Kategoriarkiv: Utenriks

Tullinger på tur: Trump og Thunberg i Davos

Biting står oppført som et av synonymene til detalj i Synonymordboka.no.
Jeg har valgt ordet fordi det også kan være substantivering av verbet å bite.
Begge betydninger kan være aktuelle for det som her omtales.

___________________________________________________________________________

 

Det er hverken høflig eller saklig å karakterisere Donald Trump og Greta Thunberg som tullinger. Men jeg forsvarer meg med at når det gjelder saklighet, har begge to litt å svare for – og dermed begår jeg enda en usaklighet ved å beskylde andre for å være usaklige.

Det må nok innrømmes at kombinasjonen av bokstavrimet “tullinger på tur” og to etternavn som også begynner med T var for fristende til ikke å bli brukt. Men utgangspunktet var egentlig at de to ble omtalt som “verdensledere” i et eller annet nyhetsinnslag om World Economic Forum i Davos, der begge har vært til stede denne uken. En leder er etter min oppfatning en person som får andre til å følge seg, og ettersom store deler av verden hverken følger Trump eller Tunberg, synes jeg betegnelsen “verdensleder” passer dårlig.

Det er ellers et trekk i tiden at personer som Trump og Thunberg får så stor oppmerksomhet. Hvis jeg nok en gang begår en usaklighet og lanserer uttrykket “bortskjemt drittunge”, kan jeg overlate til bloggens lesere å avgjøre om karakteristikken passer på én av dem, begge eller ingen. Men det er grunn til å minne om at Trump er valgt i henhold til de samme reglene som alle foregående USA-presidenter, og at han fortsatt – ifølge meningsmålinger – har støtte fra visstnok 1/3 av velgerne. Thunberg har ikke noe formelt grunnlag for sin “lederrolle”, som i sin helhet bygger på de aksjonene hennes PR-apparat har klart å sette i gang.

Trump og Thunberg har i hvert fall en del ting til felles. Begge gir klart uttrykk for at det de mener, er sannheter som ikker skal diskuteres. Begge har et effektivt og delvis skjult PR- og påvirkningsapparat. Begge ses på som feilfrie av sine tilhengere og er et tilnærmet hat-objekt for sine motstandere. Og begge har vært Person of the Year i Time Magazine, Donald Trump i 2016 og Greta Thunberg i 2019. Klikk på forsidene nedenfor for å lese begrunnelsene.

     

(Innlegget ble påbegynt 23.01.2020 og fullført 23.01.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Boris Johnson

Biting står oppført som et av synonymene til detalj i Synonymordboka.no.
Jeg har valgt ordet fordi det også kan være substantivering av verbet å bite.
Begge betydninger kan være aktuelle for det som her omtales.

___________________________________________________________________________

Her i bloggen siterte jeg 31. mai fra den britiske avisen Spectator, der Bruce Anderson i kommentaren The case against Boris Johnson bl. a. skrev: “What has Johnson ever done to suggest that he has the moral or intellectual depth necessary to be prime minister: the patriotism and love of country necessary to be a Tory prime minister?”

Klikk på bildet for å høre podcasten.

Etter en lang valgkamp der den ene kandidaten etter den andre har blitt stemt ut, vant til slutt Boris Johnson kampen om ledervervet i det konservative partiet i Storbritannia, og fikk dermed statsministerposten med på kjøpet. Det var i tråd med de fleste spådommene, så BBC var tidlig ute i programserien The Inquiry og spurte allerede en uke før avgjørelsen: What kind of Prime Minister will Boris Johnson make?. Programmet tar opp ulike spørsmål, og har alltid fire eksperter som uttaler seg. Det trekkes også en forsiktig konklusjon, som jeg overlater til bloggens lesere å lytte seg frem til.

Klikk på bildet for å høre podcasten.

Aftenpodden brukte også store deler av tiden på Boris Johnson i utgaven som kom dagen etter at han hadde tiltrådt som statsminister. Aftenposten går vel fortsatt under betegnelsen “konservativ”, men det betyr åpenbart ikke at podcast-deltakerne uten videre heier på den nye britiske lederen for The Conservative Party. Også her overlater jeg til bloggens lesere å lytte til vurderingene. En runde om Donald Trump følgermed på kjøpet mot slutten av klippet.

Den ukentlige podcasten Aftenpodden sto ellers for denne ukens gledeligste mediebegivenhet. Både eter-, papir- og nettbaserte medier er ganske innholdsløse i juli, men så gjør Aftenpodden det motsatte av alle de andre, og åpner presentasjonen av ukens sending slik i min podcstnedlaster: “Ferien er over! “. Tusen takk til Trine Eilertsen, Lars Glomnes og Sarah Sørheim, dette reddet dagen for en gammel mann!

(Innlegget ble påbegynt 25.07.2019 og fullført 25.07.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Norsk-russisk samarbeid

Dagen i dag kunne gjerne opprettes som minnedag for norsk-russisk samarbeid. I 1978 inngikk Norge og Sovjetunionen gråsoneavtalen. Femten år senere var Norge og Russland to av landene som undertegnet Kirkenes-erklæringen, som markerte starten på Barentssamarbeidet.

Gråsoneavtalen hadde sin bakgrunn i at Norge og Sovjetunionen gjorde krav på jurisdiksjon i overlappende  områder i Barentshavet. Avtalen bestemte at hvert av landene skulle håndheve myndighet over egne fiskefartøyer i sonen, mens fartøyer fra tredjeland måtte ha tllatelse fra enten Norge eller Sovjetunionen.

Da Kirkenes-erklæringen ble undertegnet i 1993 var den kalde krigen nettopp slutt, og optimismen var stor når det gjaldt fremtidig samarbeid mellom landene som grenser til eller ligger nær Barentshavet: Norge, Russland, Finland og Sverige. En frukt av dette er avtalen mellom Norge og Russland om en visumfri sone i grenseområdet mellom landene.

Delelinje avtalt mellom Norge og Russland i 2011.

I 2011 ble Norge og Russland enige om delelinjen mellom landene i Barentshavet, og gråsoneavtalen ble dermed uaktuell. Norge ønsket i utgangspunktet at grensen skulle settes etter midtlinjeprinsippet, som følger landformer. Sovjetunionen/Russland ville bruke sektorlinjeprinsippet, som som følger lengde- og breddegrader. Det som begynte med gråsonen i 1978, endte med en kompromisslinje i 2011.

Pomorhandel: Russiske skuter ved Finnkongkeila ytterst i Tanafjorden i Finnmark.

Langt tilbake i tid, mens Russland var et tsar-rike, foregikk også et samarbeid på tvers av grensen i nord, men da på privat basis. Pomorhandelen (pomor betyr ved havet) foregikk fra 1700-tallet. Det var russiske handelsmenn fra Kvitsjøen som dro til Finnmark og Troms med korn og mel og kjøpte med seg fisk hjem igjen. Denne handelen var så omfattende at det oppsto et eget handelsspråk, russenorsk. Etter den russiske revolusjonen i 1917 ble grensen etter hvert stengt, og handelen stoppet opp.

Etter 2011 har dessverre Russland under president Putin foretatt seg ting som har fremkalt internasjonale reaksjoner og som også gjør norsk-russisk samarbeid vanskelig. Det er grunn til å tenke over spørmålet oberst Arvid Halvorsen stiller i Aftenposten-nedenfor:

Klikk på bildet for å lese innlegget i eget vindu.

(Innlegget ble påbegynt 10.01.2019 og fullført 10.01.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Israel og Palestina – mange spørsmål, få svar

Den israelsk-palestinske konflikten er så innviklet at det knapt går an å omtale den uten ta stilling, for nesten alle ord og uttrykk er ladet.  Selv prøver jeg å være nøytral, men i det følgende kommer jeg nok til å avsløre meg som mer pro-israelsk enn pro-palestinsk.

Kommentarer knyttet til konflikten kan virke nøytrale, men viser seg ved nærmere ettersyn å være farget av at kommentatoren har valgt side, bevisst eller ubevisst. I nyhetssendinger på NRK har jeg f. eks. hørt disse tre utsagnene som forklaring på de pågående demonstrasjonene mot Israel i Gaza, 70 år etter at staten Israel ble opprettet: palestinerne ble fordrevet, palestinerne flyktet, palestinerne måtte flykte. Utsagnene er tilsynelatende nøytrale, men gir uttrykk for helt ulike vurderinger av bakgrunnen for konflikten.

Klikk på bildet for å lese kommentaren.
Klikk på bildet for å lese kommentaren.

Et annet eksempel er en setning i kommentaren Bønn til å gråte over (Dagsavisen 18.05.2018) av Helge Simonnes. Kommentaren gjelder flyttingen av USAs Israel-ambassade fra Tel Aviv til Jerusalem, men Gaza-demonstrasjonene trekkes inn på denne måten (uthevingen er gjort av meg): “Samtidig med at Jeffress fremførte sin inderlige bønn med lukkede øyne, knatret israelske mitraljøser på Gaza.” Mitraljøse er et tungt maskingevær montert på stativ, og hvis utsagnet hadde vært riktig, ville vel de fleste
demonstrantene vært drept.  “På den israelske siden sitter unge menn – skarpskyttere – og plukker ut mennesker hvis kropp skal treffes,” skriver Roger Hercz mer presist i samme avis dagen etter, i kommentaren Gaza – der håpet har dødd. Virkeligheten er ille nok, det er ikke nødvendig å dramatisere den med upresis språkbruk. Et tredje eksempel på lemfeldig omgang med ord: Enkelte NRK-reportere omtaler det Hercz kaller skarpskyttere som snikskyttere, en betegnelse som har en helt annen valør.

Klikk på bildet for å lese kommentaren.

Det er selvsagt greit at en kommentator velger side i konflikten, men da bør man ikke gi seg ut for å være nøytral.  Den som leser Maren Sæbøs kommentar Sammen, men ikke likeverdige (Dagsavisen 22.05.2018), skal ha satt seg godt inn i det som hendte da staten Israel ble opprettet for å se hvordan teksten underforstått plasserer Israel som en aggressiv erobrer både i 1948 og 1967.  I utdraget nedenfor har jeg skrevet inn med blått opplysninger jeg synes er vesentlige for å gi et riktigere bilde enn den opprinnelige teksten (kontroller meg ved å lese teksten først uten mine blå tilføyelser, deretter med disse).
_____“Mai 1948 var også da staten Israel ble opprettet, etter en ___resolusjon i FN året før. Den opprinnelige delingen av det ___tidligere britiske mandatet Palestina var omstridt. Det som Israel ___markerer som sin «fødselsdag» er blant palestinerne kjent som ___katastrofen: «al-nakba». De arabiske landene Egypt, Saudi-Arabia, ___Irak, Jordan, Syria og Libanon gikk til krig mot Israel med det ___formål å fjerne den nye staten. Palestinerne ga ikke fra seg ___landsbyer og olivenlunder og landområder frivillig. Men de kom i ___en vanskelig situasjon da Israel vant krigen.
_____Da den påfølgende krigen var over, satt Israel igjen med en langt ___større del av området enn det de opprinnelig var lovet gjennom ___FNs vedtak. De bitene som var igjen til den opprinnelige ___befolkningen sto under egyptisk og jordansk styre fram til 1967. ___Under seksdagerskrigen, som ble utløst av at araberstatene igjen ___truet Israel med utryddelse, ble også disse områdene okkupert av ___Israel.”

En kommentator som – så vidt jeg kan vurdere – skriver balansert om Midtøsten, er før nevnte Roger Hercz. I blogginnlegget Det nye Jerusalem i desember anbefalte jeg fem av hans kommentarer. Føy gjerne til to nye som gjelder Gaza:
De fikk aldri vende hjem igjen – om palestinske flyktninger og om én som kunne blitt det, men som valgte å vende tilbake til Israel.
Palestinerne i en blindvei? – om årsaker til at palestinerne ikke har nådd målet om en egen stat.

Et godt radioinnslag om de pågående demonstrasjonene i Gaza hadde Cecilia Uddén i Sveriges radio i pinsen: Gazaprotesterna – Varför är unga män beredda att offra sina liv?

I arbeidet med dette innlegget har jeg prøvd å finne ut om palestinerne er et eget folkeslag, eller om de er arabere bosatt i det geografiske “Palestina-området”. Svaret på spørsmålet ser som ellers ut til å avhenge av den som svarer. Men jeg har inntrykk av at artikkelen om Palestina i Store norske leksikon gir en balansert fremstilling, supplert med den tilsvarende artikkelen om Israel. Jeg overlater til leseren å trekke en konklusjon. I leting på svar kom jeg også over et utdrag fra boken Det Hellige Land fra 1879, med interessante opplysninger om befolkningen i “Palestina-området” på den tiden.

Wenche Myhre på “vakt” i Gaza. Fra filmen om hennes besøk der for å åpne et barnesykehus. Klikk på bildet for å se filmen og finne de to klippene som forteller om den israelsk-palestinske konflikten.

Gaza-stripen er også et stykke norsk historie. Etter Suez-krigen i 1956 ble en fredsbevarende FN-styrke utplassert på grensen mellom Israel og Egypt, i Gaza, som da var egyptisk. Danor-bataljonen med norske og danske soldater utgjorde en del av denne styrken fra 1956 til 1967. Det var nok den norske deltakelsen som gjorde Gaza til et kjent område for nordmenn, noe som igjen var bakgrunnen for at Falkeklubben i NRKs barne-TV og Wenche Myhres fan-klubb samlet inn penger til et barnesykehus i Gaza. Filmen om 17-årige Wenche Myhres Gaza-besøk i 1964 for å åpne sykehuset er et kostelig tidsdokument, med bare to korte glimt som antyder en konflikt mellom Israel og Egypt (palestinerne var ikke en del av nyhetsbildet i 1964): et kort innslag fra en skole og et besøk i den norske B-leiren nord i Gaza.

Dagens filmreportasjer fra Gaza inneholder lite av idyllen fra 1964, slik vi har sett i flere TV-reportasjer. Men det har ikke vært TV-reportasje fra FNs menneskerettighetsråd, som hadde hastemøte om Gaza 18. mai. Et sammendrag av møtet er laget av UN Watch. Denne ikke-statlige organisasjonen holder til i Geneve og er israelskvennlig, og har gitt mest plass til det organisasjonens eget vitne sier i møtet.

Mange spørsmål, få svar – og kanskje er det blogglesere som er dypt uenig med meg. Det kunne være utgangspunkt for en meningsutveksling i kommentarfeltet, hvis noe slikt er mulig i saklige former. Hør til slutt på hva Terje Rød-Larsen fortalte BBC om forhandlingene som førte frem til Oslo-avtalen i 1993 (fra BBC-programmet The Inquiry – Trump and Kim: Can They Close the Deal?). Det går an for bitre motstandere å bli venner!

(Innlegget ble påbegynt 23.05.2018 og fullført 25.05.2018)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Krenking av sovjetisk luftrom

For 40 år siden i dag ble en Boeing 707 fra Korean Air Lines (KAL) tvunget til å lande nord i Sovjetunionen. Flyet var på vei fra Paris til Seoul med mellomlanding i Anchorage for å fylle drivstoff. Men nord for Grønland dreide flyet av ukjente årsaker østover og fløy i nesten motsatt retning av hva det skulle ha gjort. Etter at flyet hadde kommet inn i sovjetisk luftrom, ble det avskåret av to sovjetiske jagere.  Den koreanske kapteinen satte på landingslysene og prøvde forgjeves å få kontakt over radio. Jagerflygerne meldte fra om at dette var et sivilt fly, men fikk ordre om å skyte det ned, og to raketter ble avfyrt mot passasjerflyet. Det ble skadet, og splinter

KAL 902 skulle til Anchorage, men dreide i nesten motsatt retning og ble tvunget til å nødlande i Nord-Russland.

drepte to passasjerer. Men mannskapet klarte å lande på en frossen innsjø, der alle ble hentet i sovjetiske helikoptere og ført til Murmansk. Passasjerene ble sendt via Helsingfors til Seoul, mens mannskapet ble holdt i arrest til de hadde bedt om unnskyldning for sin feilnavigasjon. Det ble mye spetakkel i det sovjetiske forsvaret etter hendelsen, fordi flyet først ble oppdaget etter at det hadde kommet inn i sovjetisk luftrom. Det kan ha vært årsaken til ordren om å skyte ned flyet, selv om det åpenbart var sivilt.

Hendelsen i 1978 kan ha ligget bak den langt mer tragiske saken i 1983, også med et fly fra Korean Air Lines, denne gang en Boeing 747. Flyet kom fra New York, hadde mellomlandet I Anchorage, og var på vei mot Seoul. Av ukjente årsaker fulgte flyet en mer vestlig kurs enn den som var planlagt, og kom dermed inn i sovjetisk luftrom flere ganger. Flyet ble fulgt av sovjetiske jagere mens det passerte Kamtsjatkahalvøya. Da det passerte Sakhalinhalvøya (etter å ha

KAL 007s planlagte og virkelige rute fra Anchorage mot Seoul.

vært i internasjonalt luftrom en stund), ble flyet beskutt med maskingevær, men uten sporlysammunisjon, slik at skuddene ikke ble sett av mannskapet . Deretter ble det avfyrt to raketter, som gjorde at flyet styrtet i en spiral mot sjøen. Nedskytingen skjedde trolig i internasjonalt luftrom. Alle de 269 om bord omkom. Nedskytingen skapte en internasjonal politisk krise.

Selv reiste jeg med Korean Air Lines bare et halvt år etter Sakhalin-nedskytingen. Jeg var utsendt av firmaet jeg jobbet for til en utstilling i Saudi-Arabia (Slik lever dei der: Saudi-Arabia her i bloggen), og skulle fly med KAL fra Frankfurt til Jeddah. At det skulle by på problemer, så jeg som lite trolig, og turen gikk greit. Men jeg nevnte ikke for mor hvilket selskap jeg skulle fly med. Og flyreisen fikk sin tilknytning til den kalde krigen. Dette var våren 1984, og året før hadde det pågått jakt på en mulig sovjetisk ubåt i Hardangerfjorden, noe som også ble omtalt i internasjonal presse. På flyet ble jeg sittende ved siden av en koreaner, som nysgjerrig spurte hvor i verden jeg kom fra – “Whel al you flom”, som det heter på asiatisk-engelsk, der lyden R er vanskelig å uttale. Jeg svarte at jeg kom fra Norge, hvorpå han smilte stort, og sa: “Nolway!? You didn’t catch that submaline!”

I tillegg til de to koreanske passasjerflyene var det enda et fly som fikk stor oppmerksomhet da det krenket sovjetisk luftrom. 28. mai 1987 landet den da 19 år gamle Mathias Rust med et én-motors Cessna privatfly på Den røde plass i Moskva. Han hadde fløyet hele veien fra Helsingfors uten å bli oppdaget, og han rakk å skrive noen autografer i Moskva før han ble arrestert. Det ble stor oppvask i det sovjetiske forsvaret, og her hjemme ble hendelsen brukt av DDE, som nevner den i sangen Det umulige e’ mulig.

(Innlegget ble påbegynt 18.04.2018 og fullført 19.04.2018)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Det nye Jerusalem

Noen av denne bloggens lesere husker kanskje denne innspillingen fra NRKs Ønskekonserten på 1950- tallet? Donald Trump, som nå er president i USA, er 17 dager eldre enn meg. Han hørte kanskje The holy city da han vokste opp, og tenkte: “Her skal jeg lage vei i vellinga når jeg blir stor! Og jeg skal gjøre det like før jul, når alle er opptatt med Betlehem!” Han har i hvert fall – med sin vanlige finfølelse – bestemt at USA anerkjenner Jerusalem som Israels hovedstad, og at ambassaden skal flyttes fra Tel Aviv til Jerusalem. Det er riktignok 22 år siden Kongressen vedtok å flytte ambassaden, men dette er blitt utsatt “p.g.a. sikkerheten” av presidentene Clinton, Bush jr. og Obama, slik vedtaket tillater presidenten å gjøre.

At en ny hovedstad må godkjennes av fremmede makter, gjelder visst bare for Israel. Brasil bygde ny hovedstad på 1950-tallet uten å spørre andre land, nye land på Balkan har lagt hovestaden til den byen det passet dem, og skulle Norge finne på å flytte hovedstaden til Bergen eller Trondheim, blir det sikkert godtatt av alle andre land. Men Jerusalem er ikke bare hovedstad for et land, byen er også hellig for tre religioner. For jødedommen er Vestmuren, restene av det gamle jødiske tempelet, et hellig sted. På Tempelhøyden ovenfor ligger al-Aqsa-moskeen og Klippedomen, som er hellige for muslimene. Og for kristne av alle trossamfunn er flere steder i Jerusalem hellige fordi de er knyttet til korsfestelsen av Jesus. Slik

Google Maps kart over Jerusalem (klikk på kartet for å åpne kartet i Google Maps i eget vindu). Avstanden fra venstre til høyre kant på kartet er ca. 1500 meter. Innenfor kartet ligger de fleste helligdommene for jødedommen, kristendommen og islam.

forholdene nå er, har – så vidt jeg vet – alle religioner uhindret tilgang til sine helligdommer der de kan praktisere sin religion som de vil. Slik var det ikke frem  til seksdagerskrigen i 1967. Da var Jerusalem delt, og jøder hadde ikke adgang til det jordansk-styrte Øst-Jerusalem, der Vestmuren ligger.

For en som ikke tilhører noen religion, er det vanskelig å forstå hvorfor dagens situasjon for de hellige stedene i Jerusalem ikke kan fortsette, uavhengig av om byen er hovedstad eller ikke. I Oslo og mange andre steder i verden lever jødedom, kristendom og islam side om side og dels i godt samvirke med hverandre, og da må vel det være mulig også i Jerusalem?  Så er selvsagt territoriell kontroll en kilde til konflikt, men det er mellom stater, ikke mellom religioner.

Det er mange sterke meninger om Midtøsten, men de er lite interessante etter mitt syn. Da velger jeg heller Dagsavisens korrespondent i området, Roger Hercz, som skriver balansert og ofte har vinklinger jeg ikke finner andre steder. Fem av hans artikler fra siste halvår kan kanskje være noe å lese i julehelgen. Til de som foretrekker musikk, kan jeg tilby en annen “Jerusalem-låt”, Jerusalem (tekst av William Blake, Hubert Parry har satt musikk til teksten). Innspillingen er fra BBCs Last Night of the Proms i 2012.

(Innlegget ble påbegynt 21.12.2017 og fullført 22.12.2017)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Meninger om atomvåpenforbud

Nobels fredspris for 2017 går til ICAN (International Campaign to Abolish Nuclear Weapons). To personer som har det til felles at de er eks-utenriksministre, har begge ment noe om avtalen om forbud mot atomvåpen. Det har avfødt kommentarer på mini-lederplass i Dagsavisen og i NRK-programmet Nytt på nytt:

Dagsavisen 12. september 2017

Regjeringen har sagt nei til at Norge skal slutte seg til FN-traktaten om forbud mot atomvåpen.  Regjeringens motstandere har valgt å tolke fredspristildelingen som kritikk av dette standpunktet. NRK har i sakens anledning opprettet en egen undersøkelseskommisjon, der utenriksminister Børge Brende ble forhørt av NRKs Fredrik Solvang fredag 6. oktober. Svarene ble sammenholdt med tidligere uttalelser, og tirsdag 11. oktober kunne Eva Marie Bulai presentere

NRKs konklusjon: Børge Brende har skiftet mening, og det er kritikkverdig. Bulai kom med bl.a. disse uttalelsene, som jeg synes er representative for tonen i innslaget:
___–  Men allerede i 2010 var den samme Børge Brende en sterk _____pådriver for å få til nettopp et forbud mot atomvåpen.
___–  Og det generalsekretær Brende skrev i 2010 er ikke det _____utenriksminister Brende sier i 2017.
___–  I Dagsnytt 18 fredag klarte Brende ikke å svare på følgende _____spørsmål: Hva mente du som Røde Kors-leder om et forbud? _____(Her blir Brende avbrutt mens han svarer.)
___–  Men tidligere generalsekretær i Røde Kors sliter med å _____klargjøre for programleder i Dagsnytt 18 hva han da mente om _____et forbud.

I innslaget blir Børge Brende stilt til ansvar for at Røde Kors og den norske regjeringen ikke fører samme politikk. Men det er da ikke slik at Norges utenrikspolitikk fastsettes av den til en hver tid sittende utenriksminister, eller at Røde Kors styres av en generalsekretær med samme makt som den Stalin hadde som generalsekretær i Sovjetunionens kommunistparti? Til slutt i innslaget må da også Bulai innrømme dette (for å holde seg til hennes stil fra nyhetsinnslaget). NRK har bedt om en kommentar til forskjellen på Brendes syn (Bulais formulering) på atomvåpenforbud den gang han var generalsekretær og nå når han er utenriksminister. Han svarer i en e-post (med mine uthevelser):
___Regjeringen deler visjonen om en verden fri for atomvåpen, men ___vi ønsker nedrustning først og et bindende avtaleverk i neste ___omgang.

Det har gått syv år siden Norges Røde Kors med Børge Brende som generalsekretær ba regjeringen Stoltenberg om å arbeide for atomvåpenforbud. Siden da har bl. a. disse internasjonale hendelsene funnet sted:
___– “Den arabiske våren”.
___– Borgerkrigen i Syria.
___– Russisk okkupasjon av Krim.
___– Borgerkrig i Ukraina.
___– En strøm av migranter til Europa,
___– Fremvekst av ekstremistgruppen “IS”.
___– Økende aggressivitet fra atommakten Nord-Korea.
Kan det tenkes at noe av dette kan ha betydning for vurderingen av hva som i dag er det beste å gjøre for å fjerne atomvåpen? For det ønsker alle, også regjeringen. Utenriksminister Brende redegjorde for regjeringens politikk på dette området i Aftenposten 13. oktober.
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Frivillig i kamp mot “IS”

Klikk på bildet for å se NRK Dagsrevyens reportasjen om “Macer Gifford”.

I slutten av september hadde NRK Dagsrevyen en reportasje om “Macer Gifford” (psevdonym, derfor anførselstegn). Han er britisk, 30 år gammel,  og har sluttet seg til kampen mot den såkalte Islamske Staten (“IS”) som frivillig for de amerikansk-støttede Syrian Democratic Forces (SDF). Før det skjedde, arbeidet han som valutamegler. I reportasjen sier “Gifford” om årsaken til at han har forlatt en trygg tilværelse for å kjempe mot “IS” i Syria: “Dette er ikke lenger bare en borgerkrig, den har blitt internasjonal. IS er en alvorlig trussel mot oss.”

Klikk på bildet for å lese hele intervjuet med Macer Gifford.

Gifford har vært i Syria flere ganger siden desember 2014. I et intervju med New Interntionalist  (NI) har han synspunkter på fremtiden for området, både de delene “IS” har kontrollert og hele Midtøsten. Bl. a. mener han at kurderne (han har selv vært tilsluttet den kurdiske delen av SDF)  kunne være en sterk faktor i opprettelsen av en demokratisk stat .

Dagsrevyen omtaler Gifford som “sanitetsmann” for SDF. Selv sier han i intervjuet med NI at han ikke lenger oppfatter seg som soldat, men som observatør til det som skjer i Midtøsten. Men han er i hvert fall en annerledes “fremmedkriger”, som har valgt å støtte kampen mot “IS” med sanitetstjeneste fremfor våpen. Det er interessant for meg som har fortid som vernepliktig sanitetsbefal i det norske forsvaret. Jeg nevner for de som måtte være interessert, at Gifford driver kronerulling, der alle som vil, kan bidra. I denne sammenhengen synes jeg også det kan passe å nevne den norske kampanjen Støtt våre soldater.

The Independence omtaler i en lengre artikkel både Macer Gifford og kampen mot “IS”. I kommentarfeltet står flere kritiske merknader til Gifford, men jeg faller for fristelsen til å gjengi en positiv kommentar fra “Frank”, holdt  i en stil som jeg oppfatter som svært britisk:

“Dear Mr. Gifford,

I would like to take this opportunity to tell you how disgusted I am with you. Here I was happy with writing strongly worded letters to the newspapers about how all bankers should be taken out and flogged at least once a month and then you show up. Its very hard to write a snappy comment about a group of people when every time I have to say “except for that guy fighting against ISIS in Syria”. So do you think you could stop being a jerk and find something else to do, like say pumping Syrian oil into the Mediterranean so I can maintain my world view?
Thank you.
(Mind yourself and get home safe and sound man, Lord knows the UK could use some people with your moral courage these days.)”

___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Trumpet om Trump-reaksjoner

Bl. a. Dagsavisen og et par tusen norske kvinner har gitt uttrykk for sin mening om USAs ny president siden innsettelsesseremonien fredag 20. januar. Selv om jeg stort sett er enig i sak, er jeg ikke nødvendigvis enig i uttrykksmåten.

Overskriften og ingressen nedenfor sto i Dagsavisen lørdag 21. januar, dagen etter at Donald Trump ble president i USA.

Den direkte koblingen mellom Trump og nazistenes jødeutryddelser synes jeg er smakløs. Og når man på denne måten knytter en meningsmotstander til alt ondt i verden, medfører det lett at  kritikk mot denne motstanderen senere blir sett på som “det vanlige maset” fra en som er uenig uansett. Riktignok skriver Lars West Johnsen i slutten av kommentaren: “Å sammenligne Trump med Hitler skal man være forsiktig med”. Men hvorfor da bruke sammenlikningen i det hele tatt, når 90 % av kommentaren handler om nazistenes jødeforfølgelser?

Womens March Oslo og tilsvarende demonstrasjoner i andre byer foregikk lørdag 21. januar som en protest mot – ja, mot hva? At kvinner i USA protesterer mot en president de ikke liker, er greit nok. Men han er valgt etter de reglene som gjelder, og på hvilket grunnlag protesterer da norske kvinner mot en lovlig valgt president som bare så vidt har tiltrådt? Hvis protestmarsjen gjaldt hans kvinnesyn, burde den vel kommet for flere måneder siden?

Mange har nok også fått med seg at Trump valgte Frank Sinatras sang My way som første dans under innsettelsesballet, og Nancy Sinatras kommentar til dette valget: “Bare husk første linje i sangen” (for de Sinatra-ukyndige: “And now, the end is near; And so I face the final curtain”). På Dagsrevyen lørdag kunne vi se presidentparet danse til en såkalt coverversjon av sangen, uten noen henvisning til Nancy Sinatras  kommentar. Men så ble flere nyhetssendinger om Trump i løpet av helgen innledet med Frank Sinatras egen versjon av My way, uten at sendingens innhold hadde noe som helst med innsettelsesballet å gjøre. For meg virker det som en litt barnslig underforstått melding i retning av  “du er sikkert enig i at Trump blir en dårlig president “.

Men sangen i seg selv er fin, og om du vil, kan du høre Frank Sinatras 1969-versjon av My way mens du leser Bjørn Hansens kommentar Anti-demokraten i Det hvite hus (Dagsavisen 24. januar).

Share
Skriv kommentar til dette innlegget
Knappen “Publiser” under det du skriver, sender kommentaren til Torgeir, som leser den og legger den ut her – forutsatt at den er saklig og i samsvar med vanlig folkeskikk.

Vil du følge denne bloggen? Registrer deg øverst i spalten til venstre, så mottar du hver lørdag  melding om innholdet i ukens blogg.

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

 

.

Share

Fra Obama til Trump

Vi har fått ny president, i følge Venstres leder Trine Skei Grande i NRKs Politisk kvarter fredag 20. januar: “Det er jo ikke keiser vi har valgt, vi har valgt en president i et demokrati.” Hun beskrev ellers sin opplevelse av Trump som “mye personlighet, lite standpunkt”. Det er vel slikt som gjør at mange nå føler en større uro enn vanlig ved et presidentskifte i USA. Men vi må respektere det valget amerikanerne har gjort. Min vurdering av den avgåtte og den nye presidenten som personer bygger på deres opptreden før de ble valgt, uavhengig av hva de står for politisk.

Etter at Obama var valgt, fortalte en norsk dame om noe som hendte henne flere år tidligere. Hun skulle reise med fly i USA, og et eller annet måtte ordnes for å komme med. Nokså fortvilet oppdaget hun at der og da hadde hun ikke penger til å dekke utgiften. Da sier en mørkhudet mann i køen bak henne at han kunne legge ut, han betalte og ga henne visittkortet sitt så hun gjøre opp senere. På kortet sto det Barack Obama.

Før presidentvalget i fjor hadde jeg inntrykk av  Donald Trump som en bølle. Dagen etter valget sa han at han ville være president for alle amerikanere, og at nasjonen nå måtte stå sammen for å gjøre “America great again”. Så fortsatte han å være en bølle, senest i pressekonferansen der han nektet å svare på spørsmål fra CNN og karakteriserte nyhetskanalen som nazi-liknende.

Trump-tilhengerne er fornøyd med valgresultatet, men også blant dem er noen kritiske til den nye presidentens stil. Tove Bjørgås i Dagsrevyen besøkte én av dem, eiendomsutvikler Jamin Arn, som sa: “Jeg tror det finnes en måte å få ting gjort på uten å fornærme halve befolkningen.” Og Trine Skei Grande trøster oss som er bekymret: “Det finnes strukturer rundt ham som jeg håper kan opptre rasjonelt i denne presidentperioden også.”

Mens alle fortsatt trodde at Trump ikke en gang ville bli republikansk kandidat, hadde Dagsavisen sin hittil eneste morsomme minileder gjennom noen  år. Jeg gjengir den etter hukommelsen: “Presidenten i EU heter Donald Tusk. Presidenten i USA kan komme til å hete Donald Trump. Er det noen som skjønner et kvekk?”

oooOOOooo

Rettelse 22.01.2017:
Ovenfor skriver jeg om Donald Trump:
“… pressekonferansen der han nektet å svare på spørsmål fra CNN og karakteriserte nyhetskanalen som nazi-liknende”.
Det var etteretningsorganisasjonen CIA han karakteriserte som nazi-liknende.

 

___________________________________________________________________________

Share
Skriv kommentar til dette innlegget
Knappen “Publiser” under det du skriver, sender kommentaren til Torgeir, som leser den og legger den ut her – forutsatt at den er saklig og i samsvar med vanlig folkeskikk.

Vil du følge denne bloggen? Registrer deg øverst i spalten til venstre, så mottar du hver lørdag  melding om innholdet i ukens blogg.

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

Share