I dag er det byfest i Sandvika. Den begynte i går og varer til søndag. Min postadresse er Sandvika, men jeg deltar i liten grad i festen. Det skyldes nok til en viss grad det inntrykket jeg fikk av arrangementet de første årene, da man insisterte på å kalle det Sandvika By Fest, i tre ord, “for å gjøre logoen litt mer spennende og skape identitet for byfesten” (Byfestens styreleder). Jeg spurte Språkrådet om denne skrivemåten, og i svaret sto det: “… i dette nokså fargerike tilfellet blinker varsellampene hos oss intenst.” Etter noen år ble logoen endret, men bare gradvis, etter hvert som gammelt materiell ble slitt.
Logoen til venstre – med skrivefeil – ble brukt de første årene for å gjøre den “litt mer spennende og skape identitet for byfesten”. Nå er logoen uten skrivefeil.
Tross skepsis til skrivemåten av navnet, har jeg bidratt et par ganger til byfesten. Siste gang var i 2014, da jeg hadde “omvisning” i det gamle Sandvika, en tur fra Sandvika Gjestgiveri (“Geita”) til Løkke. Før det hadde jeg foredrag i biblioteket med bilde- og musikkillustrasjoner om Oslo havn. Hvis noen synes det er rart at jeg fortalte om Oslo havn under Sandvika byfest, kan de jo ta en titt på bildet av “byfesttoget” som kjører rundt under festen. “Stolt av Sandvika” står det på siden av toget som har takskilt med “Drøbak byforening”. Bildene er fra 2014, samme tog er avbildet i årets byfestutgave av Ditt Vel, Sandvika Vels avis.
Byfesttoget med skilt for Drøbak byforening på taket og “Stolt av Sandvika” på sidene.
Sandvika fikk bystatus i 2003, etter vedtak i Bærum kommunestyre. 50 stemte for, 20 mot, og et forslag om folkeavstemning ble avvist. Det blir påstått at hovedgrunnen til ideen om bystatus var å få NSB til å la fjerntogene stoppe i Sandvika, ikke bare på Lysaker og i Asker. Om dette stemmer, vet jeg ikke, men veldig mange utredninger om den nye byen kan ikke ha foregått, for ingen vet hvor bygrensen går. Derfor er det heller ingen som vet hvor mange mennesker som bor i byen. Store norske leksikon skriver: “Sandvika utgjør sammen med Valler et delområde med tilsammen 4742 innbyggere (2005).” Med min sans for konspirasjoner tror jeg kanskje at man med hensikt har vært uklar om grensene, for se bare hva som står på Bærum kommunes nettsider om Sandvika: “Fremtidens Stor-Sandvika strekker seg fra Kjørbo i vest, til Hamang, Bjørnegård og Franzefoss i nord. Dette, sammen med Lakseberget og Kadettangen i øst og sør, vil bli nye byområder som omkranser den gamle bykjernen. I tillegg står den gamle bykjernen i Sandvika øst foran en betydelig forvandling.” Bare deler av dette er vedtatt …
Men nå er det altså byfest. Denne bloggen burde kanskje hatt en stand der, men jeg nøyer meg med å kaste glans over arrangementet ved å være tilskuer. Under oppriggingen har jeg konstatert at mens resten av verden går fra plast til naturmaterialer, har byfesten gått motsatt vei. Trebodene der utstillerne fikk leie plass, er nå erstattet av plasttelt.
(Innlegget ble påbegynt 22.08.2018 og fullført 22.08.2018)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Geir Lorentsen i Enebakk vil boikotte sauekjøtt for å legge press på sauenæringen og bondeorganisasjonene slik at de anerkjenner behov et for levedyktige bestander av rovdyr i Norge. Han er styremedlem i Miljøpartiet de grunne i Enebakk.
Det er vanskelig å tenke seg at en eneste av denne bloggens lesere vil støtte en slik boikott, selv om de mener at også rovdyr har rett til å leve. Jeg tror heller de med glede tramper takten til sangen “Sauekjøt” med E-76, et band fra Vest-Telemark med nær tilknytning til sauenæringen.
En boikott-trussel fra rovdyrfanatikere bør tilbakevises så det merkes. Jeg har derfor noen ideer, som jeg ber bloggens lesere benytte (én eller flere av dem, etter hva man har anledning til).
Kjøp sauekjøtt. Oppskrifter finnes bl. a. på nettstedet kulinarisk.no, og på MatPrat (drevet av Opplysningskontoret for egg og kjøtt) står noen mattips og mye interessant bakgrunnsstoff.
Last ned “Sauekjøt” med E-76 fra YouTube og spill den for alle du treffer,
Kontakt den/de radiostasjonene du hører på og be dem spille “Sauekjøt” med E-76.
Geir Lorentsen er både på Facebook og Twitter. Han er sikkert interessert i dine synspunkter på rovdyrpolitikken. Husk å skrive saklig.
For én gangs skyld bruker jeg oppfordringen “lik og del” – i hvert fall “del” (denne bloggen bruker ikke “likes”).
“Sauer er ålreite dyr,” sa Liv Finstad da hun skulle forsvare Rød Valgallianses landbrukspolitikk i 1983. Hun er fra Gamlebyen i Oslo, og har nok fått servert sauekjøtt i oppveksten. Mor var fra Kampen i Kristiania, og jeg tror det var fårekjøtt som ble servert hjemme hos oss. Hva som er mest norsk av sau og får kan vel diskuteres. For meg høres får dansk ut, men jeg tror neppe matretten fårikål skifter navn til sauikål med det første. Derimot har jeg sett en sauepels utstilt for salg med betegnelsen fårehud.
(Innlegget ble påbegynt 24.08.2018 og fullført 24.08.2018)
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Aftenposten 22. august 2018. Klikk på bildet for å lese artikkelen.
Når sindige rogalendinger engasjerer seg slik som Aftenposten og NRK Dagsrevyen fortalte om onsdag denne uken, bør politikerne lytte. Gjør de ikke det, har jeg en ide om hva som kan gjøres for å fjerne bompenge-uvesenet.
Ideen tar utgangspunkt i hva motorsyklistene visstnok gjorde da de måtte begynne å betale i bompengeringen rundt Oslo, etter først å ha passert gratis. Dette var i “gamle dager”, da man betalte ved å kaste mynt ned i en kurv eller ved å “betale i luken”. MC-førerne betalte, men det tok sin tid når hver av dem måtte stanse, ta av seg hjelmen og finne frem penger i sykkelvesken – og køen bak dem vokste. Etter kort tid kjørte motorsykler igjen gratis gjennom bommen.
Min ide for dagens aksjonister er å fjerne eventuell betalingsbrikke og deretter la være å betale. Ifølge NRKs reportasje er 70 prosent av bilistene rundt Stavanger imot nye bomstasjoner. Hvis alle disse lar være å betale, får hver av dem først et krav i posten om etterbetaling. Neste trinn er trusel om inkasso. Når kravet fortsatt ikke blir betalt, blir det inkassosak, og med inkassosak mot 70 prosent av bilistene i Stavangerområdet vil systemet bryte sammen. Da er man i forhandlingsposisjon. Med det engasjementet jeg så i NRK-reportasjen, tror jeg kanskje en slik betalingsboikott kan gjennomføres i Rogaland.
Ideen er allerede tatt i bruk av fylkespolitikerne i Finnmark. Stortinget har vedtatt at Troms og Finnmark skal slås sammen til ett fylke, men Finnmarkspolitikerne vil ikke, og boikotter møter om saken. Det åpner nye muligheter for oss vanlige folk, slik Ingelin M. Hoff Hansen skriver i Aftenposten:
(Innlegget ble påbegynt 23.08.2018 og fullført 23.08.2018)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Joda, det er fire skuter, hvis vi med “norske polarskuter” mener skip som er bygd i Norge for nordmenn, og som er blitt verdenskjent i forbindelse med ekspedisjoner til polarstrøkene. Restene av MAUD kom “hjem” til Asker og var på signingsferd i Indre Oslofjord sist helg, og det satte i gang disse tankene om polarskuter.
Den eldste av de norske polarskutene er GJØA. Hun ble bygd i Rosendal i Hardanger av Knut Johannesson Skaala i 1872, og seilte som frakteskute og fangstskute før Roald Amundsen kjøpte henne i 1901. Med seks mann seilte han 1903-1906 som den første gjennom hele Nordvestpassasjen. Etterpå ble skuta satt på land i Golden Gate Park i San Francisco, der den etter hvert forfalt og ble restaurert to ganger før den den i 1972 ble hentet hjem til Norge, plassert på Bygdøynes og restaurert for tredje gang. Der sto hun utendørs til 2013, da et vernebygg ble reist og skuta ble restaurert igjen. GJØA ble omtalt her i bloggen i fjor, på hundreårsdagen for avreisen mot Nordvestpassasjen fra Kristiania.
FRAM
Fram innefrosset i Polhavet
FRAM ble konstruert av Colin Archer etter bestilling fra Frithjof Nansen. Hun ble sjøsatt i Larvik i 1892, og var spesialbygd for polarekspedisjoner, med en skrogform som gjorde at skuta ble klemt oppover hvis isen skrudde til fra alle kanter, og med ror og propell som kunne heises opp slik at man unngikk skader p.g.a. is. FRAM ble brukt til tre ekspedisjoner. Frithjof Nansen lot skuta fryse fast i isen nord for Sibir, og mente den ville drive med isen over Nordpolen. Det stemte nesten (forsøket på å nå Nordpolen er en annen historie), og skuta kom ut i åpent farvann ved Svalbard etter tre år. Otto Sverdrup var den neste som brukte FRAM som ekspedisjonsskip. I 1898 dro han til de arktiske øyene nord for Canada, og i løpet av fire år ble ca. 150.000 km² kartlagt. Roald Amundsen fikk lov av Nansen til å bruke FRAM til en ekspedisjon som skulle gå til Nordpolen. Av forskjellige grunner ble målet endret til Sydpolen, derfor gikk FRAMs tredje og siste ekspedisjon med FRAM til Antarktis. Etter at polpunktet var nådd i 1911, seilte skuta til Sør-Amerika, og ble liggende først i Buenos Aires, senere ved Panamakanalen, før hun i 1914 kom til Horten. Der ble hun liggende, og ble etter hvert nokså medtatt. I 1929 ble FRAM restaurert, og i 1935 ble Frammuseet påbegynt, der skuta nå er hovedattraksjonen.
MAUD
MAUD etter sjøsettingen i Vollen
Roald Amundsen trengte en polarskute, og bestilte MAUD hos Christian Jensen i Vollen i Asker. Konstruksjonstypen var den samme som for FRAM, spesialbygd for å fryse fast i skruisen. Skuta ble sjøsatt i 1917, og ble brukt av Amundsen i et nytt forsøk på å nå Nordpolen ved å la skuta fryse fast i drivisen. Det førte ikke frem, og etter flere overvintringer ga Amundsen opp. Da han gikk konkurs p.g.a. store kostnader til ekspedisjonen, ble MAUD solgt til Hudson Bay Company, som brukte henne som fraktefartøy. Senere ble hun lagt i Cambridge Bay, der hun ble brukt som varelager og radiostasjon. Til slutt var skuta bare et vrak, men holdt seg godt p.g.a. gode materialer og gode bevaringsforhold i det kalde vannet. I 2016 ble skroget hevet, og sist helg kom MAUD på en slepelekter tilbake til Vollen i Asker, der skuta ble bygd. Det er visstnok meningen at vraket skal stilles ut som det er, liggende på en flåte ute i Maudbukta i Vollen.
ENDURANCE
ENDURANCE (ex POLARIS) i skruisen i Weddelhavet
Sandefjordsmannen Lars Christensen og belgieren Adrien de Gerlache fikk bygd en skute som ble sjøsatt ved Framnæs Mekaniske Værksted i 1912. Den fikk navnet POLARIS, var konstruert for å tåle lett drivis, og skulle brukes til å frakte turister til Arktis for å jakte på isbjørn. Men økonomien sviktet, og skuta ble solgt til briten Ernest Shackleton, som døpte den om til ENDURANCE. Han brukte skipet til en ekspedisjon der målet var å krysse Antarktis. Men skipet ble skrudd ned av isen i Weddelhavet i 1915, og mannskapet på 28 kom seg ved hjelp av livbåtene til den ubebodde Elefantøya. Ekspedisjonen ble berømt fordi Shackleton og fem andre klarte å seile til Sør-Georgia (1.300 km unna) og deretter, etter flere forsøk, klarte å redde resten av mannskapet på Elefantøya. Hist.
.
.
.
“MAUD hjem til Asker” 1990-2018
Historien om hvordan MAUD kom tilbake til Norge, er mer enn de siste få årenes historie om heving og transport over Atlanterhavet. Første del av historien begynte i 1990 og strekker seg over tre år. Den kan man følge gjennom 17 klipp fra Budstikka, med gryende interesse for det halvveis glemte polarskipet, ville ideer om hva det kunne brukes til når det kom “hjem” og personkonflikter.
“La oss bringe Maud hjem til Asker” var tittelen på Budstikkas lederartikkel 21. november 1990, for snart 28 år siden. Da hadde Hans Vrålstad dykket på vraket av Roald Amundsens polarskip, som lå halvveis sunket i Cambridge Bay nord i Canada. Skipet var i overraskende god stand, fortalte Vrålstad, og burde være mulig å heve. “En nasjonal oppgave som både kan og bør løses,” sa han til avisen.
Fire måneder senere var Budstikkas overskrift: “Maud skal være klar til OL”. Da hadde Askers kultursjef, Alex Roald, fanget ideen. Han mente at man ved hjelp av sponsorer burde kunne skaffe de 8-9 millionene som trengtes for å heve MAUD og transportere vraket hjem, halvparten av beløpet var allerede sikret. Hans ide var å restaurere skuta og sette den i drift på Oslofjorden, f.eks. mellom byggestedet Vollen og Roald Amundsens hjem Svartskog i Bunnefjorden. Dykkeren Hans Vrålstad var uenig i det siste, og skrev om det i Budstikka.
Her oppstår et sidespor i Maud-saken. Kultursjef Roald satte nok liten pris på Vrålstads avisinnlegg, for han anklaget Vrålstad for å ha stjålet fra vraket av MAUD (Vrålstad hadde tatt med seg et gorojern han fant ombord). Anklagen ble først kjent etter et halvt år, da Vrålstad offentliggjorde brevet han hadde fått fra kultursjef Roald og krevde en unnskyldning. Roald svarte at han ikke ville ha noe med “denne Vrålstad” å gjøre. Men etter et par runder i Askers kommunale system beklaget han sine uttalelser. Striden ble på en måte avrundet i et debattmøte på Sjøfartsmuseet, der også skips- og museumsfaglige folk deltok.
Etter hvert kom det for en dag at man ikke uten videre kunne hente MAUD hjem fra Canada. Vraket var registrert av kanadiske myndigheter som et kulturminne der det lå, og det var ikke sikkert det ville bli frigitt. Og så var det selvsagt kostnadene. Saken forsvant etter hvert, og hadde et siste sprell med et oppslag i Budstikka 1. april 1993 (merk datoen!) med overskriften “Polarskuta Maud til Tromsø?”. Da hadde Alex Roald sluttet som kultursjef i Asker og slått seg ned som skomaker på Lillehammer.
.
.
.
.
Hva er det med Norge og polarskip?
Den første norske polarekspedisjonen var FRAMs drift over Polhavet 1893-96. Parallelt med dette foregikk en hard politisk strid med Sverige om et eget norsk konsulatvesen. Dette var saken som til slutt utløste unionsoppløsningen i 1905. Året etter unionsoppløsningen kom GJØA til San Francisco som det første skipet som hadde seilt gjennom Nordvestpassasjen. De politiske begivenhetene i 1895 og 1905 førte til økt nasjonalisme i Norge, og jeg tror de to polarekspedisjonene må ses også i den sammenhengen. Den nye nasjonen trengte noe den kunne vise frem i internasjonal sammenheng. Når Roald Amundsen senere var førstemann til Sydpolen, faktisk i et slags kappløp med Robert Scott, var det nok en bragd å vise til.
Én sak er å være stolt over store bragder, noe helt annet er å ta vare på “verktøyet” som ble brukt. FRAM var markspist og nesten vrak, men ble restaurert i 1929 og fikk sitt museum i 1935. GJØA ble tatt vare på av stolte norsk-amerikanere da seilasen gjennom Nordvestpassasjen var fullført, men forfalt etter hvert, og fikk sin fjerde restaurering da vernebygget på Bygdøynes kom opp i 2013. MAUD har nesten vært en hemmelighet, kanskje fordi Roald Amundsen mistet skipet p.g.a. konkurs. Og ENDURANCE ligger i småbiter på bunnen av Weddelhavet, og har vel ingen norsk interesse fordi det var briten Shackleton som gjorde skuta kjent.
Men nå er alle de tre helnorske skutene hjemme i gamlelandet. To av dem er i hus på Bygdøynes. Der kan man gå om bord, men hva går man om bord i? Både FRAM og GJØA er restaurert, og særlig den siste er mer en kulisse enn en restaurert original. Kanskje er MAUD, slik skuta nå ligger på en lekter, det mest ekte vitnesbyrdet om en tid da ekspedisjoner i polare strøk var med på å bygge nasjonen.
(Innlegget ble påbegynt 22.08.2018 og fullført 22.08.2018)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
AF1 – Eplehøstedagen 2018: Årets epleinnhøsting her på bruket er berammet til lørdag 8. september. Det er en uke tidligere enn opprinnelig planlagt, noe som var nødvendig fordi eplene allerede har begynt å bli modne. Det er ikke så rart når temperaturen har vært mellom 20 og 30 varmegrader over et par måneder. Det er mye epler i år, men de er ikke så store – de har nok fått litt lite vann. Det er åpen hage for alle som vil plukke.
oooOOOooo
AF2 – Innholdstom annonse: Annonsen til høyre sto i Aftenposten sist onsdag. Firmaet som har betalt for denne helsiden, må ha usedvanlig god råd. Det står nemlig ingenting om hva som selges. Men det selges til halv pris.
.
.
oooOOOooo
Fra Aftenposten 24. august 1918.
AF3 – 1918-annonse 1: En annonse i Aftenposten for 100 år siden forteller om ting som har forandret seg. På den tiden var det sikkert en god forretningside å starte Støvsugnings-Buerauet. Hvem kunne ane at støvsugeren skulle bli vanlig i alle hjem? Men det lyder unektelig fristende å ringe for å få øvede folk til å utføre grundig støvugning.
oooOOOooo
Aftenposten 24. august 1918
AF4 – 1918-annonse 2: For 100 år siden var det mulig å spise middag i Jacob Aalls gate 4, 2. etasje, ifølge en annonse i Aftenposten. Det var nok en annen bygning enn den som står der nå, og prisene var kr 2,20 og kr 2,50. Av annonsen fremgår ikke tydelig om “dame” og “herre” var rettene som ble servert, altså om personene ble spist, eller om de ble bespist.
oooOOOooo
AF5 – Dyrefôr før og nå: Tørkesommeren har vært en katastrofe for landbruket. Utenriksminister Ine Eriksen Søreide har takket for hjelp fra Island, der jeg med egne øyne kunne se at de hadde fôr i store mengder. For hundre år siden var det bedre forhold her til lands, da ble høyet solgt “kun i hele vognlaster”.
(Innlegget ble påbegynt 24.08.2018 og fullført 24.08.2018)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Russetiden er i gang (17.08.2018)
Som en oppsummering av alle innslagene om russebråk i Hellas intervjuet NRK Dagsrevyen tre jenter som er russ til våren og psykolog Willy Pedersen.
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Hardangerbrua og monstermastene
Fem år sidan bruopninga, hovudsamband over Haukelifjell krev ny bru lenger ute i fjorden. Striden om luft- eller sjøkabel frå Sima til Samnanger.
Russetiden er i gang
Russens feiring/herjing i Hellas, reksjoner på det. Bildereportasjen “Russen slår ut håret i 1958”.
Turist på Island
Rundreise på kartet. Turistene i flertall på årsbasis. Et nesten forståelig språk. Mye vær. Enkelt for bilister. Selvbetjent overnatting. Høyt prisnivå. Verdens nest vakreste nasjonalsang.
Alternative fakta uke 33
Ny Dagbladet-logo ¤ Slitent termometer ¤ Vannforbruk ¤ Tvilsom grillmat ¤ Matfestival
Tilbakeblikk 17.08.2018
28 prosent uten tillit til barnevernet – med god grunn (30.03.2018) ¤ SPEKTER-festivalen hører hjemme på Kalvøya (01.07.2017)
I dag er det fem år sidan Hardangerbrua vart opna, og Austlandet på eit vis vart landfast. Då var eg til stades og kasta glans over den store festen som Satans vegvesen heldt då samferdsleminister Liv Signe Navarsete skar over snora og slepte trafikken laus.
I samband med den nye brua meinte fleire at det neste måtte bli tunnel under Hardangervidda, slik at austlendingane endå enklare kunne koma seg til Voss og Bergen med bil. Det skremde nok Satans Vegvesen, for knappe to år etter at Hardangerbrua sto ferdig, gjekk etaten inn for at Haukelifjell skulle vere det eine av to hovudsamband mellom vest og aust. Då må ein til med ny bru, for Hardangerbrua ligg ikkje i traseen for det nye hovudsambandet.
Det var lite diskusjon om denne gigantbrua over Hardangerfjorden. Men tre år før bruopninga sto striden om monstermastane. Då var eg òg på Vestlandstur for å finne ut kva slekta i vest meinte om dette tiltaket. Statkraft ville byggje nytt luftspenn frå Sima-kraftverket til Samnanger for å betre kraftforsyninga til området nord for Hardangerfjorden. Hardangeraksjonen ville leggje sjøkabel. Eg fann inga sterke meiningar om nokre av alternativa hos dei slektningane eg spurde. Etter ein omkamp i Stortinget vart luftspenn vedteke. Protestantane prøvde å stoppe arbeidet med sivile ulydnadsaksjonar. Men luftspennet var ferdig i 2014. Harald Stanghelle i Aftenposten gjorde seg nokre tankar om “aksjonsdemokratiet” to år seinare.
(Innlegget ble påbegynt 16.08.2018 og fullført 17.08.2018)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
8. juni avsluttet jeg denne bloggens dekning av årets russ, og skrev: “Jeg har allerede begynt forberedelsene til neste år, og kommer tilbake til det.” I denne sammenhengen kom “neste år” raskere enn jeg hadde trodd. Russen 2019 begynte sin feiring i Hellas i juli 2018, og for å markere hvilken kultur de er blitt tilført i løpet av 13 års skolegang, skjedde det bl. a. med slåsskamper.
En 16-åring, som altså begynner på videregående skole nå, sier i et intervju med Budstikka at “det blir nok russebuss”. Etter min oppfatning må noe være gått helt over styr når feiringen av fullført utdannelse er det som står i hodet på en som skal begynne på de siste tre årene.
Debatt om russefeiringen er ikke noe nytt. Det nye er at debatten kommer før skoleåret har startet. To lektorer mener skolen og foreldrene bør ta ansvar, og en rektor påpeker at russetiden har endret seg og nå er gjennom-kommersialisert. En politiker vil flytte russetiden til etter eksamen, og får støtte for det.
PR-sjefen for 2018-russen beskriver den innledende russefeiringen i Hellas i et intervju i Dagsavisen (jeg går ut fra at han er ordrett sitert): “På dagen er man på utendørs poolklubb med musikk og hele pakka eller på hotellet. Man kødder og koser seg. Når klokka nærmer seg sju, dra man hjem, skifter, chiller og vorser. Så er det klubb til klokka fire på morgenen. Så opp igjen neste dag og på’n igjen.” Dette er et tankekors for en innsender i Aftenposten, som sammenlikner russsens sydenfeiring med utenlandsk ungdom som kommer til Norge for å plukke jordbær og tjene til livets opphold.
I et intervju i NRK Dagsrevyen ga politiførstebetjent Johan Benitez klart uttrykk for politiets syn på russefeieringen. Han sa omtrent dette: “Jeg vil at vi skal ha en samfunnsdebatt knyttet til russetiden. Det handler om at det er et brytningspunkt her mellom det å ha en fest og feire noe, kontra den produksjonen av lidelse som vi ser nå. Med det mener jeg straffesaker som gjelder seksuallovbrudd, narkotika, festing og ordensforstyrrelser – alt knyttet opp mot russetiden, som nå begynner det første året på videregående.”
Utgangspunktet mitt for å følge russen var at de forstyrret nattesøvnen min. Etter hvert har jeg skjønt at dette dreier seg om noe mer, og kommer nok tilbake til saken. For de som synes reportasjene om 2019-russens allerede påbegynte feiring er for begredelig å følge med på, kan jeg tilby en bildereportasje av NTB/Scanpix fra russetiden for 60 år siden. Da gikk utenlandsturen til København, og den var siste sprell i russefeiringen, som begynte 17. mai om morgenen. Og eksamen var i begynnelsen av mai.
Russepresident i 1958, Per Musæus, og nykåret russeprinsesse Nina Svendsen. Klikk på bildet for å se NTB-Scanpix’ bildereportasje fra russefeiringenn 1958.
(Innlegget ble påbegynt 14.08.2018 og fullført 16.08.2018)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Island er et land jeg har hatt lyst til lå reise tilbake til. Jeg var der i 1981 i forbindelse med en nordisk konferanse for tidligere speidere, og fikk oppleve “The Golden Circle” (området man kan nå på dagsturer fra Reykjavik) og Heimaey (den bebodde øya på Vestmannaøyene). Turistattraksjonene er de samme i 2018, men infrastrukturen er en helt annen.
På kartet nedenfor står reiseruten for vår åtte dagers tur (klikk på kartet for å åpne det i fullskjermversjon i eget vindu – alle lenker fra kartet åpner også i egne vinduer). Under kartet har jeg gjort meg noen tanker om det å besøke Island som turist.
Klikk på kartet for å åpne det i fullskjermversjon i nytt vindu.
Det bor ca. 330.000 mennesker på Island. 200.000 av dem bor i Reykjavik og noen titusener i byer som Akureryri og Egilsstaðir. Mellom disse byene er det svært spredtbygd, dels ubebygd. Et årlig antall turister på mer enn to millioner er derfor så merkbart at islendingene selv er bekymret. Vi signerte “The Icelandic Pledge“, og følte som nordmenn at vi mer var familie på besøk enn vi var turister. Men reiser man Island rundt i august med leiebil, er man turist, og må finne seg i å gå i flokk på severdighetene.
Islandsk språk er spennende for en norsk språknerd. Jeg kunne forstå litt av skilt o.l., og fant snart ut at ö er en å, mens æ er en ø. Men å forstå det som ble sagt, var bortimot umulig. Mitt reisefølge fra Vest-Telemark forsto mer, men måtte også stort sett ty til engelsk. Nye fenomener krever nye ord, og islandsk har lagd disse med sitt opprinnelige ordforråd i stedet for å innføre fremmedord, en “rebus” som ikke alltid er så lett å løse (billett heter farmið, og det er lett å forstå når man har fasiten, ellers …). Eldre islendinger (fra femti og oppover?) har hatt dansk som første fremmedspråk på skolen, mens det nå er engelsk, som de yngre foretrekker. Og i turistsesongen er det kanskje like greit, for svært mange av de vi kom i kontakt med på overnattingssteder, restauranter o.l. var utlendinger. Av de fire vi var i kontakt med da vi spiste middag ved Geysir, var bare én islandsk, og hun ville helst snakke engelsk. Men det var hennes islandsk som hjalp oss til å forstå hva slags fisk vi hadde bestilt – steinbit er et islandsk ord man kan forstå.
Man reiser ikke til Island for å sole seg og bli brun, og det gjelder kanskje særlig i år. Før vi reiste, sto det i norske aviser at det hadde vært den våteste sommeren på Island siden 1914. Nyheten bar nok preg av at 2/3 av islendingene bor i Reykjavikområdet, for ellers i landet var de ganske fornøyd med sommerværet. Temperaturen var på 15-20 grader, og vi hadde bare én dag med skikkelig regnvær. Men det blåste – sterk kuling i kastene da vi var ved Gullfoss.
Da jeg var på Island i 1981, leide vi bil én dag. Den var rød, men etter en dags kjøring i området rundt Reykjavik var den blitt brun av skitt og søle fra grusveiene. Nå er de fleste veiene asfaltert, og vi opplevde bare 10-20 km med skikkelig dårlig vei av de litt over 2000 km vi kjørte. Det er vanlig landevei med ett felt i hver retning, men de fleste broene fra gamle dager er beholdt, og varselskiltet Einbreið bru dukker opp med jevne mellomrom. Trafikken er ikke større enn at vi stort sett følte at vi hadde veien for oss selv. Vi hadde leid en liten firehjulstrekker (Suzuki Jimny), men kunne klart oss med en vanlig personbil. Hadde vi hatt tid til flere avstikkere fra hovedveien rundt øya, ville det nok vært en fordel med en større firehjulstrekker, men det koster tilsvarende mer.
Vi overnattet i det som tilsvarer britisk Bed and Breakfrest (men uten frokost), og hadde bestilt alt på forhånd, slik at vi ikke behøvde å bruke tid på å finne et sted å tilbringe natten. Overnattingsstedene i Reykjavik og Egilsstaðir var bolighus som var gjort om til B&B, og med automatisert mottak (dørlås med kode m.m.) slik at vertskapet ikke trengte å være til stede når vi kom. Alle stedene hadde et lite felleskjøkken med kaffe, te og ymse frokostblandinger. Der kunne vi lage frokost med den maten vi kjøpte straks etter at vi dro fra Keflavik, og det ene stedet lagde vi også middag.
100 islandske kroner er verdt omtrent ni norske, men Island er ikke noe lavkostland. Da vi kom til Keflavik var vi innom den avgiftsfri butikken for eventuelt å kjøpe med oss noe til reisen, men der var prisene omtrent som på Vinmonopolet her hjemme. Det islandske monopolet heter Vínbúðin, og dit må man også for å kjøpe øl. I dagligvarebutikker selges “pilsner”, men det er lettøl.
Vår islandsreise varte i åtte dager pluss reisen til og fra, som var den tiden vi på planleggings- og bestillingstidspunktet hadde til disposisjon. Med noen dager til kunne vi gjort flere stopp og gått grundigere til verks, og mindre enn åtte dager ville blitt travelt. Til flyeisen til og fra Keflavik valgte vi SAS, som landet lørdag morgen og returnerte neste lørdag ettermiddag.
Island har verdens nest vakreste nasjonalsang. Hør den og les teksten samtidig, og oppdag at islandsk i dette tempoet er til å forstå.
(Innlegget ble påbegynt 14.08.2018 og fullført 16.08.2018)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
AF2 – Innholdstom annonse: Annonsen til høyre sto i Aftenposten sist onsdag. Firmaet som har betalt for denne helsiden, må ha usedvanlig god råd. Det står nemlig ingenting om hva som selges. Men det selges til halv pris.
AF5 – Dyrefôr før og nå: Tørkesommeren har vært en katastrofe for landbruket. Utenriksminister Ine Eriksen Søreide har takket for hjelp fra Island, der jeg med egne øyne kunne se at de hadde fôr i store mengder. For hundre år siden var det bedre forhold her til lands, da ble høyet solgt “kun i hele vognlaster”.
