Russetid før og nå

Det er ikke alltid så lett å få god nattesøvn for tiden, med bassdunk fra russebusser som passerer jevnlig. Da kan man jo sette seg til PC’en og mimre om egen russetid.

I år er det 52 år siden jeg var russ på Valler. Skriftlig eksamen fant sted i begynnelsen av mai, og 17. mai var første dag man kunne vise seg med russelue. Dette hodeplagget var egentlig det eneste som viste at man tilhørte årets avgangsklasse i gymnaset (= videregående skole, allmennfaglig studieretning). Russedressen var ikke oppfunnet, men vi sydde skolens emblem i filt på det antrekket vi skulle bruke 17. mai. Russebussen var heller ikke oppfunnet, men russebiler var det flere av. Dette var bruktbiler av varierende standard, gjerne åpne biler fra 1930- og 1940-tallet. Far var utrolig raus og lot meg bruke hans varebil som russebil på 17. mai og deretter om kvelden og i helgene. Jeg fikk til og med lov til å dekorere den med Valler-emblem og litt tekst.

Fars varebil dekorert som russebil. Den sjarmerende sjåføren er meg. Klikk på bildet for å se det i fullskjermutgave.

Et av høydepunktene for russen 17. mai var russetoget i Oslo, som gikk om ettermiddagen fra Frogner skole til Studenterlunden. 1965-toget var det største til da, med over 2000 russ fra de 34 gymnasene i Oslo og omegn – dette var fredsbarna født i 1946! Innslagene i toget spilte gjerne på aktuelle saker. Vallers innslag fikk stort foto-oppslag i Aftenposten. De fleste guttene var ikledd battledress og støvler med skobesparere (stifter i sålene som skulle spare selve sålen), og agerte fedrene fra frigjøringsdagene i 1945. Med marsjtrening på forhånd hørtes det godt når skobesparerne slo taktfast mot brolegningen på Karl Johan. Bak de “militære” kom fire gutter utkledd som The Beatles, som da var på høyden av sin karriere, og etter dem alle jentene i rolle som hylende, hysteriske fans. Artikkelen i Aftenposten nevner flere innslag.

Aftenpostens billedtekst: De barske frihetskjempere fra 1940-årene er vel nu, de fleste av dem, veletablerte familiefedre med avkom i tenårene. Ofte vil de nok stille seg hoderystende til 1965-ungdommens interesser, over epler som faller forunderlig langt fra stammen. Dette poenget hadde Oslo-russen effektfullt utnyttet i årets russetog. Bildet øverst med 1945-årgangen, nederst noen representanter for “barskingene” av året.

Det Aftenposten omtalte som “russetoget” var egentlig rødrussens tog. En stund senere kom blårussens tog, med de som tok avgangseksamen på økonomisk gymnas, og som var langt færre. Det var mye gjensidig hetsing mellom de røde og de blå, stort sett i vennskapelige former, men av og til gikk noen over streken.

For avgangsklassene var det ikke annen skolegang etter 17. mai enn muntlig eksamen. Russetiden varte til sensuren fra skriftlig eksamen falt, men for min del ble det bare noen dager. Jeg hadde nemlig skaffet meg sommerjobb som nattportier på Yris hotell i Olden i

Yris hotell i Olden i Nordfjord under min russetid i 1965


Nordfjord, og dro dit rett etter muntlig eksamen. Tross manglende feiring hadde jeg flere knuter i dusken enn noen andre. Reglene tilsa nemlig en knute for hver soloppgang man hadde sett uten søvn den natten, og som nattportier kunne jeg ikke unngå å se soloppgangen på vaktrunden i fire-femtiden om morgenen.

Knutereglene i dag er visst mer avanserte. Det er også “revy-innslagene”, hvis det jeg har hørt av og lest om russelåter er representativt for genren. I det hele tatt undrer jeg meg over at man ser ut til å godta hvordan russen ferier avslutningen av sin skolegang. Les hva Grete Sandberg skrev om dette i Aftenposten torsdag.

Oppslag i Budstikka om russefeiring – hittil. Det er elleve dager igjen.

Russebussene er opplagt det av dagens russefeiring som plager omgivelsene mest. Politiet har sagt at det vil bli reagert strengere på støy i år enn tidligere. Men de eneste jeg har hørt om som er fått en reaksjon, er sjåfører som har tatt med dobbelt så mange passasjerer som tillatt. I en kommentar i Budstikka 26. april offentliggjorde Sven-Erik Ellefsen denne listen over støyende kjøretøyer som han var blitt vekket av natten før:
kl. 0045 – av Weekend Wars
kl. 0100 – av Mothership
kl. 0140 – av Winter(?) Wave
kl. 0150 – av HARDY
kl. 0325 – av Weekend Wars
kl. 0340 – av Mothership
kl. 0415 – av Daft Punk
kl. 0430 – av Winter(?) Wave

I tillegg til støyforurensing ser det ut til å være en utbredt holdning at andre får ta opprydningen. Jeg bor 500 meter fra “festplassen” mellom Bærum rådhus og E18. Om natten hører jeg festen. Neste dag kan jeg se restene, som Budstikka skrev om 23. april.

Når russen får lov til å plage andre, må det vel også være lov til å gjøre gjengjeld. Jeg vet flere måter å plage russ på som avgjort er mindre ulovlige enn å holde folk våken med støy eller forurense offentlig område med søppel. Og jeg vet andre måter som er mer tvilsomme når det gjelder lovligheten, og som jeg derfor ikke vil anbefale. Men det kan jo være en idé å kjøpe inn en del egg nå, slik at de kanskje er råtne neste år på denne tiden …

Betegnelsen  “russ” skal visstnok komme fra en flere hundre år gammel innvielsesskikk for nye studenter ved Københavns universitet. De nye fikk et horn festet i pannen etter opptakseksamen, og dette ble fjernet ved en seremoni når resultatet var klart. Cornua depositorus (å legge av seg hornene) ble denne seremonien kalt, og den siste stavelsen ble til russ. Selv har jeg alltid trodd at det var siste stavelse i immaturus (umoden) som var blitt til russ. Fortsatt synes jeg det passer best, både på dagens russ og på meg selv som russ.

4 kommentarer
___________________________________________________________________________

Share
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Når du trykker på knappen “Publiser kommentar” nedenfor,
blir kommentaren sendt til Torgeir, som senere legger den ut her.

Norsk(?) rikskringkasting

Godt norsk talemål – bokmål eller nynorsk – hvor hører man det? I hvert fall ikke i NRK.

I teorien er alt på stell. NRKs språkregler omfatter fem regler, fem retningslinjer og åtte råd, og plasserer ansvaret for at reglene blir overholdt, hos redaktørene. Institusjonen har et språkstyre, en språksjef, en språkkonsulent og flere språkkontakter.

I praksis er det ikke helt etter boka. Det kan man høre ganske ofte, og det kan gjøre at en språknerd som jeg får både frysninger og latteranfall. Det jeg stusser mest over, er at åpenbare språkfeil kan gå igjen i sending etter sending, av og til med flere forskjellige personer, fordi feilen står i et manus som ikke blir rettet. Dette kan også avsløre manglende allmennkunnskap hos manusforfatter og/eller oppleser, så for ikke å støte noen har jeg utelatt navn i de fire korte klippene nedenfor.

De faste leserne av denne bloggen hørte selvsagt hvor problemene lå. For andre, mer uvitende lesere har jeg laget en fasit.

I teorien skal programinformasjon og nyheter presenteres på “offisielt bokmål eller nynorsk”. I praksis kan NRK-ansatte snakke som de vil. Klippet nedenfor er fra Østlandssendingen, og inneholder mangfoldig språk, som jeg har kommentert med tekst underveis.

Er det så nøye? Jeg synes det. Hvis ikke Norges statseide radio- og TV-kanal tar vare på norsk språk – hvem skal da gjøre det?
___________________________________________________________________________

Share
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Når du trykker på knappen “Publiser kommentar” nedenfor,
blir kommentaren sendt til Torgeir, som senere legger den ut her.

Løkketangen, trebyen som kunne blitt Sandvikas “gamla stan”

Andre blogginnlegg om Sandvikas lokalhistorie: se lenker under dette innlegget.
___________________________________________________________________________

Det som skjedde med Løkketangen på 1970-tallet, var tema for den ene av utstillingene i Sandvika museum Lofthe da det åpnet i Løkkehaven i 2013. Jeg kom i tanker om dette i forbindelse med de planene som nå legges for fremtidens Sandvika. Nedenfor står mye av det som ble presentert i utstillingen (jeg var hovedansvarlig for den) og noe som ikke var med der.
Det jeg tidligere har skrevet om Sandvikaplanene står i innleggene Bærums kommuneplan: Steinfylling i Sandviksbukta,  Sandviksbukta i fremtiden og Sandviksbukta – igjen.

Bebyggelsen på Løkketangen vokser frem
Planer som ikke ble gjennomført
En plan som nesten ble gjennomført
Alternative planer
Slik gikk det
Sterk påvirkning og underdanig lokalpresse
Har politikerne lært?
Har menigmann lært?

.

.

Bebyggelsen på Løkketangen vokser frem
Løkketangen er tangen mellom Sandvikselva og Rønne elv (den lille stumpen fra Engervannet tl Sandvikselva). Det er dokumentert at folk bodde her på 1700-tallet. Da Sandvika vokste frem som industriby på slutten av 1800-tallet, ble Løkketangen på mange måter Sandvikas “østkant”, selv om den ligger i vest. Her bygde de som arbeidet i den nye industrien, sine boliger, og her ble det startet håndverksbedrifter og butikker. På begynnelsen av 1900-tallet var denne bydelen etablert omtrent som den så ut til den ble revet i 1977-78. Stig Andersen, en av forkjemperne for å bevare bebyggelsen på Løkketangen, skrev en artikkel om området i Budstikka i 1975.

Løkketangen i 1952 (utsnitt av flyfoto). Klikk på bildet for stor versjon.

.

.
Planer som ikke ble gjennomført
Bydelen Løkketangen vokste frem, den ble ikke planlagt. Det var kanskje bakgrunnen for at man ville rive allerede på 1920-tallet. En reguleringsplan som forutsatte at bebyggelsen på Løkketangen skulle rives, ble stadfestet av Arbeidsdepartementet i 1927. Men først økonomiske nedgangstider, deretter krig og okkupasjon og til slutt gjenreisningstid med varemangel gjorde at husene ble stående.

Åtte bilder av det gamle Løkketangen. Klikk på samlebildet for å se enkeltbildene i stor utgave med tekst.

I 1958 sendte O. K. Ringstad, en av de bedriftene som holdt til på Løkketangen, inn byggemelding for et stort forretningsbygg. Det skulle ha to etasjer mot Ringeriksveien (i dag Elias Smiths vei) og tre etasjer lenger bak. All bebyggelse på Løkketangen skulle rives, men Broveien skulle beholdes som gateløp. Av ukjente årsaker ble planene ikke satt ut i livet.


.

.

En plan som nesten ble gjennomført
Utover på 1960-tallet verserte flere planer for Løkketangen. Kjøpmann J.  E. Stangebye kom inn i bildet sammen med Ringstad. De engasjerte arkitekt Arvid Faye Bisgaard til å utvikle området. Og det kan man trygt si at han gjorde. Byggemeldingen som kom i 1971, viste en bygning på 2+5 etasjer over kjeller. All bebyggelse på Løkketangen skulle rives, deriblant «Monet-huset» og «Skomakerhuset». Området under jernbanebroen var tenkt som parkeringsplass, og  Rønne elv skulle legges under lokk.

Arkitekt Arvid Faye-Bisgaards planer for Løkketangen i 1971.

Planene ble utgangspunkt for en diskusjon gjennom hele 1970-tallet, der protestene mot utbyggingen var mange og sterke. Dette var en sak som engasjerte hele kommunens befolkning, og i en underskriftskampanje krevde ni tusen bæringer (det ble visstnok kontrollert at de virkelig bodde i Bærum) at bebyggelsen på Løkketangen skulle bevares, og at Løkke bro ikke skulle flyttes.
.

.

Alternative planer
To alternative forslag til gigantprosjektet bør nevnes. Arkitekt Knut Wøllo (1932-2010) undersøkte husene på Løkketangen og mente at femten av dem var i teknisk god nok stand til å kunne bevares. Ved å rive skur, lagerbygninger og skjemmende tilbygg ville han frigjøre plass både til nybygg og til gjenreising av bevaringsverdige hus fra andre steder i kommunen (f. eks. “Gråstua”).

Knut Wøllos bevaringsforslag. Det rosa felett markerer område for gjenoppsetting av bevaringsverdige hus, de gule feltene er områder for nybygging.

Arkitekt Gunnar Bugge foreslo å beholde Løkketangens fasade mot Ringeriksveien og Løkke, men rive og bygge nytt bakenfor. “Monet-motivet” skulle bevares med Løkke bro som gangbro. Løkkehaven skulle knyttes til Løkketangen med et gangområde ved broen.

Gunnar Bugges forslag til nybygg på Løkketangen.

.

.

Slik gikk det
Ingen av de to alternative forslagene ble realitetsbehandlet. De ni tusen underskriftene hadde heller ingen virkning. Men så viste det seg at det ikke forelå noen gyldig reguleringsplan for Løkketangen, noe som innebar at byggemeldingen ikke kunne behandles. Riksantikvaren engasjerte seg i 1973 ved å foreslå fredning av “Monet-huset” og Løkke bro. Men arbeidet med reguleringsplanen gikk sin gang, endte til slutt i Miljøverndepartementet og ble godkjent i 1976. Alt så nå ut til å være klart for å iverksette gigantplanene fra 1971.

Men i siste øyeblikk skjedde noe som forhindret at hele Løkketangen ble dekket av et kjempestort forretningsbygg og at Rønne elv ble lagt under lokk. Alle aksjene i A/S Løkketangen ble overtatt av Erling Rye Andenæs. Han varslet en ny byggemelding for et redusert prosjekt med åpen Rønne elv. Dette ble resultatet, og bygningskomplekset som nå står på Løkketangen, er med få endringer det som sto ferdig i 1979.


.,

.

Sterk påvirkning og underdanig lokalpresse
Hvorfor fikk saken dette ulykkelige resultatet? Jeg har ikke hatt tid til å gå inn i  avstemninger i kommunale organer om reguleringsplan og byggemelding. Men de politiske konstellasjonene i kommunestyret var omtrent som nå, med Høyre som det største partiet, så vidt jeg husker med rent flertall. En ledende politiker i Bærum fra 1975 var Arvid Faye Bisgaard, arkitekten som la frem byggemeldingen om gigantprosjektet på Løkketangen i 1971. Han satt i kommunestyret og i formannskapet, og jeg tror det var vanskelig for en menig høyrepolitiker å opponere mot ham. Det ville være interessant å høre om dette fra innsidere, men det er vel for mye å håpe på.

Det ser også ut til at Budstikka har tilhørt utbyggingstilhengerne. De som ville bevare Løkketangen, slipper til med leserinnlegg, men på redaksjonell plass er det utbyggerne som taler. Det ser vi både i desember 1970, i desember 1974 og i april 1976. Helt spesielt er intervjuet med Arvid Faye Bisgaard i mars 1976, der jeg nærmest føler at journalisten slikker intervjuobjektets sko.

Kart over Løkketangen med gammel og ny bebyggelse. Husene markert med grønt, “Monet”-huset og Skomakerhuset, er de eneste som står igjen av gammel bebyggelse. Løkketangen-senteret er markert med rød ramme.

.,

.

Har politikerne lært?
Det snakkes mye om “betongbyen” Sandvika med henvisning til høyre side av gateløpet fra Rådhusparken til jernbanestasjonen (Rådmann Halmrasts vei). Men gateløpet ligger tross alt her slik det har gjort siden slutten av 1800-tallet og med omgivelser man kan kjenne igjen. På venstre side er tre eldre gårder bevart (i hvert fall foreløpig), og alle gårdene har sine gamle navn: Ringi-, Bjerkaas-, Moe-, Nafstad-, Ekornes- og Aamotgården. På noen av gårdene står det til og med skilt med navnet.

På Løkketangen, derimot, er hele bydelen borte, inkludert dens eneste “gateløp” Broveien. Skomakerhuset og “Monet”-huset er riktignok bevart. Men hvilken mening gir navnet “Monet”-huset når Løkke bro, som er sentral i Monets maleri fra 1895, ikke lenger ligger ved huset, men 75 meter oppover Sandvikselva og skjult bak trær?

Sandvika står midt oppe i forandringer som er større enn både “betongkvartalet” langs Rådmann Halmrasts vei og raseringen av Løkketangen. I dagens kommunestyre er Høyre fortsatt største parti, med nesten halvparten av representantene. “Forandre for å bevare” er et godt konservativt motto. Det ble ikke fulgt i saken om Løkketangen. Blir mottoet fulgt når planene for fremtidens Sandvika snart skal vedtas?
.

.

Har menigmann lært?
Og hva med oss “vanlige” folk, vi som velger politikerne? Det hjalp ikke med ni tusen underskrifter for å redde Løkketangen. Men det var lenge før internett med alle de kontaktmuligheter det gir til de folkevalgte. De som har meninger om det som skjer med Sandvika eller andre steder i kommunen, bør si fra til de som gjør vedtak. Medlemmer og varamedlemmer av kommunestyret står oppført på kommunens nettsider (under møteplanen) med både telefonnummer og epostadresse.

___________________________________________________________________________
I bloggen står disse innleggene om Sandvikas lokalhistorie:
“Gamlebyen” i Sandvika: Det som forsvant
“Gamlebyen” i Sandvika – urørt siden ca. 1900
Kolonialbutikken i Sandvika
Apotekergården i Sandvika med fortidens apotek
Løkke i Sandvika
Løkketangen, trebyen som kunne blitt Sandvikas “gamla stan”
Kadettangen var for lenge siden en tange
Arkitektur i mitt nærmeste nabolag
Sandvikas driftige damer
Gamle bilder fra Sandvika og Blommenholm
SCHWABENLAND – lokal krigshistorie med fjerne forgreninger

.___________________________________________________________________________

Share
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Når du trykker på knappen “Publiser kommentar” nedenfor,
blir kommentaren sendt til Torgeir, som senere legger den ut her.

Torgeirs Tanker om Tilværelsen
Nr. 17,   årgang 2

___________________________________________________________________________

Vil du følge denne bloggen? Registrer deg øverst i spalten til venstre, så mottar du hver lørdag melding om innholdet i ukens blogg.

Share

Dette er 23. gang en ny utgave av Torgeirs Tanker om Tilværelsen blir publisert.
___________________________________________________________________________

SIDEN SIST:

  • Alle videoklipp i denne bloggen skal nå kunne åpnes uansett hvilken nettleser man bruker. Klippene har formatene webm og mp4. Vennligst meld fra (f.eks. via kommentarfeltet) hvis det er problemer.
  • Expert-føljetongen har fullført nest siste kapittel: Expert har tilbakebetalt 690 kroner, som var det jeg betalte for ny Windows-installasjon som var følgeskade av et harddisksammenbrudd i garantitiden. Nå venter jeg bare på siste kapittel: En redegjørelse fra Expert for hvorfor de i utgangspunktet krevde betaling.

 

Selvangivelsesfrist i morgen

For tre måneder siden (Internasjonalen, 3. vers) skrev jeg om selvangivelsen i “gamle dager”, dvs. før 1998. Da var innleveringsfristen 31. januar, nå er den 30. april, altså i morgen. Den eneste måten selvangivelsen kunne skrives på i “gamle dager”, var med kulepenn i det tilsendte skjemaet. Og skjemaet var ikke forhåndsutfylt, tallene måtte hentes fra lønnsinnberetning, renteoppgaver m.m.m som man mottok i løpet av januar. Innleveringen foregikk også manuelt, enten i en egen postkasse utenfor ligningskontoret, eller ved å sende i posten.

De fleste leverte selvangivelsen i ligningskontorets kasse siste dag i januar. Da var det mye folk på vandring mot mot Sandvika, og etter hvert som stadig flere brukte bil, ble det lange køer på veien. Ligningsvesenet i Bærum lagde derfor “drive-in”-innsamling på den daværende parkeringsplassen mellom Statens hus (nå Kunnskapssenteret) og jernbanen. Der var det ordnet med rundkjøring, der de ansatte ved ligningskontoret sto i midten og mottok konvoluttene med selvangivelser ut gjennom skatteyternes bilvinduer. Det de mottok, ble lagt i svarte plastsekker. I 1985 forvekslet nok vaskepersonalet på likningskontoret en av disse sekkene med en avfallssekk, for i april mottok mange bæringer “truselbrev” fra ligningskontoret med etterlysning av selvangivelsen. Flere kunne imidlertid dokumentere at de hadde levert. Budstikka intervjuet både en som hadde fått brev og ligningssjefen, men saken ble aldri oppklart, i hvert fall ble oppklaringen ikke offentliggjort. Men ligningssjefen klaget Budstikka inn for Pressens Faglige Utvalg – og tapte.

For meg er selvangivelsen (som jeg kaller den, selv om den av skatteetaten er omdøpt til skattemeldingen) fortsatt ganske manuell. Jeg skriver inn mine rettelser på det tilsendte, forhåndsutfylte skjemaet, og sender det rekommandert til mine “venner” i Mo i Rana. Da har jeg kvittering på at dette viktige dokumentet er levert innen fristen. Elektronisk kvittering stoler jeg ikke på.

Det er i denne sammenhengen fristende å minne om “Rolf Presthus’ skattelov” (Presthus var finansminister i Kåre Willochs regjering 1981-86): 1. Hvor mye penger har du? 2. Hvor er de? 3. Når kan vi hente dem?

Til inspirasjon for de som ennå sitter med en uferdig selvangivelse, har jeg gleden av å offentliggjøre to sanger med tilknytning til temaet (se også tekst nederst).

Skattebetalernes kampsang

Imot oss statens lover bøyes,
av skatter blir vi tynget ned.
Og fri for plikt den rike føyes;
mens ringhets rett ei finner sted.
Lenge nok vi ligget har i støvet:
Vi stiller likhets krav mot rov.
Mot alle retten skal bli øvet,
slik vil vi ha vårt samfunns lov.
Så samles vi på valen,
seiren, vet vi, at vi får!
Og Internasjonalen
skal få sin folkevår!

Share

Sandviksbukta – igjen

Det er ikke alltid hyggelig å få rett. Jeg har tidligere i år lansert “Kadettangen-konspirasjonen” (nr. 3), og to ganger (nr. 14 og nr. 16) har jeg advart mot at kommunen planlegger å fylle deler av Sandviksbukta med stein. Enda mer stein, egentlig, for E18 ligger på en steinfylling, og utvidelsen av Kadettangen er en steinfylling. Nå bekrefter en reportasje i Budstikka mine bange anelser: politiske vedtak blir ikke etterfulgt. Det er kanskje ikke så rart, når MIK-utvalgets formann Morten Skauge indirekte bruker bruddene på vedtakene som argument for ikke å gjøre om på fadesen.

Fra Bærum kommunes nettsider: Byutvikling i Sandvika (kommunaldirektør Arthur Wøhni). Velkommen til “Barcode Sandvika”! Klikk på bldet for stor visning.

Det er et slikt kommunalt system som skal saksbehandle planene om en ny bydel langs utsiden av nåværende E18 i Sandviksbukta. Tidsperspektivet før en ny bydel eventuelt står ferdig, er langt. Men første delmål er åpenbart å få ødeleggelsene inn i arealplanen. Det er ikke så vanskelig, for bare de svært skarpøyde har klart å finne opplysninger om planene der før vedtak er gjort. Senere blir det bare å henvise de som protesterer, til tidligere vedtak, og gjennomføre planene. Jeg har dessverre liten tillit til dette systemet, men oppfordrer alle som vil bevare Sandviksbukta om å si sin mening til beslutningstakerne før det er for sent.

Ideen om å fylle Engervannet med stein og bygge der ble avvist som urealistisk i Budstikka. Eneste forskjell fra planene om å fylle stein i Sandviksbukta langs Lakseberget er at Engervannet ligger på den andre siden av Sandviksåsen.  Klikk på bldet for å lese Budstikkas artikkel.

___________________________________________________________________________

Share
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Når du trykker på knappen “Publiser kommentar” nedenfor,
blir kommentaren sendt til Torgeir, som senere legger den ut her.

Brysom kunde

En del av min formiddagsrutine som pensjonist er den daglige turen til Sandvika for å kjøpe Dagsavisen (jeg kunne abonnert, men trenger dette “dyttet” for å komme ut og se andre mennesker). Slik også onsdag denne uken. Da jeg skulle betale, oppdaget jeg at alle betalingskort og kontanter lå igjen hjemme. Etter å ha kjøpt avisen i Meny Helgerudhallen i flere år, tenkte jeg først at dette kanskje kunne ordnes enkelt. Men hun som satt i kassen onsdag, virker som hun gjør det som soning av samfunnstjeneste eller en annen straff. Derfor hadde jeg ikke store forventninger da jeg sa: “Du har vel ikke fullmakter til å la meg betale avisen i morgen …?”, Kontant svar: “Nei”. Det var for øvrig det første hun sa.

Da jeg hadde vært hjemme og hentet betalingskort og penger, satt hun fortsatt i kassen. Det første hun sa denne gangen, var: “35 kroner”. Jeg betalte, og ga så på en noenlunde høflig måte uttrykk for at hun kanskje burde oppgradere sine fullmakter i kassen (jeg har vært glemsom før, og fått lov av andre til å betale neste dag). Jeg sa også at hvis jeg selv hadde sittet i kassen og en fast kunde hadde hatt et slikt problem, ville jeg nok tilbudt meg å legge ut om jeg ikke kunne utsette betalingen. Det kom ikke noe svar eller tegn på at hun hadde oppfattet, så jeg spurte om hun hadde hørt hva jeg sa. Det svarte hun ikke på, men ga uttrykk for sitt syn på saken: “Du får heller starte din egen butikk, da!”

Meny Helgerudhallen har sikkert sine grunner til å la betjeningen være uhøflig mot kundene. Og så er jo ikke jeg noen stor kunde lenger, og er heller ikke fristet til å bli det. Men det var en litt rar opplevelse i den butikken jeg har handlet i siden jeg var seks år gammel.
___________________________________________________________________________

Share
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Når du trykker på knappen “Publiser kommentar” nedenfor,
blir kommentaren sendt til Torgeir, som senere legger den ut her.

Alternative fakta – uke 17

Om uttrykket alternative fakta (AF)

oooOOOooo

AF-1: Willie Nelson fyller 85: I morgen fyller Willie Nelson 85 år. Ham hørte jeg på konsert i Wrightegaarden i Langesund for seks år siden, og som svært uvitende om de fleste artister, kjente jeg navnet, men visste ikke mye om musikken. Derfor hadde jeg for sikkerhets skyld utstyrt meg med hørselvern og var forberedt på det som pleier å komme på utendørskonsert. Så kommer musikerne inn, Willie Nelson med kassegitar og slagverkeren med visper. Det ble en fantastisk konsert, og jeg oppdaget at jeg kjente flere Willie Nelson-låter enn jeg hadde vært klar over. On the road again brukte jeg i ferie-“albumet” fra en biltur til Orknøyene i 2014 (til sammen 4394,2 km til og fra Highland Park, verdens nordligste whisky-destilleri).

En liten unnskyldning til Willie Nelson for at han nevnes under overskriften “Alternative fakta”. Han vil nok helst ikke assosieres med opphavet til begrepet. Og Willie Nelson er heldigvis et faktum!

oooOOOooo

AF-2: Blogg-innlegg får konsekvenser: I innlegget Radiolyd på innpust her i bloggen skrev jeg om NRK-korrespondenter som kan høres ut til å ha pusteproblemer. Gro Holm, én av dem jeg brukte som eksempel med et lydklipp, har tydeligvis tatt dette til seg.

oooOOOooo

AF-3: Musikkgruppe jubilerer: En av årets jubilanter er D.D.E., som har hatt dette navnet i 25 år. Min favorittlåt i bandets repertoar er Vinsjan på kaia. Et konsertopptak av den ligger ute på YouTube. Kortversjonen (bare refrenget) med illustrasjoner kommer her:

oooOOOooo

AF-4: Tiddeli-bom: 24. april kom det ca. 10 cm snø her i området. Budstikka setter fingeren på problemer det skapte, og som de ikke har i mindre urbane strøk:

,

,

,

,

.

___________________________________________________________________________

Share
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Når du trykker på knappen “Publiser kommentar” nedenfor,
blir kommentaren sendt til Torgeir, som senere legger den ut her.

Torgeirs Tanker om Tilværelsen
Nr. 16,   årgang 2

___________________________________________________________________________

Vil du følge denne bloggen? Registrer deg øverst i spalten til venstre, så mottar du hver lørdag melding om innholdet i ukens blogg.

Share

Dette er 23. gang en ny utgave av Torgeirs Tanker om Tilværelsen blir publisert.
___________________________________________________________________________

SIDEN SIST:

  • Expert-føljetongen (1.4 og 8.4): Ole (uten etternavn) hos Expert Slependen vil fortsatt betale tilbake det jeg betalte for service i garantitiden, og har nå fått kontonummeret. Mer om dette når (hvis?) det skjer noen betaling.
  • I innlegget om Städegården i Sandvika (4.2) skrev jeg at denne bygningen og Nafstadgården opprinnelig hadde samme farge på murkledningen. En vennlig sjel har opplyst meg om at jeg omtaler Moegården (der Ark bokhandel nå ligger (i lokalene som tidligere var Bernh. Moes jernvareforretning). Nafstadgården er nabogården, med Specsavers butikklokale. Opplysingen er rettet i innlegget.
  • Kommentarer til innleggene SS TITANIC sank på Leonardo da Vincis fødselsdag og Keep calm and carry on.
Share

Norsk regjeringsmøte med verdenshistorisk betydning

For 77 år siden i dag ble det holdt statsråd på Stuguflåten i Romsdal. Stedet var ikke et frivillig valg. Den norske regjeringen, kongen og kronprinsen var på flukt fra nazi-Tysklands invasjonsstyrker.

NORTRASHIPs flagg, som visstnok ble lite brukt. De fleste skipene brukte det vanlige norske handelsflagget.

Statsrådet var et av de viktigste i norgeshistorien, og det fikk også verdenshistorisk betydning. På Stuguflåten 22. april 1940 vedtok den norske regjeringen å rekvirere alle norske skip, slik at de kunne brukes i kampen mot Hitlers Tyskland. Norges utenriksflåte var en av verdens største, og fikk avgjørende betydning for krigens utfall.

Vidkun Quisling, som hadde gjort statskupp pr. radio om kvelden 9. april, forsøkte også å få kontroll over handelsflåten. Han beordret alle norske skip til å gå til nærmeste nøytrale eller tysk-kontrollerte havn. Ingen adlød denne ordren. Det påstås at flere norske kapteiner sendte telegram til Quisling med ordlyden “Kyss meg i ræva”. Om dette kanskje er propaganda fra alliert side, beskriver det i hvert fall hva som hendte: sjøfolkene på ca. tusen norske skip gikk i alliert tjeneste.

De norske sjøfolkene utgjorde Norges største og viktigste bidrag til den allierte krigføringen. Fortellingene om krigsforlis er mange, og det er lett å la seg rive med av dramatiske detaljer. Jeg nevner derfor de områdene der denne krigsinnsatsen fikk betydning:

  • Sommeren og høsten 1940 sto Storbritannia alene igjen mot Hitler-Tyskland, og ble utsatt for terrorbombing som skulle tvinge britene til overgivelse. Det britiske flyvåpenet RAF kjempet innbitt mot det overlegne tyske Luftwaffe i det som ble kalt The Battle of Britain. Halvparten av drivstoffet til de britiske flyene kom på norske tankskip.
  • Også senere i krigen var den norske handelsflåtens transportkapasitet av avgjørende betydning. Innsatsen ble sammenliknet med en million soldater.
  • Handelsflåten ga den norske regjeringen et forhandlingskort i diskusjoner med sine allierte. I motsetning til eksilregjeringer fra flere andre okkuperte land disponerte den norske regjeringen ressurser som var viktige i krigføringen.
  • Handelsflåten ga den norske eksilregjeringen inntekter. Disse kunne brukes da freden kom og gjenreisingen begynte.

NORTRASHIP  ble navnet på dette “rederiet”, som var verdens største. Skipene  var bemannet med dyktige sjøfolk, de fleste norske, men også folk fra andre nasjoner.  Ca. 3.700 personer omkom i krigsforlis. Dette var den største gruppen norske falne under krigen.

Under verdenskrigen 1914-1918 omkom 2.500 norske sjøfolk i krigsforlis selv om Norge var nøytralt. Derfor var det ved krigsutbruddet 3. september 1939 klart for alle at dette var farlig for norske skip og sjøfolk. Det kan man høre av NRKs sending den dagen, der sjøfolkene blir nevnt før man forteller hva som har hendt.

For sjøfolkene varte krigen i seks år, fra krigsutbruddet 3. september 1939 til Japan undertegnet kapitulasjonserklæringen 2. september 1945. De nitti prosentene av NORTRASHIPS mannskaper som overlevde krigen, fikk i etterkrigstiden en behandling som er en stor skamplett på norsk etterkrigshistorie. Det femte av de seks programmene i NRK-serien Evig heder handler om dette. Alle programmene er tilgjengelige på NRKs nett-TV, og anbefales på det sterkeste.
___________________________________________________________________________

Share
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Når du trykker på knappen “Publiser kommentar” nedenfor,
blir kommentaren sendt til Torgeir, som senere legger den ut her.