Lek uten hjelm

Klikk på illustrasjonen for å lese Lekeplassutstyrs-forskriften (10 kapitler pluss et vedlegg).

Da jeg arbeidet på museum, laget en sivilarbeider en lekeinnretning  for barn. Det var en båt som sto på en sokkel som skulle forstille vann, og barna kunne gå ombord i båten eller krype inn under den og være “i vannet”. Innretningen var populær blant barnehager på besøk, og alle var fornøyd, inntil en eller annen slo opp i forskriftene for lekeapparater. Der fremgikk det klart at et så høyt podium krevde støtabsorberende underlag på marmorgulvet rundt det. Høyden var 70 cm, så vidt jeg husker, mens øvre grense for underlag var 60 cm. Barna kunne jo falle utenfor og slå seg, må vite.

Da jeg vokste opp, var det ingen forskrifter for sikkerhet ved lekeapparater, og ikke så mange lekeapparater heller. Jeg gikk i barnehage (i dag ville den knapt vært godkjent som barneparkering, hvis det fortsatt er et gangbart uttrykk) 200 m hjemmefra. Det var i hjørnet av en stor villahage, der det også var et flatt område etter en tidligere tennisbane. Det var sandkasse der, ellers ikke noen lekeapparater. Men en dag så jeg en rusten blikkboks, som trolig var blitt kastet over gjerdet fra veien. Jeg ville leke fotball, og sparket boksen. Mens den fløy gjennom luften, kom nabojenta Kirsten på kryssende kurs, og ble truffet i pannen av boksen. Hun fikk et kutt i pannen så stort at det måtte sys. Da jeg kom hjem, hadde noen fortalt mor at jeg hadde slått Kirsten med en lekespade, slik at hun måtte på sykehus og sy igjen såret. Siden da har min interesse for å spille fotball vært ikke-eksisterende.

Bortsett fra tante Ruth i barnehagen kan jeg ikke huske at voksne var i nærheten eller brydde seg om oss når vi lekte ute. Den eneste var fru Moe, som kjeftet på oss når vi bygde demning foran Moe-garasjen. Det var det beste stedet å bygge demning når det regnet, og fru Moes skjenn var en større trussel mot oss barn enn biltrafikken. For på  Gamle Drammensvei, som var grusvei på 1950-tallet, var det så få biler at vi ropte “bil” hver gang det kom en.

Vippehusker og karusell. Karusellen er av samme type som “vår” på Kadettangen, mens vippehuskene er modernisert, med støtabsorberende bildekk der de treffer bakken. Vår hadde en jernbøyle som traff gresset …

Av og til dro vi bort til Kadettangen. Der var det skøytebane om vinteren og badestrand om sommeren, men også lekeapparater: sving-huske, dump-huske og karusell. Den siste var en sirkelformet jernplate som roterte rundt en akse i sentrum, og med bøyler til å holde seg fast i. Vi måtte selv sparke den i gang og holde tempoet, og det var selvsagt om å gjøre å få den til å gå så fort som mulig. Det var også en utfordring å gå på i fart. Dette var ubetjente lekeapparater, og veien hjemmefra innebar kryssing av Drammensveien på et uoversiktlig punkt, men høyeste fartsgrense var bare 70 km/t … Men det var ingen voksne som fulgte oss.

Vi hadde strandtomt rett nedenfor eiendommen, på Lakseberget. Der lå det 6-8 badehus som tilhørte andre eiendommer i nabolaget. Dette var også en del av lekeområdet, og for å komme dit, måtte vi krysse Drammensveien fra porten nede i hjørnet av hagen. Det var fint å bade fra vår strand, selv om det var knust leirskifer og ikke sand som dekket den. Utenfor var det brådypt etter et par meter. Vannkvaliteten var så som så, med en sikt på i beste fall 30 cm, og vi brydde oss ikke om at det på nabotomten var et rør der overvannet fra alle septiktankene i Sandviksåsen kom ut. Om vinteren gikk vi ut på isen herfra, og om våren var det spennende å seile på isflak når isen gikk opp. Mor var ikke særlig begeistret en gang jeg kom søkkvåt hjem etter å ha falt i vannet, og jeg fikk forbud mot mer isflak-seiling.

Strandlinjen ved Lakseberget rett nedenfor Langset.

Det lå 8-10 fritidsbåter fortøyd langs stranden. Én av dem tilhørte min familie, som hadde en robåt jeg fikk lov til å bruke fra jeg var ca. 12 år gammel – den eneste i klassen som disponerte båt. Sammen med klassekamerater dro jeg på gjentatte ekspedisjoner til Kalvøya (broen var ikke bygd ennå), der vi etablerte oss på odden nærmest Høvikodden. Der lagde vi leirplass, med ildsted i midten og stoler bygd av store steiner rundt. Med dette som base utforsket vi øya, som hadde mye å by på. Vi kunne lett ha svidd av hele øya, for vi lette opp einerbusker med tørre grener som vi satte fyr på – de gnistret så festlig! Heldigvis fant vi ikke på å sette fyr på det høye, tørre gresset på de to slettene der det nå er plenområde og fotballbaner.

Alt dette kom jeg etter hvert i tanker om etter først å ha hørt BBC-podcasten Playgrounds made of junk om lekeplasser i Storbritannia rett etter 2. verdenskrig. Like etterpå så jeg et innslag i Norge Rundt om Papperiet. NRKs korrespondent i Washington, Veronica Westhrin,  var også innom temaet “hva er trygt for barn?” i sitt korrespondentbrev i Urix på lørdag for et par uker siden.

(Innlegget ble påbegynt 16.01.2019 og fullført 16.01.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

17 + 7 =