengelig for mange. For en hedning som meg er det fristende å si at Europa (Norge innbefattet) siden da har kastet religionens åk av seg. For meg er det derfor overraskende at enkelte nå ser ut til å ville gjeninnføre dette åket, om enn med en annen religion.

11. september er for de fleste nordmenn knyttet til én begivenhet, og den skjedde i New York i 2011, en oppfatning som kanskje er en form for navlebeskuelse (USA er liksom en del av vårt “nærområde”). For datoen er også årsdag for kuppet i Chile i 1973, (omtalt i blogginnlegget Chile og Norge fra juli 2019) da president Salvador Allende ble styrtet, og militærdiktaturet under general Augusto Pinochet begynte. Denne “hendelsen” (et litt svakt ord, synes jeg) passer imidlertid også  inn under overskriften for dette innlegget.

(Innlegget ble påbegynt 08.09.2020 og fullført 08.09.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

En stemme å minnes

Det er ni år siden i dag at Hilde Heltberg døde, knapt 52 år gammel. “… kjent fra flere country, rock og pop-band og innspillinger” skriver Wikipedia om henne, og nevner da flere musikkstiler som jeg ikke hører mye på, likevel husker jeg Hilde Heltberg. Engler i sneen er den sangen jeg forbinder med henne, og som jeg tror hun sang en solo-versjon av, men den finner jeg hverken på YouTube eller Spotify. Hun synger den sammen med Jonas Fjeld i et opptqk fra “Allsang på grensen” i 2008. Teksten er av Ole Paus, og i en av to rustne herrer-forestillingene gjorde Paus og Fjeld et poeng av om det skulle synges “engler i sneen” (Paus’ tekst) eller “engler i snøen” (Fjelds Drammens-dialekt). I versjonen med Jonas Fjeld og Hilde Heltberg er det, såvidt jeg kan høre, konsekvent “snøen”.

Hilde er solist i Erik Byes vise Blå salme. Også  The water is wide (tekst av Bob Dylan) høres først ut som en salme, men viser seg etter hvert å være en kjærlighetssang. Hilde Heltberg synger sammen med Rita Eriksen, og legger i de siste to versene på en karakteristisk overstemme. Samme slags overstemme finner vi igjen i refrengene i Den siste låta, der Hilde Heltberg og Marius Müller deler på å synge versene; tittelen passer på flere måter som avslutning her (klikk på bildet nedenfor for å høre).

(Innlegget ble påbegynt 01.09.2020 og fullført 01.09.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall.

Argumentering med vold er uakseptabelt – og meningsløst

Bergens Tidende 23. august 2020. Bloggens lesere oppfordres til å sammenlikne overskrift og bilde med reportasjene i TV2 og NRK (se lenker i teksten).

Det har nylig vært tumulter i Bergen i forbindelse med at SIAN (=Stopp islamiseringen av Norge) holdt en markering. Begivenheten ble behørig dekket av nyhetssendingene i både TV2 og NRK (den første også med uttalelser fra SIANs leder Lars Thorsen, som ble slått ned av motdemonstranter). Dette er ikke noe nytt.

For 29 år siden i dag var Brumunddal åsted for tilsvarende tumulter. Men den gangen var det arrangøren av markeringen, Folkebevegelsen mot innvandring, som gikk til angrep på tilreisende motdemonstranter fra Blitz-miljøet i Oslo. Hendelsen er beskrevet i en artikkel fra 2011 på NRKs nettsider, med lenker til seks videoreportasjer (den ene er merket “ikke klart ennå”). Fire år senere var Fremskrittspartiet mål for mobben, som ble provosert av at Carl I. Hagen holdt tale på Grünerløkka 1. mai. Episodene både i Brumunddal og på Grünerløkka ble omtalt her i bloggen for to år siden, og jeg innestår fortsatt for det jeg da skrev.

Det er en del av ytringsfriheten å uttale seg kritisk (i sømmelige former!) om det meste. Men når motargumentene understrekes med vold, svekker det voldsutøverens sak. I solidaritet med det nyeste voldsofferet legger jeg derfor en lenke til SIANs nettsider.

(Innlegget ble påbegynt 26.08.2020 og fullført 28.08.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Jim, Carsten, Bodil – og Ella

Jims fulle navn var William James Basie. Han ble født for 116 år siden i dag i byen Red Bank i New Jersey , og er kjent i hele Norge som – eller riktigere med – The Kid from Red Bank:

Det finnes flere innspillinger, men jeg tror det er den ovenfor som er brukt som kjenningsmelodi for NRKs sommerprogram Reiseradioen (er det noen av dagens lyttere under 25 – hvis de finnes – som vet hva en reiseradio egentlig er/var?). Dette er en studio-innspilling; det går mere livlig for seg, synes jeg, med publikum til stede. Her høres det ut som om Count Basie i begynnelsen holder pianoet i gang for å gi bandet tid til å finne frem notene, og “fanfaren” som åpner Reiseradioens kjenningsmelodi, kommer først mot slutten.

Count Basie var pianist, og blir i innspillingen nedenfor presentert som en av gjestene i et progrm  med Ella Fitzgerald, som synger Honeysuckle Rose. Det er moro å se hvordan musikerne koser seg under innspillingen!

Mot slutten av innspillingen ovenfor går Ella over fra å synge til å opptre som instrument. Denne improvisasjonskunsten,  som var hennes spesialitet, kom godt med under en konsert i Berlin, der hun glemte teksten i Mack the Knife (4vers) men improviserte både tekst og musikk (i innspillingen nedenfor på YouTube er ikke lyd og bilde helt synkronisert, så glem bildet, og hør på bare lyden):

Det er jazzamusikernes fødselsdag i dag. Tenorsaxofonisten (saxofon med x!) Bodil Niska er født femti år etter Count Basie. Av den lange listen på YouTube over hennes innspillinger valgte jeg først Et gammelt stykke Oslo og Fiin gammel.På dagens dato ble også Carsten Klouman (1923-2004) født. Han begynte sin musikerkarriere som jazzpianist, og ble senere orkesterleder og musikkarrangør. Bl. a. har han arrangert en godt kjent melodi fra 1978.

Her på bruket er vi så heldige å ha vår egen Ella (jeg tror ikke hun synger jazz),  Tvers over veien bor Emma, og på eiendommen ved siden av bodde for noen år siden Edda. Men Ebba har vi foreløpig ikke hatt boende her i strøket, så vidt jeg vet.

(Innlegget ble påbegynt 17.08.2020 og fullført 21.08.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

VJ-day

 

Forsiden på Aftenpostens aftennummer 14. august 1945. Klikk for å lese detaljer.

Blogglesere som (helt riktig) oppfatter meg som en norskspråklig purist, stusser nok over den engelske overskriften. Men jeg har ikke funnet noe norsk uttrykk med samme innhold som det engelske “VJ-day”, som jeg derfor har brukt. Eller er uttrykket egentlig amerikansk? Når vi feirer 8. mai som “Frigjøringsdagen 1945” (betegnelsen i flaggforskriftens § 4), er det vel egentlig “VE-day” vi feirer. For å klargjøre begrepene: VE står for “Victory Europe”, m.a.o. den tyske kapitulasjonen (hør Alistair Cookes kåseri om dette ved femtiårs-jubilieet i 1995 , VJ er forkortelse for Victory Japan, som skjedde på dagens dato i 1945 (offentliggjort i en tale av keiser Hirohito 15. august), og som nok fikk større oppmerksomhet i USA enn i Europa.

Kapitulasjonen ble møtt med motstand i Japan, endog med et slags forsøk på statskupp for å hindre den. Keiser Hirohitos radiotale som skulle offenliggjøre kapitulasjonen for Japans befolkning, var innspilt på forhånd, og “kuppet” var et forsøk på å finne opptaket for å hindre at det ble sendt. Det førte ikke frem. Kapitulasjonen kom få dager etter at Nagasaki, som den andre japanske byen, var blitt tilintetgjort av en amerikansk atombombe. Det er uklart om atombombene over Hiroshima og Nagasaki var bakgrunnen for kapitulasjonen, men mye kan tyde på det. Ifølge Alaistair Cookes kåseri om “VE-day” hadde general MacArthur anslått at kampene om de japanske øyene kunne komme til å vare helt til sommeren 1946 – han baserte trolig dette på erfaringer fra slaget om Okinawa, som varte fra april til midten av juni 1945.

Et europeisk land som hadde stor grunn til å glede seg over den japanske kapitulasjonen, var Norge. Landet var “atter fritt”, som det het,  etter den tyske okkupasjonen, men norske skip seilte fortsatt i krigsfarvannene i Det fjerne østen, der man hadde skremmende erfaringer med hvordan japanske ubåter kunne gå frem mot sivile sjøfolk. (Tidligere omtalt i blogginnlegget Nordmenn i krig i Det indiske hav, Biafra og Lyngør,  bl.a. med en levende fortelling av  Guri Hjeltnes i NRK-programmet Torp; sjøforklaringen om ALCIDES forteller en lignende historie).

Atombombene over Hiroshima og Nagasaki var kanskje det som måtte til for å få Japan til å kapitulere i 1945, og som dermed gjorde at tusenvis av liv (japanske og amerikanske soldater) ble spart. Therese Sollien i Aftenposten tar dette som utgangspunkt i en kommentar knyttet til den kalde krigen, med overskriften “Verdens grusomste fredsbevaring” (forhåpentlig tilgjengelig for flere enn Aftenpostens abonnenter).

(Innlegget ble påbegynt 09.08.2020 og fullført 10.08.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Klaverkonsert og Stillehavs-seilas

I dag er det 151 år siden Edvard Griegs klaverkonsert i a-moll, opus 16, hadde norgespremiere i Kristiania (urpremieren fant sted i København 3. april 1869). Dette var den ene av to norsk-nasjonale begivenheter knyttet til dagens dato. Mer om den andre nedenfor, først litt om Klaverkonserten. “Alle” kjenner åpningen med en paukevirvel som opptakt til solo klaver før orkesteret overtar:

Men konsertens høydepunkt kommer – i hvert fall for meg – i den langsomme annensatsen. Her handler det om fjelltur. Det er bratt og tungt å gå oppover, så det går langsomt (nesten ett sekund pr. åttendedelsnote)8; slik er det gjennom de første omtrent 24 taktene, til nederst på  2. side i det forenklede partituret i innspillingen nedenfor (lenke til fullstendig partitur står lenger ned i dette innlegget). Etter denne stigningen er det en slags avsats der horn, cello, obo og (igjen) horn har korte soli, før klaveret kommer inn (ved bokstav A i partituret) og markerer en fjellbekk som vi følger videre oppover. Så blir det bratt igjen, men med noen krafttak forseres den siste kneika før toppen er nådd, det som for meg er konsertens høydepunkt (bokstav B og de etterfølgende taktene).

Eksempelet ovenfor viser hvorfor det ikke holder å spille bare én sats av populære, klassiske musikkverk, slik bl.a. NRK Alltid klassisk har gjort de siste par årene. Da holder det selvsagt heller ikke å spille en avkortet annensats av Griegs klaverkonsert som ovenfor, så nedenfor er hele konserten, med de samme utøverne som i noteeksempelet ovenfor. Solist er Leif Ove Andsnes, dirigenten heter Leonard Slatkin, orkesteret oppgis ikke af YouTube, men det kan være London Philharmonic Orchestra – konsertlokalet kan tyde på det. Uansett: musikknerdene får her lenker til fullstendig partitur for a-mollkonsertens 1. sats, 2. sats og 3. sats (2. sats går direkte over i 3. sats). Men hør (og se!) konserten uten partitur først, så kan notene sammen med musikken gi anledning til noen aha-opplevelser ved et gjenhør.

Den andre norsk-nasjonale begivenheten som har funnet sted på dagens dato,  var neppe inspirert av årsdagen for a-mollkonsertens norgespremiere, men fikk nok større oppmerksomhet, både i samtiden og senere, til og med ellers i verden. Og ja, det er greit å lese videre mens Grieg spilles i bakgrunnen …

Innledningsbildet fra filmen om Kon-tiki-ekspedisjonen. Klikk på bildet for å se filmen (59 min.).

78 år etter a-mollkonsertens norgespremiere kom et fartøy med for det meste norsk mannskap frem til Raroia-atollen i Stillehavet. Til tross for et nokså ublidt møte med atollen, der fartøyet grunnstøtte i brenningene, var ankomsten en suksess for sjefen om bord, Thor Heyerdahl, som forteller om “landfallet” (det er slik det omtales på et kart) i boken Kon-tiki-ekspedisjonen (s. 174 og videre). Heyerdahl hadde fått bygd balsaflåten Kon-tiki for å bevise at det var mulig å seile en slik flåte fra Sør-Amerika til Polynesia. Han hadde en teori om at Polynesia kunne ha blitt befolket østfra, en teori som først ble motbevist av genetisk forskning, men som nylig, etter hva jeg husker, er blitt delvis bekreftet av helt nye teknikker innen samme fagområde. Kon-tiki-ekspedisjonen gjorde i hvert fall Thor Heyerdahl verdensberømt, noe dokumentarfilmen om ekspedisjonen sikkert bidro til. Filmen fikk en Oscar for beste dokumentarfilm i 1950 –  det er den hittil eneste Oscar gitt til en norsk film, og statuetten sto (står?) ved billettluken i Kon-tiki-museet.

Da Kon-Tiki-flåten etter hvert kom til Norge, fikk – etter hva jeg har hørt – Sjøfartsmuseet i Oslo tilbud om å overta den og stille den ut. Museet var i en utbyggingsfase, og takket nei til tilbudet. Senere kunne Sjøfartsmuseets direktør fra sitt kontor se køen av turister utenfor Kon-Tiki-museet når han hevet blikket fra traurige budsjetter med dårlige besøkstall.

Filmen om Kon-Tiki-ekspedisjonen er et eksempel på Thor Heyerdahls talent for PR og markedsføring. Dette fikk en sideeffekt for norsk datamaskin-utvikling, som Gisle Hannemyr forteller i en tekst jeg fant på nettet: “Ganske raskt etter at maskinen (blogge-merknad: maskinen var Kontiki 100) kom på markedet dukket også advokaten til Thor Heyerdahl opp. Han mente at “Kontiki” var et navn som Heyerdahl satt på rettighetene til, og forlangte at maskinen byttet navn. Etter litt fram og tilbake kom Lars Monrad-Krohn (som styrte butikken) til at det var dårlig PR å være uvenner med Thor Heyerdahl, og dermed endret maskinen “Kontiki-100” navn til “Tiki-100″. I samme operasjon byttet operativsystemet “KP/M” navn til “Tiko”.

Navnet Grieg skal ha skotsk opphav (Gragg / Gregg / Greig), mens Heyerdahl-navnet visstnok er en dansk(?) oversettelse av det latinske Chortogæus, som skal bety Høland. Uavhengig av navnenes opphav er både Edvard Grieg og Thor Heyerdahl verdenskjent som nordmenn, med ulike bragder i hvert sitt århundre.

(Innlegget ble påbegynt 05.08.2020 og fullført 06.08.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Hundedagene

Stjernebildet Store hund med Sirius som den mest lyssterke stjernen. Bildet er hentet fra Store norske leksikons artikkel om hundedagene. Klikk på bildet for å lese artikkelen.

I dag er vi tre dager inn i hundedagene, som i år varer fra 22. juli til 22. august. I den anledning kan man gjerne lese (eventuelt lese på nytt) innlegget Menneskets beste venn, som sto her i bloggen i september 2018, selv om betegnelsen “hundedagene” har lite med dyrearten hund å gjøre.

Som for mange andre merkedager man holdt seg med tidligere, er værtegn knyttet til hundedagene. Ett av dem (de varierer fra sted til sted) er at været når hundedagene går ut, blir omtrent motsatt av hva det var da de gikk inn. Bloggens lesere oppfordres til å tenke over hvordan været var for et par dager siden, og se om været rundt 22. august er omtrent motsatt. Meld gjerne fra (f.eks. via kommentarfeltet) om resultatet.

Forrige gang jeg skrev om værtegn her i bloggen, var på Allehelgensdag:
__“Det var knyttet værtegn til allehelgensdag. Ett av dem var at hvis __det la seg is denne dagen, ville det ikke bli isvinter, men la den seg __like etter, ville det bli mye is.”
Isen la seg ikke 1. november i fjor, men ikke så lenge etter. Likevel var det så lite is på Sandviksbukta vinteren 2019/2020 at isoppsynet i Bærum aldri satte ut grankvister for å merke sikker vei på isen fra Sandvika forbi Høvikodden, og vinteren ble behagelig mild og snøfattig. Ifølge snøfreserloggen kjørte jeg maskinen én gang (11. november), og det kunne jeg spart meg, for den snøen smeltet den følgende uken. Så fjordisen på Allehelgensdag er neppe noe pålitelig grunnlag for langtidsværvarsel.

Når det gjelder værvarsel, har jeg nok større tro på Meteorologisk institutt og liknende institusjoner. Men jeg tror ikke dagens værdamer og -menn kan operere magnettavle og pekestokk like elegant som Vidar Theisen kunne den gang området øst for Finland og  Baltikum het Sovjetunionen (dvs. før 1991):

(Innlegget ble påbegynt 23.07.2020 og fullført 23.07.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Moldejazz, Karin Krog og et par sentrale skolefag

Årets jazzfestival i Molde lot seg ikke stanse av et skarve corona-virus, og går av stabelen denne uken. I dag, omtrent samtidig som ukens blogg-utgave blir korrekturlest, holder Karin Krog den siste av sine fire konserter under festivalen, der hun er årets “Artist in Residence”.  Det er en gratiskonsert i kulturbygget Plassen, og kanskje hun fremfører Break of day in Molde, som hun også sang på en overraskende opptreden i Molde for tre år siden.

Når ordet “residence” knyttes til Karin Krog, passer det godt, for hun kan gjerne betegnes som jazzens dronning her til lands. Og så er hun en voksen dame! Innspillingen ovenfor er gjort det året hun fylte åtti, og stemmen er like god som i  innspillingen nedenfor, som jeg tror må være gjort 30 år tidligere.

Hva har så overskriftens “Sentrale skolefag? ” med dette å gjøre? Norsk er skolens sentrale fag,” sto det i læreplanen da jeg var norsklærer . Valget av uttrykket “Artist in Residence” kan tyde på at noe har sviktet i Molde-skolen. Engelsk er nok jazzens språk, men det gjelder tekster og noen begreper (jam session, band). For neste år foreslår jeg “Årets festival-artist”.

Matematikk er også et sentralt skolefag der Moldeskolen kan ha sviktet. I NRK har jeg hørt 2020-festivalen omtalt som “60-årsjubileum”, selv om den første festivalen var i 1961. Men årets festival er den sekstiende, det stemmer, og “jubileumsfestival” selger nok bedre (som om Moldefestivalen trenger slike krumspring for å trekke publikum!). Jeg tror samme kreative matematikk var i bruk  ved den femtiende festivalen. Revisor bør gripe inn!

(Innlegget ble påbegynt 12.07.2020 og fullført 13.07.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Naturvernvold

Greenpeace-skipet RAINBOW WARRIOR ble senket av franske agenter 10. juli 1985.

På dagens dato i 1985 ble Greenpeace-skipet RAINBOW WARRIOR senket av franske sabotører i Auckland på New Zealand. Skipet var på vei til Mururoa-atollen midt i Stillehavet for å protestere mot franske atomprøvesprengninger der. Én person omkom da skipet sank. To franske agenter ble dømt på New Zealand for senkingen, og Frankrike betalte erstatning til Greenpeace for skipet. Dette finansierte et nytt skip, som fikk navnet RAINBOW WARRIOR II, senere kom RAINBOW WARRIOR III – begge navnene er helt i strid med navneskikk til sjøs.

Hvalfangstskuta NYBRÆNA ble forsøkt senket av Sea Shepherd-lederen Paul Watson i 1992. Klikk på bildet for å lese om NYBRÆNA.

Greenpeace hadde før senkingen av RAINBOW WARRIOR engasjert seg mot hvalfangst. Senere sabotasje-aksjoner var det hvalfangst-motstanderne som sto for. Organisasjonen Sea Shepherd brukte ikke sprengstoff, men lederen  Paul Watson kom seg om bord i hvalfangsskuta NYBRÆNA mens den lå til kai, og åpnet bunnventilene. Sabotasjen ble oppdaget tidsnok til at skuta ble reddet, og Paul Watson ble senere dømt for hærverket.

Det er tankevekkende hvor krigerske de nyere “miljøvern”-organisasjonene er. Bellona, den norske organisasjonen som ble kjent for sin aksjonisme,  er oppkalt etter en romersk krigsgudinne, Sea Shepherd bruker sabotasje som virkemiddel, “rederiflagget” er svært likt et sjørøverflagg, og  fartøyene ser ut som krigsskip. Selv en organisasjon med et så fredelig navn som Greenpeace har (hadde) et flaggskip med navnet RAINBOW WARRIOR.

Det må være lov å anbefale hvalbiff til middag!

(Innlegget ble påbegynt 08.07.2020 og fullført 08.07.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no