Kategoriarkiv: Lokalhistorie

Drammensveien / E-18 ved Sandviksbukta gjennom 160 år

I år er det 160 år siden Drammensveien ble lagt langs sjøen mellom Blommenholm og Sandvika. Den nye veien erstattet det som nå heter Gamle Drammensvei lenger inn i terrenget. Siden 1859 har veien preget landskapet og påvirket hverdagen for de som bor på denne strekningen. En foreløpig kulminasjon var da motorveibroen over Sandviksbukta ble offisielt åpnet for 55 år siden, 18. november 1964. Dagen burde vært markert med en demonstrasjon som stanset trafikken, men det er dessverre ikke forsvarlig. I stedet prøver jeg nedenfor å beskrive veistrekningen med 34 bilder og noen avisklipp fra de 160 årene. Alle bildene er “klikkbare” slik at man kan se dem i fullskjerm i eget vindu. Der det er mulig, har jeg lagt lenke til Digitalmuseets bilder, som kan zoomes inn så man ser små detaljer. 
–  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –

“Gamle dager”, før biltrafikken kom

Ny bro for Drammensveien gjennom Sandvika i 1934

Drammensveien Blommenholm-Sandvika før 1963

1960-tallets brutalisme herjer Sandviksbukta

Broåpning 18. november 1964

Ferdig vei
–  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –

 

“Gamle dager”, før biltrafikken kom


1
Året er 1876. Fredheim, senere kjent som Munchs pensjonatskole, er nybygd. Den ligger på oversiden av den 17 år gamle “nye” Drammensveien mellom Blommenholm og Sandvika. Ellers er det ikke mye bebyggelse å se. Men husmannsplassen på Sjøholmen ligger der den fortsatt ligger, i dag ombygd til det ugjenkjennelige.

   
2                                                                            3
I de to bildene med samme motiv slynger Drammensveien seg mot Sandvika i høyre kant. Bilde 2 er tatt fra Fredheim få år etter at villaen ble bygd. Rett innenfor knausen midt i bildet ble Langset bygd i1890, og bilde 3 er tatt fra Langsets veranda i 1948.

 
4                                                                                5
Langset var et yndet postkortmotiv med sitt karakteristiske utseende på knausen over Drammensveien. Bilde 5 er et slikt postkortbilde fra tidlig på 1920-tallet, mens bilde 4 – kanskje et privatfoto – er noen år eldre.


6                                                                        7
De to vinterbildene er tatt med omtrent 40 års mellomrom, men fotografen har stått på samme sted, omtrent der bussholdeplassen Lakseberget ligger i dag. Veien går mot Sandvika på bilde 6, og på bilde 7 har en yngre utgave av denne bloggeren ryddet snø utenfor garasjen (med litt hjelp fra sin far).


8                                                                        9
To bilder tatt fra sjøen i perioden 1910-1920 viser nesten hele veistrekningen fra bukta ved Sjøholmen til bukta nedenfor Malmskrivergården. De hvitmalte stabbesteinene i veikanten er lette å se.

     
10                                                                   11
Låven på bilde 11 fra 1880-tallet er den samme som synes bak seilskøyta på Hans Gudes maleri (bilde 10) fra 1873. Veien skimtes så vidt på maleriet, og jeg tror kanskje Gude har dempet den litt for å gi bildet et mer landlig preg.

Ny bro for Drammensveien gjennom Sandvika i 1934

     
12                                              13                                               14
Rådmann Halmrasts vei i dag, Ringeriksveien for noen tiår siden, men før 1934 var Drammensveien navnet på Sandvikas hovedgate. Da var Løkke bro den eneste broen over Sandvikselva, og trafikken til Drammen gikk over den og videre over Jongsåsen ned til Slependen. Først i 1934 kom broen ved Rådhuset, og Drammensveien fikk den traseen den skulle beholde de neste 30 årene. Dermed var det også fastslått av hovedveien mellom Oslo og Drammen skulle gå langs Sandviksbukta, med de konsekvenser det senere fikk. Etter datidens forhold var det en fin og bred vei inn til Sandvika vestfra (bilde 12), en flott bro (bilde 13, fra åpningen) og rene autostradaen (med betongdekke!) videre forbi Jongskollen (bilde 14).

Drammensveien Blommenholm-Sandvika før 1963

   
15                                                                      16
Bilde 15 er tatt i 1963. Tvers over bildet går daværende “sørlandske hovedvei” / Drammensveien / riksvei 40 – kjært barn har mange navn. Mellom veien og sjøen hadde villaene på oversiden av veien sine strandtomter. På noen av dem sto badehus, gjerne malt i samme farge som villaen de hørte til, slik som det røde badehuset, som tilhørte den røde villaen litt oppe i åsen i høyre kant av bildet. Bilde 16 er tatt fra båthuset i venstre kant av bilde 15 og østover. Like etter at bilde 15 var tatt, begynte arbeidene med ny vei langs Sandviksbukta, og hele dette kulturminnet forsvant.

 
17                                                                   18
Omtrent ved Sandviksvei-enden av dagens bro over E18 til Sjøholmen lå villaen på bilde 17. Den ble bygd for komponisten Ole Olsen, kjent bl.a. for Solefaldssang (“Når Solen falder bag Top og Tinde”). I sommerselskapet på bildet fra 1925 kunne han og gjestene nyte den samme utsikten over Sandviksbukta som dagens bilister ser når de har passert Blommenholmkrysset. 20 år senere må Milorgs avdeling 13314 ha marsjert forbi på Drammensveien til høyre for huset før de kom dit bilde 18 er tatt, ved Sjøstrand,  ca. 400 meter fra Rådhuset. Steinformasjonen til venstre i bildet sto i skillet mellom Drammensveien og Gamle Drammensvei, som møttes her.

1960-tallets brutalisme herjer Sandviksbukta

Ny Drammensvei med to kjørefelt i hver retning ble gradvis anlagt fra Oslo og vestover. I 1963 var turen kommet til strekningen fra Blommenholm til Kjørbo. Dette var på den tiden Oslo kommune vedtok å legge motorvei gjennom Slottsparken. Det skjedde ikke, men Sandviksbukta fikk sin motorvei.


19
Det første som skjer ved et nytt veianlegg, er at terrenget ryddes. For Drammensveien Blommenholm-Kjørbo i 1963 innebar det at Ole Olsens villa (bilde 17) ble revet. Bilde 19 er tatt fra denne villaen mot det som senere ble Blommenholmkrysset.

   
20                                                                                         21
Bildene 20 og 21 er tatt mot Sandviksbukta fra Ole Olsens villa. På bilde 21 går trafikken fortsatt nokså uforstyrret på den gamle Drammensveien, som senere fikk navnet Sandviksveien. Langs stranden er alle badehusene (bilde 15 og 16) revet og buskaset mellom veien og sjøen er fjernet, men utfyllingen er ennå ikke påbegynt. Den store, åpne flaten der parkeringsplassen ved Sjøholmen nå ligger, het Mustadjordet. Grunnforholdene der var vanskelige, og kanskje en like stor ingeniørteknisk utfordring som broen ved Sandvika. Midt i anleggsperioden gikk det et stort leirras her. Det ble vurdert litt  ulikt av Aftenposten (9. april) og Budstikka (10. april).

         
Klikk på utklippene for å se dem i leselig størrelse.

 
22                                                                        23
Der veien skulle ligge på fylling i sjøen, ble det mudret før steinmassene ble fylt på (bilde 22). I en periode var den gamle Drammensveien anleggsvei for bilene med stein, som kjørte ned der Lakseberget bussholdeplass nå ligger (bilde 23). Da ble trafikken til Drammen dirigert om Homansvei og Gamle Drammensvei.

   
24                                                                          25
Broen over Sandviksbukta, Kadettangen og Sandvikselva tok langsomt form. I Sandviksbukta ble brobjelkene heist på plass med flytekran. Sandvikselva viste seg å være for grunn til at kranen kunne brukes der, og i stedet fikk man hjelp fra Ingeniørvåpenet.  I brokaret nærmest Blommenholm ble det lagd rom for oppbevaringsboder til båtplassene som skulle ligge på utsiden av veien. Alle som hadde hatt strandlinje der veien ble anlagt, ble tilbudt båtplasser, én pr. påbegynt 2,5 m strandlnje. Men de som takket ja, ble fratrukket 1.500 kroner pr. plass  i erstatningen, som tilsvarer ca. 16.000 kroner i dagens kroneverdi.

 
26                                                                        27
Motorveibroen ble anlagt 17 meter fra sjøsiden av Bærum rådhus (bildene 26 og 27). Dette var kommunestyret bekymret for da reguleringsplanen ble behandlet. Bekymringen gjaldt det estetiske og  de kommunale funksjonærene med arbeidsplass i rådhuset. Det faktum at Sandvika ble avskåret fra sjøen, ser ikke ut til å ha vært nevnt.

Broåpning 18. november 1964


28
Åpningen av Sandviksbroen ble markert sammen med 100-årsjubileet for Veidirektoratet. Samferdselsminister Erik HImle klippet snoren, og det var stor festivitas. I avisene sto fyldig reportasje, Aftenpostens med best tekst og Budstikkas med best bilde (bilde 28). Det er tatt før veien er åpnet for trafikken, som fortsatt snegler seg på den gamle veien som nå ble til Sandviksveien. Bildet viser også at bare halve broen var ferdig til åpningen. Budstikka brakte utdrag av talene fra ordfører Johs. Haugerud og veidirektør Karl Olsen. I sin lederartikkel betegner Budstikka erstatningsreglene som “antikverte”. Det erfarte far og naboen, som begge måtte avgi grunn med epletrær på da Drammensveien/Sandviksveien ble flyttet innover. Far fikk mye høyere erstatning enn naboen fordi han solgte eplene i sin butikk, mens naboen bare hadde dem til eget bruk.

Ferdig vei

   
29                                                              30
Den nye veiparsellen var ikke så lett synlig fra et ståsted omtrent på vannflaten (bilde 29). Men som man etter hvert fikk erfare, var den en støyende og støvende barriere mellom Sandviksbukta og landet innenfor. Blommenholmkrysset (bilde 30) ble et nytt begrep, med snirklete avskjøringer, men i første omgang ingen rundkjøringer.


31
Om veien ikke var lett synlig, så var støttemurene det. Da firefeltsveien mellom Strand og Høvik ble bygd, ble støttemurene kledd med granitt helt til topps (de murene ble revet da veien ble utvidet til seks felt). I 1964 hadde man redusert dette til granittkledning opp til ca. to meters høyde, resten var grå betong. Far syntes ikke det var særlig vakkert, og plantet villvin langs gjerdet over muren. I løpet av femti år (bilde 31) har villvinen nå dekket hele muren.

   
32                                                                   33
Bilde 32 er tatt mens Sandviksveien ennå fulgte Drammensveiens trase det siste stykket mot Sandvika. På bildet ser man alle de tre utgavene av Drammensveien. Gamle Drammensvei munner ut i det som var den nye Drammensveien (bilde 18 er tatt her, omtrent der veiene møtes), nå Sandviksveien. Lengst til venstre ligger E18. Bilde 33 er tatt etter at Sandviksveien ble lagt om og fikk rundkjøring ved tunnelen til Engervannet. Da murplatene langs rekkverket ble montert, trodde jeg man hadde begynt på en støyskjerm mot E18. Det viste seg å være nesten motsatt – platene skulle beskytte E18 mot snø og is når Sandviksveien ble brøytet.


34
Selv en firefelts motorvei kan av og til fremstå visuelt tiltalende. Mitt eget bilde (bilde 33) er tatt en høstkveld i 1965 med lite trafikk og Skaugumsåsen i profil foran en sol som er under horisonten. La oss håpe at det snart er solnedgang også for motorveien langs Sandviksbukta, slik at vi kan få området tilbakeført så langt som mulig til en grønn sone mellom sjøen og bebyggelsen ovenfor.

(Innlegget ble påbegynt 10.11.2019 og fullført 15.11.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Bylyder som forsvant

Her på bruket kommer det stadig nye lyder til, f. eks. økende trafikk på E18, utescene på Kadettangen med det jeg kaller “dunk-dunk”-musikk, russebusser m.m.m. En lyd jeg ikke savner, er brølene fra fly som tok av fra Fornebu. De forsvant da flyplassen flyttet til Gardermoen i 1998. I Dagsavisen fortalte Arnt Folmer i sommer om andre lyder som er blitt borte. Han er en ekte veteran, født i 1921, og minnes lyder som en gang fylte Oslo, byen han vokste opp i. Det er en tankevekkende og leseverdig tekst, som jeg lar erstatte det jeg selv burde skrevet, men som jeg ikke får tid til p.g.a. forberedelsene til eplehøstedagen i morgen . Klikk på oppslaget nedenfor for å lese.

(Innlegget ble påbegynt 08.09.2019 og fullført 08.09.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Gamle bilder fra Sandvika og Blommenholm

Andre blogginnlegg om Sandvikas lokalhistorie: se lenker under dette innlegget.
___________________________________________________________________________

Bildene som er beskrevet nedenfor, har alle lenker til Nasjonalbibliotekets bildesamling. Der er det mulig å zoome inn så mye at huset på bildet lengst til høyre nedenfor, fyller hele bildeflaten. Zoom inn, og finn interessante detaljer!

Det var for varmt til å gjøre fysisk arbeid, så jeg ble sittende ved en svalende vifte foran PC’en og bla i Nasjonalbibliotekets digitale bildesamlinger. Blant mye annet fant jeg de tre bildene nedenfor. To av dem sendte meg ut på detektivjakt i nettarkivene, det tredje gir meg påskudd til å utdype en tidligere tilsvarende jakt. Dessuten oppdaget jeg sterke og svake sider ved Nasjonalbibliotekets presentasjon av bildene.

   
Fra venstre: Kadettangen 1957 (foto: MIttet), Sandvika 1945-46 (foto: Mittet), “Capt. LIe, Blommenholm” (foto: Narve Skarpmoen). Klikk på bildene for å se dem i stor versjon.

Bildet av Kadettangen i 1957 så først ut som et nokså kjedelig bilde av den badestranden jeg husker fra oppveksten. Men så forstørret jeg bildet så mye som mulig, og i venstre kant fant jeg lekeapparatene vi brukte, huske og karusell, og rundt dem en gruppe barn – jeg kunne vært ett av dem. Disse lekeapparatene skrev jeg om i blogginnlegget Lek uten hjelm i januar i år, og da lette jeg en stund for å finne en riktig illustrasjon. Den jeg fant, blir stående i innlegget fordi den viser apparatene bedre. Men jeg legger inn en lenke til bildet fra Kadettangen i 1957, der riktignok dumphusken ikke har kommet med på bildet.

Aksel Larsens foto tatt fra SCHWABENLAND.

Bildet av Sandvika 1945-46 er tatt litt før jeg ble født, men det så slik ut også i mine første syv leveår. Jeg har skrevet om Mittets prospektkort tidligere i innleggene Städegårdens stadier og SCHWABENLAND – lokal krigshistorie med fjerne forgreninger. Kortet løste en gåte for meg, for jeg hadde tidligere sett et tilsvarende bilde på et prospektkort laget av Sandvika-fotografen Aksel Larsen. Det jeg ikke skjønte, var hvordan Larsen hadde klart å ta bildet fra den vinkelen, for helikopter var så vidt tatt i bruk i 1945, og droner lå seksti år frem i tiden. Men på Mittets prospektkort ser vi “fotostativet”, det tyske krigsskipet SCHWABENLAND, som lå i Sandviksbukta fra desember 1944 til sommeren 1946. Det var et katapultskip, som “skjøt ut” sjøfly som senere ble heist om bord igjen, og til venstre i Mittet-bildet ser vi katapulten. Aksel Larsen var mer interessert i hovedmotivet Sandvika. Han har stått lengre ned enn Mittet-fotografen, og har ikke tatt med noe av skipet. Men zoomer man inn på bildet hans, ser man den samme fortøyningskabelen som på Mittet-bildet.

Kart over litt av Blommenholm med de to lange bakkene i Homans vei og Gamle Drammensvei. Klikk på kartet for å se det i fullskjerm i eget vindu.

Da jeg gikk på Høvik skole, kunne jeg sykle enten Gamle Drammensvei eller Homans vei den første kilometeren hjemmefra. Begge veier hadde en lang bakke, “Bensebakken” (vi uttalte det slik) i Gamle Drammensvei og “Lie-bakken” i svingen på Homans vei der Sverrestien tar av. Da jeg bladde i Narve Skarpmoens bilder fra 1895 til 1930, dukket det plutselig opp et bilde med tittelen “Capt. Lie, Blommenholm”. Kunne dette ha noe med “Lie-bakken” å gjøre? Først måtte jeg finne ut om huset på bildet lå ved bakken. Google Earth ga meg et ganske godt bilde av et hus som liknet, og et bilde fra Gule Sider viste at det huset har samme slags vinduer som på Skarpmoen-bildet, så her traff jeg blink. Men hvem var “Capt. Lie”? Kartverkets norgeskart på nettet ga meg gårds- og bruksnummer. På Digitalarkivets nettsider fant jeg håndregister til panteregisteret, der det sto at eiendommen ble skilt ut i 1911 til en som het Lie – men det sto ikke noe fornavn. Jeg gikk videre til panteregisteret, som ga to initialer, hvor den siste var A, men den første …? Først i panteboken fant jeg “captein T. A. Lie” som kjøper. Ville det være mulig å identifisere vedkommende ytterligere? Et søk i 1910-folketellingen på etternavnet Lie med bosted på Østlandet og av hankjønn ga 1084 treff. De kunne sorteres alfabetisk på fornavn, og to hadde fornavnsinitialene T og A. Av dem var Tønnes A. Lie skipsfører, bosatt i Kristiania. Søk i folketellingen fra 1900 avslørte at A’en står for Andreas. Jeg fant ham også i slektsdatabasen Geni. Ifølge den var han gift med Sara Stenberg, men det ser ikke ut til at de hadde barn. Han bodde på eiendommen til han døde i 1949, i hele 38 år, så det er ikke utenkelig at Tønnes Andreas Lie var opphavet til navnet “Lie-bakken”.

Men hva med den andre, lange bakken, “Bensebakken” (de små sa “bremsebakken”) i Gamle Drammensvei? Har det vært en eller annen Bent, Bentsen eller Benzen inne i bildet her? Søk på internett ga ikke noe resultat, så dette må bli en utfordring for bloggens kloke og vakre lesere.

Nasjonalbibliotekets bildesamlinger og andre tilsvarende er fantastiske kilder til hvordan “verden” så ut tidligere. Men de kan også være kilde til gale opplysninger og misforståelser. Bildet fra Kadettangen ovenfor er et eksempel. Det finnes i to utgaver i Nasjonalbibliotekets Mittet-samling, åpenbart tatt med få minutters mellomrom. Det som har blitt til postkort, er datert “01.01.1948 til 01.01.1952”. Men på bildet ruver den nye Finstadgården, som var ferdig i 1954. Det bildet jeg har brukt, er datert 1957, som jeg tror stemmer. Et annet eksempel er alle bildene datert 1. januar – av sommeraktiviteter. Og når man er på jakt etter bilder fra spesielle steder, noe man finner i tittelen og kan lete frem ved å sortere alfabetisk på tittel, er det irriterende når alle bildene har tittelen “Wilse …”. Noen av disse svakhetene skyldes trolig at digitaliseringen har foregått mer eller mindre automatisk, men det bør rettes opp etter hvert.

Til slutt vil jeg ri en kjepphest. De to bildene nedenfor er tatt fra Kalvøya og viser hele strekningen fra Kadettangen til Sjøholmen slik området så ut ca. 1930. Fotografen, Jens Baardseth, var en periode innehaver av det som senere ble Sandvika bok- og papirhandel. Jeg vokste opp i området 20 år etter at bildene ble tatt, men det er ikke stor forskjell. Og kjepphesten? Når E-18 langs Sandviksbukta blir lagt i tunnel, er det mulig å tilbakeføre området langs sjøen til nesten det bildene fra 1930-tallet viser. Les Det er en tunnel i din fremtid som sto her i bloggen i januar i år.

 
Sandvika og Sandviksåsen fotografert fra Kalvøya ca. 1930 av Jens Baardseth.
___________________________________________________________________________
I bloggen står disse innleggene om Sandvikas lokalhistorie:
“Gamlebyen” i Sandvika: Det som forsvant
“Gamlebyen” i Sandvika – urørt siden ca. 1900
Kolonialbutikken i Sandvika
Apotekergården i Sandvika med fortidens apotek
Løkke i Sandvika
Løkketangen, trebyen som kunne blitt Sandvikas “gamla stan”
Kadettangen var for lenge siden en tange
Arkitektur i mitt nærmeste nabolag
Sandvikas driftige damer
Gamle bilder fra Sandvika og Blommenholm
SCHWABENLAND – lokal krigshistorie med fjerne forgreninger

.
(Innlegget ble påbegynt 14.07.2019 og fullført 15.07.2019)
2 kommentarer

___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Kadettangen var for lenge siden en tange

Sandviksbukta mellom buktene ved Malmskrivergården og Sjøholmen er truet av utfylling med én million kubikkmeter stein fra tunnelen for Ringeriksbanen. Om det skjer, blir det en fortsettelse av den ødeleggelsen som ble påbegynt da ny E18 ble bygd på begynnelsen av 1960-tallet. Med dette og flere innlegg her i bloggen prøver jeg å dokumentere området slik det så ut før veiutbyggingen. Les de andre innleggene.

Andre blogginnlegg om Sandvikas lokalhistorie: se lenker under dette innlegget.
___________________________________________________________________________

Bildet ovenfor er det eldste jeg har funnet av Kadettangen – med vekt på tangen. Det er tatt på slutten av 1870-tallet fra tårnet på Kjørbo, kanskje i forbindelse med at Fredheim (den store bygningen midt på bildet, bedre kjent som Munchs pensjonatskole) sto ferdig i 1876. Nå heter området Sandvika fjordpark, og ser helt annerledes ut. Men både i 1876 og i dag er Kadettangen en dominerende del av Sandvikas sjøside.

Kadettene
“Kadetleiren” blir en del av Sandvika-livet
Et sted for stevner og messer
Et område for mang slags idrett
Havn og annen offentlig virksomhet
Fra molo til fjordpark

 

 

Kadettene
“Kadettangen. Teltleir og kadetter.” opplyser Bærum bibliotek om dette bildet. Ingen av delene stemmer helt, Krigsskolen forlot Kadettangen i 1889, Garden kom i 1903. Bildet kan være tatt i forbindelse med kong Oscar 2.s besøk det året, flagget har fortsatt “sildesalaten” oppe i hjørnet. Klikk på bildet for å se det i fullskjermversjon i eget vindu.

Tangen som skiller Sandviksbukta  fra utløpet av Sandvikselva, er bygd opp av slam og avleiringer fra denne elva. Det opprinnelige navnet var Sandvikstangen. Navnet Kadettangen var et resultat av at Krigsskolen hadde sommerleir her (krigsskolens elever er kadetter). Det skjedde sporadisk fra 1837, fast fra 1846, og det varte til 1889. Rolf Rasch Engh forteller interessant om dette i en artikkel i Budstikka. Fra 1903 ble det militær virksomhet igjen, denne gang med Hans Majestets Kongens Norske Garde. Det foregikk åpenbart bare i korte perioder og på et begrenset område, for Bærum kommune fikk leie “Kadetleiren” av staten fra 1903. Man ønsket egentlig å kjøpe, og bød kr 9.000, men det endte med leie for kr 400 pr. år i fem år, slik Budstikka forteller i sitt referat fra Herredsstyremøtet 26. februar. Kadettangen ble “avmilitarisert” først i 1916, og det skjedde ikke uten motstand fra representanter som mente at Staten fortsatt burde eie området. Men det endte til slutt med at Forsvardepartementet ville selge for kr 20.000. Så bød en privatperson kr 50.000, kommunen ga samme bud, og kommunen fikk kjøpe.

   
Aftenposten 9. og 13. juli 1916. Klikk på bildene for leselig tekst.

 

 

“Kadetleiren” blir en del av Sandvika-livet
Budstikka 26. mai 1906. Klikk på teksten for leselig størrelse.

Mens kommunen leide “Kadetleiren”, ble den en integrert del av livet i Sandvika. Annonsen i Budstikka for 17. mai- festen 1905 forteller at deltakerne i folketoget skulle samles “precis” kl. 17.00 (17. mai var fortsatt vanlig arbeidsdag) ved blikkenslager Harald Hansen i Gamle Jongsåsvei, marsjere oppom Kommunelokalet i Løkkeåsveien (den gamle politistasjonen, nå Sandvika kulturstasjon) og deretter ned til Tangen, “hvor Folkefest afholdes indtil Kl. 11 Aften, da festen afsluttes med Fyrværkeri,” Det ble holdt taler, sunget og musisert til dans, og adgangstegnet kostet kr 0,50 for menn og kr 0,25 for kvinner og barn. Året etter kan “Idræts- og andre Foreninger” få adgang til plassen (formodentlig den militære del av Kadettangen), dens Kjøkken og Spisesal. Kommunens budsjett for Kadettangen i 1907 er svært oversiktlig, men den avtatle årsleien til staten på kr 400 må være gjemt i en annen budsjettpost:

Fra Bærum kommunes budsjett for 1907, gjengitt i Budstikka 5. januar 1907.

 

 

Et sted for stevner og messer

I tillegg til foreningsstevner av forskjellig slag har plassen vært brukt til forskjellig kommersiell aktivitet helt fra kommunen overtok eierskapet. Det er greit med en stor plass når man skal selge noe stort, enten salgsobjektet er dyr eller gjenstander.
   
Annonser i Asker og Bærums Budstikke i 1916. Klikk på annonsene for å se teksten i leselig størrelse.

På hele 1980-tallet var Kadettangen arena for Bærumsmessen, som ga gode inntekter til idrettslaget Tyrving. Da idretten etter hvert overtok på heltid, flyttet messevirksomheten ut på Sandviksbukta i form av båtutstillingen “Båter i sjøen” om høsten. Med de hvite messeteltene var området nesten som i Krigsskolens velmaktsdager, bortsett fra at teltene nå sto rundt plassen, ikke den.

 

 

Et område for mang slags idrett

Idrett i form av militæridrett har selvsagt vært drevet på Kadettangen helt siden kadettenes første tid. Som idrettsplass for sivile ble området tatt i bruk ganske raskt etter at kommunen leide det fra Staten. Fotballklubben Bærum Sportsklubb ble stiftet her i 1910 under navnet Grane. Idrettslaget Tyrving ble stiftet i 1922, og avholdt Tyrvinglekene på Kadettangen fra 1950 til 1962, før de ble flyttet til Nadderud stadion.

Skøytebanen på Kadettangen ble åpneti 1916.

Skøytebanen på Kadettangen ble åpnet i 1916 med et stevne der de 700 tilskuerne bl. a.  kunne se Kristiania-gutten Karl Gulbrandsen vinne “500 m. for seniors” med tiden 52 sekunder.  Deltakere og publikum var fornøyd med arrangementet og med den nye banen, men mente den burde utvides noe. “Som den var nu, bare 270 m. i omkreds, var den ofte vanskelig at klare, særlig blev svingene for krappe,” skrev Budstikka.

Bærum Roklubbs hus på Kadettangen i bakgrunnen til høyre. Huset ble flyttet fra Kalvøya, og betongpilarene det sto på, kan fortsatt ses i bukten mot Solvikbukten.

Noen år etter fotball og friidrett kom også båtsporten til Kadettangen. Da ble Bærum Roklubbs hus, som var bygd  på Kalvøya i bukten mot Høvikodden, flyttet til ytre del av Kadettangen. Klubbhuset blir omtalt som Bærums største forsamlingslokale på denne tiden, det kan ha vært båtlageret som ble brukt slik om sommeren. I hvert fall ble Sandvika-revyene satt opp i roklubbens hus, der bl. a. Arvid Nilssen debuterte. Jens Book Jensen hadde debutert i Stabekk-revyen, men ble “oppdaget” i Sandvika-revyen. Roklubben flyttet senere til sjøbadet på Danmark.

Inngangen til Kadettangen OL-arena under vinter-OL i Oslo i 1952. Les Stig Solheims artikkel i Budstikka om OL på Kadettangen.

Motorsporten har også brukt Kadettangen. Det skjedde på 1950-tallet, da Basse Hveem var et navn som ble nevnt med ærefrykt av oss som gikk på folkeskolen den gangen. Kadettangens høydepunkt som idrettsplass, i hvert fall prestisjemessig, må ha vært da den var arena for noen ishockeykamper under de olympiske vinterlekene i Oslo i 1952. De fotballinteresserte er kanskje mer opptatt av kampen mellom Bærum og Vålerenga i 2004, da Vålerenga ble slått ut av cupen i tredje runde.

Selv en idrettsvegrer som jeg har brukt Kadettangen som idrettsplass. Det skjedde frivillig noen ganger på 1950-tallet da jeg fortsatt eide et par skøyter. Og det skjedde ufrivillig da jeg var realskoleelev på Rønna i Sandvika sentrum, og Kadettangen ble brukt i gymtimene til både friidrett og svømming når været tillot.

 

 

Havn og annen offentlig virksomhet

Området rett innenfor idrettsplassen på Kadettangen har i stor grad vært knyttet til havnevirksomheten. Det begynte med dampskipsbrygge og sluttet med at Sandvika ble godkjent under ISPS-koden (International Ship and Port Security Code). Det var årsaken til de høye nettinggjerdene som omga lastekaien de siste årene før den ble revet til fordel for den nye fjordparken. Den nye kaien er ingen lastekai, men den er dimensjonert for å kunne motta transformatorer til el-nettet. De er så store og tunge at skipstransport er eneste mulighet over lengre distanser, og Sandvika er et mulig ilandsføringspunkt,

Bildet over viser indre del av Kadettangen i 1957. Lastekaien (1) var i bruk i den isfrie perioden, men ikke daglig. Det var derimot de små fergebryggene (2). BORØYA gikk til Borøya. For oss barn som observerte dette fra robåt var den en grå båt på alle måter. Den var gråmalt og så kjedelig ut, den gikk langsomt og motoren lagde prompelyd. Da var det noe helt annet med ØYA 2 som gikk til øyene lenger ute i Vestfjorden. Den hadde et spenstig, lakkert treskrog, gikk fort, og hadde en motor man kunne høre på lang avstand. Og den lagde bølger som det var spennende å bli truffet av. Havnekontoret lå den lille, hvite bygningen nær kaien (3). Jeg tror deler av hekken rundt huset fortsatt er bevart. Området langs sjøen (4) har opp gjennom 1900-tallet vært brukt til midlertidig lagring av trelast som skulle skipes ut, til lagring av kull som kom inn, og til annen virksomhet knyttet til havnen. Rundt Rådhuset lå fortsatt fire sveitservillaer fra før 1900. To av dem (5) het “Søven” (sør-vendt), og hadde vært bolig for Anthon Walle. Disse ble etter hvert overtatt av brannvesenet. Stavergården (6) lå i rådhusparken ved sørenden av Rådhuset og Helmergården (7) lå ved hovedinngangen til Rådhuset, der det nå er nedkjøring til borggården. Begge ble brukt til kontorer.  To kulturinstitusjoner holdt også til i dette området. Sandvika biblioteks (8) tyskerbrakke har jeg fortalt om i blogginnlegget Mine biliotek. Sandvika kino lå i Rådhuset, med inngang i bygningens sørende (9).

 

 

Fra molo til fjordpark
Moloen på Kadettangen i 1952. Utstikkeren er begynnelsen på Sandvika fjordpark som ble åpnet denne uken.

Et av de første fremmedordene jeg lærte, var molo. For da jeg vokste opp, var moloen på Kadettangen et landemerke. Jeg kjenner ikke grunnen til at den ble bygd, men det har trolig noe med elveutløpet å gjøre. I hvert fall ble den starten på den kunstige utvidelsen av Kadettangen som har gitt dagens Sandvika fjordpark som resultat. Så vidt jeg vet, begynte utvidelsen i den lille bukten innerst ved moloen ved at rivningsmassene fra Rønna, opprinnelig Sandvika Middelskole, ble lagt der da skolen ble revvet i 1961. Så kom broen til Kalvøya i 1963, og etter hvert ble en større del av bukten fylt ut og brukt til parkeringsplass og plen. Denne utvidelsen med steinmasser fra E16-tunnelen er forhåpentlig det siste av den slags tiltak som skjer i Sandviksbukta.
___________________________________________________________________________
I bloggen står disse innleggene om Sandvikas lokalhistorie:
“Gamlebyen” i Sandvika: Det som forsvant
“Gamlebyen” i Sandvika – urørt siden ca. 1900
Kolonialbutikken i Sandvika
Apotekergården i Sandvika med fortidens apotek
Løkke i Sandvika
Løkketangen, trebyen som kunne blitt Sandvikas “gamla stan”
Kadettangen var for lenge siden en tange
Arkitektur i mitt nærmeste nabolag
Sandvikas driftige damer
Gamle bilder fra Sandvika og Blommenholm
SCHWABENLAND – lokal krigshistorie med fjerne forgreninger

.

(Innlegget ble påbegynt 21.05.2018 og fullført 23.05.2018)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Holmen “Danmark” i Sandviksbukta

Sandviksbukta mellom buktene ved Malmskrivergården og Sjøholmen er truet av utfylling med én million kubikkmeter stein fra tunnelen for Ringeriksbanen. Om det skjer, blir det en fortsettelse av den ødeleggelsen som ble påbegynt da ny E18 ble bygd på begynnelsen av 1960-tallet. Med dette og flere innlegg her i bloggen prøver jeg å dokumentere området slik det så ut før veiutbyggingen. Les de andre innleggene.

 

Danmark på Google Earth (bilde fra 2007): Holmen er ubebodd og ubrukt, men langt fra ensom.

I siste hefte i serien Husmannsplasser i Bærum skriver Arne Mohus: “I 1783 kjøpte Jon Sørensen den vestre del av Okshovedåsen (Sandviksåsen), og “en lille ø Danmark kaldet” av Jacob Larsen, den nye eier av Blommenholm.” Det er nok den eldste opplysningen vi har der navnet Danmark brukes om den lille holmen (Statens kartverk klassifiserer den som “skjær”) i Sandviksbukta.

Da jeg vokste opp, kalte vi holmen for “Lille Danmark”. Det kom muligens av at fruen i huset over veien var dansk, og at de tilføyde “Lille” for å skille fra mors hjemland. Navnet er i hvert fall, ifølge Statens kartverk, brukt på i alt 14 små øyer, holmer, skjær og nes både langs kysten og i kystnære vann i fylkene Østfold, Akershus, Telemark, Aust-Agder og Vest-Agder. I resten av landet oppgir Kartverket bare to forekomster av navnet, henholdsvis i Hordaland og i Nordland. Dette bestyrker min tro på at navnet har blitt tatt i bruk av folk som har seilt over Skagerrak og har sett Danmark dukke opp av havet, med en fasong som har minnet om en en hjemlig holme eller øy.

 
Fire bilder fra slutten av 1800-tallet (klikk på bildene for å se dem i stor utgave).
Øverst t.v.: Slutten av 1870-tallet.
Øverst t.h.: 1890-tallet(?) – bildet er tatt fra oversiden av Drammensveien omtrent der Telenors bygninger nå ligger.
Nederst t.v.: Før 1890 – bildet er tatt fra Fredheim (senere Munchs pensjonatskole), Langset ble senere bygd innenfor knausen midt i bildet.
Nederst t.h.:1890-tallet (?) – bildet er tatt i veiskråningen nedenfor Drammensveien, omtrent der Lakseberget bussholdeplass ligger i dag.

På de eldste bildene jeg har sett av Danmark i Sandviksbukta, står et lite hus på holmen. Bærum kommune skriver på Deskgram: “Et fotografi fra 1880-årene viser at det sto et lite bolighus på øya, og den siste som bodde på øya før det ble sjøbad var en fisker.” Dette er opplysninger som går igjen flere steder, og jeg mener det er feil fordi jeg har vanskelig for å tro at det kan ha bodd folk på en øy uten vann. Da tror jeg mer på det som sto i Asker og Bærums Budstikke i januar 1959, der Finn Walle (sønn av Anthon Walle, som bl. a. eide Walles Hotel) forteller at “høybygget” på Danmark var bebodd av laksefiskere, noe jeg forstår som at de bodde der under fisket. Ved siden av “høyhuset” lå vadhytta, som var båt- og redskapsnaust.

“Sandvikens laksefiske med den dertil hørende ø Danmark” ble avertert til salgs for Anthon Walles dødsbo i november 1912. Det er mulig at Bærum kommune da kjøpte Danmark, i hvert fall var holmen i kommunens eie i 1922. Da hadde en komite arbeidet i et par år med å utrede spørsmålet om et folkebad i Bærum. Dette var på en tid da bading skulle skje i sømmelige former både når det gjaldt om- og påkledning, så et badeanlegg var nødvendig. Komiteen foreslo å legge sjøbadet til Danmark. Den foreslo også å legge et “vinterbad” til stranden rett innenfor. Sjøbadet ble bygd, mens vinterbadet fikk en lang kommunal reise og endte i kjelleren i bygningen som fra 1937 huset yrkesskolen, og som nå har adresse Kinoveien 4.


T.v.: Sandvikens Sjøbad fotografert av Wilse på 1920-tallet. Huset i bakgrunnen, på Kadettangen, er Bærum Roklubbs hus.
I midten: Fra badets herreavdeling med det ene stupetårnet.
Til høyre: Dameavdelingen – legg merke til skillet til herreavdelingen, et seil på balkongen og en vegg i vannet. På innsiden av nettinggjerdet er en trapp, noe som gjorde at damene usjenert kunne gå ned i vannet og svømme innelukket og i sømmelighet.
Klikk på bildene for stor utgave.

Sandvikens sjøbad var i drift i drøyt ti år. I løpet av 1930-tallet ble det mer løssluppent (med datidens øyne) når det gjaldt bading og badeantrekk, og behovet for – antakelig også ønsket om – adskilte badeavdelinger for damer og herrer forsvant. Men behovet for bygninger med sjøtilknytning dukket meget sterkt opp for Bærum Roklubb. Klubbens hus på Kalvøya var blitt flyttet inn på Kadettangen. Huset begynte å bli nokså dårlig, og da Sandvikens Sjøbad ble nedlagt, fikk Bærum roklubb overta lokalene. Bærum Kajakklubb flyttet også dit. Da jeg vokste opp, var dugnaden for å legge ut pontongbroen til Danmark et sikkert tegn på at sommeren nærmet seg .


Over t.v.: Idyll på Danmark på 1960-tallet. Over t.h.: Ikke fullt så idyllisk fotografert fra sjøen med motorveien bak.
Under: Interiører fra klubblokalene i det gamle sjøbadet.

   

Klubblokalene i det tidligere sjøbadet må ha vært suverene, i hvert fall når det gjaldt sosialt samvær, men kanskje mer tungvint med tanke på vedlikehold av båter. Interiøret er fotografert på 1960-tallet, da støy og støv fra den nye veien langs Lakseberget begynte å gjøre forholdene mer utrivelige på Danmark. Roklubben og kajakklubben flyttet til nybygd klubbhus på Kalvøya i 1972. Da det brant i 1996, ble svært mye ødelagt, men jeg håper det fortsatt finnes bildedokumentasjon fra Danmark i de nye klubblokalene, og at de bildene har flere opplysninger enn det som finnes i Bærum biblioteks bildesamling på nett.

Danmarks grunnlovsdag 5. juni ble i mange år feiret på Danmark i Sandviksbukta.

Etter at ro- og kajakklubben flyttet ut, kom det ingen nye brukere inn i lokalene på Danmark. Bygningene var kanskje forfalne etter femti år ved sjøen, og motorveien rett ved siden av gjorde ikke akkurat stedet til noen idyll. Bygningene ble revet, og det eneste som sto igjen etter roklubben var flaggstangen. Hvem skulle trodd at den skulle bli sentral for øyas videre historie? Dette var mens NATO hadde sitt hovedkvarter for Nord-Europa på Kolsås. Der var det et internasjonalt miljø, bl. a. med en egen forening for dansker som tjenestegjorde i NATO. De fant ut at denne “øen” med det hjemlig klingende navnet Danmark passet utmerket til feiring av den danske grunnlovsdagen 5. juni. I mange år foregikk feiringen, med dansk flagg på flaggstangen, grilling av dansk mat og sikkert med inntak av dansk øl. Men NATO-hovedkvarteret flyttet, og siste feiring var visst i 2011. Men da var “øen” uformelt stilt til evig (?) disposisjon for danskene av Bærums ordfører frem til 2011, Odd Reinsfelt, og i flaggstangen vaiet en dansk vimpel.

Denne vimpelen ble utgangpunkt for det foreløpig siste sprellet rundt Danmark. Plutselig en dag var den erstattet av et svensk flagg, senere kom både britisk, skotsk og norsk. Da kommunen grep inn ved å fjerne flaggstangen, ble saken til slutt løst på fornuftig vis, ved at Visit Denmark tok ansvar for flaggingen. Siden har det vært dansk vimpel der.

Danmark har også hatt sin plass i NRKs TV-underholdning.  I første episode av Trotto libre med Trond Kirkvaag og Otto Jespersen var holmen for anledningen plassert på Sørlandet og befolket av to sære typer, som blir tvangsflyttet til fastlandet. Av en eller annen grunn får jeg assosiasjoner med måten kommunale myndigheter har behandlet Danmarks naboer på under forsøket på å lage et utfyllingsområde som i praksis ville fjerne Danmark.

Bakgrunnen for at jeg har skrevet (foreløpig) fire blogginnlegg om Sandviksbukta, er at området trues av utfylling i en skala som langt overgår det vi så på Kadettangen. Det har vært gjort “mulighets-studier”, der eneste mulighet var å bygge en ny bydel i Sandviks-bukta, og der tre arkitektfirmaer var invitert. LPO-Grindaker-Rambøll ser ut til å ha skjønt at Danmark bør bevares, og viser med bildet nedenfor sin ide for en ny bydel. Danmark er markert med dansk flagg. “En lille ø, Danmark kaldet …”

(Innlegget ble påbegynt 06.03.2019 og fullført 07.03.2019. Avsnittet om sketsjen fra Trotto libre er lagt til 19.03.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

“Gamlebyen” i Sandvika: Det som forsvant

Sandviksbukta mellom buktene ved Malmskrivergården og Sjøholmen er truet av utfylling med én million kubikkmeter stein fra tunnelen for Ringeriksbanen. Om det skjer, blir det en fortsettelse av den ødeleggelsen som ble påbegynt da ny E18 ble bygd på begynnelsen av 1960-tallet. Med dette og flere innlegg her i bloggen prøver jeg å dokumentere området slik det så ut før veiutbyggingen. Les de andre innleggene.

Andre blogginnlegg om Sandvikas lokalhistorie: se lenker under dette innlegget.
___________________________________________________________________________


T.v.: Walles hotell, som lå der Rådhusparken er i dag, omtrent rett overfor Finstadgården. T.h.: Hulda Tegnér Grønnebergs maleri av hagen mellom Walles Hotell og sjøen.

Walles Hotel kan se litt stusslig ut på det gamle sort/hvitt-fotografiet. Men ned til venstre lå den praktfulle hagen, slik Hulda Tegnér Grønneberg har vist på et maleri. Sandvikas første kino holdt til i hotellets kjeller. Da hotellet brant 1. april 1919, var det først planer om å bygge det opp igjen, men uenighet mellom gamle og nye eiere (brannen skjedde like før et planlagt eierskifte) forsinket gjenreisningen. Da branntomten var ryddet, kunne man for første gang se rett ut over Sandviksbukta fra enden av den nåværende “gågaten” (den gang Drammensveien, som gikk gjennom Sandvika sentrum til Løkke bro). Asker og Bærums Budstikke skrev (22.07.1919):
___” Walles hotel er nu jevnet med jorden og den herlige utsigt over ___Sandviksbugten og de vakre skogklædte øer er fri. Sandviken er ___ikke til at kjende igjen.”
Avisen hadde fått se et utkast til reguleringsplan for området med gjenreist hotell, og kommenterte planen slik:
___“Hvis denne regulering blir vedtat, hvilket vi haaper baade for ___Sandvikens og bygdens skyld aldrig maa ske, vil utsigten over ___Sandviksbugten for lange tider fremover være avstængt.”
Resultatet ble som vi kan se det nå, bortsett fra E18-broen som siden 1964 har gjort det Asker og Bærums Budstikke advarte mot i 1919. Da lå Herredshuset i Løkkeåsveien (det ble senere politistasjon), og hvis Walles hotell ikke hadde brent, er det ikke sikkert at ideen om å bygge nytt Herredshus der det nå ligger, hadde dukket opp. Men det er kontrafaktisk historieskrivning, og slikt bør jeg holde meg unna.

“Gamlebyen” i Sandvika i 1944 med det daværende Finstadkvartalet nærmesst. Omtrent slik så området ut fra 1919 til 1953.
“Rullebua” på 1960-tallet.

Nå skjedde det riktignok lite av forandringer i området de første 40-50 årene etter hotellbrannen. Den største forandringen var kanskje at det kom et lite hus nede ved sjøen, der Sandvikens Vel bygde det som senere ble kjent som “Rullebua”, og som også i 1919 var ment som fiskemottak og -utsalg. Men det var visst ikke særlig vellykket, for i 1936 flyttet Bærum Mineralvannfabrikk inn i lokalene. Det kan heller ikke ha vært noen suksess, for allerede i 1939 kom nestemann, men han ble. Rudolf Andersen var sønn av en fiskerioppsynsmann i Oslofjorden. Fra 1930 solgte han fisk fra hest og vogn i Asker og Bærum, det var kanskje slik han fikk sitt klengenavn “Rulle”? Etter hvert etablerte han seg med en flyttbar bod på plassen nederst i Anthon Walles vei, før han overtok mineralvannfabrikkens lokale. Som fiskehandler ble han nok utkonkurrert av Bærum Fiskecentral på Løkketangen og Torvø midt i sentrum, men han solgte også kioskvarer, og gjorde det sikkert bra i badesesongen når det var mye folk på Kadettangen. Selv husker jeg at jeg som gutt var innom og kjøpte “Nickel”-drops med syrlig smak. Rullebua var kanskje medtatt


T.v.: Den opprinnelige Rullebua, på plassen der Anthon Walles vei munnet ut i Drammensveien (senere Ringeriksveien, nå Rådmann Halmrasts vei eller “gågata”). Bildet er datert 1930. T.h.: Rudolf Andersen og søsteren hans, Ingeborg. Hun betjente billettluken i Sandvika kino da den lå i kjelleretasjen i Rådhuset. Begge bodde på Løkketangen, i huset der Sandvika farvehandel holdt til.

rent bygningsmessig da den ble revet på slutten av 1980-tallet. Men den kunne vært bevart, og med både fiskeri-, industri- og handelshistorie innbakt i veggene ville den i dag vært en perle i sjøkanten av “gamlebyen” i Sandvika.

Dr. Nyquists hus er i dag blitt parkeringsplass for Kiwi-butikken.

Rett opp for Rullebua, ved siden av Malmskriver-gården, lå en stor villa i sveitserstil. Der bodde dr. Nyquist, og der hadde han også sin legepraksis. I samme hus holdt også tannlege Ødegaard til (jeg tror det var det hun het) – eller var det i den store, grå sveitservillaen et par hundre meter nærmere Blommenholm , nå Sandviksveien 143? Jeg har alltid trodd det siste, men har ikke egen erfaring med tannregulering. Og det er kanskje like bra, for reguleringstannlege Ødegaard var beryktet for å være nokså hardhendt. Da dr. Nyquists hus ble revet – på 1980-tallet, tror jeg – ble området mer luftig og åpent enn man hadde vært vant til. Men det tidligere lukkede preget skyldtes ikke Dr. Nyquists hus, men den nye Finstadgården, som ble bygd ved siden av i 1953. Den erstattet et helt kvartal med spredt trehusbebyggelse, slik vi kan se på et av bildene ovenfor.

STADEN CHRISTIANIA, et defensjonsskip (kombinert handels- og krigsskip) med 60 kanoner, skal ha blitt bygd i Sandvika. Men hvilket Sandvika?

STADEN CHRISTIANIA var et defensjonsskip (handelsskip som kunne omgjøres til krigsskip), og i henhold til skiltet ved modellen i Norsk Sjøfartsmuseum skulle fartøyet være bygd i Sandvika. Det må i tilfelle ha vært i området der Rullebua kom drøyt 200 år senere. Dette skrev jeg om i Asker og Bærum historielags tidsskrift rundt 1990, og fikk motbør i et privat brev fra lokalhistorikeren Jac. Jacobsen. Dessverre døde han i en bilulykke før han fikk skrevet noe motinnlegg i tidskriftet, og jeg har ikke lenger brevet. Men han hadde gode argumenter for at byggestedet ikke kunne være Sandvika. I arbeidet med dette innlegget har jeg undersøkt litt på nettet, der jeg fant artikkelen Skipsbygging i Christiania på 1600-tallet av Knut Sørlie og Bjørn Amundsen. De oppgir også Sandvika som byggested for STADEN CHRISTIANIA, men velger å overlate til andre å finne ut mer om det, mens de skriver om Hovedøya. Sandvika er et svært vanlig navn, og gir ca. 650 treff ved et søk på Kartverkets norgeskart på nettet. Men bare to av treffene er i Osloområdet, det ene er Bærums “hovedstad”, det andre er i innsjøen Store Sandungen. Så kanskje var Sandvika byggested for krigsskip?

Et krigsskip lå i hvert fall her på slutten av 2. verdenskrig. SCHWABENLAND var et tysk katapultskip, et “hangarskip” for to sjøfly som kunne bli skutt ut fra skipet og bli heist ombord igjen. De siste månedene av krigen lå fartøyet der som et mulig bombemål for allierte fly, og etter frigjøringen ble det liggende som et lite pent blikkfang før det forsvant i 1946. SCHWABENLAND har tilknytning til Sandvikas historie, men også til polarhistorie og til science fiction. Disse trådene forsøkte jeg å følge i blogginnlegget SCHWABENLAND – lokal krigshistorie med fjerne forgreninger fra mars 2017.

I dag foregår “krigen” med ord, men man kjemper om Sandviksbukta. Jeg gjentar at Lakseberget og “Malmskriverbukta” (et navn jeg så første gang i reguleringsplanen for “utfyllingsområde Lakseberget”) kan tilbakeføres for en stor del til hvordan det så ut i 1920. Det er vist i innlegget Ny ide for Sandviksbukta her i bloggen i desember, og presentert enda bedre helt til slutt i orienteringen gitt til Planutvalgets “formøte” 7. februar (17 minutter fra start).
___________________________________________________________________________
I bloggen står disse innleggene om Sandvikas lokalhistorie:
“Gamlebyen” i Sandvika: Det som forsvant
“Gamlebyen” i Sandvika – urørt siden ca. 1900
Kolonialbutikken i Sandvika
Apotekergården i Sandvika med fortidens apotek
Løkke i Sandvika
Løkketangen, trebyen som kunne blitt Sandvikas “gamla stan”
Kadettangen var for lenge siden en tange
Arkitektur i mitt nærmeste nabolag
Sandvikas driftige damer
Gamle bilder fra Sandvika og Blommenholm
SCHWABENLAND – lokal krigshistorie med fjerne forgreninger

.
(Innlegget ble påbegynt 20.02.2019 og fullført 28.02.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

“Gamlebyen” i Sandvika – urørt siden ca. 1900

Sandviksbukta mellom buktene ved Malmskrivergården og Sjøholmen er truet av utfylling med én million kubikkmeter stein fra tunnelen for Ringeriksbanen. Om det skjer, blir det en fortsettelse av den ødeleggelsen som ble påbegynt da ny E18 ble bygd på begynnelsen av 1960-tallet. Med dette og flere innlegg her i bloggen prøver jeg å dokumentere området slik det så ut før veiutbyggingen. Les de andre innleggene.

 
Andre blogginnlegg om Sandvikas lokalhistorie: se lenker under dette innlegget.
___________________________________________________________________________

NGOs norgeskart øverst, Google Earth nederst.
Klikk på illustrasjonen for å få den i fullskjermversjon i eget vindu.

Bare 150 meter fra Bærum rådhus ligger det siste området i Sandvika som er så godt som urørt siden begynnelsen av 1900-tallet. Malmskrivergården, Städegården, Sandvika Gjestgiveri og den gamle Telegrafbygningen utgjør fasaden mot Sandviksbukta. Gjemt bak de første finner vi bygningene som huset Brødrene Berntsens fabrikker. Her lå også dr. Nyquists hus og “Rullebua”, som begge er revet, og som jeg kommer tilbake til i en senere blogg. Her skal det handle om det som forsatt finnes av fortidsminner der stedet/byen Sandvika oppsto.

Malmskrivergården fotgrafert fra land mot sjøen. Det er fortsatt mulig å forstå sammenhengen mellom gårdens beliggenhet og den virksomheten den var sentrum for.

Av bygningene i området er Malmskrivergården fredet. Den har ligget der siden 1600-tallet, og uten virksomheten der hadde det kanskje ikke vært noe Sandvika. Bærums verk eide området ved sjøen her, og brukte det til å laste om jernmalm som kom sjøveien til Sandvika. Malmskriveren var ansatt ved Bærums verk, og hadde som oppgave å registrere, “skrive”, malmen som ble levert, slik at det økonomiske oppgjøret ble riktig. Malmen ble tatt i land på stranden nedenfor Malmskrivergården, der den ble liggende til det ble vinterføre og den kunne transporteres til smelteovnen på Bærums Verk. Det ble et trafikk-knutepunkt her, med lossing og lagring av malm, malmtransport om vinteren og trafikk på Den Drammenske Kongevei rett forbi det hele. Kanskje ble området allerede kalt Sandvika, og det ble etter hvert navn på hele området (på samme måte som Lakseberget har utvidet sitt “revir”, jfr. siste ukes blogg).

Bygningen som senere ble Sandvika Gjstgiveri. Bildet er tatt i 1874, mens det var skysstasjon her.

Omtrent samtidig som Malmskrivergården ble reist, ble det gitt bevilling til skysstasjon i området. Men så gammel er ikke bygningen der Sandvika Gjestgiveri (på folkemunne “Geita”) holdt til, og som fortsatt ligger der. Snorre Skaugen, forrige eier av Gjestgiveriet, omtaler en tinntallerken fra 1787 funnet innerst i et kjellerrom. Den kan tyde på at eldste del av bygningen er fra den tiden. Fra 1863 drev i hvert fall Andreas Narvesen skysstasjon med statlig tilskudd i nåværende bygning. Men det ble nye tider: i 1872 kom jernbanen til Sandvika, og stedet hadde også dampskipsanløp om sommeren. Og da også bilen ble et utbredt transportmiddel, ble skysstasjonen etter hvert nedlagt. Vertshusvirksomhet med overnatting var det i noen år fra 1923, før økonomien gjorde at det ble redusert til et rent serveringssted. Heller ikke det lønte seg særlig før Marie Olsen overtok i 1934 og drev stedet under navnet Sandvika Gjestgiveri. Hennes sønn fortsatte virksomheten frem til 1969. Det er rart å tenke på at da var “Geita” og Løkke restaurant de eneste to spisestedene i Sandvika. I dag er det flere av dem enn jeg har tall på. At Sandvika Gjestgiveri ble nedlagt, var kanskje en virkning av at E18 ble lagt i bro over Sandviksbukta, ødela utsikten og var en støykilde man ikke kunne slippe unna. Siden 1969 har det vært kontorer og bolig i bygningen.

Her har Aksel Larsen fotografert naboen, Sandvika Gjestgiveri. Bildet er tatt i 1960, og veien i forgrunnen er Sørlandske hovedvei (Drammensveien). Den er nå seksfeltsvei 70 meter foran Gjestgiveriets bygning.

Mellom Malmskrivergården og Sandvika Gjestgiveri ligger Städegården. Den har jeg tidligere fortalt om i blogginnlegget Städegårdens stadier. Butikklokalene der Stayclassy holder til, var i min oppvekst atelier og butikk for fotograf Aksel Larsen, Der leverte jeg familiens sort/hvitt-film til fremkalling, “Én kopi av hver”, og jeg synes ennå jeg kan kjenne lukten av fotokjemikalier. Som liten syntes jeg Larsen så litt skummel ut. Men han var en dyktig fotograf, ikke minst av lokalmiljøet, og i Bærum biblioteks bildesamling kan man bla seg gjennom mer enn åtti av hans bærumsbilder. Ett av dem, tatt rett utenfor fotoatelieret, er litt spesielt, og jeg skrev om det her i bloggen for et par år siden.

Tømmer ligger klar til transport utenfor Løvenskiold-Vækerøs strandtomt. Skråplanet som tømmeret ble lempet i sjøen på, ses i venstre kant av bildet ved nærmeste ende av tømmersamlingen. Bildet er tatt i 1950.

Malmtransporten forsvant etter hvert fra stranden nedenfor Malmskrivergården, men området tilhørte Bærums verk. Verket ble en del av Løvenskiold-Vækerø, som også eide store skogområder. Da gikk transporten fra land til sjøen, og sjøområdet ved Malmskrivergården ble “utskipningshavn” for tømmer. Fra veistumpen som gikk inn på området, var det bygd et skråplan av tømmerstokker ut i sjøen. Tømmerbilene kjørte frem til skråplanet, og lastestøttene på sjøsiden av bilen ble fjernet. Så ble ramper plassert foran hjulene på motsatt side, og når bilen ble kjørt oppå rampene, veltet tømmerlasset, som var buntet sammen, ut i sjøen. Når det lå fire-fem rader med slike bunter etter hverandre langs hele stranden, kom en slepebåt og dro dem med seg forbi Høvikodden og ut Store Ostøysund til Tofte, tror jeg. Tømmerutskipningen foregikk helt til motorveibroen ble bygd på begynnelsen av 1960-tallet.

Rett opp fra tømmeranlegget var det metallindustri. Brødrene Berntsen overtok baker Andersens lokaler bak Städegården, og utvidet etter hvert. Bedriften flyttet til Hønefoss i 1992, og bygningene er nå i bruk som bilvaskeri og diskotek. Dette er de siste restene av all den industrien som fantes i Sandvika. Tretten industribedrifter ble presentert i en utstilling som Sandvika museum Lofthe hadde kalt Arven etter Brambani.

Telegrafbygningnen (Villa Bergli) lengst til venstre. Bildet er tatt ca. 1920.

Donato Brambani var Sandvikas industrietablerer rundt forrige århundreskifte, og han bodde sine siste år i Villa Bergli, villaen som kneiser i åsen rett ovenfor Sandvika Gjestgiveri. Bærums første telegrafstasjon holdt til i villaen før Brambani overtok den, og den er nok mest kjent som “Telegrafbygningen”. Senere har Televerket “prydet” nærområdet med industriaktige murbygninger. De inneholdt telefonsentraler, men disse er nå ute av bruk.

Området utenfor den siste urørte delen av Sandvika er i dag stort sett fylt opp av veier. Jeg unnlater ikke å gjøre oppmerksom på at det kan tilbakeføres for en stor del til hvordan det så ut i 1920. Det er vist i innlegget Ny ide for Sandviksbukta her i bloggen i desember, og presentert enda bedre helt til slutt i orienteringen gitt til Planutvalgets “formøte” 7. februar (17 minutter fra start).
___________________________________________________________________________
I bloggen står disse innleggene om Sandvikas lokalhistorie:
“Gamlebyen” i Sandvika: Det som forsvant
“Gamlebyen” i Sandvika – urørt siden ca. 1900
Kolonialbutikken i Sandvika
Apotekergården i Sandvika med fortidens apotek
Løkke i Sandvika
Løkketangen, trebyen som kunne blitt Sandvikas “gamla stan”
Kadettangen var for lenge siden en tange
Arkitektur i mitt nærmeste nabolag
Sandvikas driftige damer
Gamle bilder fra Sandvika og Blommenholm
SCHWABENLAND – lokal krigshistorie med fjerne forgreninger

.
(Innlegget ble påbegynt 19.02.2019 og fullført 21.02.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Lakseberget slik det en gang var

Sandviksbukta mellom buktene ved Malmskrivergården og Sjøholmen er truet av utfylling med én million kubikkmeter stein fra tunnelen for Ringeriksbanen. Om det skjer, blir det en fortsettelse av den ødeleggelsen som ble påbegynt da ny E18 ble bygd på begynnelsen av 1960-tallet. Med dette og flere innlegg her i bloggen prøver jeg å dokumentere området slik det så ut før veiutbyggingen. Les de andre innleggene.

 

Lakseberget har sitt navn fra den tiden det ble satt laksegarn her. Laksen bruker fortsatt Sandviksbukta som “oppmarsjområde” der den spiser seg stor og sterk før den går opp Sandvikselva for å gyte. Sandvikselva er én av åtte prioriterte lakseelver i Norge, og sjøområdet utenfor er fredningssone for laks og sjøørret, så i dag er det forbudt å sette laksegarn der. Men før forrige århundreskifte hang laksegarnene til tørk langs stranden, og på Danmark (den lille holmen i Sandviksbukta) var det oppbevaringsrom for garn og et krypinn for laksefiskerne.

Utsikt fra Drammensveien ved Langset mot Danmark og Kadettangen i 1890.

Det egentlige Lakseberget forsvant trolig i 1859, da “kongeveien” mellom Kristiania og Kongsberg (senere kalt Drammensveien) ble flyttet ut til sjøen mellom Blommenholm og Sandvika. Da måtte de eneste to fjellknausene som kan ha gitt opphav til et navn som slutter på “-berg”,  vike for den nye veien. Navnet ble likevel

Én av de to innringede fjellknausene er trolilg det opprinnelige Lakseberget. Knausene ble sprengt bort da den nye Drammensveien ble lagt her i 1859.

hengende igjen, men kunne lett forsvunnet da ny E18 ble anlagt helt nede ved sjøen i 1964. Samtidig ble Sandviksveien flyttet noen meter innover i terrenget, og bussholdeplassen som lå nedenfor den tidligere Munchs pensjonatskole, og som het Munch, ble flyttet dit den nå ligger. Far var tilfeldigvis hjemme da det kom folk for å sette opp skilt på den nye bussholdeplassen, og han tittet på skiltet og så at det sto Munch der.  “Dere kan ikke kalle denne nye holdeplassen for Munch,” sa far til arbeidsfolkene. “Det er to hundre meter innover mot Oslo.” Utrolig nok: de tok med seg skiltet, og da det kom tilbake, var navnet endret til Lakseberget.

I dag blir hele området fra Sjøholmen til Malmskriverbukta kalt Lakseberget, kanskje fordi småbåthavnen med flytebryggene fikk dette navnet og har malt det med store bokstaver mot sjøen. Forsvunnet er dermed navnet Sjøstrand, som eiendommen omtrent rett innenfor den lille holmen Danmark het etter at det ble bygget en villa der på slutten av 1800-tallet. Før det sto en liten husklynge der, og på et kart fra 1888, der Danmark ikke er tatt med, heter stedet København. Husklyngen er bevart “for evigheten” i Hans Gudes maleri Fra Sandvika (1873), og det kan være den smme husklyngen vi ser på et udatert maleri av Eilif Peterssen.

   
Fra Sandviken (Hans Gude, 1873)____________Sandviken (Eilif Peterssen, udatert)

Da Fredheim (senere Munchs pensjonatskole) var nybygd i 1876, var det ingen bebyggelse langs stranden på Lakseberget. Men etter hvert kom det badehus, noen like ved Sjøstrand, andre nærmest bukta ved Sjøholmen. Disse tilhørte eiendommene i åsen ovenfor, og sto på strandeiendommer som ble kjøpt som tillegg til

   
Bildet til venstre fra 1918 viser badehusene ved Sjøstrand. Bildet til høyre er fra 1911, og badehusene nærmest Sjøholmen ses innerst i bukta.

villaeiendommen. Badehusene var gjerne malt i samme farge som villaen de hørte til. Husene ble brukt til omkledning før sjøbadet, noe som måtte skje skjult for omverdenen i en tid da badeklærne var svært sømmelige og nærmest heldekkende. Etter hvert ble badehusene oppbevaringsboder for båtutstyr o.l. Området som nå kalles Lakseberget forandret seg nok lite fra 1920 til 1960, bortsett fra noen små utvidelser av Drammensveien.

Lakseberget raseres av Statens vegvesen på begynnelsen av 1960-tallet. Villaen “Sjøstrand” er ennå ikke revet.

Men på begynnelsen av 1960-tallet kom den store forandringen. Ny, firefelts vei skulle erstatte Drammensveien, og nyveien skulle gå langs Lakseberget. 1960-tallet var en brutal tid når det gjaldt utbygging. Den planlagte motorveien gjennom slottsparken ble avverget, men langs Lakseberget ble alt rasert. Den raseringen bruker nå noen som et argument for å rasere mer, mens vi som har vettet i behold, vil tilbakeføre området til strandsone. Les Det er en tunnel i din fremtid og/eller hør presentasjonen av høringsnotatet fra beboerne langs Lakseberget om utfyllingsplanene.

Sandviksbukta 1953.

(Innlegget ble påbegynt 13.02.2019 og fullført 13.02.2019)
3 kommentarer

___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Sandvikas driftige damer

Andre blogginnlegg om Sandvikas lokalhistorie: se lenker under dette innlegget.
___________________________________________________________________________

Da Sandvikas moderne historie begynte i 1872 ved at Drammensbanen kom, var ikke kvinner synlige hverken i politikk eller næringsliv. Likevel satte noen få kvinner sitt preg på det nye tettstedet, og de har fått etterfølgere frem til i dag.

Julie Randers
Søstrene Petra og Olava Tjernsli
Ranveig Andresen
Dagens damer

.

.

.

Julie Randers

Julie Randers Christiansen har selv fortalt om sin første tid i Sandvika. Hele hennes historie er tilgjengelig på slektsgranskingsnettstedet Geni i form av et brev til hennes barnebarn. Til Sandvika kom Julie Randers Christiansen med sine barn vinteren 1896/97 fra Hvaler. Hun var nylig blitt enke, hadde solgt alt famlien eide og reist til Sandvika for å etablere seg der. I brevet til barnebarnet forteller hun om hvordan hun kom i gang med sin manufakturforretning ved lån via bekjentskaper og med hjelp fra kjøpmenn i Sandvika. Hun leide lokaler i trebygningen i sveitserstil som lå der Løkkeåsveien gikk opp i en bratt bakke fra Drammensveien (senere Ringeriksveien, nå Elias Smiths vei). For å få økonomien til å gå rundt, tok hun “en lærer i pensjon og 3 damer i middag”. I tillegg drev hun som syerske, noe som helst ble nattarbeid. Slik fikk butikken hennes etter hvert et godt økonomisk fundament.

I 1910 døde eieren av gården der Julie Randers leide lokaler. Hun risikerte nå at leieforholdet kunne bli oppsagt av nye eiere, og for å sikre forretningen kjøpte hun selv gården, også denne gangen med god økonomisk hjelp. Randersgården, som den nå ble kalt, var en stor bygning som var dårlig vedlikeholdt. Men hun fikk den renovert, og som eier fikk hun også inntekter av forskjellig utleie, bl. a. til klasserom for Evje skole mens den nye skolen ble bygd, og til kommunekassereren. Det siste viste seg å trekke kunder, fordi man måtte gå gjennom butikken for å komme til kommunekassereren.

Ved siden av å drive butikken, deltok Julie Randers i det lokale foreningslivet. Hun var mangeårig formann i Sandvikens kvinneforening. Og hun var den første kvinne som ble valg inn i styret for Sandvikens vel.

Asker og Bærums Budstikke 30. desember 1938.

I 1934 overlot Julie Randers Christiansen forretningen til sin svigerdatter (tror jeg) Katharine Randers. Men hun eide fortsatt gården, der hun bodde i tredje etasje, og hun var hjemme da det brøt ut brann 3. juledag 1938. Det var en dramatisk brann, fremgår det av reportasjen i Asker og Bærums Budstikke. Heldigvis ble alle husets beboere reddet ut, men bygningen var totalskadet.

Asker og Bærums Budstikke 14. juli 1939.

Den nye Randersgården reiste seg i løpet av et par år, og står nå som et solid minnesmerke over en av damene som etablerte dagens Sandvika.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

Petra og Olava Tjernsli

Søstrene Petra (f. 1869) og Olava (f. 1871) Tjernsli kom fra Sollihøgda, og startet kolonialbutikk på Smestad i 1896. Etter en tid flyttet de butikken til Sandvika. Til å begynne med holdt de til i leide lokaler hos brødrene Johnsen. Så flyttet de til Nafstadgården, de samme lokalene som i dag huser SpecSavers.

Søstrene Tjernsli bak disken i leide lokaler i Nafstadgården. Dette er de samme lokalene som SpecSavers holder til i i dag.

Men så bygde søstrene sin egen forretningsgård på den andre siden av Drammensveien, som veien gjennom Sandvika het den gangen (senere ble det Ringeriksveien, nå er det Rådmann Halmrasts vei). Der hadde søstrene butikk i første etasje og leilighet i 2. etasje. Denne gården var lenge sentral i gatebildet i Sandvika, og het selvfølgelig Tjernsligården. Den skiftet navn til Helgerudgården først  etter at Egil Nordby, som i 1935 overtok gården og butikken etter søstrene Tjernsli, og som kalte butikken Søstrene Tjernslis Eftf., solgte videre til Alf Helgerud i 1951.

   
T.v.: Tjernsligården en gang mellom 1906 (tomten utskilt 1905) og 1918 (den nye stasjonsbygningen ferdig 1919). T.h.: Helgerudgården (tidl. Tjernsligården) ligger fortsatt sentralt i Sandvika i 1967. Klikk på bildene for stor utgave i eget vindu.

Søstrene Tjernsli var driftige forretningsfolk, og deres “Kolonial-, Mel & Fedevareforretning” ble – som det sto i Petra Tjernslis nekrolog i 1935 – “en av Sandvikas største og mest velrennomerte i sin branche”. Ved siden av dette var de tydeligvis aktive i foreningslivet. Olava var med på å stifte Bærums kjøpmannsforening, satt to år i styret der og var foreningens revisor i 21 år. Hun deltok også aktivt i Selskabet for Sandvikens vel, og var medlem av styret i 1912. Ellers finner vi søstrene gjentatte ganger i trekningslister i Budstikka etter basarer, som de sikkert også hadde støttet med gevinster fra butikken.

At de to søstrene gjorde det godt øknomisk, kan man se av skattelisten for 1907 i Budstikka . Dette var like etter at Tjernsligården sto ferdig, og da hadde begge en årsinntekt på kr 2000 og en formue på kr 8000. Det var helt på linje med kjøpmenn ellers i Bærum.

Olava giftet seg i 1929 (litt usikkert årstall, hun var ugift i 1928) med eieren av nabogården, bakermester Gustav Hagbart Østby, som var blitt enkemann femten år tidligere. Petra forble ugift.

“Damene fra Sandvika, J(ulie) Randers Christiansen og søstrene  Tjernsli, sto først i fellesannonsen som de handlende i Bærum hadde i forbindelse med kong Haakons ankomst til Norge i november 1905.

.

.

.

Ranveig Andresen

Ranveig Andresen tilhører generasjonen etter Julie Randers Christiansen og søstrene Tjernsli. Sammen med Oskar Andresen, som hun giftet seg med i 1934, drev hun Sandvika bok- og papirhandel fra slutten av 1930-tallet.

Hennes pikenavn var Johnsrud, et veletablert navn i Lommedalen. Hun må ha fattet interesse for bokhandel tidlig, for i et intervju i Budstikka i 1949 skriver intervjueren: “Fru Andresen har solgt bøker i Sandvika i 20 år”. Hvis det stemmer, begynte hun i Leif Jensens bokhandel i 1929 og fortsatte med Jens Baardseth (Leif Jensens efterf. bokhandel) fra 1935 før hun og ektemannen overtok det hele etter noen år.

Fru Andresen (som damer flest på den tiden “mistet” hun fornavnet da hun ble gift) var bokhandlerdelen av forretningen, mens Oskar “Mika” Andresen tok seg av papirdelen. Det er som en dame i 50-60-årene jeg husker henne, på en tid da hun i praksis var Sandvikas “kultursjef”. Ved siden av bøker kunne man også få kjøpt grammofonplater, mest singler og EPer. Jeg tror bokhandelen lenge var det eneste stedet i Sandvika man fikk kjøpt plater, en tradisjon tilbake til sveivegrammofonens tid. På en hylle inne i ett av bakrommene sto en platespiller med øretelefon, og den ble brukt når kunder skulle høre på en plate før de kjøpte.

Men det var først og fremst bøkene som gjaldt for fru Andresen. En av hennes ansatte på 1960- eller 1970-tallet fortalte om bokhandlerens metode for å sikre seg at kundene fikk service. Når årets bøker kom om høsten, ble de fordelt for lesing til alle de ansatte. Så måtte hver enkelt gi et resymé av den boken hun hadde lest (jeg kan ikke huske at det var mannlige bokhandlermedhjelpere der), slik at alle kunne svare på spørsmål fra kundene. Jeg har også et personlig minne om service fra Sandvika bok- og papirhandel. Det var mammut-salg en gang på 1970-tallet, og jeg leverte bestillingsliste for å hente bøkene senere. Da jeg kom hjem neste dag, lå de i postkassen med faktura. Det hjalp sikkert litt at fru Andresen kjente meg som speiderleder for Trond, men likevel …

Også Ranveig Andresen deltok i foreningslivet. Hun satt i styret i Bærum sogneselskap, der hun ble utnent til æresmedlem. Hun var også medlem av Høirekvinners klubb, men deltok ikke aktivt i politisk arbeid. Ellers er hun mindre synlig i lokalpressen enn forretningsdamene i generasjonen før. Men at hun var godt kjent i Sandvika og Bærum er det liten tvil om. I en omtale av butikkenes vindusutstillinger i forbindelse med kong Haakons 75-årsdag i 1947 får hun rosende omtale som “fru Ranveig Andresen”,  uten at hennes tilknytning til bokhandelen blir nevnt i det hele tatt.

Siden det snart er jul, kan det passe å avrunde denne delen med en annonse som sto i Budstikka for akkurat 76 år siden. 21. desember 1942 var midt i den mørkeste krigstiden, og man måtte være forsiktig så okkupasjonsmakten ikke ble provosert. Men var det ikke noe med nisseluer?

.

.

.

Dagens damer

Det er driftige damer i Sandvika i dag også! Fire av dem har vært med i styret for Sandvika museum Lofthe siden starten i 2013. Det de har fått til, er mye på linje med det Julie Randers Christiansen gjorde: fra ingenting har de bygd opp og holdt liv i en institusjon med lokal tilknytning.

Meget velfortjent fikk ildsjelene bak Sandvika museum Lofthe hederlig omtale og diplom da frivillighetsprisen ble delt ut i forrige uke. Bak prisen står Bærum frivilligsentral og Bærum kommune. Det er flott med diplom, men museet trenger først og fremst praktisk støtte. Lokalene i 2. etasje i det tidligere Brekkehuset på Løkketangen er en opplevelse for alle som husker 1950-tallet eller vil fortelle om det. Men det er trangt, og den bratte trappen samsvarer lite med “universell tilgjengelighet”. Rett ved siden av står et annet, kommunalt eid hus fra Løkketangen. Det er tomt, etter at Bjørg Thorhallsdottir flyttet til Sjøholmen. Overlat dét huset til Sandvika museum! Museets femårige historie tyder på at det kan bli en suksess.
___________________________________________________________________________
I bloggen står disse innleggene om Sandvikas lokalhistorie:
“Gamlebyen” i Sandvika: Det som forsvant
“Gamlebyen” i Sandvika – urørt siden ca. 1900
Kolonialbutikken i Sandvika
Apotekergården i Sandvika med fortidens apotek
Løkke i Sandvika
Løkketangen, trebyen som kunne blitt Sandvikas “gamla stan”
Kadettangen var for lenge siden en tange
Arkitektur i mitt nærmeste nabolag
Sandvikas driftige damer
Gamle bilder fra Sandvika og Blommenholm
SCHWABENLAND – lokal krigshistorie med fjerne forgreninger

.
(Innlegget ble påbegynt 12.12.2018 og fullført 20.12.2018)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

80 år siden far begynte butikk i Bjerregaards gate

I fjor kom denne bloggens 21. utgave ut på lørdag før palmesøndag, og der skrev jeg i innlegget Værsågod – neste!” om fars butikk i Bjerregaards gate i Oslo (les gjerne dét innlegget før fortsettelsen her):
___“Det hender jeg er innom i gaten der butikklokalet fortsatt ligger. ___Men hverken der eller i de andre butikklokalene er det handel i ___dag, i hvert fall ikke med dagligvarer.”
Nå har det kommet en matvarebutikk der! Ikke i “fars lokale”, men i det litt større lokalet vegg i vegg, der det opprinnelig var fargehandel. St. Hanshaugen frukt, grønt & blomster driver med det navnet forteller, og bruker fortauet som en utvidelse av butikken på samme måte som far gjorde. Og så har de brukt bilder fra Fruktforretningen Hardanger på 1950- og 1960-tallet som vindusdekorasjoner. Det er veldig trivelig å oppleve “butikk på fortauet” der igjen, særlig fordi den nye butikken åpnet bare en måned før åttiårsdagen for fars butikketablering. Han begynte 2. desember 1938, så jubileumsdagen er på søndag.

Nystartet butikk i 1938
Krigsårene
Mange småbutikker
Nært forhold til ansatte og kunder
Rester etter “Hardanger” nesten femti år etter
Virksomheten i lokalene etter “Hardanger”
Et minnesmerke utenfor butikken
Innflyttere driver butikk

 

Nystartet butikk i 1938

Kvartalet var nybygd da far kom forbi og så at det var et butikklokale ledig der. Da hadde han i flere år prøvd få seg jobb i Oslo. Men dette var “de harde trettiåra”, og som vestlending uten hjemstavnsrett i Oslo var det umulig for ham å få ansettelse noe sted. “Jeg begynner for meg selv,” tenkte far, og kontaktet Gamle Aker Boligselskap, som var utleier av butikklokalet. De skulle ha innskudd, og det hadde ikke far råd til, så han sa at da fikk det være. Men boligselskapet var nok interessert i å få leid ut, og frafalt kravet om innskudd.

Dette bildet tok far det første året butikken var i drift. Ingen biler da, bare en sykkel, som kan være fars. Senere kom bilene, men far hadde aldri problem med å få parkert sin varebil rett utenfor butikken. I dag er det vanskelig å finne parkeringsplass i hele området.

Far fikk hjelp av sin yngre søster Hallfrid til å drive butikken. Ingen av dem hadde egentlig peiling på vareutvalg og slikt, men de fikk god hjelp av leverandører til å komme i gang. Far har selv fortalt hvordan den første tiden var:

_____“Hallfrid var kommet noen dager tidligere og ble en uunnværlig støtte fra første dag. Varene vi hadde fått inn, ble plassert og spredt utover for å fylle opp hyllene. Der vi hadde for lite varer, brukte vi tomemballasje og reklame.
_____Åpningsdagen, 2. desember 1938 husker jeg lite fra. Vi gikk vel for det meste og ventet på en kunde. Hvem som var den første, husket jeg aldri, men i de følgende år var det flere fruer som sa at “jeg var den første kunden i denne butikken.” Kassa viste at åpningsdagens salg var kr. 24,50.

Forholdsvis nystartet butikk. Hallfrid lengst til høyre, navn på de to andre er ukjent. Bildet er trolig tatt sommeren 1939.

_____Det viste seg fort at Hallfrid hadde et godt lag med kundene, ble fort kjent med dem og kunne fortelle meg hva de spurte etter og hva vi burde ta inn. Det var mange av kundene som sa at vi burde føre grønnsaker. Vi forsto etter hvert at det var vi nødt til. Men det var et problem. Både Hallfrid og jeg visste hva kål og gulrøtter var, men det var også alt. Jeg bad Hallfrid gå ut og handle grønnsaker i andre butikker, spørre og grave og lære mest mulig. På det viset visste vi snart hva purre og selleri var og en hel del annet. Vi begynte med grønnsaker, og det hjalp på omsetningen. Utenfor butikken, men innenfor fortauet, var det en stor plass som tilhørte gården. Vi begynte å bruke den til utstillingsplass for frukt og grønnsaker. Det var virkningsfullt og hjalp ytterligere på omsetningen, som økte for hver dag. Julehandelen var så god at vi hadde råd til å ta drosje hjem til vår elendige hybel i Herslebsgate, hvor vi spiste med yttertøyet på. Det tok timer før hybelen nådde normal innetemperatur. Et lite juletre ble pyntet med noen flagg som Hallfrid hadde funnet på gata og kapselen fra en halv flaske konjakk som jeg hadde kjøpt til jul.
_____Frukt og grønnsaker kjøpte vi hos grossister til å begynne med, det var jo vinteren. Men da våren kom, og produsentene kom til Grønlands Torg med varene sine, ble mye av innkjøpene våre gjort der. Bil hadde vi ikke, så sykkel var transportmiddelet, etter en tid også med tilhenger. Produsentene kom tidlig på morgenen, og da måtte vi også være der for å finne de fineste varene og ikke risikere at alt var utsolgt når vi kom. Butikken stengte vi kl. 19.00, så det ble lange dager. Det var et slit, men det var moro også når vi så at det gikk den rette veien. Vi fulgte med i hva våre konkurrenter førte av varer og utvidet etter hvert varebeholdningen etter våre observasjoner og etter spørsmål og råd fra våre kunder. Det gikk bedre og bedre dag for dag utover sommeren 1939. Vi følte oss litt tryggere på fremtiden.”

Krigsårene

Så kom 9. april 1940, Norge ble okkupert, og etter hvert ble det matmangel. Da viste det seg at far hadde talent for å skaffe varer. Et bilde jeg ikke kan finne igjen, viser køen en gang han hadde fått tak i et parti kål. Denne køen sto fra butikkdøren, rundt hjørnet og ned hele Casparis gate. At det var matmangel, skjønner man av det som skjedde da all kålen var utsolgt. Kålkassene var lagd med 10-15 cm avstand mellom bordene, og løse kålblader hadde falt ned på fortauet gjennom disse åpningene. Da det var tomt for kål, kom folk og spurte om de kunne få kjøpe kålbladene!

Det at far klarte å skaffe varer, fikk stor betydning for butikken senere. Kundene måtte registrere seg for å få rasjoneringskort, og far hadde langt flere kunder enn det lille lokalet skulle tilsi. Den store kundekretsen holdt seg til far solgte butikken. Da ble det etter hvert viktig å skaffe de riktige varene, som far også hadde talent for.

 

 

Mange småbutikker

I samme kvartal, ca. 60 m ned i gaten, lå seks andre butikklokaler, og på hjørnet mot Uelands gate var Gamle Aker kafe med uteservering på en terrasse om sommeren. Jeg har fått hjelp av folk som bodde i gården på 1950-tallet til å huske butikkene, som, bortsett fra skomakeren, alle solgte varer: fisk, kjøtt, kolonialvarer, bakervarer, klokker – her var det arbeidsdeling! Far, som var tidlig ute med frysedisk, ville selge frossenfisk, men fikk beskjed fra gårdselskapet

Butikklokalene nederst i Bjerregaards gate. Med rødt står det som var (til en gang på 1970-tallet), med grønt det som er (klikk på bildet for å få teksten i leselig størrelse). Det var nok mer folk på fortauet den gang det lå fem butikker og en skomaker her.

om at fisk var reservert for fiskebutikken. I en matvarebutikk som Fruktforretningen Hardanger regner man i dag regner med å finne brød, smør og melk, men det tok melkebutikken over gaten seg av den gang.

Bak vinduene i kjelleretasjen lå melkebutikken, som jeg tror hadde inngang nærmest porten inn til bakgården, der det nå er vindu.

I dag selges stort sett bare tjenester i disse lokalene, og noen av dem er åpenbart rene kontorlokaler som ikke bryr seg med å ha noe skilt ut mot gaten.

 

 

 

Nært forhold til ansatte og kunder

De første årene var fars søster Hallfrid eneste “ansatte” i butikken. Men etter hvert ble det behov for mer hjelp, og far ansatte en dame. Så fikk han tips fra kundene om at de hadde sett henne ta penger fra kassen. Hun ble oppsagt, og som vestlending skjønte far at Oslo-jenter ikke var til å stole på. Han kontaktet derfor Vatles handelsskule (tror jeg det var) i Øystese i Hardanger og spurte om skolens rektor hadde noen å anbefale. Det hadde han, og dermed var en lang tradisjon etablert der Fruktforretningen Hardanger hadde ansatte fra Hardanger. Problemet med denne “importen” var bolig for disse som kom vestfra, for boligmangelen i Oslo var prekær. Det løste far ved å bygge hybel i uthuset her på Langset, som var familiens nye bolig fra 1948. Kanskje var det grunnen til at det ble et nært forhold mellom sjef og ansatte. Betjeningen satt på med far til og fra jobb, mor invitert dem gjerne til middag etter jobb, og de ble på mange måter behandlet som en av husstanden her på bruket. Da far etter hvert ansatte Oslo-damer igjen (det var aldri noen menn som søkte den slags butikkjobb), var også forholdet nært. Jeg husker at familien var på besøk hos en av de ansatte, og datteren til en av de som arbeidet i butikken helt til far solgte den, har fortalt at hun var på besøk her, hun snakket mye med mor, og min søster mener hun lærte å svømme av henne.

Kundene var også nærmere enn det som er vanlig i dagens store dagligvarebutikker. Familien Heide-Steen bodde lenger ned i Bjerregaards gate, og Harald jr. var frivillig medhelper hos far i sin oppvekst. Jeg husker Schjetne, som ble fars lege. Tvers over gaten bodde malermester Løvaas, som var en hyggelig mann og eier av en sort Rover som sto parkert i gaten like ved porten til Bjerregaards gate 58. Og jeg husker en julaften, da klokken var to og  vi endelig skulle stenge og dra hjem  (jeg var utkommandert butikkassistent). Da oppdaget far en innpakket literpakning med krokanis i frysedisken, merket med navn og “betalt”, men ikke hentet. Han mente eieren bodde i Uelandsgate, og gleden der ble stor da vi dukket opp og leverte isen.

 

 

 

Rester etter “Hardanger” nesten femti år etter

“Fars butikk” er for tiden vaktmesterkontor. Jeg var på besøk der denne uken, og utrolig nok er det fortsatt rester av fars virksomhet. I trapperommet ned til kjelleren var det et stort rom øverst da lokalet var nytt. Der bygde far en plattform og potetbinge. Med kanal gjennom veggen til butikkens lille bakværelse og en sinnrik anordning med pedal kunne potetene raskt veies opp. Det som fortsatt eksisterer, er lemmen far lagde for å komme opp til bingen. Den sto for det meste i stilling “opp” slik man kunne gå under den ned kjellertrappen. Med lemmen vippet ned kunne man gå på den opp til potetbingen. Manøvreringen var gjort lett med et vektlodd i en wire som gikk via en trinse i taket.  I kjølelageret i kjelleren (bygd rundt 1960) er kjøleaggregatet nå  demontert. Men inne i det lille lagerrommet står fortsatt fars notater på veggen om når aggregatet er smurt.

 

 

 

Virksomheten i lokalene etter “Hardanger”

Jeg har vært innom i “butikken” to-tre ganger de siste 20 årene. Første gang var det fortsatt butikk, men bare med kioskvarer. Hun som sto bak disken, skjønte ikke så godt norsk, så jeg spurte ikke om å få se meg om. Men over disken var fortsatt fars opphengssystem  med klypekroker til å henge opp potetgullposer med i bruk, 25 år etter at han solgte butikken. Neste gang jeg var et søndagsbesøk sammen med far. Da het butikken Wolfs Lair (ulvehiet), og drev med heavy metal. Det var visst planen å bruke kjelleren til et slags klubblokale, men brannvesenet tillot ikke det, og de flyttet. Så var det visst en skiltmaker der, og nå er lokalet altså vaktmesterkontor, dvs. at det egentlig står tomt.

 

 

 

Et minnesmerke utenfor butikken

I august 2013 deltok jeg i en spesiell seremoni på fortauet utenfor butikken. Da ble det satt ned “snublestener” i fortauet tll minne om familien Gordon, som var en av de jødiske familiene som ble sendt til tilintetgjørelsesleire i nazi-Tyskland. Far skrev i sin fortelling om butikken bl. a. dette:
___“Da jeg første gang kom til butikken etter at jeg hadde leid ___lokalet, var der noen barn som lekte like utenfor. Blant dem var en ___liten pike, antagelig ca. tre år gammel. Hun var en vakker liten ___unge som jeg senere fikk vite het Doris. Jeg husker at jeg tenkte: ___“Dette blir kanskje kundene mine etter hvert.” Og sånn ble det. ___Det viste seg at Doris var jøde og at hun og familien bodde i 2. ___etasje rett over butikken. At jødene var i fare, visste alle som ___hadde fulgt litt med. Og det gikk slik at først ble alle jødiske menn ___i byen arrestert. Far til Doris var blant dem. De ble samlet i en leir ___i Vestfold og kom aldri hjem igjen. Senere ble resten av jødene tatt ___og sendt med skipet “DONAU” til Tyskland. Blant dem var Doris. ___Jeg så henne aldri igjen.”

Snublestener er et kunstprosjekt av den tyske kunstneren Gunter Demnig for å minnes de som forsvant uten spor under nazistenes jødeforfølgelser. Da jeg kontaktet Jødisk museum for å foreslå en snublesten for Doris, viste det seg at de nettopp hadde åpnet en utstilling der det var bilde av henne. Bildet hadde de fått av en som var født omtrent samtidig med henne, og som hadde bodd i en annen oppgang i kvartalet. Nå står fem snublestener for famlien Gordon i fortauet utenfor Bjerregaards gate 41.

Fem snublestener i fortauet utenfor Bjerregaards gate 41 (i krysset med Casparis gate. Klikk på bildet for å se det i fullskjerm i eget vindu.

 

 

 

Innflyttere driver butikk

Innehaveren av St. Hanshaugen frukt, grønt & blomster er en trivelig fyr fra Tyrkia. Da far drev butikk i nabolokalet, trodde visst noen av kundene at han også var innvandret fra utlandet, for noen av dem kalte ham konsekvent for Omar (Oma – uten noen r – er etternavnet). Men far hadde bare innvandret fra Hardanger.

(Innlegget ble påbegynt 29.11.2018 og fullført 30.11.2018)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no