Biting står oppført som et av synonymene til detalj i Synonymordboka.no.
Jeg har valgt ordet fordi det også kan være substantivering av verbet å bite.
Begge betydninger kan være aktuelle for det som her omtales.
___________________________________________________________________________
Når det gjelder bompenger, er jeg inhabil, siden jeg var en av de 19.299 som stemte på Folkeaksjonen Nei til mer bompenger ved årets fylkestingsvalg for Viken. Det var riktignok mest for å erte Miljøpartiet de gale/grunne (som sannsynligvis ikke la merke til det), men da jeg fikk bompengeregningen fra turen til Arendalsuka, fikk jeg en følelse av å ha stemt riktig. Etter at jeg har betalt veiavgift på nærmere 3.000 kroner for min beskjedne kjøring på under 8.000 km i året, synes jeg 113 kroner i bompenger er i overkant når over halvparten av dieselprisen også er avgifter.
Lars West Johnsen i Dagsavisen vil gjerne betale bompenger. Han skrev en kommentar om dette, innbefattet noen spark til Jarle Aabø. Sistnevnte redigerer nettavisen Ja til bilen i Oslo, og likte ikke Johnsens komentar. Jeg overlater til bloggens lesere å dømme i ordstriden, som handler lite om bompenger. Klikk nedenfor og les!
(Innlegget ble påbegynt 23.09.2019 og fullført 23.09.2019)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Heller ikke denne uken er valget en biting, egentlig. Men jeg er en biting i valgsammenheng, med en forkastet stemmeseddel i kommunevalget og stemme til et treprosent-parti i Fylkestingvalget.
Valgresultatet klart. Resultatet av valget er mer usikkert. Noen partier har riktignok allerede funnet hverandre, som Rogalands “Romeo og Julie”, Folkeaksjonen Nei til mer bompenger (FNB) og MDG. Men ellers skal det forhandles og/eller “hestehandles” før vi vet hvilke konstellasjoner som skal styre kommuner og fylker de neste fire årene.
Et ord som etter min mening sammenfatter valgresultatet, er “konfrontasjon”. De partiene som har tradisjon for å finne kompromisser, har til dels sterk tilbakegang. Énsaks- og ytterkantpartier har til dels stor fremgang, og velger dessverre også å være konfronterende i sin seiersrus, som Lan Marie Nguyen Berg på MDGs valgvake. Det er stor kontrast til Erna Solberg på Høyres valgvake, som videoklippene nedenfor viser.
Klikk på bildene for å se utsnitt av Lan Marie Nguyen Bergs og Erna Solbergs taler til valgvakene i henholdsvis MDG og Høyre.
Dagsavisens siste utgave før valgdagen beskrev valgutsiktene på en pussig måte. Overskriftene på forsiden og kommentaren på side 6 etterlot liten tvil om hvor ille det ville gå med Høyre og Fremskrittspartiet. Men det stemte lite overens med det som var trukket ut som stikkord fra Arne Strands kommentar og deler av
Lite samsvar mellom Dagsavisens forsideoppslag og det som står inne i avisen. Klikk på teksten til høyre for å se den i leselig størrelse.
kommentaren. Og Hege Ulsteins kommentar Støre blir mindre i samme avis viser at valget av overskrifter dekker over et større problem. Hun skriver bl.a.: ___“Dette partiet heter Arbeiderpartiet. I år ligger det an til å gjøre ___det så dårlig ved valget at vi må tilbake til tida før allmenn ___stemmerett ble innført, for å finne like svake tall. Det er vanskelig ___å finne et språklig bilde som beskriver godt nok hvor alvorlig ___dette er. Men hvis du ser for deg en fotballspiller som skyter ___straffesparkene stang ut ti ganger på rad, foran åpent mål, er du ___inne på noe.”
Nå ser det ut som Arbeiderpartiet likevel beholder byrådsmakten i Oslo på grunn av SVs og MDGs fremgang og på Rødts nåde. Også her i Bærum blir det ved det gamle på kommunenivå, Høyre og Fremskrittspartiet har til sammen mer enn halvparten av representantene i kommunestyret. I fylkestinget – det nye fylket Viken med 87 fylkestingsrepresentanter – får H/FrP/V/KrF 35 plasser mot 29 for AP/SV/R. Så da spørs det hvilken side SP (12), MDG (7), FNB (3) og Pensjonistpartiet (1) velger.
Her i bloggen har jeg ikke spådd om valgresultatet. Men jeg bemerket en måned før valget at NRK valgte å konsentrere seg om rikspolitikere ved innledningen til lokalvalgkampen, noe som ikke endret seg vesentlig. Nå er valget over, og lokalpolitikerne kan puste lettet ut – det er fire lange år før de igjen må ha nærkontakt med velgere.
(Innlegget ble påbegynt 10.09.2019 og fullført 11.09.2019)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Biting står oppført som et av synonymene til detalj i Synonymordboka.no.
Jeg har valgt ordet fordi det også kan være substantivering av verbet å bite.
Begge betydninger kan være aktuelle for det som her omtales.
___________________________________________________________________________
Valgkortet er ikke nødvendig for å avlegge stemme, men husk legitimasjon!
Valg er selvsagt ikke noen biting, unntatt for meg, som skal levere en stemmeseddel som vil bli forkastet. Det hadde vært fint om mange gjorde som jeg, slik at det ble et åpenbart rungende folkekrav at vi vil ha tilbake muligheten til å stryke kandidater på listene til kommunevalget. Men der regner jeg ikke med å få særlig gjennomslag. Derfor disse rådene til de som vil levere stemmeseddel som blir godkjent.
1. Hold deg langt unna alle valgomater
Valgomatene baserer seg på enkeltsaker, og så enkel er ikke en gang kommunepolitikken. Dessuten: Selv ikke jeg har fantasi til å forestille meg at noen av denne bloggens lesere ville overlate til en maskin å avgjøre hvilke stemmesedler (kommunestyre- og fylkestingsvalg) som skal legges i urnen.
2. Individuelt eller kollektivt
Slik jeg leser det politiske landskapet, legger partiene vekt på politikk som tar utgangspunkt i – satt på spissen – enten at individene bidrar til fellesskapet eller eller at fellesskapet styrer individene. Den som kan plassere seg i dette bildet, må finne den listen som samsvarer best med neste punkt.
3. Personvalget er viktigst
Det eneste vi vet sikkert om de neste fire årene, er at vi ikke vet noe sikkert. Derfor er det viktig at de som representerer oss i styrende organer, er i stand til å ta kloke avgjørelser i uventede situasjoner. Slik valgordningen er, må man godta den “pakken” nominasjonskomiteene har satt sammen, ingen kan fjernes. Men det er lov til å gi tilleggsstemmer og til å overføre fra andre lister.
Aftenpostens morgennummer var nest siste avis før stortingsvalget 1969 (siste avis var aftenutgaven, som også kom på lørdager). Klikk på bildet for å lese forsiden og side 16 om stortingsvalget.
For femti år siden var lørdag 6. september siste avisdag før stortingsvalget på mandag. Det bar Aftenposten preg av både på forsiden og inne i avisen. Statsminister for den borgerlige samlingsregjeringen, Per Borten (Senterpartiet), ba om fornyet tillit og fikk det. Det kommer helt sikkert ikke til å skje ved dette valget.
Helt til slutt et lite, littært bidrag. Diktet nedenfor sto i Aftenposten 22. august. Det inneholder kanskje like gode valgråd som alt annet?
(Innlegget ble påbegynt 02.09.2019 og fullført 02.09.2019)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Biting står oppført som et av synonymene til detalj i Synonymordboka.no.
Jeg har valgt ordet fordi det også kan være substantivering av verbet å bite.
Begge betydninger kan være aktuelle for det som her omtales.
___________________________________________________________________________
Som nevnt et par ganger tidligere (minst!) kommer min stemme ved kommunevalget til å bli forkastet, siden jeg påfører den en protest mot at det ikke er lov til å stryke kandidater. Derfor er det hipp som happ hvilken stemmeseddel jeg bruker, og i år ble det Fremskrittspartiet, som er den eneste stemmeseddelen jeg har fått i postkassen. Med min påførsel ser stemmeseddelen slik ut (men med min håndskrift i stedet for det som står med blått):
Min stemmeseddel ved kommunevalget. På innsiden (øverste halvdel av bildet) har jeg skrevet min protest mot at man ikke kan stryke kandidater. Seddelen brettes slik at sidene med veiledning og felt for stempling vender ut. Klikk på bildet for å se det i fullskjerm i eget vindu.
Det kan virke litt pussig å levere en stemmeseddel som man vet vil bli forkastet. Jeg gjør det fordi jeg synes valg er så viktig at man bør delta, men for tiden synes jeg valgreglene er udemokratiske, og gir uttrykk for det. Hvis mange nok sier fra, kan det bli lagt merke til. At det er viktig å kunne stryke kandidater, fremgår av det Resett skriver om ordførerkandidaten for Fremskrittspartiet i Ullensvang. Han trekker seg og oppfordrer velgerne til å stemme på andre kandidater. Da må de velge et annet parti, for han kan ikke strykes. At han er nominert etter å ha vært dømt fem ganger for økonomisk kriminalitet, sist i 2017, er en gåte som kanskje Fremskrittspartiet i Ullensvang kjenner svaret på.
Kanskje blir dette siste valg jeg må skrive merknad på stemmeseddelen. To av de valgarbeiderne jeg snakket med på det politiske loppemarkedet under Sandvika byfest, sa at stryking kommer tilbake. Da det dukket opp som spørsmål (hos de sløve – det har vært et spørsmål siden 1999!), var det for sent å få gjort et vedtak for dette valget, sa den ene av dem.
NRK har spilt inn forskjellige sketsjer, der poenget er at den som stemmer, bestemmer. Som faste lesere av denne bloggen vet, er påstanden tvilsom. De som deltar i nominasjonen, bestemmer, og de utgjør 2 – to – prosent av befolkningen. Vi andre 98 prosent får værsågod godta partimedlemmenes utvalgte personer.
(Innlegget ble påbegynt 28.08.2019 og fullført 28.08.2019)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Biting står oppført som et av synonymene til detalj i Synonymordboka.no.
Jeg har valgt ordet fordi det også kan være substantivering av verbet å bite.
Begge betydninger kan være aktuelle for det som her omtales.
___________________________________________________________________________
Aftenpostena aftennummer 30. desember 1993. Klikk på bildet for å lese teksten.
Déja vu er et uttrykk av fransk opphav som beskriver det å føle at noe man opplever for første gang, er opplevd tidligere. Jeg følte et snev av déja vu i sommer da Dagsavisen skrev om utsiktene for vinterens veivedlikehold i Oslo under overskriften På tide å grue seg til vinteren igjen!. Bakgrunnen var kommunerevisjonens rapport om vintervedlikeholdet, der kommunens snørydding ikke kom godt ut. Det er 26 år siden sist Raymond Johansen satt i byråd, da med ansvar for samferdsel, og hadde dette svaret til datidens klager på dårlig brøyting: “Måk sjæl” (slik husker jeg det, men i Aftenposten er det omskrevet til det mer pyntelige “Skuff selv”).
Som leder for dagens byråd er Raymond Johansen plaget av Folkeaksjonen mot bompenger, som han ikke er enig med. Han velger derfor å karakterisere dem på denne måten: “Helt useriøst!”. Han er heller ikke enig med Høyre, som har kommet med et alternativt forslag til ny trasé for T-banen. Og siden han ikke er enig, blir Høyres forslag selvsagt karakterisert som – déja vu – “helt useriøst!”.
Nettavisen sammenlikner byrådene i Oslo og Trondheim, begge med byrådsleder fra Ap.
Raymond Johansens byråd har sittet i fire år. Document har oppsummert perioden under overskriften Pengesløsingen i det rødgrønne Oslo: Mye, mye verre enn du trodde. Byrådslederen er uenig i det meste Document skriver, så i hans stil kan dette trolig karakteriseres som “helt useriøst!”. Derfor tar jeg også med et oppslag fra Nettavisen, som skriver omtrent det samme som Document. Så får bloggens lesere velge om de vil lese det ene, det andre eller begge.
Siden jeg har stemmerett i Bærum, kan jeg ikke stemme på Raymond Johansen. Jeg er ikke sikker på om det er et tap.
(Innlegget ble påbegynt 21.08.2019 og fullført 21.08.2019)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Valgdagen er nøyaktig en måned unna. I år er det lokal- og regionalvalg, så da var det vel helt naturlig at den første valgduellen foregikk mellom statsminister Erna Solberg og statsministerkandidat Jonas Gahr Støre. Hva de diskuterte, vet jeg ikke, for jeg synes ikke at jeg blir særlig informert av slike debatter, men de ble trolig ikke enige. NRK varmer opp til lokalvalgkampen med en egenreklame som nesten bare inneholder rikspolitikere, og som dessuten feilaktig påstår at valget begynner 12. august. Det begynte med mulighet for å forhåndsstemme fra juli, mens valgdagen er mandag 9. september.
I NRKs egenreklame opptrer (i tillegg til fire for meg ukjente ansikter) fjorten rikspolitikere, to lokalpolitikere fra Oslo og programlederen. Og slik blir vel også NRKs valgkampdekning.
En god del velgere får i år nye fylker og kommuner å forholde seg til. Det innebærer også at politikere som hittil har hatt solide posisjoner i de nåværende fylkene og kommunene, må gjøre seg fortjent til samme tillit hos de velgerne som kommer til p.g.a. sammenslåing. Riktignok stemmer man med partilister, men det samme gjelder ved lokal- og regionalvalg som ved stortingsvalg: Det eneste man vet sikkert om de neste fire årene, er at man ikke vet noe om dem. Derfor er personvalget viktigst – de som blir valgt må være av en slik støpning at man kan stole på at de gjør kloke valg i uventede situasjoner.
Så langt går mine råd når det gjelder kommunevalget. Jeg følger dem selvsagt selv, og det har den konsekvensen at jeg ikke stemmer ved kommunevalget. Det har jeg ikke gjort siden 1999, det siste valget da man kunne stryke kandidater fra listene. Frem til da var min prosedyre ved kommunevalg slik:
1. Gjennomgå alle lister og plukke ut personer jeg mente burde sitte —i kommunestyret, uavhengig av parti.
2. Finne den listen som hadde minst muligheter til å få noen innvalgt.
3. Stryke alle kandidatene på denne listen og skrive inn “mine” —kandidater i stedet.
Sist jeg brukte denne metoden, førte jeg opp seks kandidater. Fire av dem ble valgt!
Den som vil delta i protesten mot at man ikke kan stryke kandidater ved kommunevalget, må skrive protesten på en stemmeseddel. Det kan gjøres på forhånd eller i valgavlukket. NB! Stemmen vil bli forkastet, men hvis mange nok protesterer, blir det trolig registrert.
Slik ordningen nå er, kan man ikke stryke kandidater, bare gi tilleggsstemme. Det betyr at man er tvunget til å stemme på folk man ikke har tillit til (det er alltid minst én slik på hver liste), noe jeg ikke vil. Jeg synes det er udemokratisk, særlig når man tar i betraktning at listene settes opp av aktive partimedlemmer, som utgjør bare to prosent av befolkningen over 16 år (syv prosent er medlem). Så jeg stemmer ikke ved kommunevalg fordi stemmeseddelen min blir forkastet. Der skriver jeg nemlig på en tilfeldig valgt liste: —“Etter dagens valgordning kan kandidater ikke —strykes. Da går min stemme også til kandidater jeg —ikke har tillit til. Valget er derfor uinteressant.”
Velgerne er aldri blitt spurt om de er enige i at kandidater ikke kan strykes. Men hvis tilstrekkelig mange gir uttrykk for på stemmeseddelen at de ønsker tilbake muligheten for å stryke, blir det kanskje lagt merke til?
Fylkestingsvalget har jeg aldri deltatt i. Jeg synes fylkeskommunen er et unødvendig mellomnivå i et lite land som Norge, og ville heller hatt flere og større kommuner. Men i år skal jeg stemme ved fylkestingsvalget. I det nye Viken fylke er det atten lister å velge mellom, og min stemme går til Folkeaksjonen nei til mer bompenger. Jeg er ikke så veldig engasjert i deres hovedsak, men jeg er heller ikke uenig, og så har jeg en egen, pervers glede av å gjøre noe jeg er nokså sikker på at Miljøpartiet de gale/grunne/grønne ikke liker. Senterpartiet er også et parti det er gøy å erte. Astrid Meland i VG gjorde det i sommer, da hun skrev om nordlandskommunen Steigen. Hun fikk svar fra Senterpartiets ordførerkandidat i kommunen, Øystein Laxaa, og svaret er sikker holdt en stil Senterpartiet synes er passende. Omtrent samtidig var Senterpartiet også hoved-“person” i Bjørn Hansens artikkel Annerledeslandet i Dagsavisen. Vidar Kvalshaug hadde sin egen vri før stortingsvalget for to år siden da han skrev om Poetisk Sakteparti under tittelen Alle til bremsene, Norge vil av.
For årets valg er det for sent, men for senere valg kan jeg fortsatt være villig til å stille som en slags frontfigur for Festlig folkeparti. Men mest sannsynlig starter jeg før eller senere Norsk Individualist-Union med motto “Hvorfor er det bare jeg som går i takt?”.
(Innlegget ble påbegynt 06.8.2019 og fullført 07.8.2019)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Bryne-frisøren Merete Hodne ble i februar fjor bøtelagt for diskriminering etter å ha bortvist en dame fra sin frisørsalong fordi damen brukte hijab. Hun nektet å betale, men etter anke helt til høyesterett endte det med en bot på kr 7.000. Saken fikk revygruppen Løgnaslaget til å lage en skjetsj der Hodne ble omtalt som “nazi-frisør”. Hun ba dem bruke en annen betegnelse, og da de sa nei til det, anla hun injuriesak mot Løgnaslaget. Denne saken tapte hun i lagmannsretten, og nylig har Høyesterett avvist anken. Her i bloggen skrev jeg om injuriesaken i februar og mars 2017. Da mente jeg at betegnelsen “nazi-” er knyttet til langt alvorligere ting enn den “forbrytelsen” Hodne hadde gjort seg skyldig i. Det mener jeg fortsatt. Det hadde vært fullt mulig for Løgnaslaget å moderere ordlyden i sketsjen uten at det ville gått ut over innholdet, og jeg synes ikke det kler revygruppen å insistere på å bruke skjellsord.
Nå var hijab et stridens hodeplagg lenge før Merete Hodne kastet ut sin hijab-kledde kunde. I februar 2009 meldte Justisdepartementet i en pressemelding at politiets uniformsreglement skulle endres slik at kvinnelig politi kunne bruke hijab som hodeplagg. Dette utløste et ras av protester, og endte med at det ikke ble noen endring.
Dagsavisen 4. juni 2016.
Forfatteren Ola Bog hadde for tre år siden et lite dikt i Dagsavisen, der han sammenliknet hijab med skaut. Det kan se tilforlatelig ut ved første øyekast, men jeg tror ikke skautet som Ola Bogs mor gikk med, hadde samme symboltyngde som en hijab på norske kvinner i dag. Hijab signaliserer hvilken religion man tilhører, og slik jeg forstår det, viser det også at man ønsker å underkaste seg denne religionen fullt og helt. Siden nordmenn flest har et fjernt forhold til islam, blir det da opp til hver enkelt hva man legger i å “underkaste seg fullt og helt”. Noen knytter islam til ytterliggående bevegelser, andre ser på muslimer som islams variant av norske vanekristne. I Aftenposten sto en lengre artikkel om hijab-bruk i oktober i fjor. Der sa islam-forskeren Anne Sofie Roald bl. a.:
–__“I Koranen står det ingenting om at man skal dekke håret. Men -__det står at man skal ta sin «khimar» og dekke brystet.”
–__“Hijab er blitt en identitetsmarkør.”
–__“Mange kvinner med hijab føler seg annerledes og (…) orienterer -__seg innover mot gruppen i stedet for utover i samfunnet. Sånn -__sett blir hijaben skadelig for integreringen.”
I begynnelsen av juni møtte Marian Hussein som vararepresentant for SV på Stortinget, og holdt som den første iført hijab et innlegg der . Dagbladet skrev om det, og måtte slette Facebook-posten om saken på grunn av mange kommentarer preget av hets. Her er de første sekundene av Marian Husseins innlegg:
Zeliha Acar er berettiget til norsk pass, men har problemer med å følge reglene for å få det utstedt. På passfotoet må nemlig ørene synes, og det er vanskelig når man bruker hijab. I et innslag i NRK Dagsrevyen 21 nylig var hun tydelig krenket:
Øyvind Thuestad kommenterer dette i Document-innlegget NRKs evige omsorg for særkrav fra muslimer: «Krenkende» å vise ørene, der han har sakset fra NRKs Facebookside om saken. Den har “i skrivende stund 2000 kommentarer, og det er ingen overdrivelse å si at folk er lite begeistret,” skriver han. Med tanke på at Dagbladet måtte slette sin Facbookpost om SV-varaen med hijab, er det kanskje like greit at Thuestad siterer utvalgte kommentarer, ikke bare lenker til dem.
Kanskje kan også jeg føle meg krenket? Tittelen på Shurika Hansens innlegg i Resett, Norske menn er grunnen til at hun dekker til sine døtre, peker i den retning ved å antyde at jeg ikke klarer å styre meg hvis jeg får se en dame som ikke har dekket håret og ørene med hijab.
Det fremgår vel av det jeg har skrevet, at jeg ikke er overvettes begeistret for hodeplagget hijab. Men alt i alt synes jeg Øystein Mælands innlegg om hodeplagg i Aftenposten i september i fjor oppsummerer det hele ganske salomonisk, for å holde seg til religionsnære uttrykk:
Klikk på teksten for å se den i fullskjerm i eget vindu.
(Innlegget ble påbegynt 01.07.2019 og fullført 01.07.2019)
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Etter en uke med reklame for sendingen, kunne NRK Brennpunkt endelig vise Griseindustriens hemmeligheter onsdag 19. juni. Der ble det avdekket uakseptable handlinger og holdninger hos noen grisebønder som var blitt filmet i hemmelighet mens de trodde de hjalp en som selv ønsket å bli grisebonde. Men er det som ble vist, et bilde på norsk grisehold? Tidligere erfaring med NRKs “dokumentarer” gjorde meg skeptisk allerede før filmen var sendt, Skepsisen har ikke avtatt etter at jeg har undersøkt saken. Her er resultatet av undersøkelsene.
Norun Pernell Haugen og Frank Nervik har filmet i hemmelighet og under falsk navn hos åtte grisebønder.
Filmen Griseindustriens hemmeligheter bygger på opptak som er gjort i skjul hos grisebønder. De to “hemmelige agentene” Norun Haugen og Frank Nervik har besøkt 13 av de ca. 2.400 svinebøndene i Norge, og har filmet hos åtte av dem. Råfilmen er overlatt til Stavangerfirmaet Piraya film, som sammen med NRK har plukket ut ca. 25 minutter som vises i den 55 minutter lange filmen.
Utstyret som ble brukt under den skjulte filmingen: F.v.: Kamera skjult i en knapp, mikrofon og batteriboks.
Metoden som er brukt, er å “gå undercover” (i filmen brukes ikke noe norsk uttrykk for å opptre med skjult identitet, filme i skjul e.l.). Haugen utgir seg for en som vil lære om grisehold fordi hun selv skal begynne med det i en annen del av landet. Under gårdsbesøkene har hun et minikamera skjult i en knapp. Hva Frank Nervik gjør for å filme skjult, er ikke opplyst. NRK går god for at opptakene er ekte og ikke fremprovosert. Beviset skal være at alle opptak som klippene i filmen er hentet fra, er gjort sammenhengende fra Haugen går inn i grisefjøset til hun går ut igjen (det fremgår ikke klart om dette også gjelder Nerviks opptak).
Filmens hovedperson er Norun Haugen. “Norun Haugen er ikke medlem av noen dyrevernsorganisasjon, og har heller aldri vært det,” står det i omtalen av saken på NRK.no – med uthevet skrift, så dette må være viktig. Påstanden står litt i motstrid til det jeg fant om Norun Pernell Haugen ved et enkelt søk på internett:
•__I 2018 leverte hun masteroppgave i filosofi med tittelen Lidelsen•__vi ikke ser – hvordan vi kategoriserer dyrs lidelse for å skjule den for•__oss. Da jeg ville lese den, viste det seg at den ikke er elektronisk •__tilgjengelig etter ønske fra Haugen. Det er heller ikke noe •__sammendrag av oppgaven.
•__I 2017 fikk hun Minding Animals-legatet, som er på kr 5000 og gis •__til en student i samfunnsvitenskap eller humanistiske fag for •__arbeid med en bachelor- eller masteroppgave innen Human-•__Animal Studies (relasjoner mellom mennesker og dyr).
•__Leder for Minding Animals Norge er førsteamanuensis Morten •__Tønnesen, som ifølge hans egen blogg var ekstern eksaminator da •__Norun Haugen forsvarte sin mastergradsoppgave i 2018.
•__En annen med tilknytning til Minding Animals er Ola Waagen, •__regissør av Griseindustriens hemmeligheter, som deltok i •__organisasjonens dyrevelferdsdag 2015 for å “inspirere andre •__aktivister og folk som er glad i dyr” (Nettavisen 19.03.2015),
•__I filmen deltar også Frank Nervik, som var hovedperson i 2015-•__filmen Pels i 2015 (sterkt kritisert i Kringkastingsrådet), der Ola •__Waagen var regissør. Ifølge filmen er det helt tilfeldig at Norun •__Haugen og Frank Nervik finner ut at de er i gang med samme type •__prosjekt.
•__I januar 2013 holdt Norun Pernell Haugen appell på Eidsvolls •__plass, hun med megafon og noen få andre med plakater. Tema for •__appellen var kjøttindustrien og dyrevern.
•__I oktober 2011 står Norun Pernell Haugen på underskriftslisten •__“Nei til buejakt i Norge” på nettsiden GoPetition,
Nyopprettet nettside. Under “Arkiv” nederst til høyre finnes bare juni. Klikk på bildet for å åpne siden i eget vindu.
Summen av punktene ovenfor viser at Norun Haugen har vært solid plassert blant dyrevernaktivistene siden 2013. Når NRK påstår noe annet, må det enten være fordi hun har holdt dette skjult (i tråd med hvordan hun opptrådte for å få adgang til grisefjøsene), eller fordi de som står bak filmprosjektet, ønsker å fremstille henne som en dyrevenn som “tilfeldigvis” har funnet ut at hun vil bli aktivist. Jeg tror mest på det siste, for i filmen uttaler hun seg stadig som en aktivist, noe de som har vært med på å lage filmen, ikke kan ha unngått å legge merke til.
Jeg tviler også på opplysningen om at det var tilfeldig at Norun Haugen og Frank Nervik fant ut at de begge arbeidet i skjul overfor grisebønder. Tvilen bygger på hvilke personer som har vært involvert i prosjektet og på det Haugen selv sier om hvilke ekstreme tiltak hun gjorde for å holde prosjektet skjult.
Samtidig som filmen blir vist på NRK, åpner Norun Haugen både nettsiden Norun Haugen – på innsiden av kjøttindustrien og kontoer på Facebook og Instagram med tilsvarende innhold. Det gir meg følelsen av at hun arbeider som frontfigur for en gruppering som av ukjente grunner ikke vil stå klart frem med sitt budskap.
NRKs presentasjon av saken er en del av dette budskapet, og etterlater liten tvil om hva vi skal mene om norsk grisehold. De to første oppslagene på NRK.no om filmen. Klikk på bildene for å lese artiklene.
Filmens tittel Griseindustriens hemmeligheter slår an tonen: her er det noe som holdes skjult av suspekte industrifolk. Overskriften på NRK.no-artikkelen, Filmet grisefjøs med skjult kamera i BH-en. stemmer ikke med det som står i teksten og som vises i filmen, men gir selvsagt et mer pirrende inntrykk enn om det hadde stått “skjult kamera i en knapp”. Overskriften i oppfølgerartikken er mer avslørende når det gjelder hvilken retning NRK vil styre lesernes tanker: Næringens svar på grisedokumentar: Anmeldelse mot filmskaperne og kritikk. Teksten forteller at anmeldelsen er gjort av én enkelt bonde og uavhengig av næringens organisasjoner. Kritikk er vel noe filmskaperne må regne med når den “journalistiske” metoden er bruk av hemmelige opptak, selv om NRK har et eget nettsideoppslag som forsvarer dette.
Etter Dagsrevyens innslag om filmen før den ble sendt, dukket det opp ett spørsmål som jeg fortsatt ikke har funnet noe klart svar på: Hvordan skjedde utvalget av gårder som ble besøkt? Når film fra bare åtte gårder skal representere landets 2.400 grisebønder, må det være sikkert at utvalget er representativt, ikke gjort ut fra mistanke om at dyreholdet der det filmes, ikke er som det burde være. Jeg har sendt spørsmål til Norun Haugen om dette via hennes nyopprettede nettside, men har ikke fått svar.
Et annet spørsmål er hvordan Mattilsynet ville reagert hvis Haugen hadde overlatt råfilmen til dem i stedet for til Piraya-film. I forlengelse av det spørsmålet undrer jeg meg over at Norun Haugen ventet i tre år før Mattilsynet fikk kjennskap til opptakene, og da i redigert form som et program på NRK. Opptakene som er brukt, stammer fra perioden 2013-2016. Når filmen først blir gjort kjent i 2019, betyr det at filmens påståtte “systematiske brudd på gjeldende lov og regelverk” har kunnet fortsette upåtalt i tre år. Norun Haugen var vitne til dette, men unnlot å varsle tilsynsmyndigheten. Hun omtaler seg selv som “en person som er glad i dyr og opptatt av at de ikke skal ha lidelse”. Men slik jeg oppfatter henne i filmen, er det greit at disse dyrene fortsatt må lide, for da kan hun bruke sine skjulte opptak til det formålet hun mener er viktigere: Å få i gang en debatt om norsk kjøttindustri.
En tekstplakat mot slutten av filmen Griseindustriens hemmeligheter sier: “Samlet viser dokumentasjonen tydelig mønster av alvorlige problemer på alle besøkte steder, gjennom hele perioden.” Dette er en påstand som jeg ikke kan se er dokumentert i filmen. 25 minutter av filmen viser eksempler på uakseptable handlinger og holdninger overfor dyr på åtte gårder, men at dette skulle gjelder flere bønder og/eller er representativt for alle norske grisebønder, har vi bare dyrevernaktivistene Haugen og Nerviks ord for. At de to er i stand til å snakke usant, er derimot dokumentert ved måten filmen er blitt til på.
(Innlegget ble påbegynt 25.06.2019 og fullført 28.06.2019) 2 kommentarer
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
For meg er det noe skremmende med et “fenomen” som Greta Thunberg (for de som ikke kjenner navnet: hun er den svenske 16-åringen som er opphavsperson til skole-“streiking” for klimaet). Den voldsomme oppmerksomheten hun og hennes støttespillere får – uten relevante motforestillinger – stiller jeg meg uforstående til. Ser vi bort fra budskapet hennes, har fenomenet to sider: Greta selv og “de skole-”streikende””.
Greta Thunberg, i august 2018, 15 år gammel.
Greta Thunberg ble en offentlig person i august i fjor, da hun satte seg ned foran Riksdagsbygningen i Stockholm med plakaten “Skolstrejk för klimatet”. Mellom denne ubetydelige hendelsen og den norske klima-“streiken” 22. mars i år der visstnok ca. 40.000 elever deltok, har det skjedd noe som selvsagt kan skyldes at norske skoleelever lenge har hatt et brennende engasjement for klimaet. Men jeg tror heller årsaken er hva den nærmeste kretsen rundt Greta gjorde for at hun skulle bli kjent, kombinert med et medie-knefall overfor sammenstillingen av “klima” og “ungdommelig engasjement”. Det har skjedd uten at jeg har sett andre motforestillinger enn det Maria Zähler skrev i Resett i februar. Først nå i midten av juni hadde Aftenposten en kritisk omtale i form av bokanmeldelsen Moren undergraver Greta Thunberg (Ingunn Økland) og artikkelen Kan man bli psykisk syk avklimakrisen? (Kristin Storrusten). Etter min mening er det betenkelig hvordan Greta Thunberg har blitt brukt til å fremme helt andre saker enn den hun åpenbart brenner for. Det uttrykkes bekymring for henne i innleggene Thunberg Style! Hva skjer med Greta når verden går lei? (Ivy Bayer 17.04.2019) og Få Greta ned fra pidestallen (Åse Thomassen 18.06.2019).
Skoleelever demonstrerer foran Stortinget 22. mars 2019.
“Ungdommelig engasjement” er et tilsynelatende dekkende stikkord for de mange norske skoleelevene som to ganger har “streiket” for klimaet. Men den reelle kunnskapen om det man “streiker” for, stikker ikke nødvendigvis så dypt, slik et 4-minutters klipp fra NRK Verdibørsen 29. mai kan tyde på. Dette minner meg om andre – og langt farligere – massebevegelser jeg har sett, f. eks. da illsinte muslimer raserte den norske ambassaden i Damaskus under karikaturstriden i 2006, uten at de illsinte hadde sett hverken karikaturene eller den norske avisen som trykket dem, de hadde hørt om det fra noen som “visste”. Avstanden mellom typen hendelser er stor, men jeg synes Aftenpostens sitat “Hvorfor kan ikke regjeringen oppfylle kravene våre?” fra I dag streiker vi for klimaet igjen viser skremmende tendenser i udemokratisk retning. Si;D-innlegget i Aftenposten er skrevet av ungdom. Det er ikke oppropet som 25 “kulturpersonligheter og akademikere” fikk på trykk i Aftenposten en uke før klima-“streiken” i mars, der de innledningsvis slutter seg til opprørserklæringen fra Extinction Rebellion Norge. Denne gruppen sto bak demonstrasjonen inne i stortingssalen nylig, da møtet måtte avbrytes for å rydde publikumsgalleriet. En motærklæring til “kjendis”-oppropet, skrevet av 22 prominente, norske akademikere, har tittelen Planeten dør ikke, og vi skal ikke sette demokratiet til side. Dette har Aftenposten nektet å ta inn ifølge nettavisen Document, som ikke oppgir noen begrunnelse for avslaget.
Klikk på Karine Haalands illustrasjon for å lese hennes artikkel.
Alt i alt handler dette mye om barn som tar eller får makt. Jeg tror det er riktigere at de får innflytelse, og det er nødvendig at noen med evne til å tenke langsiktig og med erfaring får tilsvarende innflytelse. Henrik Brinch van Meenen, som selv deltok i skole-“streiken” i mars, skriver klokt om dette under overskriften Barna jublet over at “Erna skulle hives i kverna” i Aftenposten. I Document blir fenomenet “barnevelde” i et litt større tidsperspektiv belyst i innleggene Hjernevask i strid med barns vern (Ragnar Larsen 22.03.2019) og Barna i fremste rekke (signaturen Mimisbrunnr 22.04.2019). Og Karine Haaland spør – også i Document – “Hvorfor lar vi oss styre av et barn?” i innlegget Thunbergismen – Pepperkakehusreligionen 03.06.2019.
Og helt til slutt noe som kunne vært en kommentar fra ungdommen i sakens anledning, hvis de hadde kjent til Mills Brothers og visst hvordan man spiller av en 78-plate: Rockin’ Chair.
(Innlegget ble påbegynt 18.06.2019 og fullført 18.06.2019)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Dette innlegget handler om to saker som tilsynelatende ikke har noen sammenheng: Flytting av eldre fra et sykehjem i Oslo og en mast tilhørende den nye bomringen i Oslo. Men sakene har én ting til felles: Myndigheter (byråkrater og politikere) som er helt ufølsomme overfor vanlige borgere som er så uheldige å bli utsatt for deres avgjørelser.
Fra Lambertseterhjemmet 7. juni 2019. Bildet er hentet fra hjemmets Facebook-side.
Siste sang for et sykehjem var tittelen på en seks siders reportasje i Dagsavisen sist lørdag. Den handlet om beboerne på Lambertseterhjemmet – jeg burde skevet Lambertseter-“hjemmet”, for kommunen oppfatter det åpenbart ikke som et hjem, men som en oppbevaringsanstalt. Institusjonen skal rives, og beboerne og de ansatte fikk i 2017 vite at de alle skulle flytte til det nye Lindeberghjemmet som blir ferdig neste år. Men så ombestemte kommunen seg, og ga på et allmøte i februar i år beskjed om at Lambertseter-“hjemmet” skulle tømmes innen 1. desember, og at beboerne derfor måtte flyttes individuelt dit det ble ledig plass. Reportasjen som Hanne Mauno og Espen Løkeland Stai har skrevet, er høyst leseverdig, men blogglesere som tror de kan havne på en institusjon i Oslo, bør kanskje ikke lese den. For her beskrives en prosess der det jeg må kalle forsvarsløse beboere, blir behandlet som gjenstander man kan flytte helt vilkårlig omkring på. “At folk må flytte ut av de gamle hjemmene sine er en bakside ved å gi moderne hjem”, sier Tone Tellevik Dahl (Ap), Oslos byråd for eldre, helse og arbeid. Og byrådens forsikring om tingenes gode tilstand er sikkert til stor trøst for de som må forlate det de trodde skulle være hjemmet deres resten av livet: “Vi har lang og god erfaring med å gjøre flytteprosessene så gode og trygge som mulig for eldre i Oslo.”
Klikk på bildet for å se NRK Østlandssendingens reportasje om bomstasjonen. Plasseringen er ifølge Statens vegvesen “en del av det å bo i en by “. Beboerne ble varslet to dager før montering av bomstasjonen.
Plasseringen av en bomstasjon i Sandakerveien gjelder forhold av mindre eksistensiell betydning enn kommunens herjing med sykehjemsbeboere, men er utrykk for samme holdning fra myndighetene. Alle som ser bildet, skjønner at bommen ikke skulle vært plassert foran balkongene. Det ødelegger “balkongtilværelsen” for de som bor der, og de taper penger fordi leilighetene synker i verdi. Prosjektleder i Statens vegvesen, Anne-Grethe Nordahl, synes det er uproblematisk. Her er to av hennes svar på ganske pågående spørsmål fra Hilde Unosen i Dagsavisen 5. juni: “Prosjektet har ligget ute på høring, og vi har ikke hørt noe fra borettslaget.” “Den står helt lovlig. Dette er en del av det å bo i en by.” I samme avis stilte Lars West Johnsen et retorisk spørsmål til Anne-Grethe Nordahl (med min utheving): “Hva om det var din balkong, herr overingeniør?”. Kanskje var det dette som gjorde at politisk ledelse i Samferdselsdepartementet neste dag grep inn for å få bommen flyttet, Men “herr overingeniør”s holdninger var ikke flyttet. I reportasjen om flyttingen spør Hilde Unosen om prosjektlederen går tilbake på det hun sa om at dette er en del av det å bo i en by, og får til svar: “Nå gjør vi tiltak for å prøve å få til en bedre løsing på det.” Og hun kan videre fortelle at planen var å ta kontakt tidligere enn to dager før bommen ble montert, men “det ble glemt”. Jeg synes det hadde vært realt av henne som prosjektleder å innrømme en feil og si “jeg glemte det”.
Både sykehjemmet og bomstasjonen ligger i Oslo. Dessverre tror jeg ikke fenomenet “ufølsomme myndigheter” er begrenset til hovedstaden.
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Et annet spørsmål er hvordan Mattilsynet ville reagert hvis Haugen hadde overlatt råfilmen til dem i stedet for til Piraya-film. I forlengelse av det spørsmålet undrer jeg meg over at Norun Haugen ventet i tre år før Mattilsynet fikk kjennskap til opptakene, og da i redigert form som et program på NRK. Opptakene som er brukt, stammer fra perioden 2013-2016. Når filmen først blir gjort kjent i 2019, betyr det at filmens påståtte “systematiske brudd på gjeldende lov og regelverk” har kunnet fortsette upåtalt i tre år. Norun Haugen var vitne til dette, men unnlot å varsle tilsynsmyndigheten. Hun omtaler seg selv som “en person som er glad i dyr og opptatt av at de ikke skal ha lidelse”. Men slik jeg oppfatter henne i filmen, er det greit at disse dyrene fortsatt må lide, for da kan hun bruke sine skjulte opptak til det formålet hun mener er viktigere: Å få i gang en debatt om norsk kjøttindustri.
