Da jeg arbeidet på museum, laget en sivilarbeider en lekeinnretning  for barn. Det var en båt som sto på en sokkel som skulle forstille vann, og barna kunne gå ombord i båten eller krype inn under den og være “i vannet”. Innretningen var populær blant barnehager på besøk, og alle var fornøyd, inntil en eller annen slo opp i forskriftene for lekeapparater. Der fremgikk det klart at et så høyt podium krevde støtabsorberende underlag på marmorgulvet rundt det. Høyden var 70 cm, så vidt jeg husker, mens øvre grense for underlag var 60 cm. Barna kunne jo falle utenfor og slå seg, må vite.

Da jeg vokste opp, var det ingen forskrifter for sikkerhet ved lekeapparater, og ikke så mange lekeapparater heller. Jeg gikk i barnehage (i dag ville den knapt vært godkjent som barneparkering, hvis det fortsatt er et gangbart uttrykk) 200 m hjemmefra. Det var i hjørnet av en stor villahage, der det også var et flatt område etter en tidligere tennisbane. Det var sandkasse der, ellers ikke noen lekeapparater. Men en dag så jeg en rusten blikkboks, som trolig var blitt kastet over gjerdet fra veien. Jeg ville leke fotball, og sparket boksen. Mens den fløy gjennom luften, kom nabojenta Kirsten på kryssende kurs, og ble truffet i pannen av boksen. Hun fikk et kutt i pannen så stort at det måtte sys. Da jeg kom hjem, hadde noen fortalt mor at jeg hadde slått Kirsten med en lekespade, slik at hun måtte på sykehus og sy igjen såret. Siden da har min interesse for å spille fotball vært ikke-eksisterende.

Bortsett fra tante Ruth i barnehagen kan jeg ikke huske at voksne var i nærheten eller brydde seg om oss når vi lekte ute. Den eneste var fru Moe, som kjeftet på oss når vi bygde demning foran Moe-garasjen. Det var det beste stedet å bygge demning når det regnet, og fru Moes skjenn var en større trussel mot oss barn enn biltrafikken. For på  Gamle Drammensvei, som var grusvei på 1950-tallet, var det så få biler at vi ropte “bil” hver gang det kom en.

Av og til dro vi bort til Kadettangen. Der var det skøytebane om vinteren og badestrand om sommeren, men også lekeapparater: sving-huske, dump-huske og karusell. Den siste var en sirkelformet jernplate som roterte rundt en akse i sentrum, og med bøyler til å holde seg fast i. Vi måtte selv sparke den i gang og holde tempoet, og det var selvsagt om å gjøre å få den til å gå så fort som mulig. Det var også en utfordring å gå på i fart. Dette var ubetjente lekeapparater, og veien hjemmefra innebar kryssing av Drammensveien på et uoversiktlig punkt, men høyeste fartsgrense var bare 70 km/t … Men det var ingen voksne som fulgte oss.

Vi hadde strandtomt rett nedenfor eiendommen, på Lakseberget. Der lå det 6-8 badehus som tilhørte andre eiendommer i nabolaget. Dette var også en del av lekeområdet, og for å komme dit, måtte vi krysse Drammensveien fra porten nede i hjørnet av hagen. Det var fint å bade fra vår strand, selv om det var knust leirskifer og ikke sand som dekket den. Utenfor var det brådypt etter et par meter. Vannkvaliteten var så som så, med en sikt på i beste fall 30 cm, og vi brydde oss ikke om at det på nabotomten var et rør der overvannet fra alle septiktankene i Sandviksåsen kom ut. Om vinteren gikk vi ut på isen herfra, og om våren var det spennende å seile på isflak når isen gikk opp. Mor var ikke særlig begeistret en gang jeg kom søkkvåt hjem etter å ha falt i vannet, og jeg fikk forbud mot mer isflak-seiling.

Det lå 8-10 fritidsbåter fortøyd langs stranden. Én av dem tilhørte min familie, som hadde en robåt jeg fikk lov til å bruke fra jeg var ca. 12 år gammel – den eneste i klassen som disponerte båt. Sammen med klassekamerater dro jeg på gjentatte ekspedisjoner til Kalvøya (broen var ikke bygd ennå), der vi etablerte oss på odden nærmest Høvikodden. Der lagde vi leirplass, med ildsted i midten og stoler bygd av store steiner rundt. Med dette som base utforsket vi øya, som hadde mye å by på. Vi kunne lett ha svidd av hele øya, for vi lette opp einerbusker med tørre grener som vi satte fyr på – de gnistret så festlig! Heldigvis fant vi ikke på å sette fyr på det høye, tørre gresset på de to slettene der det nå er plenområde og fotballbaner.

Alt dette kom jeg etter hvert i tanker om etter først å ha hørt BBC-podcasten Playgrounds made of junk om lekeplasser i Storbritannia rett etter 2. verdenskrig. Like etterpå så jeg et innslag i Norge Rundt om Papperiet. NRKs korrespondent i Washington, Veronica Westhrin,  var også innom temaet “hva er trygt for barn?” i sitt korrespondentbrev i Urix på lørdag for et par uker siden.

(Innlegget ble påbegynt 16.01.2019 og fullført 16.01.2019)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Ved Bredalsholmen Dokk og Fartøyvernsenter i Kristiansand ligger DS HESTMANDEN fortøyd, 118 år etter sjøsettingen ved Laxevaag Maskin & Jernskibsbyggeri i Bergen. At skipet fortsatt eksisterer, er et av norsk sjøfartshistories tilnærmede mirakler. Nå mangler bare en siste innsats før HESTMANDEN er klar som flytende minnesmerke for handelsflåtens og krigsseilernes innsats gjennom to verdenskriger. Det står om midler til drift av skipet: ca. 0,05 millarder kroner i et statbudsjett på 1377,1 milliarder (omtalt først i Fædrelandsvennen, deretter i Resett og til slutt i NRK Dagsrevyen).

Ca. 160 millioner er brukt på å restaurere HESTMANDEN. Alt som er brukt og som kommer til å bli brukt, kan ses på som nedbetaling av en æresgjeld til krigsseilerne og deres innsats  i to verdenskriger. I den første skaffet de forsyninger tll landet. I den andre bidro de sterkt til den allierte seieren, og la grunnlaget for gjenreisingen i Norge etter krigen.

Da HESTMANDEN ble sjøsatt i 1911, var bare navnet nok til at de færreste ville spådd skipet noen lykkelig fremtid. “Alle” vet at det betyr ulykke å snakke om hest til sjøs (de mest innbitte oppgir ikke motorkraft i hestekrefter), og da hjelper det ikke om navnet kommer fra en øy noen mil nord for Sandnessjøen. Men HESTMANDEN gikk støtt og stødig i kystrute for Vesteraalens Damskibsselskab (VDS) både før og etter 1. verdenskrig. Sånn sett kunne skipet like gjerne vært museumsskip for den transporttjenesten som i dag for en stor del er overtatt av containere på bil og tog.

Men der HESTMANDEN ligger ved Bredalsholmen, ser skipet mer ut som et krigsskip enn som et kystruteskip. Det er ingen kanoner å se, riktignok, men skipet er gråmalt over det hele, til og med skorsteinen med VDS-merket. Slik så alle skip i Nortraship-flåten ut, da var de minst synlig for fiendtlige fly og skip. HESTMANDEN seilte i to verdenskriger. I den første (1914-1918) var Norge nøytralt, men skipet var innleid til britisk tjeneste. Det kunne lett blitt enden på historien. Det fortelles at HESTMANDEN en gang gikk i konvoi med en del andre skip langs kysten av Frankrike, men sakket akterut. Et enslig skip uten beskyttelse av marinefartøyer kan være lett bytte for ubåter eller andre krigsskip. Men i dette tilfellet ble resten av konvoien senket, mens HESTMANDEN klarte seg fordi den ikke hadde holdt følge.

Etter det tyske angrepet på Norge i 1940 rekvirerte regjeringen alle norske skip til krigstjeneste (blogginnlegget Norsk regjeringsmøte med verdenshistorisk betydning). HESTMANDEN gikk i militær transport frem til 7. juni, da skipet forlot Norge og ble satt inn i transporttjeneste langs kysten av Storbritannia.  Atlanterhavs-konvoiene led store tap, men konvoiene rundt de britiske øyer var heller ikke farefri. En gang holdt det på å gå galt under et tysk flyangrep. Et av flyene sneiet HESTMANDEN og styrtet i sjøen. Skadene på skipet var en brukket mast.

HESTMANDEN ble ombygd fra kull- til oljefyring i 1946, og gikk deretter i transporttjeneste i forbindelse med gjenoppbyggingen i Finnmark og Troms. I 1955 kjøpte Høvding skipsopphugging skipet, og døpte det om til VEGAFJORD. Under dette navnet holdt det også på å gå galt, og det til og med på grunn av en ubåt. En tysk ubåt som var senket, skulle heves, og vekten ble i meste laget for HESTMANDEN, som holdt på å kantre. Men nok en gang kom skipet helskinnet hjem.

Men etter fullført skipsopphuggingstjeneste ble HESTMANDEN lagt i opplag og var klar kandidat til selv å bli opphugd. Redningen denne gangen var Norsk Veteranskibsklub, som i 1979 med støtte fra Petter Olsen kjøpte HESTMANDEN og sto for en “møllposeoperasjon” slik at skipet ble foreløpig bevart. Etter 17 år med frivillig restaureringsarbeid fikk skipet status som krigsminnesmerke av Stortinget, og i 1996 ble det fredet av Riksantikvaren. Det forhindret ikke nye økonomiske prøvelser, og nå mangler altså fem millioner kroner til drift.

Høsten 1995 tok sanggruppen Hummer & Canari, der denne bloggeren er et fremtredende medlem, initiativ til en konsert til inntekt for restaureringen av HESTMANDEN. Konserten ble avsluttet med sanggruppens egen sang til HESTMANDEN, som her gjengis i opptak fra konserten.

Les også:
Jubileum for krigsveteranen KNM HITRA (26.10.2018)

(Innlegget ble påbegynt 10.01.2019 og fullført 10.01.2019)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no