I dag er det 100 år siden Nasjonenes forbund ble dannet (i Norge har man av en eller annen grunn valgt Folkeforbundet som den vanligste betegnelsen). Denne internasjonale organisasjonen var et resultat av Versailles-traktaten, avtalen som avsluttet 1. verdenskrig, og som skulle forhindre nye kriger. Dessverre kan se ut som verden ennå ikke var moden for en overordnet, internasjonal organisasjon for å sikre fred. Det viste seg at Nasjonenes forbund ikke hadde maktmidler som kunne stå opp mot stormaktsinteressene. I løpet av 1930-tallet var Mandsjuria-konflikten mellom Japan og Kina, Mussolini-Italias angrep på Etiopia, Hitler-Tysklands militære besettelse av Rhinland og den tysk-italienske støtten til Franco i den spanske borgerkrigen alle traktatbrudd som skjedde uten at det kom noen effektiv reaksjon fra Nasjonenes forbund. USA ble aldri medlem av Nasjonenes forbund, og i løpet av 1930-tallet meldte Tyskland, Italia og Japan seg ut, mens Sovjetunionen ble eksludert etter angrepet på Finland i 1939. Formelt ble Nasjonenes forbund oppløst i 1946, etter opprettelsen av De forente nasjoner.
Nansenpass.
Nasjonenes forbund fikk størst betydning på det humanitære området. Med Fridtjof Nansen som den første høykommissæren for flyktninger ble flere hundre tusen flyktninger og krigsfanger etter 1. verdenskrig repatriert. Det skjedde bl. a. ved hjelp av “Nansenpasset”, et identitetskort som Nasjonenes forbund utstedte til statsløse flyktninger. Forbundet var også involvert i hjelpen under hungerskatastrofen i Russland tidlig på 1920-tallet. Og den internasjonale domstolen i Haag ble opprettet av Nasjonenesi forbund. Når det gjelder arbeidet for internasjonal fred og sikkerhet, var Nasjonenes forbund det første tiltaket der stater gikk sammen om å danne en overordnet organisasjon som skulle hindre krig. Tidligere hadde dette skjedd ved allianser, forbund eller avtaler mellom land.
.
For 74 år siden i dag åpnet De forente nasjoners første generalforsamling i London. Om åpningen med hensikt ble lagt til datoen for opprettelsen av Nasjonenes forbund, vet jeg ikke, men slik kunne det gjerne vært. For De forente nasjoner var en fortsettelse av det arbeidet Nasjonenes forbund hadde begynt på. 1. verdenskrig hadde vært forferdelig, men ikke forferdelig nok til å hindre en ny krig. 2. verdenskrig sluttet med to atombombesmell som viste hva en eventuell tredje storkrig kunne føre med seg, og med den erfaringen klarte man å opprette en verdensorganisasjon som fortsatt eksisterer. FN har mange og store svakheter, men kan ta initativ overfor stridende parter, og gir dem et forum der det er mulig til å komme frem til fredelige løsninger. FN er ikke noe “verdenspoliti”, men i hvert fall en verdensorganisasjon, der de fleste land på kloden er medlem.
(Innlegget ble påbegynt 09.01.2020 og fullført 09.01.2020)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
I dag er det 94 år siden den første radioteaterforestillingen i Norge ble sendt. Det private Kringkastingsselskapet (NRK-monopolet kom først i 1933) sto for sendingen. Hva forestillingen het, har jeg ikke funnet ut, men den var oversatt fra engelsk. Det første stykket skrevet på norsk kom året etter.
Min første erfaring med radioteateret var hørespillet i Lørdagsbarnetimen. For meg var det programmets viktigste del , alt annet var prat før og etter hørespillet. Av en eller annen grunn forbinder jeg hørespillet med “verkstedet” i uthuset, der jeg som barn drev med småsnekring o.l. Det sto en gammel Tandberg-radio der, så jeg må allerede som liten ha funnet ut at det gikk an å høre på radio mens jeg drev med praktisk arbeid. Jeg kjenner meg igjen i det Tor Åge Bringsværd skriver om Lørdagsbarnetimen under overskriften Alle bildene på veggen:
“Og for meg var det hørespillene som var barnetimen. Så jeg kunne lykkelig fortsette å stirre i veggen… Karius og Baktus, Frendeløs, Mesterdetektiven Blomkvist, Jungelboka, Tulutta og Makronelle. Titler som får små bjeller til å klinge i hodet den dag idag. — … Nansen (10 episoder!), Stanley og Livingstone – for ikke å snakke om Lille Lord Fauntleroy!”
Bringsværd skriver også at han under hørespillene i radio så “flere og bedre bilder enn TV noen gang har gitt meg”. Jeg har samme erfaring, og med det som bakgrunn har jeg valgt å la dette innlegget bare ha lyd-“illustrasjoner”.
I Radioteateret har jeg også gjenhørt “vanlige” teaterforestillinger som jeg ellers har sett fremført på scenen. Men det er nok hørespillserier jeg særlig husker. En gang på 1950-tallet gikk en science-fiction-serie som vi snakket mye om på skolen. Den handlet om romfarere, som etter min hukommelse endte opp hos romvesener som så ut som snegler, som kunne snakke menneskespråk og som sa: “Ikke farlig – og velkommen” (dette kan ha vært Rolf Kirkvaags hørespillserie SOS fra verdensrommet, som er tatt vare på av NRK, men som dessverre ikke er tilgjengelig). Science-fiction-serien I trifidenes dager var samtaleemne da jeg gikk på gymnaset. Den kan høres i NRKs radioarkiv.
I mange år var kriminalhørespillet en fast del av lørdagsrutinen. Med en flyttbar reiseradio og etter hvert en lommeradio med øreplugg kunne lyttingen skje parallelt med ymse praktisk arbeid hjemme. Jeg tror husmaling var aktiviteten da jeg hørte Historien om Gottlob etter Torolf Elsters kriminalroman. I serien opptrer en mystisk person som kalles Erlkönig, og introduksjonen er bygd over Schuberts musikk til Goethe-diktet med dette navnet.
De ni pianotonene etter hallomannens alvorlige “Radioteateret:” setter meg fortsatt i den samme stemningen, og jeg husker fortsatt den lille gremmelsen når en episode var slutt, og det var en hel uke til fortsettelsen. Nå kan hele serien høres i NRKs radioarkiv, og – om man vil – kan den dramatiske romansen av Goethe/Schubert høres på YouTube med oversettelse til engelsk.
Som nevnt i et blogginnlegg for et par år siden var de tidlige kriminalseriene i radio om Paul Temple og Paul Cox en del av barndommen. Dette var oversatte serier, der handlingen foregikk i Storbritannia. Senere kom serier med norsk forfatter, og jeg husker særlig to av dem. Johs Solbergs kriminalhørespill handlet om vanlige norske etterforskere. Jeg mener å ha lest at han selv hadde erfaring fra politiarbeid, i hvert fall opplevde jeg hans stykker som “ekte”. Men jeg gikk glipp av siste episode med løsningen i Det er fra kriminalpolitiet. Nå har jeg funnet hele serien i NRKs radioarkiv. Der finnes også seriene med Julia Tinnberg og førstebetjent Reinskau som hovedpersoner, skrevet av Edith Ranum. Hun mistet synet som 20-åring, og det er kanskje noe av årsaken til at lyden i hennes hørespill treffer så godt. I 1975 vant hun 1. premie i en hørespillkonkurranse i Radioteatret med Kattungen. Stykket handler om en manns reaksjon da han ser to guttunger sparke ihjel en kattunge, og jeg brukte det noen ganger i min tid som lærer som en innfallsvinkel til temaet mobbing. Jeg synes stykket passer som eksempel på godt radioteater, også med den lydkvaliteten man får etter opptak av originalsendingen på spolebånd og senere digitalisering.
(Innlegget ble påbegynt 02.01.2020 og fullført 02.01.2020)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
At Afghanistan fikk ny president for 40 år siden i dag, kan høres ut som en begivenhet i et fjernt land, og uten betydning for vår del av verden. Men presidentskiftet var resultat av at Sovjetunionen noen dager tidligere hadde gått inn i Afghanistan med store styrker. Det var første gang siden 1968 at Sovjetunionen hadde handlet militært mot en nabostat, noe som gjorde en allerede utrygg internasjonal situasjon et hakk verre. Et par uker tidligere hadde NATO gjort det såkalte “dobbeltvedtaket” om å utplassere mellomdistanseraketter i Vest-Europa hvis Sovjetunionen ikke trakk tilbake sine SS-20-raketter fra Øst-Europa.
Dette er en av de få gangene jeg har følt at internasjonal politikk hadde betydning for meg personlig. Etter militærtjenesten i 1968 ble jeg mobiliseringsdisponert i en bataljon med spesialoppdrag før en eventuell mobilisering, og jeg hadde allerede vært på to repetisjonsøvelser der vi øvde på spesialoppdraget: overføring til Nord-Norge og oppholdende strid (gradvis tilbaketrekning) der. Norge var i likhet med Afghanistan et naboland til Sovjetunionen. Hvis den internasjonale spenningen økte, kunne kanskje min mobiliseringsbataljon komme i tjeneste? Heldigvis gikk det ikke slik.
Sovjetunionen trakk ikke SS-20-rakettene tilbake. Men NATO utsatte utplasseringen av sine mellomdistanseraketter for å få i gang forhandlinger om atomnedrustning. I Norge ble det politisk strid om dobbeltvedtaket. Allerede under opptakten til det ble organisasjonen Nei til atomvåpen (den het først Nei til nye atomvåpen) dannet. Den politiske venstresiden var kritisk til dobbeltvedtaket, men Kåre Willochs høyreregjering (fra 1981) holdt fast på det. NATO begynte å utplassere mellomdistanseraketter fra desember 1983. Først med INF-avtalen (Intermediate-Range Nuclear Forces) i 1987 ble de landbaserte sovjetiske og amerikanske kjernefysiske mellomdistanserakettene i Europa avskaffet.
Ukraina. Kartet er hentet fra CIAs World Factbook. Krigssonen i Donetsk i øst og Russlands okkupasjon av Krim er ikke avmerket på kartet.
INF-avtalen ble undertegnet av presidentene Ronald Reagan og Mikhail Gorbatsjov i 1987 og trådte i kraft 1. juni 1988. I 2018 mente NATO-landene at Russland hadde brutt avtalen. Forhandlinger fulgte, men resultatet ble at USA trakk seg fra avtalen i august i år. Vladimir Putin har varslet at Russland vil gjøre det samme. Verden har igjen blitt mer utrygg.
(Innlegget ble påbegynt 24.12.2019 og fullført 24.12.2019)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Første norske telegrafkabel åpnet mellom Kristiania og Drammen 20. desember 1854. Meldingene ble sendt med telegrafnøkkel.
Ennå er det noen dager igjen, men dette er siste blogg før jul, og tiden for å ytre ønsker om at alle bloggens lesere kan feire jul slik de helst vil gjøre det. Ønsket sendes og blir mottatt digitalt, men ut fra mitt hus går det fortsatt gjennom en kobberledning fra den tiden telefonene ble levert av Televerket. Her på bruket har vi til og med slike ledninger fra den gangen det het Telegrafverket. Ledningen burde vært pyntet i dag, for det er 165 år siden den første telegrafledningen mellom Kristiania og Drammen åpnet. Det var den første i landet, og den gjorde det mulig å sende meldinger – både julehilsener og annet– med rasende fart fra telegrafnøkkel til telegrafnøkkel.
Ledninger er litt “ute” nå. De ble utkonkurrert av mobiltelefonen, på samme måte som fast-telefonen (før i tiden het den bare “telefonen”) gradvis utkonkurrerte telegrafnøkkelen. Kommunikasjon er fortsatt det sentrale, men kommunikasjonen pr. telefon er visst på vei ut. Nå blir jeg ikke lenger overrasket over å få tekstmelding med spørsmål om det er greit å ta en telefonsamtale, og hvis det er jeg som ringer ut, er det ikke sikkert den jeg ringer til, åpner for en samtale.
Men én form for kommunikasjon er tidløs: musikk. Fortsatt går folk på konsert for å høre levende musikk. Og med dagens teknologi er musikk av alle slag tilgjengelig over internett. Mitt valg, nederst, som årets musikalske julehilsen er Cantique de Jean Racine av Gabriel Faure, fremført av Choir of King’s College Cambridge og Orchestra of the Age of Enlightenment med Stephen Cleobury som dirigent. Hør også gjerne foregående to års musikalske julehilsener, In the Bleak Midwinter og Vitae Lux – den siste med bilder av utsikten fra mitt kjøkkenvindu.
(Innlegget ble påbegynt 18.12.2019 og fullført 18.12.2019)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Andre blogginnlegg om Sandvikas lokalhistorie: se lenker under dette innlegget.
___________________________________________________________________________
Johan Fredrik Leonard Dreiers tegning fra 1700-tallet av Løveapoteket i Bergen det eldste kjente bildet av et norsk apote
Norges eldste bedrift som fremdeles er i virksomhet, er Svaneapoteket i Bergen. I dag er det 424 år siden kong Christian IV ga bevilling til å opprette apoteket, det første i Norge med slik autorisasjon.
I min oppvekst var det bare ett apotek i Sandvika, det het bare “apoteket”, og hadde ikke noe dyretilnavn som svane-, løve- eller hjort. Men om navnet ikke var flott, holdt det til i en flott bygning. Apotekergården ble bygd for Sandvikas første apoteker, Ingolf Sell. Han fikk bevilling i 1894 til å opprette og drive “Apotheket i Bærum“, og åpnet apotek året etter. Det var ett år før Apotekergården sto ferdig, så da har han vel hatt andre lokaler til å begynne med.
Apotekergården i Sandvika. Jernbanestasjonen ligger til venstre like utenfor bildet. Plassen foran gården heter i dag Otto Sverdrups plass. Ifølge Bærum bibliotek er bildet fra 1950, men hvis det er drosjeholdeplass ved den lille boden til høyre for Apotekergården, må det være tatt på slutten av 1950-tallet. (OPPDATERING 21.12..2019: Trolig 1954-58 – se diskusjon hentet fra Facebookgruppen “Du vet du er fra Bærum når …”)
Et apotek rundt 1900 hadde to hoveddeler. Medisinene ble utlevert i offisinet, som vel egentlig var et butikklokale, men med innredning som var spesialtilpasset til medisinsalg. Flotte mahognyskap rikelig utstyrt med skuffer preger mange gamle apotek, etter sigende fordi apotekere tjente gode penger og hadde råd til slikt. Offisinet i Sandvika apotek (som var navnet fra 1939) ser noe enklere ut på bildene nedenfor. Men de er tatt to år før Apotekergården ble revet og mens apoteket var aktivt på jakt etter nye lokaler. Det kan vel også tenkes at slitte mahognyskap er blitt malt over i stedet for å bli skiftet ut. Resepturet er apotekets laboratorium. Det kan være Sandvika apoteks reseptur vi ser litt av gjennom døråpningen på bildet lengst til venstre.
Interiør fra Sandvika apotek i 1966, fotografert av Jac. Jacobsen. Klikk på bildene for å se dem i full størrelse i eget vindu
Apotekergården lå like ved Sandvika stasjon, vis à vis Ekornrudgården, der butikken Nille holder til i dag. Gården ble revet i 1968 i forbindelse med “byfornyelsen” på den siden av Ringeriksveien gjennom Sandvika. Dette var noen år før kampen mot å rive trehusbebyggelsen på Løkketangen, og omtrent samtidig som Oslo bystyre vedtok å bygge motorvei gjennom Slottsparken(!) og 1700-tallsinnredningen i Løveapoteket i Bergen (bildet øverst i dette innlegget) ble “senket på Vågens dyp”. Så bygningen ble revet uten protester. Men materialene ble tatt vare på av en privatperson og lå lagret på Gyssestadkollen. Dette var tema i et par runder i Facebook-gruppen Du vet du er fra Bærum når … – her er litt av diskusjonen fra februar og mai 2014: ____Bygningen ble demontert og tatt vare på. For få år siden fikk Bærum kommune __tilbud om å overta hele greia for eventuelt å gjenreise det et passende sted. Nei __takk, var svaret. Da ble det kappet opp til ved. (Morten Larsen, 19.02.2014) ____Etter at apoteket var revet en gang på slutten av 60-tallet,var jeg med å ryddet __og stablet bord og planker. Det hele ble lagret på Guldbergs eiendom på __Gyssestadkollen. Kan ennå huske at det luktet naftalin av den plankestabelen __mange år etterpå. Jeg vet ikke hva som skjedde med veden etterpå. Om den ble __brukt som brensel kan det ikke ha vært noe særlig til peiskos, nei! ____Apropos gjenoppbygging av apoteket! Det stemmer at materialene ble __oppbevart lenge etterpå hos Guldberg. Slik de var stablet og slik materialene ble __ryddet, ser jeg det som bortimot umulig at noen kunne klare og rekonstruere __apoteket fra den haugen av bord og planker. Med opprinnelige arbeidstegninger __og gode fotografier derimot … men det ville være et helt annet prosjekt. (Bjørn __ Tysland, 30.05.2014) ____Det meste er brent opp, men jeg har faktisk brukt 5 av stokkene fra reisverket i __huset mitt. så noe eksisterer da enda. 2 er brukt i stua , 2 inn til kjøkkenet og en i __trappa. (Johan Ludvig Daae, 30.05.2019)
Apotekets spesialitet er medisiner utskrevet på resept av en lege. I Apotekgårdens tid ble mye av medisinen tilvirket i apotekets reseptur, Av og til sendte mor meg til Sandvika med en resept for å hente medisin på apoteket, og seansen der inne husker jeg som litt av en seremoni. Etter å ha ventet på tur ved disken, leverte jeg resepten, og fikk vite hvor lang tid det ville ta før medisinen var klar. Ofte tok det ikke lang tid, f. eks. hvis det var piller som bare skulle telles opp og fylles på glass. Da ventet jeg i apoteklokalet til mors navn ble ropt opp, og jeg fikk medisinen og betalte. Var det medisin som krevde mer arbeid i resepturet, kunne ventetiden slik jeg husker det, være et par timer, og jeg måtte finne på noe annet før jeg hentet den ferdige medisinen.
I Apotekgårdens tid var det også annet enn medisiner man bare fikk på apoteket. Det gjaldt f. eks. reseptfrie smertestillende midler, som i dag er å få i dagligvarebutikker og på bensinstasjoner. Nå var det ikke så mange slike midler å velge mellom, jeg kan ikke huske annet enn globoid. Et annet produkt jeg stiftet bekjentskap med, var jodbensin, som tilhørte standardutrustningen i medisinskapet hjemme. Den ble brukt til sårvask, vel å merke rundt såret, jeg husker at det sved fryktelig hvis det kom i selve såret. I de mange Facebook-kommentarene om Sandvika apotek var det en dame som fortalte at da hun var tenåring, var apoteket det eneste stedet man fikk kjøpt bind. Men hun hadde dratt derfra med en eske globoid fordi ekspeditøren var en mann, og hun syntes det var flaut å si til ham hva hun egentlig skulle ha.
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Sandviksbukta nedenfor Langset i 1963. Hvis det egentlige Lakseberget var en fjellknaus, var det enten knausen som Drammensveien skjærer seg gjennom på bildet eller en tilsvarende knaus utenfor bildets venstre kant, der det nå er bygd bro for gang- og sykkelvei. I dag brukes betegnelsen Lakseberget om hele strekningen langs sjøen fra Sandvika til Sjøholmen.
I dag har nettstedet Lakseberget i Sandviksbukta hatt stabelavløpning, med bildet over som del av en ny menyknapp til høyre på skjermen. Det meste av innholdet har stått her i bloggen tidligere, men det har vært vanskelig å få oversikt over hele saksområdet. Det nye nettstedet er forhåpentlig mer strukturert i så måte.
På nettstedet er det også mulig å komme med egne ideer og innspill via kommentarfelt eller e-post. Det som eventuelt kommer inn, blir videresendt til administrasjonen i Bærum kommune. Lite er ennå gjort med selve reguleringen, så det burde være mulig å få gehør for gode ideer. Men ingenting om slik “idedugnad” er avtalt med kommunen, så vi vet ikke hvordan slike innspill blir behandlet.
Det er en egen menyknapp for de som er interessert i lokalhistorie. Under den står lenker til alle de lokalhistoriske innleggene her i bloggen om “kystlinjen” rundt Sandviksbukta.
Ellers er det Nilsmesse i dag, til minne om Den hellige Nikolas av Myra, julenissens fjerne opphav. Han levde fra (omtrent) 280 til 345. Nettstedet katolsk.no sier at det eneste vi vet sikkert om ham, er at han var biskop av Myra. Jeg tror vi kan regne én ting til som sikkert: Han sa ikke “ho-ho-ho” (med engelsk uttale) når han møtte barn!
(Innlegget ble påbegynt 04.12.2019 og fullført 06.12.2019)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Norges første barneombud, Målfrid Grude Flekkøy, var født 1. søndag i advent, 29. november 1936.
Målfrid Grude Flekkøy var Norges (og verdens) første barneombud. Hun var født på 1. søndag i advent i 1936, og 18 ganger i hennes levetid falt denne merkedagen på 29. november. Både som barn, som mor og som barneombud må hun ha gjort seg noen tanker om fenomenet julekalender.
Bakgrunnen for at jeg kom i tanker om dette, var rammen rundt NRKs Norge rundt for en uke siden. Da tilbrakte programleder Karoline Stangenes tiden mellom programinnslagene sammen med Aina Therese Haagensen. De skulle lage pakkekalender for sistnevntes seks år gamle sønn Carl Thomas. Her er alle “mellomspillene”:
Da jeg vokste opp, hadde julekalenderen luker med bilde bak, og det var stor skam å kikke i kalenderen før riktig dato. En gang på 1950-tallet kom den første kalenderen med sjokolader i. Etter det jeg husker, var sjokoladefigurene på størrelse med en femøring, som var datidens største mynt i omfang. Poenget med kalender var ellers åpenbart å telle ned til jul,. Da kunne en stor potet innpakket i sølvpapir med 24 fyrstikker stukket inn i den bli en fin julekalender, ifølge barnetimen for de minste. “Få en voksen til å brenne av fyrstikkene”, var alltid en viktig påminnelse. Så var det bare å trekke ut en fyrstikk hver dag, og se hvordan det ble stadig færre dager til jul.
Serinakaker var en av mine spesialiteter som barn. Jeg var svært dyktig til å lage gaffelspor på kakene før de ble satt i ovnen.
En av pakkene i Norge Rundts julekalender var å være med på julebakst. Det fikk jeg også være med på, uten at det gikk veien om noen pakkekalender. Mor blandet ingrediensene til deig for de ulike slagene: sirupssnipper, serinakaker, tyske skiver, berlinerkranser, sandkaker, kokosmakroner og smultringer. Min oppgave var å kjevle, stanse ut, rulle til kuler, dytte i former osv. Det var trivelig arbeid, og jeg syntes deigen smakte like godt som de ferdig stekte kakene.
Pakkekalender var et ukjent begrep helt til på slutten av 1980-tallet, tror jeg. Damene i sanggruppen som øver hos meg, var barn på 1960-tallet, og jeg tror ikke de fikk pakkekalender. Men deres barn fikk det, og får det visst til dels ennå. Det har liksom blitt noe som alle “skal ha”, enda et utslag av en nokså materialistisk holdning til julen. Men det er kanskje en uunngåelig side av dagens overflodssamfunn? Et innslag i NRK Dagsrevyen om barneidrett kan få en til å lure. Og jeg sliter litt med å forstå at noen lager pakkekalender for hunder.
Kunne det være en ide at barna selv ga noe, undret jeg etter å ha sett pakkekalenderutgaven av Norge rundt, og fikk svar da jeg leste Budstikka på mandag – det er faktisk noen som gjør det! Men i samme nettutgave av avisen stusset jeg over omtalen av en juletradisjon som forsvinner. Det er helt rimelig at 81 år gamle Arne Lund synes det er både strevsomt og risikabelt å klatre opp i eiendommens store grantre med julebelysning. Vel-leder Torleiv Ranheim tror mange vil savne juletreet. Var det ingen som tilbød seg å gjøre jobben for ham som har gledet nabolaget med juletre i 40 år? Det eneste Ranheim sier om det, er at flere har oppfordret Lund om å slutte å klatre til topps i juletreet fordi det kan være farlig (NB! Se oppdatering om dette under Tilbakeblikk 06.12.2019).
Kalenderprogrammet i Norge rundt ga meg også et språklig spørsmål: Heter det julekalender eller adventskalender? Språkrådet har en artikkel om dette, og sier det er valgfritt. Men kanskje avspeiles holdningen til julen i betegnelsen man velger. For meg peker julekalender, særlig i form av pakkekalender, i retning av betenkelige sider ved dagens overflodssamfunn. Adventskalender får meg i større grad til å tenke på den egentlige årsaken til at de troende feirer jul. En slik kalender kan gjerne være en gammeldags potet med fyrstikker, eller den mer moderne varianten appelsin med nellikspiker. Eller kanskje aller nyeste variant av potetkalenderen?
(Innlegget ble påbegynt 28.11.2019 og fullført 29.11.2019)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
St. Cecilia, som har sin minnedag i dag, er skytshelgen for kirkemusikken, for musikere, sangere og diktere og for instrumentmakere og orgelbyggere. Helgenberetningen om henne forteller at hun døde som martyr 22. november 230.
Ifølge Wikipedia er en rekke musikere født 22. november. Hvorvidt dette har noen sammenheng med St. Cecilias dag, er jeg i tvil om. Men det er musikere i flere sjangere fra pop til kirkemusikk. Her er noen få ord om hver av dem og et stykke musikk de står bak:
Benjamin Britten, britisk komponist og dirigent (1913 –1976)
Britten er en av Storbritannias mest kjente komponister, med verk for orkester, for kor, scenisk musikk og mye annet. Det er naturlig i dag å ta frem hans Hymn to St Cecilia. En orkesterkomposisjon som barn kan ha glede av og lære av, er The Young Person’s Guide to the orchestra.
Östen Warnerbring, svensk musiker (1934 – 2006)
Warnerbring var populær da jeg var i militæret i 1968, og var en gjenganger på svensk melodiradio som var det som ble spilt på rommet der jeg holdt til på Lahaugmoen. Glöm ej bort det finns rosor var å høre flere ganger ukentlig, men jeg har plukket ut Jag är en liten påg från Skåne.
Sverre Knudsen, norsk forfatter og musiker (1955 – )
Knudsen har spilt med The Aller Værste, Løver & Tigre og The Beste, og har gitt ut soloalbum. Det første var La det brenne, og fra det albumet har jeg valgt ut Tid.
Jim Matheos, amerikansk gitarist og låtskriver (1962 – )
Matheos er gitarist og skriver musikk i stilen progressiv metal for bandet Fates Warning. Jeg har funnet Away With Words, som er første spor på platen med samme navn.
Åge Sten Nilsen, norsk musiker (1969 – )
Nilsen er kjent fra TV-programmet Allsang på grensen, og fra 9. juli 2008 har jeg valgt ut hans versjon av The Final Countdown.
Ville Valo, finsk musiker (1976 – )
Valo er vokalist og låtskriver for det finske rockebandet HIM. Mitt valg er Ikkunaprinsessa, med en YouTube-innspilling som er tekstet på både finsk og spansk.
Ben Adams, britisk musiker (1981 – )
Adams er kjent fra bandet A1. Jeg har valgt ut den rolige låten One Beautiful Morning.
Arthur Sullivan, britisk komponist, (1900 – 1842)
Sullivan er også en av de kjente britiske komponistene. En av hans kjente sanger er Onward Christian Soldiers, som jeg synes passer til St. Cecilias dag. Jeg har valgt en fremføring der musikken spilles av en 65-noters pianorull fra tidlig 1900-tall.
Et musikkstykke som er brukt på flere samleplater for St. Cecilias dag, er Felix Mendelsohns Hear my Prayer. Sammenhengen med St. Cecilias dag skulle jeg gjerne funnet ut av, om noen av bloggens kloke lesere kan hjelpe. Jeg selv vært med på å fremføre verket, ikke på 22. november, men i mars 1995 med Bærum korverksted (der jeg var i tenorgruppen), Bærum symfoniorkester og Tore Erik Mohn som dirigent. På nettet finnes ingen innspilling fra den fremføringen, men Kiri Te Kanawa, Mormon Tabernacle Choir og Utah Symphony kan være en god erstatning.
(Innlegget ble påbegynt 19.11.2019 og fullført 19.11.2019)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
I dag er det 56 år siden Islands territorium ble utvidet mot sør. Da brøt vulkanøya Surtsey havoverflaten. Den vokste etter hvert til ca. to kvadratkilometer. Senere har den krympet noe, men er fortsatt Islands sørligste punkt. Øya er et eldorado for forskere, og har kanskje betydning for hvor Islands territorialgrense går.
Surtsey får meg til å tenke på Heimaey, den bebodde øya i Vestmannaøyene, som ligger omtrent midtveis mellom det islandske fastlandet og Surtsey. Begge mine Islandsbesøk omfattet en tur til Heimaey, som også er preget av vulkansk aktivitet. 23. januar 1973 kom et helt uventet utbrudd fra øyas vulkan Eldfell. En revne åpnet seg bare noen hundre meter fra nærmeste bolig, og lava strømmet ut. Heldigvis lå øyas fiskefartøyer stort sett i havn, og kunne brukes til å evakuere befolkningen. Fartøyene ble også brukt til å kjempe mot lavaen. Den truet med å stenge innløpet til havnen, noe som ville gjort øya utilgjengelig og dermed ubeboelig. Båtenes brannsprøyter ble brukt mot lavaen slik at den kjølnet raskere. Resultatet ble en havn som var bedre beskyttet mot havet enn tidligere.
Innseilingen til havnen på Heimaey før 1973 (t.v.) og i dag (t.h.). Området til venstre for moloen ble fylt av masse fra vulkanutbruddet. Lavaen stanset like nedenfor vanntanken på sort-/hvitt-bildet. Restene av tanken kan skimtes på Google Earths bilde til høyre. Klikk på bildene for å se dem i fullskjerm i eget vindu.
Da jeg var på Heimaey i 1981, åtte år etter utbruddet, var den stivnede lavamassen fortsatt varm når man tok på den. Men enkelte steder sto enslige planter med hvite blomster i kontrast mot den svarte steinen. I fjor var jeg der igjen, og nå hadde steinen fått et mer rødlig preg, og plantelivet var rikere. Men fortsatt snodde veien seg gjennom et måneaktig landskap med en blanding av lava og løsmasse. Det siste blir gravd ut og brukt som fyllmasse, og varmen fra lavaen utnyttes til varmtvanns- og elektrisitetsproduksjon.
46 år etter vulkanutbruddet er terrenget fortsatt som et månelandskap (t.v.). Massene etter utbruddet blir gravd ut og brukt som fyllmasse m.m. (midten). Plantelivet er sakte på vei tilbake (t. h.)
Vulkanutbruddet i 1973 har fått sitt eget museum på Heimaey. Det er bygd rundt ruinen av et bolighus som ble begravd i aske fra utbruddet, og som senere er gravd ut igjen. Da jeg var på Heimaey i 1981, ble vi vist rundt i det området som var blitt begravd av aske, og der det var anlagt en provisorisk vei som bussen kunne ta seg frem på. Det gjorde sterkt inntrykk da guiden i min buss litt stille sa: “Nå kjører vi over der huset vårt lå”.
Museet som forteller om vulkanutbruddet er bygd rundt dette huset som ble gravd ut av aske- og lavamassene.
(Innlegget ble påbegynt 14.11.2019 og fullført 14.11.2019)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
I dag feirer Tanum Seniordans 25 år. Der er jeg ikke med, noe mange danseglade damer bør være takknemlige for. Men jeg ble spurt om å fremskaffe en marsj på CD i anledning jubileet, og det var mer i min gate, for jeg har da spilt til dans, må vite.
“Broen over Kwai” var marsjen man ønsket. Den husker jeg helt tilbake fra 1957, da filmen med den tittelen kom, og alle kunne plystre marsjen som de britiske soldatene brukte i sitt krigsfangenskap. Min egen 45-plate, kjøpt en gang på 1960-tallet, var vanskelig å overføre til CD, så jeg søkte på nettet. Da fant jeg ikke bare marsjen, men en lang historie om den.
Den egentlige River Kwai March er ikke “plystremarsjen”, men høres slik ut:
Malcolm Arnold skrev den i 1957 som en kontramelodi til hovedtemaet i marsjen Colonel Bogey av Kenneth J. Alford. Med The Band of Her Majesty’s Royal Marines høres den slik ut:
Her er det, som man hører, ingen plystring. Men marsjens innledende tema er knyttet til plystring. Da må vi over til “folkesporten” golf, som også marsjens tittel er knyttet til.
Golfspillere roper “fore” for å varsle andre spillere som kan komme i veien for en flyvende golfball. For lenge siden, da golfballer var kostbare, var ropet også en kortform av “forecaddie”, og ble ropt for at caddien skulle følge med for å se hvor ballen havnet, slik at han kunne finne den igjen. I en golfklubb for militære var det et av medlemmene som ikke ropte “fore”, men i stedet plystret slik:
Dette korte, to-tonige temaet brukte så Kenneth J. Alford i sin marsj. Han het forresten Frederick Joseph Ricketts, men som militærmusiker måtte han bruke et psevdonym fordi han ikke hadde lov til å drive annen virksomhet.
Marsjen heter Colonel Bogey (Oberst Bogey). I golf er bogey en betegnelse som i dag brukes om en nokså presis prestasjon. Tidligere var betydningen noe mer uklar, men den handlet om prestasjon, og mange oppfattet det som å konkurrere mot en ukjent “Mister Bogey”. I den militære golfklubben syntes de ikke det passet seg å spille mot en “mister”. Derfor ga de Bogey en militær grad, og valgte oberst. Colonel Bogey var på plass.
Til kveldens jubileumsfeiring i Tanum Seniordans har jeg smidd sammen en korpsversjon (The Central of The Royal British Legion) av Colonel Bogie med plystringen fra filmen, slik at marsjen ble lang nok. Det medførte også å senke korpsinnspillingen med et halvt tonetrinn og øke tempoet på plystredelen litt, begge deler mulig med det gratis lydredigeringsprogrammet Audacity.
Da jeg spilte til dans, var det som medlem av storbandet på skolen der jeg var lærer. Mitt instrument var kontrabass, og mine prestasjoner var beskjedne. Til ære for kveldens jubilant kommer her min versjon av Alfords Colonel Bogie som polonese, etterfulgt av det som hører med til innledningen på et ball: en vals (Fascination med Hugo Strasser) og en swinglåt (Moten Swing med Per Borthen Swing Department).
Filmen er tllgjengelig på internett. Den er tekstet på rumensk, men det originale lydsporet er beholdt (med litt svak lyd).
(Innlegget ble påbegynt 05.05.2019 og fullført 05.05.2019)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
