Etter den varmeste sommeren siden 1947 var eplene i år tidligere modne enn vanlig. Epleplukkedagen ble derfor flyttet en uke frem fra den opprinnelig planlagte datoen til lørdag 8. september. Det hadde ikke værgudene fått med seg, så det ble litt vått (i morgen er været slik vi ville hatt det sist lørdag). Men i 12-tiden hadde det tørket så noenlunde opp etter nattens skybrudd, og vi kom i gang.
Epleplukkere i aksjon.
Plukkedagen var annonsert både her i bloggen, med tekstmelding og ved muntlig informasjon. Det resulterte i et par forespørsler om pressing av frukt fra andre hager, og ellers ankom stort sett det vanlige mannskapet. Langsets epleplukkerlag hadde i år erfaring fra sauehold, skogsdrift og appelsinplukking på kibbutz samt fra mer teoretiske disipliner. Det var store mengder epler, og sammen med det våte værlaget gjorde dette at vi fortsatte plukkingen på søndag og avsluttet mandag.
Årets eple-avling midlertidig lagret før pressing.
Ved vestveggen av hovedbygningen står nå stablet 34 bananesker med epler. I tillegg har epleplukkerne tatt med seg omtrent fire bananesker. Hver eske tar ca. 20 kg, så det blir omtrent 760 kilo i alt. Nå forestår arbeidet med pressing, kombinert med utvikling av motordrift for fruktkvernen (kan noen skaffe en drivrem på 2,3 meter?).
Vintereplene ender som sider “til vaoren ein gong”, mens sommereplene blir saft som fryses ned. Hvis det dukker opp noen svært pene og store epler, kan det hende jeg legger dem til side for å ha dem på fruktfat.
I mars skal epletrærne beskjæres. Det skal gjøres grundig, 760 kilo er for mye!
For nye lesere gjentas her Langsets offisielle eplehøstefilm fra 2014:
(Innlegget ble påbegynt 12.09.2018 og fullført 12.09.2018)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Omtrent da jeg begynte på skolen, fikk mor leddgikt. Det begynte i fingerleddene, utviklet seg etter hvert i flere ledd, og gjorde henne etter hvert avhengig av rullestol. Jeg kan ikke huske at hun noen gang klaget over sin skjebne. Derimot kan jeg huske en lege som ga uttrykk for stor begeistring over hvordan mor, med stive knær, brukte en litt ukonvensjonell metode for å sette seg i en lenestol.
I Dagsavisen for et par uker siden sto et innlegg av en av mors skjebne- og åndsfrender, Ida Hauge Dignes. Hun er omtalt her i bloggen tidligere (Hvorfor skal noen påføres et unødvendig handikap?), og skriver denne gangen i Dagsavisen-innlegget Vi kommer – vær forberedt! om en bytur sammen med søsteren sin. Temaet er egentlig universell utforming (det å utforme samfunnet slik at så mange som mulig kan delta aktivt uavhengig av funksjonsevne), og hun har en herlig offensiv innfallsvinkel.
Samme dag sto også et innlegg i Dagsavisen av Ragnhild Iveranna Hogstad Jordahl. Hun er autist, og hennes tema er at det folk vet om autisme, er sterotypier som i filmen Rain Man. Hun avslutter innlegget slik: “Lytt til autistiske stemmer. De finnes! Og de finnes på ordentlig, som ekte mennesker, ikke som endimensjonale figurer som er ment for underholdning.”
De to jeg har nevnt ovenfor, er ikke utformet i standardformat. Det er heller ikke Max Øystå Lloyd, som var utgangspunkt for innlegget En skole for alle? her i bloggen, der jeg bl. a. skrev: “I teksten ovenfor har jeg bevisst skrevet “skole som ikke passer for elevene” – ikke det motsatte.” Det som ligger implisitt i innleggene fra Ida Hauge Dignes og Ragnhild Iveranna Hogstad Jordahl er at de ønsker “et samfunn som passer for alle”. Den fysiske utformingen er én side av dette, og trolig den enkleste, holdninger er vanskeligere å gjøre noe med. Konstruktiv kritikk som i de to Dagsavisen-innleggene bidrar forhåpentligvis til dette, på samme måte som det at mor var ufør, ga meg viktige erfaringer.
(Innlegget ble påbegynt 05.09.2018 og fullført 05.09.2018)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Geir Lorentsen i Enebakk vil boikotte sauekjøtt for å legge press på sauenæringen og bondeorganisasjonene slik at de anerkjenner behov et for levedyktige bestander av rovdyr i Norge. Han er styremedlem i Miljøpartiet de grunne i Enebakk.
Det er vanskelig å tenke seg at en eneste av denne bloggens lesere vil støtte en slik boikott, selv om de mener at også rovdyr har rett til å leve. Jeg tror heller de med glede tramper takten til sangen “Sauekjøt” med E-76, et band fra Vest-Telemark med nær tilknytning til sauenæringen.
En boikott-trussel fra rovdyrfanatikere bør tilbakevises så det merkes. Jeg har derfor noen ideer, som jeg ber bloggens lesere benytte (én eller flere av dem, etter hva man har anledning til).
Kjøp sauekjøtt. Oppskrifter finnes bl. a. på nettstedet kulinarisk.no, og på MatPrat (drevet av Opplysningskontoret for egg og kjøtt) står noen mattips og mye interessant bakgrunnsstoff.
Last ned “Sauekjøt” med E-76 fra YouTube og spill den for alle du treffer,
Kontakt den/de radiostasjonene du hører på og be dem spille “Sauekjøt” med E-76.
Geir Lorentsen er både på Facebook og Twitter. Han er sikkert interessert i dine synspunkter på rovdyrpolitikken. Husk å skrive saklig.
For én gangs skyld bruker jeg oppfordringen “lik og del” – i hvert fall “del” (denne bloggen bruker ikke “likes”).
“Sauer er ålreite dyr,” sa Liv Finstad da hun skulle forsvare Rød Valgallianses landbrukspolitikk i 1983. Hun er fra Gamlebyen i Oslo, og har nok fått servert sauekjøtt i oppveksten. Mor var fra Kampen i Kristiania, og jeg tror det var fårekjøtt som ble servert hjemme hos oss. Hva som er mest norsk av sau og får kan vel diskuteres. For meg høres får dansk ut, men jeg tror neppe matretten fårikål skifter navn til sauikål med det første. Derimot har jeg sett en sauepels utstilt for salg med betegnelsen fårehud.
(Innlegget ble påbegynt 24.08.2018 og fullført 24.08.2018)
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Joda, det er fire skuter, hvis vi med “norske polarskuter” mener skip som er bygd i Norge for nordmenn, og som er blitt verdenskjent i forbindelse med ekspedisjoner til polarstrøkene. Restene av MAUD kom “hjem” til Asker og var på signingsferd i Indre Oslofjord sist helg, og det satte i gang disse tankene om polarskuter.
Den eldste av de norske polarskutene er GJØA. Hun ble bygd i Rosendal i Hardanger av Knut Johannesson Skaala i 1872, og seilte som frakteskute og fangstskute før Roald Amundsen kjøpte henne i 1901. Med seks mann seilte han 1903-1906 som den første gjennom hele Nordvestpassasjen. Etterpå ble skuta satt på land i Golden Gate Park i San Francisco, der den etter hvert forfalt og ble restaurert to ganger før den den i 1972 ble hentet hjem til Norge, plassert på Bygdøynes og restaurert for tredje gang. Der sto hun utendørs til 2013, da et vernebygg ble reist og skuta ble restaurert igjen. GJØA ble omtalt her i bloggen i fjor, på hundreårsdagen for avreisen mot Nordvestpassasjen fra Kristiania.
FRAM
Fram innefrosset i Polhavet
FRAM ble konstruert av Colin Archer etter bestilling fra Frithjof Nansen. Hun ble sjøsatt i Larvik i 1892, og var spesialbygd for polarekspedisjoner, med en skrogform som gjorde at skuta ble klemt oppover hvis isen skrudde til fra alle kanter, og med ror og propell som kunne heises opp slik at man unngikk skader p.g.a. is. FRAM ble brukt til tre ekspedisjoner. Frithjof Nansen lot skuta fryse fast i isen nord for Sibir, og mente den ville drive med isen over Nordpolen. Det stemte nesten (forsøket på å nå Nordpolen er en annen historie), og skuta kom ut i åpent farvann ved Svalbard etter tre år. Otto Sverdrup var den neste som brukte FRAM som ekspedisjonsskip. I 1898 dro han til de arktiske øyene nord for Canada, og i løpet av fire år ble ca. 150.000 km² kartlagt. Roald Amundsen fikk lov av Nansen til å bruke FRAM til en ekspedisjon som skulle gå til Nordpolen. Av forskjellige grunner ble målet endret til Sydpolen, derfor gikk FRAMs tredje og siste ekspedisjon med FRAM til Antarktis. Etter at polpunktet var nådd i 1911, seilte skuta til Sør-Amerika, og ble liggende først i Buenos Aires, senere ved Panamakanalen, før hun i 1914 kom til Horten. Der ble hun liggende, og ble etter hvert nokså medtatt. I 1929 ble FRAM restaurert, og i 1935 ble Frammuseet påbegynt, der skuta nå er hovedattraksjonen.
MAUD
MAUD etter sjøsettingen i Vollen
Roald Amundsen trengte en polarskute, og bestilte MAUD hos Christian Jensen i Vollen i Asker. Konstruksjonstypen var den samme som for FRAM, spesialbygd for å fryse fast i skruisen. Skuta ble sjøsatt i 1917, og ble brukt av Amundsen i et nytt forsøk på å nå Nordpolen ved å la skuta fryse fast i drivisen. Det førte ikke frem, og etter flere overvintringer ga Amundsen opp. Da han gikk konkurs p.g.a. store kostnader til ekspedisjonen, ble MAUD solgt til Hudson Bay Company, som brukte henne som fraktefartøy. Senere ble hun lagt i Cambridge Bay, der hun ble brukt som varelager og radiostasjon. Til slutt var skuta bare et vrak, men holdt seg godt p.g.a. gode materialer og gode bevaringsforhold i det kalde vannet. I 2016 ble skroget hevet, og sist helg kom MAUD på en slepelekter tilbake til Vollen i Asker, der skuta ble bygd. Det er visstnok meningen at vraket skal stilles ut som det er, liggende på en flåte ute i Maudbukta i Vollen.
ENDURANCE
ENDURANCE (ex POLARIS) i skruisen i Weddelhavet
Sandefjordsmannen Lars Christensen og belgieren Adrien de Gerlache fikk bygd en skute som ble sjøsatt ved Framnæs Mekaniske Værksted i 1912. Den fikk navnet POLARIS, var konstruert for å tåle lett drivis, og skulle brukes til å frakte turister til Arktis for å jakte på isbjørn. Men økonomien sviktet, og skuta ble solgt til briten Ernest Shackleton, som døpte den om til ENDURANCE. Han brukte skipet til en ekspedisjon der målet var å krysse Antarktis. Men skipet ble skrudd ned av isen i Weddelhavet i 1915, og mannskapet på 28 kom seg ved hjelp av livbåtene til den ubebodde Elefantøya. Ekspedisjonen ble berømt fordi Shackleton og fem andre klarte å seile til Sør-Georgia (1.300 km unna) og deretter, etter flere forsøk, klarte å redde resten av mannskapet på Elefantøya. Hist.
.
.
.
“MAUD hjem til Asker” 1990-2018
Historien om hvordan MAUD kom tilbake til Norge, er mer enn de siste få årenes historie om heving og transport over Atlanterhavet. Første del av historien begynte i 1990 og strekker seg over tre år. Den kan man følge gjennom 17 klipp fra Budstikka, med gryende interesse for det halvveis glemte polarskipet, ville ideer om hva det kunne brukes til når det kom “hjem” og personkonflikter.
“La oss bringe Maud hjem til Asker” var tittelen på Budstikkas lederartikkel 21. november 1990, for snart 28 år siden. Da hadde Hans Vrålstad dykket på vraket av Roald Amundsens polarskip, som lå halvveis sunket i Cambridge Bay nord i Canada. Skipet var i overraskende god stand, fortalte Vrålstad, og burde være mulig å heve. “En nasjonal oppgave som både kan og bør løses,” sa han til avisen.
Fire måneder senere var Budstikkas overskrift: “Maud skal være klar til OL”. Da hadde Askers kultursjef, Alex Roald, fanget ideen. Han mente at man ved hjelp av sponsorer burde kunne skaffe de 8-9 millionene som trengtes for å heve MAUD og transportere vraket hjem, halvparten av beløpet var allerede sikret. Hans ide var å restaurere skuta og sette den i drift på Oslofjorden, f.eks. mellom byggestedet Vollen og Roald Amundsens hjem Svartskog i Bunnefjorden. Dykkeren Hans Vrålstad var uenig i det siste, og skrev om det i Budstikka.
Her oppstår et sidespor i Maud-saken. Kultursjef Roald satte nok liten pris på Vrålstads avisinnlegg, for han anklaget Vrålstad for å ha stjålet fra vraket av MAUD (Vrålstad hadde tatt med seg et gorojern han fant ombord). Anklagen ble først kjent etter et halvt år, da Vrålstad offentliggjorde brevet han hadde fått fra kultursjef Roald og krevde en unnskyldning. Roald svarte at han ikke ville ha noe med “denne Vrålstad” å gjøre. Men etter et par runder i Askers kommunale system beklaget han sine uttalelser. Striden ble på en måte avrundet i et debattmøte på Sjøfartsmuseet, der også skips- og museumsfaglige folk deltok.
Etter hvert kom det for en dag at man ikke uten videre kunne hente MAUD hjem fra Canada. Vraket var registrert av kanadiske myndigheter som et kulturminne der det lå, og det var ikke sikkert det ville bli frigitt. Og så var det selvsagt kostnadene. Saken forsvant etter hvert, og hadde et siste sprell med et oppslag i Budstikka 1. april 1993 (merk datoen!) med overskriften “Polarskuta Maud til Tromsø?”. Da hadde Alex Roald sluttet som kultursjef i Asker og slått seg ned som skomaker på Lillehammer.
.
.
.
.
Hva er det med Norge og polarskip?
Den første norske polarekspedisjonen var FRAMs drift over Polhavet 1893-96. Parallelt med dette foregikk en hard politisk strid med Sverige om et eget norsk konsulatvesen. Dette var saken som til slutt utløste unionsoppløsningen i 1905. Året etter unionsoppløsningen kom GJØA til San Francisco som det første skipet som hadde seilt gjennom Nordvestpassasjen. De politiske begivenhetene i 1895 og 1905 førte til økt nasjonalisme i Norge, og jeg tror de to polarekspedisjonene må ses også i den sammenhengen. Den nye nasjonen trengte noe den kunne vise frem i internasjonal sammenheng. Når Roald Amundsen senere var førstemann til Sydpolen, faktisk i et slags kappløp med Robert Scott, var det nok en bragd å vise til.
Én sak er å være stolt over store bragder, noe helt annet er å ta vare på “verktøyet” som ble brukt. FRAM var markspist og nesten vrak, men ble restaurert i 1929 og fikk sitt museum i 1935. GJØA ble tatt vare på av stolte norsk-amerikanere da seilasen gjennom Nordvestpassasjen var fullført, men forfalt etter hvert, og fikk sin fjerde restaurering da vernebygget på Bygdøynes kom opp i 2013. MAUD har nesten vært en hemmelighet, kanskje fordi Roald Amundsen mistet skipet p.g.a. konkurs. Og ENDURANCE ligger i småbiter på bunnen av Weddelhavet, og har vel ingen norsk interesse fordi det var briten Shackleton som gjorde skuta kjent.
Men nå er alle de tre helnorske skutene hjemme i gamlelandet. To av dem er i hus på Bygdøynes. Der kan man gå om bord, men hva går man om bord i? Både FRAM og GJØA er restaurert, og særlig den siste er mer en kulisse enn en restaurert original. Kanskje er MAUD, slik skuta nå ligger på en lekter, det mest ekte vitnesbyrdet om en tid da ekspedisjoner i polare strøk var med på å bygge nasjonen.
(Innlegget ble påbegynt 22.08.2018 og fullført 22.08.2018)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Slike grønnsaker ble jeg foret med i oppveksten. Men det som kom hjem til oss, var med flekker, litt råte som måtte fjernes osv. – det far ikke fikk solgt i sin frukt- og grønnsakbutikk.
Som sønn av en tidligere grønnsakhandler ble jeg foret opp med de grønnsakene kundene ikke ville ha. Det kan være noe av forklaringen på at jeg har vanskelig for å forstå folk som blir vegetarianere. Men det finnes mer saklige argumenter også. I NRKs Verdibørsen i august 2017 fortalte Ragna Kronstad om hvorfor hun ikke er vegetarianer.
(Innlegget ble påbegynt 23.07.2018 og fullført 23.07.2018)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
En oktav i musikken inneholder tolv halvtonetrinn, og det er egentlig ganske utrolig at disse få tonene har gitt oss så mange forskjellige melodier i årenes løp, selv om rytme og harmoni også bidrar til ulikhetene. Men når alle elementene i en melodi likner påfallende mye på en påstått annen melodi, blir man mistenksom.
Noen av denne bloggens lesere har sikkert blitt bysset i søvn til denne lille vuggesangen:
Teksten er fra tidlig 1800-tall, mens melodien står oppført som “trad.”, og den er trolig mye eldre. Den kommer fra et eller annet sted i Europa, og er brukt av flere komponister. Da jeg underviste i musikk i ungdomsskolens 7. klasse (nå 8. klasse) på 1970-tallet, spilte jeg av og til platen der Joseph Haydn bruker melodien i 2. sats av symfoni nr. 94. Min hensikt var den samme som Haydns: å vekke slumrende tilhørere. Jeg tror Haydn hadde større suksess enn meg.
Haydn lager variasjoner over melodien utover i satsen. Det samme har Luigi Boccherini gjort i 4. sats av strykekvartett opus 58 nr. 2. Han skrev verket i 1799, åtte år etter Haydns symfoni, og det kan jo tenkes at han har latt seg inspirere av Haydn. Men melodien er altså “allemannseie”.
På Haydns og Boccherinis tid var det både lettere å slippe unna med “lån” fra andre komponister, og det var visst også sett på som greit. Med vår tids massedistribusjon av musikk blir likheter lettere oppdaget. I omtalen av fjorårets finale i European Song Contest (Melodi Grand Prix, 13.05.2017) påpekte jeg her i bloggen at to tidligere norske finalebidrag høres ut til å ha sine tydelige forbilder. Mest åpenbart synes jeg det er at Arne Bendiksen har brukt Paul Desmonds innledende takter i Take five (1959, Dave Brubeck Quartet) som innledning til Intet er nytt under solen. I lydklippet nedenfor har jeg har skjøtet sammen de to introene (og hevet Take five ett tonetrinn slik at den går i samme toneart som Åse Klevelands gitar). Da høres det slik ut:
Nå er Intet er nytt under solen en fin liten melodi, og absolutt ikke noe plagiat, så hør dette norske finalebidraget som kom på tredjeplass i ESC-finalen i 1966, den beste norske plasseringen til da. Take five er i en annen klasse, og kan høres igjen og igjen.
I 1995 vant Norge ESC-finalen med Nocturne, fremført av den irsk-norske duoen Secret Garden (Fionulla Sherry og Rolf Løvland). Hør på den, og sammenlikn med Waterfall fremført av den irske artisten Enya. Det er mye likt, og jeg tror Enya var først ute. Enda mer lik hverandre er Månemannen (Vamp, 2002) og Te stein (Publiners, 2010).
Harald Sæverud har selv fortalt hvordan Kjempeviseslåtten ble til:
Min private teori er at Sæverud helt ubevisst har tenkt på “skottetoget” i 1612, under Kalmarkrigen mellom Danmark-Norge og Sverige. Svenskene hadde hyret inn en avdeling skotske leiesoldater, som kom til Romsdalsfjorden og skulle ta seg over til Sverige, men som ble tilintetgjort i “slaget” ved Kringen i Gudbrandsdalen. Begivenheten ble beskrevet i Sinclairvisa, og den tror jeg Sæverud ubevisst har hørt inni seg. Gruppa Folque utga en versjon av sangen i 1973.
Det er innledningstonene i pianoversjonen, de Sæverud referer til i sin fortelling, som er svært like i Sinclairvisa og Kjempeviseslåtten, tempoet er også likt, men Sæveruds verk har en stigning i styrke som bare gjenfinnes i folketonens tekst. Av de mange innspillingene som finnes av pianoversjonen, synes jeg Kjell Bækkelund står for den beste:
Siden Sæverud i sin fortelling presiserer at piano- og orkesterversjonene av Kjempeviseslåtten er to selvstendige verk, tar vi til slutt med Bergensfilharmoniens fremføring av verket:
(Innlegget ble påbegynt 16.07.2018 og fullført 18.07.2018)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
I fire uker var NRKs TV-sendinger dominert av VM i fotballspilling i Russland, der Norge ikke deltok. Heldigvis ble noen lag slått ut i hver runde, og fredag 29. juni var en helt fotballfri dag. Da fikk vi som ikke ser på fotball-VM, en trøstepremie i form av programmet Ønskekonsert med KORK. Riktignok har NRK kalt innledningen til programmet for “Oppspark”, men det hadde heldigvis ingenting med fotball å gjøre. Ønskekonserten anbefales på det varmeste, både musikken og intervjuene som programleder Øyvor Bakke har med de som fikk sine ønsker oppfylt. Klikk på tittelbildet nedenfor og nyt en hyggelig konsert med Kringkastingsorkesteret, direkte fra NRKs programarkiv på nett!
(Innlegget ble påbegynt 14.07.2018 og fullført 14.07.2018)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Inntil utbyggingen av flerfeltsveien (nå E-18) langs Sandviksbukta hadde tatt en snei av bruket, var Langsets eplehage på ca. 1,5 mål. Det var mye gress å slå med ljå, og på 1950-tallet kjøpte far derfor en tohjulstraktor til gressklipping, en engelskprodusert Allen med Villiers Mk25 totaktsmotor. Den gjorde tjeneste her på bruket til ut på 1960-tallet, med slåmaskinforsats om sommeren og med plogskjær om vinteren.
Da tohjulstraktoren ble avløst av rotorgressklipper og snøfreser, overtok fars yngre bror på Utbjoa (nordøst for Haugesund) den. Etter hvert ble maskinen pensjonert også der, og sto i mange år i kjelleren i uthuset. På fjorårets slektsstevne spurte jeg om jeg kunne ta den med hjem, og fikk ja til det. Den bar preg av mange års lagring, men starthjulet lot seg dra rundt, og både slåmaskinforsatsen med driverarm og plogskjæret eksisterte.
En litt sliten Allen Scythe klar for totakt-seminar. Klikk for stort bilde.
Min kunnskap om totaktsmotorers indre liv er svært begrenset. Men hvert år feirer jeg nyttår sammen med folk som har god greie på motoriserte kjøretøyer med to hjul, selv om de står bak hverandre på deres doninger, og ikke ved siden av hverandre som på min tohjulstraktor. Det ble innkalt til “totakts-seminar” som ble avholdt sist helg. Nye deler lot seg skaffe fra England, sammen med en håndbok for maskinen. Den ble lite brukt av ekspertpanelet, som besto av en urmaker, en tømrer, en maskiningeniør og en skogtekniker, alle med interesse for gamle motorer.
Gjenopplivingsoperasjonen tok drøyt seks timer. Mitt bidrag var å dokumentere arbeidet, og en tekstet fotoserie med film til slutt ble resultatet (bla med neste og forrige øverst, tekst under bildene).
I perioden 1935-1973 ble det produsert mer enn 250.000 Allen Scythe (scythe=ljå), fordelt på tre modeller. Den gjenopplivede maskinen her på bruket er en “TS”-modell, produsert fra 1952. Ifølge The Old Lawnmower Club er noen av TS-modellene fortsatt i bruk, og det var ikke noe problem å skaffe reservedeler fra England. På nettet fant jeg også brukerhåndbok for motoren og brosjyre som viser maskinen og alt ekstrautstyret som var å få. Norsk Vegmuseum har tatt vare på en Allen-maskin som har vært brukt til å slå gress i veikantene.
Motoren er startet, men det gjenstår noen justeringer, dekkene må skiftes og grønnfargen fornyes. Så er planen å lage en enkel tilhenger med sete, og kanskje ta en tur til Sandvika …
Dette kunne være noe å kjøre til Sandvika med! Min tilhenger blir bare tohjuls med sete, og kanskje en kasse der slåmaskinforsatsen sitter. Vi får se.
(Innlegget ble påbegynt 19.06.2018 og fullført 21.06.2018)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Som nevnt i forrige utgave av bloggen hadde jeg en “lærerik uke” med tilhengerlift fra 28. mai. Jeg kunne også kalt det en helvetesuke, særlig innspurten med tre åttetimers dager i 30 varmegrader og med tungt arbeid. Mandag var jeg helt utslitt, og oppdaget noen ryggmuskler jeg ikke tidligere har vært klar over. Det gjorde vondt, og fortsatte med det utover i forrige uke. Derfor var det med en viss engstelse jeg bega meg til fots til Sandvika for å ta toget til byen og gå fra Nationaltheatret stasjon til Det norske teatret for å se The Book of Mormon. Det er en bok med kraft!
I åpningsnummeret kommer én og én av en gruppe nyutdannede mormonermisjonærer inn på scenen og holder frem sitt eksemplar av den blå Mormons bok. Allerede etter et par minutter av dette nummeret var mine ryggsmerter helt borte, og de kom bare forsiktig
tilbake i løpet av de neste to dagene. Og det er mer! Etter forestillingen sto mormonere utenfor teateret og delte ut denne blå boken. Vel hjemme la jeg den på en sedertrekiste som står ved døren til badet. Der har det vært tilløp til tett avløp fra toalettet, med advarende surklelyder når man trekker ned. Bare timer etter at Mormons bok var på plass utenfor, forsvant lydene, og toalettet virker nå som det skal. Nå skal jeg prøve boken der det er brunsnegler, og til vinteren håper jeg å ha funnet en måte å bruke den på slik at jeg unngår for mye måking.
På grunn av lydnivået er ørepropper nødvendig under Det Norske Teatrets forestilling The Book of Mormons.
Bortsett fra det mirakuløse var forestillingen severdig, med dyktige skuespillere og stor presisjon i dansenumrene. Musikken var på sitt vis fengende, men mer når det gjaldt rytme og energi enn i det melodiske, synes jeg. Det som satte seg i øret, var lydnivået. Etter råd fra en audiopedagog som hadde sett forestillingen tidligere, var jeg utstyrt med ørepropper, og uten disse måtte jeg forlatt forestillingen allerede under åpningsnummeret.
Forestillingen på Det Norske Teatret heter The Book of Mormon. Tittelen føyer seg inn i rekken av tidligere musikal-suksesser som Cats og Les Miserables – teaterets formål fra 1912 om å “syna fram skodespel på norskt mål i bygd og by” gjelder tydeligvis ikke navnet på forestillingen (hva med Mormonarboka). I protest mot denne slappe språklige holdningen skriver jeg dette innlegget på bokmål.
Det er kanskje mulig å få billetter ennå. Jeg bestilte i november, og da var første forestilling med ledige plasser nå i juni.
(Innlegget ble påbegynt 11.06.2018 og fullført 13.06.2018).
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
En så lang tørkeperiode som den vi har hatt her de siste ukene, kan jeg ikke huske å ha opplevd. Fra kommunen har det kommet tekstmelding om vanningsrestriksjoner, og jeg har fulgt gartnerrådet om ikke å vanne plenen slik at den ikke blir bortskjemt. Plenen er nå helt gulbrun, og skal etter gartnerens teori bli grønn igjen når den får vann.
Professor Francis Bull (1887-1974)
Da det endelig kom regn sist lørdag, kom jeg i tanker om professor Francis Bull, som jeg husker fremførte Kantate til hundreårsjubileet for Norges Vel av Bjørnstjerne Bjørnson på sort/hvitt-fjernsyn. Bulls gamle, rynkede ansikt illustrerte svært godt den tørken som beskrives først i diktet. Men så sprakk ansiktet opp i et stort smil: “… og så kom regnet –”. Jeg har lett og lett i NRKs nettarkiv, men finner ikke dette.
Nordahl Grieg (1902-1943)
Men mitt favoritt-vanndikt, Nordahl Griegs Vand, fant jeg en innspilling av. Jørn Ording fremfører diktet i et program om Nordahl Grieg på det som ville vært hans 60-årsdag 1. november 1962.
En annen Grieg med fornavnet Edvard (175 år i dag siden han ble født!) har illustrert vannet musikalsk i Ved Gjætlebekken, det siste av de åtte diktene i Arne Garborgs Haugtussa som han satte musikk til. På YouTube finnes den bl.a med den svenske mezzosopranen Anne Sofie von Otter:
Bildet fant jeg på bloggen Randi’s tanker om reiser og hverdagen. Det passet bedre enn YouTubes illustrasjon, syntes jeg, og så viste det seg at Randi har brukt bildet nettopp til å illustrere Arne Garborgs dikt “Ved Gjætlebekken”.
(Innlegget ble påbegynt 14.06.2018 og fullført 14.06.2018)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Inntil utbyggingen av flerfeltsveien (nå E-18) langs Sandviksbukta hadde tatt en snei av bruket, var Langsets eplehage på ca. 1,5 mål. Det var mye gress å slå med ljå, og på 1950-tallet kjøpte far derfor en tohjulstraktor til gressklipping, en engelskprodusert Allen med Villiers Mk25 totaktsmotor. Den gjorde tjeneste her på bruket til ut på 1960-tallet, med slåmaskinforsats om sommeren og med plogskjær om vinteren.
Som nevnt i forrige utgave av bloggen hadde jeg en 
