Dagens innvandringsdebatt blir raskt både usaklig og ensidig – eller kanskje heller tosidig i den forstand at begge parter prøver å overdøve hverandre i stedet for å belyse bakgrunnen for uenighet. Dette synes jeg har blitt særlig merkbart etter “flyktning”-høsten 2015, da det kom et stort antall migranter til Europa, og 31.145 av dem søkte asyl i Norge.
I mediene legger jeg merke til at man etter hvert har tatt i bruk begrepet “migranter”. Tidligere var det bare snakk om asylsøkere og flyktninger, og de skal selvsagt hjelpes. Men det kan ikke forbause noen at også mange som ikke er truet av krig og konflikt, men som gjerne vil ha bedre levekår, ønsker seg til land der folk lever trygt og har gode inntekter. Prøver disse (som ikke har behov for beskyttelse) å utnytte asyl- og flyktninginstituttet for å få oppholdstillatelse, skaper det problemer for alle. Jeg hører nok til dem som etter hvert har blitt mer kritisk.
For noen år siden, jeg tror det var på 1990-tallet, sendte NRK en serie om innvandring til Norge. Den har jeg ikke klart å finne i NRKs nettarkiv, for den skulle jeg gjerne sett om igjen nå. Etter det jeg husker, var det tre eller fire programmer som hvert handlet om én av tre innvandringsbølger fra 1970-tallet og fremover. Presentasjonen var saklig og nøytral. Jeg kunne ønske meg en reprise, gjerne med et tillegg i samme stil om situasjonen nå.
Men to radioprogrammer i høst har hatt hatt interessante innfallsvinkler til temaet innvandring. I Verdibørsen 25. november snakket Aase Cathrine Myrtveit med professor Terje Tvedt om hans bok Det internasjonale gjennombruddet. Han mener det har vært en bevisst politikk fra 1970-tallet at den norske staten skal bygge på universelle verdier, ikke norske. I Ekko 14. oktober hadde Halfdan Bleken en samtale med Ola Kaldager, tidligere sjef for etterretningsgruppen E14. Han var redd for at manglende integrering av tilflyttede utlendinger kan skape problemer.
Det kan kanskje passe å avslutte med Harald Sverdrups fremføring av sitt eget dikt Øvelse i hjemlig diskriminering fra vise- og lyrikkfestivalen i Haugesund 1972. Ifølge Terje Tvedt var det omtrent da det internasjonale gjennombruddet her i landet begynte – denne teksten kan ha vært noe av inspirasjonen …
46 år senere er publikums reaksjoner like interessante som Harald Sverdrups fremføring, synes nå jeg.
.
.
(Innlegget ble påbegynt 04.01.2018 og fullført 05.01.2018)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l. |
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre |
Til innholdsliste for denne utgaven
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
“Jeg hører nok til dem som etter hvert har blitt mer kritisk. ”
Ja, det har tatt lang tid for oss å våkne opp. Og det triste er jo at den politikken vi har vært vitne til har ført til en situasjon som ikke lar seg reversere.
“…. det har vært en bevisst politikk fra 1970-tallet at den norske staten skal bygge på universelle verdier, ikke norske.”
Hvor bevisst denne politikken har vært er i grunnen uinteressant. Det hele har skjedd mot vår vilje. Vi har blitt forrådt.
“Han var redd for at manglende integrering av tilflyttede utlendinger kan skape problemer.” Det er jo typisk at en kar med Ola Kaldagers bakgrunn uttrykker seg i slike utvannede og forsiktige ordelag. Det kunne vært artig å høre ham på tomannshånd ….
Det at vi som vil verne om vårt land blir kalt Xenofobe, rasehatere etc etc etc er tydelige tegn på at de som vil rasere vårt samfunn og vår kultur er i en desperat mangele på argumenter.