Overskriften er begynnelsen av refrenget på et av mange musikalske revynummer fra Einar Schankes hånd. Tittelen er egentlig Syng og vær glad, og på platen Einar Schankes nevergreens synger han selv den egentlig dystre teksten (den er like aktuell i dag som i 1976) til en munter og glad melodi. Det er lett å høre på arrangementet at Schanke selv hadde bakgrunn som jazzmusiker, selv om han etter hvert ble mest kjent som revymenneske i en tid da revylivet i Oslo-området stort sett besto av Chat Noir og Edderkoppen, den siste omdøpt av Einar Schanke til ABC-teateret.
I dag virker det som om det er revy og standup-show overalt. Jeg var ingen hyppig gjest på de gamle revyscenene, og hører nok ikke til målgruppen for dagens standup-komikere. Mitt inntrykk er at de svært ofte lager moro ved å henge ut folk som har et kjent navn, uten at det ligger særlig dybde i morsomhetene. Til forskjell fra dette husker jeg ett revynummer med Rolv Wesenlund på Chat Noir – ikke hva det handlet om, men måten det ble fremført på. Wesenlund var innledningsvis morsom på sin spesielle måte, og publikum lo – men plutselig skinte det gjennom at dette egentlig ikke var noe å le av, det var dypt alvorlig, og jeg fikk tårer i øynene.
På moroteater er det ikke vanlig med tårer i øynene og klump i halsen, men det siste tiåret har jeg opplevd det to ganger. I forestillingen Nattens umusikalske dronning på Chat Noir i 2011 spilte Hege Schøyen rollen som Florence Foster Jenkins, den amerikanske
“sangerinnen” som overhodet ikke kunne synge. Det skal stor musikalitet til for å synge så gjennomført falskt som Hege Schøyen gjorde. Desto sterkere var virkningen da hun til slutt sang Ave Maria (Bach/Gounod) helt klokkerent, “slik Florence trodde hun hørtes ut”. Da var jeg ikke alene om å bli rørt.
i fjor høst opplevde jeg Ingrid Bjørnov i Sandvika kulturhus med forestillingen Steinway to heaven. Som vanlig var hun morsom, men
her gikk hun dypere inn i enkelte emner enn ren overflatisk fleip. Tre ganger kom tårene i løpet av forestillingen. To ganger skyldtes det musikkvalget og sammenhengen musikken ble fremført i. Tredje gang var det et overraskende poeng, og jeg får lett klump i halsen når slikt kommer med eleganse. Dessverre har Ingrid Bjørnov måttet avlyse resten av Steinway to heaven-turneen p.g.a. sykdom. Men hun håper å komme “grusomt tilbake”, og når det skjer og hun forhåpentligvis fullfører turneen: løp og kjøp billett!
Men revy er jo først og fremst til muntrasjon. De færreste revynummer gjør seg noe særlig som gjenfortelling i en blogg, men
jeg tillater meg å referere et som ble fremført før jeg ble født, så min fremstilling er på grunnlag av det jeg har hørt. Også dette nummeret har en bakgrunn av alvor. Det foregikk på Chat Noir under krigen, der Einar Rose kommer inn på scenen og løfter høyrearmen som i en nazi-hilsen. Alle tyske offiserer på de første radene reiser seg spontant og besvarer hilsenen. Så sier Einar Rose: “Så høyt hoppa jeg i går”. Replikken ble belønnet med en uke i fengsel.
Jeg kom i tanker om alt dette da jeg så at det i dag er 26 år siden Einar Schanke døde. Det kan kanskje passe å slutte med hans Festen er over som en takk til ham og de revykunstnerne jeg har nevnt ovenfor, og til alle deres kolleger som gjennom radio og fjernsyn har gitt gode opplevelser opp gjennom årene.
(Innlegget ble påbegynt 21.02.2018 og fullført 21.02.2018)
___________________________________________________________________________
 |
| Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre |
Til innholdsliste for denne utgaven
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no