«Hva skal dere med besøk av meg? Dere har jo Robert Normann,» sa den verdensberømte jazzgitaristen Django Reinhardt en gang. I dag er det 19 år siden Robert Normann døde, 81 år gammel. Han anerkjennes internasjonalt som en av jazzens gitarpionerer, men er mindre kjent for å stå bak Norges første musikkvideo. Der spiller han Harry Lime Theme, som i 2005 lå  på norsktoppen i ti uker – 44 år etter at Robert Normann spilte den inn.

Frode Thingnæs ville ha fylt 77 år i dag. Han er kanskje mest kjent som dirigent for Kampen Janitsjar, men var også jazztrombonist, komponist og arrangør. En av hans komposisjoner er Samba Loco, og når den spilles av Frode Thingnæs kvintett, er det vanskelig å sitte stille.

Den amerikanske skuespilleren James Stewart ville også fylt år i dag. Han var født i 1908, og hans musikalske tilknytning  for meg er gjennom rollen som Glenn Miller (også han trombonist) i filmen The Glenn Miller Story. Et av høydepunktene i filmen er scenen fra en

parade, der militærorkesteret som Glenn Miller dirigerer, spiller Saint Louis Blues March. Musikalsk foretrekker jeg innspillingen med The Army Air Force Band fra 1955.

Av de tre her omtalte, har jeg hilst på én, og det er pussig nok amerikaneren James Stewart. Det skjedde på speiderjamboreen i Idaho i USA i 1967, der jeg en kveld var leirbålsleder i min underleir. James Stewart var en av gjestene som opptrådte ved leirbålet. Som det fremgår av bildet, var jeg den gang ung og vakker, og dessuten

kunnskapsløs om amerikanske filmhelter. Derfor ble jeg nokså overrasket over mine foreldres begeistring da de fikk høre at jeg hadde hilst på James Stewart.
___________________________________________________________________________

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Når du trykker på knappen «Publiser kommentar» nedenfor,
blir kommentaren sendt til Torgeir, som senere legger den ut her.

I kveld er det finale i Eurovision Song Contest (ESC). Denne «musikk»-konkurransen var her til lands tidligere bare kjent som Melodi Grand Prix (MGP). Anførselstegnene rundt ordet musikk ovenfor står der fordi musikken har kommet mer og mer i bakgrunnen for show og annet – tror jeg. For jeg hører nok ikke til programmets målgruppe, og det er mange år siden jeg sluttet å se på MGP. Men selv jeg har registrert at programmet har frembrakt enkelte musikalske godbiter.

Den første norske finalevinneren jeg husker, er selvsagt Voi – voi med musikk og tekst av Georg Elgaaen. Nora Brockstedt sang den til delt fjerdeplass da Norge deltok i ESC for første gang i 1960. Hun fremførte den iført et samisk-inspirert kostyme. Men sangen hadde ikke noe med samer å gjøre ut over tekstfrasen «hørte jeg en samepike sang» og tittelen, som kan se samisk ut, men som er finsk.

Samepolitisk til gagns var derimot Sámiid ædnan (samisk jord) med musikk av Sverre Kjelsberg og tekst av Ragnar Olsen. Sangen vant den norske finalen i 1980. Dette var mens striden om utbygging av Alta-vassdraget sto på som verst, en strid som også ble preget av kamp for samiske rettigheter.

I 1965 het den norske vinnermelodien Karusell. Men melodien jeg husker fra det året, er Med lokk og lur (musikk: Toralf Tollefsen, tekst: Juul Hansen). Dette året skulle publikum stemme pr. post, og da tilhørte jeg nok programmets målgruppe, for jeg oppfordret min omgangskrets til å stemme på denne melodien. I versjonen med Nora Brockstedt og Egil Kapstads trio synes jeg fortsatt dette er en perle.

Min favoritt av de norske MGP/ESC-bidragene er uten tvil Intet er nytt under solen, (musikk og tekst av Arne Bendiksen), I den internasjonale finalen i 1966 fremførte Åse Kleveland den, dels til eget gitarakkompagnement, med Øivind Bergh som dirigent i Egil Monn-Iversens arrangement. Resultatet ble en tredjeplass, den beste norske plasseringen til da. Sangen går i 5/4 takt, noe som ikke akkurat er vanlig for musikk i denne genren. Når man hører den kanskje mest kjente låten i denne taktarten, Take five (musikk av Paul Desmond, innspilt av Dave Brubeck Quartet i 1959), er det liten tvil om hvor Arne Bendiksen har hentet sterk inspirasjon fra …

For 27 år siden i dag fikk Norge sin andre seier i den europeiske finalen med Nocturne (musikk: Rolf Løvland, tekst: Petter Skavlan) fremført av den irsk-norske duoen Secret Garden (Fionnuala Sherry og Rolf Løvland). Også her synes jeg inspirasjonen er lett å høre i irske Enyas Waterfall.

«Det er langt å gå,» sang Jahn Teigen i Mil etter mil (musikk og tekst av Kai Eide),, som vant den norske finalen i 1978. Og det er langt å gå fra de første norske MGP-sendingene på 1960-tallet til dagens ESC-finale i Kiev. Som nevnt innledningsvis har ikke jeg gått så langt. Jahn Teigen, derimot, oppnådde stor suksess med sangen, til tross for – eller egentlig på grunn av – at den fikk null poeng i den europeiske finalen. Det var nemlig første gang dette skjedde etter poengreglene fra 1975, noe Jahn Teigen var flink til å utnytte for alt det var verdt. Dessuten sang han bra.

Årets finale vet jeg lite om. Men jeg kan anbefale Geir Rakvaags kommentar Musikkens største mørke i Dagsavisen.
___________________________________________________________________________

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Når du trykker på knappen «Publiser kommentar» nedenfor,
blir kommentaren sendt til Torgeir, som senere legger den ut her.