Det er ikke alltid så lett å få god nattesøvn for tiden, med bassdunk fra russebusser som passerer jevnlig. Da kan man jo sette seg til PC’en og mimre om egen russetid.

I år er det 52 år siden jeg var russ på Valler. Skriftlig eksamen fant sted i begynnelsen av mai, og 17. mai var første dag man kunne vise seg med russelue. Dette hodeplagget var egentlig det eneste som viste at man tilhørte årets avgangsklasse i gymnaset (= videregående skole, allmennfaglig studieretning). Russedressen var ikke oppfunnet, men vi sydde skolens emblem i filt på det antrekket vi skulle bruke 17. mai. Russebussen var heller ikke oppfunnet, men russebiler var det flere av. Dette var bruktbiler av varierende standard, gjerne åpne biler fra 1930- og 1940-tallet. Far var utrolig raus og lot meg bruke hans varebil som russebil på 17. mai og deretter om kvelden og i helgene. Jeg fikk til og med lov til å dekorere den med Valler-emblem og litt tekst.

Et av høydepunktene for russen 17. mai var russetoget i Oslo, som gikk om ettermiddagen fra Frogner skole til Studenterlunden. 1965-toget var det største til da, med over 2000 russ fra de 34 gymnasene i Oslo og omegn – dette var fredsbarna født i 1946! Innslagene i toget spilte gjerne på aktuelle saker. Vallers innslag fikk stort foto-oppslag i Aftenposten. De fleste guttene var ikledd battledress og støvler med skobesparere (stifter i sålene som skulle spare selve sålen), og agerte fedrene fra frigjøringsdagene i 1945. Med marsjtrening på forhånd hørtes det godt når skobesparerne slo taktfast mot brolegningen på Karl Johan. Bak de “militære” kom fire gutter utkledd som The Beatles, som da var på høyden av sin karriere, og etter dem alle jentene i rolle som hylende, hysteriske fans. Artikkelen i Aftenposten nevner flere innslag.

Det Aftenposten omtalte som “russetoget” var egentlig rødrussens tog. En stund senere kom blårussens tog, med de som tok avgangseksamen på økonomisk gymnas, og som var langt færre. Det var mye gjensidig hetsing mellom de røde og de blå, stort sett i vennskapelige former, men av og til gikk noen over streken.

For avgangsklassene var det ikke annen skolegang etter 17. mai enn muntlig eksamen. Russetiden varte til sensuren fra skriftlig eksamen falt, men for min del ble det bare noen dager. Jeg hadde nemlig skaffet meg sommerjobb som nattportier på Yris hotell i Olden i

Nordfjord, og dro dit rett etter muntlig eksamen. Tross manglende feiring hadde jeg flere knuter i dusken enn noen andre. Reglene tilsa nemlig en knute for hver soloppgang man hadde sett uten søvn den natten, og som nattportier kunne jeg ikke unngå å se soloppgangen på vaktrunden i fire-femtiden om morgenen.

Knutereglene i dag er visst mer avanserte. Det er også “revy-innslagene”, hvis det jeg har hørt av og lest om russelåter er representativt for genren. I det hele tatt undrer jeg meg over at man ser ut til å godta hvordan russen ferier avslutningen av sin skolegang. Les hva Grete Sandberg skrev om dette i Aftenposten torsdag.

Russebussene er opplagt det av dagens russefeiring som plager omgivelsene mest. Politiet har sagt at det vil bli reagert strengere på støy i år enn tidligere. Men de eneste jeg har hørt om som er fått en reaksjon, er sjåfører som har tatt med dobbelt så mange passasjerer som tillatt. I en kommentar i Budstikka 26. april offentliggjorde Sven-Erik Ellefsen denne listen over støyende kjøretøyer som han var blitt vekket av natten før:
kl. 0045 – av Weekend Wars
kl. 0100 – av Mothership
kl. 0140 – av Winter(?) Wave
kl. 0150 – av HARDY
kl. 0325 – av Weekend Wars
kl. 0340 – av Mothership
kl. 0415 – av Daft Punk
kl. 0430 – av Winter(?) Wave

I tillegg til støyforurensing ser det ut til å være en utbredt holdning at andre får ta opprydningen. Jeg bor 500 meter fra “festplassen” mellom Bærum rådhus og E18. Om natten hører jeg festen. Neste dag kan jeg se restene, som Budstikka skrev om 23. april.

Når russen får lov til å plage andre, må det vel også være lov til å gjøre gjengjeld. Jeg vet flere måter å plage russ på som avgjort er mindre ulovlige enn å holde folk våken med støy eller forurense offentlig område med søppel. Og jeg vet andre måter som er mer tvilsomme når det gjelder lovligheten, og som jeg derfor ikke vil anbefale. Men det kan jo være en idé å kjøpe inn en del egg nå, slik at de kanskje er råtne neste år på denne tiden …

Betegnelsen  “russ” skal visstnok komme fra en flere hundre år gammel innvielsesskikk for nye studenter ved Københavns universitet. De nye fikk et horn festet i pannen etter opptakseksamen, og dette ble fjernet ved en seremoni når resultatet var klart. Cornua depositorus (å legge av seg hornene) ble denne seremonien kalt, og den siste stavelsen ble til russ. Selv har jeg alltid trodd at det var siste stavelse i immaturus (umoden) som var blitt til russ. Fortsatt synes jeg det passer best, både på dagens russ og på meg selv som russ.

4 kommentarer
___________________________________________________________________________

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Når du trykker på knappen “Publiser kommentar” nedenfor,
blir kommentaren sendt til Torgeir, som senere legger den ut her.

For tre måneder siden (Internasjonalen, 3. vers) skrev jeg om selvangivelsen i “gamle dager”, dvs. før 1998. Da var innleveringsfristen 31. januar, nå er den 30. april, altså i morgen. Den eneste måten selvangivelsen kunne skrives på i “gamle dager”, var med kulepenn i det tilsendte skjemaet. Og skjemaet var ikke forhåndsutfylt, tallene måtte hentes fra lønnsinnberetning, renteoppgaver m.m.m som man mottok i løpet av januar. Innleveringen foregikk også manuelt, enten i en egen postkasse utenfor ligningskontoret, eller ved å sende i posten.

De fleste leverte selvangivelsen i ligningskontorets kasse siste dag i januar. Da var det mye folk på vandring mot mot Sandvika, og etter hvert som stadig flere brukte bil, ble det lange køer på veien. Ligningsvesenet i Bærum lagde derfor “drive-in”-innsamling på den daværende parkeringsplassen mellom Statens hus (nå Kunnskapssenteret) og jernbanen. Der var det ordnet med rundkjøring, der de ansatte ved ligningskontoret sto i midten og mottok konvoluttene med selvangivelser ut gjennom skatteyternes bilvinduer. Det de mottok, ble lagt i svarte plastsekker. I 1985 forvekslet nok vaskepersonalet på likningskontoret en av disse sekkene med en avfallssekk, for i april mottok mange bæringer “truselbrev” fra ligningskontoret med etterlysning av selvangivelsen. Flere kunne imidlertid dokumentere at de hadde levert. Budstikka intervjuet både en som hadde fått brev og ligningssjefen, men saken ble aldri oppklart, i hvert fall ble oppklaringen ikke offentliggjort. Men ligningssjefen klaget Budstikka inn for Pressens Faglige Utvalg – og tapte.

For meg er selvangivelsen (som jeg kaller den, selv om den av skatteetaten er omdøpt til skattemeldingen) fortsatt ganske manuell. Jeg skriver inn mine rettelser på det tilsendte, forhåndsutfylte skjemaet, og sender det rekommandert til mine “venner” i Mo i Rana. Da har jeg kvittering på at dette viktige dokumentet er levert innen fristen. Elektronisk kvittering stoler jeg ikke på.

Det er i denne sammenhengen fristende å minne om “Rolf Presthus’ skattelov” (Presthus var finansminister i Kåre Willochs regjering 1981-86): 1. Hvor mye penger har du? 2. Hvor er de? 3. Når kan vi hente dem?

Til inspirasjon for de som ennå sitter med en uferdig selvangivelse, har jeg gleden av å offentliggjøre to sanger med tilknytning til temaet (se også tekst nederst).

Skattebetalernes kampsang

Imot oss statens lover bøyes,
av skatter blir vi tynget ned.
Og fri for plikt den rike føyes;
mens ringhets rett ei finner sted.
Lenge nok vi ligget har i støvet:
Vi stiller likhets krav mot rov.
Mot alle retten skal bli øvet,
slik vil vi ha vårt samfunns lov.
Så samles vi på valen,
seiren, vet vi, at vi får!
Og Internasjonalen
skal få sin folkevår!

For 77 år siden i dag ble det holdt statsråd på Stuguflåten i Romsdal. Stedet var ikke et frivillig valg. Den norske regjeringen, kongen og kronprinsen var på flukt fra nazi-Tysklands invasjonsstyrker.

Statsrådet var et av de viktigste i norgeshistorien, og det fikk også verdenshistorisk betydning. På Stuguflåten 22. april 1940 vedtok den norske regjeringen å rekvirere alle norske skip, slik at de kunne brukes i kampen mot Hitlers Tyskland. Norges utenriksflåte var en av verdens største, og fikk avgjørende betydning for krigens utfall.

Vidkun Quisling, som hadde gjort statskupp pr. radio om kvelden 9. april, forsøkte også å få kontroll over handelsflåten. Han beordret alle norske skip til å gå til nærmeste nøytrale eller tysk-kontrollerte havn. Ingen adlød denne ordren. Det påstås at flere norske kapteiner sendte telegram til Quisling med ordlyden “Kyss meg i ræva”. Om dette kanskje er propaganda fra alliert side, beskriver det i hvert fall hva som hendte: sjøfolkene på ca. tusen norske skip gikk i alliert tjeneste.

De norske sjøfolkene utgjorde Norges største og viktigste bidrag til den allierte krigføringen. Fortellingene om krigsforlis er mange, og det er lett å la seg rive med av dramatiske detaljer. Jeg nevner derfor de områdene der denne krigsinnsatsen fikk betydning:

• Sommeren og høsten 1940 sto Storbritannia alene igjen mot Hitler-Tyskland, og ble utsatt for terrorbombing som skulle tvinge britene til overgivelse. Det britiske flyvåpenet RAF kjempet innbitt mot det overlegne tyske Luftwaffe i det som ble kalt The Battle of Britain. Halvparten av drivstoffet til de britiske flyene kom på norske tankskip.
• Også senere i krigen var den norske handelsflåtens transportkapasitet av avgjørende betydning. Innsatsen ble sammenliknet med en million soldater.
• Handelsflåten ga den norske regjeringen et forhandlingskort i diskusjoner med sine allierte. I motsetning til eksilregjeringer fra flere andre okkuperte land disponerte den norske regjeringen ressurser som var viktige i krigføringen.
• Handelsflåten ga den norske eksilregjeringen inntekter. Disse kunne brukes da freden kom og gjenreisingen begynte.

NORTRASHIP  ble navnet på dette “rederiet”, som var verdens største. Skipene  var bemannet med dyktige sjøfolk, de fleste norske, men også folk fra andre nasjoner.  Ca. 3.700 personer omkom i krigsforlis. Dette var den største gruppen norske falne under krigen.

Under verdenskrigen 1914-1918 omkom 2.500 norske sjøfolk i krigsforlis selv om Norge var nøytralt. Derfor var det ved krigsutbruddet 3. september 1939 klart for alle at dette var farlig for norske skip og sjøfolk. Det kan man høre av NRKs sending den dagen, der sjøfolkene blir nevnt før man forteller hva som har hendt.

For sjøfolkene varte krigen i seks år, fra krigsutbruddet 3. september 1939 til Japan undertegnet kapitulasjonserklæringen 2. september 1945. De nitti prosentene av NORTRASHIPS mannskaper som overlevde krigen, fikk i etterkrigstiden en behandling som er en stor skamplett på norsk etterkrigshistorie. Det femte av de seks programmene i NRK-serien Evig heder handler om dette. Alle programmene er tilgjengelige på NRKs nett-TV, og anbefales på det sterkeste.
___________________________________________________________________________

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Når du trykker på knappen “Publiser kommentar” nedenfor,
blir kommentaren sendt til Torgeir, som senere legger den ut her.