Kategoriarkiv: Kultur

Russefeiringen i nåværende form bør avvikles

Det som skiller dagens russefeiring fra feiringen før 1985, er russebussene. I Asker og Bærum er ca. 1/3 av avgangselevene (600-700 personer)  med på en russebuss. Disse bussene er på veien omtrent fra midnatt til om morgenen, dvs.  den tiden som er ansett som sovetid og der bl. a. borettslag har regler om tillatt støy. Det er da russen  “ruller” med musikk som er så høylytt at den forstyrrer søvnen hos de som bor langs veien, ungdommene konsumerer rusmidler (særlig øl) og de stopper noen ganger for å forsøple med ølbokser og annet avfall. Alt dette foregår helt anonymt, det eneste navnet som vises, er bussens navn (Concrete JungleSooul TrainPaper Street …). Men det er personer som står bak, og jeg har arbeidet for å finne disse.

Fargekodene markerer busser med bare guttemedlemmer (blå) eller bare jentemedlemmer (rosa).

Oversikten ovenfor over russebusser og tilknyttede personer har vært jevnlig oppdatert siden 22. april sammen med klipp fra Budstikka om årets russ. 25 russebusser fra Asker og Bærum var registrert hos Biltilsynet i slutten av april. Eierne av 14 av disse er enkelt funnet med bussens registreringsnummer. Deltakerne på bussene har det også vært enkelt å finne  (metoden oppgis ikke her). Sjåførnavn har jeg ikke prøvd å finne, men det er det viktigste navnet, siden sjåføren må være den som har størst ansvar for at hans/hennes kjøretøy driver med støyforurensning og forsøpling. Ingen av navnene jeg har funnet, står i tabellen ovenfor, men de finnes i registreringene på min PC. Jeg vurderer å gjenta arbeidet neste år, men tidligere, og kommer da kanskje til å legge ut navnene.

Min interesse for russefeiringen skyldes bl.a. at jeg bor ved en av de veiene der russebussene høres godt. Registreringen er en form for beskyttelse mot dette. I år har jeg inntrykk av at reaksjonene mot den formen avgangselevene velger for sin feiring, er flere enn tidligere. Bl. a. har tre politikvinner skrevet et innlegg i Budstikka der de advarer mot utviklingen. Én av dem reagerer også på de sosiale rammene rundt feiringen, noe som også var oppe i et innslag i NRKs Her og nå.

Etter vinterens mange saker knyttet til #metoo var det også tankevekkende å se dette innslaget i NRK Dagsrevyen 24. april:

Avgangselevene i den videregående skolen er myndige og bestemmer selv hvordan de vil feire at skolegangen er fullført. Men samfunnet bestemmer hva det vil godta fra avgangselevene.  Avgangselevenes nattevåk og utstrakte bruk av  rusmidler midt i oppkjøringen til eksamen er først og fremst et problem for dem selv, men det er også et samfunnsanliggende etter at elevene har nytt godt av tretten års gratis skolegang. Organisert bråk og støy som plager andre enn de som fester, er ikke akseptabelt. Til nå ser det ut til at alt dette har blitt godtatt. Det bør man ikke lenger gjøre.

(Innlegget ble påbegynt 10.05.2018 og fullført 11.05.2018)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Parkering i hytt og vær

Alle bilister har minst én historie om parkering og parkeringsvakter, men jeg tror ingen kommer opp mot det jeg hørte i morgennyhetene mandag. Utgangspunktet for NRKs reportasje var at politiet mener

Bare timer etter NRKs reportasje parkerte denne politibilen på fortauet utenfor Sandvika Storsenter.

det er unødvendig av parkeringsvakter å skrive ut parkeringsgebyr når en politibil i tjeneste må parkere i strid med reglene p.g.a. et akutt oppdrag. Bransjeorganisasjonen Norpark var enig, men det var ikke parkeringsvaktenes forening, Service og drift i Delta.

Uttalelsene fra styremedlem i foreningen, Leif Hermod Jenssen, minner meg om en sak på 1990-tallet, da det ble slutt på at brann- og politifolk med amatørdykkersertifikat kunne bistå ved drukningsulykker. TV2-reporteren spurte den ansvarlige i arbeidstilsynet om hva nødetatene skulle gjøre hvis de ved en ulykke bare hadde folk med amatørdykkersertifikat tilgjengelig. Byråkraten svarte: “Nei, da får folk bare drukne …” På samme måte oppfatter jeg at Jensen i intervjuet med NRK setter reglene over sunn fornuft i en akuttsituasjon for politiet.

Selv har jeg vurdert å skaffe meg skyggelue, armbind med “P-vakt” og en rull med gult plastbånd, for da kan jeg være parkeringsvakt på egen eiendom. Gårdsplassen her går i vinkel rundt hovedbygningen, og det er plass til å komme inn og ut med bil hvis parkering skjer innenfor de diskret oppmerkede feltene. Beboerne på eiendommen har sine faste plasser, mens gjester som parkerer, stadig bekrefter følgende naturlov: “Når en bil parkeres slik at noen blir stengt inne eller ute, vil den inne- eller utestengte alltid ha behov for å passere bilen som stenger.” Jeg undrer meg over slik “skal bare”-parkering, for det er ikke særlig krevende å parkere sik at man ikke hindrer andre. Med parkeringen vist på bildet rett nedenfor, kom jeg akkurat så vidt forbi med min varebil …

… men i andre tilfeller skjønner man at det har liten hensikt å vente seg noen fornuftig parkering:

(Innlegget ble påbegynt 02.05.2018 og fullført 02.05.2018)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Du vet du er fra BLærum …

“Geografisk holder jeg til i Sandvika, men sosialt hører jeg hjemme på Blommenholm”. Som grenseboer mellom de to områdene bruker jeg av og til dette utsagnet for å teste toleransen hos den/de jeg snakker med. Men egentlig holder det av og til å si at jeg bor i Bærum  hvis jeg vil bli oppfattet som “soss”.

Jeg kom i tanker om “Bærums-soss” da jeg så dette opppslaget i Budstikka:

Det er oppslaget, ikke familiens valg, som er mitt poeng. En tilsvarende familie som så vidt får det til å gå opp økonomisk, ville nok også ha reist jorden rundt om de så mulighet til det. Men det er de færreste forunt å kunne si opp jobbene, selge huset og reise jorden rundt (i egen seilbåt, ser det ut som), selv om mange nok er “lei av hverdagsstresset”. Og når oppslaget står i “Aksjer og BLærums Budstikke”, er veien kort til å sette  i bås alle som bor i avisens nedslagsfelt.

Selv er jeg innflytter i Bærum. Jeg kom hit etter å ha bodd mine to første leveår i Oslo, øst for Akerselva, og med en mor som var oppvokst på Kampen. Denne bakgrunnen forklarer kanskje min interesse for avisoppslag jeg tror er typisk “blærumske”:

Overskriften til dette blogginnlegget henspiller på Facebook-gruppen “Du vet du er fra Bærum når …”. Der er jeg med, og der kan jeg ikke huske å ha registrert noen “blæringer”. Egentlig tror jeg ikke de finnes. Det er antakelig slik som en innsender i en tre år gammel diskusjon om temaet Bærum/BLærum skrev: “Der jeg bodde tidligere kom det ofte mye folk fra Bærum, der ble begrepet (BLærum) brukt fordi mange av dem rett og slett oppførte seg forferdelig blærete, som om de var bedre enn andre, de krevde urimelig service osv. Eller om du vil, rett og slett ufordragelige, frekke og uhøflige. Men der jeg bodde før så var folk også oppegående nok til å differensiere, så det var snakk om folk fra Bærum og blærer fra Bærum. To vidt forskjellige ting.”

For de som vil gå grundig inn i temaet, kan jeg anbefale en artikkel av Kine Thorsen i Budstikkas nettavis fra oktober 2016. Den er leseverdig, men trolig gjemt bak betalingsmur.

(Innlegget ble påbegynt 26.04.2018 og fullført 26.04.2018)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Bare hurtigruta går

LYDFILENE ER EN DEL AV HELHETEN, OG BØR HØRES  ETTER HVERT SOM TEKSTEN LESES,

Halvdan Sivertsens refreng ovenfor kunne godt ha vært brukt som akkompagnement til innslaget i NRK Dagsrevyen tirsdag etter påske. Finnmark og deler av Troms var rammet av uvær, veiene var stengt – men Hurtigruten holdt kontakt med omverdenen.

Det første skipet i Hurtigruten la ut fra Trondheim 2. juli  1893 med kurs nordover og med Hammerfest som nordligste havn. Senere ble ruten utvidet til Bergen i sør og Kirkenes i nord. Mange var skeptiske til det å ha faste anløpstider, særlig i vinterhalvåret. Dette var tross alt i slutten av seilskutetiden, da skipene hadde et anløpssted, men ikke noe sikkert anløpstidspunkt. Men Hurtigruten viste seg å være pålitelig, også i uvær, og er fortsatt til å stole på. Men det som i 1893 ble kalt “hurtigrute”, er i dag den langsomste måten å reise på mellom Bergen og Kirkenes.

Når du befinner deg i nærheten av et av Hurtigrutens anløpssteder, forteller dette signalet deg at sørgående hurtigrute nærmer seg. Tilsvarende signal for nordgående er slik:

Av og til møtes skipene, og da høres det godt:

Slik oppvisning (med standard hilsningssignaler, ikke signaler for nord- og sørgående) er kanskje litt utenfor den nøkterne tradisjonen, men god reklame når det er mange turister om bord. I løpet av året preges nok hurtigruten mest av de rutinemessige anløpene der gods og passasjerer går i land og om bord. Og som ellers i sjøfarten er det de dramatiske hendelsene det blir fortalt om.

Jeg velger meg to dramatiske hendelser, begge med tilknytning til Rørvik på kysten av Nord-Trøndelag. Den siste var i 1962, da SANCT SVITHUN forliste i dårlig vær på vei til Rørvik. 48 mennesker omkom, deriblant alle som hadde vakt på broen. Det var uforståelig at noe slikt kunne skje med et skip utstyrt med alle slags moderne navigasjonssystemer. Man tror årsaken til at skipet kom langt ut av kurs, kan ha vært misforståelser mellom los og rormann angående kompasskursen.

Da POLARLYS gikk ut fra Rørvik på sørgående 14. februar 1930, var det også dårlig vær, og det ble verre. Skipet skulle ankomme Trondheim neste morgen kl. 06.00, men var ikke å se, og dukket heller ikke opp i løpet av dagen. Det var stor frykt for at POLARLYS hadde forlist på det åpne, værharde havstykket Folda. Men kapteinen hadde valgt å gå mot været til åpent farvann, og ankom Trondheim 19 timer forsinket. Da var det stor lettelse, men ingen feiring, for nå var det om å gjøre å ta inn forsinkelsen …

Ikke bare Halvdan Sivertsen synger om Hurtigruten. Kari Bremnes synger Hurtigrute med tempo, rytme og arrangement som gjør at man får den samme duvende følelsen som om bord i et skip underveis. Molde Canticle av Jan Garbarek er skrevet til en av byene som har hurtigruteanløp, og var det perfekte valget av musikk, nydelig fremført av Tore Ljøkjel på sopransaxofon, da Hurtigruten minutt for minutt seilte inn til Molde i 2011 .

Selv har jeg reist med Hurtigruten én gang, i januar 2000. Jeg ville oppleve et av de “gamle” skipene som da fortsatt var i fart, og jeg hadde lyst til å oppleve dårlig vær. Så jeg dro på “anti-sydentur”, først med fly til Berlevåg og deretter med hurtigruteskipet HARALD JARL  (bygd 1960) til Trondheim. En som hadde vært guide på Hurtigruten anbefalte sørgående som beste alternativ hvis jeg bare skulle reise én vei, fordi den hadde flest interessante anløp på dagtid. Det ble en fin sjøreise, dessverre uten særlig dårlig vær. Bloggen min fra den gang er preget av at Widerøe ikke klarte å få bagasjen min fra Tromsø til Berlevåg (den har fortsatt ikke dukket opp). Jeg gjengir bloggen slik den ble laget rett etter hjemkomst.

(Innlegget ble påbegynt 05.04.2018 og fullført 05.04.2018)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Skråblikk på den norske finalen i Melodi Grand Prix

Norsk finale i Melodi Grand Prix ble avviklet sist lørdag. Det er en langt mindre nyhet enn medieomtalen kan gi inntrykk av, men det er et interessant fenomen.

Hysteriet rundt Melodi Grand Prix understrekes av NRKs programledere, særlig den kvinnelige del av duoen.

Min interesse for årets finale ble fanget av et gruppebilde i Dagsavisen av alle finalistene, med navnene deres i billedteksten. På NRKs nettsider har Jon Marius Hyttebakk gjengitt dem “i alfabetisk rekkefølge”, dvs. slik journalistens datamaskin har sortert dem: på fornavn, og dels bare med fornavn. Som spesialservice for bloggens lesere har jeg funnet finalistenes fulle navn, som i standard alfabetisk rekkefølge (på etternavn) er:
– Alejandro Fuentes
– Tom Hugo Hermansen
– Charlotte Kjær
– Nicoline Berg Kaasin
– Vidar André Grødset Mohaugen
– Stella Nyambura Mwangi
– Alexandra Rotan
– Alexander Rybak
– Ida Maria Børli Sivertsen
– Rebecca Thorsen
– Aleksander Walmann
Av navnene går det tydelig frem at for å komme med i årets finale, var det en fordel å hete Aleksander eller noe som likner på det. Alexander Rybak vant, andre finalister var Aleksander Walmann, Alejandro Fuentes og Alexandra Rotan.

Dette var norsk finale. Men av de elleve finalistene er tre født i utlandet (Alexander Rybak i Hviterussland, Alejandro Fuente i Chile, Stella Mwangi i Kenya). Det utgjør 27 prosent, langt mer enn de 17 prosentene som er innvandrerdelen av den norske befolkningen. Jeg regner derfor med at de som kritiserte at den nye regjeringen er “blendahvit” (se blogginnlegget Får ikke være med i regjeringen?), vil kreve et øvre tak for utenlandsfødte deltakere i neste års MGP.

Som språknerd kan jeg også se med enda mer nasjonale briller på deltakerne. Av de elleve er det bare to som har navn som er helt “norske”: Ida Maria Børli Sivertsen og Tom Hugo Hermansen. Alle de andre navnene er enten åpenbart av utenlandsk opphav eller de inneholder “unorske” bokstaver som c, é (med akutt aksent), w eller x.

Misforstå meg nå ikke dithen at jeg ikke ønsker folk med utenlandsk bakgrunn i den norske MGP-finalen. Alle de tre gangene Norge har vunnet den europeiske finalen, har det vært med “utlendinger” på scenen: Elisabeth Andreassen (svensk-norsk) da Bobbysocks  sang La det swinge i 1985, Fionnuala Sherry (irsk) som del av Secret Garden med Nocturne i 1995 og Alexander Rybak med Fairytale i 2009.

Mine tanker om de norske vinnerne opp gjennom årene og lenker til flere av vinnermelodiene skrev jeg om her i bloggen etter den europeiske finalen i fjor. Favoritten blant vinnerne i den europeiske finalen må jeg tilbake til 1963 for å finne. Da vant Danmark, med den fine jazzvalsen Dansevise fremført av Grethe og Jørgen Ingmann.

(Innlegget ble påbegynt 15.03.2018 og fullført 15.03.2018)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Quiz med artig formulerte spørsmål

I fjor kunne denne bloggens kloke lesere bryne seg på Ekstra vanskelig quiz, basert på underlige fasitsvar i Aftenpostens daglige quiz. Denne gangen er temaet Dagsavisens quiz. Der har jeg av og til lurt på om fasitsvaret kan være riktig, men jeg har aldri sett noen rettelse. Til gjengjeld formulerer Dagsavisen spørmålene på sin egen, ofte litt pussige, måte, så dette er godbiter for en som kan kalle seg både quiz-interessert og språknerd.

Under hvert spørsmål nedenfor står to “fasiter”. Mitt svar er et svar jeg mener er helt riktig ut fra måten spørsmålet er stilt på. Dagsavisens svar er det som står nederst på avisens siste side, der quizen har sin plass. Spørsmålene er samlet opp i løpet av siste halvår omtrent.

1.
Har gråor eller svartor spisse blader?
Mitt svar__________Dagsavisens svar

2.
Hvem drepte Kain?
Mitt svar__________Dagsavisens svar

3.
Hvordan havnet Osebergskipet nede i jorda?
Mitt svar__________Dagsavisens svar

4.
Hvilken musikkform forbinder du med Randi Stene?
Mitt svar__________Dagsavisens svar

5.
Hva heter datteren til Alfred Maurstad og halvsøsteren til Toralv Maurstad, som er gift med cellisten Aage Kvalbein?
Mitt svar__________Dagsavisens svar

6.
Ivar Ballangrud var kjent for å være rask på?
Mitt svar__________Dagsavisens svar

7.
Hvem var haugianerne tilhengere av?
Mitt svar__________Dagsavisens svar

8.
Hvilken hunderase er kronprinsfamiliens hunder “Milly Kakao” og “Muffins Kråkebolle”?
Mitt svar__________Dagsavisens svar

9.
Er styrbord høyre eller venstre?
Mitt svar__________Dagsavisens svar

10.
Hva heter lillesøsteren til Jens Stoltenberg, som døde i juli 2014?
Mitt svar__________Dagsavisens svar

(Innlegget ble påbegynt 22.02.2018 og fullført 22.02.2018)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Hvorfor skal noen påføres et unødvendig handikap?

“Kassadamen ser over hodet mitt, bort på assistenten min og spør henne om jeg skal ha pose,” forteller Ida Hauge Dignes, som er avhengig av rullestol, i et innlegg på Aftenpostens Si;D-sider i november. Innlegget kunne vært skrevet av mor, som også var avhengig av rullestol i mange år. Hvis hun opplevde noe tilsvarende som det Ida Hauge Dignes forteller om, ble hun rasende, og med god grunn: Rullestolen er et hjelpemiddel for manglende førlighet i bena, ikke i hodet.  Dessuten er det slik at alle mennesker – også de som er født med litt “manglende utrustning” i hodet – skal behandles som selvstendige personer inntil man eventuelt skjønner at det ikke fungerer.

For få år siden kom det krav om universell utforming og tilgjengelighet, dvs. at bygninger skal være tilgjengelige for rullestolbrukere, at også synshemmede skal kunne finne ut når neste buss går m.m.m. Her er det mange forsømmelser å ta igjen. På enkelte områder er det kanskje umulig å komme helt i mål, og man må hjelpe til på andre måter.

Noen opplever NAV slik denne tegningen antyder.

Da er det helt uforståelig når det dukker opp saker der det offentlige avslår slik hjelp. Budstikka skrev nylig om 80 år gamle Inger Berit Nielsen, syns- og bevegelseshemmet, som etter 11 år som TT-kortbruker plutselig blir nektet dette av NAV. Hva slags saksbehandler er det som fatter slike vedtak? Og hva slags system er det som avslår klagen, som støttes av hennes fastlege, og der TT-brukerens øyenlege skriver:  «Hun kan ikke lese bokstaver på avstand. Hun kan ikke se hva som står på bussene. Hun kan knapt ta seg rundt på egen hånd med dette synet. Hvis TT-kortordningen overhodet skal ha en mening, skal selvfølgelig denne pasienten få TT-kort. Noe annet et totalt uakseptabelt».

Dagsavisen skriver om Gry Tofte Haugen, som er kortvokst og har medfødt benskjørhet. Da gåstolen som hun er avhengig av, brøt sammen, fikk hun skader som gjør at hun nå er 40 prosent ufør og delvis blind. Hun lider et betydelig inntektstap, men NAV, som har lånt ut gåstolen, vil ikke gi erstatning. Siden gåstolen var over ti år gammel, har heller ikke produsenten noe ansvar. Haugen gikk til sak mot NAV, som fremførte hårreisende argumenter som at «fall fra egen høyde er normalt» (Haugen lider av benskjørhet!), at hendelsen som skjedde var «tilfeldig» og at hjelpemiddelet er «et utelukkende positivt tiltak i brukerens interesse, lånt ut gratis». Dette avspeiler uakseptable holdninger i NAV.

I golf får de best rangerte deltakerne et handikap slik at spillere på forskjellig nivå kan konkurrere med hverandre. I de to sakene ovenfor har man gitt handikap til “spillere” som allerede har et vanskelig utgangspunkt. Det ødelegger livskvaliteten for de som rammes, på linje med det jeg skrev om i innleggene En verdig alderdom også i Arendal – helst uten partipolitikk og Sykehjemsplass bare for døende?  her i bloggen i fjor.

(Innlegget ble påbegynt 14.02.2018 og fullført 15.02.2018)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

En folkekjær dikter fra Oslo

Tirsdag denne uken var det 100 år siden forfatteren André Bjerke ble født. I anledning jubileet har Geir Uthaug skrevet en lang omtale i Minerva – den anbefales! Jeg husker André Bjerke helt fra folkeskolen, ikke som forfatter, men som riksmålsforkjemper. I min klasse foregikk språkstriden på 1950-tallet bl.a. ved at vi under høytlesing leste “boken” hvis det sto “boka”. Og vi visste at André Bjerke var på vår side. I 1959 utkom hans André Bjerkes ABC (tilgjengelig på Nasjonalbibliotekets nettsider). For oss som da gikk i 7. klasse, var den lite aktuell. Men Steinerskolene tok den i bruk. Det ligger vel en del Steiner-pedagogikk i det André Bjerke skriver i slutten av forordet:
______“I disse ordøvelsene er det ikke tatt hensyn til en ___moderne pedagogisk fordom: at barnet på det første ___trinn i leseopplæringen bare får bli fortrolig med en- og ___tostavelses-ord. Man bør ikke undervurdere det faktum ___at ethvert barn er en liten kunstner, skapende i sin ___ordfantasi, og med en glupende apetitt på rare og lange ___ord. Nettopp når barnet lærer å lese, bør det få ord som ___BULDREBASSE, MUSKEDUNDER, RABARBRA og ___NABOBARNA. Og hvorfor ikke ___STRØMPESTOPPESOPPEN?
______Ord er ikke et regnestykke. Ord er liv.”
Det André Bjerke her skriver, følger han opp f. eks. i diktet Bedrøvet fugl, som jeg hører inni meg slik forfatteren leste det.

En egen side av språkstriden var “den nye tellemåten”, dvs. å nevne sifrene i den rekkefølgen de står (33=trettitre) i stedet for “tierne” etter “enerne” (33=tre og tredve). Formålet skulle visstnok være å gjøre det lettere for “Signe på sentralen” i en tid da telefonsamtaler ble satt opp manuelt og det var viktig å oppfatte raskt hvilket nummer som ble bestilt. Men reformen var omstridt, og har vel ennå ikke helt slått gjennom (Jens Stoltenberg, født 1959, snakket om terrorhandlingene i Oslo og på Utøya som “to-og-tyvende juli”). André Bjerke engasjerte seg også i denne siden av språkstriden med diktet Tre og tredve, “beregnet på skoleelever som vil terge læreren sin”.

Kjerringa mot strømmen blir mishandlet av sin ektemann.

I diktet Kjerringa mot strømmen hyller André Bjerke kjerringas evne til å gå imot selvsagte sannheter. Han gjør dette til en prisverdig egenskap ved den norske folkesjelen, og kan vel på den måten ha gitt sitt bidrag til både den ene og den andre politiske bevegelsen. Det er ellers interessant å legge merke til at både eventyret og Bjerkes dikt fremhever bare denne egenskapen av de begivenhetene som foregår i historien. Det faktum at mannen tar livet av kona si, forbigås i stillhet!

Klikk på kartet for større versjon.

Nå var ikke André Bjerke helt fremmed for drap, i hvert fall i litterær fasong. Han skrev to kriminalromaner under psevdonymet Bernhard Borge. Den ene har fått “evig liv” som film, og fra filmen har betegnelsen “De dødes tjern” blitt overført til det mørke og (oftest) vindstille området øst for Ostøya i Oslofjorden, for båtfolk et yndet oppankringssted, som i mørke sensommerkvelder kan ligne litt på tjernet fra filmen. André Bjerke ser ut til å ha hatt en viss interesse for mysterier, for i 1971-72 laget han og NRKs Harald Tusberg TV-serien Streiftog i grenseland, i alt syv programmer om okkulte fenomener. Serien er nå tilgjengelig på NRKs nettspiller, men sett av tid – i datidens stil varer hvert program noe over én time.

Ellers lå André Bjerkes mest aktive periode før fjernsynet ble en dominerende medieaktør. Derfor ble radioen det etermediet han opptrådte i, ikke bare som forfatter, men også som svært kyndig medarbeider når Otto Nielsen i Søndagsposten hadde limerick-konkurranser. Bjerke var redaktør for tre samlinger med norske limerick, og i den første, En midjesmal frue fra Grue, er de første 16 sidene et kurs i å skrive limerick. Jeg skrev om limerick her i bloggen (også med et lite kurs) for et års tid siden. Den gang var utgangspunktet noe som var blitt sagt i NRK-programmet Nytt på nytt. Nå utfordrer jeg mine kloke lesere til å lage en limerick som begynner med overskriften på dette innlegget: “En folkekjær dikter fra Oslo”. Det trenger ikke handle om André Bjerke, men jeg tror han ville likt utfordringen, særlig det å finne rimord på Oslo. Lykke til!

(Innlegget ble påbegynt 01.02.2018 og fullført 01.02.2018)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Godbiter for språknerder

Som språknerd er jeg avhengig av flere kilder til opplysning. En viktig egenskap for en språknerd er nemlig å tvile på egne kunnskaper og ferdigheter. Ved den minste usikkerhet må teksten kontrolleres mot sikre kilder. Her er noe av det jeg bruker, dels oppslagsverk, dels kilder som tilfører meg generell kunnskap.

Det Norske Akademis ordbok (NAOB)
Denne nettbaserte videreutviklingen av Norsk Riksmålsordbok har vært tilgjengelig på nettet siden november, og ble offisielt åpnet denne uken. NAOB er mitt hovedoppslagsverk (har erstattet Bokmålsordboka) når det gjelder rettskrivning og riktig bruk av ord. Alle viktige opplysninger står i det skjermbildet som kommer opp når man har søkt på et ord: skrivemåte, bøyning, uttale, betydning og bruk. Det siste inkluderer eksempler, helt fra gamle litterære tekster til moderne avisspråk.

Nynorskordboka
Når jeg skriver nynorsk, er Nynorskordboka et nødvendig oppslagsverk. Her er bøyningsformer det viktigste for meg. Til en viss grad gir Nynorskordboka også eksempler på bruk av ord og uttrykk.

Språket vårt
I Aftenposten har Per Egil Hegges faste spalte Språket vårt vært et daglig innslag siden en gang i 2005 (jeg tror ikke den har uteblitt én eneste dag). Hegge har sitt spesielle skråblikk på språklige fenomener, og spalten er en daglig kilde til ny kunnskap.

Det er vel i tråd med NRKs retningslinjer at det som fyller mest plass øverst på Språkteigens Facebookside, er et bilde av programlederen. Klikk på bildet for å lese min rettelse til et svar av Sylfest Lomheim.

NRK Språkteigen
Radioprogrammet Språkteigen på NRK P2 tar opp alle slags temaer som har med språk å gjøre, og kan derfor bli litt “løst i fisken”. Lytterspørsmål er et fast innslag, men jeg har aldri fått svar på noe innsendt spørsmål. Til gjengjeld har jeg korrigert et svar ganske nylig. Det gjorde jeg med et innlegg på programmets Facebook-side, men så vidt jeg vet er korreksjonen ikke blitt videreformidlet til lytterne.

Den opprinnelige korrekturlakken for stensil. Skrivemaskinens bokstaver slo hull i det voksbelagte papiret på stensilen, slik at trykksverte kunne presses gjennom og ut på arkene som skulle trykkes. Skrev man feil, kunne hullet tettes med korrekturlakk, og man kunne skrive på nytt.

I Budstikka sto det nylig en artikkel om Jens Barland, som har samlet ord som har gått ut av bruk. I kommentarfeltet skriver Ivar Nielsen om ordet korrekturlakk:
___“Tips for korrekturlakk.Når det er mørkt og du har glemt å ___skru på utelyset kan du se nøkkelhullet som en hvit prikk mal ___kun selve nøkkelhullskiven den som roterer, Muligens et ___gammelt råd fra blendingstiden under krigen?”
Jeg tror Iver Nielsen er født på 1960-tallet, eller kanskje har han ikke hatt nærkontakt med kontorlivet slik det artet seg før 1970? For vi gamle vet at korrekturlakk er en rød, tyntflytende væske som ble brukt for å rette feil på en svertestensil (alle vet hva det er?). Hvit korrekturlakk kom mye senere, og fantes neppe under krigen, enten vi nå snakker om siste verdenskrig eller Vietnam-krigen.

.

.

.

(Innlegget ble påbegynt 24.01.2018 og fullført 25.01.2018)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Fryktkultur i Bærums kommuneadministrasjon?

I Kommunegården opplevde jeg at det hersker en viss fryktkultur.

Bakgrunnen for overskriftens spørsmål er at jeg for et par dager siden var innom Kommunegården for å levere et brev og få kvittering for at det var mottatt (en diskusjon med en av kommunens etater gjør dessverre slik prosedyre nødvendig). I løpet av de 20 minuttene (!) det tok, var jeg i kontakt med fire forskjellige personer, hvorav den siste etter hver lot seg overtale til å motta brevet og signere min medbrakte kvittering.

Innerst i Kommunegårdens “ankomsthall” ligger postmottaket, der man kan få kvittering for levert post. Av sikkerhetsgrunner er døren låst, så man må ringe på. Etter tre forsøk og ikke tegn til svar ga jeg opp og gikk til disken innenfor inngangen.

“Veiledningstorget” kaller Bærum kommune denne disken. Der utspant følgende samtale seg (gjengitt etter hukommelsen) mellom meg (TO) og veiledningstorgmedarbeideren (VT):
TO: Jeg har ringt på tre ganger i postmottaket, men ingen svarer.
VT: Nei, han dro ut.
TO: Kan du ta brevet og kvittere for mottak?
VT: Nei.
TO: Vet du hvor lenge postmottakeren blir ute?
VT: En halvtimes tid.
TO: Er det noe annet sted jeg kan levere og få en kvittering?
VT: Nei.

Etter å ha tenkt meg om litt kom jeg på at brevet kanskje kunne leveres direkte til etaten som skulle ha det, og vendte tilbake til “Veiledningstorget”:
TO: Hvor holder Tekniske tjenester til?
VT: 3. etasje.
TO: Kan jeg levere brevet der?
VT: Ja.
TO: Det kunne du sagt da jeg snakket med deg for et øyeblikk siden.
VT: Du spurte bare om jeg kunne kvittere.

I 3. etasje fant jeg resepsjonen for Plan og bygning, som var det nærmeste jeg kom Tekniske tjenester. Der satt tre personer. Den nærmeste var ledig, og jeg fremførte mitt ærend. Han viste til kollegaen som satt i telefonen. Jeg ventet et par minutter til hun var ledig.

Da jeg igjen hadde fremført mitt ærend, spurte hun hva brevet gjaldt, og jeg forklarte det kort. Hun meddelte da at  jeg befant meg hos Plan og bygning, og at saken ikke gjaldt dem. Jeg forklarte at resepsjonen hadde oppgitt at Tekniske tjenester, som brevet var til, holder til i 3. etasje. Hun gikk da for å spørre en kollega (en overordnet?) om de kunne motta brevet og kvittere for mottaket. Etter et par minutter vendte hun tilbake i følge med en annen dame.

Jeg fremførte for tredje gang mitt ærend, denne gang for den sist ankomne. Hun spurte hva brevet gjaldt, og jeg forklarte det igjen kort. Jeg kan nok ha vært litt irritert da jeg gjorde det, for hun ba meg roe meg ned. Hun mente at jeg kunne sende brevet i posten, så jeg måtte fortelle henne at jeg da ikke får noen kvittering, Da jeg så gjentok at jeg hadde prøvd å levere brevet i postmottak og resepsjon og var blitt sendt til Tekniske tjenester 3. etasje, lot hun seg overbevise og stemplet og signerte min ferdigskrevne kvittering.

At så mange ansatte ikke tør  å motta og kvittere for et brev, mener jeg tyder på det jeg kaller en fryktkultur, i hvert fall på de laveste rangtrinnene i kommunen. Den første av Bærum kommunes fire “hovedmålsetninger” er: “Bærekraftige tjenester som gir innbyggerne mulighet for økt selvhjulpenhet, mestring og læring.” (Bærum kommunes nettsider om kommunens “visjon”). Kommentarfeltet under dette innlegget står åpent for hvem som helst som kan forklare meg sammenhengen mellom dette målet og mitt forsøk på å få kvittering for et levert brev.

(Innlegget ble påbegynt 10.01.2018 og fullført 12.01.2018)
2 kommentarer

___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no