Kategoriarkiv: Politikk

Listhaug, Facebook og politisk debatt

23. mars 2018 Torgeir Oma

Sylvi Listhaug vet åpenbart hvilke knapper hun skal trykke på for å få mediene til å omtale henne (se også Listhaug i vinden her i bloggen i fjor). De siste par ukene har hennes innlegg på Facebook om Arbeiderpartiet og fremmedkrigere sysselsatt politikere og pressefolk i timesvis daglig. Innlegget er ett av flere eksempler på en måte å debattere på som ikke kaster nytt lys over en sak, men heller setter motstanderen i dårlig lys. Jeg kommenterte det her i bloggen for en uke siden (Hva med en mer nøktern debatt).

Sylvi Listhaugs innlegg på Facebook for to uker siden.

Men Listhaug har selv vært utsatt for det samme på Facebook. Noen husker kanskje Kristoffer Joners “spontane” utspill i november 2016 (innlegget viste seg å være skrevet av et reklamebyrå) etter et Facebook-innlegg fra Listhaug om norsk asylpolitikk. Her i bloggen var jeg kritisk til Joners utspill og til Listhaugs svar (Listhaug, Joner og Ulstein – tre av samme ulla?). De som ikke husker saken, kan lese et referat med en viss slagside i Rogalands Avis.

Fra Senterpartiets video om ulv. Klikk for å se hele videoen.

Senterpartiet la ut en video på Facebook om ulv. Det er ett av de (få) områdene hvor partiet har fornuftige synspunkter. Men argumentasjonen er vel neppe innenfor saklighetens kriterier.

Men utgangspunktet var altså et innlegg knyttet til regjeringens forslag om at fremmedkrigere med dobbelt statsborgerskap skulle kunne miste sitt norske statsborgerskap ved administrativt vedtak, altså uten domstolsbehandling. Dette ble nedstemt av et flertall i Stortinget, noe som for meg først virket som en riktig beslutning. Men så leste jeg et debattinnlegg i Aftenposten av pensjonert høyesterettsadvokat Sverre Thune. Han skriver at et administrativt vedtak ville kunne innklages for domstolen, og at regjeringens forslag ville gitt en rimelig og rasjonell saksbehandling. Hvorvidt dette var oppe i debatten, har jeg ikke funnet ut. Mediene var opptatt av Listhaugs Facebook-innlegg.

Uten hensyn til opphavsretten har jeg gjengitt Listhaugs opprinnelige innlegg ovenfor. Innlegget og reaksjonene på det var tema for Politisk kvarter på NRK onsdag denne uken. Der presiserte

Jon Helgheim (FrP) at innlegget var knyttet til en konkret politisk sak, og at det ikke var ment som et generelt utsagn om Arbeiderpartiet. Leser man hele innlegget hennes (slik mine kloke lesere selvsagt har gjort), ikke bare billeddelen, er dette helt tydelig. Programleder Lilla Sølhusvik i Politisk kvarter høres mot slutten av samtalen ut til bare å ha lest billeddelen, mens Snorre Valen ikke er interessert i å høre oppklaringer.

I første utgave av denne bloggen var jeg bekymret for debattklimaet frem mot stortingsvalget 2017 (Hvordan blir den norske valgdebatten?). Jeg skrev bl.a. “Det lover ikke godt om man skal dømme ut fra nylige debattinnlegg fra Høyre og Arbeiderpartiet i Dagsavisen. Overskriftene er Aps lærerbløff og Nye skoleløgner fra Høyre. De som velger å karakterisere motpartens synspunkter slik, sitter i ledende politiske posisjoner.” Dessverre har nok dette innlegget blitt lest av få (om noen) politikere, og resultatet ser vi…

(Innlegget ble påbegynt 20.03.2018 og fullført 22.03.2018)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Politikk

Tillit til politikere

9. mars 2018 Torgeir Oma

Siden begynnelsen av desember har en håndfull politikere vært i vinden av samme årsak: påstander om at de har brutt “tillitskontrakten” med velgerne. De sakene jeg husker i farten er (“syndernes” etternavn i alfabetisk rekkefølge):

Politikere som blir kritisert for brudd på “tillitskontrakten” med velgerne.

¤ Trond Giske
___viste “upassende oppførsel” overfor yngre, ___kvinnelige partikolleger gjennom flere år
¤ Trine Skei Grande
___hadde sex med en 17-åring under et bryllup for ti år ___siden – hun var 38
¤ Ulf Leirstein
___sendte pronografiske bilder til mindreårige ___partimedlemmer for noen år siden
¤ Kristian Tonning Riise
___viste “upassende oppførsel” overfor kvinnelige ___medlemmer av Unge Høyre
¤ Inga Marte Thorkildsen
___brudd på taushetsplikten i en barnevernsak
¤ Olemic Thommesen
___manglende økonomisk kontroll med byggesak på Stortinget

Olemic Thommesen er en sak for seg. Det er ingen tvil om at byggeprosjektet har kommet ut av kontroll når det gjelder kostnader. Men dette har pågått siden 2011, og omfatter følgelig stortingene valgt i 2009, 2013 og 2017 med tilhørende presidenter (Dag Terje Andersen til 2013, Olemic Thommesen senere). Og alle vedtak er gjort av hele presidentskapet, ikke bare av stortingspresidenten. Så hvorfor denne voldsomme kritikken mot Thommesen?

Fire av de øvrige sakene dreier seg ikke om politikk, men om vanlig folkeskikk. To ting overrasker meg. Det ene er at damer som ellers virker svært oppegående, har funnet seg i slik oppførsel uten å si fra der og da. Men det jeg synes er er mest overraskende, og nokså nedslående. er at “upassende oppførsel” som nå sies å ha vært kjent lenge, er blitt glattet over og ikke har hatt noen innvirkning på valg til fremtredende tillitsverv.

Sett med mitt sære skråblikk er det bare “Thorkildsen-saken” som rokker ved min tillit. Da jeg første gang leste om den, var nyheten at Inga Marte Thorkildsen (Oslobyråd for eldre, helse og sosiale tjenester) hadde brukt sin byrådsavdeling til å fremskaffe taushetsbelagte opplysninger som grunnlag for debattinnlegg i pressen. Da mente jeg å huske at hun var blitt kritisert for noe tilsvarende tidligere, og fikk det bekreftet i Aftenpostens lederartikkel om saken. Når hun nå for tredje gang blir kritisert for å ha misbrukt sin politiske makt i saker innenfor sitt eget ansvarsområde, er det for meg et klart tegn på at hun ikke bør få den tilliten politiske verv krever.

(Innlegget ble påbegynt 07.03.2018 og fullført 07.03.2018)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

Politikk

Professor med interessante iakttakelser

2. mars 2018 Torgeir Oma

Professor Terje Tvedts bok Det internasjonale gjennombruddet ble flyktig omtalt her i bloggen i januar (Plaget av xenofobi?). Det er en bok jeg fortsatt bare kjenner av omtale, men siden det jeg har hørt om boken, er fra forfatteren selv, tar jeg sjansen på en grundigere presentasjon. I Verdibørsen ga Terje Tvedt en kort presentasjon av en av bokens konklusjoner (en del muntlige “jo”, “da” o.l er utelatt i teksten nedenfor):

___Åse Cathrine Myrtveit: Du har gått gjennom samtlige ___stortingsmeldinger og offentlige utredninger om innvandring ___og integrering som ble_publisert fra 1974 og frem til 2015, og ___etter å ha lest alle disse så har du en konklusjon?
Terje Tvedt: Det som slo meg var at veldig tidlig bestemte den norske staten seg for å endre hva jeg kaller statens statsbyggingsideologi. “Det nasjonale gjennombruddet” (jeg kaller boken for Det internasjonale gjennombruddet, for å sammenlikne med det nasjonale gjennombruddet på 1800-tallet) var en periode som sto i nasjonalstatsbyggingens tegn. Man visste hva som var målet, man visste hva som var kulturen osv. – man skapte da forestillingen om det norske. Og det var rundt det denne staten ble utviklet og etablert. Den nye multikulturelle staten, som statsledelsen gikk inn for allerede på 1970-tallet, gjennom hele 80- og 90-tallet og på 2000-tallet, hadde en helt annen statsbyggingsideologi. Ideen var nettopp at staten ikke skulle bygge på nasjonale verdier, at den ikke skulle bygge på norske verdier fordi normen var en helt ny type samfunnssystem, nemlig det multikulturelle. Og det forutsatte at man ikke hadde en bestemt verdi, eller en bestemt kulturs verdi, som dominerende eller som noe som kunne plasseres hierarkisk over de andre. Det er etter min mening det mest slående, for det er et overraskende funn. Jeg tror de fleste som leser disse stortingsmeldingene vil bli slått av hvor konsistent og enhetlig denne argumentasjonen var – uavhengig av regjering – opp gjennom alle disse tiårene.

___ÅCM: Så meldingene du har lest, opererer ikke med norsk ___kultur?
TT: Nei.

14. februar var Terje Tvedt gjest i NRKs Torp. Det har kommet reaksjoner på Ole Torp og hans intervju, noe det kan til dels kan være grunn til, synes jeg. For i løpet av det halvtime lange programmet – et “aktuelt og dyptpløyende intervjuprogram” ifølge NRK selv – blir det mye snakk om forhold rundt boken og Terje Tvedt. Men Tvedt får presentert bokens hovedkonklusjon, og han får presisert forskjellen på bokens beskrivelse av hva som har skjedd og meninger om hva som burde ha skjedd. I utdraget nedenfor har jeg tatt ut noen sidebemerkninger (markert med – – -):

Terje Tvedt: Den andre prosessen som skjedde i løpet av disse tiårene var at Norge, fra å være et av de mest homogene landene i verden, i løpet av noen få tiår ble et av de mest heterogene landene i Europa. Og husk på at Norge, bare i perioden fra 1995 til 2017, økte befolkningen tre ganger så mye som Danmark i forhold til befolkningens størrelse, dobbelt så mye som Sverige. – – – Alle som er opptatt av historie, vil se at dette er en dramatisk endring, som en historiker som prøver å forstå samtiden, ikke kan se bort fra. Og det er en form for virkelighet som mange ikke har villet se, – – – men det er en del av realiteten, som man må forholde seg til.

___Ole Torp: Er det en elite her i landet som bevisst forsøker å ___omskape Norge?
TT: Nei, – – – er det noe denne boka gjør, er det nettopp å ikke lete etter en diabolsk plan et eller annet sted. – – – Den er kun opptatt av: Hva har regjeringen sagt, hva har ledende politikere sagt – og så prøver den å rekonstruere hva som har vært norsk politikk overfor disse endringene. Og det er der boken stiller en del spørsmål ved i hvilken grad det politiske Norge har forstått rekkevidden av hva som har skjedd.

___OT: Og svaret på det er nei?
TT: Svaret på det er så klart nei. Dels fordi man ikke har skjønt rekkevidden. (Flere grunner kom ikke, for Torp stilte et nytt spørsmål før Tvedt var ferdig med svaret).

___OT: Noen vil mene at du med dette bærer ved til det ___fremmedfiendtlige bålet som vi ser i Norge?
TT: Et av de store problemene i Norge ved avslutningen av det internasjonale gjennombruddet – – – er at man har fått en veldig polarisert debatt, hvor det tilsynelatende er bare to mulige standpunkter. Det ene er fremmedfiendtlig, nasjonalsjåvinistisk, islamofobisk. På den andre siden er de som fremstiller det som om de nærmest er tilhengere av en slags fri innvandring. Men det er jo et stort rom mellom de to ytterpunktene. Dette mellomrommet prøver jeg å fylle ved å foreta en historisk, balansert analyse av hva som har skjedd i Norge i disse tiårene. Og den analysen har ikke tidligere blitt gjort.

___OT: Mener du at vi har vært for lite flinke til å ta den ___debatten før den ble vond?
TT: Ja, absolutt. Og det har sammenheng med hele den analysen jeg prøver å gjøre av disse tiårene. Av de tenkemåtene som ble dominerende. Av den universialismen som preget så å si hele det offentlige ordskiftet, som førte til at man systematisk underspilte problemene som ville oppstå med disse store skiftene både i kultur og i befolkningssammenhengen. Ikke at det er noe negativt pr. definisjon, men det er helt nye samfunnsproblemer som det norske politiske establishment og eliten overhodet ikke har erfaringer med.

Terje Tvedt har en fortid som aktiv AKP(m-l)’er, og han ble spurt om dette. Det spontane svaret var “Brent barn skyr ilden”. Han tilhører ikke lenger AKP(m-l)- bevegelsen, men mente tiden der var en erfaring som kanskje hadde vært nyttig nettopp i arbeidet med Det internasjonale gjennombruddet. Tvedt sier han har “erfart ideers makt”, at han og andre endte opp i et slikt “tanke-fiction, basert på dogmer”. Slike dogmer finnes også i norsk offentlighet, mener han, og tror kanskje fortiden i AKP(m-l) har gitt ham en viss innsikt og teft for å oppdage dogmer.

Det internasjonale gjennombruddet er å få i bokhandelen og kan også kjøpes på nett. Selv skal jeg nøye meg med opptak av møtet (begynner etter 3 min 40 sek) på Litteraturhuset i Oslo 8. desember i fjor, med foredrag av Terje Tvedt og etterfølgende diskusjon (samlet tid ca. 2 timer). Nettstedet rorg.no (RammeavtaleORGanisasjoner) har en oversikt over alt som er skrevet om Det internasjonale gjennombruddet – debatten, møter og diskusjoner som er tilgjengelige på nett, anmeldelser.

(Innlegget ble påbegynt 28.02.2018 og fullført 01.03.2018)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

Kultur, Politikk

Hvorfor skal noen påføres et unødvendig handikap?

16. februar 2018 Torgeir Oma

“Kassadamen ser over hodet mitt, bort på assistenten min og spør henne om jeg skal ha pose,” forteller Ida Hauge Dignes, som er avhengig av rullestol, i et innlegg på Aftenpostens Si;D-sider i november. Innlegget kunne vært skrevet av mor, som også var avhengig av rullestol i mange år. Hvis hun opplevde noe tilsvarende som det Ida Hauge Dignes forteller om, ble hun rasende, og med god grunn: Rullestolen er et hjelpemiddel for manglende førlighet i bena, ikke i hodet. Dessuten er det slik at alle mennesker – også de som er født med litt “manglende utrustning” i hodet – skal behandles som selvstendige personer inntil man eventuelt skjønner at det ikke fungerer.

For få år siden kom det krav om universell utforming og tilgjengelighet, dvs. at bygninger skal være tilgjengelige for rullestolbrukere, at også synshemmede skal kunne finne ut når neste buss går m.m.m. Her er det mange forsømmelser å ta igjen. På enkelte områder er det kanskje umulig å komme helt i mål, og man må hjelpe til på andre måter.

Noen opplever NAV slik denne tegningen antyder.

Da er det helt uforståelig når det dukker opp saker der det offentlige avslår slik hjelp. Budstikka skrev nylig om 80 år gamle Inger Berit Nielsen, syns- og bevegelseshemmet, som etter 11 år som TT-kortbruker plutselig blir nektet dette av NAV. Hva slags saksbehandler er det som fatter slike vedtak? Og hva slags system er det som avslår klagen, som støttes av hennes fastlege, og der TT-brukerens øyenlege skriver: «Hun kan ikke lese bokstaver på avstand. Hun kan ikke se hva som står på bussene. Hun kan knapt ta seg rundt på egen hånd med dette synet. Hvis TT-kortordningen overhodet skal ha en mening, skal selvfølgelig denne pasienten få TT-kort. Noe annet et totalt uakseptabelt».

Dagsavisen skriver om Gry Tofte Haugen, som er kortvokst og har medfødt benskjørhet. Da gåstolen som hun er avhengig av, brøt sammen, fikk hun skader som gjør at hun nå er 40 prosent ufør og delvis blind. Hun lider et betydelig inntektstap, men NAV, som har lånt ut gåstolen, vil ikke gi erstatning. Siden gåstolen var over ti år gammel, har heller ikke produsenten noe ansvar. Haugen gikk til sak mot NAV, som fremførte hårreisende argumenter som at «fall fra egen høyde er normalt» (Haugen lider av benskjørhet!), at hendelsen som skjedde var «tilfeldig» og at hjelpemiddelet er «et utelukkende positivt tiltak i brukerens interesse, lånt ut gratis». Dette avspeiler uakseptable holdninger i NAV.

I golf får de best rangerte deltakerne et handikap slik at spillere på forskjellig nivå kan konkurrere med hverandre. I de to sakene ovenfor har man gitt handikap til “spillere” som allerede har et vanskelig utgangspunkt. Det ødelegger livskvaliteten for de som rammes, på linje med det jeg skrev om i innleggene En verdig alderdom også i Arendal – helst uten partipolitikk og Sykehjemsplass bare for døende? her i bloggen i fjor.

(Innlegget ble påbegynt 14.02.2018 og fullført 15.02.2018)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

Medier, Politikk

Får ikke være med i regjeringen?

26. januar 2018 Torgeir Oma

NRK Dagsrevyen har hatt et par innslag om “den blendahvite nye regjeringen”, som består av statsråder og statssekretærer som nesten alle er etnisk norske, dvs. at de ikke har mørk hud. Det siste innslaget ble sendt i Dagsrevyen21 tirsdag denne uken. Yama Wolasmal introduserte, selve innslaget var ved Iram Ansari, og hun fikk hjelp av Kamshajiny Gunaratnam (Arbeiderpartiets varaordfører i Oslo) til å belyse problemet. Da ble det slik:

Faktainnholdet i innslaget nevnes for det meste i Wolasmals introduksjon, som jeg gjentar nedenfor med mine kommentarer:

DAGSREVYEN21: “Nesten 900.000 personer i Norge har innvandrerbakgrunn. Det utgjør én av seks nordmenn.”
KOMMENTAR: Dagsrevyen21 underslår det faktum at ca. 515.300 av de 900.000 personene med innvandrerbakgrunn ikke har norsk statsborgerskap. Disse har derfor ikke stemmerett ved stortingsvalget, der regjeringens sammensetning avgjøres. Antallet har jeg funnet ved å bruke Statistisk Sentralbyrås faktasider på nettet om innvandring.
–__Ca. 392.000 har bodd i landet mindre enn ti år, som er
___minstetiden for å få statsborgerskap.
–__Ca. 108.000 som har kommet til landet i perioden 1977-2006 har
___ikke norsk statsborgerskap, enten fordi de ikke har søkt, eller
___fordi de ikke har fått det innvilget ved søknad.
–__Om innvandrere i perioden 1956-1977 foreligger det ikke
___opplysninger om statsborgerskap, men hvis vi regner samme
___andel som for 1977-2006, er antallet uten norsk statsborgerskap ___ca. 15.000.

DAGSREVYEN21: “Likevel fant statsminister Erna Solberg ingen plass til én av disse i den nye regjeringen sin.”
KOMMENTAR: Hun “fant ikke plass til” noen over 60 år, heller – ca. én million nordmenn tilhører denne gruppen. Regjeringens eldste er, som seg hør og bør, eldre- og folkehelseminister Åse Michaelsen (FrP), som er 59. Regjeringens gjennomsnittsalder er omtrent 47 år, med 33-åringen Jon Georg Dale (FrP) , landbruks- og matminister, som yngstemann. En annen gruppe som ikke er representert i regjeringen (min kilde er Dagsavisens oversikt 18.01.2018 over regjeringsmedlemmene), er selvstendig næringsdrivende, som det finnes ca. 150.000 av. En språklig kommentar i tillegg: Det burde vært sagt “ikke plass til noen av disse” (som i første linje i dette avsnittet), for slik det sies, høres det ut som at én bestemt person ikke har fått plass i regjeringen.

DAGSREVYEN21: “Kanskje ikke så rart, da, at stortingspolitikere vi snakket med, slet litt med å navngi regjeringsmedlemmer med flerkulturell bakgrunn.”
KOMMENTAR: Er flerkulturell bakgrunn det samme som innvandrerbakgrunn? Hva da med innvandrere som lever i sine egne kulturelle “bobler”, der norsk kultur ikke har innpass? Og hva med regjeringsmedlemmer som f. eks. Trine Skei Grande, som har flyttet fra en bygdekultur i Nord-Trøndelag til en bykultur i Oslo – hun må da være flerkulturell?

Iram Ansari er programleder for innslaget i Dagsrevyen21 om at regjeringen ikke har representanter for innvandrerbefolkningen.

Kamshajiny Gunaratham (A), varaordfører i Oslo, hadde fått rollen som “moderator” i innslaget om innvandrerrepresentasjon i regjeringen.

DAGSREVYEN21: I begynnelsen av selve innslaget blir Knut Arild Hareide, Trygve Slagsvold Vedum, Abid Raja og Bjørnar Moxnes sannhetsvitner fra Stortinget på at regjeringen ikke har statsråder med flerkulturell bakgrunn (det spørres om det, ikke om innvandrerbakgrunn). Men det opplyses om to “flerkulturelle” statssekretærer som har henholdsvis samisk og tysk bakgrunn. Iram Ansari tar så ordet: “Regjeringen sier at de er mer opptatt av innvandring og integrering enn noensinne”. Jan Tore Sanner klippes inn med følgende utsagn: “Kunnskap og integrering er to av regjeringens viktigste områder”. Ansari fortsetter: “Men den nye integreringsministeren Jan Tore Sanner synes ikke at det er problematisk at det er så få flerkulturelle med i regjeringen.” Sanner sier i et nytt klipp: “Det aller viktigste, det er jo at man har en politikk som speiler befolkningen.” Ansari spør: “Hvordan kan man gjenspeile mangfoldet uten å ha et mangfold blant de som skal gjenspeile mangfoldet?”. Hun blir avbrutt av Kamshajiny Gunaratham, som sier det ikke går an å si det slik, og som deretter gjentar spørsmålet litt mer utbrodert og innpakket.
KOMMENTAR: I introduksjonen heter det at Erna Solberg ikke har fått plass til noen innvandrere/flerkulturelle. I innslaget sier Ansari at det er “så få flerkulturelle” (= innvandrere?) med i regjeringen. Ellers er det nokså åpenbart at Dagsrevyen mener statsministeren har begått en feil ved at det blant regjeringsmedlemmene ikke er noen med innvandrerbakgrunn/flerkulturell bakgrunn.

Uttrykket “blendahvit” krever en egen kommentar. Noe over halvparten av innvandrerne til Norge kommer fra europeiske land, og er like “blendahvite” som regjeringens medlemmer. Ligger det i undertonen i Dagsrevyens reportasje at disse ikke har noe legitimt krav på representasjon i regjeringen? Og hva ville reaksjonen vært om statsministeren hadde uttrykt glede over å ha fått et “sotrør” (betegnelse av samme type som “blendahvit” på hudfarge ) som statsråd?

Regjeringen representerer ikke folket direkte, men dannes av det politiske flertallet på Stortinget. For å komme i betraktning som regjeringsmedlem må både etniske nordmenn og innvandrere delta på den politiske arenaen, påta seg politiske verv og på den måten gjøre seg kompetent til å kunne bli spurt om å være statsråd. Flere med innvandrerbakgrunn har gjort det, f. eks. Kamshajiny Gunaratnam og Abid Raja, to som er med i Dagsrevyens reportasje. Kvotering har jeg aldri hatt noen tro på, uansett hvilken sammenheng det skjer i. Det er kvalifikasjonene som teller, ikke alder, kjønn, etnisk tilhørighet eller andre forhold som man ikke kan gjøre noe med.

(Innlegget ble påbegynt 24.01.2018 og fullført 26.01.2018)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

Medier, Politikk

Deltidsarbeid i mediene

19. januar 2018 Torgeir Oma

“Det er for mye tåkeprat i den offentlige debatten”. Dette sitatet ble Anne-Kari Bratten introdusert med da NRK Ekko intervjuet henne i november 2016. Selv er hun deilig direkte når hun som leder for arbeidsgiverforeningen Spekter svarer på spørsmål. Forrige uke lot noen seg provosere igjen etter at hun var blitt intervjuet av Dagens Næringsliv.

Selv blir jeg provosert over at mediene ikke går i dybden på Anne-Kari Brattens hovedpoeng: at flest mulig må arbeide heltid når de kan – det er en moralsk forpliktelse i et samfunn der det er knapt med arbeidskraft. I stedet for å belyse dette, lager mediene dill-dall-reportasjer ut fra utsagn som det Ingerid Stenvold med en liten latter introduserte saken med i NRK Dagsrevyen: “Kvinner vil heller shoppe enn å jobbe, det hevder Spekter-leder Anne-Kari Bratten.” Etter en slik tabloid overskrift følger gjerne intervjuer med kunder i et kjøpesenter, fordi Bratten har antydet at de mange som arbeider frivillig deltid, foretrekker shopping fremfor arbeid.

Det er et faktum at det er knapt med kvalifisert arbeidskraft her i landet. Det er også et faktum at det store flertallet av deltidsarbeidende kvinner (jeg tror det er så mye som nitti prosent) har valgt dette selv. Statistikken viser også at kvinner uten ansvar for små barn arbeider mer deltid enn småbarnsmødre. Hvorfor handler ikke medienes reportasjer om dette?

Det er ikke første gang NRK har reportasje om Anne-Kari Bratten om deltid, og jeg observerer med interesse hvordan reportasjen i Dagsrevyen har degenerert siden forrige gang. Det var i 2011 under en diskusjon om helgearbeid for sykepleiere, og hun sa omtrent det samme da som folk blir provosert over nå, Reportasjen i 2011 var på

litt over fem minutter, gikk inn på flere sider av saken og hadde intervjuer med lederen i Sykepleierforbundet, en sykepleier på Rikshospitalet med ansvar for vaktlister, en LO-sekretær – og Anne-Kari Bratten. Årets reportasje var på litt over to minutter og hadde intervjuer med to ansatte og tre kunder på CC-Vest – og Anne-Kari Bratten.

NRK Ekko hadde et 20 minutter langt intervju med Anne-Kari Bratten i november 2016, og jeg gjenga det her i bloggen. Les først Aftenpostens referat om saken, Dagsavisens lederartikkel og kommentaren i Nationen. Hør så Ekko-intervuet (igjen), og legg merke til hvordan Anne-Kari Bratten argumenterer mot mye av det som nå skrives – ett år før det sto på trykk!

(Innlegget ble påbegynt 17.01.2018 og fullført 19.01.2018)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

Kultur, Politikk

Plaget av xenofobi?

5. januar 2018 Torgeir Oma 1 kommentar

Dagens innvandringsdebatt blir raskt både usaklig og ensidig – eller kanskje heller tosidig i den forstand at begge parter prøver å overdøve hverandre i stedet for å belyse bakgrunnen for uenighet. Dette synes jeg har blitt særlig merkbart etter “flyktning”-høsten 2015, da det kom et stort antall migranter til Europa, og 31.145 av dem søkte asyl i Norge.

I mediene legger jeg merke til at man etter hvert har tatt i bruk begrepet “migranter”. Tidligere var det bare snakk om asylsøkere og flyktninger, og de skal selvsagt hjelpes. Men det kan ikke forbause noen at også mange som ikke er truet av krig og konflikt, men som gjerne vil ha bedre levekår, ønsker seg til land der folk lever trygt og har gode inntekter. Prøver disse (som ikke har behov for beskyttelse) å utnytte asyl- og flyktninginstituttet for å få oppholdstillatelse, skaper det problemer for alle. Jeg hører nok til dem som etter hvert har blitt mer kritisk.

For noen år siden, jeg tror det var på 1990-tallet, sendte NRK en serie om innvandring til Norge. Den har jeg ikke klart å finne i NRKs nettarkiv, for den skulle jeg gjerne sett om igjen nå. Etter det jeg husker, var det tre eller fire programmer som hvert handlet om én av tre innvandringsbølger fra 1970-tallet og fremover. Presentasjonen var saklig og nøytral. Jeg kunne ønske meg en reprise, gjerne med et tillegg i samme stil om situasjonen nå.

Men to radioprogrammer i høst har hatt hatt interessante innfallsvinkler til temaet innvandring. I Verdibørsen 25. november snakket Aase Cathrine Myrtveit med professor Terje Tvedt om hans bok Det internasjonale gjennombruddet. Han mener det har vært en bevisst politikk fra 1970-tallet at den norske staten skal bygge på universelle verdier, ikke norske. I Ekko 14. oktober hadde Halfdan Bleken en samtale med Ola Kaldager, tidligere sjef for etterretningsgruppen E14. Han var redd for at manglende integrering av tilflyttede utlendinger kan skape problemer.

Klikkk på bildet for å høre Harald Sverdrup fremføre “Øvelse i hjemlig diskriminering”.

Det kan kanskje passe å avslutte med Harald Sverdrups fremføring av sitt eget dikt Øvelse i hjemlig diskriminering fra vise- og lyrikkfestivalen i Haugesund 1972. Ifølge Terje Tvedt var det omtrent da det internasjonale gjennombruddet her i landet begynte – denne teksten kan ha vært noe av inspirasjonen …
46 år senere er publikums reaksjoner like interessante som Harald Sverdrups fremføring, synes nå jeg.

(Innlegget ble påbegynt 04.01.2018 og fullført 05.01.2018)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

Natur og miljø, Politikk

Byråkratene og de berørte

29. desember 2017 Torgeir Oma

I to nyhetsreportasjer 19. oktober fortalte NRK om folk som ikke får erstatning i forbindelse med naturskader o.l. Rolf Vingelven i Nordfjord fikk moloen ødelagt av ekstremværet Tor, men får ikke erstatning av Statens naturskadeordning. Familien Sogge bor under fjellpartiet Mannen og har måttet evakuere flere ganger p.g.a. fare for ras, men får ikke dekket alle utgiftene av forsikringsselskapet.

Vingelven i Nordfjord og Lyngheim i Romsdal har begge problemer med naturskadeerstatning/-forsikring. Klikk på bildet for stort kart.

Til gården Vingelven i Nordfjord går det ikke vei, båt er eneste forbindelse med omverdenen. Den forbindelsen blir svært utrygg når moloen som beskytter fortøyningsplassen, er ødelagt. Ekstremværet som ødela moloen, hadde den kraftigste vinden som er målt i Norge. Men Landbruksdepartementet har funnet ut at siden det var bølgene, ikke vinden, som ødela moloen, kan det ikke utbetales erstatning. Vannstanden oversteg nemlig ikke det lokale nivået for 5-årsflo. Det manglet 6 cm.

Seniorrådgiver Tron Reidar Bøe i Landbruksdepartementet hadde fått oppgaven å forklare hvorfor erstatning var avslått. Bevisst eller ubevisst understreket Dagsrevyen forskjellen mellom byråkraten og den berørte ved å intervjue Rolf Vingelen iført godt tilkneppet regnjakke ved moloen, mens Tron Reidar Bøe ble intervjuet i en korridor der han sto med skjorteknappen åpen. Også det de sa, understreket forskjellen.

Byråkraten og den berørte. Klikk på bildet for å høre hvordan de ordlegger seg.

I Lov om naturskaderstatning står det at det gis erstatning for direkte skade (§ 4, første ledd). Men det står også: “I særlige tilfeller kan det ytes hel eller delvis erstatning for skader som er en nærliggende følge av naturulykken, selv om årsakskravet etter første ledd ikke er oppfylt” (§ 4, annet ledd). Noen i Landsbruksdepartementet har altså ment at moloen på Vingelven ikke er et særlig tilfelle.

Jørgen og Gunn Sogge på gården Lyngheim har bygd opp det som nå er den største gården i Romsdalen. Klikk på bildet for å lese Bondebladets artikkel om dem.

I Romsdalen har familien Sogge på gården Lyngheim måttet evakuere fem ganger på tre år. Ikke bare familien, men 300 sauer, tre hester, hunder og høns må flytte i all hast (senest to timer etter varsel). Dette medfører kostnader, men fjellpartiet Mannen har ikke rast ut, og nå sier forsikringsselskapet stopp. Det kan selskapet gjøre med hjemmel i Lov om naturskadeforsikring, som ikke inneholder noe om “særlige tilfeller”, og som ikke nevner den situasjonen familien Sogge er havnet i.

Etter min mening er både den ødelagte moloen på Vingelven og den gjentatte evakueringen av Lyngheim “særlige tilfeller”. Det er en vedtatt politikk at i Norge skal det bo folk over hele landet, og da må vi også trå til når enkelte som bor “lite urbant”, trenger fellesskapets støtte. For meg er det like naturlig som at vi hjelper folk som er utsatt for natur- og menneskeskapte katastrofer ellers i verden.

(Innlegget ble påbegynt 26.12.2017 og fullført 28.12.2017)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

Medier, Politikk

Vridd Venstre-informasjon

15. desember 2017 Torgeir Oma

Venstres landssstyre vedtok sist helg å gå i regjeringsforhandlinger med Høyre og Fremskrittspartiet. Eventuell Venstre-deltakelse i regjeringen gjør den ikke til en flertallsregjering, men det blir ett opposisjonsparti mindre å forholde seg til. I NRK Dagsrevyens redaksjon sitter det tydeligvis noen som ikke likte landsstyrevedtaket. Det preget presentasjonen av saken.

Venstre-vedtaket ble presentert som hovedsak allerede i innledningen til Dagsrevyen mandag:

“Trine Skei Grandes beslutning…”?! Tror Dagsrevyen at hun har bestemt dette alene siden det var hun som presenterte møteresultatet? Eller er dette bare en spissformulering i den innledende “overskriftsdelen” av Dagsrevyen? Her kommer selve saken, med mine tanker underveis lagt inn som stillbilder.

For riktig å spikre fast Dagsrevyens versjon av Venstres vedtak, ble dette også nevnt i nyhetsoppsummeringen midtveis i programmet:

I Dagsreyen 21 ble noe av reportasjen gjengitt. Dessuten hadde man sikret seg solide støttespillere til å snakke stygt om Venstre: Jonas Gahr Støre (Arbeiderpartiet), Kari Elisabeth Kaski (Sosialistisk venstreparti) og Trygve Slagsvold Vedum (Sosialistisk senterparti). Hverken Rødt eller Miljøpartiet de grunne var spurt, og fra Kristelig folkeparti ville vel svaret blitt altfor mildt.

Og mitt eget syn på om Venstre bør gå inn i regjeringen? Jeg har ikke noe standpunkt for eller imot. Men hvis hensikten med politikk er å få gjort noe, tror jeg muligheten for det er større i regjering enn utenfor.

(Innlegget ble påbegynt13.12.2017 og fullført 15.12.2017)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

Medier, Politikk

Hets og sitatfusk i stedet for argumenter

18. november 2017 Torgeir Oma

“Hvordan blir den norske valgdebatten?” spurte jeg i første utgave av denne bloggen for ett år siden, og var bekymret for om politikerne kunne klare å debattere uten å skjelle hverandre ut. Om de klarte det, overlater jeg til mine kloke lesere selv å avgjøre. Et tilbakeblikk i bloggen viser at jeg kanskje heller burde bekymret meg for journalisters og mediers evne til å holde seg til saken. Det temaet har jeg på ulike måter vært innom i hvert fall ni ganger i løpet av bloggens første år.

For en uke siden handlet det om Dagsrevyens presentasjon av stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjeddes forslag om egne klasser for elever som ødelegger for de andre – av NRK kalt “verstinger”. I løpet av uken oppdaget jeg at saken også var blitt “debattert” i NRKs Dagsnytt 18. Dagsavisens Hege Ulstein nevnte det i sin kommentar Fakta og makta, der hun omtaler Christian Tybring-Gjedde slik:

“Stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde målbar Frps totale forakt for forskning som ikke støtter opp om partiets politiske linje da han nylig møtte i Dagsnytt 18 for å forsvare sitt forslag om spesialklasser for såkalte «verstinger» på skolen. Et forslag som alle fagfolk og eksperter har stemplet som kunnskapsløst og direkte skadelig. «Sosionomgnål», kalte Tybring-Gjedde det. «Det er faktisk forskning», repliserte Nina Tollefsen (hun er psykolog og ikke sosionom, forresten). «Ja, nettopp. Det er akkurat det det er. Forskning», svarte Tybring Gjedde. Han uttalte «forskning» som om han spyttet ut et helt annet ord som begynner på F. Poenget hans var at dette var et tema man ikke trengte å forske på.”

Siden Hege Ulstein innleder kommentaren med et feilsitat fra Jan Erik Volds dikt Om kriveligheten, tenkte jeg det var tryggest å høre hva Tybring-Gjedde egentlig hadde sagt. Derfor led jeg meg gjennom de første 13-14 minuttene av programmet med snakking i munnen på hverandre og avbrytelser fra programleders side, og fikk høre dette:

Nå er det altså Tybring-Gjedde som skal tas, ser det ut for. Han klarer godt å svare for seg i debattprogrammer, så da får motstanderne ty til andre muligheter. NRK-programmet Nytt på nytt er en slik mulighet. Der ble han 3. november brukt som forklaring på ordet “nazi-fisk” av Johan Golden (utsnitt nedenfor – se hele innslaget).

I samme program ble ellers Solberg-regjeringen to ganger kalt “de blå-brune” av gjesten på Johan Goldens lag, Erlend Osnes (utsnitt nedenfor – se hele innslaget).

Å henge merkelappen “nazi” eller “brun” (=nazi) på folk man er uenig med, er ikke morsomt, det er bare fornærmende. Det forstår alle som vet noe om de ugjerningene nazistene begikk under Hitlers overoppsyn, og det burde også Golden og Osnes forstå. Etter det jeg har sett, har Tybring-Gjedde ikke selv protestert. Men journalist og forfatter Halvor Tjønn antyder på Facebook at Kringkastingsrådet bør se på saken. Det kan det være grunn til, for Nytt på nytt er ikke et direktesendt program der uheldige uttalelser til en viss grad må godtas, men et program der redaksjonen kan klippe vekk det som ikke bør komme på lufta.

Christian Tybring-Gjedde har vært ute i politisk storm tidligere. I 2010 skrev han sammen med sin partifelle Kent Andersen kronikken Drøm fra Disneyland i Aftenposten. Innholdet i kronikken er godt oppsummert i ingressen:
___“Hva var galt med norsk kultur, siden Arbeiderpartiet vil erstatte ___den med flerkultur? Som er rotløshet satt i system og vil rive ___landet vårt i filler.”
Kronikken møtte sterk motstand, og Tybring-Gjedde ble tillagt meninger og holdninger han ikke hadde. Etter terrorhandlingene 22. juli 2011 forsøkte enkelte å bruke kronikken til å knytte Tybring-Gjedde og Fremskrittspartiet til terroristens ideologi, og han skrev i den sammenhengen et nytt innlegg i Aftenposten der han sto fast på standpunktene, men beklaget ordbruken. Men ifølge NRKs nettsider gikk det så langt at han måtte ha politibeskyttelse og ble kortvarig sykemeldt. Der nevnes også en Dagblad-kronikk som utløsende faktor for sykemeldingen. For denne kronikken ble Dagbladet dømt i Pressens faglige utvalg for brudd på god presseskikk.

(Innlegget ble påbegynt 16.11.2017 og fullført 18.11.2017)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven