Vil du følge denne bloggen? Registrer deg øverst i spalten til venstre, så mottar du hver lørdag melding om innholdet i ukens blogg.
Dette er 26. gang en ny utgave av Torgeirs Tanker om Tilværelsen blir publisert.
___________________________________________________________________________
SIDEN SIST:
Debatten om russen fortsetter, utlendinger uttaler seg om norsk russerfeiring og en av bussene som var omtalt her forrige uke, er blitt frastjålet utstyr. Se kommentar under innlegget Russetid før og nå.
Kongeparet feiret sine 80-årsdager denne uken. NRK-programmet Torp 21. februar i år (kong Haralds fødselsdag) handlet om kong Harald, og er høyst severdig.
I kveld er det finale i Eurovision Song Contest (ESC). Denne “musikk”-konkurransen var her til lands tidligere bare kjent som Melodi Grand Prix (MGP). Anførselstegnene rundt ordet musikk ovenfor står der fordi musikken har kommet mer og mer i bakgrunnen for show og annet – tror jeg. For jeg hører nok ikke til programmets målgruppe, og det er mange år siden jeg sluttet å se på MGP. Men selv jeg har registrert at programmet har frembrakt enkelte musikalske godbiter.
Den første norske finalevinneren jeg husker, er selvsagt Voi –voi med musikk og tekst av Georg Elgaaen. Nora Brockstedt sang den til delt fjerdeplass da Norge deltok i ESC for første gang i 1960. Hun fremførte den iført et samisk-inspirert kostyme. Men sangen hadde ikke noe med samer å gjøre ut over tekstfrasen “hørte jeg en samepike sang” og tittelen, som kan se samisk ut, men som er finsk.
Samepolitisk til gagns var derimot Sámiid ædnan (samisk jord) med musikk av Sverre Kjelsberg og tekst av Ragnar Olsen. Sangen vant den norske finalen i 1980. Dette var mens striden om utbygging av Alta-vassdraget sto på som verst, en strid som også ble preget av kamp for samiske rettigheter.
I 1965 het den norske vinnermelodien Karusell. Men melodien jeg husker fra det året, erMed lokk og lur(musikk: Toralf Tollefsen, tekst: Juul Hansen). Dette året skulle publikum stemme pr. post, og da tilhørte jeg nok programmets målgruppe, for jeg oppfordret min omgangskrets til å stemme på denne melodien. I versjonen med Nora Brockstedt og Egil Kapstads trio synes jeg fortsatt dette er en perle.
Min favoritt av de norske MGP/ESC-bidragene er uten tvil Intet er nytt under solen, (musikk og tekst av Arne Bendiksen), I den internasjonale finalen i 1966 fremførte Åse Kleveland den, dels til eget gitarakkompagnement, med Øivind Bergh som dirigent i Egil Monn-Iversens arrangement. Resultatet ble en tredjeplass, den beste norske plasseringen til da. Sangen går i 5/4 takt, noe som ikke akkurat er vanlig for musikk i denne genren. Når man hører den kanskje mest kjente låten i denne taktarten, Take five(musikk av Paul Desmond, innspilt av Dave Brubeck Quartet i 1959), er det liten tvil om hvor Arne Bendiksen har hentet sterk inspirasjon fra …
For 27 år siden i dag fikk Norge sin andre seier i den europeiske finalen med Nocturne (musikk: Rolf Løvland, tekst: Petter Skavlan) fremført av den irsk-norske duoen Secret Garden (Fionnuala Sherry og Rolf Løvland). Også her synes jeg inspirasjonen er lett å høre i irske Enyas Waterfall.
“Det er langt å gå,” sang Jahn Teigen i Mil etter mil (musikk og tekst av Kai Eide),, som vant den norske finalen i 1978. Og det er langt å gå fra de første norske MGP-sendingene på 1960-tallet til dagens ESC-finale i Kiev. Som nevnt innledningsvis har ikke jeg gått så langt. Jahn Teigen, derimot, oppnådde stor suksess med sangen, til tross for – eller egentlig på grunn av – at den fikk null poeng i den europeiske finalen. Det var nemlig første gang dette skjedde etter poengreglene fra 1975, noe Jahn Teigen var flink til å utnytte for alt det var verdt. Dessuten sang han bra.
Årets finale vet jeg lite om. Men jeg kan anbefale Geir Rakvaags kommentar Musikkens største mørke i Dagsavisen.
___________________________________________________________________________
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre
Uttrykket negerarbeid er ikke lenger i bruk om tungt, slitsomt arbeid. Men hva med andre uttrykk som har tilsvarende nedsettende valør? Synes man det som blir sagt, er uten fornuft, kan det kalles kjerringpreik. Gubbevelde er beslutninger gjort av menn som er eldre enn og gjerne har motsatt kjønn av den som uttaler seg. Felles for disse tre uttrykkene (det finnes flere av samme type) er at de bruker en gruppebetegnelse (neger, kjerring, gubbe) til å karakterisere noe med. Det fungerer bare hvis det er noenlunde enighet om hvilken karakteristikk som ligger i betegnelsen. Damene i syklubben Nålens hvile bruker neppe uttrykket kjerringpreik, og herrene i Rotaryklubben snakker neppe om gubbevelde.
Kjerring og gubbe som selvstendige ord har ikke noen spesielt negativ valør (kjerring kan ha det). Men hva med ordet neger? Som betegnelse på en mørkhudet person er det nå helt ute av bruk. Slik bør det nok fortsatt være, ettersom flertallet av de som ville falle inn under betegnelsen, visstnok oppfatter den som diskriminerende. Men jeg synes ikke dette bør få tilbakevirkende kraft. En mørkhudet USA-borger kalles ikke negro i dag. Men i Martin Luther Kings berømte tale 28. august 1963 (“I have a dream …”) er negro den eneste betegnelsen han bruker om det som i dag visstnok heter afro-american. Ingen ville vel av den grunn tenke på å utelate talen fra amerikansk historie, eller å erstatte ordet med pipelyd hver gang det dukket opp?
Tilsvarende har vi norske kulturuttrykk som bør få stå som de er, selv om ordet neger forekommer – i hvert fall når betegnelsen åpenbart er ment bare som et begrep for mørkhudet person. Lyrikeren Hans Børli skriver i sitt diktLouis Armstrong (1962) om jazzmusikerens “skinnende tone av lys / som gjennomstråler negernatta”. Et annet av hans dikt heter Negerhender(1972). I begge diktene er neger brukt slik det var vanlig på Børlis tid, og uten snev av diskriminering. På 1950-tallet kom Thorbjørn Egners vise om Vesle Hoa: “Det var en liten negergutt som hette Vesle Hoa“. Ordet er ingen nedsettende betegnelse her heller, bare en opplysning om at denne gutten kommer fra Afrika. Tilsvarende bruker Arne Moslåtten det i Hellbillies-låten På Ål stasjon (1996).
Hvorfra kom ideen om neger som en diskriminerende betegnelse? Jeg har mistanke om at den kan være importert fra amerikansk-engelsk, eventuelt i kombinasjon med politisk korrekt norsk velmenthet. En annen “forbudt” betegnelse er sigøyner, som skulle erstattes av rom. Slik jeg oppfattet det, var bakgrunnen at sigøyner ble assosiert med småkriminell virksomhet. Første gang jeg hørte rom-betegnelsen brukt, var i et nyhetsoppslag om rom-kvinner som hadde svindlet det norske trygdesystemet …
Bakgrunnen for disse tankene om ord som er eller ikke er diskriminerende, er rettssaken fra Porsgrunn, der en kvinne fikk en bot på 10.000 kroner for å ha brukt ordet neger på en nedsettende måte (saken er anket). Dette var tema for et innslag i NRK Alltid nyheter tirsdag denne uken, med interessante betraktninger av førstelektor Kjell Terje Ringdal ved Høyskolen Kristiania.
Et nettsøk på neger gir lesestoff for flere timer. La meg avslutte med noe jeg synes er et godt råd i denne sammenhengen: Du skal være svært kritisk med hvem du lar deg fornærme av.
Se også Tilbakeblikk 25.12.2020.
___________________________________________________________________________
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre
Bærum kommune har nok sett seg ut meg som mobbeoffer. Annen forklaring finner jeg ikke på at jeg stadig blir utsatt for “hendelser” som jeg isolert sett ville betraktet som uhell, men som samlet sett kan være noe annet.
Sist ute var Vann og avløp. Torsdag la de dreneringsrør bortenfor garasjen, noe jeg ikke så fordi garasjen stenger for utsikten. Men i sekstiden om ettermiddagen oppdaget jeg gravemaskinen, som sto to meter fra garasjeporten, slik at det var umulig å komme inn eller ut. På gravemaskinen var det ingen identifikasjon, men jeg så arbeidet som var gjort, og antok at maskinen tilhørte Vann og avløp eller noen som arbeidet for denne etaten.
Hvor henvender man seg etter kontortid om et slikt problem? Jeg slo opp på “Parkering” på Bærum kommunes nettsider. Der sto det at ved slik parkering som jeg var utsatt for, måtte man henvende seg til politiet utenom kontortid. Det syntes jeg var litt drøyt i første omgang. I stedet fant jeg en døgnåpen vakttelefon for Vann og avløp (faktisk kommunens eneste døgnåpne vakttelefon). Som ventet visste ikke han som betjente denne telefonen noe om arbeidet ved min garasje. Jeg endte med å sende e-post og tekstmelding til tjenesteleder for Vann og avløp, før jeg måtte ut til en avtale. Men først låste jeg døren til gravemaskinens førerhus med en sykkellås med mitt telefonnummer på. Jeg ville gjerne snakke med den som hadde plassert maskinen foran min garasje.
Svar på e-posten kom mens jeg var ute, med beklagelse m.m.m.. En fra Vann og avløp hadde også ringt meg, men jeg hadde ikke hørt telefonen. Og om morgenen ringte han som hadde parkert gravemaskinen. Jeg spurte hvordan han hadde tenkt seg at jeg skulle kunne komme inn eller ut av garasjen. Han syntes visst det var et rart spørsmål, siden han ikke hadde sett noen aktivitet ved garasjen mens de holdt på med arbeidet. Min antydning om at han burde ha spurt før han sperret garasjen, ble møtt med at jeg kunne ha kommet ned og fortalt at han ikke måtte parkere slik at den ble sperret. Jeg kan ikke huske at han ba om unnskyldning.
Ovenfor lanserte jeg meg selv som mobbeoffer. Forrige “hendelse” skjedde riktignok i 2011, men den rammet bare meg og ingen andre i nabolaget. Det kom en kommunal brosjyre med melding om at buskas som hindret sikt langs veien, ville bli fjernet maskinelt, og at de som ønsket pen beskjæring, måtte gjøre det i løpet av to uker. To dager senere hadde en traktor barbert trærne langs gjerdet hos meg så flisene føk.
Året før var det vårrengjøringen av veien som “rammet” meg. En av feiemaskinene hadde fått en oljelekkasje, og hadde sluppet ut rikelig med olje i en stripe nokså nøyaktig langs mitt gjerde, og bare der. Det regnet ganske kraftig den dagen, og mye av oljen rant inn på gårdsplassen slik at jeg måtte legge ut lemmer så vi kunne gå inn uten å dra med oss olje. Så vidt jeg vet, ble det ikke gjort noe for å fjerne oljesølet i veien, f. eks. strø på absorberende middel. Og det ble i hvert fall ikke gjort noe for å varsle oss som var berørt av det.
Mange mener sikkert at jeg tar for hardt i når jeg kaller disse hendelsene for mobbing. Men det er et faktum at slike hendelser, og tilsvarende hendelser som jeg har hørt om fra andre, gjør at jeg raskt får piggene ut i kontakt med Bærum kommune. Det skjer ut fra praktisk erfaring, og da blir kommunens visjon “Sammen skaper vi fremtiden – mangfold, raushet, bærekraft” bare tomme ord til festbruk.
___________________________________________________________________________
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre
AF-1: Alternativ virksomhet: Denne bloggens trofaste følgere savnet kanskje forrige ukes Alternative fakta. De måtte utelates fordi mye tid gikk med til vårarbeid i hagen i det fine været den uken, og fordi innlegget Løkketangen, trebyen som kunne blitt Sandvikas “gamla stan” ble mer arbeidskrevende enn jeg hadde trodd. Forsømmelsen skal forhåpentligvis ikke gjenta seg.
oooOOOooo
AF-2: Endelig vinter: Snøen kom sent i år, det skjedde denne uken. Det er så sent at værvarsler Bente Marie Wahl har glemt den meteorologiske betegnelsen på dette frosne vannet som faller ned fra himmelen. Min betegnelse er “denne avskyelige substans som legger seg som en klam hånd over alt levende liv”.
AF-4: Det er vår! Forrige uke foran hovedbygningen: Forsytia i full blomst. Denne uken foran sidebygningen: Forsytia med blomster og blad, naboens kirsebærtre i begynnende blomstring – og Soria Moria-slottet borte på Nesoddlandet, omtrent der Sunnaas sykehus ligger.
Klikk på bildene for fullskjermvisning.
oooOOOooo
AF-5: Blogg-sponsing: “Det er ikke lenger plass til personen bak bloggen. Det er kun plass til sponset sminke.” Dette skriver Hege Kyte på SiD-sidene i Aftenposten. La meg understreke: Denne bloggen inneholder ikke noe om sponset sminke!! Ikke noe sponset i det hele tatt, egentlig. Men hvis noen har lyst til å sponse, er jeg villig til å diskutere det.
oooOOOooo
AF-6: Rakler er noe herk: Astma- og allergiforbundet advarte nylig mot kraftig spredning av bjerkepollen. Heldigvis har ikke mine luftveier anlegg for å bli plaget av det. Men siden jeg bor under et bjerketre, plages jeg av det på andre måter, f. eks. ved at jeg er allergisk mot gulvvask.
Vil du følge denne bloggen? Registrer deg øverst i spalten til venstre, så mottar du hver lørdag melding om innholdet i ukens blogg.
Dette er 25. gang en ny utgave av Torgeirs Tanker om Tilværelsen blir publisert.
___________________________________________________________________________
SIDEN SIST:
Venter fortsatt på at Expert skal komme med en utredning. Tålmodigheten er snart slutt.
Det er ikke alltid så lett å få god nattesøvn for tiden, med bassdunk fra russebusser som passerer jevnlig. Da kan man jo sette seg til PC’en og mimre om egen russetid.
I år er det 52 år siden jeg var russ på Valler. Skriftlig eksamen fant sted i begynnelsen av mai, og 17. mai var første dag man kunne vise seg med russelue. Dette hodeplagget var egentlig det eneste som viste at man tilhørte årets avgangsklasse i gymnaset (= videregående skole, allmennfaglig studieretning). Russedressen var ikke oppfunnet, men vi sydde skolens emblem i filt på det antrekket vi skulle bruke 17. mai. Russebussen var heller ikke oppfunnet, men russebiler var det flere av. Dette var bruktbiler av varierende standard, gjerne åpne biler fra 1930- og 1940-tallet. Far var utrolig raus og lot meg bruke hans varebil som russebil på 17. mai og deretter om kvelden og i helgene. Jeg fikk til og med lov til å dekorere den med Valler-emblem og litt tekst.
Fars varebil dekorert som russebil. Den sjarmerende sjåføren er meg. Klikk på bildet for å se det i fullskjermutgave.
Et av høydepunktene for russen 17. mai var russetoget i Oslo, som gikk om ettermiddagen fra Frogner skole til Studenterlunden. 1965-toget var det største til da, med over 2000 russ fra de 34 gymnasene i Oslo og omegn – dette var fredsbarna født i 1946! Innslagene i toget spilte gjerne på aktuelle saker. Vallers innslag fikk stort foto-oppslag i Aftenposten. De fleste guttene var ikledd battledress og støvler med skobesparere (stifter i sålene som skulle spare selve sålen), og agerte fedrene fra frigjøringsdagene i 1945. Med marsjtrening på forhånd hørtes det godt når skobesparerne slo taktfast mot brolegningen på Karl Johan. Bak de “militære” kom fire gutter utkledd som The Beatles, som da var på høyden av sin karriere, og etter dem alle jentene i rolle som hylende, hysteriske fans. Artikkelen i Aftenposten nevner flere innslag.
Aftenpostens billedtekst: De barske frihetskjempere fra 1940-årene er vel nu, de fleste av dem, veletablerte familiefedre med avkom i tenårene. Ofte vil de nok stille seg hoderystende til 1965-ungdommens interesser, over epler som faller forunderlig langt fra stammen. Dette poenget hadde Oslo-russen effektfullt utnyttet i årets russetog. Bildet øverst med 1945-årgangen, nederst noen representanter for “barskingene” av året.
Det Aftenposten omtalte som “russetoget” var egentlig rødrussens tog. En stund senere kom blårussens tog, med de som tok avgangseksamen på økonomisk gymnas, og som var langt færre. Det var mye gjensidig hetsing mellom de røde og de blå, stort sett i vennskapelige former, men av og til gikk noen over streken.
For avgangsklassene var det ikke annen skolegang etter 17. mai enn muntlig eksamen. Russetiden varte til sensuren fra skriftlig eksamen falt, men for min del ble det bare noen dager. Jeg hadde nemlig skaffet meg sommerjobb som nattportier på Yris hotell i Olden i
Yris hotell i Olden i Nordfjord under min russetid i 1965
Nordfjord, og dro dit rett etter muntlig eksamen. Tross manglende feiring hadde jeg flere knuter i dusken enn noen andre. Reglene tilsa nemlig en knute for hver soloppgang man hadde sett uten søvn den natten, og som nattportier kunne jeg ikke unngå å se soloppgangen på vaktrunden i fire-femtiden om morgenen.
Knutereglene i dag er visst mer avanserte. Det er også “revy-innslagene”, hvis det jeg har hørt av og lest om russelåter er representativt for genren. I det hele tatt undrer jeg meg over at man ser ut til å godta hvordan russen ferier avslutningen av sin skolegang. Les hva Grete Sandberg skrev om dette i Aftenposten torsdag.
Oppslag i Budstikka om russefeiring – hittil. Det er elleve dager igjen.
Russebussene er opplagt det av dagens russefeiring som plager omgivelsene mest. Politiet har sagt at det vil bli reagert strengere på støy i år enn tidligere. Men de eneste jeg har hørt om som er fått en reaksjon, er sjåfører som har tatt med dobbelt så mange passasjerer som tillatt. I en kommentar i Budstikka 26. april offentliggjorde Sven-Erik Ellefsen denne listen over støyende kjøretøyer som han var blitt vekket av natten før:
kl. 0045 – av Weekend Wars
kl. 0100 – av Mothership
kl. 0140 – av Winter(?) Wave
kl. 0150 – av HARDY
kl. 0325 – av Weekend Wars
kl. 0340 – av Mothership
kl. 0415 – av Daft Punk
kl. 0430 – av Winter(?) Wave
I tillegg til støyforurensing ser det ut til å være en utbredt holdning at andre får ta opprydningen. Jeg bor 500 meter fra “festplassen” mellom Bærum rådhus og E18. Om natten hører jeg festen. Neste dag kan jeg se restene, som Budstikka skrev om 23. april.
Når russen får lov til å plage andre, må det vel også være lov til å gjøre gjengjeld. Jeg vet flere måter å plage russ på som avgjort er mindre ulovlige enn å holde folk våken med støy eller forurense offentlig område med søppel. Og jeg vet andre måter som er mer tvilsomme når det gjelder lovligheten, og som jeg derfor ikke vil anbefale. Men det kan jo være en idé å kjøpe inn en del egg nå, slik at de kanskje er råtne neste år på denne tiden …
Betegnelsen “russ” skal visstnok komme fra en flere hundre år gammel innvielsesskikk for nye studenter ved Københavns universitet. De nye fikk et horn festet i pannen etter opptakseksamen, og dette ble fjernet ved en seremoni når resultatet var klart. Cornua depositorus (å legge av seg hornene) ble denne seremonien kalt, og den siste stavelsen ble til russ. Selv har jeg alltid trodd at det var siste stavelse i immaturus (umoden) som var blitt til russ. Fortsatt synes jeg det passer best, både på dagens russ og på meg selv som russ.
Godt norsk talemål – bokmål eller nynorsk – hvor hører man det? I hvert fall ikke i NRK.
I teorien er alt på stell. NRKs språkregler omfatter fem regler, fem retningslinjer og åtte råd, og plasserer ansvaret for at reglene blir overholdt, hos redaktørene. Institusjonen har et språkstyre, en språksjef, en språkkonsulent og flere språkkontakter.
I praksis er det ikke helt etter boka. Det kan man høre ganske ofte, og det kan gjøre at en språknerd som jeg får både frysninger og latteranfall. Det jeg stusser mest over, er at åpenbare språkfeil kan gå igjen i sending etter sending, av og til med flere forskjellige personer, fordi feilen står i et manus som ikke blir rettet. Dette kan også avsløre manglende allmennkunnskap hos manusforfatter og/eller oppleser, så for ikke å støte noen har jeg utelatt navn i de fire korte klippene nedenfor.
De faste leserne av denne bloggen hørte selvsagt hvor problemene lå. For andre, mer uvitende lesere har jeg laget en fasit.
I teorien skal programinformasjon og nyheter presenteres på “offisielt bokmål eller nynorsk”. I praksis kan NRK-ansatte snakke som de vil. Klippet nedenfor er fra Østlandssendingen, og inneholder mangfoldig språk, som jeg har kommentert med tekst underveis.
Er det så nøye? Jeg synes det. Hvis ikke Norges statseide radio- og TV-kanal tar vare på norsk språk – hvem skal da gjøre det?
___________________________________________________________________________
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre
Andre blogginnlegg om Sandvikas lokalhistorie: se lenker under dette innlegget.
___________________________________________________________________________
Det som skjedde med Løkketangen på 1970-tallet, var tema for den ene av utstillingene i Sandvika museum Lofthe da det åpnet i Løkkehaven i 2013. Jeg kom i tanker om dette i forbindelse med de planene som nå legges for fremtidens Sandvika. Nedenfor står mye av det som ble presentert i utstillingen (jeg var hovedansvarlig for den) og noe som ikke var med der.
Det jeg tidligere har skrevet om Sandvikaplanene står i innleggene Bærums kommuneplan: Steinfylling i Sandviksbukta, Sandviksbukta i fremtiden og Sandviksbukta – igjen.
Bebyggelsen på Løkketangen vokser frem
Løkketangen er tangen mellom Sandvikselva og Rønne elv (den lille stumpen fra Engervannet tl Sandvikselva). Det er dokumentert at folk bodde her på 1700-tallet. Da Sandvika vokste frem som industriby på slutten av 1800-tallet, ble Løkketangen på mange måter Sandvikas “østkant”, selv om den ligger i vest. Her bygde de som arbeidet i den nye industrien, sine boliger, og her ble det startet håndverksbedrifter og butikker. På begynnelsen av 1900-tallet var denne bydelen etablert omtrent som den så ut til den ble revet i 1977-78. Stig Andersen, en av forkjemperne for å bevare bebyggelsen på Løkketangen, skrev en artikkel om området i Budstikka i 1975.
Løkketangen i 1952 (utsnitt av flyfoto). Klikk på bildet for stor versjon.
.
.
Planer som ikke ble gjennomført
Bydelen Løkketangen vokste frem, den ble ikke planlagt. Det var kanskje bakgrunnen for at man ville rive allerede på 1920-tallet. En reguleringsplan som forutsatte at bebyggelsen på Løkketangen skulle rives, ble stadfestet av Arbeidsdepartementet i 1927. Men først økonomiske nedgangstider, deretter krig og okkupasjon og til slutt gjenreisningstid med varemangel gjorde at husene ble stående.
Åtte bilder av det gamle Løkketangen. Klikk på samlebildet for å se enkeltbildene i stor utgave med tekst.
I 1958 sendte O. K. Ringstad, en av de bedriftene som holdt til på Løkketangen, inn byggemelding for et stort forretningsbygg. Det skulle ha to etasjer mot Ringeriksveien (i dag Elias Smiths vei) og tre etasjer lenger bak. All bebyggelse på Løkketangen skulle rives, men Broveien skulle beholdes som gateløp. Av ukjente årsaker ble planene ikke satt ut i livet.
.
.
En plan som nesten ble gjennomført
Utover på 1960-tallet verserte flere planer for Løkketangen. Kjøpmann J. E. Stangebye kom inn i bildet sammen med Ringstad. De engasjerte arkitekt Arvid Faye Bisgaard til å utvikle området. Og det kan man trygt si at han gjorde. Byggemeldingen som kom i 1971, viste en bygning på 2+5 etasjer over kjeller. All bebyggelse på Løkketangen skulle rives, deriblant «Monet-huset» og «Skomakerhuset». Området under jernbanebroen var tenkt som parkeringsplass, og Rønne elv skulle legges under lokk.
Arkitekt Arvid Faye-Bisgaards planer for Løkketangen i 1971.
Planene ble utgangspunkt for en diskusjon gjennom hele 1970-tallet, der protestene mot utbyggingen var mange og sterke. Dette var en sak som engasjerte hele kommunens befolkning, og i en underskriftskampanje krevde ni tusen bæringer (det ble visstnok kontrollert at de virkelig bodde i Bærum) at bebyggelsen på Løkketangen skulle bevares, og at Løkke bro ikke skulle flyttes. .
.
Alternative planer
To alternative forslag til gigantprosjektet bør nevnes. Arkitekt Knut Wøllo (1932-2010) undersøkte husene på Løkketangen og mente at femten av dem var i teknisk god nok stand til å kunne bevares. Ved å rive skur, lagerbygninger og skjemmende tilbygg ville han frigjøre plass både til nybygg og til gjenreising av bevaringsverdige hus fra andre steder i kommunen (f. eks. “Gråstua”).
Knut Wøllos bevaringsforslag. Det rosa felett markerer område for gjenoppsetting av bevaringsverdige hus, de gule feltene er områder for nybygging.
Arkitekt Gunnar Bugge foreslo å beholde Løkketangens fasade mot Ringeriksveien og Løkke, men rive og bygge nytt bakenfor. “Monet-motivet” skulle bevares med Løkke bro som gangbro. Løkkehaven skulle knyttes til Løkketangen med et gangområde ved broen.
Gunnar Bugges forslag til nybygg på Løkketangen.
.
.
Slik gikk det
Ingen av de to alternative forslagene ble realitetsbehandlet. De ni tusen underskriftene hadde heller ingen virkning. Men så viste det seg at det ikke forelå noen gyldig reguleringsplan for Løkketangen, noe som innebar at byggemeldingen ikke kunne behandles. Riksantikvaren engasjerte seg i 1973 ved å foreslå fredning av “Monet-huset” og Løkke bro. Men arbeidet med reguleringsplanen gikk sin gang, endte til slutt i Miljøverndepartementet og ble godkjent i 1976. Alt så nå ut til å være klart for å iverksette gigantplanene fra 1971.
Men i siste øyeblikk skjedde noe som forhindret at hele Løkketangen ble dekket av et kjempestort forretningsbygg og at Rønne elv ble lagt under lokk. Alle aksjene i A/S Løkketangen ble overtatt av Erling Rye Andenæs. Han varslet en ny byggemelding for et redusert prosjekt med åpen Rønne elv. Dette ble resultatet, og bygningskomplekset som nå står på Løkketangen, er med få endringer det som sto ferdig i 1979.
Sterk påvirkning og underdanig lokalpresse
Hvorfor fikk saken dette ulykkelige resultatet? Jeg har ikke hatt tid til å gå inn i avstemninger i kommunale organer om reguleringsplan og byggemelding. Men de politiske konstellasjonene i kommunestyret var omtrent som nå, med Høyre som det største partiet, så vidt jeg husker med rent flertall. En ledende politiker i Bærum fra 1975 var Arvid Faye Bisgaard, arkitekten som la frem byggemeldingen om gigantprosjektet på Løkketangen i 1971. Han satt i kommunestyret og i formannskapet, og jeg tror det var vanskelig for en menig høyrepolitiker å opponere mot ham. Det ville være interessant å høre om dette fra innsidere, men det er vel for mye å håpe på.
Det ser også ut til at Budstikka har tilhørt utbyggingstilhengerne. De som ville bevare Løkketangen, slipper til med leserinnlegg, men på redaksjonell plass er det utbyggerne som taler. Det ser vi både i desember 1970, i desember 1974 og i april 1976. Helt spesielt er intervjuet med Arvid Faye Bisgaard i mars 1976, der jeg nærmest føler at journalisten slikker intervjuobjektets sko.
Kart over Løkketangen med gammel og ny bebyggelse. Husene markert med grønt, “Monet”-huset og Skomakerhuset, er de eneste som står igjen av gammel bebyggelse. Løkketangen-senteret er markert med rød ramme.
Har politikerne lært?
Det snakkes mye om “betongbyen” Sandvika med henvisning til høyre side av gateløpet fra Rådhusparken til jernbanestasjonen (Rådmann Halmrasts vei). Men gateløpet ligger tross alt her slik det har gjort siden slutten av 1800-tallet og med omgivelser man kan kjenne igjen. På venstre side er tre eldre gårder bevart (i hvert fall foreløpig), og alle gårdene har sine gamle navn: Ringi-, Bjerkaas-, Moe-, Nafstad-, Ekornes- og Aamotgården. På noen av gårdene står det til og med skilt med navnet.
På Løkketangen, derimot, er hele bydelen borte, inkludert dens eneste “gateløp” Broveien. Skomakerhuset og “Monet”-huset er riktignok bevart. Men hvilken mening gir navnet “Monet”-huset når Løkke bro, som er sentral i Monets maleri fra 1895, ikke lenger ligger ved huset, men 75 meter oppover Sandvikselva og skjult bak trær?
Sandvika står midt oppe i forandringer som er større enn både “betongkvartalet” langs Rådmann Halmrasts vei og raseringen av Løkketangen. I dagens kommunestyre er Høyre fortsatt største parti, med nesten halvparten av representantene. “Forandre for å bevare” er et godt konservativt motto. Det ble ikke fulgt i saken om Løkketangen. Blir mottoet fulgt når planene for fremtidens Sandvika snart skal vedtas? .
.
Har menigmann lært?
Og hva med oss “vanlige” folk, vi som velger politikerne? Det hjalp ikke med ni tusen underskrifter for å redde Løkketangen. Men det var lenge før internett med alle de kontaktmuligheter det gir til de folkevalgte. De som har meninger om det som skjer med Sandvika eller andre steder i kommunen, bør si fra til de som gjør vedtak. Medlemmer og varamedlemmer av kommunestyret står oppført på kommunens nettsider (under møteplanen) med både telefonnummer og epostadresse.
Vil du følge denne bloggen? Registrer deg øverst i spalten til venstre, så mottar du hver lørdag melding om innholdet i ukens blogg.
Dette er 23. gang en ny utgave av Torgeirs Tanker om Tilværelsen blir publisert.
___________________________________________________________________________
SIDEN SIST:
Alle videoklipp i denne bloggen skal nå kunne åpnes uansett hvilken nettleser man bruker. Klippene har formatene webm og mp4. Vennligst meld fra (f.eks. via kommentarfeltet) hvis det er problemer.
Expert-føljetongen har fullført nest siste kapittel: Expert har tilbakebetalt 690 kroner, som var det jeg betalte for ny Windows-installasjon som var følgeskade av et harddisksammenbrudd i garantitiden. Nå venter jeg bare på siste kapittel: En redegjørelse fra Expert for hvorfor de i utgangspunktet krevde betaling.
to meter fra garasjeporten, slik at det var umulig å komme inn eller ut. På gravemaskinen var det ingen identifikasjon, men jeg så arbeidet som var gjort, og antok at maskinen tilhørte Vann og avløp eller noen som arbeidet for denne etaten.
buskas som hindret sikt langs veien, ville bli fjernet maskinelt, og at de som ønsket pen beskjæring, måtte gjøre det i løpet av to uker. To 
dager senere hadde en traktor barbert trærne langs gjerdet hos meg så flisene føk.
gårdsplassen slik at jeg måtte legge ut lemmer så vi kunne gå inn uten å dra med oss olje. Så vidt jeg vet, ble det ikke gjort noe for å fjerne oljesølet i veien, f. eks. strø på absorberende middel. Og det ble i hvert fall ikke gjort noe for å varsle oss som var berørt av det.
