I dag er det allehelgensdag, lagt til 1. november av pave Gregor 4. på 800-tallet. Opprinnelig var dette messedag for de helgenene som ikke hadde fått en spesiell messedag. Etter at Danmark-Norge innførte Luthers lære, ble allehelgensdag beholdt som kirkelig høytidsdag, men da som minnedag for reformasjonen 30. oktober 1536. I 1770 ble allehelgensdag lagt til første søndag i november.

Allehelgensdag er også minnedag for de døde. Dette er vel det eneste som ennå lever igjen i folketradisjonen i form av skikken med å sette lys på graven. Det gjør selv en hedning som jeg, men det skyldes at far døde på allehelgensdag.

Men dagen før, eller rettere sagt kvelden før, allehelgensaften, blir grundig markert, etter hvert også her til lands. Spør en tilfeldig ungdom om vedkommende markerer allehelgensaften, og svaret blir trolig et stort spørsmålstegn. Men spør på “norwenglish” om Halloween (opprinnelig All Hallow Even = allehelgensaften), så blir reaksjonen en annen. I den norske feiringen av Halloween er det ikke mye igjen av helgener eller minnedag for de døde, Det viktigste ser ut til å være å kle seg ut så skremmende som mulig. Men handelsstanden kan glede seg over stor omsetning av juggel og amerikanske gresskar.

Det var knyttet værtegn til allehelgensdag. Ett av dem var at hvis det la seg is denne dagen, ville det ikke bli isvinter, men la den seg like etter, ville det bli mye is. Tro hva Greta Thunberg mener om dette? Jeg skal i hvertfall følge nøye med på Sandviksbukta og se om det stemmer.

Minnemusikk for de døde blir ofte oppført i tilknytning til allehelgensdag i form av et rekviem. Selv har jeg vært med på Gabriel Faurés rekviem, som også amatørkor kan klare å synge. Særlig de to siste leddene, Libera Me og In Paradisum, er musikk som går rett til hjertet. Men skal jeg velge musikk knyttet til det allehelgensdag representerer, blir det nok den enkle sangen Jeg kom til landet som ikke er, på mange måter er en billedlig fremstilling av særlig det siste messeleddet hos Fauré. Eyvind Skeie har skrevet teksten, og musikken er av Galib Mammadov i Tord Gustavsens arrangement. Dette er en del av Sommerlandet, en vakker fortelling med bakgrunn i en tragisk hendelse. Les om det, eller bare klikk på plateomslaget nedenfor for å høre sangen:

(Innlegget ble påbegynt 29.10.2019 og fullført 29.10.2019)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

I dag er er det 75 år siden det tysk-okkuperte Kirkenes ble inntatt av styrker fra Sovjetunionen. Det var en begivenhet til ettertanke i dag.

Den tyske okkupasjonsmakten kom til Kirkenes i juni 1940. Da Hitler-Tyskland angrep Sovjetunionen 22. juni 1941, lå Kirkenes plutselig ved frontlinjen. Tyske styrker gikk til angrep mot Murmansk gjennom Finland, og Kirkenes var en viktig forsyningshavn for tyske land- og sjøstridskrefter. Derfor ble byen utsatt for bombing på en helt annen måte enn andre norske byer, og var en ruinhaug da Den røde arme inntok byen 25. oktober 1944.

Sovjetunionens fremrykking i nord fikk konsekvenser også for resten av Finnmark og for de nordlige delene av Troms. Tyskerne tok i bruk “den brente jords taktikk” ved tilbaketrekningen sørover. Sivilbefolkningen ble tvangsevakuert, all bebyggelse ble brent og infrastrukturen ødelagt. Dette var de største systematiske krigsødeleggelsene i Norge, men de ble lite kjent  mens de pågikk, og har blitt merkelig lite omtalt senere.

Etter den tyske kapitulasjonen 8. mai 1945 var deler av Finnmark okkupert av Sovjetunionen, store deler av Nord-Norge var kontrollert av norske styrker, mens Sør-Norge var under britisk kontroll. Jeg har ofte lurt på hvorfor de sovjetiske styrkene trakk seg tilbake, noe som skjedde allerede i september. Hvorfor ble ikke Norge delt i NDR – Norske Demokratiske Republikk – og kongeriket Sør-Norge, parallelt med det som skjedde i Tyskland (DDR og Bundesrepublik Deutschland)? Årsaken var at Sovjetunionens leder Stalin så på Norge som del av den britiske interessesfæren, mens han prioriterte Øst-Europa som sovjetisk interessesfære. Nils Morten Udgaard har skrevet en grundig og interessant artikkel om det i Aftenposten i 2015, og i kronikken Ikke bare russerne bør inviteres til frigjøringsjubileet for Øst-Finnmark i august i år forteller John Berg også om det som hendte militært i Nord-Norge frem til mai 1945.

Frigjøringen av Kirkenes blir markert der i dag, med bl. a. Russlands utenriksminister Sergej Lavrov tilstede. Det har forståelig nok vært en del diskusjon rundt denne markeringen på grunn av Russlands lite nabovennlige aksjoner andre steder i Europa, og spionsaken mot Frode Berg har også vært en belastning på forholdet mellom Norge og Russland. Men når det gjelder 2. verdenskrig, bør vi nok ta inn over oss at det var Sovjetunionen – både Den røde arme og sivilbefolkningen – som bar de største byrdene i kampen mot Hitler-Tyskland. Russland bør få sin velfortjente takk for det.

Det finnes et musikalsk ekko av den sovjetiske erobringen av Kirkenes i 1944. Pianisten Robert Levin, som hadde flyktet til Sverige for å unngå jødeforfølgelsen i Norge, skrev på oppfordring Kirkenesmarsjen, som fikk tekst av Arild Feldborg. Førsteoppføringen med Levin som dirigent hadde ifølge lokalhistoriewiki.no den litt spesielle besetningen fiolin, bratsj, klaver, fløyte, klarinett og kontrabass. Den eneste innspillingen jeg fant på nettet, var med Kirkenes Hornmusikk, og jeg tror de spiller Jan Eriksens korpsarrangement.

(Innlegget ble påbegynt 22.10.2019 og fullført 25.10.2019)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

I dag er det årsdag for to av USAs landervervelser: Alaska og Puerto Rico. Alaska ble kjøpt i 1867 fra den russiske tsaren for 7,2 millioner dollar og ble den 49. delstaten i 1959. Puerto Rico ble erobret fra Spania i 1898 under den spansk-amerikanske krigen, og er et selvstyrt, uinnlemmet territorium som tilhører USA. Med Hawaii som den 50. delstaten har USA  siden 1959 hatt ytterpunkter nær Nordpolen, et stykke ut i Atlanterhavet og langt ut i Stillehavet.

Men det er ikke bare den geografiske utstrekningen som har gjort USA til en verdensmakt. I hvert fall siden 1. verdenskrig har landet vært ledende i verdenspolitikken, og etter 2. verdenskrig har politikken lagt vekt på å lede. Det har skjedd ved allianser og bruk av “myk makt”, men  også med mer hardhendte metoder.

Mitt spørsmål i overskriften er knyttet til den politikken USA nå fører. Noen vil si at det Donald Trumps politikk. Men han ble valgt med nesten 50 prosent av stemmene i 2016, og  har fortsatt en oppslutning på mer enn en 30 prosent i meningsmålinger, så han har solid støtte. En grunn til det kan være at USAs økonomiske utvikling så langt har oppfylt Trumps slagord “make America great again.”

Men USA har vært “great” på flere måter enn som innenriksøkonomisk suksess. I to verdenskriger har landet vært på den seirende og – etter gjengs vurdering – riktige siden. Under den kalde krigen var USA garantisten mot at diktaturstaten Sovjetunionen skulle vinne frem. Innflytelsen fra USA på det kulturelle området har også vært stor. Geir Lundestad peker i sin Aftenposten-kronikk USAs posisjon svekket under Donald Trump på at lederrollen på disse områdene kan svekket.

Skepsisen til Donald Trump som president var stor allerede under valgkampen. Harald Stanghelle ga uttrykk for slik skepsis i en kommentar med en lang overskrift som oppsummerte situasjonen slik han så den ett år etter presidentvalget: Bøllete, hårsår, selvopptatt, inkompetent og med tvilsom impulskontroll. Og i rute til å bli gjenvalgt som USAs president. Og bare tre uker etter presidentinnsettelsen i 2017 skrev Bernt Hagtvet kronikken Er Donald Trump en fascist?. Han svarte nei på spørsmålet, men hadde ellers ikke mye positivt å si om den nyinnsatte presidenten.

Med erfaringene siden Donald Trump tiltrådte som president tror jeg det er mange med meg som ønsker at USA blir greit igjen.

(Innlegget ble påbegynt 16.10.2019 og fullført 16.10.2019)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

I dag er det 26 år siden attentatet mot den daværende Aschehoug-sjefen William Nygaard. Det er antatt, men ikke bekreftet, at attentatet hadde bakgrunn i at Aschehoug hadde utgitt Salman Rushdies bok Sataniske vers. Irans leder da boken utkom i 1988, ayatollah Khomeini, hadde utstedt en fatwa (domsavsigelse i islam gitt av en ekspert på religiøs jus) der troende muslimer ble pålagt å drepe alle som bidro til å utgi boken. Han mente den spottet islam.

Khomeinis fatwa var, etter det jeg husker, første gang islam ble knyttet til en internasjonal trussel. Den resulterte i ett drap; den japanske oversetteren av Sataniske vers, Hitoshi Igarishi, ble drept med kniv i 1991. William Nygaard ble truffet av tre skudd, men overlevde tross livstruende skader. Saken er aldri oppklart, men i fjor, like før saken ville blitt foreldet, tok Kripos ut siktelse mot flere personer med utenlandsk opphav. Det har vært reist kritikk både mot politiets etterforskning og mot manglende støtte til William Nygaard etter attentatet.

Før 22. juli 2011 var terroraksjoner på norsk jord noe man ikke tenkte på, selv om det hadde vært flere. Så langt tilbake som da jeg gikk på gymnaset, herjet “granatmannen“. Fra februar til april 1965 satte han (eller var det hun?) opp feller med håndgranat på tilfeldige steder i Oslo. Noen granater eksploderte, men ingen personer ble drept eller skadet. I 1979 kastet nynazisten Petter Kristian Kyvik en bombe inn i 1. mai-toget i Oslo. Ingen ble drept, men en vakt i demonstrasjonen ble alvorlig skadet. På min fødselsdag i 1982 eksploderte en bombe i Østbanehallen, med én drept og 11 sårede som resultat. Dette liknet politisk motiverte terroraksjoner andre steder i verden, men viste seg å være et forsøk på pengeutpressing.

       
Klikk på avisforsidene for å lese om bomben i Østbanehallen (t.v.) og bomben mot Ahmadiyya-moskeen (t.h.).

Tre år senere ble Ahmadiyya-moskeen på Frogner sprengt. Heller ikke her gikk menneskeliv tapt.  Også her sto en ny-nazist bak attentatet.

Etter angrepene mot New York og Washington 11. september 2001 var det igjen islamistisk terror som fikk størst oppmerksomhet. Norge fikk sin andel, men uten at menneskeliv gikk tapt. Islamisten Arfan Bhatti avfyrte skudd mot synagogen i Oslo i 2006. Han fremførte også trusler mot alminnelig sikkerhet fordi Norge hadde soldater i Afghanistan. Mullah Krekar har ikke utført terrorhandlinger på norsk jord, men ble i 2003 vedtatt utvist av hensyn til rikets sikkerhet. Tross det befinner han seg fortsatt i landet.

Selv om terrorhandlingene 22. juli 2011 ble begått av en som må karakteriseres som høyre-ekstrem, er det fortsatt islamistisk terror som skremmer. Vi har sett hvordan den såkalte Islamske Stat (IS) for frem mens den behersket deler av Midtøsten. Det er også interessant å høre Hege Storhaug fortelle i Documents podcast om da hun reiste rundt i landet for å lansere boken Islam. Den 11. landeplage og da hun var til stede på et arrangement i Sandvika på Israels nasjonaldag. Terroraksjonene mot ukemagasinet Charlie Hebdo og konsertlokalet Bataclan i Paris i 2015, lastebiler som kjørte inn i folkemengder i Nice og Berlin i 2016 og en tilsvarende aksjon i Stockholm i 2017 ble alle utført av islamister. Sikringstiltak mot kjøretøyaksjoner preger bybildet flere steder, og forhistorien gjør det forståelig at de kalles “koranklosser” og “koranpotter”.

              
“Koranklosser” og “koranpotter” utenfor Oslo City og på Karl Johan. Utformingen har blitt penere etter hvert. Klikk på bildene for å se dem større.

–  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –

Tidligere blogginnlegg om terrorisme:
Keep calm and carry on (15.04.2017)
Bombeterror og mediedekning (27.05.2017)

(Innlegget ble påbegynt 09.10.2019 og fullført 09.10.2019)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Sangtime på slutten av 1950-tallet med b-klassen i rom nr. 1: Vår lærer Hoset tar stemmefløyten ut av lommen og gir tonen, og vi synger med liv og lyst nr. 83 i Mads Bergs sangbok, Huitfeldt-visa, der overskriften til dette innlegget er første linje. Jeg har tidligere (På sangens vinger, 04.11.2017) forundret meg over hvordan Hoset klarte å lære oss melodien. Vi sang nok ikke så pent som Søværnets Tamburkorps, men uansett: i dag er det 309 år siden begivenheten som beskrives i sangen.

At slaget i Køge Bugt sør for København har fått pIass i en norsk skolesangbok, skyldes sangens helt, Iver Huitfeldt. Han var dansk sjøoffiser født i Norge (Hurum) og ble helte-erklært etter slaget. Det var nok grunnen til at Jacob Breda Bull ga ham en egen sang i sitt tre-akters folkeskuespill Tordenskjold. Navnet på Huitfeldts skip, DANEBROG, er også navnet på det danske flagget. I siste linje refererer Jacob Breda Bull til sagnet om hvordan det danske flagget kom til. Under slaget ved Lyndanisse (i dag Tallinn) i Estland skal flagget ha falt ned fra himmelen mens en stemme forkynte at danskene ville seire ved dette flagget – noe de gjorde.

Det at “skuten fløy dit, hvorfra flagget kom” ved slaget i Køge Bugt, ble  redningen for resten av den danske flåtestyrken. Ved å la ankrene falle, unngikk Huitfeldt at brannen i hans skip spredte seg til flere skip, samtidig som de svenske skipene ble hindret. Dermed reddet han den danske flåten, og det er ikke rart han fikk heltestatus.

I Køge museum kan man se utstillingen Krudtbrødre – mod har ingen alder. I innledningen til undervisningsopplegget for utstillingen står det: “I dag regnes Iver Huitfeldt som en af Danmarks søhelte. Men hvordan kan det egentlig være?” Utstillingen og filmene elevene får se, lar seg ikke gjengi her. Men museumsinspektør Berit Christensen har skrevet en orientering om Iver Huitfeldt og tilknyttede emner, og den er interessant lesning for flere enn danske skoleelever. Den etterfølges av noen tankevekkende spørsmål som elevene skal ta stilling til, og som også er vel verdt å tenke over for andre.

“Iver Huitfeldt-klassen” er den danske fregattklassen som tilsvarer Norges “Fridtjof-Nansen-klassen”. Så kan jo vi nordmenn more oss over at danskene har oppkalt sin fregattklasse etter en nordmann. Men de har i hvert fall oppkalt etter en sjøoffiser, til og med en som ofret livet frivillig for å redde resten av flåten. Vi har valgt å gi vår klasse med krigsskip navn etter en fredsprisvinner …

(Innlegget ble påbegynt 02.10.2019 og fullført 02.10.2019)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

I kveld skal jeg i bursdagskonsert. Det er hundre år i dag siden Filharmonisk Selskaps Orkester, som nå kaller seg Oslo-Filharmonien, avholdt sin første konsert i Gamle Logen. Jeg har hatt glede av orkesteret siden jeg gikk på gymnaset på begynnelsen av 1960-tallet.

Så kulturelt aktiv som jeg var på gymnaset, tror jeg ikke jeg har vært senere. Fra inspektør Rud kom det stadig tilbud på oppslagstavlen om restbilletter for en billig penge til ulike forestillinger på Oslo-teatrene. Kanskje var det også han som formidlet kontakt til Filharmoniskes ungdomskonserter. De var en opplevelse i seg selv, men i tillegg fikk vi innledning til konsertene med universitetslektor Jon Medbøe, som var en svært dyktig formidler.

To år etter gymnaset begynte jeg på musikk grunnfag, og konserter med Filharmoniske var bortimot obligatorisk. Universitetets Aula var konsertlokalet (dette var før Konserthuset var bygd), der billett for en ståplass kostet fire kroner etter hva jeg husker. Ståplassområdet var bak seteradene i salen, under galleriet, og sofabenkene langs veggene var også “ståplass”. Så var man tidlig ute, ble det sitteplass uten særlig utsikt, men med fullt lydtrykk fra orkesteret.

Både da jeg abonnerte på ungdomskonsertene og da jeg tok musikk grunnfag var Øyvin Fjeldstad sjefdirigent for Filharmonisk Selskaps Orkester. På dirigentpodiet så jeg ham jo mest bakfra , men jeg husker ham som en hvithåret, stødig orkesterleder – alt var liksom under full kontroll. Filmopptak av ham som dirigent har jeg ikke funnet, men jeg anbefaler en innspilling der han dirigerer Filharmoniske i Dvořáks 9. symfoni, “Fra den nye verden” . Den symfonien hørte jeg første gang med nettopp dette orkesteret og denne dirigenten.

Sist jeg hørte Oslo-Filharmonien i Konserthuset, var det også en niende symfoni, denne gang Beethoven. Dirigent var Klaus Mäkelä, som blir ny sjefdirigent fra 1. august 2020. Knapt 22 år gammel var han rent visuelt den rake motsetningen til Øivin Fjeldstad, som var i sekstiårene da jeg opplevde ham, men også Mäkelä hadde full kontroll. Hele konserten er tilgjengelig på YouTube. De siste drøyt fem minuttene av opptaket utgjøres av applausen, som nesten er en opplevelse i seg selv, så nedenfor har jeg laget et eget klipp med de siste taktene av Beethovens niende og den etterfølgende applausen.

Som man ser der, var det proppfullt i salen, så det var ikke vanskelig å bli kvitt den ene billetten jeg av forskjellige grunner hadde i tillegg til min egen. Om det var Sigvart Dagsland som fikk den, kommer jeg nok til å lure lenge på, hvis han ikke tilfeldigvis leser denne bloggen og bekrefter eller avkrefter.

Bursdagskonserten i kveld er litt annerledes enn en vanlig konsert med Oslo-Filharmonien. Den er med konferansier (Hans Olav Brenner), og på programmet står hele ti innslag, noen av dem deler av større verk. Det hele foregår i Oslo Konserthus, og man er bedt om å være på plass ti minutter før konserten begynner, så kanskje kommer Kongen …

(Innlegget ble påbegynt 25.09.2019 og fullført 25.09.2019)
1 kommentar
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

For 56 år siden i dag  fikk John Lyngs regjering mistillitsvotum mot seg i Stortinget. Lyng hadde da vært statsminister i 28 dager i den første borgerlige regjeringen siden 1935.

I nesten hele min tid på folkeskolen var Haakon 7. konge i Norge, USAs president het Eisenhower og Einar Gerhardsen var statsminister. Særlig det siste virket helt uforanderlig frem til stortingsvalget i  1961. Da mistet Arbeiderpartiet sitt rene flertall, som det hadde hatt siden 1945, og var avhengig av de to representantene fra Sosialistisk Folkeparti.

En gruveulykke på Svalbard kom til å gjøre omveltninger i norsk politikk. Granskningsrapporten etter ulykken i Kings Bay (“Tønseth-rapporten”) inneholdt sterk kritikk av sikkerheten i gruven, og industriminister Kjell Holler gikk av. Regjeringens Stortingsmelding om ulykken førte til at alle de borgerlige partiene (Høyre, Venstre, Senterpartiet og Kristelig folkeparti) gikk sammen om et mistillitsforslag. De to representantene for Sosialistisk folkeparti støttet forslaget, og Einar Gerhardsen måtte gå av som statsminister. John Lyngs samlingsregjering tiltrådte 25. august.

Den fire dager lange stortingsdebatten om Kings Bay vekket enorm interesse. Den ble direkte overført i radio og fjernsyn, og alle fulgte med. Selv gikk jeg på gymnaset og kan ikke huske at jeg ellers var spesielt politisk engasjert. Men dette fikk jeg med meg, bl.a. ved hjelp av familiens forholdsvis nyanskaffede reiseradio, som fulgte med til forskjellige gjøremål rundt på eiendommen. TV-reportasjen fra Stortinget var av en type NRK ikke hadde erfaring med. Etter hva jeg har hørt, var det sportsredaksjonen som fikk oppgaven. Den hadde mobilt utstyr som også kunne brukes i Stortinget. Opptakene krevde mer lys enn det som var i bruk i stortingssalen, og jeg husker at politikerne gikk med solbriller.

Lyng-regjeringen ble felt etter et mistillitsvotum der SF skiftet side igjen, og den fikk ikke utrettet mye i de 28 dagene den satt. Men de borgerlige partiene hadde vist at de kunne samarbeide, og dannet regjering med Per Borten som statsminister etter at de vant flertall ved stortingsvalget i 1965.

(Innlegget ble påbegynt 18.09.2019 og fullført 18.09.2019)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Veslemannen raste for åtte dager siden. Området var evakuert, og raset rammet ikke bebyggelsen. Slik var det ikke for 83 år siden i dag, søndag 13. september 1936, da deler av Ramnefjellet raste ut i Lovatnet. Raset skapte en flodbølge som rammet bygdene Nesdal og Bødal. 74 mennesker omkom, 41 av dem ble ikke funnet. Dette var ikke første gang Ramnefjellet brakte ulykke over Nesdal og Bødal. I 1905 gikk et ras med tilsvarende virkning. Da omkom 61 mennesker, og bare ni av dem ble funnet. Geologene mente da at det ikke var fare for flere ras, derfor ble gårdene bygd opp igjen. Det skjedde ikke etter raset i 1936. Og denne rasulykken skjedde bare to år etter at Langhamaren og Heggurda hadde rast ut i Tafjorden og skapt en flodbølge som drepte 40 mennesker.

Tre år etter Loen-ulykken fikk Simadalen i Hardanger oppleve naturkreftene i form av flom. En brearm fra Hardangerjøkelen pleide å demme opp tre vann, og etter sommerens snøsmelting ble det så mye vann at det løftet opp brearmen og lagde en årlig flom i Simadalen. Dette var plagsomt, så derfor sprengte man en avløpstunnel i 1899. Det løste problemet i mange år, men i 1937 hadde tunnelen tettet seg, og en storflom rev med seg 20 hus. Det gikk ikke menneskeliv tapt, men dalen var ødelagt og ingenting ble bygd opp igjen. NRKs Arthur Klæbo (1908-1985) fortalte om sitt reportasjebesøk til ulykken i Simadalen i et program på 1950-tallet.

Den nylig raste Veslemannen har fått stor publisitet gjennom flere år fordi de som bor under fjellpartiet gang på gang har måttet evakuere. Her har det ikke vært fare for flodbølge eller flom, det er selve fjellet som har vært trusselen. I desember 2017 hadde beboerne på gården Lyngheim under Veslemannen måttet evakuere fem ganger (det ble i alt 16 evakueringer), og jeg skrev om hvordan dette påvirket dem under overskriften Byråkratene og de berørte. Veslemannen har falt og det problemet er løst, men konklusjonen i innlegget fra 2017 står ved lag.

(Innlegget ble påbegynt 08.09.2019 og fullført 09.09.2019)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

I dag er det 47 år siden avslutningen av terroraksjonen der palestinske aksjonister drepte elleve israelske deltakere og trenere under OL i München. Aksjonistene kom fra terroristgruppen Svart september, Etter å ha tatt ni israelere som gisler (to andre ble drept under gisseltakingen), krevde de øyeblikkelig frigivelse av 234 palestinere i israelske fengsler og av de to tyskerne Andreas Baader og Ulrike Meinhof, som satt fengslet i Tyskland for terrorhandlinger. Alle gislene ble drept da tysk politi gjorde et mislykket forsøk på å frigjøre dem.

Svart septembers aksjon i München var høydepunktet – eller kanskje heller lavmålet – av en rekke aksjoner for å gjøre “Palestina-saken” kjent.  I alle aksjonene var ofrene helt tilfeldige mennesker som ikke hadde noen tilknytning til striden mellom palestinske flyktninger og staten Israel.

Flykapring var ett middel som skapte stor oppmerksomhet. Nokså nøyaktig to år før München-massakren ble tilsammen fem passasjerfly kapret av aksjonister fra Folkefronten for Palestinas frigjøring (PFLP). Tre fly landet på den avsidesliggende flystripen Dawson Field i Jordan. Passasjerene slapp etter hvert fri, mens flyene ble sprengt. Det samme skjedde med et fjerde fly som landet i Kairo, også der uten at passasjerene ble fysisk skadet. Det femte flyet landet på Heathrow i London etter at flyets vakter hadde overmannet kaprerne.

I oktober 1977 kapret PFLP  Lufthansaflyet “Landshut” for å presse tyske myndigheter tll å løslate fengslede tyske terrorister. Etter flere mellomlandinger kom flyet til Mogadishu i Somalia. Underveis hadde kaprerne drept flyets kaptein ved mellomlandingen i Aden. I Mogadishu ble flyet stormet av tyske sikkerhetsstyrker i en vellykket aksjon der tre av de fire gisseltakerne ble drept og alle gislene ble frigjort.

Både München-massakren og “Landhut”-kapringen har hatt forgreninger til Norge. Israel iverksatte “Operasjon Guds Vrede” mot de som sto bak terroraksjonen i München. En del av denne operasjonen var drapet på den marokkanske kelneren Achmed Bouchiki på Lillehammer i 1973. Han ble forvekslet med en av hovedpersonene bak München-massakren. Seks av Mossad-agentene som deltok i aksjonen, ble pågrepet, og fem av dem ble dømt, fire for delaktighet i drap. Den overlevende etter “Landhut”-kapringen, Souhaila Andrawes, ble dømt til 20 års fengsel i Somalia, men ble benådet og løslatt etter to år. Tolv år senere fikk hun og familien oppholdstillatelse på humanitært grunnlag i Norge. I 1994 ble hun oppsporet av tysk politi, og ble etter hvert dømt i Tyskland til ti års fengsel for flykapring, frihetsberøvelse, utpressing, medvirkning til overlagt drap på flykapteinen og drapsforsøk på de tyske politimannskapene som stormet flyet. Deler av dommen ble sonet i norsk fengsel, og etter halvgått soning ble hun løslatt. Ifølge Dagbladet bodde hun fortsatt i Norge i 2017.

Mitt syn på Palestina-konflikten har nok blitt påvirket av hvordan palestinske organisasjoner har kjempet for sin sak. Å bruke gisler for å fremme egne interesser synes jeg er frastøtende i tillegg til å være umoralsk, særlig når gislene ikke har noen tilknytning til saken det står strid om. Det gjelder hele skalaen av konflikter fra borgerkrig til lønnskamp.

(Innlegget ble påbegynt 04.09.2019 og fullført 04.09.2019)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Det skal være klima-“streik” igjen i dag. Jeg har forsøkt å finne ut hvem som arrangerer den, men finner ingen overordnet ansvarlig person eller gruppe, bare støttespillere. Det er lite betryggende når man ser hvor lettvint noen av de streikende tar vanlige demokratiske spilleregler.  På det området ser jeg ingen forandring fra det som var situasjonen da jeg skrev blogginnlegget Skal barna lede verden?  etter forrige “streik” i juni:

“… jeg synes Aftenpostens sitat  “Hvorfor kan ikke regjeringen oppfylle kravene våre?” fra I dag streiker vi for klimaet igjen viser skremmende tendenser i  udemokratisk retning. Si;D-innlegget i Aftenposten er skrevet av ungdom. Det er ikke oppropet som  25 “kulturpersonligheter og akademikere” fikk på trykk i Aftenposten en uke før klima-“streiken” i mars, der de innledningsvis slutter seg til opprørserklæringen fra Extinction Rebellion Norge. Denne gruppen sto bak demonstrasjonen inne i stortingssalen nylig, da møtet måtte avbrytes for å rydde publikumsgalleriet. En motærklæring til “kjendis”-oppropet, skrevet av 22 prominente, norske akademikere, har tittelen Planeten dør ikke, og vi skal ikke sette demokratiet til side. Dette har Aftenposten nektet å ta inn ifølge nettavisen Document, som ikke oppgir noen begrunnelse for avslaget.”

På denne siden av skoleferien har jeg registrert innlegget Kjære politikere: Vi er enige med dere! Hilsen skolestreiker på Aftenpostens Si;D-side, skrevet av Selma Baalerud. Hun synes politikerne kunne svare på streiken, ikke med pene ord om ungdommelig engasjement, men ved å gjøre noe, komme med en plan for klimatiltak osv. Da synes jeg hun ser bort fra det som står i alle stortingspartienes programmer, der arbeid for klimatiltak er understreket som viktig, men som del av en helhet.

De pågående skogbrannene i Amazonas har fått stor oppmerksomhet i forbindelse med uttalelser fra Frankrikes president Macron før G7-møtet i Biarritz.  Det er ALARM! Regnskogen står i flammer! Oksygenet forsvinner! er Morten Skaugs noe ironiske overskrift til et innlegg i Document, der han går i dybden om skrogbranner i Amazonas med fakta som ikke støtter opp under katastrofebeskrivelsen i andre medier.

Og i dag er det altså klima-“streik”. Grunnen til at jeg hele tiden har satt streik i anførselstegn, skrev jeg om på slutten av blogginnlegget Ukens biting: Streik i mars. For de “streikende” blir det nok en lang og slitsom dag, så kanskje kan “streike”-komiteen, hvis det finnes en slik, få hjelp fra AUF i Trøndelag. De delte ut gratis burgere etter en debatt om klima og kjøtt. Det er jo valgkamptid, må vite!

(Innlegget ble påbegynt 28.08.2019 og fullført 28.08.2019)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no