Kategoriarkiv: Historie

De fire norske polarskutene

Joda, det er fire skuter, hvis vi med “norske polarskuter” mener skip som er bygd i Norge for nordmenn, og som er blitt verdenskjent i forbindelse med ekspedisjoner til polarstrøkene. Restene av MAUD kom “hjem” til Asker og var på signingsferd i Indre Oslofjord sist helg, og det satte i gang disse tankene om polarskuter.

Skutene

“MAUD hjem til Asker” 1990-2018

Hva er det med Norge og polarskip?

.

.

.

.

.

Skutene

 

GJOA

GJØA i Nordvestpassasjen

Den eldste av de norske polarskutene er GJØA. Hun ble bygd i Rosendal i Hardanger av Knut Johannesson Skaala  i 1872, og seilte som frakteskute og fangstskute før Roald Amundsen kjøpte henne i 1901. Med seks mann seilte han 1903-1906 som den første gjennom hele Nordvestpassasjen. Etterpå ble skuta satt på land i Golden Gate Park i San Francisco, der den etter hvert forfalt og ble restaurert to ganger før den den i 1972 ble hentet hjem til Norge, plassert på Bygdøynes og restaurert for tredje gang. Der sto hun utendørs til 2013, da et vernebygg ble reist og skuta ble restaurert igjen. GJØA ble omtalt her i bloggen i fjor, på hundreårsdagen for avreisen mot Nordvestpassasjen fra Kristiania.

FRAM

Fram innefrosset i Polhavet

FRAM ble konstruert av Colin Archer etter bestilling fra Frithjof Nansen. Hun ble sjøsatt i Larvik i 1892, og var spesialbygd for polarekspedisjoner, med en skrogform som gjorde at skuta ble klemt oppover hvis isen skrudde til fra alle kanter, og med ror og propell som kunne heises opp slik at man unngikk skader p.g.a. is. FRAM ble brukt til tre ekspedisjoner. Frithjof Nansen lot skuta fryse fast i isen nord for Sibir, og mente den ville drive med isen over Nordpolen. Det stemte nesten (forsøket på å nå Nordpolen er en annen historie), og skuta kom ut i åpent farvann ved Svalbard etter tre år. Otto Sverdrup var den neste som brukte FRAM som ekspedisjonsskip. I 1898 dro han til de arktiske øyene nord for Canada, og i løpet av fire år ble ca. 150.000 km² kartlagt. Roald Amundsen fikk lov av Nansen til å bruke FRAM til en ekspedisjon som skulle gå til Nordpolen. Av forskjellige grunner ble målet endret til Sydpolen, derfor gikk FRAMs tredje og siste ekspedisjon med FRAM til Antarktis. Etter at polpunktet var nådd i 1911, seilte skuta til Sør-Amerika, og ble liggende først i Buenos Aires, senere ved Panamakanalen, før hun i 1914 kom til Horten. Der ble hun liggende, og ble etter hvert nokså medtatt. I 1929 ble FRAM restaurert, og i 1935 ble Frammuseet påbegynt, der skuta nå er hovedattraksjonen.

MAUD

MAUD etter sjøsettingen i Vollen

Roald Amundsen trengte en polarskute, og bestilte MAUD hos Christian Jensen i Vollen i Asker. Konstruksjonstypen var den samme som for FRAM, spesialbygd for å fryse fast i skruisen. Skuta ble sjøsatt i 1917, og ble brukt av Amundsen i et nytt forsøk på å nå Nordpolen ved å la skuta fryse fast i drivisen. Det førte ikke frem, og etter flere overvintringer ga Amundsen opp. Da han gikk konkurs p.g.a. store kostnader til ekspedisjonen, ble MAUD solgt til Hudson Bay Company, som brukte henne som fraktefartøy. Senere ble hun lagt i Cambridge Bay, der hun ble brukt som varelager og radiostasjon. Til slutt var skuta bare et vrak, men holdt seg godt p.g.a. gode materialer og gode bevaringsforhold i det kalde vannet. I 2016 ble skroget hevet, og sist helg kom MAUD på en slepelekter tilbake til Vollen i Asker, der skuta ble bygd. Det er visstnok meningen at vraket skal stilles ut som det er, liggende på en flåte ute i Maudbukta i Vollen.

ENDURANCE

ENDURANCE (ex POLARIS) i skruisen i Weddelhavet

Sandefjordsmannen Lars Christensen og belgieren Adrien de Gerlache fikk bygd en skute som ble sjøsatt ved Framnæs Mekaniske Værksted i 1912. Den fikk navnet POLARIS, var konstruert for å tåle lett drivis, og skulle brukes til å frakte turister til Arktis for å jakte på isbjørn. Men økonomien sviktet, og skuta ble solgt til briten Ernest Shackleton, som døpte den om til ENDURANCE. Han brukte skipet til en ekspedisjon der målet var å krysse Antarktis. Men skipet ble skrudd ned av isen i Weddelhavet i 1915, og mannskapet på 28 kom seg ved hjelp av livbåtene til den ubebodde Elefantøya. Ekspedisjonen ble berømt fordi Shackleton og fem andre klarte å seile til Sør-Georgia (1.300 km unna) og deretter, etter flere forsøk, klarte å redde resten av mannskapet på Elefantøya.

Hist.

.

.

.

“MAUD hjem til Asker” 1990-2018

Historien om hvordan MAUD kom tilbake til Norge, er mer enn de siste få årenes historie om heving og transport over Atlanterhavet. Første del av historien begynte i 1990 og strekker seg over tre år. Den kan man følge gjennom 17 klipp fra Budstikka, med gryende interesse for det halvveis glemte polarskipet, ville ideer om hva det kunne brukes til når det kom “hjem” og personkonflikter.

“La oss bringe Maud hjem til Asker” var tittelen på Budstikkas lederartikkel 21. november 1990, for snart 28 år siden. Da hadde Hans Vrålstad dykket på vraket av Roald Amundsens polarskip, som lå halvveis sunket i Cambridge Bay nord i Canada. Skipet var i overraskende god stand, fortalte Vrålstad, og burde være mulig å heve. “En nasjonal oppgave som både kan og bør løses,” sa han til avisen.

Fire måneder senere var Budstikkas overskrift: “Maud skal være klar til OL”. Da hadde Askers kultursjef, Alex Roald, fanget ideen. Han mente at man ved hjelp av sponsorer burde kunne skaffe de 8-9 millionene som trengtes for å heve MAUD og transportere vraket hjem, halvparten av beløpet var allerede sikret. Hans ide var å restaurere skuta og sette den i drift på Oslofjorden, f.eks. mellom byggestedet Vollen og Roald Amundsens hjem Svartskog i Bunnefjorden. Dykkeren Hans Vrålstad var uenig i det siste, og skrev om det i Budstikka.

Her oppstår et sidespor i Maud-saken. Kultursjef Roald satte nok liten pris på Vrålstads avisinnlegg, for han anklaget Vrålstad for å ha stjålet fra vraket av MAUD (Vrålstad hadde tatt med seg et gorojern han fant ombord). Anklagen ble først kjent etter et halvt år, da Vrålstad offentliggjorde brevet han hadde fått fra kultursjef Roald og krevde en unnskyldning. Roald svarte at han ikke ville ha noe med “denne Vrålstad” å gjøre. Men etter et par runder i Askers kommunale system beklaget han sine uttalelser. Striden ble på en måte avrundet i et debattmøte på Sjøfartsmuseet, der også skips- og museumsfaglige folk deltok.

Etter hvert kom det for en dag at man ikke uten videre kunne hente MAUD hjem fra Canada. Vraket var registrert av kanadiske myndigheter som et kulturminne der det lå, og det var ikke sikkert det ville bli frigitt. Og så var det selvsagt kostnadene. Saken forsvant etter hvert, og hadde et siste sprell med et oppslag i Budstikka 1. april 1993 (merk datoen!) med overskriften “Polarskuta Maud til Tromsø?”. Da hadde Alex Roald sluttet som kultursjef i Asker og slått seg ned som skomaker på Lillehammer.

.

.

.

.

Hva er det med Norge og polarskip?

Den første norske polarekspedisjonen var FRAMs drift over Polhavet 1893-96. Parallelt med dette foregikk en hard politisk strid med Sverige om et eget norsk konsulatvesen. Dette var saken som til slutt utløste unionsoppløsningen i 1905. Året etter unionsoppløsningen kom GJØA til San Francisco som det første skipet som hadde seilt gjennom Nordvestpassasjen. De politiske begivenhetene i 1895 og 1905 førte til økt nasjonalisme i Norge, og jeg tror de to polarekspedisjonene må ses også den sammenhengen. Den nye nasjonen trengte noe den kunne vise frem i internasjonal sammenheng. Når Roald Amundsen senere var førstemann til Sydpolen, faktisk i et slags kappløp med Robert Scott, var det nok en bragd å vise til.

Én sak er å være stolt over store bragder, noe helt annet er å ta vare på “verktøyet” som ble brukt. FRAM var markspist og nesten vrak, men ble restaurert i 1929 og fikk sitt museum i 1935. GJØA ble tatt vare på av stolte norsk-amerikanere da seilasen gjennom Nordvestpassasjen var fullført, men forfalt etter hvert, og fikk sin fjerde restaurering da vernebygget på Bygdøynes kom opp i 2013. MAUD har nesten vært en hemmelighet, kanskje fordi Roald Amundsen mistet skipet p.g.a. konkurs. Og ENDURANCE ligger i småbiter på bunnen av Weddelhavet, og har vel ingen norsk interesse fordi det var briten Shackleton som gjorde skuta kjent.

Men nå er alle de tre helnorske skutene hjemme i gamlelandet.  To av dem er i hus på Bygdøynes. Der kan man gå om bord, men hva går man om bord i? Både FRAM og GJØA er restaurert, og særlig den siste er mer en kulisse enn en restaurert original. Kanskje er MAUD, slik skuta nå ligger på en lekter, det mest ekte vitnesbyrdet om en tid da ekspedisjoner i polare strøk var med på å bygge nasjonen.

(Innlegget ble påbegynt 22.08.2018 og fullført 22.08.2018)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Krenking av sovjetisk luftrom

For 40 år siden i dag ble en Boeing 707 fra Korean Air Lines (KAL) tvunget til å lande nord i Sovjetunionen. Flyet var på vei fra Paris til Seoul med mellomlanding i Anchorage for å fylle drivstoff. Men nord for Grønland dreide flyet av ukjente årsaker østover og fløy i nesten motsatt retning av hva det skulle ha gjort. Etter at flyet hadde kommet inn i sovjetisk luftrom, ble det avskåret av to sovjetiske jagere.  Den koreanske kapteinen satte på landingslysene og prøvde forgjeves å få kontakt over radio. Jagerflygerne meldte fra om at dette var et sivilt fly, men fikk ordre om å skyte det ned, og to raketter ble avfyrt mot passasjerflyet. Det ble skadet, og splinter

KAL 902 skulle til Anchorage, men dreide i nesten motsatt retning og ble tvunget til å nødlande i Nord-Russland.

drepte to passasjerer. Men mannskapet klarte å lande på en frossen innsjø, der alle ble hentet i sovjetiske helikoptere og ført til Murmansk. Passasjerene ble sendt via Helsingfors til Seoul, mens mannskapet ble holdt i arrest til de hadde bedt om unnskyldning for sin feilnavigasjon. Det ble mye spetakkel i det sovjetiske forsvaret etter hendelsen, fordi flyet først ble oppdaget etter at det hadde kommet inn i sovjetisk luftrom. Det kan ha vært årsaken til ordren om å skyte ned flyet, selv om det åpenbart var sivilt.

Hendelsen i 1978 kan ha ligget bak den langt mer tragiske saken i 1983, også med et fly fra Korean Air Lines, denne gang en Boeing 747. Flyet kom fra New York, hadde mellomlandet I Anchorage, og var på vei mot Seoul. Av ukjente årsaker fulgte flyet en mer vestlig kurs enn den som var planlagt, og kom dermed inn i sovjetisk luftrom flere ganger. Flyet ble fulgt av sovjetiske jagere mens det passerte Kamtsjatkahalvøya. Da det passerte Sakhalinhalvøya (etter å ha

KAL 007s planlagte og virkelige rute fra Anchorage mot Seoul.

vært i internasjonalt luftrom en stund), ble flyet beskutt med maskingevær, men uten sporlysammunisjon, slik at skuddene ikke ble sett av mannskapet . Deretter ble det avfyrt to raketter, som gjorde at flyet styrtet i en spiral mot sjøen. Nedskytingen skjedde trolig i internasjonalt luftrom. Alle de 269 om bord omkom. Nedskytingen skapte en internasjonal politisk krise.

Selv reiste jeg med Korean Air Lines bare et halvt år etter Sakhalin-nedskytingen. Jeg var utsendt av firmaet jeg jobbet for til en utstilling i Saudi-Arabia (Slik lever dei der: Saudi-Arabia her i bloggen), og skulle fly med KAL fra Frankfurt til Jeddah. At det skulle by på problemer, så jeg som lite trolig, og turen gikk greit. Men jeg nevnte ikke for mor hvilket selskap jeg skulle fly med. Og flyreisen fikk sin tilknytning til den kalde krigen. Dette var våren 1984, og året før hadde det pågått jakt på en mulig sovjetisk ubåt i Hardangerfjorden, noe som også ble omtalt i internasjonal presse. På flyet ble jeg sittende ved siden av en koreaner, som nysgjerrig spurte hvor i verden jeg kom fra – “Whel al you flom”, som det heter på asiatisk-engelsk, der lyden R er vanskelig å uttale. Jeg svarte at jeg kom fra Norge, hvorpå han smilte stort, og sa: “Nolway!? You didn’t catch that submaline!”

I tillegg til de to koreanske passasjerflyene var det enda et fly som fikk stor oppmerksomhet da det krenket sovjetisk luftrom. 28. mai 1987 landet den da 19 år gamle Mathias Rust med et én-motors Cessna privatfly på Den røde plass i Moskva. Han hadde fløyet hele veien fra Helsingfors uten å bli oppdaget, og han rakk å skrive noen autografer i Moskva før han ble arrestert. Det ble stor oppvask i det sovjetiske forsvaret, og her hjemme ble hendelsen brukt av DDE, som nevner den i sangen Det umulige e’ mulig.

(Innlegget ble påbegynt 18.04.2018 og fullført 19.04.2018)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Fra Amerika til Kong Haakon VII Vidde

Statuen av Amerigo Vespucci står utenfor Ufizzi-palasset i Firenze.

I dag er det Amerigo Vespuccis (1454-1512) fødselsdag. Den latinske formen av fornavnet hans, Americus, har gitt navn til en hel verdensdel. Det kan man undre seg over, siden han kom til det området Christopher Columbus hadde oppdaget, åtte år etter oppdageren. Men egentlig er det ganske riktig å kalle opp verdensdelen etter Amerigo Vespucci, for det var han som først forsto at dette var et nytt kontinent, ikke en del av det eurasiske kontinentet. Columbus trodde han var kommet til India, og på det amerikanske kontinentet er landet Colombia oppkalt etter ham.

Briten James Cooks oppdagelser var på linje med de Columbus gjorde. Cook fastslo at Australia, New Zealand og Ny-Guinea var landområder omgitt av hav. Men Australia, som han tok i besittelse på vegne av den britiske kronen, hadde allerede fått sitt navn. Da man første gang oppdaget dette landområdet i sør, trodde man det var del av et stort, ukjent kontinent på sørsiden av kloden, og kalte det derfor Terra Australis Incognita. Så James Cook fikk bare en liten øygruppe oppkalt etter seg: Cook-øyene.

Det er ikke helt uvanlig at nasjoner er oppkalt etter personer. Bolivia er oppkalt etter frihetskjempen Simón Bolívar, som egentlig mente området burde være en del av Peru, men som skiftet mening da landet ble oppkalt etter ham… Han er også med i Venezuelas offisielle navn, som er Republica Bolivariana de VenezuelaSaudi-Arabia har navn etter kongefamilien som “eier” landet, al-Saud. Filippinene er oppkalt etter kronprins Filip av Spania, som senere ble kong Filip II av Spania (1556-98) og Portugal (1580-98). Og Wikipedia påstår at til og med Norge er oppkalt etter en person, kong Nór, som ifølge Orknøyingenes saga skal ha samlet store deler av landet under seg. Men han omtales som “sagnkonge”, og opplysningen må vel vurderes deretter.

Norsk i Atlanterhavet og Antarktis. Klikk på kartet for større utgave.

Om ikke Norge er oppkalt etter en person, har landet mange “kolonier” som har fått navn på denne måten. Antarktis var tidlig viktig p.g.a. hvalfangsten, og fikk ny oppmerksomhet etter at Roald Amundsen vant kappløpet mot Sydpolen i 1911. Men først i 1939 annekterte Norge Dronning Maud Land, oppkalt etter den nylig avdøde norske dronningen (området er for øvrig knyttet til Sandvikas lokalhistorie gjennom skipet SCHWABENLAND – se et tidligere blogginnlegg). Norge “eier” også Bouvetøya i Sør-Atlanteren, oppkalt etter Jean-Baptiste Charles Bouvet de Lozier (1705-1786), en fransk marineoffiser. Øya er av gode grunner ubebodd, men på Jan Mayen, oppkalt etter den nederlandske oppdageren Jan Jacobszoon May van Schellinkhout. klorer en meteorologisk stasjon seg fast.

Da Roald Amundsen nådde Sydpolen 14. desember 1911, ville han kalle hele sydpolplatået for Kong Haakon VII Vidde, og gjorde krav på området som norsk besittelse. Amundsen skrev brev til kong Haakon om dette, men valgte å “sende” brevet med sin konkurrent Robert Scott, som kom til Sydpolen en måned senere. Scott forteller om brevet i sin dagbok og tar det med seg, men omkommer med sine menn på turen tilbake. Da deres siste leir ble funnet i november 1912, ble også brevet tatt vare på, og det ble senere overlevert til kong Haakon. I mellomtiden hadde nok Amundsens navnsetting og territoriale krav blitt meddelt muntlig. Men britene protesterte og viste til at Ernest Shackleton hadde vært oppe på sydpolsplatået i 1909 og tatt det i besittelse for Storbritannia. Så navnet Kong Haakon VII Vidde finnes bare som ide, ikke i virkeligheten. Men der finnes Amerika, oppkalt etter ett av dagens fødselsdagsbarn.

(Innlegget ble påbegynt 08.03.2018 og fullført 08.03.2018)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

I Roald Amundsens fotspor?

Med NRK i spissen va svært mange medier opptatt av Roald Amundsens fotspor.

Ifølge NRK og mange andre medier er Astrid Furholt fra Birkenes første kvinne som har gått  i Roald Amundsens fotspor til Sydpolen. Mer om fotsporene nedenfor. Astrid Furholt er kreftsykepleier, og noe av bakgrunnen for hennes ekspedisjon er hva en av hennes pasienter sa like før han døde, og som hun har sammenfattet til et motto: Dette livet må leves, følg drømmen din! Noe liknende sa en av hennes forgjengere, Liv Arnesen (til Sydpolen to ganger, men etter andre ruter enn Astrid Furholt), som sammen med Ann Bancroft startet prosjektet Dare to Dream.

Oscar Wisting med sitt hundespann på Sydpolen 14. desember 1912, med ski på bena og flagget til topps.

Men i Roald Amundsens fotspor? “Alle” vet at Roald Amundsen vant kappløpet med briten Robert Falcon Scott mot Sydpolen ved å bruke hundespann og ski. Scott brukte motorsleder, ponnier og truger, så der var det til en viss grad snakk om fotspor. Han ble en god nummer to, men omkom med sine menn på veien tilbake, Årsaken til at Roald Amundsen kom først, var i følge Olav Orheim, tidligere direktør ved Norsk Polarinstitutt, at han var den beste lederen og planleggeren av de to.

Robert F. Scotts og Roald Amundsens veivalg for å nå Sydpolen. Klikk på kartet for å se det i større utgave.

Britene var lenge forarget over måten Roald Amundsen vant dette kappløpet på, De mente han ikke hadde holdt seg til “fair play”, bl.a. ved å holde hemmelig at han planla å dra til Sydpolen. For det var til nordpolsferd Amundsen hadde fått låne polarskuta FRAM av Fridtjof Nansen. Og det var nordpolsekspedisjon mannskapet hadde skrevet kontrakt om. Først da FRAM kom til Madeira, offentliggjorde Amundsen de endrede planene. Det kan virke underlig å seile om Madeira hvis planen er å dra til Nordpolen, men Amundsens nordpol-plan var å seile rundt Sør-Amerika (dette var før Panama-kanalen) og gå inn i Polhavet gjennom Beringstredet, derfor seilte de sørover. Men i 1908 og 1909, mens Amundsen planla for Nordpolen, oppga både Frederick Cook og Robert Peary at de hadde vært der. Ett av Amundsens mål var å være først, og så måtte det altså bli Sydpolen i stedet. Amundsen og hans menn nådde Sydpolen 14. desember 1911. Scott og hans menn kom dit 17. januar 1912.

9. klassinger på dekk i det FOLDEN treffer iskanten innenfor Snarøysundet.

Også jeg har vært med på å planlegge og gjennomføre “polarekspedisjon”. Den foregikk med niendeklasser ombord i Oslo sjøskoles “ekspedisjonsskip” M/S FOLDEN under det internasjonale polaråret 2007/2008. Klassene fikk gruppevis undervisning i førstehjelp,  navigasjon m.m.m. mens fartøyet krysset Oslofjorden. FOLDEN har ishud, så vi kunne stange inn i iskanten innenfor Snarøysundet. En av dagene var jeg nede i salongen forut da vi traff isen. Gruppen som satt der, tre jenter iført hijab og lange skjørt, var i ferd med å lære å signalere med morseapparat. Salongen ligger under dekk og  uten utsikt, så det kom svært uforberedt på jentene da vi traff isen. Hele skuta ristet, og jeg kunne nesten se filmen om TITANIC rulle over øynene til de tre. Polarekspedisjonen endte på Bygdøynes, der elevene først fikk høre fra Robert Scotts dagbok som han skrev så lenge han kunne, og til slutt fikk se bensintanken fra  LATHAM,  det eneste som er funnet etter flyet som Roald Amundsen forulykket med i 1928.

Denne bensintanken er det eneste som er funnet etter flyet LATHAM, som Roald Amundsen forulykket med i 1928, på leting i Svalbard-området etter italieneren Nobile. Hullene som er laget i tanken, kan tyde på at flyet har nødlandet, og at mannskapet har prøvd å lage en livbåt eller reparere en flottør med tanken.

(Innlegget ble påbegynt 07.02.2018 og fullført 07.02.2018)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

… slekt skal følge slekters gang

Sist laurdag var det slektstreff for etterkomarane etter Lina og Torgeir Oma, mine besteforeldre. På ei slik samling blir fortida eit sentralt tema, og det slår meg at enorme endringar har skjedd, og at dei har gått føre seg i hovudsak frå midten av 1900-talet, dvs. etter at eg vart fødd. Det gjeld næringsliv, familieliv, samferdsle – det er ei heilt anna verd vi lever i no enn rett etter frigjeringa i 1945.

Då bestefar etablerte “Torgeir Omas Baatbyggeri” på Omastrand i Hardanger for om lag 110 år sidan , var det ei einmannsverksemd, som dei fleste verksemder på den tida. Båtbyggjinga skulle gi inntekt nok til heile familien. Han arbeidde lange dagar frå tidleg om morgonen seks dagar i veka.  Det var ingen tilsette, men med ti born kan ein seie at bestefar på eit vis sjøl produserte den arbeidskrafta han trong. Alle sønene lærte å byggje båt. Far min fortalde då han slutta i arbeid (80 år gamal!) at bestefar hadde sagt til han etter ei økt i naustet: “No må du hugse at du var ti år gamal då du hadde den første arbeidsdagen din.” Ein robåt som bestefar hadde bygd, var med på slektstreffet. Den sto om lag der den vart bygd, der ein no finn den største verftshallen til Fjellstrand AS. Takprofilen etter Vetlanaustet står att i veggklednaden bak båten, og yttergrensene for naustet var merkte opp på golvet. Ved sida av båten låg eit svært røyr som Fjellstrand har produsert for Statoil. Mellom båten og røyret dirra 110 år med utvikling frå handverkssamfunn til industrisamfunn.

Bestefars båt i Fjellstrands største verftshall. Klikk for større bilde og mer tekst.
Lina Viken Oma (1876-1954), mor til ti born, og “driftssjef” i heimen.

Båtbyggjinga ga familien inntekt. Men like viktig for heimen var arbeidet som bestemor Lina gjorde. Eg minnest ho først og fremst frå eit bilete far hadde tatt av ho på vegen utanfor “Solstrand” der ho budde, i kvardagsklede og med stokk. Ho hadde vakse opp like ved i særs enkle kår på eit lite gardsbruk der alle ressurser måtte takast i bruk. I røykstova på Viken sto m.a. utstyr for å lage tønneband av borken på hassel, som det vaks mye av i området. Elles lærte ho alt det husarbeidet som var naudsynt i heimen. Alt måtte nyttast til siste rest, anten det gjaldt mat eller klede. Ho sydde nok mykje av dei kleda borna brukte, og ho haldt dei ved like med lapping og stopping. I kjellaren på Solstrand var det bakarovn. Og slik sønene hjelpte til i naustet og såleis lærte å byggje båt, hjelpte døtrene til i huset og lærte husarbeid. Arbeidsdelinga var klår og basert på hundreår med tradisjon. Det låg inga form for kjønnsdiskrimenering i dette, og det vart neppe oppfatta slik heller.

Av famliealbumene kan eg sjå at vi var på vitjing hos bestefar og bestemor nokre gonger i oppvektsten min. Eg kan òg hugse at bestefar vitja oss ein eller to gonger. Om ein dro på vitjing, var det for å bli nokre dagar, for reisa kvar veg mellom Oslo og Strandebarm tok lang tid. Vi hadde to val når det gjaldt reiseruta. Anten tok vi tog frå Oslo til Bergen og buss søraustover (med ei ferge) til Oma. Eller vi tok toget til Voss, tog vidare til Granvin (Hardangerbana eksisterte til 1988) og buss frå Granvin til Oma. Eg kan hugse at eg syntest det blå lyset frå industrihallane til Bjølvefossen i Ålvik var skummelt, så der må vi ha passert etter at det vart mørkt. Altså tok reisa eit halvt døgn, for vi tok morgontoget frå Oslo. Til samanlikning brukte eg litt over seks timar på turen til slektstreffet, og som alle dei andre kom eg i bil.

Slektstreffet vart halde på Hardingasete, eit kurs- og konferansesenter halvanna mil aust for Oma. “Dette blir gildt!” skriv eg i bloggen for ei veke sidan. Og det vart verkeleg gildt, slik det blir når 120 personar i alder frå seks månader til 87 år samlast om eit program som får fram både låtten og tårane. Den kanskje finaste songen på songarka vart ikke brukt av di vi fann ut at den ikkje høvde som allsong. Men som vise, framført av Birgitte Grimstad, gir Fløytelåt av Jacob Sande med musikk av Geirr Tveitt ein god illustrasjon av stemninga på eit slektstreff eg vil minnest med glede.
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Jeg vil synge om en helt …

I dag er det 351 år siden Peter Wessel Tordenskiold seiret over svenskene i Dynekilen. Han er den eneste ikke-kongelige personen som er navngitt i Ja, vi elsker (3. vers: “Tordenskiold langs kysten lynte så den lystes hjem). Slaget i Dynekilen var enten årsaken til eller påskuddet for at Karl 12. avsluttet sitt første felttog i Norge.

Tordenskioldstatuen på Rådhusplassen i Oslo. Kunstneren er Axel Ender (1853-1920).

I Dynekilen lå fra mai 1716 svenske transportskip med beleiringskanoner som skulle brukes mot Fredriksten festning i Fredrikshald (Halden), og  noen dager før Tordenskiolds angrep ankret også flere svenske krigsskip opp. Svenskene trodde at den dansk-norske flåten ikke hadde skip som kunne gå inn i den grunne kilen. Men Tordenskiold hadde fått satt i stand flere slike fartøyer som hadde vært i bruk ved Rügen på den tyske østersjøkysten. Han angrep, og kunne etter åtte timer trekke seg tilbake med ni erobrede svenske krigsskip og fem transportskip på slep.

Fra felttoget i 1716 er ikke bare Tordenskiold nevnt i Ja, vi elsker. I 4. vers står disse linjene: “ti vi heller landet brænte, / end det kom til fald; / husker bare, hvad som hændte / ned på Fredrikshald!”. Karl 12. angrep Fredrikshald (Halden) og Fredriksten festning bare noe dager før slaget i Dynekilen. Under slaget var tre medlemmer av familien Colbjørnsen i ilden – bokstavelig talt. Peder Colbjørnsen ledet borgervæpningen, som deltok i gatekamper mot svenskene før den trakk seg til bake til festningen. Karl 12. tok tilhold i Colbjørnsens nabohus, der han gjennom vinduet kom i snakk med Colbjørnsens søster Maria. Hun ba om å få sende en pakke med klær til sin bror, fikk lov til det (!) og la i pakken beskjed om hvor Karl 12. holdt til. Det gjorde at ildgivning fra festningen ble rettet dit, og kongen ble lettere såret. Og snart skjedde det som er omtalt i Ja, vi elsker: Byen ble satt i brann. Peder Colbjørnsens og broren Hans Colbjørnsens hus var forberedt for dette, med strie og annet brennbart på loftet. Tjenestepiken Olaug ble rodd bort til Hans Colbjørnsens hus for å sette fyr på det. Hun hadde tidligere fornaglet (gjort ubrukelig ved å tette luntehullet) kanoner som nordmennene hadde måttet etterlate, slik at svenskene ikke kunne bruke dem. Nok et par linjer fra Ja, vi elsker: “Kvinner selv stod op og strede / som de vare mænd”.

Klikk på kartet for å forstørre det.

Før angrepet på Halden hadde Karl 12. prøvd å erobre Akershus festning. Det klarte han ikke, men også her inntok han byen, Christiania. Visestattholderen flyktet til Bragernes (nå Drammen) og senere til Skien, og det ble opprettet en forsvarslinje mot de fremrykkende svenskene ved Gjellebekk (i dag er området bedre kjent som Lierskogen). I et forsøk på å angripe Gjellebekk skanse fra siden, sendte Karl 12. en større avdeling fra Christiania og nordover rundt Nordmarka til Ringerike. Svenskene slo leir ved Norderhov prestegård. Der skal de etter sigende ha fått både mat og sterk drikke i regi av prestefruen Anna Colbjørnsdatter Ramus, halvsøster av Colbjørnsen-brødrene i Halden. Så da en norsk styrke like etterpå angrep overraskende, var svenskene ikke i stand til å forsvare seg. Den norske styrken var blitt sendt fra Gjellebekk skanse, der de var blitt varslet om svenskenes omgående manøver av en skiløper som hadde gått sammenhengende fra Hadeland til Gjellebekk. Denne dåden minnes i dag med Grenaderløpet.

Rekonstruert minnetavle ved Nordkleiva, reist av presten D. Ramus, sønn av Anna Colbjørnsdatter Ramus. Klikk på bildet for å forstørre det til leselig størrelse.

Nå begynte det å haste for Karl 12., og han gjorde sitt siste forsøk på å omgå Gjellebekk, denne gang ved å følge veien over Krokskogen. Da måtte han imidlertid forsere Nordkleiva, der bønder fra Ringerike, Valdres og Hallingdal satte opp en kraftig forsvarsstilling og i siste øyeblikk ble forsterket av regulære soldater ledet av kaptein Anthony Jacob de Coucheron. Svenskene lå på Johnsrud gård i Lommedalen. Fortroppen som ble sendt for å rydde vei for hovedstyrken, måtte trekke seg tilbake med store tap. Men Coucheron visste at Karl 12. var bestemt på å kjempe seg gjennom hvis han så noen mulighet for det, og fant en måte å “skremme” ham bort på. Han søkte etter frivillige til et farlig oppdrag, og Kari Rasmusdatter Hiran meldte seg. Hun bodde på Benteplassen (navn etter Bent som hun var gift med) midtveis mellom Nordkleiva og Johnsrud, og hun gikk mot Johnsrud for å la seg ta til fange. I forhør fortalte hun at nordmennene ved Nordkleiva hadde fått store forsterkninger, og dette gjentok hun i nye forhør. Hun spilte sin rolle godt, bl.a. ved å be om ikke å bli sendt tilbake til sine egne, som sikkert ville drepe henne når de skjønte at hun hadde tystet om de norske styrkene. Det ble ikke noe nytt slag ved Nordkleiva. Svenskene trakk seg tilbake, og Karl 12. ga opp erobringen av Akershus festning og satte kurs mot Fredrikshald. Kari Rasmusdatter Hiran fikk sitt minnesmerke i 1956, reist av folk som hadde deltatt i Milorg under den tyske okkupasjonen. Bautaen har innskriften “Til minne om Krokskogens første partisan”.

Det var altså ikke bare Tordenskiold som gjorde at Karl 12. ga opp felttoget sitt mot Norge i 1716. Og han ga ikke helt opp, han prøvde igjen i 1718 med et nytt angrep mot Fredriksten festning. Der endte han sine dager, etter alt å dømme truffet av en norsk kule da han stakk hodet opp over skyttergraven.

___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig!