Hvis Utlendingsnemndas (UNEs) vedtak blir gjennomført, har 16 år gamle Mustafa Hasan i dag sin første dag som tilbakesendt jordansk statsborger etter et ti år langt opphold i Norge. Familien fikk den gang oppholdstillatelse fordi moren uriktig oppga at de var statsløse palestinere, mens de altså var jordanske statsborgere. Hun reiste ut med en datter for halvannet år siden og lot det norske barnevernet ta seg av Hassan og hans to år eldre bror, som må forlate Norge senest 1. juli. UNE legger sterke innvandringspolitiske hensyn til grunn for utvisningen, og mener det er et familienettverk som kan ta seg av brødrene i Jordan. Saken var et av hovedoppslagene i NRKs nyhetsmorgen tirsdag 30. april:

I en annen del av Midtøsten befinner det seg et antall barn som er norske statsborgere, men som ikke nødvendigvis blir mottatt med stor jubel hvis de vender hjem. Deres foreldre har vært tilsluttet terrororganisasjonen IS som nå har mistet sitt territorium, og mødre og barn (fedrene er visst drept i kamp eller er i hvert fall ute av bildet) bor under kummerlige forhold i leire opprettet for dem. Kurdiske myndigheter vil ikke tillate at bare barna blir hentet hjem til Norge  (hvis de er norske statsborgere), mødrene må følge barna.

I Norge er det ett og annet barn som det norske barnevernet mener ikke kan bo hos sine kjødelige foreldre. Jeg tenker ikke på barn som har vært utsatt for åpenbar vanskjøtsel, vold o.l., men på de tilfellene der barnevernet og foreldrene er uenige om hva som er forsvarlig. I et tidligere blogginnlegg har jeg beskrevet en slik sak. Det er fortsatt slik at barnevernet skal ta seg av både hjelp til familier som trenger det og sanksjoner overfor familier som ikke strekker til. Dette systemet gjør “barnevern” til noe mange føler som en trussel.

“Her kommer dine stakkars små” ville vel være en mer moderne formulering av overskriftens julesang-sitat. Enten det dreier seg om barn som blir sendt ut, om barn som blir hentet hjem eller barn som blir “fradømt” sine foreldre tror jeg det er viktig at vi tenker oss grundig om.

(Innlegget ble påbegynt 01.05.2019 og fullført 01.05.2019)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

I dag er det 65 år siden den første store utprøvingen av vaksine mot poliomyelitt begynte ved en skole i Virginia i USA. Man kan trygt si at utprøvingen var vellykket, i dag er poliomyelitt en sjelden sykdom. I Norge er den så godt som utryddet, alle tilfeller etter 1969 skyldes smitte som er påført i utlandet. Poliovaksinen ble tatt i bruk i Norge i 1956. Det var begrenset tilgang til vaksine, men skolebarn ble prioritert, og jeg vet at vi fikk poliovaksine i løpet av folkeskolen en gang.

Ellers var det en årlig medisinsk seanse at vi tok pirquet-prøve, som kontrollerte motstandsevne mot tuberkulose. Helsesøster rispet i underarmen med noe som liknet en pennesplitt og smurte deretter på en væske som inneholdt ufarlig ekstrakt fra tuberkelbakterien. Det hele foregikk i klasserommet og var nokså smertefritt, men lukten av desinfeksjonsvæske brukt på huden før rispet og spenningen ved å bli rispet gjorde at noen gruet seg. Etter to dager ble vi undersøkt, og de som ikke hadde betennelsesreaksjon i rispet, ble sendt til videre undersøkelse. Jeg kan ikke huske at det skjedde med noen i min klasse.

Skolevaksineringen omfattet også noe som ble omtalt som “48 gaffelstikk”. Vi visste jo hvordan ett sprøytestikk under huden kjentes, og tanken på 48 slike gjorde at det gikk ville rykter om hvor smertefullt dette var. Så vidt jeg husker, foregikk denne vaksineringen et annet sted enn på skolen, noe som gjorde det enda mer fryktinngytende. Men så viste det seg at “gaffelen” besto av tynne nåler som bare så vidt ble stukket inn i huden, og det gjorde ikke vondt i det hele tatt. Jeg husker skrekken for de 48 “gaffelstikkene”, og jeg husker lettelsen over hvor ufarlig det var. Men jeg husker ikke hvilken sykdom denne vaksinen virket mot, og jeg har ikke klart å finne det ut ved søk på nettet.

Før jeg begynte på skolen i 1953, var koppevaksine den eneste som var påbudt. Den fikk vel også jeg, men jeg husker ikke noe av det. Etter hvert har flere vaksiner for barn blitt vanlig, og da vet barna at det skal stikkes og at det gjør vondt. Og med mødre som alltid trøster, er det naturlig at barnet på helsestasjonen sier: “Ikke stikk meg, stikk mamma!”

Da jeg var ferdig med skolen, ble militærtjenesten siste runde med vaksinering. Jeg gikk på befalskurs, og det var standard at klassen forflyttet seg i sluttet orden (fire i bredden) i springmarsj. En dag forflyttet vi oss slik til en vaksineringsrunde på sykestuen på Lahaugmoen. Det var kjent at vaksinen kunne gi reaksjoner kort tid etter at sprøyten var satt, men dette var Befalsskolen for Hærens Sanitet, og da hever man seg over slikt. Så da vi hadde stilt opp utenfor etterpå, var ordren som vanlig: “Spring – marsj!”. Etter et par meter datt en av mine medelever sammen. Det ble beordret “Holdt!”, han som falt om, ble brakt til sykestuen, og etter oppstilling kom ny ordre: “Hæla sammen, marsj fremad!” – altså ikke mer springmarsj.

Det finnes folk som er motstandere av vaksine. Argumentene varierer fra frykt for bivirkninger til tro på konspirasjonsteorier.  Bivirkninger finnes, og er en risiko forbundet med alle legemidler. Den risikoen må veies opp mot fordelen ved selv å bli beskyttet mot sykdom og den beskyttelsen samfunnet som helhet får ved å gjøre det vanskelig for en sykdom å spre seg. Konspirasjonsteorier og andre mer spesielle begrunnelser for vaksinemotstand kan se ut til å bygge på tro mer enn på viten, og har for det meste oppstått i nyere tid og blant grupper som ikke har hatt erfaring med utryddelsen av sykdommer som poliomyelitt og tuberkulose. Ikke alle er like sterke i troen – da det nylig brøt ut meslingepidemi, var det plutselig mange som likevel ville vaksinere sine barn mot meslinger.

En gang hadde jeg et hefte der alle vaksinasjoner var registrert med dato og stempel. Siste gang jeg brukte det, var i forbindelse med mitt ukesopphold i Saudi-Arabia i 1982. Nå finner jeg ikke heftet, og vet ikke om jeg har bruk for det. Men neste gang jeg er hos fastlegen, skal jeg spørre om jeg bør revaksineres, slik jeg ser Folkehelseinstituttet anbefaler.

(Innlegget ble påbegynt 23.04.2019 og fullført 24.04.2019)
___________________________________________________________________________

Se også:
Fullvaksinert! (09.04.2021)

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no