Det siste halvåret har jeg vært jevnlig bruker av Kunnskapssenteret i Sandvika, der jeg har hatt timer hos synspedagog ved Bærum voksenopplæring, som holder til i senteret. En dag jeg var tidlig ute og så meg omkring, fant jeg ut at jeg hadde vært der før – den gang bygningen het Trygdegården.

Dette var for nesten 40 år siden. Da holdt Bærum Likningskontor til i 6. etasje i Trygdegården, og jeg hadde avtalt møte med min saksbehandler fordi jeg hadde fått en ganske stor restskatt som jeg mente var feil, noe jeg senere fikk gjennomslag for. Jeg husker saksbehandlerens navn, og slik møtet utviklet seg, er det godt mulig at han husker mitt.

Da jeg fortalte synspedagogen om min oppdagelse av Kunn-skapssenterets forhistorie, mente hun at det er nybygd, noe som fikk meg til å undersøke nærmere. Det er rart hvor fort man glemmer hvordan det så ut før på steder man besøkte nesten daglig. Trygdegården/Kunn-skapssenteret er intet unntak. Der var jeg også en gang  på trygdekontoret, som ga bygningen navn (det må ha vært det året jeg brakk foten, for mitt ærend var at jeg hadde penger til gode fra Folketrygden fordi all behandlingen av bruddet hadde resultert i frikort). Jeg kjenner igjen trappen inne i Trygdekontoret på bildet i Asker og Bærums budstikke (ovenfor), og tror kanskje den er en del av den litt spesielle trappen i Kunnskapssenteret. Den måtte jeg bruke ned i går, da heisen ikke var samarbeidsvillig, og jeg kunne konstatere at trappene fra 4. til 2. etasje har tolv trinn på hver side av reposet (=avsatsen); trappen på bildet fra 1974 har tolv trinn i nederste del, og etter mitt øyemål samme stigningsgrad som dagens trapp.

Da jeg vokste opp på 1950-tallet, var det en skogkledd kolle der mye av Kunnskapssenteret nå ligger. Den eneste bygningen som står igjen fra den tiden, er Sandvikas første stasjonsbygning, som nå er blitt grønnmalt og ligger mellom Skattens hus og jernbanelinjen (den er så vidt med – i rødmalt versjon – på bildet nedenfor til høyre). I den bygningen lå i min oppvekst Sandvika postkontor, som etter hvert flyttet til Trygdegården, der det lå vis à vis Vinmonopolet, skilt fra dette av “Poltorvet” (av enkelte kalt Krukkesletta etter et Laos-område som ble kjent under Vietnamkrigen).

  
De to bildene ovenfor (til venstre ca. 1955 til høyre 2012) er tatt fra omtrent samme sted, Les mer om bildet til venstre i blogginnlegget  Apotekergården i Sandvika med fortidens apotek (13.12.2019)

Heisen som ikke var samarbeidsvillig, samarbeider åpenbart med matematikk-seksjonen i Kunnskapssenteret. For hvis man oppe i etasjene trykker på knappen merket “U1,” melder heisstemmen når man har kommet dit, at man har kommet til “etasje minus 1”.

Noen ganger har jeg vært tidlig ute, og har sittet og iakttatt folkelivet ved Kunnskapssenteret. Det har slått meg at jeg lett kunne tro – basert på klesdrakten til de som går inn, ut eller forbi –  at jeg befant meg i Midtøsten. Men dette er Sandvika Øst, som snart blir endret fra versjon 2.5 (tror jeg det er) til versjon 3.0 når Helgerudgården m.m. blir erstattet av ett eller flere “tårnbygg”. Kunnskapssenteret skal visst forbli som nå.
_ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _

Se oversikt med lenker til alle blogginnlegg knyttet til Sandvika.

(Innlegget ble påbegynt 14.10.2020 og fullført 15.10.2020)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Forrige uke var jeg hos tannlegen til årlig service.  Etter at jeg hadde passert aldersgrensen for bruk av skoletannlege i 1960, sendte mine foreldre meg til tannlege Album i Sandvika. Det tannlegekontoret har jeg holdt meg til siden. Nå er det Thomas Lyche som har praksisen. Det årlige besøket begynner alltid med røntgenbilder av høyre og venstre side av tanngarden. Da sitter jeg i Sandvikas eldste tannlegestol, kanskje det eldste “arbeidsredskapet” som finnes i Sandvika. Opplysningen om stolen førte meg ut på enda en interessant arkivreise i litt lokalhistorie, og fikk meg til å tenke på tannlegeerfaringer jeg har hatt.

20. april 1934 begynte Finn Brudevold tannlegepraksis i Sandvika. Den var varslet med en serie annonser på Budstikkas førsteside, der tannlegene i Asker og Bærum averterte fast med jevne mellomrom. Jeg tror tannleger og leger har noen etiske retningslinjer om at annonser skal være svært nøkterne, og det var Brudevolds annonser. På åpningsdagen står én opplysning i tillegg til adresse, telefonnummer og åpningstider: “Røntgenfotografering”.

       
Tannlegeannonser i  Budstikka på 1930-tallet. Klikk på bildene for å lese.

Som annonsør må tannlege Brudevold ha vært en god kunde for Budstikka. Ved søk på navnet hans i avisens arkiv fikk jeg 70-90 treff hvert år utover på 1930-tallet. Kanskje var det grunnen til at han fikk redaksjonell omtale da han i september 1939 reiste til USA. Notisen sto 25. september, bare tre uker etter at Storbritannia hadde erklært krig mot Tyskland på grunn av Hitlers invasjon i Polen. Norge var nøytralt, men et norsk skip gikk på en mine allerede 13. september, så sjøreise over Atlanterhavet innebar risiko. Brudevold kom imidlertid trygt frem. Men så ble Norge trukket inn i krigen, og returen ble vanskelig, selv om USA fortsatt var nøytralt. Det endte med at Brudevold ble i USA, der han giftet seg og  etter hvert ble professor i odontologi.

   
Tannlege Brudevold fikk en annen karriere enn han kanskje hadde tenkt seg. Her er historien hans i fire klipp fra Budstikka før, under og etter krigen. Klikk for å lese.

Til tross for Brudevolds fravær var tannlegekontoret i drift under hele krigen, og annonserte flittig sammen med andre tannleger. “Vikaren” var Eivin Album, slik det fremgår av et par annonser om stenging i forbindelse med jul eller påske. Fra desember 1945 overtok Album formelt praksisen, og meddelte dette i annonse på første side i Budstikka, ved siden av avisens logo.

Brudevolds tannlegekontor lå ifølge hans annonser i “Bærum Privatbanks gård”. Gården het vel også da egentlig Nafstadgården (se blogginnlegget  Gård-navnene i Sandvika er fortsatt i bruk), og der holdt Album fortsatt til da jeg kom til ham første gang. Kontoret lå i 2. etasje, over Bergens Privatbank (nå Den norske Bank), men da banken trengte mer plass, måtte tannlegekontoret flytte én etasje opp. Nafstadgården var gammel, og jeg husker at tannlegestolen ristet når busser og lastebiler passerte på Ringeriksveien utenfor (dette var lenge før den ble gågate). Kanskje var ristingen en årsak til at kontoret flyttet til den nye Ringigården som var ferdig rundt 1960. Der holder det fortsatt til, med Sandvikas eldste tannlegestol som ærverdig inventar i røntgenrommet. I stil med dette kommer innkalling til den årlige servicen i postkassen, på frimerke-frankert fortrykt kort med dato og klokkeslett utfylt for hånd. Behandlingen er også i tradisjonell stil for kontoret: moderne utstyr og god kvalitet.

Min karriere som tannlegepasient begynte sannsynligvis hos tannlege Leivestad, som mors familie på en eller annen måte var knyttet til. Men det første jeg husker, er skoletannlegen. Ikke tannlegekontoret eller behandlingen der, men ventetiden før besøket. På Høvik skole foregikk det nemlig slik at tannlegesøster banket på klasseromsdøren og forkynte hvem som skulle være med henne til behandling, og hun fulgte klassens oppropsliste. Den gikk alfabetisk på etternavn, med guttene først, og da var det jo et stykke til Oma. Det ble godt tid til å grue seg.

Ellers har jeg som sagt holdt meg til samme kontor, bortsett fra da jeg var i militærtjeneste på Lahaugmoen, der jeg tror tannlegebesøk var gratis for oss vernepliktige. Det jeg husker derfra er at tannlegen så over tennene mine, og spurte hvilken tannlege jeg brukte. Det fortalte jeg med litt engstelse, før han sa: “Det er nydelig arbeid”.

En gang ble jeg henvist til kjevekirurg for å operere ut en visdomstann. Kirurgen liknet veldig på skuespilleren Arne Bang-Hansen, men operasjonen gikk greit, så det var nok ikke ham. Det siste som skjedde, var at han penslet over tennene med noe som viste hvor det var bakterier. Det fortalte han, men ikke at det ble rødt der det var bakterier. Som kjent er det rikelig med (snille) bakterier i munnen, så jeg gikk til apoteket der jeg leverte resept på smertestillende, mens jeg smilte intetanende som grev Dracula. Heldigvis dro jeg deretter rett hjem, og oppdaget hvordan jeg så ut.

De av mine jevnaldrende som gikk til tannlege i Sandvika, gikk enten til Album eller til Olav Augestad – det var kanskje bare de to for seksti år siden? Vel, det var én til, og hun var reguleringstannlege. Det hadde ikke jeg bruk for, heldigvis, for det kommer fortsatt skrekkhistorier når det dukker opp bilde av huset der hun hadde praksis.

       
Reguleringstannlege Inge Ødegaard holdt til i dr. Nyquists villa (t.v.), og bodde i Villa Rosenli (t.h.), drøyt 200 m nærmere Oslo. 

En tannlegehistorie til slutt: “Det var et dypt hull,” sa tannlegen, “et dypt hull”. “De behøver ikke si det to ganger,” protesterte pasienten. “Jeg sa det ikke to ganger, det var ekko,” sa tannlegen.

(Innlegget ble påbegynt 05.03.2020 og fullført 05.03.2020). Tilleggsopplysninger innarbeidet i teksten 12.03.2020.
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Utgangspunkt for dette blogginnlegget er et innlegg jeg skrev på Sandvika museums nettsider for fem år siden.
–  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –

Da Sandvika vokste frem, foregikk nok baking av brød og annet for en stor del i hjemmene. Men nettopp på tettsteder som Sandvika var det kundegrunnlag for én eller flere bedrifter som kunne gjøre et levebrød ut av bakingen.

“Det første bakeriet vi kjenner til i Sandvika, ble startet av W.  Brekke på 1890-tallet.” Denne påstanden har jeg ikke hentet ut av eget hode, men jeg finner ikke igjen kildeopplysningene. Da jeg heller ikke fant noe om dette ved søk på nettet, ble jeg i tvil, og tvilen ble større da jeg oppsøkte bygningen der bakeriet skal ha holdt til, Riis Bilglass i Engervannsveien. Jeg hadde jeg hørt at bakerovnen fortsatt skulle eksistere der, men ingen kjente til den. En bakerovn på 1890-tallet var en stor “kasse” murt opp med  teglstein. Den ble fyrt opp innvendig, så ble ovnen tømt for aske og bakervarene ble stekt på varmen som strålte ut fra teglsteinen. Jeg fikk lov til å titte litt rundt for se om jeg kunne finne spor etter en gammel bakerovn, og kanskje fant jeg det. På baksiden av det lille huset er skillet mellom bygningsdelene tydelig, og den midterste delen består av teglstein som kan ha vært bakveggen på bakerovnen. Eldste skriftlige opplysning om bakeri på denne adressen fant jeg i 1958-utgaven av Adressebok for Akershus. Og i Budstikka fra 16. oktober 1936 sto en annonse for Brekke’s hjemmebakeri, med stedsopplysningen “melkeforretningen ved torvet”. Derfra husker jeg bakeriutsalget fra min oppvekst. Det lå i Gråstua, på hjørnet av Anthon Walles vei og Ringeriksveien. Huset ble revet, men ble tatt vare på, og er senere gjenreist i Løkkehaven. Lokalene der bakeriutsalget lå, ligger inn mot parken.

 
Til venstre: Gråstua med inngang til Brekkes bakeri (butikken) rett bak bilen. Bakeriet lå i Engervannsveien 25, rett ved rundkjøringen ved tunnelen. Teglsteinsmuren på baksiden av huset der Riis Bilglass holder til, kan være rest av bakerovnen.

Et annet av Sandvikas eldste bakerier lå innenfor det som nå heter Städe-gården, murbygningen ved siden av Malmskrivergården. Thomas Andersen fikk bygd huset mot veien ca. 1900, og hadde bakeriutsalg i lokalene der Stayclassy nå holder til. Selve bakeriet lå i en bygning i bakgården. Murgården mot veien ble på den tiden selvsagt kalt “Baker Andersen-gården”. Før han startet bakeriet, hadde Andersen drevet landhandel i Sandvika Gjestgiveris bygning. Andersen leide i 1917 ut bakeriet til J. E. Stangebye, som drev det frem til 1926. Da kjøpte han Østbys bakeri på Løkketangen, og drev dette til det ble nedlagt på slutten av 1960-tallet.

 
Pipen på Stangebyes bakeri var et landemerke på Løkketangen. Bildet til venstre er tatt fra jernbanestasjonen, kanskje på 1960-tallet. Bildet til høyre fra 1955 er tatt omtrent ved dagens innkjøring til veien som heter Leif Tronstads plass.

G. H. (Gustav Hagbart) Østby solgte sitt bakeri på Løkketangen fordi han hadde bygd et nytt, elektrisk (ikke ovnsfyrt) bakeri på den andre siden av jernbanen. Bakeriet lå bak bolig- og forretningsgården ved Drammensveien (senere Ringeriksveien, nå Rådmann Halmrasts vei), der dagens Kinogaten treffer Rådmann Halmrasts vei. Østbygården hadde tre etasjer pluss loftsetasje, og på gateplan lå bakeriutsalg, konditori og to butikklokaler til. Senere ble 2. etasje gjort om til kafeteria.

I “Baker Andersen-gården” holdt butikken seg til gjærede produkter, for den ble overtatt av Bærum øl- og vinsamlag. Etter dette har nok gården sitt navn i grunnboken, for der heter den “Polgården”. Den delen av tomten der bakeriet sto, ble overdratt til naboen, der Brødr. Berntsen hadde startet sin fabrikk.

Hvis min antakelse om Brekkes bakerovn stemmer, er det pussig nok de to eldste av Sandvikas fire bakerier som man fortsatt finner fysiske spor etter. På Løkketangen ble Stangebyes bakeri nedlagt omtrent ti år før bebyggelsen på Løkketangen ble revet, og klesbutikken Theani holdt til i det gamle bakeriet de siste årene før rivingen. Stangebyes skorstein  var noe av det siste som forsvant av det gamle Løkketangen.

Etter at Stangebye nedla bakeridriften og konsentrerte seg om dagligvareforretningen mot Ringeriksveien (i dag Elias Smiths vei) var det forsatt to bakerier igjen i Sandvika: Erling Østby a/s og W. Brekkes bakeri. De to gikk i 1971 sammen om å bygge bakeri på Rud/Hauger under navnet Bakers. Dette bakeriet flyttet sin virksomhet til Oslo i 2009, og det engelskklingende firmanavnet Bakers ble i 2016 endret til Bakehuset. Det var å gå mot strømmen, ser det ut til, for det er visst engelsk som gjelder nå!

(Innlegget ble påbegynt 26.02.2020 og fullført 27.02.2020)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

“Bergli,” sa jeg. “Hvor er det?” spurte min passasjer. Aldersforskjellen mellom oss er ca. 25 år, men vi har begge vokst opp omtrent 500 meter fra Bergli. Slike navn på bygninger med historie tilbake til 1930-tallet og eldre er i ferd med å gå i glemmeboken, og  dette blogginnlegget er et forsøk på å motvirke det. Langs Gamle Drammensvei på oversiden av Lakseberget heter husene gjerne Villa til “fornavn”. I Sandvika sentrum er -gården hengt på noe som ofte er et personnavn. Skillet går ved Sandvika Gjestgiveri (“Geita”).

Dette er ett av to innlegg i bloggen om husnavn i Sandvika. Les også De gamle villaene ved Sandviksbukta har navn.

Alle bildene i dette innlegget vises i fullskjerm i eget vindu når man klikker på dem.

–  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –

I Sandvika  sentrum, langs nåværende Rådmann Halmrasts vei (tidligere Ringeriksveien, og før det Drammensveien) ligger 11 bygninger som alle har navn, og der nesten alle navnene er i bruk. Like mange bygninger med navn har forsvunnet i forbindelse med de store forandringene som har skjedd i dette området siden 1950-tallet.

Det blir ofte sagt at Sandvika sentrum er blitt helt ødelagt av tunge betongkolosser. Det gjelder særlig østsiden (høyre side når man går fra Rådhuset til jernbanen), der hele den gamle bebyggelsen er fjernet og erstattet av to nybygg, som begge har navn.

Helgerudgården (t.v.), Kreditkassegården (midten) og Tinghuset dekker et område i Sandvika der både gammel bebyggelse og terrenget er fullstendig tilintet- og omgjort.

Helgerudgården  har overtatt navnet fra bygningen der Helgeruds kolonial lå, derav navnet. Apotekergården lå omtrent ved enden av den nåværende Helgerudgården. Den “gamle” jernbanestasjonen (fra 1916) ble revet, men den eldste står, som eneste trebygning i denne delen av Sandvika. Kreditkassegården har navn etter banken som lå her da gården var ny (derfor “kredit” med én t). Den er bygd på tomtene etter  Gråstua med gartner Jensens butikk, Rønna (opprinnelig Sandvika Middelskole) og Østbygården med bakeri i bakgården. Langs Anthon Walles vei er også selve terrenget ganske forandret, men Tinghuset og den forrige politistasjonen ligger på det som er igjen av Sverigehaugen. Hafsåsgården ved Anthon Walles vei er borte.

På vestsiden av den gamle hovedgaten gjennom Sandvika har utviklingen fått gå roligere for seg. Riving og nybygg har skjedd med én og én bygning, slik at hovedstrukturen har forblitt den samme. Gårdnavnene er bevart, og tre av dem står på bygningene.

                       
Ekornrudgården (t.v.) og Aamodtgården (t.h.)

       
Moegården (t.v.) og Nafstadgården (t.h.).

Bjerkaasgården – med både aa og å i navnet.

Aamodtgården ligger nærmest jernbanen med gårdnavnet over hovedinngangen. Både denne gården og de neste – Ekornrudgården, Nafstadgården, Moegården og Bjerkaasgården – har navn etter tidligere eiere, på den siste står navnet med store bokstaver oppe på veggen. De fem bygningene utgjør nå en sammenhengende, bymessig husrekke, noe som er resultat av gradvis utbygging siden 1930-tallet.

I det neste kvartalet har forandringene vært større og har skjedd raskere, men også her med én bygning om gangen. Ringigården, som også har gårdnavnet over hovedinngangen, erstattet en eldre og mindre trebygning. På plassen mellom denne bygningen og nåværende Kinoveien holdt drosjene til, og her sto Sandvikas juletre i adventstiden. Mens Bjerkaasgården fikk beholde sin tilsvarende plass da nybygget kom, ble Ringigården bygd helt ut til tomtegrensen og virker derfor mer ruvende. Opprinnelig var fargen blygrå, og da kan man nærmest si at gården formørket gaten. Budstikkegården, som fyller resten av kvartalet bort til Rådhustorget, var skilt fra Ringigården (både den nye og den gamle) av et lite trehus i én etasje, også det eid av Budstikka. Huset hadde opprinnelig vært sommerbolig for Donato Brambani. Det ble erstattet av teglsteinsbygningen som nå knytter sammen Budstikkegården og Ringigården.

 
Budstikkegården (t.v.) var begynnelsen på det som skulle være “den hvite byen ved sjøen”. Ringigården (t.h.) er blitt hvit, men var opprinnelig blygrå.

Bærum rådhus sto ferdig med første byggetrinn (østfløyen med det tilhørende tårnet) i 1927. To trebygninger rett ved rådhuset ble stående så lenge at jeg husker dem. Helmergården lå der oppkjørselen fra rådhusets borggård nå er. Stavergården lå i hjørnet av Rådhusparken, helt inntil Rådhuset.

Både Finstadgården, dr. Nyquists hus (revet), Malmskrivergården, Städegården og Sandvika Gjestgiveri (“Geita”) er omtalt i blogginnlegget “Gamlebyen” i Sandvika: Det som forsvant. Den opprinnelige Finstadgården var et av husene som ble revet for å gi plass til den bygningen som nå står der. Nåværende eiers navn, Johs. Hansen, har stått øverst på to av gårdens fasader i mange år, men gården heter fortsatt Finstadgården etter han som eide det lille trehuset med samme navn for omtrent 100 år siden. De gamle er eldst!

–  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –

Grunnlag for opplysningene ovenfor er Bærum bibliotekts bildebase og Husmannsplasser i Bærum av Arne Mohus. De fire heftene kan leses som e-bok:
Del 1: Gnr. 45 – 72
Del 2: Gnr. 73 – 94 og Bærums Verk 
Del 3: Lommedalen og Bærums jernverks grunde
Del 4: Østre Bærum – gnr. 1 – 11 fra Haslum til Høvik

For den som vil se bilder av hvordan det så ut tidligere, anbefaler jeg Knut Erik Skarnings nettsted om Bærum. Fra kartet jeg har lenket til, blar man seg ned til kartet over Sandvika sentrum. Der kan man klikke seg videre til opplysninger om de mange punktene som er beskrevet (tips: klikk med høyreknappen for å åpne i nytt vindu, så er det lett å gå tilbake til kartet senere). Et klikk øverst til venstre på Tilbake til overiktskart over Bærum fører til lenker til andre steder i Bærum.

Knut Wøllos bok Sandvika, fra tettsted til by – en billedkavalkade er tilgjengelig på Nasjonalbibliotekets nettsider. Den inneholder ikke bare fotografier av hvordan det så ut, men tegninger som sammenlikner før og nå og mange andre interessante opplysninger om Sandvika.

–  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –

Klikk på Kategorier til venstre for dette innlegget og velg Lokalhistorie for å finne flere blogginnlegg om området Sandvika – Blommenholm.

(Innlegget ble påbegynt 19.02.2020 og fullført 20.02.2020)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

“Bergli,” sa jeg. “Hvor er det?” spurte min passasjer. Aldersforskjellen mellom oss er ca. 25 år, men vi har begge vokst opp omtrent 500 meter fra Bergli. Slike navn på bygninger med historie tilbake til 1930-tallet og eldre er i ferd med å gå i glemmeboken, og  dette blogginnlegget er et forsøk på å motvirke det. Langs Gamle Drammensvei på oversiden av Lakseberget heter husene gjerne Villa til “fornavn” (jeg har utelatt det nedenfor). I Sandvika sentrum er -gården hengt på noe som ofte er et personnavn. Skillet går ved Sandvika Gjestgiveri (“Geita”).

Dette er ett av to innlegg i bloggen om husnavn i Sandvika. Les også Gård-navnene i Sandvka er fortsatt i bruk.

Alle bildene i dette innlegget vises i fullskjerm i eget vindu når man klikker på dem.

–  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –

Mellom Sandvika Gjestgiveri (“Geita”) og det nærmeste krysset mellom Homans vei og Gamle Drammensvei lå det i min oppvekst femten gamle villaer, alle unntatt én med navn. Ett hus forsvant med veiutbyggingen i 1964, ett brant ned for noen år siden, resten står fortsatt.

Rett ved det nevnte krysset ligger Fredheim og Bergheim på hver sin side av veien. De nevnes i den rekkefølgen fordi Fredheim er eldst, utskilt fra gårdsnummer (gnr.) 9, Blommenholm, som bruksnummer (bnr.) 2  i 1875. Fredheim er nok også best kjent, ikke under eiendommens navn, men som Munch pensjonatskole, som holdt til her fra 1912 til den ble nedlagt i 1945. Bærum kommune leide også lokaler til skole her på 1950-tallet (1.-3 klasse, senere framhaldsskole) og 1960-tallet (1.-3. klasse i folkeskolen). Men opprinnelig var dette prestebolig, bygd av en prest som hadde giftet seg til mye penger. De siste 20-30 årene har store deler av lokalene vært utleid til kontor. Bergheim over veien, bnr. 5, har vært bolig siden eiendommen ble utskilt i 1883, og har til felles med Fredheim at samme familie har vært eiere gjennom tre generasjoner. Den store hovedbygningen var vel opprinnelig en “enkel enebolig” for en velstående familie, men er senere blitt oppdelt i to leiligheter. Bergheim og Fredheim er grenseeiendommer langs Gamle Drammensvei mot gnr. 7, Sandviksgrunnene.

Den eldste eiendommen under gnr. 7 i dette området er Langset, bnr. 19, der jeg selv bor. Her har eierskapet vært i samme familie i to generasjoner. Hovedbygningen er fra ca. 1890, og den har hatt to leiligheter fra begynnelsen av, én for eieren og én for utleie. Etter at min familie flyttet inn i 1948, var det en periode fire boenheter i hovedbygningen. På 1960-tallet hadde hovedbygningen to leiligheter og to hybler, og det var også to hybler i sidebygningen. Den er senere bygd om til enebolig, der jeg bor, mens de tre boenhetene i hovedbygningen er utleid. Eiendommen nærmest grensen mot Blommenholm var opprinnelig også en del av Langset. Etter at denne delen ble skilt ut i 1907, ble navnet beholdt, men ble skrevet Langseth (med h til slutt). Langsets første eier bygde huset som står der, og som er kjernen i huset som ble utvidet i 1913. Både dette huset, hovedbygningen på Langset, tømmerhusene på Helgeli og Bellevue med mansardtak har jeg skrevet om i blogginnlegget Arkitektur i mitt nærmeste nabolag (september 2018).

         
Bellevue (t.v.) hadde opprinnelig inngang til eiendommen ved markeringspinnen i venstre kant av bildet. Det var en forseggjort port i samme farger som huset, og med kjørevei opp til en liten gårdsplass foran inngangsdøren. Helgeli (t.h.) er en barfrøstue, flyttet hit fra Østerdalen.

Fagerli heter den gamle villaen som nå har fått to nye hus mellom seg og Gamle Drammensvei. Huset skiftet farge fra rødt til hvitt for få år siden, og hadde eiendommens badehus fått stå i fred for veiutbyggingen langs Lakseberget, måtte eieren malt om det også (se blogginnlegg om Drammensveien/E-18).

Litt lenger ned i veien har også huset skiftet farge fra rødt til hvitt. Dette er det nyeste av de gamle husene, bygd på 1940-tallet, og eiendommen har ikke fått noe navn. Det har derimot naboeiendommen mot Sandvika, som den navnløse eiendommen ble skilt ut fra i 1944. Den heter Lillebo, og er én av tre eiendommer som er knyttet til familien Brambani. Johannes Brambani, direktør for Sandvikens Blikkvarefabrik, kjøpte eiendommen i 1907 og bygde huset. Til da hadde han bodd på naboeiendommen mot Sandvika, Germacino, som hans far, Donato Brambani, kjøpte i 1898. Huset ser for meg ut som en funkis-villa, men er altså bygd før denne stilen ble mote på 1920- og 1930-tallet.

 
Germacino (t.v.) og Lillebo (t.h.)

Donato Brambani hadde tidligere bodd på Bergli, den store trebygningen som kneiser over Sandvika Gjestgiveri. Som nevnt i ingressen til dette innlegget var navnet ikke kjent for meg da jeg vokste opp. Da kaltes huset “Telegrafen” fordi den lokale avdelingen av Telegrafverket (som etter noen navneskifter nå heter Telenor) holdt til der. Dit gikk man for å sende festtelegram til konfirmasjon, bryllup o.l., og noen av mine jevnaldrende tjente lommepenger som telegrafbud på sykkel.

Mellom Germacino og Bergli lå tre villaer i sveitserstil. Furuli er det gule huset nærmest Germacino. Neste eiendom mot Sandvika er Rosenli. Den tredje villaen, Utsikten, brant ned på 1990-tallet, og hele eiendommen der det tidligere lå en halvannen etasjes sveitservilla med hage ned mot veien, er nå fylt av en kontorbygning. Et annet hus har også forsvunnet, Sjøstrand, som var eneste bolig på nedsiden av Drammensveien (nå Sandviksveien) i dette området. Den ble revet som en del av raseringen av Lakseberget da veien ble lagt her på 1960-tallet.

 
Rosenli (t.v.) og Furuli (t.h.). Furuli er nok den mest støyutsatte eiendommen  på denne strekningen av Gamle Drammensvei.

To hus har forsvunnet, men mye nytt har kommet til. Det har dels skjedd ved utvidelse og/eller ombygning av de gamle husene, som har på Langset, der min bolig er det tidligere uthuset. Nybyggene har kommet de siste årene (ett er nettopp påbegynt), og alle ligger så nær Langset at jeg har fått nabovarsel om dem. Heldigvis har de som bor der, hatt sans for å bygge hus som glir inn i landskapet. Når hageanlegg og beplantning er ferdig og har grodd til, tror jeg området vil få det preget av gammel villavei som reguleringsplanen til bevaring fra 2006 har som mål.

–  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –

Grunnlag for opplysningene ovenfor er bl. a. panteregisteret på Digitalarkivets nettsider. Noe har jeg også funnet i Husmannsplasser i Bærum av Arne Mohus. De fire heftene kan leses som e-bok:
Del 1: Gnr. 45 – 72
Del 2: Gnr. 73 – 94 og Bærums Verk 
Del 3: Lommedalen og Bærums jernverks grunde
Del 4: Østre Bærum – gnr. 1 – 11 fra Haslum til Høvik

–  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –

Klikk på Kategorier til venstre for dette innlegget og velg Lokalhistorie for å finne flere blogginnlegg om området Sandvika – Blommenholm.

(Innlegget ble påbegynt 11.02.20 og fullført 13.02.20)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no